David er i syndenød etter sitt fall med Batseba og påfølgende mord på mannen hennes, Urias. Han kjenner på hvordan den menneskelige skrøpeligheten gjennomsyrer hele hans vesen, og han roper til Gud om renselse og hjelp. Ved siden av syndstilgivelse som fridde ham fra dødsdommen han hadde forkynt over seg selv, er det to elementer i det David ber Gud om. Han ber om en villig og stødig ånd, og han ber om at det nærværet og den salvelsen som hadde gjort ham til den han var, ikke skulle forlate ham. For David var dette det viktigste: Å kunne vandre for Guds ansikt i rettferd og med integritet, ledet av den Åndskraft og salvelse som hadde vært over ham fra han var helt ung. Alvoret i det grove overgrepet hadde helt tappet ham for gleden i frelsen. Frelsesfryd er den normale hjerterytmen for en Guds mann og kvinne. Alt vi er og gjør flyter ut fra dette ene: at Gud har vært så god mot oss.
Om en tenker over det, så virker det litt rart at David fikk tilgivelse og nåde, mens Saul som var konge før ham tilsynelatende ikke fikk det. Hva var Saul sin forbrytelse? At han sparte det som var lyst i bann. Hva var David sin forbrytelse? At han lå med en annen manns kone, og at han for å skjule forbrytelsen, sørger for å drepe mannen hennes, for så å ta henne til kone. Hva tenker du er verst? Skal en forstå denne tilsynelatende urimeligheten, er salme 51 et godt sted å begynne. Mens Saul var opptatt av ytre ære når han ble konfrontert med ulydighet og svikt, så var David opptatt av sitt indre og sin relasjon til Gud. Begge hadde de del i en salvelse som forandret dem som personer. For David var dette inngangen til et forhold til Gud som satte kursen for livet hans. For Saul var det inngangen til ytre ære, som forandret ham fra en liten og ydmyk mann, til en stormannsgal despot som lot misunnelsen drive ham til overgrep. For David forandret erfaringen med Ånden hans identitet. Saul ble aldri kvitt den nagende, indre usikkerheten. Davids trygghet i sin identitet ser vi ikke minst når han møter opprør mot hans posisjon i Israel. Det var Gud som hadde innsatt ham som konge, og David hadde ikke mye energi å bruke på å beholde den posisjonen når Absalom ville røve Israels hjerte. Tvert imot forlot ham Jerusalem og overlot Israel og seg selv til Herren. Selvsagt kunne han ha tenkt at han måtte berge Israel fra Absalom, og det med rette. Men for David var det ikke et valg å utsette Guds folk for en ødeleggende konflikt i kongefamilien. Om Absalom ville være et dårlig valg for Israel, så var David viss på at Gud ville stå ham bi, også i dette.
I det nye testamente er David omtalt som en mann etter Guds eget hjerte, som tjente Guds plan i sin generasjon. Ikke er ord om fallet med Batseba. Dette er Davids nåde, den trofaste. Å, for en nåde å få sin synd slettet ut! Løftene til David om en frelserkonge som skal sitte på Guds trone, er ufravikelige på alle måter. Nåden er så gjennomgripende at den forandrer vår identitet om vi vil ta imot den. Bort med sammenligning og usikkerhet. Om vi ser hva Gud har planlagt for oss, vil vi aldri ønske å være noe annet. Det er stort nok til at vi heller å sammenligne oss med andre, tenker: Kjære, Gud! Gi meg nåde! Alt blir så mye mer riktig når målestokken er rett. Et hus med grunnmur ute av vater står ikke trygt.
Herre, la oss gripe mer av din vidunderlige nåde! Herre, la den løfte oss ut av usikkerhet, så vi slipper å kompensere med en tøff maske. La nåden få styrke oss og gi oss tro og kjærlighet, så vi kan møte mennesker med åpenhet og sårbarhet, men også med din kraft og glede. Gud, det er så mye mer av deg å gripe og leve i, og det er en verden som venter. Herre, la ditt folk få være BIG HEARTS og ikke BIG HEADS. Kjærligheten bygger opp. Kunnskapen blåser opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar