Høydepunkter ifra Jesaja - del 11 - Finansiering av et apostolisk arbeid - folkeslagenes rikdom kanaliseres til de fattige igjennom Guds menighet (Jes 23; Åp 21.24)

Grunnen til at Skriftene må studeres, er at det finnes gull gjemt innimellom det som kan være direkte tungt å lese. Ikke bare tungt fordi det er vanskelig å forstå - noen er ganger det, også. Men tungt fordi verdenshistorien inneholder så mye grusomheter og elendighet. En kan lese det som ren historie; og historiefaget forsøker å ha en objektiv og avstandsaktig forhold til alt dette; riktignok med en idé om at det er noe vi kan lære. Men Gud er ikke en objektiv størrelse. Han er 100% subjektiv og samtidig 100% rettferdig. Han gjør ikke forskjell på folk, og samtidig skaper hans subjektive dommer et klart skille. Det er noe som er rett og det er noe som er galt. At han ikke gjør forskjell på folk innebærer at han dømmer ifra de samme subjektive kriteriene uten å la noen få forrang på annet grunnlag. Måten Gud bedømmer oss, vil vi likevel som mennesker mange ganger ha et problem med å forstå. For Gud ser til hjertet, mens vi dømmer kun ut fra det vi ser. Og slik skal det på mange måter være, fordi vi er ikke som mennesker satt til å dømme folk sine motiver. Det forblir Gud sin business. Når Gud da dømmer Saul hardere enn David enda David sånn i det ytre syndet mye verre idet dommen ble avsagt; så er det fordi Gud ser noe vi ikke ser. David hadde en et hjerte for å frykte og tjene Gud. Saul var mest opptatt av sitt eget rykte og egen ære. Relasjonen til Gud var alt for David. Tom ære var alt for Saul. Saul sine motiver ble etter hvert ganske så synlig når han forfølger David og forsøker å drepe ham. Når vennene til Job mot nød og neppe berger livet og bare fordi den rettferdige Job ber for dem, fordi de “ikke har talt rett om meg, som min tjener Job”, så slår det oss at Gud må vurdere ting litt annerledes på grunnlag av det som er sagt i alle de foregående kapitlene. For jommen kunne Job lire av ramsalt kritikk av Gud og herunder stikk til de egenrettferdige vennene hans. Forskjellen var: Job hadde et hjerte til å kjenne Gud. Vennene hadde en kjærlighet til en perfekt og firkanta teologi der alt lot seg forklare. Job fikk ikke regnestykket til å gå opp, og han var ærlig med at dette forstod han virkelig ikke. Men innimellom at den drepende depresjonen drev ham til desperate angrep på Gud, så var det lysglimt at håp: 

❝Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet” (Job 19:25)

Så innimellom all eder, galle og forbannelser, så finner vi slike gullkorn. Et glimt av håp; av åpenbaring i en mann som aldri hadde fred fra sin plage og derfor ikke hadde sovet på aldri så lenge. Det er forunderlig hvor Gud kan virke i mennesker som faktisk på dypet ønsker å lære ham å kjenne. Som ikke tar til takke med ferdig oppgulpede læresetninger og forenklinger som om Gud kunne beskrives som en matematisk formel. Det er slik vitenskapen gjerne vil fremstille ham, når de oppdager at her er det samme mange bestemte sammenhenger at en intelligent designer virker å være uunngåelig. Da må han iallefall være objektiv. Men bibelens Gud er ikke det. Han lar ikke profeten ramse opp objektive dommer, som han helt upåvirket bare lirer av seg som om det skulle vært regnskapet i en middels stor bedrift. Hele følelsesregistret er involvert. Også når Gud trekker seg unna og lar menneskets egen ondskap i fraværet av sin Skaper og Frelser være deres dom, så er Gud sterkt følelsesmessig involvert. Han vet at det er valg han tar. Han ser ikke objektivt på det. Det er en aktiv handling når Gud overgir mennesker til deres egen manglende dømmekraft og lar dem gå løs på hverandre, og Gud kjenner både vrede og medynk på samme tid. Vrede over stolthet, dårskap og hardnakkethet, og medynk over katastrofene mennesker klarer å føre over seg sjøl. Gud er ikke mindre frelser når han dømmer. Han er alle menneskers frelser (1. Tim 4:10), men kan ikke overprøve dem som absolutt ikke vil ha Gud den rollen i livet sitt; derfor: “særlig for dem som tror.” Mennesker liker ikke tanken på at noen med autoritet, skal ha lov til å ha noen mening om dem, og samtidig er enhver rettstat forankret i en moralsk plattform. Det er noe som er rett, og det er noe som er galt. Og helt kardemommelov er det heller ikke. Begynner en å gå den veien ingenting utenfor mennesket kan definere hva som er rett og galt, så tar det ikke lang tid før andre reguleringer og begrensninger i det mennesker hevder er deres eget verk, går samme veien. For Gud overgir et samfunn som over tid står ham imot til deres egen manglende dømmekraft, til en type logikk som ikke fungerer.

