En høytid etter Guds hjerte - inkludering av de svake og fattige (Jesaja 1 og Amos 5)

Biskop Kari Mangrud Alvsvåg i sitt julebudskap til å si noe om ensomhet og hvor krevende det kan oppleves, ikke minst når en feirer en høytid som setter fokus på familie og relasjoner. Hun fikk klar melding fra ansvarlig redaktør i lokalavisa. Hvorfor i all verden skulle de relasjonært fattiges behov få så stor plass? Hva med det tradisjonelle julebudskapet? Her var det jo alt for om gjetere på marken og englers sang, og Jesusbarnet i krybba. For en gangs skyld kjenner jeg det berettiget å komme en biskop til forsvar, og det kjennes faktisk veldig godt. Dette som den ansvarlige redaktøren i lokalavisa savnet - det som vi typisk løfter frem i en tradisjonell julegudstjeneste. Det som gir høytiden legitimitet. For da kan vi kan hverandre gaver - vi som knapt vet hva vi skal gi hverandre, og som i alt for stor grad ender opp med å gi hverandre ting som havner i en eller annen skuff og til slutt på dynga. Og vi som er relasjonært rike, vi kan samles som kjernefamilier og skjerme barna fra all elendigheten der ute. Det er jo en slik stor dag for barna, må skjønne, så å invitere fremmede på en slik dag, passer jo ikke helt inn. Og alt dette er det jo vår Herre som har funnet på, må forstås, for dette er jo en kristen høytid, helt i motsetning til Haloween og annet rask som ikke er bygget på sånne gode kristelige verdier som det vår egne feiringer har fundert på. Ikke må noen komme med sure oppgulp og påpeke at noen av disse tradisjonene vi holder så høyt kanskje ikke er så Gudinspirerte og hellige som vi kanskje skal ha det til. Nei, for da bruker vi pekefinger, og sånt vil en jo selvsagt ha seg frabedt. For pekefinger, folkens, er sånt som er forbeholdt oss når vi skal snakke om abort, samkjønnet tiltrekning og andre ufyseligheter. Men da er rett bekjennelse og helvetes ild, egentlig til syvende og sist det eneste som teller. Har du det på plass - you're good! Det er ikke noen som i våre kristelige forsamlinger som kommer til å stille et spørsmålstegn ved deg, selv om pinnekjøttet nærmest tyter ut ørene på deg på juleaften, og du egentlig hadde hatt godt av en aperitiff for magens skyld, men som du i din pietistiske sjel selvsagt holder deg for god til. Jeg håper jo at det er bare jeg som har kjent på at mengden med julepapir nærmest fyller hele stua etter en orgie av oppakking. Kanskje er det kun i min familie at det “har tatt liv av” -  og det endatil når barna har passert tenårene. Og muligens er det bare jeg som i min svake og ømfintelige sjel har kjent på en økende uro - hva er det vi egentlig har gjort denne julefeiringen til? Er det rett og slett blitt en flashing av relasjonær og materiell rikdom rett i trynet på dem som ikke har noenting? Har vi virkelig klart kunststykket å gjøre julens budskap - Gud gav alt til dem som ingenting hadde - om til: Og de rike samlet seg i sin gode, lune og varme hjem, mens de fattige satt ensome utenfor og frøs uten verken mat eller drikke?

I år åpnet det seg en mulighet - og det var faktisk litt arbeid å finne noen som brukte 24. desember på de relasjonært og materielt fattige. Dette handler selvsagt ikke om oss - eller meg om min forpinte samvittighet - som må få noe lindrende å smøre på såret. På den ene siden kan jeg jo ikke utelukke at det økende uroen jeg har kjent de siste årene, kan være Herrens røst, ikke bare til meg, men til oss som kristenhet - et kall til å ta tilbake en høytid - og gjøre det til den festen som Gud egentlig hadde tenkt at dette skulle være og som hans sjel ville hatt behag i. På den andre siden, så er det heller ikke snakk om at vi skal gjøre dette til en avlat - noe som bare gir oss legitimitet, mens vi egentlig ikke bryr oss så mye. Hiv litt i gryta til frelsesarmeen og la dem ta jobben, og så er du good. Jeg ville finne noe der jeg faktisk kunne være til nytte, kunne bety en forskjell, og faktisk treffe disse menneskene og gi dem det som er blitt den vestlige verdens dyreste valuta - tid og oppmerksomhet. Er det viktig bare i julen? Selvsagt ikke! Men det er ikke til å stikke unna en stol at kontrastene mellom de relasjonært rike og fattige blir så mye mer synlig å jula. Og smerten av fattigdommen blir desto mer følbar. I disse dyrtider er det enda flere som sliter med å få endene til å møtes. Hvorfor da bruke penger på gaver til folk som egentlig har alt? Er det bare jeg som ser styggedommen? 

❝Den som undertrykker fattige for selv å bli rik,
og den som gir gaver til rike,
lider bare tap.” (Ords 22:16)

Det som ble til en slik velsignelse, var å se denne annonsen fra to menn i midten av 20-årene. Var de dem som var best kvalifisert til å gi folk en god opplevelse på julaften? Vel, når en tok kontakt, så var de nå ærlige på at læringskurven hadde vært nå bratt, ja. Men desto større respekt fortjenes for initiativet. De er nok ikke ute etter skryt ifra noen. Og desto større respekt fortjenes for å sette av penger hele året for å gi dem som ellers hadde sittet hjemme i sin ensomhet en minneverdig jul. Og heldigvis var det behov for hjelp - skjønt det bare å være til stede og snakke med folk, har jo en verdi i seg sjøl. Det var så lite det jeg fikk bidra med. Det skulle likdom bare mangle. Men for en glede det var på slutten - en gjeng som til dels aldri hadde truffet hverandre før - å stå å holde hverandres hender og synge “Deilig er jorden”. Sangene vi synger i julen har for min del også nærmest blitt plettet til med denne eksluderende og sjølopptatte formen feiringen har fått, men det var som om sangen ble renset og fikk et nytt og mer sannferdig innhold. Vi synger ikke bare noe vi har lært at det synger vi i julen - men at Gud er raus - har nettopp blir demonstrert. Og som ikke det var nok at vi fikk veldig god mat og drikke - hadde de ikke kjøpt gaver (dog kun én) til alle vi som var kommet? At en gir til hverandre, og hvis noen gir til oss, så må vi jo gi til dem. Det er jo akkurat motsatt av hva Jesus sier vi skal gjøre. Han sier vi skal gi der vi er sikker på at vi ikke kommer til å få noe tilbake annet enn et takknemlig hjerte. 

❝ ⁴⁶ Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? ⁴⁷ Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?⁴⁸ Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.” (Matt 5:46-48)

❝¹² Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.¹³ Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde.¹⁴ Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.” (Luk 14:12-14)

Det er etter hvert veldig mye av det Jesus sier i evangeliene som vi har gjort irrelevant eller vi forholder oss i allefall ikke til det som om det er noe som styrer hvordan vi lever. For Jesus sier altså her at vi skal innby dem som ikke enten kan eller vil gi noe tilbake. Er det helt feil å bygge vennskap med folk som har samme livssituasjon som deg? Selvsagt ikke! Men om vi som kristne aldri gjør det som står her, er vi da trygge på at vi gjør vår himmelske Fars vilje? Hvordan har vi da behandlet disse som Jesus kaller “sine minste”? 

Folk på arbeidsplassen min har spurt meg hvordan jeg skulle feire jul i år. Og jeg har sagt det som det var at i år kom jeg til å få drømmen min oppfylt. Min nærmeste leder fortalte meg da om noen han kjente, hvis mor hadde vært med å servert de fattige på julaften. De hadde dermed måttet vente på at mor kom hjem - hvert eneste år. Noen kan jo få seg til å tenke at barna av denne moren da ble helt traumatisert, stakkars. Tenkt å prioritere bort sine egne barn på denne måten? Men realiteten er at sønnen av denne mora, som var en bekjent av min nærmeste overordnede, hadde sjøl tatt opp denne skikken og sjøl gjort det samme som mora hadde gjort. Så helt ødelagt og traumatisert kan barna da umulig ha blitt. Er det skadelig å inkludere andre i en fest? Eller har vi gjort denne festen så privat at fremmede ikke passer inn? Har da festen en form som er etter Guds hjerte? Tørr vi som kristne å være så radikal at vi tørr å stille spørsmålet? Eller er det bare i abortspørsmålet vi skal være så radikale? Er det skadelig å sette sine egne behov litt til side og prioritere de andre først - dem som ikke har like mye som oss - og da ikke via konto, men faktisk i møte med disse menneskene? Hadde vi følt at julefeiringen dermed ble mindre meningsfylt for vår egen del? Jeg klarer ikke helt å tro det. For en anledning vi har i julen til å demonstrere julens budskap: En Gud som er så radikalt raus at det går over alle støvleskaft. Tenk om vi kunne ha stått opp imot denne egotrippen og sagt at er du en kristen, så inviterer du noen fremmede - om ikke annet - setter inn en annonse: “Trenger du noen å ferie jul med?”. Eller alternativt stilt opp på et arrangement som noen har tatt initiativet til, og servert de dårlige stilte først, og spleiset på gaver til dem. En ny kristen gullstandard av en julefeiring. Hadde vi fått både ros og ris? Absolutt! Akkurat som biskopens om fikk kjeft. Jeg hører hylekoret: “Ikke ta almennreligiøsiteten ifra oss! Det var så kjekt når vi kunne gå i kirka i julen og bare høre om dette søte Jesusbarnet som jo, da, er den beste gaven for dem som tror på sånt, og på julaften tror jo de fleste av oss litt på det også. Det passer sånn fint inn i rammen.”

I profetene klager Gud over formen og konteksten feiringen hadde fått i Israelsfolket. Og dette var feiringen som Gud spesifikt hadde bedt dem om å holde. Det står ikke et kløyva ord om jul i bibelen. Og likevel: Gud er alltids happy med en fest, så lenge hjertet i den er rett. Han er ikke en kjip gammel gubbe som hater alt som er kjekt og gøy. Han hater bare harde hjerter som finner det for godt å bruke en fest til å holde andre utenfor - fordi dette er sååå viktig for oss. 

^❝13 Kom ikke lenger med unyttige gaver!
Jeg avskyr offerrøyken.
Nymåne og sabbat, kunngjøring av høytider
– jeg tåler ikke falskhet og fest.
¹⁴ Jeg hater nymånedagene og festene deres.
De er en byrde jeg er trett av å bære.
¹⁵ Når dere løfter hendene,
lukker jeg øynene for dere.
Hvor mye dere enn ber,
hører jeg ikke.
Hendene deres er fulle av blod.
¹⁶ Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne,
hold opp med å gjøre ondt,
¹⁷ lær å gjøre godt!
Søk det som er rett,
hjelp den undertrykte,
vær forsvarer for farløse,
før enkers sak!” (Isaiah 1:13-17)

Vi er vant til å tenke at sosialdemokratiske staten ordner opp i fattigdom og elendighet. Men i dette ligger det et frafall, for Gud har holdt sitt folk ansvarlig i forhold til de fattige og hjelpeløse gjennom alle tider. Og hvis vi ikke kan ta oss av dem vi faktisk har imellom oss i samfunnet, så svikter vi grovt. En sorg i Guds hjerte er at tiende og ofringer i veldig stor grad går med til menighetshus og pastorlønn, en pastor som vi har ansatt for at han eller hun skal forkynne det vi liker å høre. Men om du er trent som en Jesu disippel og du har din egen bibel du kan lese i, så trenger du altså ikke en lønnet pastor og et menighetshus for å få mat. Nei! Du er trent til å bringe den maten du har fått i løpet av uka, og så møtes en i et hus som uansett står der fordi folk flest trenger et sted å bo, og så blir det korgafest. Store møter er fint om det kan gjøres billig, men det er så mange plasser i verden hvor de ikke kan gjøre sånt, og ironien er at det er der de kristne vokser mest, både i antall og modenhet. Den positive siden av Guds oppfordring gjennom Jesaja er: Lær å gjøre godt. Hva betyr det? Hjelpe de undertrykte, de farløse og enkene. Hva mangler dem? Til dels er de relasjonært fattige, og til dels er de materielt fattige. 

