Enda de hadde sett mine gjerninger (Hebr 3)

At troen kommer gjennom forkynnelsen er en del av barnelærdommen. At det en hører er viktig for troen, er også forankret godt i bibelen. Men hvis det er slik at vi skal forstå bibelen i lys av seg selv, så er det ikke all "forkynnelse" som vil komme i kategorien "troens ord". Når Paulus slår fast at troen kommer av den vi hører, så er det sammenheng med å tro "nyheten" eller "ryktet" eller "rapporten". Det er dreier seg altså om noe Gud har gjort. Vi er vitner på at Gud har reist Jesus opp fra de døde. Den oppstandne har tatt bolig i oss og han har forandret livene våres. "Fint for deg!" vil mange si og gå videre. Folk vil ikke ha livene sine rotet til av religiøst forvirrede mennesker - de har nok med sine egne utfordringer. Forstår vi dem, eller står vi såret tilbake? Hei, jeg prøvde å fortelle deg noe som betyr mye for meg! 

Vi undres, gjør vi ikke, hvorfor troen vår virker så lite relevant for de vi omgir oss med. Mens realiteten egentlig er at troen er omtrent like relevant for dem som for oss. Det høres ut som harde ord, men om vi tør å møte Guds ord i dets egen kontekst, så vil vi se at troen og Guds gjerninger henger veldig nøye sammen. Når troen dreier seg om "nyheter", "rykter" og "rapporter," så er det ikke meningen at det skal i hovedsak være om det som skjedde for over 2000 år siden. Hvorfor ikke? Handler det ikke om Jesus? Jo, det gjør det på alle måter, og det er nettopp det som er saken. JESUS LEVER! Og han bibelen sier at han er igår, idag den samme, ja til evig tid. Det betyr at jeg ikke trenger å begynne å snakke om Jesus for 2000 år siden, men jeg kan snakke om Jesus idag. Jeg trenger ikke snakke om det han gjorde meg med da jeg ble frelst for 10 år siden innpakket i religiøse floskler som ingen skjønner, men jeg kan fortelle hva han gjorde i går med et hverdagslig språk og i utfordringer som folk kan kjenne seg igjen i.Vi har verdens mest moderne helsevesen. Likevel er det mange som sliter med sykdom. Vi er demokratiske, liberale og høyt utdannete. Likevel klarer vi ikke å møte hverandres viktigste behov, og mange er ensomme. Hva betyr egentlig troen vår for dem rundt oss? Hva betyr den for oss? Om det ikke er større forskjell enn at vi har religiøst korrekte meninger om seksualitet, abort og alkoholkonsum, hvor mye av evangeliene gjenspeiler vi da? Bortsett fra Jesu kvinnefrigjørende oppgjør med datidens liberale skillsmissepraksis, hvor menn kunne frasi sitt ansvar for kone og barn, "av hvilken som helst grunn" - ingenting. Hvilke ting hos disiplene var det som virkelig opprørte Jesus og gjorde ham sint? Når Peter nektet for at han kjente ham, eller når de slåss om hvem som var størst? Begge deler er ikke i tråd med evangeliets vesen, og Jesus irettesatte begge. Men tydelig sint? Neppe. Jesus var tydelig sint på disiplene ved et par anledninger. Den ene var da de ville nekte foreldre å komme med barna sine. We are in an important business, and our leader is very busy! Jesus gjorde de klart at det ikke var i tråd med evangeliet. Håndspåleggelse og velsignelse til hver og en. Dersom vi forstår det bibelske ordet "velsignelse" forstår vi hvor viktig det som skjedde var for barna: profetiske ytringer i nærværet av Guds sønn som gav håp, visjon og retning. I en annen anledning kom en mann og fortalte at han hadde tatt sønnen sin til disiplene sine, men de hadde ikke klart å helbrede ham. En helt vanlig søndagsmøte i en våre karismatisk menigheter, med andre ord. De hadde iallefall prøvd, og det er vel det Gud forventer av oss, ikke sant? Jesu respons virker helt out of place:

"Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?"

Hallo?! Hvorfor så sint, Jesus? Hvor er det blitt av snille Jesus som står utenfor og banker på hver dør og håper på å bli sluppet inn. Problemet er ikke der Jesus står og vil inn. Problemet er der Jesus står og banker og vil ut. Der hvor mennesker som kaller seg troende, sperrer Jesus inne i sin vantro. Jesus sitter der inne og skriker: Jeg holder det ikke ut! Slipp meg ut, slipp meg til! Historien er gjengitt i tre av evangeliene, så dette er ikke noen parantes i Jesu liv og tjeneste. Men tilbake til reaksjonen til Jesus. En dårlig dag på jobben? Ja, men for disiplene, ikke for Jesus. Det står i hebreerbrevet at Jesus er den apostel og øversteprest som vi bekjenner. Det skremmende med apostler er at de gjør ting som bare Gud er i stand til. Det som er enda mer skremmende er at de forventer at du skal se og forstå, og gjøre deretter. Det var det som gjorde at Paulus kunne drive en bibelskole i Efesus i to år og gjennom det hadde evangeliet spredd seg til hele Asia. Det står om Paulus i denne perioden av hans tjeneste at det skjedde "uvanlige" mirakler. Om det finnes uvanlige mirakler, men det vel også finnes vanlige? Disiplene til Jesus ble kraftig irettesatt fordi de satt i en båt og var bekymret for at de ikke hadde tatt med matpakke på turen.

«Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingen ting? Er dere så forherdet? Har dere øyne, men ser ikke? Har dere ører, men hører ikke? Husker dere ikke hvor mange kurver fulle med brødstykker dere fikk da jeg brøt de fem brødene og gav til de fem tusen?» «Tolv,» svarte de. «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju,» svarte de. Da sa han: «Og enda forstår dere ikke?»

Igjen finner vi Jesus opprørt. Jeg vet ikke hvordan du hadde reagert om noen sa til deg: "Skjønner du ingenting, du eller?" På godt norsk sier Jesus: "Er dere helt tatt i pappen, eller? Skjønner at dere er sløvt hjerte, men dere har da øyne og ører, eller hva?" Hva er det Jesus referer til som gjør at de burde ha skjønt? Siste teologiseminar om tro og vitenskap? Jesus underviste om tro, og det ligger absolutt i vektskålen. Men Jesus nevner øyne før ører. Og det han referer til er hva han gjorde men brødrene. Det vi trenger å forstå er at et apostolisk evangelium formidles ikke bare i ord, men også i kraftgjerninger. Det er derfor Paulus sier til galatermenigheten: "Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det gjennom lovgjerninger eller fordi dere hører budskapet og tror?" Tro slik bibelen forstår det formidles i en atmosfære av Åndens nærvær og mirakler. Det hører sammen. I avsnittet i hebreerbrevet minner forfatteren dem om dem som kom med Moses ut av Egypt, men som døde i ørkenen på grunn av ulydighet og vantro. For det første ser vi at ulydighet og vantro er synonymer. For det andre ser vi at referanserammen for vantro var "enda de så mine gjerninger i førti år." Hva er det Gud forventer skal skape tro i oss? Vi ser at når troen kommer gjennom det vi hører og det vi hører kommer ved Guds ord, så er det slik med Guds ord at det kan både ses og høres. Om formidlingen av Ordet bare kan høres, så er det i strid med Guds ords natur. Det finnes ikke noe sånt som den apostoliske lære uten tegn, under og mirakler, for den apostel og øversteprest som vi bekjenner har gjort det meget tydelig hva han forventer av sine apostler. Jeg drømmer om en apostolisk og profetisk tidsalder for Guds menighet i Vesten. Jeg drømmer om tider når fundamentalistiske ateister skal få så mye å tygge på og rive seg i håret for at de i beste fall er hårsåre. Jeg drømmer om tider når vi ikke går mann av huse bare fordi det er en predikant som kan helbrede våre sykdommer, men hvor vi også formidler Guds kraft på gater og streder. Det vil fremdeles være dem som ikke vil ha verken forbønn eller helbredelse. La dem være. Det vil være nok av dem som vil, og vitnesbyrdene og ryktene vil ikke la seg stoppe: God is in His house!