Dagens tekst handler om dom over en handelsby preget av mye avgudsdyrkelse. Også denne byen fikk sin generasjonsdom (70 år). Etter dette skulle deres status som handelsby gjenreises. Gud beskriver aktiviteten som “hor” og han kaller overskuddet for “horelønn”. Er det internasjonal handel Gud er imot? Eller er det drivkraften for materiell velstand som ikke er regulert av gudsfrykt fordi en vandrer med ham som har skapt alt? Materiell velstand er heller ikke noe Gud har noe imot i seg sjøl, for han sier:

❝Men den vinning og lønn som byen får, skal være hellig for HERREN. Det skal ikke samles og ikke gjemmes. De som bor foran HERRENS ansikt, skal få denne fortjenesten, så de kan spise seg mette og kle seg flott.” (Jes 23:18)

Verset minner oss om det Gud sier om Guds by - det nye Jerusalem, som bibelen sier kommer ned fra himmlen fra Gud.

❝Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den.” (Åp 21:26, se også Jes 60.5 og vers 11)

Som Guds menighet på jord, har vi en stor utfordring: Evangeliet om Guds rike er så knallbra og det fungerer så uovervinnelig godt. Det var derfor Jesus kunne sende disiplene uten ekstra klær, uten mat, uten avtale om tak over hodet og med beskjed: Finn et “fredenes hjem”. Han var ganske overbevist om dette kom til å ordne seg, og det var ingen rapport tilbake til Jesus om at de hadde gått sultne og hadde frøset om natten, enda Jesus hadde advart dem om muligheten for forfølgelse. Rapporten var alt som hadde skjedd når de la hendene på de syke og salvet dem med olje. Om det er slik at vi faktisk representerer evangelienes Jesus, så vil dørene både lukke seg og åpne seg. Men det betyr at noen dører også vil åpne seg. Evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike vil gå frem. Budskapet om omvendelse og legedom fra fyll og spillegalskap vil åpenbart føre til at penger brukes på en mer fornuftig og samfunnsbyggende måte. Om du jobber, ikke bare for at du sjøl skal kunne klare deg, men også for å kunne hjelpe de fattige (Ef 4.28), så vil evangeliet og menighet få et rykte på seg. 

❝Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort i folket. Alle holdt trofast sammen i Salomos søylehall.¹³ Ingen andre våget å slå seg sammen med dem, men folket satte dem høyt.¹⁴ Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.¹⁵ De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi.¹⁶ Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.” Apg 5:12-16

Er det ikke noe iboende motsetninger mellom at ingen våget å slå seg sammen med de kristne, og på samme tid så trodde stadig flere på Jesus og ble lagt til, både menn og kvinner i stort antall? Alle visste at du roter deg ikke inn ilag de med folkene, men mindre du mener alvor. Det var en dyp respekt av en type skrekkblandet fryd, folket holdt dem høyt. Ville du leve livet slik du var vant til? Vel, da måtte du holde deg unna! Sjansen var stor for at dersom du først hadde noen med dem å gjøre, så ble du en av dem. En ting var tegn, under og mirakler. Men måten de levde i overgivelse med pengene sine var også revolusjonerende. Bortsett fra den her Jesus-fanatismen, så var det i det hele tatt lite å utsette på dem, slik vanlige folk tenkte.

