Gud og Julenissen

Vi nærmer oss julen og forventning bygger seg opp. Positive forventinger og negative. Vi tenner lys i mørke og pynter med engler, nisser, julestjerner, andre stjerner, rødt og grønt i skjønn forening. Og hjerter. Det må vi ha med. MASSE hjerter. For noen er dette en forventning om en liten ferie - en pust i bakken. Tid med familie, god mat og avslapning. For en del barn forventning om gaver. Jo, da, noen voksne, også, har det sånn. For andre er det forventning om ensomhet, savn, rusete foreldre, og den evige tomme følelsen av å være utenfor det gode selskap.

Vi tenker på julen som en kristen høytid. Vi feirer at Gud sendte Jesus til jord. Gud ble menneske. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Gud er så raus, og vi feirer ved å gi hverandre gaver og gleder oss sammen. Det å ferie det gode Gud gjør, er det stort tema i bibelen. Faktisk er det slik at om en har mangel på evne til å feire det Gud gjør, så er det ikke bare dumt. Det er direkte farlig. Bibelen forteller om et folk som Gud førte ut av Egypt og som han berget på mirakuløst vis gjennom Rødehavet. De feiret. Én gang. Så var det tilbake til runddansen rundt mismot, kritiske spørsmål og sutring og opprør. Å feire bør ha god klang i kristne ører. Det er ingenting galt med det. Tvert imot. Israelsfolket hadde pålagte fester igjennom året. Og det var meningen de skulle kose seg og være glade. Gud ville ikke at de skulle glemme, slik vi så fort gjør.

Bibelen er mer opptatt av hjerte, motiver og verdier enn form. Hva vi pynter med i stua er ikke så viktig som de gode gjerningene det gode hjertet blir pyntet med. Om vi har pinnekjøtt, torsk, ribbe eller kalkun på julaften er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er hva vi tenker vi vil bruke høytiden til. Vi feirer at Gud gav. Vi feirer en raus Gud. Vi feirer at Gud gav til dem som ingenting hadde. Vi var i mørket. Gud sendte lys. Vi var bundet i synd, dømt til fortapelse. Gud sendte en frelser med et frihetsbudskap. Vi bar syndens konsekvenser med sykdom og fornedrelse. Gud sendte en som helbredet og som løftet opp og gav nytt håp og ny identitet. Vi feirer. Og vi har millioner av grunner til å gjøre det. Snakk om raus Gud!

Og nettopp her - med Guds kjærlighet som betyr at han gav - er det min urolighet i forhold til hvordan vår feiring har utviklet seg begynner. Jeg ser kristne som blir opprørt over at man i skolene ikke skal på julegudstjeneste, på forsøk på å renske ut julen med språklige krumspring. Julen er vår. Det er en kristen høytid. Det må folk forstå. Vi er et kristent land. Og det er nettopp slik tankegang som uroer meg. Når VG snakker om "juleevangeliet"  som en søt kjærlighetshistorie om utroskap, forsoning og håp. Skolen har tatt julegudstjenesten til sitt bryst. Hvorfor ikke påskegudstjeneste, eller enda bedre: Pinsegudstjeneste? Presten snakker om Jesus i krybben og Gud som gav den viktigste gaven. At Humanetisk Forbund kan få det til å bli forkynnelse viser egentlig hvor lite de skjønner av hva kristendom er. Fint. Jeg forventer ikke mer av dem. Men jeg uroes over at kristne hisser seg opp over noe som ikke er i nærheten av å presentere Guds rike. Jeg er selv en del av en forsamling for samler hele bygden til julespill. Og Jesus ble sannelig født denne gangen, også, og det hele satt inn i en kontekst av kristeningen av Norge. Det er jo helt fantastisk at man samler hele bygden og får oppmerksomhet i pressen. Jeg bare lurer på hvor det ble av den Jesus som sa: "Helbred de syke der og si: Guds rike er kommet nær." eller hvor de apostlene som er blitt av som "med stor kraft bar fram vitnesbyrdet om at Jesus hadde stått opp". Jesusbarnet og hele historien på mange måter søt og ufarlig. La gå at man påstår at Maria var jomfru og at englene synger. De fleste kan forholde seg til det. Og det er ikke dumt å begynne med det som virker ufarlig og noe som trekker folk. Når jeg er ute på kjøpesentre og gjør oppsøkende evangelisering, så bruker jeg "skattejakt" som utgangspunkt. Det også virker ufarlig, og folk kobler ikke til sine fordommer mot kristendom. Slik kan en få en relasjon og en samtale, og det er bra. Det som ikke er fullt så bra, er om vi stopper der. Jesus er oppstått! Han sitter ved Guds høyre hånd og han er Herre og himmel og jord. Han har gitt oss kristne noen befalinger som tar utgangspunkt i det, ikke hva vi i egen regi er i stand til å få til. Så: Ja, til julespill. Og kred til dem som gjør en innsats hvert år med planlegging og gjennomføring. Det er gode greier som et utgangspunkt. Men om vi i tillegg hadde fått presentert den oppstandne, allmektige Jesus ved å ha et team av folk som hadde søkt Gud for kunnskapsord og tilbudt helbredelse for sykdom, profetisk oppmuntring for de nedtrykte og mulighet til å melde seg på "bli med hjem til en familie i julen om du er ensom", så hadde den Jesus som bibelen forkynner som oppstått og levende blitt mer synlig. Folk må forstå at det er oppstandelsen som mer enn noe annet definerer kristen tro: At Jesus lever og at han ikke har forandret seg, at han lever i deres hjerter som tror, og at han demonstrer sitt liv ved at fortsetter å gjøre sine gjerninger gjennom dem. Julegudstjenesten er den mest besøkte i året. Det er noe med julen og historien om Josef og Maria, om hyrdene, om de tre vise menn, om ledestjernen som fenger folk. Og for all del. Gud er en supergod historieforteller som har inspirert folk i tusener av år. Men ideen om at vi er et kristent land med obligatorisk innmeldnig i kirka med mindre enn eksplisitt sier ifra om noe annet gir oss noen ekstra utfordringer. Om jeg mente du var sulten og at du trengte mat, så hadde jeg blitt litt mindre effektiv i tjenesten hvis du mente du var mett, ikke sant? Folk tenker at når de er "døpt" som liten og går på den årlige julegudstjenesten, og lever i et kristent land, så er det OK. En del tenker at julegudstjenesten er det kristendommen har å by på: Koselig historie som setter en god ramme for den videre festen med god mat og åpning av gaver. Hvem er enklest å vinne? En som aldri har hørt om dette før, eller den som mener at dette vet de nok om, for det har de vokst opp med? Folkekristendommen i Norge, hvor Gud og julenissen er samme greia, er den til hjelp for sann, radikal vekkelseskristendom? Jeg tror ikke det, og særlig når vi som bekjenner oss til vekkeleskristendom har en tendens til å falle ned på samme nivå. Jesus Kristus, Jesus Messias, Jesus den Salvede, Jesus Frelseskongen er oppstått! Han er salvet med Ånd og kraft går omkring og gjør vel og helbreder alle som er underkuet av djevelen. Hvilken Jesus tenker du på når det er jul? Han er verken i krybba eller på korset. Han er ved Gud Pappas høyre hånd i himmelen, og i ditt hjerte som tror. Han vil ikke inn. Han vil ut - ut til mennesker som desperat trenger å oppdage hvem han og Pappa Gud er. Det er ikke Jesus i krybba han først og fremst vil formidle. Det han som døper med den hellige Ånd og ild. Det er han som sa: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Åh, hvor jeg skulle ønske at den allerede var tent." Det er vekkelsesilden - den som kommer til å forandre mennesker og samfunn og bringe den mektige kongen tilbake til en brud som har fullført oppdraget og gjort seg klar.

