Ilden som får deg i trøbbel (Luk 12:49-53)

Jesus snakker om en ild som han skulle ønske alt var tent, men som ikke kan tennes før han har lidd døden på korset og blitt reist opp igjen. I Matteus snakker bibelen om dåpen i Den Hellige Ånd og ild. Vi tenker ofte på ild som renselse og overgivelse, og det er mye i det. Ilden brenner opp det som ikke skal være der. Ilden er et bilde på dom, men ikke utelukkende i negativ forstand. Frifinnelse og godkjennelse er også dom. Når Guds ild tok tak i offeret, skjønte folk i GT at de hadde hatt med Gud å gjøre, slik som Gideon. Den Gud som svarer med ild, han er Gud. Ilden er et uskillelig element av Guds nærvær. Jesus sier at Den Heligge Ånd skal overbevise om synd, rettferd og dom. Fra vekkelseshistorien vet vi om dem som bar Guds nærvær så sterkt at folk fikk syndenød bare dem var i nærheten av Guds menn og kvinner. I apostelgjerningene ser vi at de kristne var dypt respektert av folket, men de holdt seg samtidig unna dem. Det var som om de sa: De der folkene tuller du ikke med, så med mindre du mener alvor, hold deg unna! Ikke mye seeker-friendliness der i gården. Og likevel ser at av evangeliet gikk frem med eksponsiell vekst. Evangeliets vitnesbyrd i form av kraftgjerninger, tegn og under på den ene siden, og kjærlighets- og hellighets ilden på den andre siden, gjorde at evangeliet hadde kraftig gjennomslag. Men på ingen måte uten motstand. Det er dette Jesus forklarer i dette avsnittet. Evangeliet med kraft og ild fører til skiller. Det fører til bråk. Det er ikke et "Jesus står utenfor og fryser. Kan du ikke være så snill å slippe ham inn?" evangelium. Det er en proklamasjon av kongen på tronen med en bevisføring som enten overbeviser eller provoserer så kraftig at det maner til voldelig motstand. Jeg leste et innlegg i avisen hvor forfatterne klaget over den militante motstanden fra ateistene og hvor de mente at det var arrogant av ateistene og ha monopol på begrepet "vitenskapelig". Ifølge bibelen skulle vi ikke være sjokkert over å møte en arrogant ateist. Det er helt naturlig. Det som er trist, er alle de arrogante kristne tror de kan klare seg uten Gud, uten hans kraft, og uten hans ild, og som piper hver gang de møter en motstand som bare er en vits i forhold det mange brødre og søstre rundt om i verden opplever. La oss reise opp noen døde, hive folk ut av rullestolene, renske opp i noen døveskoler, legge ned blindeforbundet og ta et kraftig oppgjør med det selvelskende forbrukersamfunnet. Da vil mange våkne til liv og gi oss motstand, og det vil ikke bare komme fra ateistene. Den tøffeste motstanden vil fort komme fra religiøse som ikke vil vende om fra sløvhet og likegyldighet. Send vekkelse, Herre, og begynn den med folket ditt. Uten åpenbaring farer folket vilt. Og uten grunnvoll, er det ikke mye den rettferdige kan gjøre. Guds folk trenger å komme tilbake på grunnvollen - Kristus, så de igjen begynner å gjøre Jesu gjerninger.

Hva som får Jesus til å gå amok av glede (Luk 10:21-24)