Når Paulus sier at de ikke er som mange andre, som ville gjøre penger på Guds ord, så var det ikke slik at dette bare dreide seg om en utopisk illusjon - noe som bare ikke kunne la seg gjøre. Dersom du bad for noen rike og de ble helbredet fra en dødelig og uhelbredelig sykdom, så kunne livet ditt faktisk snu opp ned på dagen. Det er faktisk en reell fristelse, og det krever ryggrad og karakter å ikke falle. Det gjelder Gold, Girls and Glory eller Gold, Guys and Glory; alt ettersom. Så hva gjør en da? Sier nei til alt av penger? Vel, det er her menighetens arbeid for å løfte de fattige ut av fattigdom kommer inn. Om en har et godt organisert hjelpearbeid med gode og trofaste medarbeidere, som er lokalt forankret der hjelpen skal fungere, så er det mye godt som kan komme ut av det. Utfordringen oppstår dersom en i neste runde reiser rundt med egen-finansiert privatfly. Også når det kommer til penger skal vi kunne si: “Get used to different”. Da vil pengestrømmen som vi kanaliserer til de fattige ikke stoppe opp. “Gudsfrykt med nøysomhet er en vinning sier Paulus.” (1. Tim 6:6). Lever en slik, vil en nyte velvilje og respekt. 

Denne iboende suksess-faktoren i evangeliet - de gode nyhetene om Guds rike har en annen fristelse; sløvhet. Større og større menighetslokaler. Større og større parkeringsplasser. Færre og færre som egentlig tjener fordi de få som gjør det, gjør det så greit. Folk har fått det bedre og samfunnet går rette veien. Menneskets hukommelse er sørgelig kort. Det som produserer godene i en smertefull prosess, blir ikke nødvendigvis videreført av dem som bare har nytt godene. Hvorfor være så ekstreme og radikale? Forrige generasjon opplevde forfølgelse, men jammen gjort dem mye rart, og. Mulig det, men hjerte og motivasjon er alltid det Gud dømmer utifra. Ting kan se helt likt ut, men være totalt forskjellig. Tiltakende sløvhet, derimot, med tiltakende åndsfattigdom, er det lett å skille ut. Fordi det er slik, at mennesker ikke tåler velstand og fremgang som varer over generasjoner, har det blitt min overbevisning at endetidsmenigheten som ser Jesus komme igjen, vil være i denne kombinasjonen av vekkelse og forfølgelse som har preget Guds menighet oppigjennom. Kanskje ikke alle steder i verden på samme tid, men Gud vil reise opp ledere som gjennom forkynnelse og kontakter, tør å binde menigheten sammen, tør å ta med seg mennesker fra roligere strøk, så de får oppleve hvordan det er å bli banket opp for evangeliets skyld og leve under trangere kår en periode. Uten slike sannhetsvitner i de lokale forsamlingene, så vil en fort leve i isolasjon fra den virkeligheten mange søsken i troen lever under, og en vil fort søvndysses i bedagelighet. Muslimer faster for deres Inshallah (= “hvis Gud vil”), en form for tro som i bunn og grunn er like fatalistisk som ateismen, for hva Allah vil, vet man jo aldri. De fleste kristne i Vesten faster ikke, og iallefall ikke regelmessig. Det vinnes flere muslimer for Jesus i Islamske land enn i Vesten. Det sier ikke rent lite om åndsfattigdommen. Realiteten er at vi med stor frimodighet skulle demonstrert en levende Jesus (som vi faktisk er enige med dem om) ved tro og bønn (Joh 15.7).

