Gud og Julenissen

Vi nærmer oss julen og forventning bygger seg opp. Positive forventinger og negative. Vi tenner lys i mørke og pynter med engler, nisser, julestjerner, andre stjerner, rødt og grønt i skjønn forening. Og hjerter. Det må vi ha med. MASSE hjerter. For noen er dette en forventning om en liten ferie - en pust i bakken. Tid med familie, god mat og avslapning. For en del barn forventning om gaver. Jo, da, noen voksne, også, har det sånn. For andre er det forventning om ensomhet, savn, rusete foreldre, og den evige tomme følelsen av å være utenfor det gode selskap.

Vi tenker på julen som en kristen høytid. Vi feirer at Gud sendte Jesus til jord. Gud ble menneske. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Gud er så raus, og vi feirer ved å gi hverandre gaver og gleder oss sammen. Det å ferie det gode Gud gjør, er det stort tema i bibelen. Faktisk er det slik at om en har mangel på evne til å feire det Gud gjør, så er det ikke bare dumt. Det er direkte farlig. Bibelen forteller om et folk som Gud førte ut av Egypt og som han berget på mirakuløst vis gjennom Rødehavet. De feiret. Én gang. Så var det tilbake til runddansen rundt mismot, kritiske spørsmål og sutring og opprør. Å feire bør ha god klang i kristne ører. Det er ingenting galt med det. Tvert imot. Israelsfolket hadde pålagte fester igjennom året. Og det var meningen de skulle kose seg og være glade. Gud ville ikke at de skulle glemme, slik vi så fort gjør.

Bibelen er mer opptatt av hjerte, motiver og verdier enn form. Hva vi pynter med i stua er ikke så viktig som de gode gjerningene det gode hjertet blir pyntet med. Om vi har pinnekjøtt, torsk, ribbe eller kalkun på julaften er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er hva vi tenker vi vil bruke høytiden til. Vi feirer at Gud gav. Vi feirer en raus Gud. Vi feirer at Gud gav til dem som ingenting hadde. Vi var i mørket. Gud sendte lys. Vi var bundet i synd, dømt til fortapelse. Gud sendte en frelser med et frihetsbudskap. Vi bar syndens konsekvenser med sykdom og fornedrelse. Gud sendte en som helbredet og som løftet opp og gav nytt håp og ny identitet. Vi feirer. Og vi har millioner av grunner til å gjøre det. Snakk om raus Gud!

Og nettopp her - med Guds kjærlighet som betyr at han gav - er det min urolighet i forhold til hvordan vår feiring har utviklet seg begynner. Jeg ser kristne som blir opprørt over at man i skolene ikke skal på julegudstjeneste, på forsøk på å renske ut julen med språklige krumspring. Julen er vår. Det er en kristen høytid. Det må folk forstå. Vi er et kristent land. Og det er nettopp slik tankegang som uroer meg. Når VG snakker om "juleevangeliet"  som en søt kjærlighetshistorie om utroskap, forsoning og håp. Skolen har tatt julegudstjenesten til sitt bryst. Hvorfor ikke påskegudstjeneste, eller enda bedre: Pinsegudstjeneste? Presten snakker om Jesus i krybben og Gud som gav den viktigste gaven. At Humanetisk Forbund kan få det til å bli forkynnelse viser egentlig hvor lite de skjønner av hva kristendom er. Fint. Jeg forventer ikke mer av dem. Men jeg uroes over at kristne hisser seg opp over noe som ikke er i nærheten av å presentere Guds rike. Jeg er selv en del av en forsamling for samler hele bygden til julespill. Og Jesus ble sannelig født denne gangen, også, og det hele satt inn i en kontekst av kristeningen av Norge. Det er jo helt fantastisk at man samler hele bygden og får oppmerksomhet i pressen. Jeg bare lurer på hvor det ble av den Jesus som sa: "Helbred de syke der og si: Guds rike er kommet nær." eller hvor de apostlene som er blitt av som "med stor kraft bar fram vitnesbyrdet om at Jesus hadde stått opp". Jesusbarnet og hele historien på mange måter søt og ufarlig. La gå at man påstår at Maria var jomfru og at englene synger. De fleste kan forholde seg til det. Og det er ikke dumt å begynne med det som virker ufarlig og noe som trekker folk. Når jeg er ute på kjøpesentre og gjør oppsøkende evangelisering, så bruker jeg "skattejakt" som utgangspunkt. Det også virker ufarlig, og folk kobler ikke til sine fordommer mot kristendom. Slik kan en få en relasjon og en samtale, og det er bra. Det som ikke er fullt så bra, er om vi stopper der. Jesus er oppstått! Han sitter ved Guds høyre hånd og han er Herre og himmel og jord. Han har gitt oss kristne noen befalinger som tar utgangspunkt i det, ikke hva vi i egen regi er i stand til å få til. Så: Ja, til julespill. Og kred til dem som gjør en innsats hvert år med planlegging og gjennomføring. Det er gode greier som et utgangspunkt. Men om vi i tillegg hadde fått presentert den oppstandne, allmektige Jesus ved å ha et team av folk som hadde søkt Gud for kunnskapsord og tilbudt helbredelse for sykdom, profetisk oppmuntring for de nedtrykte og mulighet til å melde seg på "bli med hjem til en familie i julen om du er ensom", så hadde den Jesus som bibelen forkynner som oppstått og levende blitt mer synlig. Folk må forstå at det er oppstandelsen som mer enn noe annet definerer kristen tro: At Jesus lever og at han ikke har forandret seg, at han lever i deres hjerter som tror, og at han demonstrer sitt liv ved at fortsetter å gjøre sine gjerninger gjennom dem. Julegudstjenesten er den mest besøkte i året. Det er noe med julen og historien om Josef og Maria, om hyrdene, om de tre vise menn, om ledestjernen som fenger folk. Og for all del. Gud er en supergod historieforteller som har inspirert folk i tusener av år. Men ideen om at vi er et kristent land med obligatorisk innmeldnig i kirka med mindre enn eksplisitt sier ifra om noe annet gir oss noen ekstra utfordringer. Om jeg mente du var sulten og at du trengte mat, så hadde jeg blitt litt mindre effektiv i tjenesten hvis du mente du var mett, ikke sant? Folk tenker at når de er "døpt" som liten og går på den årlige julegudstjenesten, og lever i et kristent land, så er det OK. En del tenker at julegudstjenesten er det kristendommen har å by på: Koselig historie som setter en god ramme for den videre festen med god mat og åpning av gaver. Hvem er enklest å vinne? En som aldri har hørt om dette før, eller den som mener at dette vet de nok om, for det har de vokst opp med? Folkekristendommen i Norge, hvor Gud og julenissen er samme greia, er den til hjelp for sann, radikal vekkelseskristendom? Jeg tror ikke det, og særlig når vi som bekjenner oss til vekkeleskristendom har en tendens til å falle ned på samme nivå. Jesus Kristus, Jesus Messias, Jesus den Salvede, Jesus Frelseskongen er oppstått! Han er salvet med Ånd og kraft går omkring og gjør vel og helbreder alle som er underkuet av djevelen. Hvilken Jesus tenker du på når det er jul? Han er verken i krybba eller på korset. Han er ved Gud Pappas høyre hånd i himmelen, og i ditt hjerte som tror. Han vil ikke inn. Han vil ut - ut til mennesker som desperat trenger å oppdage hvem han og Pappa Gud er. Det er ikke Jesus i krybba han først og fremst vil formidle. Det han som døper med den hellige Ånd og ild. Det er han som sa: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Åh, hvor jeg skulle ønske at den allerede var tent." Det er vekkelsesilden - den som kommer til å forandre mennesker og samfunn og bringe den mektige kongen tilbake til en brud som har fullført oppdraget og gjort seg klar.

Bibelen sier at det fører til tap å gi gaver til den som allerede rik (Ordspr 22.16). Og her er min andre kilde til uro over det jeg anser som en allerede for lenge siden avkristnet julefeiring. Det er godt å feire. En fest ikke ikke ugudelig i seg selv. Noen av oss får våre kjære hjem til jul, og bare det er en kilde til glede. Men om det da er slik at julens budskap er at Gud gav i kjærlighet til dem som ingenting hadde - hva er det som blir vårt fokus i julen? Hvilket budskap er det vi demonstrerer med livene våre? For noen år siden tok VG initiativet til at folk kunne melde seg dersom de trengte noen å være sammen med på julaften, og at familier kunne si: Kom og være med oss! Det var inspirert ut fra en annonse hvor en gammel dame ville betale seg inn i en familie, bare hun fikk noen å være sammen med. Og hun betalte godt, også! Fellesskap, oppmerksomhet og tid er vår tids dyreste valuta. Jeg kan ikke fri meg fra tanken at vi som mener vi bærer julens budskap burde vært i front for slike tiltak. Er det for mye om vi i løpet av julen hadde tatt imot ett menneske i behov for fellesskap? Er det helt inkompatibelt med vår forståelse av jul og måten vi feirer det på? Slike tiltak kan gi varige vennskap og lede mennesker inn i hans rike. Om det er ensomhet som er sykdommen, så er det tid og fellesskap som er medisinen. Og det går fortere å tilby fellesskap en å be og faste til en engel dukker opp og gjør jobben. Mirakler er alltid veldig praktiske, enten det er helbredelse for sykdom eller vennskap for ensomhet vi bidrar med. Det er ikke slik at noe av livet er åndelig og andre deler er ikke. Vi er kristne som hele mennesker og tjener en overnaturlig og mirakuløs Gud med hele oss. Han er med oss på gaten i oppsøkende evangelisering og han er med oss på kjøkkenet når vi lager mat til gjester som kommer for å nyte vårt vennskap. Rikdom er et gode - når den deles. Rikdom er et bedrag når den akkumuleres for å gi den trygghet bare Gud kan gi. Det var et oppslag i pressen om en tjeneste kommunen var involvert i. Fattige barn i Norge kunne komme med sine gaveønsker. Et barn ønsket seg et helt nytt håndklede. Det hadde han eller hun ikke hatt - kun brukte og utslitte. Når barna kommer til meg og spør meg hva jeg ønsker meg til jul, så sier jeg: "snille barn og fred på jorden". De rister oppgitt på hodet. Pappa, da! Men for meg så er det faktisk dette som betyr noe. Jeg har alt jeg trenger materielt. Ok, underbukser og sokker er jo ting som går i stykker ved bruk, men det er jo bare kjedelig for unge jenter å kjøpe. Det må jo være gøyalt! Hva er "gøyalt"? Jeg hadde syns det var gøyalt om vi hadde funnet noen vi kunne velsigne, og jeg har begynt å snakke med familien om det, også, og vi har tatt noen steg i den retning. Og det er så knall! Snakk om gave å få bety noe for dem som virkelig trenger det. Det er gøyalt det. Og det trenger ikke være rusmisbrukere eller uteliggere dersom det er for langt utenfor komfortsonen. Mulighetene er så mange. Men det virker som denne gaveartikler til oss som har alt er blitt en tvangstrøye. "Si det med gaven," sier reklamen. Jeg blir lettere kvalm. Det alene er blitt et yttrykk for hvor glad en er i hverandre, mens jeg trenger mest en klem og gode ord fra mine nørmeste. For noen er gaver kjærlighetsspråk som betyr noe, bevares, men er vi blitt så endimensjonale og selvfokuserte at vi ikke ser det åpenbare? Og så feirer vi Guds raushet at han gav til dem som ingenting hadde med å gi til dem som har mest? Jeg kjenner det gjør ondt. Jeg kan sitte midt opp i all julepapiret på juleaften og kjenne at jeg har det ondt - og så tenker jeg: Hva er galt med meg? Gammel surpomp der jeg sitter. Men langt der inne i hjerteroten, er det en som vitner: "Om jul ble en fest for den som trenger det mest - det hadde blitt fest som hadde vært best." Hadde det ikke gitt mening? Hadde det ikke skapt glede og begeistring? Haddet det ikke vært en uttrykk for julens egentlig budskap og for Guds rike?
Jeg tenker at vi kristne må ta julen tilbake. Ikke i sure innlegg i avisen om alt det fæle, om pengebruken, om utroskap på julebord, og om julegudstjenester som folk ikke vil ha. Men i praktisk kjærlighet forkynne julens glade budskap: Gud er raus. Han gir til dem som er fattige. Enten på oppmerksomhet eller andre ting. Pengebruk i julen er ikke et problem. Problemet er at de i alt for stor grad er de rike som mesker seg, mens de mindre bemidlede føler seg utenfor. Foreldre prøver å få endene til å møtes og møter krav til dyre gaver og 4 varianter av julemat. Den som gir gaver til den som allerede er rik, lider tap, sier bibelen. Gud liker pengebruk, han. Han liker iallefall ikke at vi samler opp penger uten annen hensikt enn å skape en illusjon av trygghet. Men han liker pengebruk som fremmer Guds rike: kjærlighet, barmhjertighet, raushet, offer. Det er mange som lider rundt om i verden, og det er mange gode formål å gi til. Det koster lite for mange av oss å gi et håndslag. Samtidig er det slik at det gjør noe mer med oss når vi selv blir involvert i barmhjertighetsarbeidet - at vi ser, treffer, snakker med, tar på dem som virkelig trenger at noen bryr seg. Og du trenger ikke dra på den andre siden av kloden, selv om det også er fornuftig og bra. Det fins nok av skjebner i ditt eget nabolag. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvilken utrolig mulighet til å forkynne de gode nyhetene vi gir ifra oss i julen. Mye av det vi gjør kunne vi fortsatt gjøre, men bare med noen små justeringer, kunne vi virkelig ha gjort det til en kristen høytid. De fattiges høytid. Deres høytid som virkelig er trengende. Ikke en egofest for dem som har mest. Når jeg ser dagens julefeiring får jeg backflash til besøket i Peterskirken. Stor, flott prangende, med flere statuer av paver enn av Jesus. Går det an å komme seg så langt bort fra budskapet, tenkte jeg, da jeg gikk rundt og så på tonn etter tonn med marmor og gull og glitter. Ja, det er mulig. Hvor forskjellig er vi egentlig? Pekefingerleken er farlig. "De er på avveier de!" Den leken har en tendens til å gå tilbake på oss sjøl. Jeg drømmer om en kristen folkebevelse som vil ta julen tilbake i den opprinnelige form. Der Santa Claus er en kristen helt som bryr seg om de trengende - ikke en avgudsdyrkende Mammonfest i julenissedrakt.
Mange er oppriktig glade i julen, og noen kan nok bli opprørte av det jeg skriver. Meningen er ikke å ødelegge mange gode minner. Virkelig ikke. Meningen er å skape flere - for dem hvor julen er noe de helst vil glemme. Herre, hjelp oss å være dine trofaste tjenere som viser hvem du er - også når vi feirer. La oss invitere til fest - slik du gjør det, Herre. Du gremmes i profetene over Israelfolkets fester som du hadde gitt dem å holde. Jeg frykter du gremmes over vår. Ha nåde med oss og vis oss hvordan vi kan snu dette, Gud! Gi oss mot, motivasjon og glede i å gjøre det gode.