Bibelen sier at det fører til tap å gi gaver til den som allerede rik (Ordspr 22.16). Og her er min andre kilde til uro over det jeg anser som en allerede for lenge siden avkristnet julefeiring. Det er godt å feire. En fest ikke ikke ugudelig i seg selv. Noen av oss får våre kjære hjem til jul, og bare det er en kilde til glede. Men om det da er slik at julens budskap er at Gud gav i kjærlighet til dem som ingenting hadde - hva er det som blir vårt fokus i julen? Hvilket budskap er det vi demonstrerer med livene våre? For noen år siden tok VG initiativet til at folk kunne melde seg dersom de trengte noen å være sammen med på julaften, og at familier kunne si: Kom og være med oss! Det var inspirert ut fra en annonse hvor en gammel dame ville betale seg inn i en familie, bare hun fikk noen å være sammen med. Og hun betalte godt, også! Fellesskap, oppmerksomhet og tid er vår tids dyreste valuta. Jeg kan ikke fri meg fra tanken at vi som mener vi bærer julens budskap burde vært i front for slike tiltak. Er det for mye om vi i løpet av julen hadde tatt imot ett menneske i behov for fellesskap? Er det helt inkompatibelt med vår forståelse av jul og måten vi feirer det på? Slike tiltak kan gi varige vennskap og lede mennesker inn i hans rike. Om det er ensomhet som er sykdommen, så er det tid og fellesskap som er medisinen. Og det går fortere å tilby fellesskap en å be og faste til en engel dukker opp og gjør jobben. Mirakler er alltid veldig praktiske, enten det er helbredelse for sykdom eller vennskap for ensomhet vi bidrar med. Det er ikke slik at noe av livet er åndelig og andre deler er ikke. Vi er kristne som hele mennesker og tjener en overnaturlig og mirakuløs Gud med hele oss. Han er med oss på gaten i oppsøkende evangelisering og han er med oss på kjøkkenet når vi lager mat til gjester som kommer for å nyte vårt vennskap. Rikdom er et gode - når den deles. Rikdom er et bedrag når den akkumuleres for å gi den trygghet bare Gud kan gi. Det var et oppslag i pressen om en tjeneste kommunen var involvert i. Fattige barn i Norge kunne komme med sine gaveønsker. Et barn ønsket seg et helt nytt håndklede. Det hadde han eller hun ikke hatt - kun brukte og utslitte. Når barna kommer til meg og spør meg hva jeg ønsker meg til jul, så sier jeg: "snille barn og fred på jorden". De rister oppgitt på hodet. Pappa, da! Men for meg så er det faktisk dette som betyr noe. Jeg har alt jeg trenger materielt. Ok, underbukser og sokker er jo ting som går i stykker ved bruk, men det er jo bare kjedelig for unge jenter å kjøpe. Det må jo være gøyalt! Hva er "gøyalt"? Jeg hadde syns det var gøyalt om vi hadde funnet noen vi kunne velsigne, og jeg har begynt å snakke med familien om det, også, og vi har tatt noen steg i den retning. Og det er så knall! Snakk om gave å få bety noe for dem som virkelig trenger det. Det er gøyalt det. Og det trenger ikke være rusmisbrukere eller uteliggere dersom det er for langt utenfor komfortsonen. Mulighetene er så mange. Men det virker som denne gaveartikler til oss som har alt er blitt en tvangstrøye. "Si det med gaven," sier reklamen. Jeg blir lettere kvalm. Det alene er blitt et yttrykk for hvor glad en er i hverandre, mens jeg trenger mest en klem og gode ord fra mine nørmeste. For noen er gaver kjærlighetsspråk som betyr noe, bevares, men er vi blitt så endimensjonale og selvfokuserte at vi ikke ser det åpenbare? Og så feirer vi Guds raushet at han gav til dem som ingenting hadde med å gi til dem som har mest? Jeg kjenner det gjør ondt. Jeg kan sitte midt opp i all julepapiret på juleaften og kjenne at jeg har det ondt - og så tenker jeg: Hva er galt med meg? Gammel surpomp der jeg sitter. Men langt der inne i hjerteroten, er det en som vitner: "Om jul ble en fest for den som trenger det mest - det hadde blitt fest som hadde vært best." Hadde det ikke gitt mening? Hadde det ikke skapt glede og begeistring? Haddet det ikke vært en uttrykk for julens egentlig budskap og for Guds rike?
Jeg tenker at vi kristne må ta julen tilbake. Ikke i sure innlegg i avisen om alt det fæle, om pengebruken, om utroskap på julebord, og om julegudstjenester som folk ikke vil ha. Men i praktisk kjærlighet forkynne julens glade budskap: Gud er raus. Han gir til dem som er fattige. Enten på oppmerksomhet eller andre ting. Pengebruk i julen er ikke et problem. Problemet er at de i alt for stor grad er de rike som mesker seg, mens de mindre bemidlede føler seg utenfor. Foreldre prøver å få endene til å møtes og møter krav til dyre gaver og 4 varianter av julemat. Den som gir gaver til den som allerede er rik, lider tap, sier bibelen. Gud liker pengebruk, han. Han liker iallefall ikke at vi samler opp penger uten annen hensikt enn å skape en illusjon av trygghet. Men han liker pengebruk som fremmer Guds rike: kjærlighet, barmhjertighet, raushet, offer. Det er mange som lider rundt om i verden, og det er mange gode formål å gi til. Det koster lite for mange av oss å gi et håndslag. Samtidig er det slik at det gjør noe mer med oss når vi selv blir involvert i barmhjertighetsarbeidet - at vi ser, treffer, snakker med, tar på dem som virkelig trenger at noen bryr seg. Og du trenger ikke dra på den andre siden av kloden, selv om det også er fornuftig og bra. Det fins nok av skjebner i ditt eget nabolag. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvilken utrolig mulighet til å forkynne de gode nyhetene vi gir ifra oss i julen. Mye av det vi gjør kunne vi fortsatt gjøre, men bare med noen små justeringer, kunne vi virkelig ha gjort det til en kristen høytid. De fattiges høytid. Deres høytid som virkelig er trengende. Ikke en egofest for dem som har mest. Når jeg ser dagens julefeiring får jeg backflash til besøket i Peterskirken. Stor, flott prangende, med flere statuer av paver enn av Jesus. Går det an å komme seg så langt bort fra budskapet, tenkte jeg, da jeg gikk rundt og så på tonn etter tonn med marmor og gull og glitter. Ja, det er mulig. Hvor forskjellig er vi egentlig? Pekefingerleken er farlig. "De er på avveier de!" Den leken har en tendens til å gå tilbake på oss sjøl. Jeg drømmer om en kristen folkebevelse som vil ta julen tilbake i den opprinnelige form. Der Santa Claus er en kristen helt som bryr seg om de trengende - ikke en avgudsdyrkende Mammonfest i julenissedrakt.
Mange er oppriktig glade i julen, og noen kan nok bli opprørte av det jeg skriver. Meningen er ikke å ødelegge mange gode minner. Virkelig ikke. Meningen er å skape flere - for dem hvor julen er noe de helst vil glemme. Herre, hjelp oss å være dine trofaste tjenere som viser hvem du er - også når vi feirer. La oss invitere til fest - slik du gjør det, Herre. Du gremmes i profetene over Israelfolkets fester som du hadde gitt dem å holde. Jeg frykter du gremmes over vår. Ha nåde med oss og vis oss hvordan vi kan snu dette, Gud! Gi oss mot, motivasjon og glede i å gjøre det gode.

Hvorfor Urias?

Det hender at den hellige ånd taler til meg og gir meg nye vinklinger på historier i bibelen som jeg ikke tror jeg kunne ha funnet på selv. I morges hvisket han til meg og sa: "Det er mange Urias'er i menigheten. Veldig gode, helhjertede folk som faller for akkurat det: godhet og helhjertethet, fordi de rundt trekker seg unna, når de egentlig burde ha vært der og beskyttet, og sørger for at de ikke gikk i frontlinjen alene." Sånn i halvsøvne er det ikke alltid jeg henger med, men jeg har grunnet på dette i løpet av dagen. Hvordan henger dette sammen? Hva mener du, Gud?
At Urias var en godhjertet og helteaktig person er jeg ikke i tvil om. Tenk altså at han nektet å gå hjem til sin meget skjønne kone, så vakker at selveste David ble fristet til å gjøre noe som jeg tror han ikke hadde forestilt seg at han kunne finne på å gjøre. Han var mer opptatt av lojalitet sin de som var der ute i krigen, som manglet både komfort og den trygghet et hjem representerer. Hvor mange av oss hadde tenkt slik? For en edel mann. Til og med når David i panikken skjenket mannen full, kunne ikke engang dette endre Urias karakter. I likevel - edel og hel ved som han var, så falt han i krigen. Han ble stilt der krigen var tøffest og så ble han etterlatt alene - så situasjonen og fienden kunne felle ham.
Jeg kjenner til situasjoner hvor akkurat dette har skjedd. Personer og ledere som i lojalitet til situasjonen går inn, der hvor andre burde ha sett at deres sårbarhet i situasjonen skulle tilsi at de ikke gjorde akkurat det. Det kan være sårbarhet på grunn av egen tidligere involvering - eller vennskap som kunne bli satt på prøve fordi beskjeder må gis som kan taes ille opp.
Men er det ikke slik da at det nettopp er slike belastninger ledere må og skal ta? Jo, vi har en tendens til å tenke akkurat slik. Og det er slik i bedrift og næringslivet. Den som har ansvaret får best lønn og må ta ubehaget. Men nå er det slik at vi er ikke bedrift og næringsliv, vi er en familie. I jobbsammenheng er det slik at en bare kan ta en ny jobb, og næringslivstopper får gjerne falmskjerm, også. Men i menigheten er det ikke slik. Dette er livet, både til ledere og andre som har gitt seg inn. Det er ikke bare å finne seg noe annet, for det er snakk om vennskap og relasjoner, kall og ansvar. Det som skjer i næringslivet og offentlig sektor for den slags skyld, er at alle ligger lavt i terrenget når det blir tøft. Vi tenker på egen situasjon og eget vel, for er vel vi betalt for at det blåser hardt på toppene? La dem ta det de som har fått oppgaven. Arbeidsplassen vil i begrenset grad ha omsorg for deg - det er en kontrakt som sier noe om ansvar og oppgaver - og det er egentlig verken ønsket eller forventet at du skal oppføre deg annerledes. Gjør lederen dårlige valg i en sårbar situasjon, så får det bli deres problem.
Vi kan alle komme i slike sårbare situasjoner, ikke bare ledere. Spørsmålet er mer om vi helt uavhengig av roller og grad av ansvar, ser hverandre og beskytter når vi ser at dette fort kan gå fra dum til ille. Utfordringen er at når gode folk ikke ser at andre kommer inn og tar ansvar, så løper de ikke fra ansvaret. De gjør noe, selv om de er sårbare. De stiller seg i gapet. Men i noen situasjoner hadde det vært bedre for både dem og andre rundt dem, om de lot de være. Sårbarhet kan være det presset i situasjonen som gjør at du ikke ser klart hvordan du kommuniserer med dem det gjelder. Situasjonen preger deg og din måte å relatere deg til utfordringene på. Og du burde iallefall ikke være alene i det. Men Urias ble alene, og han falt for fiendens grep. Gjorde han noe feil? Var han dårlig, siden det ikke gikk godt? Nei, Urias var tvers igjennom god, han. Det er ingen som er ufeilbarlige. Det er ingen som er så sterk at vi i kraft av oss selv vil bli stående i enhver situasjon. Det er ikke slik at vi nødvendigvis er den som kommer opp med de beste løsningene, eller best når inn til personer rundt oss i vanskelige situasjoner og unngår å kløne det til. Det kommer an på situasjonen. Hvordan er vi som Guds folk? Stikker vi av når det blir vanskelig. Tenker vi: Lederne får ta seg av det - det er dem som er satt til det? Eller ser vi at vi alle bare er mennesker og at vi uansett posisjon eller utrustning kan komme i situasjoner der vi, leder eller ikke leder, er like sårbare som alle andre? I et lederteam gjelder det samme. Beskytter vi hverandre? Tør vi å si til andre i sårbare situasjoner at de kanskje bør la det ligge, og la andre ta "støyten", og kanskje ta støyten sjøl? For det nytter ikke alltid å si til en Urias at de bør la det ligge, at de bør gå hjem til kona og bare hvile om ikke andre gjør jobben. For de er ikke sånn. De føler ansvar, og om ikke andre tar ansvaret, så ender det opp med å gjøre noe som i en del tilfeller bare gjør situasjonen verre, og ikke bedre. Det ble ikke bedre for Urias. Han døde. Det ble ikke bedre for kona hans. Hun mistet en god mann. Det ble ikke bedre for David. Han ble skyldig i å ha utøst uskyldig blod. Det hadde vært bedre for ham om han ble avslørt som horkar, tross alt.
Det er når det er press, vanskelige situasjoner og tøffe tider at vi blir testet må verdiene våre. Da kommer det til syne hvordan vi egentlig tenker - om vi tenker bedrift eller familie. Selv om det er mange likheter, er det også vesentlige forskjeller. David trengte en Jonatan - og han var sårbar uten. Jonatan var også en god mann som døde unødig. Urias hadde også trengt Jonatan. For Jonatan hadde refset David i situasjonen, og ikke vært som Joab - en kynisk morder. Som ledere er det viktig at vi forstår at vi ikke er uunnværlige - at vi tør å vise oss sårbare. Da inviterer vi folk inn til å ta av oss byrder vi ikke bør bære. Det er en apostel jeg setter høyt som har sagt: Vi er nyttige, men ikke nødvendige. Det er en ymdyk erkjennelse - at det faktisk er bedre at det noen ganger er andre som går i spissen i krigen - ikke alene, men sammen med andre. Det var søsken som hindret Paulus fra å gå inn i folkemengden når det var opprør i Efesus. De berget sannsynligvis livet hans. Men Paulus tenkte ikke på sitt eget ve og vel, og han tenkte heller ikke på sin egen begrensning. Folk som brenner for noe kan ha den svakheten. Vi oppfører oss som vi er Supermann, og slikt hovmod står for fall.
Vi er ikke kalt som menighet til å etterligne verden. Vi er ikke kalt til å ledere som representerer pastor- og pavevelde. At når ingen andre tar tak i det som må gjøres, så er det opp til pastoren å gjøre det, enten han eller hun egner seg til det eller ikke - enten på grunn av gaveutrustning eller andre forhold.
Den samme apostelen jeg refererte til har fortalt hvordan han noen ganger høflig må be familie og venner gå bort når det har vært krise. De har vært så full av medfølelse og desperasjon, men i all denne menneskelige knytningen til utfordringene, så har de nettopp vært bare det, og derfor ikke en del av løsningen. Tro er enklere når en ikke er så følelsesmessig invovlert at alt det menneskelige tar over - så en ikke ser klart. En blir grepet av tanken på hva som skjer hvis dette ikke løser seg mer enn tanken på Gud som løser alt. Jeg har selv møtt ledere som i all sin medfølelse helt tydelig ikke har hatt tro i møte med min krise, og jeg har vært der selv som leder. Det er noen ganger vi i all vår godhet faktisk ikke bidrar til løsning, men snarere snubler i egne og andres ben. Herre, måtte vi vokse opp til ham som er hodet for sitt legeme, så vi ikke dytter Urias foran oss og lar ham få trøkken, men selv vokser opp og tar ansvar og beskytter hverandre i kjærlighet. Herre, hvorfor skal heltene falle? Hvorfor skal skade bli til det verre? Hvorfor skal en feil produsere den neste, inntil det ikke lenger finnes legedom? Hvorfor Urias, Herre? Jeg ber om at Jonatan skal gjenoppstå og leve med David. Herre, at det blir venner og søsken mer enn bare kollegaer. Alle roper om sin paktskjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann? Hvor lenge, Gud? Hvor lenge før vi vokser opp, så du får det uttrykket du lengter etter? Kyrie Eleieson!

Å være en hverdagstilbeder (Sal 71)

David var et definitivt høydepunkt i det gamle testamente. Det er vel knapt noen person i bibelen vi har slik innsikt i det indre liv til, heller. I salmene vrenger David sin sjel i oppturer og nedturer. Han røper indre hemmeligheter som vi knapt sier til våre nærmeste. David gjorde sine feil - STORE feil, og  likevel er Guds oppsummering av livet hans, at han tjente Gud i sin generasjon (Apg 13). For et vitnesbyrd! "Vel gjort, du trofaste tjener!" Hvem av oss vil ikke høre det på den siste dag? Det må være det store målet i livet, eller hva?

Hva var det så som gjorde David til den mannen han var? Hva er det som gjør at han, på tross at han drev hor, og drepte en mann for å skjule det, og selv uttalte dødsdommen - fikk nåde hos Gud? Det vi finner om David var at han var hel ved - han var tydelig og han stod for noe, selv når det kostet mye. Du kunne vite hvor du hadde ham hen. At han er så personlig og ærlig i salmene, er en side av det. For hva har vi egentlig å tape eller å beskytte og verne. For David var Gud hans vern - derfor var det ikke noe problem å være åpen og sårbar.

"Vær et vern og en klippe dit jeg alltid kan komme! Du har sagt at du vil frelse meg, du er mitt fjell og min borg" (Sal 71.3)

For David var det et sted han alltid kunne komme uansett hvor han var hen. Livet begynte ikke veldig uproblematisk for David. Etter han fikk den STORE profetien om kongedømme, bød livet stort sett bare på en endeløs rekke med trøbbel. Har du opplevd det? At etter de sterkeste møtene med Gud og de sterkeste ordene, så kommer prøvelsene som perler på en snor? En kan jo bli forvirret av halvparten. David hadde sine mørke øyeblikk. Han hadde tider hvor han mistet motet og stod og spilte åndsvak foran en Filisterkonge. Modige David. Heltekrigeren David. Det var et øyeblikk hvor til og med hans egne menn ville steine ham, og ikke engang Filisterkongen ville ha ham på sin side. Du vet at du har en "bad-hair-day" når ikke engang fiendene dine vil ha deg på sin side. Snakk om nedside! Men David hadde et ankerfeste i livet sitt.