❝²¹ Jeg forakter, ja, hater festene deres,
høytidssamlingene holder jeg ikke ut.
²² For om dere bærer fram brennoffer eller grødeoffer,
vil jeg ikke ha dem.
Og fredsofrene deres med gjøkalvkjøtt
vil jeg ikke se.
²³ Fri meg fra de støyende sangene dine,
jeg vil ikke høre på harpespill!
²⁴ La rett velle fram som vann
og rettferd lik bekker som alltid strømmer.
²⁵ Bar dere fram for meg slaktoffer og grødeoffer
de førti årene i ørkenen, Israels hus?
²⁶ Og bar dere på Sakkut, kongen deres,
og Kevan, gudestjernen,
bildene som dere har laget?” (Amos 5:21-26)

Tror vi at vi bare kan lese juleevangeliet eller gå på en julegudstjeneste hvor juleevangeliet blir lest opp, og så er det helt opp til oss hvordan vi gjør resten? Er det nok at sangene handler om Jesusbarnet, dersom det vi gjør er stikk i strid med det han forkynte? Det er sterke ord Jesaja og Amos bruker om festene de hadde i gamle Israel. Og var det selve festen Gud hadde så imot? Var det ofringene som han selv hadde hadde beskrevet i detalj i 3. Mosebok som var så ille? Det som gjorde Gud så vondt var at folk hadde en holdning som tilsa at bare de bar frem ofringene, så kunne de ellers leve akkurat som de selv ville. Ofringene var den perfekte avlaten, akkurat som en julegudstjeneste blir for oss. For da kommer vi i den rette stemningen, og vi er jo det viktige her, ikke sant? Men Amos tar et rivende oppgjør med Israel i det han påpeker at hjertene til Israelsfolket hang fast i avgudsdyrkelse. Hva er det NT knytter til avgudsdyrkelse? Jo, materialisme og havesyke. Dersom denne gavebonansaen vi kjører hver julaften er et uttrykk for og understøtter havesyke - har vi i det minste et lite problem? Eller kanskje vi har et stort problem? For bibelen sier:

^❝5 For dette vet dere, at ingen som lever i hor eller i urenhet eller i grådighet – han er jo en avgudsdyrker – har arvedel i Den Salvedes (gr. Kristi) og Guds rike. La ingen forføre dere med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens barn.” (Ef 5:5-7, BGO)    

Jeg vet: Det kan være et sjokk å oppdage at det er andre vantro, homofile og lesbiske som ikke skal arve Guds rike. Det hører ikke med til en gjennomsnittlig forkynnelse på et søndagsmøte å få et rivende og radikalt oppgjør med rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting, og muligheten for fortapelse i den sammenhengen blir iallefall aldri nevnt - aldri i de over 30 årene jeg har hørt på forkynnelse som ifølge dem som står for den - visst nok skal være et radikalt kall til etterfølgelse av Jesus. Nei, sånne mørke fremtidsutsikter forbeholder man dem som typisk ikke kommer på et slikt søndagsmøte. Det er tryggest sånn. Da er det jo en sjanse for at folk kommer igjen og at tiendeinngangen ikke går ned. Vi må jo holde menighetshjulene i gang, må forstås.

Jeg hadde et møte med den oppstandne, herliggjorte Jesus Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen for 12 år siden på en landevei utenfor en campingplass i Sverige. Jeg møtte universets største smil i den mest fornedrende situasjonen et menneske kan komme i - jeg visste ikke om jeg orket å leve en dag til i angst, depresjon og søvnløshet. Han som frelste meg ut av dødens grep, så til meg: “Det er slutt på kompromiss. Nå står du for det du ser. Og det betyr: Du trenger ikke lukke hjertet ditt for noen. La andre ta seg av det, om de absolutt vil.” Jeg antar ikke at denne bibelbloggen er det som kommer til å gi meg flest venner blant troende søsken. Men for meg er mye av det jeg tar opp i denne bibelbloggen det som brenner i hjertet mitt hver dag. Paulus gikk bananas i møte med menigheten i Galatia og holdt på å gli inn i loviskhet - ikke for mye disiplin - det mangler vi mye av - men heller feil fokus og grunnlag for det kristenlivet de var kalt til å leve. Det var ett brev hvor Paulus glemte å takke for dem han skrev til og det var brevet til menigheten i Galatia, galaterbrevet, som vi gjerne kaller det. Han gikk rett på utfordringene. Fullt så ille er det ikke med jul, for jeg er takknemlig for muligheten til å feire at Jesus kom til jord som et menneske - og det er til og med mulig å gjøre det med folk en ikke kjenner - og det kjennes bare så rett og riktig. Men jeg er altså av den oppfatning av vi kristne har et kall til å rense feiringen fra en type grådighet og avgudsdyrkelse som jeg er redd har gjort feiringen til en styggedom for ham vi forsøker å feire. Vi må være modige og ta feiringen tilbake og bruke anlendning til å forkynne og demonstrere de gode nyhetene. Kommer noen av våre barn til å falle fra troen på grunn av det? Jeg tror tvert imot at de kommer til å bli enda mer bevisste troende som kan forklare sine venner hva som er forskjellen på en sann kristen feiring av julen og en hedensk sådan. Og jeg er ganske sikker på at en hel del barn av ikke-troende foreldre kommer til å være misunnelige - for også de har lyst til å vise godhet. Det er en apostel som jeg har stor respekt for som sier dette: LOVE LOOKS LIKE SOMETHING. Kjærlighet har et konkret uttrykk. Det er en parafrase av noe som Johannes sier i sitt første brev (1. Joh 3.18). God og fredelig jul - med nåde, velvilje, fred, glede og vekst fra ham som sitter på nådetronen og fra ham som satte vår Herre på den tronen; han som er den rette Far til alle som kalles barn på jord. Måtte han få herlighet og ære gjennom Guds forsamlinger, som han har kjøpt fri med sitt eget blod. Måtte han få se frukt av sitt offer i form av en offervilje som ligner på hans egen. For en Gud vi har. For en frelse vi har fått del i! For en raushet og kjærlighet vi nyter! Måtte vi bare forvandles til det samme bilde - fra herlighet til herlighet. Ja, kom Herre Jesus! Ja, kom!

Woke - er det den virkelige utfordringen? #Guds_dom_begynner_med_Guds_folk

Hvis du vil lese denne i to deler: Andre delen finner du her:
- Hva gjør vi så med woke?

Woke eller ikke woke - hva er den egentlige forskjellen - her følger en avsløring
Det snakkes en del om kulturkrig, også i norsk presse, og da peker de som regel på at det som skjer i USA, nå også skjer her. Verden er i en utvikling hvor ting går veldig i hver sin retning. I seg sjøl er det et endetidstegn. Det som er mørkt, blir mørkere, og det som er lyst, blir lysere. Men jeg må innrømme at det er noe av dette fokuset på “woke” blant kristne søsken som uroer meg. Det virker å ta opp veldig mye av deres oppmerksom. Det er en fare for at vi vår desillusjon over håp om vekkelse som ikke har blitt noe av - fokuserer på det vi egentlig ikke kan gjøre noe med - en verden som raver rundt i mørket - med mindre det finnes en by på et fjell som ikke kan skjules - et lys som faktisk skinner i mørket.

Det som virkelig gjør Guds hjerte sorg er ikke så mye woke - en forvirring og krig mellom som rase, kjønn - men det faktum at de som sier de vet så mye bedre, er så dårlige representater for det gudommelige alternativet. Jeg er mer opprørt over at karismatiske kristne har en skillsmisserate på nivå med verden, enn homofili og lesbiskhet. Den ene parten vet bedre; den andre raver rundt i et mørke av forvirring, misbruk, sår og mentale utfordringer. Jeg lurer til tider på om vi egentlig leser den samme boken. Jeg leser boka, og jeg må innrømme at det den sier får meg rett på kne og jeg roper til Gud om nåde for mitt eget liv. 

❝En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.⁴⁸ Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.” (Luk 12:47-48)

Jeg erkjenner at jeg ikke er stort populær mellom mine troende søsken; til tider provoserer jeg tydeligvis. Men jeg kjenner meg altså ikke igjen i det bildet som tegnes av å være en god og overgitt kristen: mot abort, mot homofili og lesbiskhet, totalt ensidig for Israel og mot den norske samfunnsmodellen (les: velferdssamfunnet) - ironisk nok nyter flere av dem godene av nettopp denne. Er du i tillegg avholds og har litt god greie på populær endetidslære; ja, da er du veldig åndelig. Noen kan jo til med skryte av at de bringe inn tienden til sin lokale menighet, og da må dette jo nesten være fullkomment, selv om en ellers bruker alt man har igjen på seg sjøl og ellers lever en vestlig og veldig materialistisk livsstil. Det som gjør meg urolig opp i dette bildet, er at også fariseerne brakte inn tienden; de var faktisk veldig nøye med akkurat det; men Jesus anklaget dem like fullt for å være hyklere, og akkurat disse var det som hånte Jesus når han forkynte at du ikke kan tjene Gud og Mammon på samme tid.

❝Alt dette hørte fariseerne, og pengekjære som de var, hånte de Jesus.¹⁵ Da sa han til dem:
«Dere vil gjerne fremstå som rettferdige i menneskers øyne, men Gud kjenner hjertene deres. Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne.” (Luk 16:14-15)

Jesus har friheten til å be oss gi bort alt vi eier, vi er klar over det, ikke sant? Hvis han er Herre, og eier både oss og alt vi eier, så er det han som bestemmer? Hvor mye snakker vi om sånt i menighetene våre? Hvor mye forkynnes det om rikdommens bedrag og jag etter materiell rikdom som “skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.” (1 Tim 6:9). Ellers synes vi er greiere å høre at det er dem som praktiserer homofili og lesbiskhet som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. Det treffer liksom ikke oss, så da så. Vi har jo egentlig mer enn nok med vårt, og det er fint om forkynnelsen handler om Guds nåde og omsorg for oss, så vi kan klare å hangle en uke til med begge foreldre i full jobb for å betale for pent hus og ganske så ny bil, og kjøring av unger på all verdens fritidsaktiviteter. Så glem vekkelse, Gud. Sorry, men vi har verken tid eller rom for det. Og så tror vi at det er woke som er den store utfordringen i verden? Virkelig?