Når Gud holder vitnemøte (Hebr 1-2)

Jeg elsker hebreerbrevet. Det er så spekket med Kristusåpenbaring og viser oss hvor fantastisk den nye pakt er. Som bibellærd er det bare en setning i Hebreerbrevet som gir ordentlig nedtur og det er når han slår fast at "disse ting skal vi nå ikke gå inn på i enkeltheter." For en bibeltime vi gikk glipp av der! Men det var nok med vitende og vilje forfatteren av brevet unngikk alle disse detaljene. Det gjelder ikke å gå seg bort i det som er mindre viktig, i detaljer som har med skyggen å gjøre og som kanskje ikke har betydning for det virkelige: Jesus og hans menighet.
For det er Jesus som er den endelige åpenbaringen av Gud og hans vilje. Det vi trenger å forstå når vi snakker om Kristus og Kristusåpenbaring er for det første at ingenting Jesus gjorde var tilfeldig. Han gjorde bare det Far viste ham. Hvorfor gjorde Jesus ingen under før Den Hellige Ånd kom over ham? Fordi han ikke kunne? Selvsagt kunne han! Han kunne ha laget brød av stein, også. Men han gjorde det ikke, fordi Far viste ham noe annet. Fars plan er at han skal få ære - ikke bare gjennom Kristus som hode, men gjennom Kristus som legeme. Derfor gjorde Jesus sine mirakler i avhengighet av Far og i Åndens kraft. Han ville ikke gi sitt legemet anledning til å tenke at den skulle fungere på noen annen måte enn han selv. "Men det var jo Jesus. Han var jo Guds sønn!" Og det er riktig. Men leser vi apostelgjerningene så leser vi det samme om apostlene som vi leser om Jesus - "og alle ble helbredet". Vi leser videre at Paulus omtaler legemet som "Kristus" og en beskrivelse av Åndens liv og gaver i legemet. Jeg leste nylig en artikkel av en norsk teolog som gikk til angrep på Bill Johnson, som er apostolisk leder i Bethel Church i Redding, California. Vranglæren skulle visst nok gå ut på at en reduserte Jesus til et menneske salvet av Ånden, og at en opphøyde mennesker (menigheten) til det samme. Jeg har både lest og hørt mye fra Bill, og han har aldri sagt eller skrevet noe annet enn at Jesus i sin jordiske tjeneste var Guds Sønn salvet av Ånden. Hvorfor står at at Ånden kom over Jesus og ble værende der? Hvorfor står det at Herrens Ånd var hos ham til å helbrede? Fordi det er helt irrelevant i forhold til hva Jesus gjorde? Neppe! Teologens reaksjonen er like mye mot at det er noen som tror Jesus når han sier at den som tror skal gjøre de gjerninger han gjør. Men det som er ille er at kristne fornekter den Kristus som bevisst trente disiplene sine til å fungere i samme tjeneste som han fungerte i selv, og som gav disiplene befaling om å holde seg i ro inntil de ble ikledd Åndens kraft på pinsedag. Det er trist at noen fornekter Kristi salvelse i legemet og angriper dem som faktisk vil ta Jesus på alvor. Først da kan vi snakke om virkelig vranglære!
I avsnittet vi leser vi at Gud gir sitt evangelium vitnesbyrd gjennom tegn og under, og mange slags kraftige gjerninger. Hvordan? Ved å dele Den hellige Ånds gaver etter sin vilje. I Apostelgjerningene leser vi at Gud gav sitt nådeord vitnesbyrd ved de tegn og under han lot skje ved deres hender. Det stadfester ordet som i slutten av Markus slår fast at Herren virket med og stadfestet Ordet med de tegn som fulgte. Til Romerne skriver Paulus at han lengter etter å komme til dem, så han kan gi dem del i en Åndens gave og slik grunnfeste dem (NASB). Hvilket evangelium tror du på? Hvilket evangelium har du tatt imot? Et evangelium hvor Jesus Kristus er den samme i går, idag, ja til evig tid? Det er så greit med Jesus så lenge han holder seg inne i evangeliene, så lenge det han i går er den samme. Men om han lever i meg og deg og hevder å være den samme, hvor blir det da av miraklene? Er det slik at vi har stengt Jesus inne i en menighetstradisjon av vantro? Har vært på mange møter hvor en snakker til dem som enda ikke har tatt imot Jesus om at han står utenfor og banker. Men i bibelen er det kristne som har stengt Jesus ute gjennom sin lunkenhet. Selv om vi er født på ny, kan Jesus oppleve seg utestengt, eller kanskje skal vi kan si innestengt. Jesus står der inne og banker og vil ut. Han vil vise verden hvem han er gjennom oss, men vi stenger ham inne ved vår mangel på vilje til å ta sjanser i tro til Gud. Jesus bryter seg verken inn eller ut. Det er vi, de troende, som må la oss bli sønderbrutt så Jesus kan slippe seg løs gjennom oss. Tørr vi å ta det inn over oss, eller vil vi helst være i fred og drive menighetsaktivitetene våre? Gud ønsker å holde vitnemøte gjennom Jesu kropp. Spørsmålet er hvem som vil tilrettelegge for det. Hvem vil tørre å si at det er noe grunnleggende galt med en kristendom uten regelmessige mirakler? Det var en som turte å si at keiseren var naken, og vips så var det et etablert faktum for alle. Poenget er ikke å avkle folk for å henge dem ut, men at Guds folk ser sin nakenhet og går til ham som kan kle dem i kraft fra det høye. Når menighetens nivå av tro er slik at det er større sjanse å vinne i tipping enn å bli helbredet fra blindhet, døvhet, lammelse eller terminal kreft i Guds forsamling, hva har vi da å rose oss av? Vi kan gjerne slå oss på brystet av vår rettroenhet på områder som ekteskap, seksualitet og provosert abort, men det frelser ikke verden rundt oss, og det gjør ikke evangeliet mer relevant for folk. Vi har et oppdrag å fullføre, å lede folkeslag til tro og lydighet. Det skjer ikke ikke ved å unnskylde egen vantro og ulydighet. Om vi tror at vi kan klare det på andre måter enn Herren selv, sier det noe om hovmod og villfarelse. Herren selv sa: "Uten at dere ser tegn, vil dere ikke tro."