"Min munn er full av lovsang, jeg synger om din herlighet dagen lang." (Sal 71.8)

"Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge lovsang til all lovsang du får." (Sal 71.14)

Lovsang og takk til Gud var ikke noe søndagsmøteopplegg for David. Det var ikke fine møtelokaler og parkeringsplass med behagelige stoler. Nei, det var trange huler, ørken og stein. Midt i vanskelige situasjoner med mye press, slit og uro er det rikdommen av tilbedelse strømmer fra David sitt liv. David levde i en salvelse av tilbedelse - en salvelse vi alle får del i når vi blir frelst og fylt av den hellige Ånd - en lovprisningsdrakt. Utfordringen er at vi glemmer så fort. Når nye utfordringer kommer, så tennes voldsomme følelser opp i vårt indre, og alt vi har erfart med Gud synes å være milevis borte. Vi er så veldig nærsynte. Det er derfor vi trenger å ta lovprisningsbrillene på oss som noe vi gjør regelmessig, hver dag, gjennom dagen, når vi våkner, når vi legger oss, når vi sitter på bussen på vei til jobb eller skole. En bevissthet av at Gud er med oss, at hans Ånd hviler over oss. David sier: Jeg synger om din herlighet dagen lang. Noen ganger slippes sangen ut, men uansett er det noe vi tar fram i vårt indre. I vesten er vi opplært til å tenke, analysere, finne løsning og handle. Paulus omtaler det som "logismos" i 2. Kor 10 når han snakker om hvordan han tar "tankesett", "resonnering", "argumentasjon", "spekulasjoner" til fange. En logisk rekke av tanker som virker logisk, men som i mange tilfeller utelukker Gud. Det er snakk om en livsstil, ikke enkelttanker som fyker gjennom hodet. Hva gjør vi når vi møter på en ny situasjon, en ny utfordring. Tar vi inn Gudsperspektivet? Tar vi en liten lovsang i vårt indre, slik at vi "venter med håp", eller handler vi bare instinktivt ut fra vår menneskelige fornuft? Lever vi som troende mennesker, eller er vi egentlig praktiske ateister? Livets vanskeligste periode har lært meg noe viktig. Når Jesus sier at uten ham, kan vi ingenting gjøre, så mener han det faktisk. Du kan komme i en situasjon hvor det er absolutt ingenting du kan gjøre. Det oppleves grusomt. Helt forferdelig. Rene torturkammeret. Og underlig nok kan det være starten på noe nytt. David hadde sitt torturkammer. Saul var etter ham og ville ta livet av ham. Det var ikke noe David kunne gjøre for å hindre det å skje. Han måtte flykte. Han måtte gjemme seg. Han kjente på savn og mangel på menneskelig komfort og trygghet. Men det var her han lærte Gud å kjenne. Det var her han lærte en livsstil av å sette oppmerkomheten på Gud. For midt foran fiendenes øyne opplevede han at "hans beger fløt over". Noen ganger tok panikken over, men David hadde lært en ting: "Når jeg blir redd, så priser jeg Gud, og da letter angsten, og jeg er ikke redd mer". Kanskje ikke umiddelbart, men et overgitt liv gir deg tilgang på Guds fred. Om vi kommer til ham med alle våre tanker og følelser slik David gjør, så lover bibelen oss en fred som overgår all forstand. La det boble over av frustrasjon og engstelse - men overfor Gud. Når hjertet er tømt, vil takken komme. Takk, Gud, for at du orker å høre på! Takk for svar, Herre. Takk for løsning og hjelp!

"Trengsel og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden." (Sal 17.20)

Vi kan være langt nede, som om vi føler vi er under jorden. Ingen ser oss, ingen synes å bry seg, men Gud ser, og kan vekker oss til liv og løfter oss opp. Om det skulle bli så ille at vi opplever at Guds livet får seg en knekk, og vi føler vi må begynne på nytt, så er det slik at når Gud gjenreiser, så er det nye dimensjoner han legger til. Røttene har kommet lenger ned i jorden og det som vokser opp, er bare sterkere enn før. Alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, er det noen som har sagt. I bibelsk sammenheng er det slik at om det dreper deg, så vekkes du opp igjen uansett. Slik som profetene i Åp 11. Og folk undrer seg. Gikk ikke han eller hun helt under, og her er de - sterkere og klarere enn noen gang før?

"Jeg er blitt et tegn for mange, du er min tilflukt og mitt vern." (Sal 71,7)

Vi trenger å knytte vår tilbedelse til hans herlighet. Hvem han er og det han gjør. Noen tenker at det Gud gjør er mindre viktig, men du kan ikke skille på dette. Gud er det han gjør og gjør det han er. Det er bare vi som kludrer sånne ting til, og later som vi er noe vi ikke setter ut i handling. Det er ikke en bibelsk tankegang, for Gud er ikke slik. "Dersom du ser Guds hånd, er det bare å løfte blikket litt, så ser du Guds ansikt," er det en apostel jeg respekterer høyt som har sagt. Du ser Gud i det han gjør i ditt og andre sitt liv. Derfor oppfordrer bibelen oss til å minnes det han har gjort. Det vil tenne troen og gjøre oss klar til nye eventyr, nye under, og hjelpe oss til å komme på i stresset og den vanskelige situasjonen: Men hei, Gud er jo midt opp i dette. Hva sier han om saken?

"Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under." (Sal 71,17) 

Helt fra David var ung, lærte Gud David opp i en fokus på og en oppmerksomhet rundt Guds under. Han brukte enhver anledning til å skryte av hva Gud hadde gjort. Goliat. Megautfordring. Alle skjelver. Hva sier David? Jo: Men Gud har jo berget meg fra både løve og bjørn. Hva er en storkjefta filister mot det? Ned med ham! Han tok ikke et dypt teologisk studie og kom ut etter 2 år med en konklusjon om at under ikke skjer lenger, så her var det bare å bøye seg for fienden. David var forankret i sitt eget Gudsliv på en positiv måte. Dersom Gud kan gjøre det, så fikser han helt sikkert også det. Hadde Israelsfolket tenkt slik, så hadde dem ikke sutret om kjøtt som om Gud ikke kunne gi dem kjøtt. De hadde bare bedt i tro og så hadde de kost seg resten av dagen med kylling grillet med Guds ild. Om vi ikke dyrker en livsstil der vi hele tiden minner oss om hva Gud har gjort, så blir vi nærsynte og perverterte i vår tankegang. Vi blir sånne sutrebarn som hyler for den minste ting og gir opp. Det går fint. Gud håndterer det. Men hans drøm er at vi skal vokse opp og få del i hans tanker for oss. Hva med å be: "Gud, hva er dine tanker for meg idag? Ta en av dine favoritter, Gud. Mitt hjerte er åpent for deg. Jeg er lytter øre". Lovsangen hjelper oss å gjøre dette. Takken bringer oss innfor Guds trone. Hans nærvær i vårt indre minner oss: Vår Gud er stor. I den vanskeligste perioden i livet mitt som kristen, var dette den ene tingen som gjorde at jeg ikke helt gav opp: Alle undergjerningene jeg har sett Gud gjøre - i og gjennom meg. Det var noe som gjorde at det var umulig å gi helt slipp, selv om det gjorde så vondt at det var helt ubeskrivelig. Hver gang alt ble helt svart, så var det et "ja, men" i mitt indre. Glem ikke alle hans velgjerninger. Snakk om dem, Del dem med andre - bruk enhver anledning.

Jeg satt i et møte med en menighetsleder og hadde dialog om å involvere en bror jeg kjenner på en gudstjeneste. Det var en viss skepsis i luften, og i dialogen ble det litt forviklinger med ord og språk slik det gjerne kan bli når en ikke kjenner hverandre godt. Midt i dette sa menighetslederen noe jeg bet meg merke i: "Vi ser under, vi, vi har sett en mann helbredet fra terminal kreft. Men vi snakker ikke så mye om det." Jeg var helt målløs. Jeg hadde da vært en del av denne forsamlingen i flere år, og så har jeg altså ikke fått vite at akkurat denne menigheten hadde sett et slikt under. Og samtidig hørte jeg Ånden hviske: "Ja, og det er derfor nettopp dere ikke ser slike helbredelser på regelmessig basis. Taushet er vantroens språk." Bibelen ber oss dvele ved å meditere på Guds under. Hvorfor? Fordi de røper Guds natur og hans vesen. Du kan bli vis av å studere og grunne på Guds gjerninger. Bibelen er ikke så mye en regelbok som den er en bok om liv og handling.