Hvorfor Urias?

Det hender at den hellige ånd taler til meg og gir meg nye vinklinger på historier i bibelen som jeg ikke tror jeg kunne ha funnet på selv. I morges hvisket han til meg og sa: "Det er mange Urias'er i menigheten. Veldig gode, helhjertede folk som faller for akkurat det: godhet og helhjertethet, fordi de rundt trekker seg unna, når de egentlig burde ha vært der og beskyttet, og sørger for at de ikke gikk i frontlinjen alene." Sånn i halvsøvne er det ikke alltid jeg henger med, men jeg har grunnet på dette i løpet av dagen. Hvordan henger dette sammen? Hva mener du, Gud?
At Urias var en godhjertet og helteaktig person er jeg ikke i tvil om. Tenk altså at han nektet å gå hjem til sin meget skjønne kone, så vakker at selveste David ble fristet til å gjøre noe som jeg tror han ikke hadde forestilt seg at han kunne finne på å gjøre. Han var mer opptatt av lojalitet sin de som var der ute i krigen, som manglet både komfort og den trygghet et hjem representerer. Hvor mange av oss hadde tenkt slik? For en edel mann. Til og med når David i panikken skjenket mannen full, kunne ikke engang dette endre Urias karakter. I likevel - edel og hel ved som han var, så falt han i krigen. Han ble stilt der krigen var tøffest og så ble han etterlatt alene - så situasjonen og fienden kunne felle ham.
Jeg kjenner til situasjoner hvor akkurat dette har skjedd. Personer og ledere som i lojalitet til situasjonen går inn, der hvor andre burde ha sett at deres sårbarhet i situasjonen skulle tilsi at de ikke gjorde akkurat det. Det kan være sårbarhet på grunn av egen tidligere involvering - eller vennskap som kunne bli satt på prøve fordi beskjeder må gis som kan taes ille opp.
Men er det ikke slik da at det nettopp er slike belastninger ledere må og skal ta? Jo, vi har en tendens til å tenke akkurat slik. Og det er slik i bedrift og næringslivet. Den som har ansvaret får best lønn og må ta ubehaget. Men nå er det slik at vi er ikke bedrift og næringsliv, vi er en familie. I jobbsammenheng er det slik at en bare kan ta en ny jobb, og næringslivstopper får gjerne falmskjerm, også. Men i menigheten er det ikke slik. Dette er livet, både til ledere og andre som har gitt seg inn. Det er ikke bare å finne seg noe annet, for det er snakk om vennskap og relasjoner, kall og ansvar. Det som skjer i næringslivet og offentlig sektor for den slags skyld, er at alle ligger lavt i terrenget når det blir tøft. Vi tenker på egen situasjon og eget vel, for er vel vi betalt for at det blåser hardt på toppene? La dem ta det de som har fått oppgaven. Arbeidsplassen vil i begrenset grad ha omsorg for deg - det er en kontrakt som sier noe om ansvar og oppgaver - og det er egentlig verken ønsket eller forventet at du skal oppføre deg annerledes. Gjør lederen dårlige valg i en sårbar situasjon, så får det bli deres problem.
Vi kan alle komme i slike sårbare situasjoner, ikke bare ledere. Spørsmålet er mer om vi helt uavhengig av roller og grad av ansvar, ser hverandre og beskytter når vi ser at dette fort kan gå fra dum til ille. Utfordringen er at når gode folk ikke ser at andre kommer inn og tar ansvar, så løper de ikke fra ansvaret. De gjør noe, selv om de er sårbare. De stiller seg i gapet. Men i noen situasjoner hadde det vært bedre for både dem og andre rundt dem, om de lot de være. Sårbarhet kan være det presset i situasjonen som gjør at du ikke ser klart hvordan du kommuniserer med dem det gjelder. Situasjonen preger deg og din måte å relatere deg til utfordringene på. Og du burde iallefall ikke være alene i det. Men Urias ble alene, og han falt for fiendens grep. Gjorde han noe feil? Var han dårlig, siden det ikke gikk godt? Nei, Urias var tvers igjennom god, han. Det er ingen som er ufeilbarlige. Det er ingen som er så sterk at vi i kraft av oss selv vil bli stående i enhver situasjon. Det er ikke slik at vi nødvendigvis er den som kommer opp med de beste løsningene, eller best når inn til personer rundt oss i vanskelige situasjoner og unngår å kløne det til. Det kommer an på situasjonen. Hvordan er vi som Guds folk? Stikker vi av når det blir vanskelig. Tenker vi: Lederne får ta seg av det - det er dem som er satt til det? Eller ser vi at vi alle bare er mennesker og at vi uansett posisjon eller utrustning kan komme i situasjoner der vi, leder eller ikke leder, er like sårbare som alle andre? I et lederteam gjelder det samme. Beskytter vi hverandre? Tør vi å si til andre i sårbare situasjoner at de kanskje bør la det ligge, og la andre ta "støyten", og kanskje ta støyten sjøl? For det nytter ikke alltid å si til en Urias at de bør la det ligge, at de bør gå hjem til kona og bare hvile om ikke andre gjør jobben. For de er ikke sånn. De føler ansvar, og om ikke andre tar ansvaret, så ender det opp med å gjøre noe som i en del tilfeller bare gjør situasjonen verre, og ikke bedre. Det ble ikke bedre for Urias. Han døde. Det ble ikke bedre for kona hans. Hun mistet en god mann. Det ble ikke bedre for David. Han ble skyldig i å ha utøst uskyldig blod. Det hadde vært bedre for ham om han ble avslørt som horkar, tross alt.
Det er når det er press, vanskelige situasjoner og tøffe tider at vi blir testet må verdiene våre. Da kommer det til syne hvordan vi egentlig tenker - om vi tenker bedrift eller familie. Selv om det er mange likheter, er det også vesentlige forskjeller. David trengte en Jonatan - og han var sårbar uten. Jonatan var også en god mann som døde unødig. Urias hadde også trengt Jonatan. For Jonatan hadde refset David i situasjonen, og ikke vært som Joab - en kynisk morder. Som ledere er det viktig at vi forstår at vi ikke er uunnværlige - at vi tør å vise oss sårbare. Da inviterer vi folk inn til å ta av oss byrder vi ikke bør bære. Det er en apostel jeg setter høyt som har sagt: Vi er nyttige, men ikke nødvendige. Det er en ymdyk erkjennelse - at det faktisk er bedre at det noen ganger er andre som går i spissen i krigen - ikke alene, men sammen med andre. Det var søsken som hindret Paulus fra å gå inn i folkemengden når det var opprør i Efesus. De berget sannsynligvis livet hans. Men Paulus tenkte ikke på sitt eget ve og vel, og han tenkte heller ikke på sin egen begrensning. Folk som brenner for noe kan ha den svakheten. Vi oppfører oss som vi er Supermann, og slikt hovmod står for fall.
Vi er ikke kalt som menighet til å etterligne verden. Vi er ikke kalt til å ledere som representerer pastor- og pavevelde. At når ingen andre tar tak i det som må gjøres, så er det opp til pastoren å gjøre det, enten han eller hun egner seg til det eller ikke - enten på grunn av gaveutrustning eller andre forhold.
Den samme apostelen jeg refererte til har fortalt hvordan han noen ganger høflig må be familie og venner gå bort når det har vært krise. De har vært så full av medfølelse og desperasjon, men i all denne menneskelige knytningen til utfordringene, så har de nettopp vært bare det, og derfor ikke en del av løsningen. Tro er enklere når en ikke er så følelsesmessig invovlert at alt det menneskelige tar over - så en ikke ser klart. En blir grepet av tanken på hva som skjer hvis dette ikke løser seg mer enn tanken på Gud som løser alt. Jeg har selv møtt ledere som i all sin medfølelse helt tydelig ikke har hatt tro i møte med min krise, og jeg har vært der selv som leder. Det er noen ganger vi i all vår godhet faktisk ikke bidrar til løsning, men snarere snubler i egne og andres ben. Herre, måtte vi vokse opp til ham som er hodet for sitt legeme, så vi ikke dytter Urias foran oss og lar ham få trøkken, men selv vokser opp og tar ansvar og beskytter hverandre i kjærlighet. Herre, hvorfor skal heltene falle? Hvorfor skal skade bli til det verre? Hvorfor skal en feil produsere den neste, inntil det ikke lenger finnes legedom? Hvorfor Urias, Herre? Jeg ber om at Jonatan skal gjenoppstå og leve med David. Herre, at det blir venner og søsken mer enn bare kollegaer. Alle roper om sin paktskjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann? Hvor lenge, Gud? Hvor lenge før vi vokser opp, så du får det uttrykket du lengter etter? Kyrie Eleieson!