Liv og gudsfrykt (2. Pet 1)

Paulus bruker begrepet kunnskapen om Kristus i dette avsnittet. Det er noe helt annet og mye dypere enn teoretisk kunnskap. Han snakker om å kjenne Jesus, kjenne den Salvede (= Kristus), kjenne den oppstandne. For den som kjenner Jesus er det nåde og fred i rikt mål. Det er godt å vite at Gud har gitt oss alt vi trenger. Det betyr også at Gud ikke gir oss det vi ikke trenger. Det er ikke alt som tjener til liv og gudsfrykt. Jakob sier i sitt brev at det er dem som ikke har fordi de ikke ber, og dem som ber og ikke får, fordi de ber ille, for å ødsle det bort i egennyttig nytelse. Noe av det som definerer liv og gudsfrykt er hva vi er innstilt på å tjene Gud med. Guds mål med oss er at vi skal få del i hans guddommelige natur. Om vi er grepet av samme giverglede som Gud, så er det ikke farlig å eie mye, for Gud vil bruke oss som kanal for sin velsignelse. Den som sår, vil høste, både i form av mer velsignelse, men også i form av takk til Gud for sin tilveiebringelse fra dem som tar imot. Har du hus, hytte, bil og båt? Det er ikke noe feil med noe av det i seg selv, så lenge det tjener til liv og gudsfrykt.
Peter har en liste over egenskaper som gjør troen sunn og sterk, som moralsk styrke og godhet (samme ord er brukt om Kristus i vers 3), kunnskap, utholdenhet, gudsfrykt, selvbeherskelse, søskenkjærlighet, og kjærlighet til alle. Det er ikke meningen at vi skal ta rekkefølgen helt bokstavelig. Peter bruker en tjent litterær stil som på fint er kalt sorites, på godt norsk en haug. Det er som med grunnvollen, hvor vi trenger å få den på plass i sin helhet. Alle de ulike egenskapene som Peter rekner opp bygger opp under de andre og sammen vil de gjør at vi ikke er uvirksomme og uten frukt. Det er nok at vi merker oss at kjærligheten til alle er på toppen av haugen. Her er Peter på linje med Paulus. Og størst av dem er kjærligheten.
Det slutter ikke å forundre meg hvordan gode søsken putter ting inn bibelen med utgangspunkt i det som ikke står der eksplisitt. Jeg overvar en forkynnelse forleden hvor en god bror påpekte at tegn, under og helbredelser ikke var i listen til Peter. Å jo, kanskje dette gikk inn under kjærligheten til alle (fin presisering). Det er forunderlig at en i et avsnitt om å kjenne Jesus ikke syns at det er naturlig å ta med Jesu egne ord: "Disse tegn skal følge dem som tror.... de skal legge hendene på de syke, og de skal bli helbredet:" Eller: Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør, for jeg går til Far." Bibelen sier at summen av Guds ord er sannhet. En kan altså ikke ta det som ikke står eksplisitt i en liste over egenskaper i en sunn tro, og antyde at det dermed ikke er så viktig. Det er klart at karakterbygging er viktig. Skal en tjene Gud effektivt hjelper det om en slipper å bruke all tiden på å ordne opp i egne problemer som kommer som perler på en snor på grunn av karaktersvikt. Skal en kunne formidle Guds kraft til mennesker, hjelper det om en har øye for andre mennesker og så mye medfølelse med dem at en kommer seg ut av sofaen med TV'en eller nettbrettet. Det er sammenheng mellom liv og gudsfrykt. Men det er også sammenheng mellom gudsfrykt og tegn og under.

Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. Mange tegn og under ble gjort blant folket ved apostlenes hender. Og alle de troende holdt sammen og møttes i Salomos buegang. Ingen andre våget å være sammen med dem, men folket satte dem høyt. Flere og flere som trodde på Herren, sluttet seg nå til, menn og kvinner i stort antall. De bar til og med de syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som bar med seg syke og slike som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet.

Hva fulgte i kjølvannet av dom og gudsfrykt? Jo, et nytt nivå i tegn, under og mirakler. Ingen andre turde å være på møtene, så stor respekt hadde de kristne blant folk. "Du tuller ikke med de folka. Går du dit, så mener du alvor!". Og samtidig ble stadig flere helbredet og flere kom til tro. Bare Peter var i nærheten av dem så ble de helbredet. Tenk litt på det! Det kaller vi helbredelsesmøte! Liv og gudsfrykt hører sammen, men tegn, under og mirakler og gudsfrykt hører også sammen. Og det hjelper på livet å bli fri sykdommer som forkrøpler deg fysisk eller psykisk. Var Jesus opptatt av å trene disiplene sine i forhold til karakter? Helt klart! Men kraftdimensjonen betydde også at de formidlet Jesu herredømme i møte med sykdom og nød. Hva betyr det? At begge deler er helt nødvendig. Menighetene i Vesten kan unnskylde seg med sin gode oppførsel og korrekte teologi, men om vi tror at vi kan klare å fullføre misjonsbefalingen uten den kraftdimensjonen en nytestamentlig menighet har del i, så er det ikke uttrykk for verken tro eller gudsfrykt. Slik tenking er ikke-apostolisk!

Kom og se alt hva Herren har gjort (Salme 66-68)