Tittelen er ikke religiøst og politisk korrekt og kan virke støtende på noen. Men det greske ordet for å fryde seg i den hellige ånd betyr å hoppe, danse og rope av glede. Gjorde Jesus virkelig det? Hvorfor ikke? Bibelen sier at han gjorde det. Den sier at han var salvet med gledens olje framfor sine brødre. Salvelse innebærer glede. Å være fylt av Ånden sammenlignes med å være full på vin, og vin gleder hjertet, sier bibelen. Men hva var det som fikk Jesus til å gå amok av glede? Hva er sammenhengen. Jo, 72 disipler har spredt evangeliet med forkynnelse og demonstrasjon i tegn, under og mirakler, og Jesus så i Ånden Satan falle ned som et lyn. Evangeliets kraft er smittsom og overførbar. Ikke bare blir folk frelst for evigheten, men de blir selv Guds rikes forvandlingsagenter som ødelegger djevelens gjerninger. The bad one is in real trouble. Når er det et paradoks at Jesus selv går amok av glede samtidig som han sier til disiplene: gled dere ikke over dette, men over at navnet er skrevet i livets bok. Bibelen er full av små og store paradokser. Kunsten er å skjønne at "summen av ditt ord er sannhet" (Salme 119,160). Jesus forbyr oss selvsagt ikke å glede oss i hans egen glede. Han viser oss bare en dypere og mer varig kilde til glede. Vi har håp om herligheten. Her og nå, ja, men enda mer for evigheten. Det vi ser av herlighet i denne verden er forskuttering av det som kommer. Vi tar av det himmelske og invaderer det jordiske med det. Men det er så mye mer. Uansett hva vi opplever av sterke ting, så er det mer. Det har med vår identitet å gjøre. Vi er sønner og døtre. Vi har vår plass med Jesus i det himmelske. Og det holder oss hungrige: Salige er de fattige i ånden, for Guds rike er deres. Vi er takknemlige, men aldri fornøyde. Himmelen skal innta jorden. Vi gir oss ikke før kongen selv kommer og setter toppsteinen på byggverket, og Guds rike overtar fullstendig. Det som surdeigen som syrer hele deigen. Det er en prosess, men den blir også fullendt. 

Men tilbake til Jesus sin glede, for det avslører hva som motiverer ham. Jesus fryder seg når evangeliet går fram med kraft. Han fryder seg når nye mennesker oppdager hva som er mulig i den nye messianske tidsalder. Alt er mulig for den som tror. Han fryder seg når Satan blir kastet ned - ikke som en kjekk teori om "eia var jeg der", men i realitet. Djevelens verk av synd, hat, ufred, krig, urett, fordømmelse, sykdom, plager, fornedrelse, blir ødelagt, og evangeliet skinner! Salige er de øyne som ser det dere ser, sier Jesus. Hva har de nettopp sett? Vi må lese bibelen i sin egen sammenheng, ikke med våre religiøse, feillærte briller. Og hvorfor snakker han om det de har sett før han nevner det de har hørt? Fordi teologisk teori finnes ikke i Guds rike. Det som ikke forandrer liv, har ingen verdi. Det som ikke bærer Guds rikes kraft i seg og løfter mennesker ut av djevelens underkuelse er ikke verdt å bruke tid på. Det fins folk med embetseksamen i teologi som ikke er født på ny, og dem som lengter, prøver de å hindre. Hvordan skal lengtende mennesker finne Jesus når han blir pakket inn i religiøse bortforklaringer om hvorfor vi kristne har sluttet å fungere på bibelsk vis? Det er behov for en dyptgripende reformasjon. Det er behov for vekkelse. Blant Guds folk. Og da blir det ikke bare Jesus som kommer til å gå amok av glede.

Identitet og glede (Luk 10.17-20)