Hva betyr dette i praksis for meg? Det betyr
1) Jeg kjøper regelmessig ny lovsangsalbum som kommer ut. Et lovsangsalbum var det som brøt himmelen åpen i den mest mørke stunden i livet mitt som kristen. Det berget livet mitt. Verdt noen kroner? Absolutt!
2) Jeg følger regelmessig med på youtube kanaler hvor vitnesbyrd legges ut
3) Jeg setter av tid til å lytte til lovsang eller så spiller jeg og synger selv, og så venter jeg på Gud, enten alene eller sammen med den vakre damen jeg er gift med.
4) Jeg trener meg på å knytte tanker og følelser til Gud i løpet av dagen. "Hei, Pappa! Hva tenker du på akkurat nå? Dette tenker jeg på." Det var da barnslig. Ja, akkurat! Og jeg elsker det.
5) Jeg leser bibelen regelmessig, og er mye innom salmene.
6) Jeg setter meg mål om å utforske troslivet på nye områder, og så gjennomfører jeg tiltak jeg bestemmer meg for. For min del er det å være med ut på gata på skattejakt, hvor en får trening både i å høre ifra Gud og betjene mennesker med legedom og profetiske oppmuntringer. For din del kan det være noe helt annet. Men lever du alltid innfor komfortsonen, så vokser du ikke i kjennskapen til Gud Så enkelt er det. Han er ingen "bare-sitte-i.sofaen-og-glo" Gud. Å vandre med Gud betyr handling, det betyr utforskning. Det er Guds ære å skjule en sak, og et kongebarns privilegium å grave det frem. Hva er greia? Å, så gøy når du finner det! For en glede og for triumf. Nok en ting å prise Gud for.

Å være en tilbeder handler om hverdager. Hverdager som er kjekke, artige gøyale og givende, og hverdager som er kjipe, plagsomme, og på grensen til nådeløse. En mental trener jeg har fulgt litt med på sier: Det som gjør forskjellen på de som forblir middelmådige og de som virkelig lykkes, er ikke først og fremst egne forutsetninger, flaks, eller omgivelser. Det er det små valgene de gjør hver dag. Spørsmålet er uansett om vi når det mål Gud har satt for oss. Den beste utgaven vi kan bli ut fra det mål av tro og nåde Gud vil gi oss. Vet ikke hvordan det er med deg, men ser plenty med forbedringspotensiale. Og er ikke det flott? Da ligger det an til et spennende liv. Ta valget og om å være en hverdagstilbeder idag!

What Jesus started (bokanmeldelse)

Steve Addison er en av mange som har studert og forsøkt å beskrive multipliserende menighetsvekst. Tema er ikke noe nytt. Vi finner ideen i 2. Tim 2.2. Vi finner det også i evangeliene. 12 ble til 72 som igjen ble til de 500 vi finner Paulus beskriver i 1. Kor 15. Boka til Steve er en blanding av teologiske betraktninger rundt vekkelsesbevegelsen i det første århundre og tilsvarende bevegelser han har funnet idag. Det hele begynner med hva en ser - drømmen om en disippelgjørende bevegelse hvor disippel = disippelgjører i en offensiv forstand, hvor Guds rike går fram og når stadig nye mennesker. En drøm som etter hvert former en visjon, fører til at måten en lever og bygger på forandres. Fokuset blir på nære relasjoner, på lydighet mot Guds ord og oppdraget. Tanken om at det er greit nok ikke å se nye disipler inn i Guds rike på regelmessig basis, forkastes som utenkelig. Bønner, levesett og prioriteringer forandres. Å samle mennesker på gudstjenester som egentlig aldri kan tenke seg å bli disippelgjort i nytestamentlig forstand blir helt uinteressant. Fokus er på å gjøre Jesu gjerninger, slik Jesus og de første disiplene gjorde det. Alt annet anses som solid bom på målet. Måloppnåelse dreier seg om en ting: Å se mennesker trent til dette ene: Å gjøre Jesu gjerninger ut fra små fellesskap og nære relasjoner.
Hva du trenger? Et møte med Jesus som Herre og Frelser og bli fylt av den hellige Ånd. Deretter starter eventyret: dele det du har opplevd med venner - utfordre dem til at du får be for deres behov, slik kan de kan erfare Guds gode nyheter slik du selv har erfart det. Ledere? Først og fremst de som ledet deg til Herren. Menighetshus? Med mindre du er hjemløs så har du plenty. Bibelstudier? Absolutt, og med ett fokus: Hva betyr dette i praksis? Diskusjoner som ikke har noen praktisk betydning legges bort, men alt som bringer håp, tro, trøst, oppbyggelse, legedom i forhold til å leve gode, overgitte Jesus-liv omfavnes. Jesu Kristi vitnesbyrd - alt som vitner om Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft holdes hellig og er sentrum i for oppmerksomheten.
Steve deler historier fra ulike deler av verden. Selv om historiene har mye til felles, er det også variasjoner i forhold til omgivelse og kultur. På den ene siden er dette ikke en bok om metoder så mye en bok om disippelgjøring. Ser du disippelgjøring i generasjoner, så er det bra. Gjør du ikke, så blir du utfordret til å stille spørsmålet: hvorfor ikke? Og her kommer det vanskelige med disse bøkene. Når hjerter begynner å stille spørsmål og lengte etter nytestamentlig menighetsliv, så gir Gud svar, og når en ser på metodene som kommer ut av det, så er det slående likheter. Faren er da at en tar etter metodene mer enn visjonen og lengselen. For uten at Gud får berørt oss i vårt indre, så vil ikke endring av metoder gjøre noen forskjell i seg selv. Det er lengselen og visjonen - det absolutte rundt disippelgjøring og vekst - desperasjonen og ropet til Gud om nåde - som forskjellen. Lengselen driver oss til å gi ifra oss trygghet som ikke hjelper oss å leve det livet Gud har lagt ned i oss, til å gi slipp på det kjente og kjære og begi oss ut på en reise inn i Guds verden. Resultatet blir et fokus bort fra det som verden vil verdsette, og en omfavning av det enkle og hverdagslige. Det forunderlige er at nettopp dette er så reproduserbart. Hvor mye penger trenger du? Nok til å ha mat i huset og til å ta bussen til de plassene Gud sender deg, eller kanskje til og med bil om du har. Hvor mye innsikt trenger du? Nok til at du kan dele evangeliet som et vitnesbyrd. Du må vite at Jesus døde for våre synder og han stod opp igjen tredje dagen, og at han har lovt evig liv til dem som tar imot. At han bor i hjertene våre ved sin Ånd og utruster oss til å vitne. At den hellige Ånd, betyr hellig ånd. At Guds raushet gjenspeiler seg i vårt hjerte og våre liv når han får plass. Og at god teologi er Jesus liv, og at du er velsignet om Jesus finner deg nedsyltet i hans arbeid når han kommer igjen for å gi lønn.
Var ikke det litt enkelt? Tja. Det spørs om vi tenker om at vi gjør det veldig mye bedre enn menigheten i det første århundre. Fakta er at de færreste hadde en bibel, verken NT eller GT. Det de hadde var venner som de kunne leve Jesus livet sammen med, men den undervisningen som hadde gått fra person til person i mange generasjoner. "Ikke engang dåren skal gå vill."
Ingen metodikk er farlig i seg selv - ikke engang store møter og konferanser -  men alt som blir erstatninger for disippelgjørende liv, er ikke bare farlig. Det er anti-Guds rike. Det er anti Jesus. Så kan man kalle det hva man vil.
Boka har det som Jesus begynte som tema. Jesus vant og gjorde disipler. Og disipler ble formet i mange generasjoner. At han begynte innebærer at han ikke har sluttet. Vi blir utfordret til å være med i bevegelse som forandrer verden gjennom små og tilsynelatende utbetydelige lydighetshandlinger hver dag. Vil vi være med?

På norsk: dessverre ikke.

Economy and society from biblical perspectives

Introduction
I have been meditating for some time: What would a Christian economy look like? If we were to be the majority in the world and have the power to show forth how a Kingdom of God society should look like, and therefore take our ideas from the bible - how should that look like?
Ok, I admit it. The reason this has become even more relevant for me, lately, is that I find Christians who seem to think that the mixed economy model in Scandinavia and in most of Europe is some unbiblical, socialist thing. Their ideal seem to be "the great America" where we have reports of people who have to have three jobs to afford to have food on the table and a roof over their head. I cannot help myself but wondering: How can Christians who in other areas are Kingdom thinking people, hold that as an ideal? How do they get raw capitalism to work together with the bible?
I will not even try to acurately define all the different words used: socialism, capitalism, mixed economy, welfare capitalism. You can find all these words defined in Wikipedia. I will rather use them as they are commonly used and point to different types of societies where this are implemented. I am more into: What picture does the bible paint and how does that fit with the prevalent ideas I find in different societies?