Et evangelium som forkynnes som et vitnesbyrd og ikke som en teologisk teori, vil forløse økonomiske midler inn i Guds rike. Ikke fordi vi skal ta betalt for mirakel- og helbredelsestjenesten. Men fordi dette vil forløse en takknemlighet fra folk som vi ikke skal avvise på vegne av mange med store behov. Jesus sa: “De fattige har dere alltid hos dere” (Mark 14.7). Så lenge vi lever i en verden som er sterkt påvirket av det onde, så vil ikke fattigdom utryddes helt, men vi har like fullt et kall til å hjelpe dem som er i nød. Hvorfor? Fordi det er Guds kjærlighet i praksis, og Gud er kjærlighet. De mirakuløst forløste midlene skal være en del av evangeliets vitnesbyrd. En raushet ifra Guds folk som får verden til å undre seg. Fristelsen vil være der til å bygge svære, prangende menighetshus og lønne folk som ender opp med å gjøre det Jesu kropp er kalt til å gjøre. Det vil i så fall være begynnelsen på slutten av det Jesus lengter etter å se. Menighetshus brukt på en samfunnsbyggende og evangeliserende måte, er ikke av det onde. Men et hus som står stort sett tomt fra mandag til søndag viser et skall uten innhold. Hus er til for å brukes, og det finnes Guds rike fremmende ting en kan gjøre hvor mange hjem blir for små, særlig i områder hvor husprisene er høye. Men nøkternhet er et gode. Og Peterskirken i sin prangende prakt er et vederstyggelig onde, et monument av fornektelse av Den Salvedes liv, verdier og herredømme. For noen muligheter Gud har gitt oss! For noen redskaper! Og den som er meget gitt, av ham skal meget kreves. Da blir det så rart at de som har minst, ender opp med å være de som ofrer mest. Må Gud se i nåde til oss i vår rikdom, at rikdommen ikke blir vår egen undergang og dom. Må Gud lede oss til å bruke ressursene vi har til rådighet i tro og lydighet. Det er dyrt å bo i et land som Norge. Men vi kan likevel gjøre valg - og det enkle er ofte det beste.

Høydepunkter fra Jesaja - del 10 - vårt hjertelag når Gud dømmer - (Jes 18; 22)

Når en leser profetene i GT, så kan en få inntrykk av en ganske sint og oppgitt Gud som ikke kan vente med å slå skapningen sin flat i utemmelig raseri. Om en har åpenbaring, så hadde en tenkt: Hadde det bare vært så vel. Heller Guds raseri, enn at han lar meg fare og gå min egen vei til egen totale undergang. 

  ❝For så sier HERREN til meg:
Fra min bolig vil jeg se på og holde meg i ro
  lik heten som dirrer i lyset,
lik tåkedis i heten om høsten.” (Jes 18:4)

Guds hardeste form for dom, er når han velger å holde seg på avstand og se hva som da skjer. 

❝All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge.” (Jak 1:17)

All godhet kommer ifra Gud. Hva har du igjen uten Gud? Ren og skjær ondskap. Han er lysenes Far. Hva har du igjen uten Gud? Absolutt mørke. Gud har ikke skapt ondskap og mørke. Det er det om inntreffer når Gud ikke er nær. Fordi Gud er kjærlighet, så skapte han mennesker og engler med en evne til å velge. En skulle tro at valget ville være innlysende, men det er altså fristende å sette seg selv på tronen og overta for Gud. Det er i seg sjøl en absolutt katastrofe, fordi vi er ikke Gud. Vi er ikke kilden til liv, kjærlighet, godhet. Så Gud har ikke noe annet valg enn å skape et skille - det er grunnbetydningen i begrepet dom i bibelen. Du kan ikke være kjærlighet og være likegyldig samtidig. Gud er ikke en “la-det-skure” Gud, sjøl om mennesker ofte anklager ham for det og bruker han tålmodighet med oss mennesker mot ham. 

❝Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. ” (2 Peter 3:9)  

Det er jo litt av en logisk kræsj å anklage Gud for ikke å gripe inn og samtidig rope på sin egen fortapelse, eller hva? For den som kjenner Guds hjertelag, så vil en be om at Jesus kommer for å rense oss, så vi kan bringe de gode nyhetene ut på mest mulig effektiv måte, ikke at han skal komme å berge oss ut fra denne elendigheten, og så får nå de stupide, vantro og vrange bare få det de fortjener. Dommen begynner med Guds folk. Hvorfor det? Jo, fordi Gud vil ha så mange frelst som mulig. Derfor! Hvorfor er Gud så streng med Israel oppigjennom? Fordi Israels kall er å være Guds utstillingsvindu, slik at folkeslagene kan finne veien til Gud. Nå har vi som er ikke-jøder tatt den rollen, for å være Guds utstillingsvindu oppfylles dypest sett i kun Hans Salvede (latin Kristus/gresk Christós). Tror vi virkelig at Gud vil være mindre streng med oss? Det er ikke det Paulus sier i Rom 15:20. Dersom vi tror at Gud elsker oss tvers igjennom, så må vi slå fast at akkurat slik han elsker oss med brennende nidkjærhet, så elsker han hvert et menneske som Jesus døde for. Dersom hans nåde virkelig får arbeide i oss og gjøre sitt vært, så vi vil fylles med den samme brennende nidkjære kjærlighet for mennesker. Førte Guds kjærlighet til at han tømte ut seg sjøl for å berge mennesker? Ja? Hvordan kan vi da tro at Guds kjærlighet skal virke i oss slik at vi er lunkne og likegyldige? Se hva Paulus sier:

❝Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere.” (2 Kor 4:10-12)

Paulus og medarbeiderne led virkelig idet de brakte med seg håpet i Jesu Den Salvedes oppstandelse ut til verden omkring dem, og de lærte de troende å utholde lignende lidelser. Du finner ikke en “rosenrød-alt-er-bare-feel-good” tankegang i det nye testamente. Det er rikdommens bedrag som har skapt den forestillingen. Kristenheten i Vesten har nærmest gjort det til en frivillig ting å gjøre det som høyest på listen over Jesu befalinger: Å bringe de gode nyhetene om Guds rike ut til en døende verden - i Guds kraft og med tegn under og mirakler. Når det gjelder det siste, så har en til en viss grad en unnskyldning, for det er ikke mange menighetsammenhenger hvor en faktisk til trent til å proklamere Guds rikes komme i kraft med under som tegn. Og med mangel på bekreftelse, så forsvinner frimodigheten. Men når reell trening blir tilgjengelig, er vi egentlig interessert i den? Det er jo mye mer behagelig å slenge seg foran TVen eller PCen enn å gå ut der folk gjør sitt daglige liv og forkynne de gode nyhetene, ikke sant? Men et menighetsliv kan aldri bli sunt dersom fokuset er på oss sjøl. Guds liv dikterer at vi ofrer vår bedagelighet for å vinne mennesker. Det er fordi det livet har en iboende kjærlighet som tvinger oss (2. Kor 5). Og det er dette livet Gud i sin nåde har skjenket oss. Derfor er det ikke slik at slik tvang er uttrykk for loviskhet. Vår frie vilje er heller ikke satt til side. Det Paulus sier er at dersom vi faktisk slipper Gud til, så vil den kjærligheten være en drivkraft som er så sterk av vi sjøl velger å sette våre egoistiske og selvfokuserte behov til side for å tjene og elske mennesker inn i Guds rike. Kan vi velge om vi gå ut og helbrede de syke og proklamere at kong Jesus er på tronen? Nei, vi kan egentlig ikke det. Ikke dersom Jesus er Herre. Gud dikterer ikke åsted eller stil eller metode. Men kjærligheten dikterer at vi ikke bryr oss om vårt navn og rykte, og at vi tåler å være disipler i prosessen, og ikke forlanger at Gud skal forvandle oss til Mestre, så vi vipps har samme suksessrate som Jesus uten å gå igjennom en slitsom og til dels smertefull vekstprosess. Vi kommer til å feile, og vi må være forberedt på det. Tørr vi stå fram som ydmyke disipler som bare er på vei? Min erfaring er at det tåler ikke-kristne veldig godt. Faktisk så er det med å åpne mennesker for evangeliet. De oppfatter ofte kristne som pekefinger-surpomper som ønsker å fremstå som bedre enn andre, men som egentlig ikke bryr seg om stort annet enn annen prektighet i møte med andre fornedrelse. Er det helt feil? Kanskje vi skal ta oss bryet med å bygge ned slike fordommer med faktisk å demonstrere noe annet, da? 

En av våre stamfedre i troen, David, hadde åpenbaring når han sa: 

❝David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La meg helst falle i HERRENS hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.» ” (1 Krøn 21:13)

Er det billig å falle i Guds hender om han blir sint? På ingen måte! Bare spør Ananias og Safira (Apg 5). De falt døde om fordi de hadde løyet om hvor mye de hadde gitt til arbeidet. Vi snakker ikke mye om det i møtene våre, gjør vi vel? Noe mer behagelig å klø ørene med en nåde som ikke krever noe av oss. Men David skjønte at Gud har et gir som mennesker uten Guds hjelp ikke har; barmhjertighet. Han hadde vandret med Gud, og kjente Guds hjerte. Å falle i menneskehender som ikke har noen form for gudsfrykt. I møte med Guds dom, så valgte David Gud, og det ble berging for ham og Israel. 