Nå vi leser salmene, ser vi hvor mangfoldig livet med Gud er. Vi mennesker liker å kategorisere og putte ting i system og orden, men noe av det jeg liker med bibelen er at den viser oss at livet er ikke slik, heller ikke livet med Herren. Det fins livsprinsipper som gir oss god veiledning, men skal vi forstå hva Gud vil, er vi avhengig av en dyp relasjon til hans Ånd, for det er hans Ånd som vet hva som bor i Guds hjerte. Det som er rett i en situasjon, trenger ikke være det beste i en annen.
Lovsang og tilbedelse er et område hvor vi har likt å kategorisere. Kanskje har vi kategorisert mer en bibelen gjør selv? Lovsangen er raske proklamasjonssanger og mye trøkk, og så går vi over i stille tilbedelse hvor tekstene skal handle om Gud og ikke om oss. Har du hørt det før? Jeg, også. Og det er ikke helt galt, heller. Men om vi ikke forstår hvordan det henger sammen, vil vi prøve å følge regler og miste selve innholdet.
En annen kategorisering jeg har hørt er å si at lovsang handler om det Gud har gjort, og tilbedelsen handler om hvem han er. Sier bibelen det? Eller har vi gjort noen erfaringer som har blitt teologien, og så har vi puttet Gud og gudstjenesten i en bås hvor Gud ikke føler seg hjemme?
For å forstå tilbedelsens vesen, må vi begynne rette stedet. Vi må begynne med Gud. Gud er Ånd sier Jesus og den som vil tilbe ham må tilbe ham i Ånd og sannhet. Tilbedelse er en åndelig ting, og samtidig veldig praktisk. Vi slutter ikke å være mennesker om vi tilber, tvert imot finner vi vår hensikt og blir hele mennesker. Men Ånd og sannhet, hva betyr det? Rekkefølgen her er ikke likegyldig. Det begynner med Ånd. Det er umulig å tilbe uten at din ånd er involvert i en samhandling med hans Ånd. Om vi tar det å synge, selv om tilbedelse handler om mye mer enn det, så gir det satt litt på spissen mer mening for Gud om du synger "bæ, bæ, lille lam" i Ånden enn om du tar den flotteste tilbedelsessang og bare bruker stemmen og hodet uten å aktivere hjertet og ånden. Derfor kan du synge i tunger og du har ikke et kvekk peiling på hva du synger, og likevel blir du oppbygd og Gud har glede av det. Tunger er som når barnet ligger og pludler. Jesus sier at vi ikke kan komme inn i Guds rike uten å bli som barn igjen, og noe av betydningen av det finner du i det å be og synge med ånden din. Du må bare stole på at både du og Herren får noe ut av det, og at det som kommer ut av munnen har noe meningsinnhold for ham.
Så tekst har ingenting å si? Jo, så absolutt! Jesus sier Ånd og sannhet. Og Paulus sier med ånden og med forstanden. Men Gud vil ha hele deg, ånd, sjel og kropp. Men skal du forstå hva det vil si å tilbe i Ånd og sannhet, må du se at du er ikke alene når du tilber. Du er foran Guds trone hvor myriader av engler tjener Gud i tilbedelsen. Åpenbaringsboka i bibelen gir oss et lite innblikk i dette. For at du skal kunne delta i dette veldige lovsangs- og tilbedelseskoret, så har Gud gitt deg en utrusning, en lovsangsdrakt, en evne til å høre og følge dirigenten i koret. Den evnen må trenes opp av hver enkelt troende, og det å synge i tunger er en veldig god øvelse i så måte. For når du synder med ånden kobler du ut hodet og trenger deg inn i Åndens territorium, og mens du synger det du ikke forstår, han du samtidig aktivt lytte. Hva er det han som sitter på tronen gjør akkurat, nå? Jesus er sentrum for vår tilbedelse, og han deltar i vår tilbedelse av Far. Samtidig er tilbedelsen noe dynamisk og gjensidig, den er på ingen måte statisk. Hva menes med gjensidig? Tilbedelse er et kjærlighetsspråk, og i en kjærlighetsrelasjon er det to aktive parter som samhandler til glede for hverandre. Derfor dreier tilbedelsen seg om, ikke bare hva den gjør med Gud, men hva han gjør med oss når vi vender oss til ham. Han berører oss og forandrer oss. Noen ganger vil Gud lede oss til å synge profetisk det han gjør med oss, akkurat nå. Men vent! Handler ikke tilbedelsen om Gud? Jo, om Gud og om oss, for en kjærlighetsrelasjon innebærer alltid to parter.