The example of Israel in the Old Covenant
I think I will start in old Israel, because, apart from all the rules that is about how to be ritually, outwardly clean, there is rules who regulate ownership, bankruptcy, interest, a fair payment for work, righteous standards for commercial activity, how to treat the poor, etc. Many of these rules were as opposed to the society around Israel. God clearly states that there was no other nation that had such righteous foundation for their society as had Israel. So I don't think that we should just reject the way the Old Covenant Israelite society was arranged as Old Testament stuff, therefore not relevant. The problem with the Law was its inability to change human hearts, and all the regulations of outward ritual holiness were constantly pointing to that fact that they lacked inner holiness. The problem with the Law was not its standards, because Paul states that the Law in itself is good (Rom 7).
So how was old Israel? Firstly, every familiy has their own land. That was a part of their inheritage and, in fact, nobody could take it from them, even if they went bankrupt. The idea of bankruptcy shows on the other hand that the land had to be properly managed. If somebody should spend its value and potential with carelessness and yield themselves to laziness and drunkardness, they could end as slaves, maybe even for their lifetime. But, and there is a big BUT, the familiy line would never loose their land. What regulated this was the Jubilee Year. In the Jubilee Year every property went back to their original familiy. If somebody went bankrupt and had to sell their property to pay their debt, the price was set with regards to the number of years to the next Jubilee Year. Also, there was the obligation for Israelittes to buy the land, so that it did not come in hands of foreigners who might have other standards. As an Israelite slave in Israel they had the right to get their day wages, but the outcome of the land was not theirs to receive as long as it belonged to somebody else, so it kind of resembles what we call an employee today. You don't own your own company, but you still earn for your effort in it.  So, how much difference in wealth, then, could possibly arise from this system? You still have the idea of management, and the fact that it pays to work well. But the system still ensured that you could never have a situation where one familiy own the whole thing and all the other where just employers not owning anything for themselves, right? How much, then, does that resemble raw capitalism, where there is actually no regulation on how rich you might become at the expense of others? I find it hard to reconcile. Ok, but that is the law, you say. We are in the New Testament. Well, yes, that is true. But this Paul uses the Law to declare the principle of equality when it comes to wealth, which where the reason for his organizing a joint funding project for the poor in Jerusalem (2. Cor 8.14-15). He takes the experience in the desert where people who tried to gather more Manna, actually didn't get any more, and those who picked to little did not suffer, and then he says that we are to share in order for there there to be equality. And even though Paul didn't want to force their giving, he is quite direct saying they're obligated to support those who gave them spiritual blessings, and that their giving is a proof of their obedience to the gospel. It's almost like our evangelical teaching on tithe. You are responsible for your obedience, and if you are not obedient you'll suffer loss. I feel the same way when I pay my taxes. I talk to God about it, and pray that the money will be used well, and that he will bless me for my obedience to the authorities. It's a question about believing God in everything and that He will provide, being it the state through free schools or social security if I lost my job, or some Christians brethren who saw my need and heard from God. In the end, everything comes from God.

Greatness in our heros becomes substitute for our own calling
When Israel wanted "a king like the other nations", God wasn't very fond of the idea, because it meant a rejection of him as king and a rejection of the kind of society he wanted to shine forth through them. He warned them that a king migh amass wealth at the expense of themselves. Do you really want to become slave of a king, he asks them? Yes, that is was they actually wanted. After generations in the promised land, the slave mentality of Egypt were still in their hearts. There is a tendency in fallen human hearts go give up the idea to be a every day hero. Instead we want some to symbolize the greatness that we ourselves are called to be. It seems that at some point people like to hold on to their unhappy circumstances, and specially if they can point to something or somebody as an excuse for their misery. Then, at least, they are not responsible, and they can at least point to somebody who is rich, whealthy and successful - the king, or the sportsmen or -women, the football team or some favourite preacher, or whatever. The irony is that their given up and the fact that some are extremely successful as opposed to themselves, are some very important reasons for their misery. God's dream, on the contrary, is a nation of Priests and Kings (Ex 19). Oh, if everyone of them were Prophets, Moses cried when Joshua was upset on his behalf because somebody prophecied in the wrong place - outside the Church building -aargh! (Numbers 11,29)

Society - it is God's idea? The church and the state. A New Testament view
What we need to understand, is that the idea of society is something that God cares about, and therefore he has said something about it, also. It not so that we have society and then we have church as they are totally two different things. No! Church is a society in God's eyes. It is meant to be an alternative so that His purposes can shine forth in an otherwise dark world. So the calling of the nation of Israel to be different and to be God's tool to show people who He is like, it still there, through the church of Jesus Christ, which is His body. His dream is still a nation of Kings, Priests and Prophets, men and women of greatness, dignity, hard working and upright. How wealth is handled by believers is very much on God's heart. How does an ideal society look like, and how are Christians to relate to government, taxes, and so forth. That we be my next theme as we go into the New Testament. Firstly, we'll see how this worked within the Church, and then we'll look at how the Church related to the authorities outside the Church.
It seems very clear that sharing earthly wealth is a value of apostolic Christianity. Acts 4.32 states that nobody called regarded their assets as their own. They shared everything. Did the Church repeal the idea of ownership and management responsibility? Not, exactly. In Acts 5 we see that Peter rebukes Ananias for lying about his and his wife's giving. Peter says that he didn't have to sell the estate he owned, and when he did sell it, he was free to spend the money however he wanted. The point underlined here is that he was responsible to manage his belongings. Neither the Church nor the apostles had any authority to force him to sell or to give anything. It is a matter between him, his wife and the Lord. So, the Church is totally without the idea of taxes to pay for its activities? Well, just almost. Because most evangelical churches, including the ones who are lead by people who argue that the state or a non-Christian entity of authority is not to require taxes to help the poor, teach tithing as a biblical principle of 1) living in faith and being therefore blessed and 2) as a kind of financial bottomline for the running of apostolic ministry. And it is taught in such a way that not bringing the tithe is equalled to "stealing from God". They say that the thithe is not yours, it is the Lord's. So you cannot give it, only steal it. This post is not the place where I am going to argue either for or against such a view. I only observe that people who say that if the state gives money to the poor which it has got through taxes, that is by definition not a expression of  "compassion" and therefore unbiblical socialism, are the same people who preach this kind of understanding of the tithe. If ten percent of your income is the Lord's and the Lord calls it stealing if you unlawfully keep it, doesn't it resembles the way state administration consider taxes? So, the Church then, if we can require Christian leaders to think in term of principles, should never use the tithe to help the poor, lest it be not compassion and it be unbiblical, right? Or do we perceive the Church as different than the state in that matter. In practise, there is admittedly not much risk, as most churches uses more than the incoming tithe to pay professional preachers and the rent for parking places and buildings that are empty and unused most of the time. The pastors and teachers (and to a much less degree evangelists and missionaries) are to many pew fillling believer paid to represent them in serving God, in the sense that they themself can reduce their service to sit silently, politely and obiediently, listening to the preaching every Sunday morning. In a biblical model, on the other hand, preachers paid are people who in most cases have a ministry that goes beyond their local Church. Apostles, Prophets, Evangelist, Pastor and Teachers are to equip the saints to do the job, Eph 4 says. So if the saints do the job in a local church, what should the ministry gifts do? Get along and find another place to pioneer a new "power plant". Like Paul says in the end of  his letters to the Church in Rome: I no longer have any room for ministry here, I'll have to go on (Rom 15.22). But my question remains: Is it unlawful use of the tithe to help the poor? When the church in Jerusalem had their own ministry lead by the apostles who later delegated this to deacons, who made sure that poor and helpless people were helped in their need. Was that a personal giving - a personal showing compassion? Or was it the Church as a family and a society who helped the poor? And did it become less compassion because of this way of organizing this ministry of compassion, to make it more effective and to make sure that no one was left out? In fact, this was the very reason why the apostles delegated this task to deacons. They realized that if they were to keep the quality of this ministry at an apostolic level and still be faithful to their calling to release heaven on earth by the power of the Spirit, they would have to give the task to somebody else. So they found some good and spiritual men.
My way of reasoning is like this: If it is completely OK for the Church to organize their help to the poor, and even use tithe, which according to what most evangelicals teach is not a free giving, but obedient bringing, why should it by definition be wrong for the administration of the state to do so? Should we tell them: "No, you can't do that. We have a copyright from God on this behaviour". Actually, when I read what some Christians argue, it seems that they are threatened by the idea that the state or local authorities should do any compassionate work. What will be left to the Church to do? How, then, will the Church shine forth in darkness? Taxes and social security seems to be hinderances for the gospel to expand the realm of the Kingdom.

An example of a "mixed economy" country - is there anything left for Christians to do in terms of social welfare?

Living in Norway, where we have a high level of social security administered by the state administration and the local authorities, I must say that whatever the state will try to get rid of poverty and social problems, there will still be plenty for God to shine forth in. In Tromsø the churches came together to pray for the felt needs of their society. So they had a Taxi driver who spent some of his time going around to health care institutions, the police, the political administration, the educational institutions and asked: What do you want us to pray for? Did everybody say: Oh, you don't need to, we're doing fine? No! Everyone wanted prayer. People who were atheists by conviction wanted prayer. And as results of the pervent prayers of the saints got known, do you know what the "always corrupt and lying", most left-wing paper in town wrote? "When the local autorities fail, God is on it the case". One prominant elder in town declared just some months before, that this very ungodly and biased paper would never write anything positive about Christians. How could such a thing happen? Isn't left-wing papers always biased against Christians? Well, when the police chief considered asking the government for money to find out why 1) criminal acitivity had gone down 2) more big size drug cases were solved then ever before, the press became curious. Could it be answers to prayer? And when the police chief was asked by the leader for the interdenominational prayer work if we should take the police off the prayer list in order to give him better analysis for his research and let him find out the power of prayer, his answer was: "Oh, no, you just can't do that!". Now, that is just by praying. How is God to shine forth if the world becomes too successful? Should we worry? Seriously? It must be that we don't believe in the gospel that we preach. No one can get results like God can. Shouldn't that be obvious to evangelical Christians? Obviously not.

In Norway we have a lot of elderly people who suffer from loneliness. Time and attention are a currency that seems hard to get in a modern society.The worst is the Christian celebrations as Christmas and Easter. A bitter irony, isn't it? We celebrate that Christ came to earth, that God gave, but we cannot even share a meal with some lonely people when they need it the most. One of the "left-wing" papers in Norway one year arranged for people to register their need for fellowship and families to register their willingness to include foreigners at this Christian celebration. It troubles me that it had to be a newspaper, whom some Christians love to bash as lead by a conspiration against Christians and everything else that is good and godly, that such a paper had to tell everyone what Christmas is all about - it is about to give, like God gave. How can God shine forth? Well, if Christians could understand that to celebrate God's Great Giving, is best done by doing what God did: give! Give of your time, your money, your food, your attention - to the ones that will really benefit from it. Instead we give to the already rich- a practise that Proverbs says will lead to poverty. We could have made God shine forth - but we are so busy celebrating what God gave to US, that we seem to have lost the message, altogether. Whatever the effort from the state administration - there is so much more to do, and some of it does not even cost a cent. Just looking into somebody's eyes and give them attention could be just the miracle that many people would need. The reason why God is not shining forth through his people as he wants to, is not because the state is doing what they shouldn't, it's because the people of God is so self-focused that even though God is showing us so many opportunities to shine Jesus, we are not doing anything about it because we just wouldn't. If he have bought the idea, that we presume belong to the the left-wings political parties, that everything is the responsibility of the state, is that the left-wing people's problem and issue, or it is ours? The fact that it warms a human heart that somebody care, even though it is not formally their job to care - those opportunities will never disappear from the face of the earth before Jesus returns. If we are blind to the needs, then we need to get our blind eyes opened. We are not helped by blaming apparant success of the society around us. But if Christianity becomes a quest for wealth, where preachers are flying their own jets, I think we got it all wrong. Visit the "Church of Peter" in Rome if you don't get my meaning. Poverty is not a Kingdom ideal, nor is amassing wealth without any other purpose. If we can employ, if we can help people to make a living, if we can fund apostolic ministry (equipping the believers to reach the world), then wealth is helpful. Inactive wealth, on the contrary, is against the values of Jesus. He condemns such a quest in the story of Lasarus and the rich man (Luke 16). Paul states that he and his team are not like many others that wants to turn the sharing of God's word into a business for your own benefit (2. Cor 2.17).

The Christians and the state - and the issue of taxes
Now, how does Christians then relate to the society around them? Do their regard them as enemies, or co-workers? Paul states in Rom 13 that the authorities are the servant of God, and that their authority is from God. Perplexing, isn't it? The irony, though, is that it seems that the Christians in China seem to better understand these verses and it's implications than, do Christians in Europe and America. And yes, we do have democracy and we should participate in public debate, but I am surprised to see which language we tend to use. If we are as abusive in our talk about authorities as the world, then we got an attitude problem. I do think, though, that we can have strong opionions and argue well. No, problem. But still we should remain in the position of respect of the difficult task it is to run a country. They'll all need our support and prayers, and Paul commands us to pray for them (1. Tim 2). Whether we like them or not does not matter. We can disagree in important matters, but we still we shouldn't sneer. I know, it's difficult and it's so easy to forget, but we are called to be the Daniels of even corrupt and evil leaders. Who would build relationship with todays Nebuchadnezzars? Daniel built friendship with a demonized, spiristic witch-King, and he was even appointed the leaders of all the spiritists that were the King's advisors. To make the matter worse, he even saved their lives!
Paul continues in Rom 13 to talk about taxes. Next to honor, money is the most difficult task for Christians to deal with in a godly manner. Paul states that we are to pay our taxes, because the authorities have been given the task to do this - by God(!).

The church, the press, the prophetic and conspirations - a New Testament focus
Where are all the conspirative ideas that seem to afflict some Christians in the New Testament? Paul doesn't seem to spend all his time figuring out what's the devils next move. He is more concerned with what is God's. Well, who is going to win, anyway? Even if they plan to kill us, we will be upgraded if they succeed, and they will not be able to stop God's plan. The way we die will make more people wonder - how can people be so dedicated and strong, and yet so humble? That is the message of the book of Revelation, it's not a workbook for conspirative Christians or people with mental issues. Please, don't get me wrong. We should partake in society, but as Christ is God's translation of himself, to make himself know in a way that we can grasp, can we please consider to do the talk in such a way that we don't offend, frustrate, confuse people unnecessary? If you have the position that if people ask critical questions or disagree, it's just because they have decided to be negative, and of course that gives us the right to ignore everything they say as lies, is that going to help us stay humble?. My former pastor said something that I have held as wisdom: "If what they write about us is true, we deserve to hear it. And if not - they'll be responsible before God." What is wisdom in this? It's resembles the attitude of the first Christian Churhch: "Lord, you keep watching their threats, but less us keep doing our job" (Act 4,29). In order words: It's not our business to protect us from those against us. It's our business to extend the Kingdom. In the end what God does will shine in such a way, that they'll end up writing about it anyway. Rather than being negative and push people away from us, why not be a little sympathetic. There was a time where we, too, did not understand spiritual things, right? So why don't we stretch out a hand to those criticizing us, and say: "Hey, I understand if you find our kind of logic a bit difficult to grasp. It's ok, been there, done that. God sees the bigger picture, that's all. If your intentions are more than just get out your rage against something that look odd and strange, let's talk together with decency and respect. Ok?" Why whine about the press? Will that help anybody? Really? Whining, saying: "Oh, everybody hates me. Nobody understands," sounds so defensive and puny. Isn't our God greater than that? Really? It's kind of saying: They're all right about us, but we don't like it. Rather than showing a relaxed and open mind: "Ok, that was a new thought to me. Could you please explain how you think? And fine also, if you would have me explain how I think."
And can we as Christians please admit that there is still ethical challenges that is difficult to address, even to us? It's easy to address a problem as a problem. But it's more difficult to find good and lasting solutions. The prophetic ministry of the Church is not merely to be whiny fault-finders, but to release grace and wisdom for godly solutions. We tend to become so black-white and one-sided, and we end up doing the same as we accuse the world to do, just in the trench of the other side of the road. We find it easy to suggest that people not in the situation to handle a coming child could have the baby adopted by someone else. At the same time we are outragous to the fact that lesbians and homosexuals could be the one to adopt, because then we argue that kid's need to know and grow up with their biological parents. So focuses and perspectives seems to shift. Is it only if those adopting are not couples we as Christians find suitable that the kid would start wondering who are their biological parents, and why they decided they couldn't keep them? Of, course not. It hurts not being able to take care of the child you have carried in the womb for 9 months. And it really hurts to be abandoned. It would help if we could argue with the perspective that our arguments we hold true, should be kind of universal. Adoption is not as much the solution than to help young parents to make it. How these situations should be handled, can be demonstrated in the Church. Firstly, as grown ups, are we ready to do the difficult conversations about sex, hormons, emotions, pregnancy? And secondly, what if somebody still gets pregnant at a young age? Are we truly supportive? We try to defend those killed in a mother's womb, saying nobody speaks for them. That is good - we need to do that, and the best way is how the Church helps parents in difficult situations. If we really want to defend innocent baby's, does that defending stop as soon as they are born? Really? What life are they going to have? And could we please consider the fact, that all those aborted babys are now with the Lord and totally fine, but there is so many hurting women, who have wounds in their soul because they believed a lie and killed a beginning life? Most women know that abortion if wrong the moment they hold their own living baby in their hands. The way to people's hearts is to touch their wounds coming from a sinful life with the virtue of reconsilition, love and and healing.
It is easy to preach to the choir, to all those who seem to fit in. How do we reach the lost, those hurting with bad choices and bad concious and no dignity left? Mercy and compassion precedes the perceived need for grace. Why do I write all this? Firstly, because it doesn't help to regard those you are to reach as your enemies. Paul says we are not fighting flesh and blood - not humans beings, and the weapon we have is supernatural grace, mercy and peace (Eph 6). Secondly, how we treat difficulties around sex and not planned pregnance in the Church will decide whether we will be a city upon a hill or whether we are only treating difficult matters more harshly and with less compassion what those we consider to be outside in the cold world. There are alternatives to abortion and it is a question of resources like money and time. But in the end, the propetic is more about revealing God's heart for people than to figure out the next conspirative idea to pollute the hearts of Christians into believing they have to shout out for their rights and take serious steps to protect themselves, as if God was not their protector. God's type of economy is not firstly to get the economic theory right. It is about a society that is built upon values as equality, compassion, transparency, openmindedness, righetousness and dignity.