❝Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme?¹³ Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!” (1 Kor 5:12-13)

Det er ingen syndig livsstil som er bra for noen. Alt har konsekvenser, og Gud sørger at det konsekvensene kommer. Det holder at han, når folk over tid gjør dårlige valg og nekter å ha noe med ham å gjøre, holder seg litt mer på avstand, og egentlig bare lar folk få konsekvensen av eget opprør. Men i Guds forsamling, så burde det være en forkynnelse og en veiledning som fører til en helliggjørelsesprosess. Det foregår ikke slik at det utnevnes veiledere som alle andre skal stå til ansvar for og nærmest tvinges til å vrenge sjelen. Det har ingenting med helliggjørelse å gjøre - det har mer med å ta seg til rettes i andres liv og overgrep å gjøre. Bibelens modell er at dette skjer mellom søsken - mann til mann, kvinne til kvinne, fordi det er en tillit der, og posisjon har ingenting å si. Vi vasker hverandres føtter for skit fordi vi vet at vi alle er skrøpelig mennesker i en fallen verden. Det holder at du er en etterfølger av Jesus og går i lære hos ham. Men vi skal dømme folk som er innenfor, ifølge Paulus, og kontekster her er en som kaller seg kristen, men lever usvevende seksuelt i en slik grad at til og med folk som ikke tror ville ha reagert på det. Tar vi det på alvor, eller er det kjekkere å kappes om å være de mest radikale på å forkynne selvfølgeligheter for koret; det som gir alle andre enn oss ubehagelige følelser? For det er jo i de sjeldneste tilfeller dette innebærer excommunication - å bli utstøtt. Jeg kan i mine år som kristen bare huske et tilfelle, og det var en bror som utgav seg for å være veldig åndelig, og merkelig nok havnet til køys med enslige mødre i menigheten som hadde det til felles at de hadde en krevende livssituasjon. Vi kunne ikke godt ha noe sånt gående; det hadde vært å svikte totalt å lukke øynene for slik aktivitet. Men vi er eksempelvis bedt om å ha nattverk ofte, hvor hver enkelt skal prøve seg sjøl, for det er bedre å bli refset av Herren, enn å bli fordømt sammen med verden (1. Kor 11.32), og forkynnelsen, dersom den representerer en sunn diett, burde absolutt ha en oppdragende effekt på oss. I min oppvekst som kristen ble jeg fortalt at gudstjeneste det var noe en stilte på, med mindre en var invitert i egen begravelse. Hvor mange en vant for Herren på en søndag, eller hvilken som helst annen dag i uka, vel, det var det ikke så mye fokus på, og jeg ser i ettertid at jeg på mange måter er blitt feillært til å prioritere ting som ikke har den tyngden i loven. 

❝Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.²⁴ Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!
²⁵ Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær.” (Matt 23:23-25)

Troskap mot hva? Troskap mot møter eller troskap mot oppdraget? Møter er blitt definert som trenings og byggeplass, men hvorfor er det slik at så få av oss da lever ut oppdraget? Hvor mange lever Luk 10 og helbredet de syke der de går og proklamerer at Guds rike er kommet nær? Ikke så mange, nei, om noen i det hele tatt? Da er ikke dette en troskap etter Guds hjerte, men mer en troskap mot en som liker at det er mange til stede når vedkommende forkynner. Hvor mye berører en hverandre i løpet av et slikt søndagsmøte? Det vil nok variere en god del, for noen er gode på å tilrettelegge en kafébit i etterkant hvor samtalene flyter. Like fullt er det fullt mulig å være den usynlig som kommer og går uten at det er noen som ser deg og tar kontakt. Barmhjertighet er en veldig viktig ingrediens i det som veier tungt i Guds lov - inklusive det som bibelen kaller Den Salvedes lov (1.Kor 9.21). Hvor er engasjementet i forhold til dem som ingenting har? Og da tenker jeg ikke bare på det materielle, men åndelig. Vi ser oss blinde på at folk har det så tilsynelatende godt og ikke virker interessert i noe kristeliøse greier. At lengselen sitter rett innenfor, må en ha åpenbaring for å skjønne. Eller rettere sagt: En må være så lite opprørsk at en ikke har lenket seg fast til sofaen så høstens Herre kan kaste oss ut til høsten (gr. ekballo - samme ord som brukes om når Jesus kaster ut demoner). For hvis en faktisk snakker med folk, og da med et utgangspunkt i folk sine følte behov, ikke i det behovet for frelse, tilgivelse og fred med Gud som de ennå ikke har skjønt; da vil en finne at de ikke var så veldig motvillig likevel. Jeg har opplevd at mang en bekjennende ateist har tint litt opp når de forstod at her var det faktisk noen som reellt tror på kraften i bønn. Gud er ekspert på å vise barmhjertighet. Det er absolutt ingen over og ingen ved siden. Hjertet hans verker etter å vise barmhjertighet, og hver dag denne kloden får fortsette den tilsynelatende kaotiske reisen, så er det et bevis på Guds barmhjertighet. Hadde en av oss sittet på tronen, så hadde vi mistet besinnelsen og trykt på domsknappen og gjort ende på hele elendigheten, selv om det hadde kastet milliarder av mennesker i evig fortapelse. Nei! Gud venter ennå på en generasjon av hans folk som vil ta budskapet om korset og oppstandelsen på alvor, slik at han kan trykke på knappen når tiden er inne. Han - Jesus - skal ha de mange og de sterke til del (Jes 53:12, BGO).  

Så hvordan skal de skje? Det er så store åndskrefter og kristne har funnet en navn på tidsalderens ånd - woke. Vel, det skjer iallefall ikke ved at vi fokuserer på det som er utfordringen - den forsvinner ikke av den grunn. Tvert imot, er starten på forandring en erkjennelse av at den største problemet ikke er woke, men oss, vår lunkenhet, bedagelighet, likegyldighet, vår hang til å leve slik verden lever og likevel gå på gudstjeneste og kalle oss kristne, og så rope “woke!” og bruke pekefinger - gjerne dele noen memes på sosiale medier, så alle kan se hvor prektige og rettskafne vi er. For det er jo klart: vekkelse og samfunnsforvandling begynner på jo Facebook. Ikke det? Hvorfor bruker vi mer tid på det enn på kne innfor Gud, da?

❝Da de kom ned til folkemengden, kom en mann bort til Jesus, falt på kne for ham¹⁵ og sa: «Herre, ha barmhjertighet med sønnen min. Han er månesyk og lider forferdelig; ofte faller han inn i ilden og ofte i vannet.¹⁶ Jeg tok ham med til disiplene dine, men de var ikke i stand til å helbrede ham.»¹⁷ Jesus svarte: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!»¹⁸ Og Jesus talte myndig til ham, den onde ånden fór ut, og gutten ble frisk i samme stund.
¹⁹ Da disiplene ble alene med Jesus, spurte de ham: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?»²⁰ «Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.
²¹ Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.» ” (Matt 17:14-21)

Hvis det er noe avsnitt i bibelen som gir oss nøkler til vekkelse og gjennombrudd, så er det dette. Men for å forstå det, så er det noen ting i avsnittet vi må skjønne og ta inn over oss:

1) Jesus drev ut den onde ånden. Kan det ha noe med å gjøre at han hadde fastet 40 dager i ørkenen? Før denne fasten gjorde han ingen mirakler. 
2) Hadde Jesus en forventning til at disiplene skulle drive ut denne demonen? Eller var det slik at det for all fremtid hadde forblitt en umulig oppgave?
3) Hvis svarer er “ja” på punkt 2, hvilken oppskrift har Jesus på å få et gjennombrudd vi ennå ikke har i vår tjeneste?

Noen mener at Jesus gjorde mirakler fordi han var Guds sønn. Og det er helt riktig. Og som sønn gjorde han mirakler i lydighet til Far og Ånden, akkurat som han trente disiplene sine til å gjøre. Sann kristen identitet er at vi er sønner og døtre av Gud. Uten den identiteten på plass, så blir mirakler en umulighet. Men like sant som at Jesus gjorde alle mirakler som Guds Sønn, er at han Ånden drev han ut i ørkenen, og at han fastet i 40 dager og netter, og at han kom tilbake i Åndens kraft (Lukas 4:1ff). Jesus hadde menneskesønn fastet seg inn i et gjennombrudd; om ikke annet så gjorde han det slik for å vise oss hvordan dette fungerer. For når Jesus sier at “ingenting skal være umulig for dere”, tror vi at han virkelig mener det? Eller behandler vi en slik uttalelse som om Jesus var litt ekstra høy på kokain den dagen? Jeg er mer bekymret over at kristne i realiteten behandler bibelen som en eventyrbok enn at ikke troende kaller den for en slik. Jeg mener: Vi har jo ikke egentlig utfordret dem som kaller bibelen en eventyrbok så mye, har vi? Det tar et mirakel som disse selv erfarer eller er vitne til og så skifter de mening. Jeg har noen slike i cellegruppa jeg leder. Meget skeptiske. Men så skjedde det noe som bare ikke passet inn i noen ateistiske forklaringsmodeller. Svaret på punkt 2 er et rungende “ja”. Jesus forventer at vi skal hive ut enhver demon eller sykdom som plager folk. Og før vi går inn i den meningsløse alt-eller-ingenting-er-demoner loop'en, så la oss være enige om at sykdom generelt er ifra den vonde, for hvis det var slik at det var ifra Gud, så må vi jo ikke være i opprør mot Gud ved å gå til legen, eller hva? Altså er ikke det viktigste demon, ikke-demon, men at folk blir helbredet og fri. Og så er det jo interessant at mange kristne i vesten egentlig har forlatt et bibelsk verdensbilde - det er bare enda en bit av frafallet fra det som begynte som en apostolisk og nytestamentlig disippelbevegelse. 

Men disiplene klarte altså ikke det som Jesus forventet at de skulle klare, og som de egentlig forventet sjøl, også; det fremgår at det faktum at de spurte Jesus etterpå: Hei, hvorfor klarte ikke vi å drive ut den demonen? Hadde de vært inneforstått med at det kunne de bare glemme, så hadde de vel ikke spurt, hadde de vel? Nå var jo Jesus sin skjennepreken av en karakter som gjorde at dersom de hadde tvilt på om dette var noe han forventet de skulle være i stand til å gjøre i hans navn, så tvilte de nok ikke etterpå. Jesus sitt svar er ganske så interessant. Det å drive ut en demon er enkelt. Det å drive ut vantro er straks en større oppgave. Det å drive ut en demon er enkelt dersom en har en sann kristen identitet og begravd vårt skrøpelige kjøtt og blod (gr. sarxs), som har hang til det falne, vantro, religiøse og egenrettferdige menneske, dvs. i overført betydning funnet spiker og hammer og spikret det på korset; Jesus kaller det bønn og faste, og det er ikke sånn 5 minutters bønn og faste vi snakker om her; nei, her snakker vi som minimum dager og i mange tilfeller uker. Jesaja profeterer i Jesaja 40 om dette:

 ❝Men de som venter på HERREN,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette.” (Jes 40:31) 

Vi liker ikke å snakke om lidelser i våre vestlige menigheter. Det er noe som skjer i andre land, det. Og så legger vi litt avlat i offerkorgen, og prøver å glemme historiene om den enorme overgivelsen våre søsken i muslimske og andre totalitære stater viser. Det blir litt for utfordrende. Vi har jo nok med byrden av en vestlig-materiell avgudsdyrkende livsstil. Så hvem kan i det hele tatt forvente noe mer av oss? Er det en lidelse å faste over flere uker? Om det er noen som kan svare “nei” på det spørsmålet, så velsigne den personen, altså, men sånn er det iallefall ikke for meg. Det innebærer absolutt ubehag i form av skrikende sult, kvalme og utmattelse. Har Gud glede i at vi plager oss med slikt? Gir han oss noe han ellers ikke ville ha gitt oss? Nei. Men Gud har ventet på at vi skal begynne å vente på ham. Dette med faste har ikke noe med Gud å gjøre, det har med oss å gjøre, og at vi som mennesker har dårlig utviklede antenner for å fange Guds tiltale til oss. Jesus gjorde alle mirakler han gjorde i samarbeide med Far og Ånden. Det er den eneste måten den tre-enige Gud kan operere på. Jesus hadde ikke noe annen måte å gjøre dette på enn å vente på Herren. Og vi har lest det og vi “vet” det, men i en eller annens lags lært hjelpeløshet, så later vi som det ikke eksisterer. For det virker for krevende. Det er så mye annet som krever vår oppmerksomhet og energi. For faste er energitappende - kroppen klarer å forbrenne en del fett, og for min det skulle en tro at jeg kunne gå all inn i mange måneder før jeg skulle merke at overskuddet tok slutt, men kroppen er ikke konstruert til å ha deg gående for full maskin kun på fettforbrenning. Derfor sier bibelen, så ærlig som den er:

❝Knærne svikter fordi jeg faster,
jeg blir mager, det er ikke fett på kroppen.” (Sal 109:24)

Det krever derfor en viss tilrettelegging i en travel hverdag - en må skru ned tempoet. For bibelsk faste er ikke som muslimsk faste hvor en spiser når solen er gått ned - da hadde en ikke fått den effekten som David snakker om i denne salmen. I en bibelsk faste så kjører man kroppen ned i en slags kjølemodus, og etter dager med intens kamp og kanskje noe hodepine fordi blodsukkeret er unormalt lavt, så kommer kroppen i en hvilemodus. For meg som jobber på et kontor og det største kraftanstrengelsene er i hode og fingre, så kan dette mye enklere la seg kombinere enn for dem som har et fysisk tungt arbeid. En del folk må rett og slett kjøpes fri om de skal faste over flere uker, men vi bruker jo ikke av menighetens penger på permisjon uten lønn for å faste. Nei, det har jo aldri skjedd. Vi vil heller låse ned pengene i store fine menighetsbygg og en pastor som forkynner det vi liker å høre; ellers får han eller hun høre det er jo mye mer behagelig. Jeg unngikk å bruke hen, her, for da får anti-woke-folkene spybye, selv om det finnes en rekke språk som alltid har hatt ordet et kjønnsnøytralt pronomen; det er ikke som har oppstått som følge av økende kjønnsforvirring - det er en følge av at en har behov for å si noe om en aktivitet som kan har vært utført enten av en mann eller en kvinne. Og det har en ganske ofte, faktisk. På norsk har det er dette fått det litt lange og tungvinte vedkommende, eller som jeg gjorde her: han eller hun. Men bevares enhver forenkling av språket er jo per definisjon av det onde, og når woke spøkelset først har inntatt vår sjel, så er det knapt noe annet som får plass, og en ser ikke skogen for bare trær til slutt.

❝Istedenfor, ikle dere vår Herre Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelsekonge og gi ikke anledning for det som dere har lagt av: det falne, religiøse, og egenrettferdige menneske, så lystene dens skulle vekkes.” (Rom 13:14, Thomsen's utvidede)

❝Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.” (1 Kor 9:27)

Det som faktisk er viktig for oss som Guds folk, er at vi skjønner at veien til gjennombrudd går gjennom beinhard disiplin. Ikke i en lovisk forstand, men ved Åndens hjelp. Det var ikke slik at Jesus bare fløt igjennom Galiea og Judea, at han aldri var sliten, trøtt, oppgitt eller sulten og tørst. Nei! Som menneskesønn så opplevde han alt dette; akkurat som oss. Det å være sønner og døtre av Gud innebærer en høy grad av disiplin. Det er ingen motsetning mellom sønnekår og det å ha ansvar; det henger sammen. Det er ingen motsetning mellom det å være sønner og døtre, og det å tjene Gud helhjertet med en dedikasjon som kan se ut som får verden til å undre seg (og gjerne spotte, også. Hvis de ikke vil vende om på tross av bevis og mirakler, hva annet skal de velge å gjøre). Vi vil gjerne høre at Jesus vil kalle oss venner, men vi er ikke like glad i det faktum at Jesus sier at dem som egentlig er Jesu venner, er dem som gjør det han befaler dem. (Joh 15.14). Og disse befalingen henger nøye sammen med et oppdrag et og løfte om tidenes lengste rekke av ganske så drøye bønnesvar:

❝Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.” (Joh 15:16)

Hva gjør vi så med woke?
Men hva gjør vi så med woke? Skal vi bare gi blaffen? Nei! Det er ikke slik at en kan kalle galt for rett, men en må se hva som er roten til elendigheten. Øksa ligger nemlig ved roten. Og hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Kjenner du et snev av Gudsfrykt? Jeg håper det. For det er sannelig ikke bare mellom ikke-troende det er mangel på gudsfrykt. Det lever dessverre i beste velgående i våre menigheter, og nei: Ikke bare i den falne statskirka. 

❝For vi må alle fram for Den Salvedes domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt.¹¹ Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker.” (2 Kor 5:10-11)

Roten til woke er en fallen og lunken menighet, akkurat som at den one ånden disiplene ikke klarte å drive ut var på grunn av vantro, ikke primært fordi denne ene demonen var så fryktelig vanskelig. Tro er ikke et sett med rette meninger; det er en nær relasjon med Far i himmelen som gjør at mirakler er rett rundt hjørnet. En som har møtt korset, vil ikke da samle til store møter og bygge en hel tjeneste rundt seg sjøl. Det har vi sett nok av. Det er Guds rike vi snakker om - ikke et sett med små kongedømmer. For da er en på vei til å forlate det grunnlaget som skapte rom de miraklene. Nei! En som har møtt korset vil søke etter dem som er villig til å betale en pris for å bygge en karakter som kan tåle både positiv og negativ oppmerksom som mirakler kan gi ved å ta dem bort fra folkemengden og lære dem en livsstil av å vente på Herren - i bønn og faste. Vel, disiplene til Jesus fastet jo ikke, kan du innvende. Og det stemmer. Men Jesus forklarte at så lenge han var nærvende fysisk, så var det ikke behov for det. Når han var borte og de var avhengig av å gjøre sin ånd mer våken for å høre hans stemme og kjenne hans nærvær, så skulle de faste (Mark 2.19-20). Å bygge karakter er så viktig. Du kan begynne godt og ende opp som en frafallen, og Jesus legger ikke skjul på den muligheten, for motstanden kan være stor, og potensiell menneskedyrking likeså. Det gjør ikke mirakler til noe som er utenfor Guds vilje. Det er bare en erkjennelse av at det er en brutal og ganske så menneskedyrkende verden vi bor i. Jeg mener den liberale pressen har ikke noe imot mirakler de: det skjer stadig vekk i fotball - hvis vi skal tolke dem bokstavelig. Men hvordan håndterer vi så woke? Vi observerer den på avstand og bøyer våre knær innfor Far, vel vitende om at hvis ikke vi får nåde til omvendelse så har vi et hav av trøbbel foran oss. Hva vi skriver på sosiale medier eller i avisen har lite å si. For dette sier bibelen:

❝De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket.²² De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap.²³ De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.
²⁴ De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre.²⁵ De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.²⁶ Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.²⁷ På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.” (Rom 1:21-27)

Nøkkelen til å forstå på rett måte er den siste setningen: De måtte selv ta straffen for sin villfarelse. Noen ting blir så galt at straffen er helt opp i dagen. Det Paulus beskriver i Rom 1 er kjønnsforvirring light. Det kan være mange grunner til at dette oppstår, og det er jo interessant at en av Norges fremtredende homofile skrev et helt innlegg om at folk samkjønnet tiltrekning kom til å fortsette å ha et større tilslag av psykeiske problemer, selvmord, etc, helt uavhengig av hvor normalisert samlivsformen deres måtte bli. For en del oppstod forvirringen eller sårbarheten ved misbruk. Det ligger latent en avvisning av dem man er, og i svært mange samkjønnete forhold så opptrer den ene i en mannerolle og en kvinnerolle. Når man så har normalisert dette, eller rettere sagt: nå promoterer man det jo direkte helt ned til små barn i barneskolen med bilde av seksuelle handlinger mellom barn, så tas dette et steg videre: kjønnsforvirring pluss. Og da kommer en til det stedet for en altså med statens finanisering og velsignelse opererer bort friske organer og driver med eksperimentell hormonbehandling. Da er det vi kommet dit hvor Paulus sier: “de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.” Lever man seksuelt utsvevende, som er mer hyppig blant homoseksuelle, så er det en rekke sykdommer som kan ramme en. Men for å være ærlig, så vet man jo ikke lenger om det er så stor forskjell på homoseksuelle og heteroseksuelle lenger. Problemer er ikke homoseksualitet. Problemet er lyster helt uten kontroll. Lyster i eksperimentell utfoldelse er en katastrofe. Og nå er galskapen kommet så langt, at helsepersonell roper varsko. La helsepersonellet ta seg av den jobben. Jeg har mer enn nok med å finne nok tid på mine knær, nok energi til å faste. For den virkelige kampen står ikke ute i verden. Og jo før vi forstår dette, jo bedre. Den virkelige kampens står i Guds menighet. Dra til Kina og fortell dem i undergrunnsmenigheten at de må begynne å lage en politisk anti-woke agenda som må spres overalt. De kommer til å se dumt på deg. De er vant til å jobbe undercover. De er vant til forfølgelse: til å bli overvåket, banket opp, miste privilegier, havne i fengsel på grunn av falske anklager. Men de ser mer vekkelse enn det vi gjør. 

Det var votering om endring av abortloven i Norge. Mange mobiliserte til bønn. Jeg brukte ikke energi på det i det hele tatt. Den saken var tapt for lenge siden. Du vinner ikke en abortkamp dersom du lever så sløvt at det blir disippelgjort flere muslimer i muslimske land enn der hvor du sammenlignet sett har all frihet til forkynne. Da har du tapt kampen før den er begynt, ser du. Øksen ligger ved roten. Dessuten: Om noen år kan man nok berge disse 18-uker gamle fostrene, og hva gjør man da? Jo en møter seg sjøl i døren. La dem bare gjøre det. Men utgangspunktet for ny abortlov var en meget kortvarig politiske gevinst, ikke med utgangspunkt i Partiet de Kristne, for de har aldri vært en maktfaktor i norsk politikk, men med utgangspunkt i KrF. Roten til dette problemet er en kjønnskrig som begynte i 1. Mos 3. Så lenge menn ikke reiser seg og tar ansvar og sørger for lover som beskytter kvinner på en bedre måte, så kommer denne kampen til å fortsette. Idag kan 99,9% av menn som forgriper seg på en kvinne, vite med sikkerhet at de kommer til å fortsette som frie menn, og om det blir anmeldt, fremdeles som frikjente. Det er en regelrett skam. Det hadde blitt spennende hvis anti-woke begynte å ta tak i dette, men foreløpig er det dørgende taust. Likeledes er det områder hvor kvinner med fordel kunne ha stått opp for menn. Da hadde vi erstattet kjønnskrigen med noe annet: de gode nyhetene om Guds rike.

❝Dere har ikke, fordi dere ikke ber.³ Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.
⁴ Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!⁵ Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?⁶ Men nåden han gir, er større. Derfor heter det:
Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” (Jak 4:2-6) 

Jeg ble ledet en gang til en kvinne i stor nød. Hun hadde tre barn og var gravid med den fjerde. Men hun hadde ikke penger til verken bleier eller mat og hun var helt desperat. Hvordan skulle hun forsørge enda et barn. Skulle hun virkelig sette dette barnet til verden uten å være i stand til å ta vare på det? Det hadde vært fint om vi hadde tatt inn over oss den smerten en kvinne må kjenne på, og så er jeg klar over at alle som tar abort i Norge gjør det av mye mer bekvemmelighetshensyn enn dette; men under ligger dette gnagende spørsmål hos mange: får jeg det til? Dårlig mor er liksom så mye mer ladet og belastet enn dårlig far, og det ligger dypt inn i kjønnsidentiteten. Det endte med at vi gav henne penger av vår egen lomme. Det vi ikke visste var at hun hadde avtale om abort dagen etterpå, og vår halvrause panikkhandling av 1100 kroner berget både mor og barn. Hvor mye er vi villig til å ofre, fedre for å sikre mødre et trygt samfunn å vokse opp i? Hvor mye vil vi investere i barna som vokser opp? Hvor mye vil vi investere i barn som ikke har hatt en far; kanskje har de hatt en far som var svært dårlig fungerende. Personlig har jeg vært litt reservepappa for en innvandrergutt som jevnlig ble banka opp som liten og havnet i fosterhjem. Ikke mye innsats fra vår side, men for ham har det betydd uendelig mye. Jeg har ikke mye å skryte av, og jeg har sviktet mye. Men jeg kjenner det er et Åndens rop i mitt indre - et kall til omvendelse - et kall til radikal innvielse - et kall til å være ydmyk og tjenende - og ikke være forståsegpåer som vet alt og flinkere til å bruke pekefinger enn alt annet. For det er selve definisjonen av å være en fariseer. Og ingen kommer til å få strengere dom enn dem.