Jesus sender ut de syttito. Gruppen av disipler har vokst. Det kan tenkes at de tolv som ble sendt ut to og to hadde vunnet tolv nye (6*12=72). Oppdraget var det samme. Forkynn Guds rike og demonstrerer de gode nyhetene gjennom tegn, under og mirakler. Disiplene var henrykte, naturlig nok. Hvem som deltok i Jesu disippeltrening ville ikke vært det? Jesus sier øynene deres har grunn til å være salig på grunn av det de har sett. Jesus nekter dem ikke gleden ved at Guds rike går fram i kraft. Men han viser dem en vei til enda større, dypere og sikrere glede. En glede som også holder når en sitter i det dypeste fangehullet og en synes glemt av alle. Gleden ved hvem vi er, helt uavhengig av hva vi gjør. Den overveldende gleden Far viste sin Sønn før han hadde gjort et eneste mirakel: Dette er min Sønn, i ham har jeg min glede. Vi er sønner og døtre av den høyeste Gud. Derfor har vi også den største glede i å tjene ham. Vi tjener som sønner og døtre, ikke som slaver. Vi tjener ut fra en dyp kjærlighetsrelasjon og kjennskap til Fars hjerte - en kjennskap slaver ikke har. Men om begrensninger kommer i friheten til å tjene, enten på grunn av forfølgelse eller sykdom, så blir vi ikke mindre sønner og døtre for det. Vårt navn er skrevet i livets bok. Om vår glede har sin rot i det vi er, mer enn det vi gjør, så vil ikke utfordringer og begrensninger begrense vårt forhold til Far. Sammen kan en finne nye måter å fungere på med de nye rammene. Sammen kan en finne veien ut av begrensningene. Alt begynner med identitet og relasjon. Alt tjener den til gode som elsker Gud. Alt blir vinn-vinn situasjoner. Det blir umulig å tape. Fars smil gjør livet verdt å leve, også når vi opplever oss vingeklippet i forhold til tjenesten. Det er bare den som ikke kan løfte hjertet sitt til Far som er virkelig vingeklippet.

Alt han har befalt (Matt 16.15-20)

Vi kjenner misjonsbefalingen og den som er mest brukt, er den i Matteus. Men det er slik at summen av Guds ord er sannhet, så disse to misjonsbefalingene hører sammen, og forståes best i sammenheng. Når Jesus befaler å gjøre disipler og lære dem alt Jesus har befalt, hvordan forstod disiplene dette. Når Jesus proklamerer at han har all makt, hvilket bakteppe av erfaring hadde disiplene å forstå dette. Hvordan *valgte* Far å la sin Sønn demonstrere all makt? Gitt ham all verdens penger og fjernet all fattigdom i Israel? Det hadde vært et flott uttrykk for Guds rike, for materiell nød er anti Guds rike, og Skriften har mye å si om det. Men Far *valgte* ikke dette. Vi leser ikke at alle fattige som kom til Jesus fikk en slump penger. Det var ikke dette han gjorde i alle landsbyene deres. Så? Er det galt å hjelpe de fattige? Selvsagt ikke. Men i NT var fattigdomshjelp noe som i hovedsak foregikk mellom de troende. Paulus hadde innsamling til de fattige, dvs. de fattige i menigheten i Jerusalem. Han sier at vi skal hjelpe alle, men særlig våre søsken.(Gal 6.10). Apostlene erstattet ikke Jesu befaling om å demonstrere Guds makt ved å helbrede syke, rense spedalske, reise opp lamme og de døde med et fattigdomsprogram. Så er det et spørsmål mer om ikke å utelate Guds overnaturlige kanal, fordi vi finner det mer behagelig kun å bruke det vi har tilgang til i oss selv. Hva betyr det? At dersom du har 100 kroner i lommen og ser et behov, så roper du ikke til himmelen om 100 kroner for å gi, men du gir den 100 lappen du har i lommen. Så er miraklet at du er villig til å gi det du hadde i tro til Gud for at han skal møte også dine behov, og for den som fikk 100 lappen - at vedkommende ble møtt med sånn kjærlighet - for menigheten har egentlig få konkurrenter på de fleste fronter. Men dersom vedkommende var syk, så har vi tilgang på å formidle guddommelig helbredelse. Det er fint med leger, og vi ærer dem for det de gjør. Motsetningen oppstår først menigheten bruker mer penger på "medical mission" enn faktisk å frigjøre folk til bønnens og ordets tjeneste, så de kan bringe inn en rikdom av herlighet og gjennombrudd i det som er Jesu befaling. Utfordringen oppstår når menigheten er nesten tom for det evangeliene er full av.
Jesu befalinger finner vi i Bergprekenen og når Jesus sender disiplene ut. Bergprekenen er Guds rikes verdisystem, og vi leser der om å dele med dem som ikke har noen ting. Når Jesus sender ut disiplene blir de befalt å demonstrere Guds rike i kraft. Det er slik sendt (apostolisk) forkynnelse er ment å fungere. Ikke be den beste bønnen vi kan oppdrive over den syke, men helbrede dem. Men Jesus: Jeg kan ikke! Nettopp! Salige er de fattige i ånden, for Guds rike er deres. Når vi skjønner at dette er en befaling og ikke et forslag, så endrer det vår hunger og desperasjon etter å virkelig å kjenne Gud. Johannes døperen gjorde ingen mirakler. Men Jesus slår fast at selv den minste i Guds rike, er større enn ham (Matt 11,11). Han ble forvirret når han hørte om det Jesus gjorde og lurte på om det skulle komme en annen. Men Jesus ville ikke gi ham noe annet svar. Han svarte: "Blinde ser og lamme går. Spedalske blir renset og døve hører. Døde blir vekket opp, og evangeliet blir forkynt for fattige." (Matt 11.5) Evangeliet må forkynnes med tegn, ellers er det et vingeklippet og kraftløst evangelium. Vi finner to tegn, to bevis i bibelen. Tegn, under og mirakler, og de troendes trofaste kjærlighet til hverandre. Jesus snakker om tegn som følger dem som tror, en tro som forløser det umulige, som forløser Fars smil i en kald og uforsonlig verden. Jeg drømmer om å leve nytestamentlig menighetsliv der Guds rike utbres med kraftige gjerninger, og de troende utrustes til tjeneste i all sitt mangfold, så innebærer det også all form for praktisk tjeneste og kjærlighet uttrykt for alle slags måter. Jeg drømmer om troende som slutter å krangle om hva som er bibelsk og slår seg på brystet av å ha den "rette" lære når samtlige mangler en dimensjon som bibelen er full av. Jeg drømmer om å lære alt Jesus har befalt.