Leser vi salmene, som er bibelens lovsangs- og bønnebok, så finner vi at det er vanskelig å kategorisere for strengt. Vi skulle gjerne hatt salmer som het "tilbedelsessalme" og som ikke inneholdt så mye "vi tilber", "vi takker", "vi elsker", "jeg lovpriser", men mer om Guds egenskaper og hvem han er. Men i salmene er alle disse sidene ved tilbedelsen og ristet godt sammen. I Salme 66-68 ser vi at det handler om det Gud gjør og hvordan Guds navn blir kjent for folkeslagene gjennom hans velgjerninger i og gjennom folket sitt. Når Paulus returnerer til Jerusalem etter en lengre misjonstur forteller ham dem om alt det Gud hadde utført gjennom ham og teamet hans. Reaksjonen var at de priste Gud for det de fikk høre. Hva var det de hadde hørt? En times teologisk utlegging om Guds egenskaper? Absolutt! Men det var Guds egenskaper gjennom det han hadde gjort. Vi kan ikke skille på hva Gud gjør og hva Gud er. Det som gjør Gud til Gud med stor G er at han alltid er i samsvar med seg selv. Han er det han gjør og gjør det han er. Han har i motsetning til oss skrøpelige mennesker, ikke en dårlig dag. "Jeg vet at jeg har lovt dette, men jeg har ikke dagen min idag, ser du." Det er en som har sagt at om du erfarer Guds hånd (det han gjør), så er ikke ansiktet hans så langt unna (den han er).
Det som gjør at vi tenker på å beskrive Gud som tilbedelse, men å prise ham for det han har gjort med oss, som lovprisning, er at vi, som David, har erfart at når vi kommer inn i hans nærvær, så blir vi helt oppslukt av Guds skjønnhet, og vi glemmer alt annet rundt oss. Samtidig har vi erfart at veien inn i hans nærvær går gjennom korset og hans forsoningsverk. Det er når vi minner oss selv på og priser Gud for at han åpnet veien for oss inn for hans ansikt, at vi går den veien inn i hans nærvær. Salme 68 sier: "Syng for Gud! Lovsang hans navn! Rydd vei for ham som rir gjennom ødemarken!" Lovprisningen og tilbedelsen vil ofte følge det han gjør med oss, og den rydder vei for det Gud vil gjøre. Derfor, når vi i hjertet vender oss til Gud og går inn for hans trone og hans skjønnhet griper oss, så blir det naturlig for oss å synge akkurat det vi erfarer: Hvor skjønn du er, Gud! Hvor mektig! Hvor herlig! Men er dette noe Gud setter høyere og er det tilbedelse og det andre ikke? Tenker vi sånn har vi laget lære av erfaring som bibelen ikke formulerer. For hva om Gud reiser fra tronen og danser. Danser vi med? Om han rekker ut sin hånd og gjør mirakler. Går vi amok av glede og jubler høyt over hans velgjerninger? Om han synger over oss sin kjærlighet og sin plan. Synger vi med? Og hvem har sagt at tilbedelse er rolig og stille? Når det var stille i himmelen i Åpenbaringsboka i en halv time, så var det så spesielt av Johannes måtte skrive det ned!
Det er dynamikken i tilbedelsen - det at det ikke er enveiskjøring - som gjør det så spennende og lite ensformig. Det er sant at lovprisning og tilbedelse bereder grunnen for Guds mirakler imellom Guds folk. Samtidig er det like sant at Guds mirakler og vitnesbyrd om bønnesvar forløser lovprisning, begeistring og tilbedelse. Om det skjer lite mirakler imellom oss, er det et spørsmål hva vi gjør med det vi erfarer Gud gjør. Feirer vi det skikkelig, eller har klapper vi forsiktig og avmålt, eller trekker en likegyldig mine? Vi starter ofte møter med en stund med lovprisning, så går barna til sine samlinger, og så har vi forkynnelse, og noen ganger ber vi for folk på slutten. Hva med å begynne omvendt? La barna få erfare Guds inngripen og være med i feiringen av det, og så la forkynnelsen forklare det som skjer? En mirakelkultur er en kultur hvor vi feirer det Gud gjør med begeistring. Avmålthet er ikke veien inn i Guds rike. Jesus ville ikke høre på de sure lovlærde som ville at han skulle roe ned disiplene som feiret på grunn av alle undergjerningene. Spørsmålet er om han må få noen steiner til å rope fordi vi er stille. Det Gud gjør har en stor plass i tilbedelsen. Guds gjerninger viser oss hvem han er. Guds folk har et kall til å være Guds demonstrasjonsfolk som sier: Kom og se alt hva Herren har gjort!