❝For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus. Men kommer dommen over oss først, hvordan går det da til slutt med dem som er ulydige mot Guds evangelium?¹⁸ Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvordan skal det da gå den ugudelige og synderen?¹⁹ Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode.” (1 Pet 4:17-19)

Høydepunkter fra Jesaja - del 15 - inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye - håpet for Israel - Jes 32

❝For borgen er oppgitt
og den larmende byen forlatt.
Haug og vakttårn er for alltid
blitt gjemmesteder
der villesler gleder seg
og buskaper beiter,
¹⁵ helt til Ånd blir øst ut over oss
fra det høye.
Da skal ørkenen bli til en frukthage,
og en frukthage skal regnes som skog.
¹⁶ I ørkenen skal retten slå seg ned,
i frukthagen skal rettferdighet bo.
¹⁷ Da skal rettferds verk være fred,
rettferds gjerning trygghet og ro
til evig tid.
¹⁸ Mitt folk skal bo på en fredelig boplass,
i trygge hjem og på sikre hvilesteder.” (Jes 32:14-18) 

Det er ulike syn på hvordan Guds rike kommer til å bli etablert på jord i ulike faser, men vi er stort sett enige om endemålet: alt det uforgjengelige blir slukt opp av uforgjengelighet, og Guds liv og vesen skal gjennomsyre alt (1. Kor 15). Noen ønsker seg et hvileskjær - de kaller det tusensårsriket - hvor det uforgjengelige og forgjengelige visst nok kommer til å leve side om side. De som har trodd på Jesus i det som disse kaller “nådens tidshusholdning” eller “menighetens tidshusholdning”, vil bli forvandlet og bortrykket før “den store trengsel”. Disse kommer så tilbake til jord sammen med Jesus når han kommer og oppretter tusenårsriket, hvor jordens befolkning blir evangelisert med en oppstanden og herliggjort Jesus som regjerer på jord i 1000 år med utgangspunkt i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. De som er døde og som ikke har trodd på Jesus i “nådens tidshusholdning”, står først opp etter opprøret mot en tilstedeværende, oppstanden og herliggjort Guds Salvede som fremdeles befinner i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. Opprøret som oppstår etter 1000 år, slår Jesus da ned og vi får den endelige dom. Når de som tar imot Jesus som Den Salvede i løpet av tusenårsriket får nye, udødelige kropper, er noe uklart; det er kanskje noen som kan forklare dette. Men en må anta at det iallefall ikke skjer før de vender om. Altså virker det som om vi mennesker på jord som ikke har noen fysisk begrensning, men kan forflytte seg i tid og rom akkurat slik Jesus gjorde etter oppstandelsen, og vi har noen som ikke har det slik, hvis jeg har forstått dette riktig. 

Motivasjonen for et slikt endetidssyn er todelt: En kan oppretteholde tanken om det som kalles “riket for Israel” ut fra GT forståelse av GT, og henger sammen med den Messiasforventningen som var populær når Jesus gikk i Galiea og Judea for 2000 år siden. I dette synet er det sentralt at det i Guds plan er et skarpt skille mellom en nytestamentlig menigheten bestående av både Jesustroende ikke-jøder og jøder og Israel, som bare består av jøder (hvor vidt dette også inkluderer de som har vendt om til jødedommen, men ikke er jøder av fysisk avstamning, er noe også noe uklart). Et skille mellom menigheten på den ene siden og Israel på den andre, er på mange måter underlig for ordet menighet er ikke et nytt ord som oppstår i NT, det finner du like mye i GT - det oppstod på Moses sin tid. Men at det er et skille mellom Guds folk i GT forstand, det vil si, etter Moseloven og Guds folk i NT forstand, det vil si, etter nåden, det kan vi være enige om. Det første fører til fordømmelse og fortapelse, og det andre fører til frelse, om vi skal tro det nye testamente. Den andre motivasjonen for et slikt endetidssyn, er at en ikke ser for seg at den nytestamentlige menigheten på noe vis vil klare å se misjonsbefalingen oppfylt, og at Jesus dermed må komme og utføre den jobben sjøl, og da med et nyomvendt jødefolk med på laget. Det å få jødefolket med på laget, er på alle måter supert, mens å overlate oppfyllelsen av misjonsbefalingen til tusenårsriket, er etter mine begreper et frafall fra en apostolisk forståelse av menighetens kall og plan i Guds rike. Vi kommer tilbake til dette.  

Med fare for å bli stemplet som “erstatningsteolog”, så vil jeg nevne at det altså går an å ha et annet syn enn det som er blitt populært mellom pinse-karismatiske kristne, og som er mer i tråd med oldkirkens syn. Det grunnleggende for dette synet er en avvisning av den dispensjonalistiske grunntanken om at Gud startet den nystamentlige menighet som en nødløsning fordi jødene ikke tok imot Jesus som Den Salvede (hebr. Messias, gr. Christos, lat. Kristus), og at innføring av riket dermed er satt på vendt inntil dette inntreffer. I motsetning til et syn der en tenker det som en umulighet at jødene tar imot Jesus uten at Jesus sjøl dukker opp i egen person, så holder en i et alternativt syn fast på Paulus sitt utgangspunkt for jødenes omvendelse i Rom 11 - nemlig misunnelse fordi ikke-jøder demonstrerer godene i løftene og paktene. En holder fast på Paulus sitt syn på det nye mennesket - som Den Salvede har skapt i seg selv ved sin død og oppstandelse (Ef 2). Dette nye mennesket inkluderer både jøder og ikke-jøder som
- det nye pakts folk
- det nye Jerusalem, Guds by,
- Guds levende tempel, bygget av steiner levendegjort av Ånden, 

og som har sitt sete i det himmelske og samtidig en tilstedeværelse på jord. Dette er i tråd med Jesus sin proklamasjon av at det skal være “én flokk og én gjeter” (Joh 10.16). Et slikt alternativt syn, fremholder, fremdeles i tråd med Paulus sin undervisning i Rom 11, at Gud ikke angrer sitt kall og sin utvelgelse når det gjelder jødefolket. Det er altså ikke mulig for den nytestamentlige menighet å se misjonsbefalingen oppfylt uten at det innebærer at de som på grunn av vantro ble tatt bort fra livstreet og oppfyllelsen av løftene i GT paktene, blir podet tilbake inn på det treet hvor de har sitt spesifikke kall og sin spesifikke rolle å fylle. I et slikt alternativt syn på Guds rike og endetiden erstatter en ikke noe som helst, en inkluderer tvert imot alt i Den Salvede, slik det nye testamente tydelig lærer oss. Det er ikke mange i dag som er påvirket av et syn som tydelig skiller Israel og menigheten, som tenker seg et slikt skille blir videreført inn i evigheten. Så denne påståtte “erstatningen” en opplever så problematisk, er uansett midlertidig, for endemålet er uansett at Gud blir alt i alle (1.Kor 15.28, etter at Den Salvede har erstattet alt synd har gjort for å ødelegge menneskeheten, og selv er blitt alt i alle - Kol 3.11). Paulus stiller dette retoriske spørsmålet til de umodne kristne i Korint: Er da Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus) delt? Svaret er åpenbart: Nei! Til syvende og sist blir dette da et spørsmål om en erstatter Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus), som en som samles alt i og under seg sjøl slik det nye testamente forkynner, og begynner å forklare ham som en delt Kristus. Det er de færreste som er påvirket av dispensjonalismen som idag vil tenke at en slik deling er endemålet; deres motivasjon er mer deres forståelse av profetiske løfter i GT som ellers i deres forståelse vil stå som ikke-oppfylt med mindre tusenårsriket blir en realitet. Dette dreier seg nok derfor mer om et forskjellig syn på profetienes natur, som er lettere å leve godt med enn et grunnleggende forskjellig syn på hvem Gud er og hva som er endemålet. 

En inkludering av hedninger i Guds rike og i Guds folk var en snublestein for jødene i den nytestamentlige menighetens første tid. Vi må erkjenne det. Og det har ikke blitt bedre vet at det som kalles kirken har falt ifra en apostolisk tro på og erfaring av Den Salvede, og således har forlatt den hebraisk-profetiske arven som ligger til grunn for en bibelsk forståelse av Den Salvede. Altså har vi i tillegg til å være ikke-jøder, mistet det særpreget som jødene kan kjenne seg igjen i - ut fra sin kjenskap til loven, profetene og salmene. Bibelen forteller om en Gud som gjør under. Her har vi som kristne og jøder som ikke tror på Jesus som Messias, Den Salvede, faktisk en felles referanseramme. Noe som burde knytte oss sammen. Det hører også med til historien at kirken ikke i tilstrekkelig grad har stått opp imot antisemittisme, snarere heller bidratt til den. En har valgt å vende sin vrede mot det jødiske folket for deres forfølgelse av de første kristne. Men Jesus ber oss altså om å vende de andre kinnet til, helt uavhengig av hvor forfølgelse måtte komme ifra. En den pinsekarismatisk bevegelse har kjent at Gud har tent opp igjen kjærligheten til det jødiske folket, og det er en god ting, og er også helt i tråd med Paulus sin holdning i Rom 9-11. Paulus viser på den ene siden en klarhet på evangeliet og hvem Jesus er - sentrum i universet - og samtidig en uslokkelig kjærlighet til og dermed sorg over at dem Jesus først ble sendt til, ennå ikke har fått tak i det som Gud har tenkt skulle være deres. I et alternativ endetidssyn enn det som er blitt populært i frikirkelige kretser, er det fullt mulig også å se for seg nasjonen Israel som en del av Guds plan for deres frelse. Idéen om at et folk har et land som er deres, er også bibelsk fundert, helt utavhengig om synet på tusenårsriket og hvordan “riket for Israel” vil se ut. Israel som begrep brukes både om folket og om landområdet, og tilsvarende for andre omkringliggende folk og land. Selv om den kirkelige antisemittismen har vært ille, er den dog for ingenting å regne mot den Islamske antisemittismen som jøder møter på alle kanter i Midt-Østen og også i den vestlige verden. Og om en ikke forsvarer alt Israel foretar seg som nasjonalstat, så er det likevel lett å undre seg over hvor blåøyde og ensrettet en god del sekulære kan velge å se problematikken på. En synes å fornekte det faktum at det finnes ingen fungerende Islamsk demokrati. Men det finnes altså en demokratisk jødisk nasjonalstat. Som de kristne har jødene funnet en vei hvor også forskjellige tanker om verden og universet gis plass i mye større grad enn i land hvor Islam dominerer, hvor en fort havner i fengsel eller i verste fall blir drept dersom en oppfattes som infidels. Det vi aldri ville ha funnet oss i her på berget, er om islamister hadde kommet og innført Sharia. Nordmenn hadde i en slik situasjon tatt til våpen og slåss til siste mann. Og selv om en objektivt sett vet at Israel som nasjonalstat er så liten at den nærmest er umulig å forsvare rent militært, så er det ikke måte på hvor mye sekulære mennesker mener at de skal vende det andre kinnet til - noe de aldri selv hadde akseptert å gjøre dersom dette var den reelle situasjonen i Norge. Vi skal kanskje ta det som et kompliment at de forventer noe helt annet av jøder og kristene enn av muslimer - for det er jo så utpreget og outrert at det er helt besnærende.