Bygge og plante (Jer 31,28)

Mitt i avsnittet om den nye pakt, finner vi dette vakre verset som forteller oss om nok et paradigmeskifte og skifte av fokus. Den gamle pakt hadde fokus på dom og oppgjør. Tann og tann, øye for øye. Den nye pakt har fokus på frelse og tilgivelse, for dommen har alt vært. Der heter det: elsk dine fiender og dem som hater deg, og velsign dem som forbanner deg (Matt 5,44). Å bygge opp er NT modus (1.Kor 14,26). Jesus vil bygge opp sin menighet, og dødsrikets porter skal ikke få overhånd over den (Matt 16,18). Den autoritet han har gitt sine apostler, er myndighet til å bygge opp, ikke til å rive ned (2.Kor 13,10). Ved den åpenbaring og utrustning apostlene og andre tjenestegaver gir, får de hellige del i tjenesten og oppdraget om å bygge opp Jesu legeme. Byen med de faste grunnvollene skal bygges, byen som kommer ned fra himmelen fra Gud, folket som har lært, ikke bare å be skje din vilje på jorden som i himmelen, men som har blitt bønnesvaret og har dette som livsstil. Fars smil ut til en døende verden, hans under i møte med nød, sykdom og død. Dødsrikets porter skal inntas ved Åndens og Ordets kraft. Han ble åpenbart for å ødelegge Satans verk (1. Joh 3.8). Den onde er kommet for å stjele, myrde og ødelegge. Han er kommet for å gi liv, ja liv i overflod (Joh 10,10). Dommen har vært, og seieren er vunnet. Ødeleggeren skal legges øde, og folk skal bli fri og bli oppbygd i Kristus. Jeg drømmer om tjenestegaver som vil lære Guds folk opp i dette. Jeg drømmer om oppbyggelse etter den nye pakts mønster.