❝La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet.
La ham refse meg, det er olje på mitt hode,
jeg avviser den ikke.” (Psa 141:5)

Guds dom, enten Gud taler til oss direkte, eller det skjer gjennom mennesker, har en frelsende hensikt. Det er Guds godhet mot oss. David sammenligner med som salveoljen - det var like verdifullt for ham som salvesen som virket i livet hans. Han skjønte at skulle han vare, så måtte det karakter til. Sterke nådegaver uten karakter kan fort ødelegge et menneske, og det ser vi dessverre alt for mange eksempler på. De kristne søsken som jeg setter høyest er de som ikke bare tok belastningen med å refse meg, men som også var med meg i prosessen med å gjøre noe med karaktersvakhetene. Mange kan si sitt og gå, mens noen få er mer trofast enn en bror. Å, hvor verdifulle de er! 

Når profeten taler dom til Kusj (Ethiopia), så er det tydelig at Gud ikke hadde til hensikt å gripe inn på vegne av dem for å berge dem fra ondskap som truet. Og sjøl om det er et steg videre i Guds dom når de absolutt ville ha ting på deres måte, så var det håp. I Jes 18.7 taler Gud om omvendelse og deres nærvær i Sion, som er Guds utvalgte sted. Hva viser det? At Gud strekker seg langt for å berge mennesker; det er hans innerste og dypeste tendens. Om det ikke er noen annen måte å få vår oppmerksomhet enn å ydmyke oss, så vil han heller det enn at vi går fortapt. Men det er like fullt frelse som er i hans tanker.

❝Da tok han bort Judas vern.
Den dagen så du etter våpnene i Skoghuset.
Dere så til de mange revnene i Davidsbyen,
dere samlet vannet i Nedredammen,
dere talte husene i Jerusalem,
dere rev hus for å styrke muren,
dere laget en dam mellom de to murene
for vannet fra Gamledammen.
Men dere så ikke etter ham
som gjorde dette,
dere så ikke mot ham
som planla det for lenge siden.” (Jes 22:8-11)

Dersom Gud tar bort vårt vern, så hjelper det ikke hva vi måtte stille opp med - med våre menneskelige ressurser. Det ulykkelige er at vi kan gi blaffen også når katastrofen nærmer seg. “So be it. Jeg gjør nå ting på min måte uansett.” 

❝Men se, det er jubel og glede!
Dere slår i hjel okser og slakter sauer,
spiser kjøtt og drikker vin.
«Spis og drikk, for i morgen dør vi!» ” (Jes 22:13)

Istedet for å være på kne innfor Gud og rope om nåde, så kjørte folket i Jerusalem en siste fest. “Dør vi, så dør vi.” Who cares? Gud gjør. Og han er barmhjertig. Paulus siterer denne uttalelsen i 1. Kor 15 når han omtaler oppstandelsen som en del i menigheten i Korint ikke trodde på. For Paulus var oppstandelsen selve grunnen til at han valgte å lide for evangeliet. Det er når vi kjenner at oppstandelseskraften virker i oss, at vi skjønner at vi er ment til noe mer enn bare å leve for kjøtt og vin, bare leve for å dekke behovene i nuet uten å tenke utifra et evighetsperspektiv.  

Det er ennå tid. Det er ennå håp. Det er mørke skyer som truer, men det er ikke for seint å rope til Gud for oss sjøl og for landet, og i den rekkefølgen. Gud elsker oss slik vi er, og alt for mye til å la oss forbli som vi er. Den siste delen av hans kjærlighet sliter vi mange ganger med å forstå. Vi synes den første er så mye greiere. Men skal vi vokse opp og bli modne sønner og døtre av Gud så nytter ikke det. At det gjør vondt, betyr ikke at det ikke er nåde involvert. Herre, må du hjelpe oss å gi deg en rett respons når du taler og når du handler. Frels oss fra en stiv nakke! Ikke la det stå igjen etter oss at vi bare gav blaffen. Kom med din ild og rens oss ifra vårt frafall. La tro og kjærlighet i Den Salvede brenne i hjertene våre. Ha nåde med oss, Gud!