Men tilbake til et alternativt endetidssyn: se for deg en omfattende Jesusvekkelse i alle de arabiske landene rundt Israel. Tenk deg den omveltning det vil medføre i deres holdning til det jødiske folket. Se for deg reaksjonen til det jødiske folket i Israel når muslimer forklarer at grunnen til endringen er et radikalt med med Jesus Den Salvede, den oppstandne og herliggjorte Guds Sønn. Se for deg muslimer som ber for jøder i Jesu navn så de blir helbredet fra sine sykdommer. Forestill deg jøder som vender om i hopetall og jøder og muslimer som finner hverandre i Den Salvede og en flere tiår lang uløselig konflikt finner en løsning i ham som er Fredsfyrsten. Ville det ha vært et vitnesbyrd for resten av verden? Les Jes 19 og be over det som står der. Det ville vært så typisk Gud å bruke det mest utenkelige for å gjøre jødene misunnelige nok til å vende om til Den Salvede. Mitt håp og min bønn er at jødene skal få slippe en “Den store trengsel” som folk som påstår at de er så fryktelig mer jødevennlig enn alle andre absolutt vil ha dem igjennom. Mitt håp og min bønn er at et nyfunnet brorskap i Midt-Østen gjennom Jesus, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, skal være det som bringe et frafallent Vesten til sann omvendelse. Uten motstand og forfølgelse? Neppe. Åpenbaringsboka gir ikke et bilde av et easy-going-flowing-no-hardship evangelium. Tvert imot. Åpenbaringsbokas budskap er fra begynnelse til slutt dette: Det hjelper ikke hvor mange de dreper av oss, for den første oppstandelsen som har tatt plass i oss er sterkere enn døden; de er ingen som kan hindre de troende å regjere sammen med Jesus og se oppdraget fullført, selv om det innebærer døden for mange. Denne oppstandelseskraften som er så sterk at folk velger å gå i døden for sin tro, varsler også om den andre oppstandelsen - den vi får del i når Jesus kommer igjen. Dette er i tråd med det Paulus sier i 2. Tim 1:4-5 og Fil 1:27-28.

^❝27 Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig. Enten jeg kommer og ser dere, eller er borte, så la meg få høre at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet²⁸ og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler fortapelse for dem, men frelse for dere.” (Fil 1.27-28) 

Med dette som bakgrunn kan vi se avsnittet vårt i Jesaja 32 finner vi et begrep som er viktig å legge merke til - nemlig helt til eller inntil som det står i Bibelen - Guds ord oversettelsen. Dette inntil henger nøye sammen med gr. kairos - tidsepoke, fase, og pleroma - fylde, modenhet, oppfyllelse. Et uttrykk som tilsvarer betydningen av kairos er tidens fylde. 

❝Men i tidens fylde (gr. pleroma tou chronou) sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven.” (Gal 4:4) 

❝Mens vi ennå var svake, døde Den Salvede for ugudelige da tiden var inne (gr. kata kairos).” (Rom 5:6) 

Tidens (gr. chronos - klokketid) fylde (gr. pleroma) tilsvarer i henhold til (gr. kata) den rette tid (gr. kairos). Svært mange engelske oversettelser sier at Kristus døde for ugudelige i rett tid (ESV, NASB, NLT, NET, NIV, NKJV). Skal vi forstå hvordan Gud arbeider både i samfunnet, i menighetene våre og i våre egne liv, så er kairos, Guds timing så viktig å forstå - for det handler om modning - fylde - metningspunkt (gr. pleroma). Bibelen sier at vi var under lovens ordning og den var vår tuktemester inntil Den Salvede kom med nåde og nytt liv i Gud (Gal 3.24). Ordene inntil og tidens fylde henger sammen i Paulus sitt resonnement som han begynner i slutten av Gal 3 fullfører i begynnelsen av Gal 4 som jeg har sitert ovenfor.

❝Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall (gr. pleroma - fylde - metningspunkt).²⁶ På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:
Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.
²⁷ Dette er min pakt med dem
når jeg tar bort syndene deres.” (Rom 11:25-27)

Også i disse versene er det en sammenheng mellom ordene inntil og fylde, og vi gjør vel i å reflektere over dette. Det er flere finurligheter i disse versene, for når Paulus her siterer Jes 59.20 så bruker han fra Sion og ikke til Sion slik det opprinnelig står i GT. Det kan plage noen av nytestamentlige forfattere har friheten til å forstå GT på en nye måte. I Paulus sin forståelse av Sion, er Jesus selve forståelsen av hva Sion innebærer og skal være. Sion representerer Guds styre, hans rike, og ingen kan i realiteten være det sanne Sion uten Jesus. For det finnes ingen Guds rike - uten kongen i riket, eller hva? Det er Jesus som er redningen - enten det gjelder jøde eller ikke-jøde. Er vi ikke enige om det, så er vi ikke enige om det mest sentrale i hele bibelen og hele evangeliet. Paulus slår også fast at det er en sammenheng mellom en pleroma (fylde) av hedningefolk som kommer inn, og at hele Israel blir frelst. Tidligere i Rom 11 sier han:

❝Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.¹² Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? (gr. pleroma - fylde, modning, metningspunkt)
¹³ Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,¹⁴ i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.¹⁵ Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!” (Rom 11:11-15)

Det store spørsmålet er hvordan en skal forstå gr. to pleroma som brukes både her og i avsnittet hvor Paulus forklarer rekkefølge og sammenheng i Guds frelseseplan. Mange oversettelser velger å forstå dette som i fullt tall, mens noen lar det være opptil leseren å tyde dette. I en forståelse hvor det er et skarpt skille mellom Israel og Jesu menighet, skjer “skal hele Israel bli frelst” når Jesus kommer igjen med sin nytestamentlige menighet i følge, bestående både av ikke-jøder og jøder. Når så resten av Israel blir frelst på den dagen, så er ikke-jødenes tid over i henhold til Luk 21.24. Det rare, hvis en skal følge logikken, her, er da at Jesus skal regjere ut fra Jerusalem, og da skal djevelen ifølge denne endetidslærens forståelse av Åp 20, ha begrenset makt til å forføre folkeslagene. Men viss de allerede er kommet inn i fullt tall når dette inntreffer, hvilke hedninger er det igjen å vinne og hvorfor da hindre forførelse av ikke-jødiske folkeslag? Det virker som om denne mangelen på forførelse ikke fører til noen total overgivelse av alle, for etter at de tusen år er til ende, så har djevelen likevel noen å forføre. Er det noen av dem som har fått sine nye herliggjorte kropper han da får til å forføre? Eller er det slik at på tross av at djevelen mister makt til å forføre, så er det mennesker som lever i dette tusenårsriket, som rett nok ikke blir forført, men som heller ikke oppnår det motsatte av forført. Det blir veldig mye å forklare og veldig mye systemer ut av et slikt endetidssyn, mens bibelen synes å forkynne: evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd og så skal enden komme. Det er ganske innlysende at dette henger sammen med misjonsbefalingen, som av den første menighet tas veldig på alvor. Enden som kommer initieres av at Jesus kommer igjen og dømmer levende og døde. Punktum. Veldig enkelt og lite å misforstå. Men det fordrer altså at menigheten fullfører det menigheten i den første tid gav livet sitt for å fullføre. Et syn som forkynner en frafallen Laodikea menighet, nærmest som en unnskyldning for å leve sløvt, er ikke mye å feste sin lit til. Og dessuten virker det rart i møte med troende i land som Kina og Iran, som faktisk gir livene sine for å spre evangeliet om Guds rike. Er de kanskje også Laodikea-modus? En kan ikke velge et endetidssyn som tar utgangspunkt i vestlig dekadanse. Verden er større enn oss. 

I en riktig ekstrem variant av dette synet, så er det ikke meningen at vi skal forkynne evangeliet for jøder i det hele tatt, nei for dem skal Jesus ordne med sjøl. Men det er til alt overmål akkurat motsatt tankegang og motivasjon enn det Paulus legger ut i Rom 9-11. Når en ender opp med motsatt konklusjon av en tekst enn det forfatteren sjøl tydelig indikerer, pleier jeg å bli ganske så skeptisk. Jeg vil ikke påberope meg å ha en større oversikt enn Paulus, sjøl om han levde for 2000 år siden. Jeg tror han vet hva han snakka om. 

For det første: Jeg tror Paulus mener det når han sier at rikdom for ikke-jøder ved jødenes delvise forherdelse, ikke kan sammenlignes med rikdommen for ikke-jøder når tiden er inne for jødene i et flertall til å komme inn i Guds rike - som en fylde. I de neste versene bruker Paulus forsoning og liv av døde som de to fasene av velsignelse for oss som har omfavnet evangeliet - når jødene vendte seg bort fra Jesus, og når de omfavner Jesus. Hva følger med forsoning? Jo, forsoning bringer nettopp liv av døde. Vi kan enten forstå denne ekstra rikdommen og liv av døde som mer av det samme eller som noe helt annet. Slik jeg leser det nye testamente er det mer i takt med helheten av NTs budskap at dette liv av døde, er mer av det samme, omfattende vekkelse inntil Jesus kommer tilbake og setter toppsteinen (Sak 4.7) i byggverket på plass, han er begynnelsen og enden, og han møter en fullkommen brud som har gjort seg rede fordi oppdraget er fullført. Det greske to pleroma oppfattes jeg da ikke som i fullt tall, men mer som en modning, et vippepunkt, et metningspunkt. Det er som når et glass går fullt og så renner det over så neste glass fylles med vann. Jeg tror at når Jesus sa at han har all makt i himmel og på jord når han gav misjonsbefalingen, så har han også makt til å gjennomføre misjonsbefalingen gjennom sin kropp, sin brud, sin menighet. Noe annet vil være en falitterklæring av hele den nytestamentlige proklamasjonen av Den Salvede - (lat. Kristus). Efeserbrevet og Kolosserbrevet fremstår da også som rent fordummende utopi som ikke har noen rot i virkeligheten. Det er klart mye enklere å overlate mesteparten av jobben til Jesus i et tusenårsrike. Bevares! Men det stinker frafall fra en apostolisk kristendom, hvor Jesus forventer at vi er villige til å betale livet for å bre ut Guds rike. De første kristne lyktes i den første tid. Vil prisen være noe mindre nå? Jeg kan ikke se at det er noe i det ny testamente som lover oss det. Men løsningen er ikke å begynne å forkynne frafall mot en apostolisk åpenbaring av Den Salvede og overlate hele ansvaret til jødefolket som stakkars må igjennom Den store trengsel og så mye elendighet, fordi vi synes at det passer oss. Det at en med et slikt syn klarer attpåtil å fremstille andre syn på dette som jødefiendtlig er jo på grensen til komisk (!).

Metningspunktet - det avgjørende pleroma av hedningefolk - betyr to ting, slik jeg forstår Skriftene. Det betyr at 1) den midlertidige forherdelsen av en majoritet av jødefolket slipper taket, og at 2) den religiøse kampen om Jerusalem og det islamske kravet på området slipper taket til fordel for omfattende vekkelse blant både muslimer først og jøder etterpå, som en oppfyllelse av Luk 21.24. Nå er det Islam som råder på tempelhøyden i Jerusalem. Kongen i riket heter fremdeles Jesus Guds Salvede (gr. Kristus). Noen vil ha vanskelig for å akseptere at et slikt scenarie er en oppfyllelse av Luk 21.24. Hva som er det springende punktet, er ikke godt å si? Er det avstamming? Er det omskjærelse? I GT er det regulert hvordan en ikke-jøde av avstamning kan bli innlemmet som en del av det gamle pakts folk. Vil en slik innebære at Jerusalem fremdeles er tråkket ned av hedninger? Og er det ene, nye mennesket Den Salvede på korset skapte i seg sjøl (jfr. Ef 2) å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned? Er kroppen til Den Salvede å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned fordi den består av gjenfødte jøder og ikke-jøder? La meg konkretisere: Om de som vandrer i et fysisk Jerusalem er åndsfylte troende av både muslimer og jøder, er det da å forstå det slik at “Jerusalem tråkkes under fot av hedninger”? Alt dette står og faller på om vi egentlig tror på bibelens Jesus slik apostlene forkynte ham. Det er så synd at tanken på jødenes spesielle plass i Guds plan må ende opp med vi realiteten forkaster en nytestamentlig Jesus-åpenbaring. Jeg har den samme lidenskapen for det jødiske folket som dem som hevder jeg ikke har det fordi jeg forfekter et annet endetidssyn. Jeg ber for Israel og Jerusalem med håp, men jeg har altså det samme håp og den samme tro som Paulus, at en generasjon av troende vil terge misunnelse på grunn av de godene vi har i Den Salvede såpass mye at jødefolket vender om og hiver seg med. Og: Jeg tror ikke vi kan se Guds plan fullført uten dette, så vi er helt avhengig av at det skjer. Hvorfor? Fordi alt fra 2. Mos 19 på Sinai-fjellet, uttaler Gud kallet til å bre ut Guds rike til verdens ende, og han angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse (Rom 11.29). Legg merke til en undertone som går igjen i all antisemittisme: tanken som at jødene i en slags sammensvergelse har et slags verdensherredømme. Hva er det? Jo, det er en forvrenging av en guddommelig realitet. Paulus røper i Rom 4.13 at løftet til Abraham, ikke bare dreide seg om en lite landområde i Midt-Østen, men at han var arving til verden. Det ligger et kall der som Gud ikke angrer, og det demoniske forvrenger dette til noe vondt, mens Paulus tydelig sier at i Den Salvede (lat. Kristus), så vil det bli noe udelt positivt. Og så er det like sant at i Den Salvede så er det en vidunderlig enhet som noen søsken i sin iver etter å rydde opp i dårlige holdninger til jødefolket, dessverre har endt opp med å forkaste:

❝Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge.²⁹ Og hører dere Den Salvede til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.” (Gal 3:28-29)

I vår avsnitt i Jes 32, så er det et inntil. Det står at byen vil bli forlatt “inntil Ånden blir øst over oss fra det høye.”

❝Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!³⁹ For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før (inntil) dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ ” (Matt 23:38-39)

Engelske oversettelser har until - inntil - hvor de norske foretrekker ordet før. Betydningen er uansett den samme. Det er noe som må skje først, før noe annet kan skje. Det underlige med Jesu uttalelse her, er at de hadde jo nettopp sagt dette. Når Jesus red inn i  Jerusalem på en eselfole før korsfestelsen, så ropte folk nettopp dette, og det er referert i 3 av evangeliene (Matt 21.9; Mark 11.9; Luk 19.38). Fariseerne forstod betydningen av ropene, og bad Jesus irettesette etterfølgerne hans. Så hvorfor gjentar Jesus dette, da? Hva annet eller mer skal de da gjøre enn det de allerede har gjort? Hva er det Jesus vil at de skal forandre på? Det var nok av jøder på Jesu tid som ville ha Jesus som Den Salvede (Messias) - det var bare at Jesus ikke var interessert i å være den Messias de ville ta imot. Bibelen som vi tror er Guds ord, gjør det klart at etter brødunderet, så prøvde de å ta Jesus med tvang og gjøre ham til konge, men Jesus trakk seg unna opp i fjellet for å være alene (Joh 6:15). De var ikke klar til å ta imot Herrens lidende tjener som deres Messias. De ville ha en krigsherre som befridde dem ifra undertrykkelse. De jødiske lederne var var sterkt utfordret, forarget og krenket av Jesus sin forkynnelse, og de også var redd for at dette skulle utvikle seg til noe som gjorde undertrykkelsen enda større. På bakgrunn av jødenes generelle Messiasforventninger klarte de å overtale folk til å frigi den nasjonalistiske opprøreren Barabbas fremfor en Jesus som ikke viste noe tegn til å bry seg om romersk undertrykkelse. Bibelen gjør det veldig klart at de i dette bare gjorde det som skriftene hadde forutsett. Det er helt meningsløst å bruke dette som et utgangspunkt for antisemittisk propaganda. Peter er mild i sin dom når han sier:  

❝Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres.¹⁸ Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.” (Apg 3:17-18)

Gud sjøl hadde, som Jesus selv sa til Pilatus, et større ansvar for korsfestelsen enn de som deltok på den, for dette kunne aldri ha skjedd uten Guds hånd. Men når Jesus hadde stått opp igjen, og de første kristne ledet av apostlene han hadde utvalgt seg fortsatte å se de samme tegn, under og mirakler, så fyltes ansvaret for egen vantro og begeret med vredesdommen opp, og i år 70 gikk det dessverre slik Jesus hadde profetert. Var det kroken på døra? Nei, det var det ikke. Er det fremdeles nåde å få for dem? Ja, det er det. Paulus sier det jo helt klart i Rom 11. Er en jødisk nasjonalstat en del av den nåden? Absolutt! Gud gir oss ikke det vi fortjener, og han gir oss det vi ikke fortjener. I det lengste bruker han sin godhet som virkemiddel til å få oss til å vende om. Men det er ikke noen annen vei til Pappa Gud enn gjennom Jesus. Den som vil tilbe Gud som Far, må fremdeles tilbe i Ånd og sannhet. Det er fremdeles behov for å ta imot forsoning og tilgivelse på grunnlag av Jesu død på korset og hans oppstandelse. Og i dette ligger det en omvendelse - å skifte mening og innstilling. Jesus sa til Pilatus: “Mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18.36). Jesus sa til fariseerne som spurte nettopp om tidspunktet for Guds rikes komme - et veldig aktuelt spørsmål på den tiden: 

❝Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. ²¹ Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere.” (Luk 17:20-21)

Har Jesus her en feil forståelse av Guds rike? Og samme med Paulus når han sier at “Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den hellige Ånd”? Dersom tusenårsriket, som ikke nevnes i noe av brevene i det nye testamente virkelig var en del av apostlenes lære, er det veldig rart at en kun finner spor av det i den mest symbolske boken av alle bøker i NT - Åpenbaringsboka. Hvis dette var så sentralt at det skulle gi grunnlag for splittelse blant kristne, hadde det ikke vært mulig å gjøre det tydeligere? Guds rike er i den hellige Ånd. Det er ikke av denne verden, og det er en størrelse som lever på innsiden av oss om vi er villig til å ta imot. Hvorfor? Fordi han som er kongen i riket bor der ved sin Ånd. Dette er i tråd med de profetiske løftene, og også vårt avsnitt - Jes 32 som sier at byen skal være forlatt inntil - inntil hva? Inntil Ånden blir utøst fra det høye. Moses sitt hjertesukk: “Om bare alt Herrens folk var profeter. Måtte Herren gi dem sin Ånd.” (4. Mos 11:29). Dette er en så integrert del av den hebraisk-profetiske arven - Guds drøm og lengsel for sitt folk? Skulle mesteparten av Israel ikke få del i det? I den grad en ser for et tusenårsrike med utgangspunkt i Jerusalem, så vil Åndsutgytelse måtte være en sentral del av dette. Men i hvilken hensikt? Om fylde av folkeslagene i Rom 11 er vår fulltallighet i inn i Guds rike, begrenser dette seg til en konsolidering på topp som skal være i tusen år - før en går inn i evigheten. Det verste med dette er ikke tusenårsriket som sådan - det hadde helt sikkert blitt både bra og meningsfullt; alt Jesus måtte finne på er det. Det verste er at en ender opp med å snakke ned menighetens muligheter for å fullføre misjonsbefalingen. Det er jo noen som skal bringe inn denne fylden av folkeslagene, enten fulltallig eller ikke. Men i dispensjonalismen opererer man med tidsepoker (ut fra Åp 2-3), hvor den siste før Jesus kommer igjen er Laodikea - en lunken menighet. Forvirrende? Ja, jeg må innrømme at jeg aldri helt har fått dette til å komme sammen.

Men om det er slik at to pleroma - fylden for enhver pris må være absolutt fulltallighet, hva betyr da dette som sies om den nytestamentlige menigheten?

❝Og Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som hode over alle ting,
²³ menigheten som er Hans kropp, fylden (gr. to pleroma) av Ham som fyller alt i alle.” (Ef 1:22-23)

Dersom kroppen til Jesus, som dispensjonalistene mener kun er midlertidig, fordi det egentlige, mer GT lignende “riket for Israel”, er det egentlige, selv om NT rett nok sier det motsatt (iht. Hebr kap. 9-10). Men om det er slik at fylden av Israels forherdede rest er deres fulltallighet som kommer inn på én som samme dag; hvordan kan da Paulus si at denne kroppen, som bare er midlertidig, er fulltalligheten av Ham som fyller alt i alle? Men også her også mulig å forstå dette som noe absolutt - fylden, eller mer som en spesifikk fylde. Jesus er jo helt åpenbart mer enn oss mennesker på denne jord, både jøder og ikke-jøder tilsammen. Også når den Salvede er alt i alle oss, for han skal fylle hele universet som også ble skapt ved ham (Ef 4.10). Fylden av folkeslag og fylden av Israels forherdede rest i Rom 11, trenger ikke å bety ikke dermed at det ikke er mer å gjøre, og at vi ikke har en rolle å spille i forhold til hverandre.  

Jeg kan leve fint med ulike endetidssyn, så sant det betyr at vi er tro imot misjonsbefalingen, og at vi tar den i høyeste grad på alvor: at vi er villig til å betale samme pris for det som de første kristne gjorde. Det er da også betaler en høy pris mange steder i verden idag. Om vi kunne være enige om å evangelisere den muslimske verden og støtte alle som gjør dette, og så overlater vi til Jesus å se hvor det bærer hen - tusenårsrike eller ikke, så hadde jeg vært jublende glad. Det verste med et endetidssyn jeg ikke kjenner meg hjemme i, er denne Laodikea-læren som gir en slags unnskyldning for å være lunken. For om vi er er der - lunken - så har Jesus et budskap til omvendelse også til menigheten i Laodikea. Hvorfor har han det? Fordi de er bare dømt til å forbli lunkne? Nei! Det profetiske ordet er aldri “the dead end” - sånn blir det bare. Det er alltid et kall til omvendelse, renselse, forsoning og gjenopprettelse. Hvorfor befalte Jesus at de skulle forkynne til jøder først? Mesteparten ville jo likevel ikke ta imot. Det betyr ikke at Gud ikke gir kallet og holder oss ansvarlig for responsen. Du og jeg kan være den hellige resten som lever overgitt og trofast, og som Gud kan bruke til å tenne flere i brann. Vi kan leve i det som er Jesus sin drøm for hele hans folk, jøder eller ikke-jøder, som var Moses sin drøm for Guds folk, og som profeten Joel profeterte om; Guds Ånd utøst over alle skrøpelige mennesker (Joel 3.1ff).

Høydepunkter fra Jesaja - del 14 - dom og frelse for Guds folk (Jes 29-31)

❝For dere har hvert syn blitt som ord i en forseglet bok. Om en gir den til en som forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg kan ikke, den er forseglet.»¹² Om en gir boken til en som ikke forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg forstår ikke skrift.»
   ¹³ Herren sa: Dette folket
kommer nær meg med munnen
og ærer meg med leppene,
men hjertet er langt borte fra meg,
og den frykt de har for meg,
er et tillært menneskebud.
¹⁴ Derfor vil jeg fortsette å forundre dette folket
på underlig og underfullt vis.
Da skal visdommen til deres vise forgå,
og klokskapen til deres kloke skal skjule seg.” (Jes 29:11-14)

De følgende kapitlene frem til Jes 36 (som gjenforteller historien om Sanheribs beleiring av Jerusalem og hans fall), har et fokus på Guds fortvilelse over et folk som bare ikke evnet å forstå Guds gode vilje med dem og hans lengsel etter frelse og gjenopprettelse. Det er ikke vanskelig å høre Guds og profetens smerte over folkets frafall og stahet. For den som av hjertet kjenner Gud, er det mulig å forstå Guds intensjoner, men når gudskunnskapen bare er bud på bud, krav på krav, litt her og litt der, så blir hele hensikten uforståelig. Enten en tar lovreligioner eller humanistisk ateisme, så bunner begge i en menneskelig visdom og åpenbaring. Begge er grunnleggende humanisme, for det er menneskets forsøk på å fikse seg sjøl. Det er grunnleggende annerledes enn en reell frelseserfaring med omvendelse, tilgivelse og nytt liv ved Ånden. 

❝Derfor, så sier HERREN til Jakobs hus,
han som fridde Abraham ut:
Nå skal ikke Jakob bli til skamme,
nå skal ikke ansiktet hans blekne mer.
²³ For når han og barna hans ser
det mine hender har gjort blant dem,
da skal de hellige mitt navn,
de skal hellige ham som er Jakobs Hellige,
og skjelve for Israels Gud.
²⁴ De som går seg vill i ånden,
skal få innsikt,
og de som murrer, skal få lærdom.” (Jes 29:22-24)

Med mindre en forstår at Gud er frelsende i all sin hensikt, så vil en gå seg vill i ånden. En vil ikke ha en tillit til at Gud er god, og da har en mistet den viktigste byggesteinen i hele universet. Det vil bli helt umulig å navigere, ikke minst i en verden som på grunn av syndefallet er under den ondes innflytelse. Uten å være fylt av den Ånd som vet hva som bor i Gud (1. Kor 2), vil det være praktisk talt umulig å forstå Gud. Gud sendte tidenes oversettelse og utstillingsvindu av Guds plan og hensikt når han sendte Jesus. Men selv da slet disiplene hans med å henge med. Det var først etter hans oppstandelse og når de fikk Åndens åpenbaring og Åndens kraft, var de istand til å forstå det riket Jesus snakket om, på tross av at romerne fremdeles styrte i Judea og Galilea. 

Det som er typisk for et frafallent gudsfolk, er at politiske allianser blir viktigere enn vekkelse og Åndskraft. Det siste virker for tungt og uttilgjengelig, så for å pynte på bruden, forsøker man med alle midler å slåss for det som i beste fall gir ytre motivasjon for å gjøre Guds vilje - og da gjerne med fokus på synlige ting. At en ikke forstår at det er tapt slag når en leser Skriftene, er mildt sagt forunderlig. Disse politiske alliansene kan gå i alle retninger hvor en kan hente støtte. Konservative kristne i Tyskland var initielt en tilhenger av Hitler. Med den historiekunnskap en hadde den gangen, var det kanskje ikke så lett å se hvor dette bar hen, men at kristne idag støtter ikke-demokratiske røster, viser med all tydelighet hvilken sørgelig tilstand vi er i. For Israel på Jesaja sin tid var det allianser med hedenske hærmakter som var fristelsen, og Gud forteller dem i klare ordelag at forsøket på å sikre fred og fremgang på verdens vis kommer til å ende i katastrofe. Så tydelig er Gud med dem at han sier:

 ❝Gå nå inn og skriv dette
på en tavle for dem,
skriv det inn i en bokrull
så det for kommende dager
kan være et vitnesbyrd til evig tid.” (Jes 30:8) 

Gud ville ha et bevis på at han hadde sagt dette på forhånd. Et vitnesbyrd er et bevis i rettslig forstand, nok til å få deg dømt. Men Guds motivasjon er like mye en bevisføring for hans eksistens og suverenitet. Når en i realiteten stoler på andre ressurser en Guds ressurser, så er en i bunn og grunn ateister. Jo, da. Vi sier vi tror på Jesus, men vi lever som om han lå i graven, for bortsett fra et fjernt håp om en billett til himmelen en dag, så gjør han ikke store forskjellen.

❝De sier til seerne: ‘Ikke se!’

og til profetene: ‘Ikke bring oss syner

om det som er rett!
Si oss glatte ord,
bring oss illusjoner.
¹¹ Vik av fra veien, bøy av fra stien,
la oss være i fred for Israels Hellige.’ ” (Jes 30:10-11)

Vi har så lett for å tenke at dette gjelder verden og ikke oss. Verden vil ikke forholde seg til Guds skaperordning i forhold til abort, samkjønnet samliv og kjønnesforvirring i den outrerte formen hvor en har skapt idéen om “kjønnsbekreftende” medisinske inngrep. Men det er Guds folk profeten henvender seg til, her. Det er Guds folk han maner til omvendelse. Jeg har vært en troende i over 30 år, og jeg har hørt svært lite forkynnelse om rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. Jeg har hørt lite om kjærlighet til penger og grådighet som fører til fortapelse (1. Tim 6.9-10; Ef 5.5; 1. Kor 6.-10). Det kan være at en har lest versene, men temaet materialisme og fortapelse har aldri vært berørt noengang. Det strekker seg så langt at dersom en ikke bringer inn tienden, så stjeler en ifra Gud og mister velsignelse, og da er budskapet det samme til dem som har mulighet til å justere utgifter etter inntjening og dem som får ytelse etter forbruk ifra det offentlige. Altså ender vi opp som menighet å utarme de fattige imellom oss, mens de som tjener fra 1/2 million og oppover klarer seg ganske så bra. Det hjelper ikke at si at en kan be om hjelp. Dersom vi er så lite smarte at vi ikke skjønner at 10% av det en til enhver tid har av utgifter går i minus, så burde vi ikke hatt lederansvar. Det er vi som menighet som skal se til de fattige at de har det som de trenger; vi skal ikke noe være tiggehus for egne folk som sørger for at de på fast basis blir ytterligere ydmyket. Hva prioriterer vi som menighet? Er det viktigere at vi har fine menighetshus med gode stoler og flott musikkanlegg, og tilstrekkelig med parkering, og selvsagt noen som er betalt for å gi forkynnelse som helst ikke bør være for utfordrende, enn å ta oss av de som har for lite til livets opphold? Da er jeg redd Gud ikke er spesielt imponert. Og tørr betalte pastorer å forkynne det ordet sier til kristne, eller blir det en versjon av nåde som er vanskelig å finne igjen?
   - Ikke forkynn om vitnetjenesten og å be for syke ute blant folk som noe obligatorisk, for det liker vi ikke. La oss heller få noen bibelutlegginger som ikke forstyrrer vår samvittighet for mye.

Det er bare en ting som er verre enn synd for evangeliske kristne, og det er angsten for loviskhet. Rart nok er det ingen som er redde for loviskhet i forhold til at de spiser mat hver dag, går på jobb hver dag, går og handler flere ganger i uken, eller at de bare må få med seg TV-serien de liker best. Da er lovmessighet helt vakkert og fint. Men dersom en snakker om åndelige disipliner, så må en plutselig “kjenne for det”. Det er slik med det åndelige livet, at det vil aldri kunne fungere uten disiplin - det faktum at en gjør det rette fordi det er riktig, ikke fordi en føler så innmari mye. Faktisk kan det å gjøre det riktige være innmari ubehagelig, og det blir ikke det minste mindre riktig for det. Faste er eksempelvis veldig ubehagelig, og hvis du ikke opplever det, så velsigne deg. Det kan være svært så ubehagelig å ta kontakt med en fremmed for å undersøke om det er behov du kan be for og om det er villighet til å ta imot forbønn. Men alle de første disiplene til Jesus var igjennom det, så hvorfor ikke oss? 

  ❝Tusen skal flykte når én mann truer,
for trussel fra fem skal dere rømme
til det ikke er annet igjen av dere
enn en stang på en fjelltopp,
et banner på en haug.
¹⁸ Og derfor lengter HERREN
etter å vise dere nåde,
derfor reiser han seg
for å vise barmhjertighet.
For HERREN er rettens Gud.
Salige er alle som venter på ham!” (Jes 30:17-18) 

Dersom vi tenker menneskelig og defensivt, så vil vi fortsette å rømme inntil det bare er tomme bedehus igjen, og det som er igjen er korset i flagget vårt. Men dette er ikke Guds intensjon med oss? Han lengter etter å vise oss sann nåde, en nåde som oppdrar oss til å si nei til verdslige lyster og leve overgitte liv. Det er en gjentakende mønster i Jesaja at Gud nesten ikke får sagt domsordene ferdig før han forsikrer oss om at det er noe annet han så gjerne vil.

❝Når du roper, vil han være deg nådig. Når han hører, vil han svare deg.²⁰ Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren,²¹ og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre.” (Jes 30:19-22)

Midt i ydmykelse vil Gud åpenbare seg for oss når vi roper på ham. Vi skal se og høre slik vi at får åpenbaring og rettledning i et rett liv sammen med ham. 

❝For så har HERREN sagt til meg:
Slik løven og ungløven
knurrer over sitt bytte
og ikke blir skremt av rop
eller dukker seg for ståk
når en stor flokk gjetere
samler seg mot dem,
slik skal HERREN over hærskarene
stige ned og stride
mot Sions fjell og høyde.
⁵ Lik flygende fugler
skal HERREN over hærskarene
forsvare Jerusalem,
forsvare og berge,
gå forbi og utfri.
⁶ Vend om til ham
som israelittene har falt fra så dypt!” (Jes 31:4-6)

Her står det i ene verset at Gud vil stride imot Sion og i neste vers skal han forsvare, berge, la dommen gå forbi og heller utfri dem. Klarer du å bestemme deg, Gud? Hvis en ikke kjenner Guds hjertelag, så kan en bli rent forvirra. Men nøkkelordet i denne konteksten er vend om. Gud er ikke en sånn spådomsmaskin, hvor han er despotisk opptatt av at alt han sier skal bli oppfylt til punkt og prikke. Nei! Gud samhandler med oss. Han taler til oss for å påvirke oss i riktig retning. Hvis vi hører på ham, så er han villig til å sette strek over alt sammen. Da går han forbi hele domsavsnittet. Og hvis vi har fått løfter, men vi viser ham forakt, så vil ikke løftene oppfylles for oss. I sin samhandling med oss er det slik Gud forholder seg. Gud lar sin rettferdighet går foran sitt rykte som sannsiger. Også når Gud suverent sender Jesus, så er det slik at mennesker kan velge å si nei til tilbudet som tilgivelse, frelse og gjenopprettelse. Da blir ikke løftene om frelse oppfylt dem, selv om det er nettopp det Gud så inderlig vil. Måtte Gud gi oss hjerter til å bøye oss for ham og se oppfylt den plan Gud har for hver og en av oss.

❝Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.” (Hebr 6:12)