Å være en hverdagstilbeder (Sal 71)

David var et definitivt høydepunkt i det gamle testamente. Det er vel knapt noen person i bibelen vi har slik innsikt i det indre liv til, heller. I salmene vrenger David sin sjel i oppturer og nedturer. Han røper indre hemmeligheter som vi knapt sier til våre nærmeste. David gjorde sine feil - STORE feil, og  likevel er Guds oppsummering av livet hans, at han tjente Gud i sin generasjon (Apg 13). For et vitnesbyrd! "Vel gjort, du trofaste tjener!" Hvem av oss vil ikke høre det på den siste dag? Det må være det store målet i livet, eller hva?

Hva var det så som gjorde David til den mannen han var? Hva er det som gjør at han, på tross at han drev hor, og drepte en mann for å skjule det, og selv uttalte dødsdommen - fikk nåde hos Gud? Det vi finner om David var at han var hel ved - han var tydelig og han stod for noe, selv når det kostet mye. Du kunne vite hvor du hadde ham hen. At han er så personlig og ærlig i salmene, er en side av det. For hva har vi egentlig å tape eller å beskytte og verne. For David var Gud hans vern - derfor var det ikke noe problem å være åpen og sårbar.

"Vær et vern og en klippe dit jeg alltid kan komme! Du har sagt at du vil frelse meg, du er mitt fjell og min borg" (Sal 71.3)

For David var det et sted han alltid kunne komme uansett hvor han var hen. Livet begynte ikke veldig uproblematisk for David. Etter han fikk den STORE profetien om kongedømme, bød livet stort sett bare på en endeløs rekke med trøbbel. Har du opplevd det? At etter de sterkeste møtene med Gud og de sterkeste ordene, så kommer prøvelsene som perler på en snor? En kan jo bli forvirret av halvparten. David hadde sine mørke øyeblikk. Han hadde tider hvor han mistet motet og stod og spilte åndsvak foran en Filisterkonge. Modige David. Heltekrigeren David. Det var et øyeblikk hvor til og med hans egne menn ville steine ham, og ikke engang Filisterkongen ville ha ham på sin side. Du vet at du har en "bad-hair-day" når ikke engang fiendene dine vil ha deg på sin side. Snakk om nedside! Men David hadde et ankerfeste i livet sitt.

"Min munn er full av lovsang, jeg synger om din herlighet dagen lang." (Sal 71.8)

"Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge lovsang til all lovsang du får." (Sal 71.14)

Lovsang og takk til Gud var ikke noe søndagsmøteopplegg for David. Det var ikke fine møtelokaler og parkeringsplass med behagelige stoler. Nei, det var trange huler, ørken og stein. Midt i vanskelige situasjoner med mye press, slit og uro er det rikdommen av tilbedelse strømmer fra David sitt liv. David levde i en salvelse av tilbedelse - en salvelse vi alle får del i når vi blir frelst og fylt av den hellige Ånd - en lovprisningsdrakt. Utfordringen er at vi glemmer så fort. Når nye utfordringer kommer, så tennes voldsomme følelser opp i vårt indre, og alt vi har erfart med Gud synes å være milevis borte. Vi er så veldig nærsynte. Det er derfor vi trenger å ta lovprisningsbrillene på oss som noe vi gjør regelmessig, hver dag, gjennom dagen, når vi våkner, når vi legger oss, når vi sitter på bussen på vei til jobb eller skole. En bevissthet av at Gud er med oss, at hans Ånd hviler over oss. David sier: Jeg synger om din herlighet dagen lang. Noen ganger slippes sangen ut, men uansett er det noe vi tar fram i vårt indre. I vesten er vi opplært til å tenke, analysere, finne løsning og handle. Paulus omtaler det som "logismos" i 2. Kor 10 når han snakker om hvordan han tar "tankesett", "resonnering", "argumentasjon", "spekulasjoner" til fange. En logisk rekke av tanker som virker logisk, men som i mange tilfeller utelukker Gud. Det er snakk om en livsstil, ikke enkelttanker som fyker gjennom hodet. Hva gjør vi når vi møter på en ny situasjon, en ny utfordring. Tar vi inn Gudsperspektivet? Tar vi en liten lovsang i vårt indre, slik at vi "venter med håp", eller handler vi bare instinktivt ut fra vår menneskelige fornuft? Lever vi som troende mennesker, eller er vi egentlig praktiske ateister? Livets vanskeligste periode har lært meg noe viktig. Når Jesus sier at uten ham, kan vi ingenting gjøre, så mener han det faktisk. Du kan komme i en situasjon hvor det er absolutt ingenting du kan gjøre. Det oppleves grusomt. Helt forferdelig. Rene torturkammeret. Og underlig nok kan det være starten på noe nytt. David hadde sitt torturkammer. Saul var etter ham og ville ta livet av ham. Det var ikke noe David kunne gjøre for å hindre det å skje. Han måtte flykte. Han måtte gjemme seg. Han kjente på savn og mangel på menneskelig komfort og trygghet. Men det var her han lærte Gud å kjenne. Det var her han lærte en livsstil av å sette oppmerkomheten på Gud. For midt foran fiendenes øyne opplevede han at "hans beger fløt over". Noen ganger tok panikken over, men David hadde lært en ting: "Når jeg blir redd, så priser jeg Gud, og da letter angsten, og jeg er ikke redd mer". Kanskje ikke umiddelbart, men et overgitt liv gir deg tilgang på Guds fred. Om vi kommer til ham med alle våre tanker og følelser slik David gjør, så lover bibelen oss en fred som overgår all forstand. La det boble over av frustrasjon og engstelse - men overfor Gud. Når hjertet er tømt, vil takken komme. Takk, Gud, for at du orker å høre på! Takk for svar, Herre. Takk for løsning og hjelp!

"Trengsel og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden." (Sal 17.20)

Vi kan være langt nede, som om vi føler vi er under jorden. Ingen ser oss, ingen synes å bry seg, men Gud ser, og kan vekker oss til liv og løfter oss opp. Om det skulle bli så ille at vi opplever at Guds livet får seg en knekk, og vi føler vi må begynne på nytt, så er det slik at når Gud gjenreiser, så er det nye dimensjoner han legger til. Røttene har kommet lenger ned i jorden og det som vokser opp, er bare sterkere enn før. Alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, er det noen som har sagt. I bibelsk sammenheng er det slik at om det dreper deg, så vekkes du opp igjen uansett. Slik som profetene i Åp 11. Og folk undrer seg. Gikk ikke han eller hun helt under, og her er de - sterkere og klarere enn noen gang før?

"Jeg er blitt et tegn for mange, du er min tilflukt og mitt vern." (Sal 71,7)

Vi trenger å knytte vår tilbedelse til hans herlighet. Hvem han er og det han gjør. Noen tenker at det Gud gjør er mindre viktig, men du kan ikke skille på dette. Gud er det han gjør og gjør det han er. Det er bare vi som kludrer sånne ting til, og later som vi er noe vi ikke setter ut i handling. Det er ikke en bibelsk tankegang, for Gud er ikke slik. "Dersom du ser Guds hånd, er det bare å løfte blikket litt, så ser du Guds ansikt," er det en apostel jeg respekterer høyt som har sagt. Du ser Gud i det han gjør i ditt og andre sitt liv. Derfor oppfordrer bibelen oss til å minnes det han har gjort. Det vil tenne troen og gjøre oss klar til nye eventyr, nye under, og hjelpe oss til å komme på i stresset og den vanskelige situasjonen: Men hei, Gud er jo midt opp i dette. Hva sier han om saken?

"Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under." (Sal 71,17) 

Helt fra David var ung, lærte Gud David opp i en fokus på og en oppmerksomhet rundt Guds under. Han brukte enhver anledning til å skryte av hva Gud hadde gjort. Goliat. Megautfordring. Alle skjelver. Hva sier David? Jo: Men Gud har jo berget meg fra både løve og bjørn. Hva er en storkjefta filister mot det? Ned med ham! Han tok ikke et dypt teologisk studie og kom ut etter 2 år med en konklusjon om at under ikke skjer lenger, så her var det bare å bøye seg for fienden. David var forankret i sitt eget Gudsliv på en positiv måte. Dersom Gud kan gjøre det, så fikser han helt sikkert også det. Hadde Israelsfolket tenkt slik, så hadde dem ikke sutret om kjøtt som om Gud ikke kunne gi dem kjøtt. De hadde bare bedt i tro og så hadde de kost seg resten av dagen med kylling grillet med Guds ild. Om vi ikke dyrker en livsstil der vi hele tiden minner oss om hva Gud har gjort, så blir vi nærsynte og perverterte i vår tankegang. Vi blir sånne sutrebarn som hyler for den minste ting og gir opp. Det går fint. Gud håndterer det. Men hans drøm er at vi skal vokse opp og få del i hans tanker for oss. Hva med å be: "Gud, hva er dine tanker for meg idag? Ta en av dine favoritter, Gud. Mitt hjerte er åpent for deg. Jeg er lytter øre". Lovsangen hjelper oss å gjøre dette. Takken bringer oss innfor Guds trone. Hans nærvær i vårt indre minner oss: Vår Gud er stor. I den vanskeligste perioden i livet mitt som kristen, var dette den ene tingen som gjorde at jeg ikke helt gav opp: Alle undergjerningene jeg har sett Gud gjøre - i og gjennom meg. Det var noe som gjorde at det var umulig å gi helt slipp, selv om det gjorde så vondt at det var helt ubeskrivelig. Hver gang alt ble helt svart, så var det et "ja, men" i mitt indre. Glem ikke alle hans velgjerninger. Snakk om dem, Del dem med andre - bruk enhver anledning.

Jeg satt i et møte med en menighetsleder og hadde dialog om å involvere en bror jeg kjenner på en gudstjeneste. Det var en viss skepsis i luften, og i dialogen ble det litt forviklinger med ord og språk slik det gjerne kan bli når en ikke kjenner hverandre godt. Midt i dette sa menighetslederen noe jeg bet meg merke i: "Vi ser under, vi, vi har sett en mann helbredet fra terminal kreft. Men vi snakker ikke så mye om det." Jeg var helt målløs. Jeg hadde da vært en del av denne forsamlingen i flere år, og så har jeg altså ikke fått vite at akkurat denne menigheten hadde sett et slikt under. Og samtidig hørte jeg Ånden hviske: "Ja, og det er derfor nettopp dere ikke ser slike helbredelser på regelmessig basis. Taushet er vantroens språk." Bibelen ber oss dvele ved å meditere på Guds under. Hvorfor? Fordi de røper Guds natur og hans vesen. Du kan bli vis av å studere og grunne på Guds gjerninger. Bibelen er ikke så mye en regelbok som den er en bok om liv og handling.

Hva betyr dette i praksis for meg? Det betyr
1) Jeg kjøper regelmessig ny lovsangsalbum som kommer ut. Et lovsangsalbum var det som brøt himmelen åpen i den mest mørke stunden i livet mitt som kristen. Det berget livet mitt. Verdt noen kroner? Absolutt!
2) Jeg følger regelmessig med på youtube kanaler hvor vitnesbyrd legges ut
3) Jeg setter av tid til å lytte til lovsang eller så spiller jeg og synger selv, og så venter jeg på Gud, enten alene eller sammen med den vakre damen jeg er gift med.
4) Jeg trener meg på å knytte tanker og følelser til Gud i løpet av dagen. "Hei, Pappa! Hva tenker du på akkurat nå? Dette tenker jeg på." Det var da barnslig. Ja, akkurat! Og jeg elsker det.
5) Jeg leser bibelen regelmessig, og er mye innom salmene.
6) Jeg setter meg mål om å utforske troslivet på nye områder, og så gjennomfører jeg tiltak jeg bestemmer meg for. For min del er det å være med ut på gata på skattejakt, hvor en får trening både i å høre ifra Gud og betjene mennesker med legedom og profetiske oppmuntringer. For din del kan det være noe helt annet. Men lever du alltid innfor komfortsonen, så vokser du ikke i kjennskapen til Gud Så enkelt er det. Han er ingen "bare-sitte-i.sofaen-og-glo" Gud. Å vandre med Gud betyr handling, det betyr utforskning. Det er Guds ære å skjule en sak, og et kongebarns privilegium å grave det frem. Hva er greia? Å, så gøy når du finner det! For en glede og for triumf. Nok en ting å prise Gud for.

Å være en tilbeder handler om hverdager. Hverdager som er kjekke, artige gøyale og givende, og hverdager som er kjipe, plagsomme, og på grensen til nådeløse. En mental trener jeg har fulgt litt med på sier: Det som gjør forskjellen på de som forblir middelmådige og de som virkelig lykkes, er ikke først og fremst egne forutsetninger, flaks, eller omgivelser. Det er det små valgene de gjør hver dag. Spørsmålet er uansett om vi når det mål Gud har satt for oss. Den beste utgaven vi kan bli ut fra det mål av tro og nåde Gud vil gi oss. Vet ikke hvordan det er med deg, men ser plenty med forbedringspotensiale. Og er ikke det flott? Da ligger det an til et spennende liv. Ta valget og om å være en hverdagstilbeder idag!