A theology of work
As I read Romans 13, Paul does not suggest that the state recovering taxes is wrong or that the state is an unwanted competitor of the Church by helping the poor. It's more about how we help people. Another principle that we find in the bible, which is helpful in that respect, is where Paul states "those who will not work, shall not eat" (2. Tess 3). Even though it might sound harsh, there is a lot of good logic and wisdom behind this. The fact that we are made in the image of God the worker, makes us workers. We are made for work. Laziness and idleness are not from God. Resting after work, on the contrary, is both godly and biblical, and there is a lot of suffering because we don't allow our bodies and minds to rest before God, as he rested after creating the world. But resting and idleness are two different things. A challenge for both churches and the state is the fact that "cannot work" and "will not work" are two different things, too. And yet, it depends how you define work. In our modern society we have made job descriptions that might be too demanding for some people. Their health does not allow them to have a full time job. At least in Norway, the social security system does not honor those who want to work as much as they can. So if you inability level is 20%, you'll get nothing from the social security system. You have to have an ability level of mimum 50%. Such rigid rules does not communicate: We'll honor you as who you are and we'll happily receive what you are able to contribute with and we'll honor that, too. If you get less paid if all you can get is a 40% position than what you get paid if you choose to stay completely unemployed, what is the message? Obviously, social security is not encouraging you to perform as well as you can. To work should always pay off. It's a part of the biblical consept of righteous business. A worker is worth his og her wages. God promises us that we'll be paid in heaven, even. He is a payer for the work done, so wages is not some necessary thing just here on earth, it is godly and a part of God's nature. The left-wing parties, at least in Norway, seem to be outraged at the thought that we should require anything from unemployed and disabled people who receive benefints from the social security system. What they don't understand is that to contribute is a basic need for all mankind, it's why we were created. It will make us feel appreciated and help us to be a partaker in the society. If all you can do is talk, good! We have so many lonely people. Why not organize visits and be something for somebody. The left-wing people seem to have the idea that people are then doing jobs that should have been ordinary jobs, and that this is a way to reduce wages. But we'll have to be able to keep two thoughts in our mind at the same time. We do know some facts from research that is done in this field:
1) The longer people stay out of work and are inactive, the less chances do they got do get an ordinary position in the job market.
2) The longer people stay out of work, the greater the chances they develope mental issues as depression and social anxiety.
3) People who suffer mentally is better off with activities that match their ability, then if their are left totally inactive.
So, we'll have to balance some principles: To help the needy, but do so in a way that will help them to help themselves. If not, we'll end up with a larger part of the people left for idleness and a desctructive self focus and who does not partake in producing the value we need to be the best society we can be.

Conclusion
There always be both public and private initatives and responsilibites in a society. The question is more about balance, and we might disagree on where the best balance point should be. That is perfectly okay. But what surprises me is that some Christans seems to be threatened if the state should take biblical principles of ours and make it their own, and of course that will make them succeed to a certain degree. It just shows that the message of the bible works, right? Does that challenge our faith in God? Really? We love to prophecy and calling out the gold in people, at the same time some seem to hate the idea that everyone should have the opportunity to get educated, even though the parents are not wealthy, if that involves the state funding people's education through taxes. Quite an irony, isn't it? A society can decide to make some fundamental things like education and health care a public matter. Does it work less efficiently and cost more money? It depends. In Norway the state run hospitals have the opportunities to get patients from other regions, so they kind of compete with each other. And there was an American guy who had to use his health insurance to cover some health care in Norway. He was very suprised to see the low cost and good quality. And however successful such a quest would be, we'll never run out of sick people to pray for. And whatever success the educational system should become, there will always be people in need and people that fall out. I don't worry that God shouldn't have room to shine forth in our mixed economy country. If Christianity and the Church are not a city upon a hill, shining Jesus, it's because it has failed to give itself unreservedly to her Lord and Saviour. There is no excuse outside our own hearts and lives. Whatever society and ideology, the Church can extend the Kingdom of God with God's help. Church history proves this to be so. The question is more if we are on the task, or if the want for everything else has quenched the thirst and longing for a deep revival, in our hearts first, and then in our surroundings.

Sex og sånn

Det er på tide at kristne tør å ta innta arenaen som samlivseksperter - vi har mye tilføre - men synes å ha berøringsangst. Hvis vi med Kristi kjærlighet utøst i hjertene våre og budskapet om tilgivelse, forsoning og ærekultur ikke skulle ha et viktig budskap til verden, ikke bare i form av fine teorier, men gode ekteskap - da har vi sannelige sviktet som Jesu disipler. Men jeg tror at vi har mer å fare med enn det som kommer til uttrykk.

Noe av berøringsangsten henger sammen med vår oppfatning av hvordan verden rundt oss tenker. Vi leser om ungdom og løssluppen sex og seksuell frigjøring, og Trekant på NRK, og så tenker vi: "Lost game". Men er det slik? Jeg har over lenger tid studert hva pressen og verdslige samlivseksperter sier om varige forhold. Vent litt! Varige forhold? Ja, varige forhold. Akkurat. Er det ikke rart? Man snakker om varige forhold som en verdi, og det skulle man kanskje ikke tro. Uansett hvor mye man lever et utsvevende sexliv, så vil godt over 90% av befolkningen ha en drøm på innsiden, om kvinnen og mannen i ens liv, om å lykkes i samlivet, om rett og slett å bli gammel sammen og kunne se hverandre inn i øynene og vite at en elsker hverandre. Det at skillsmisse og relasjonsbrudd skjer, er ikke fordi folk syns at det er så sabla gøy, men rett og slett fordi de ikke får til noe annet. Et annet tema som går igjen når verdslige samlivs og sexeksperter uttaler seg er hvordan en skal unngå utroskap? Ja, ha. Skal det unngås da? Ja, om du hadde tatt deg bryer å lese dagens norske avviser i VG og Aftenposten, så er det ofte tema. Man omtaler utroskap som et svik og snakker om hvordan det ødelegger tillit og et varig forhold. Det er jo bare interessant, er det ikke? Man ler altså av det man framstiller som en arkaisk, livsfjern, kristen seksualmoral, men i bunn og grunn så forkynner man det samme budskapet. Man er egentlig grunnleggende konservativ i sin forståelse av seksualmoral. Om man var virkelig liberal, så hadde polygami, trekant, partnerbytte vært framstilt som normalt og fint, men det gjør man altså ikke. Drømmen om troskap lever i hjertene. Hvorfor? Fordi mennesket ble skapt i Guds bilde, og Gud er en paktsGud.

Men hva med all skrivingen om det frie sexlivet? Det henger jo ikke sammen? Godt observert! For her kommer mangelen på forståelse av hva sex gjør med mennesker. Man mener altså at bør bygge seg et solid seksuell erfaring før man får fast følge, så man utdanner seg og har litt peiling. Og dessuten - man er jo kjønnsmoden så mye lenger før man får fast følge enn før, så det å skulle leve helt avholdende er jo bare en "våt drøm" - det framstilles som helt urealistisk. Dette har to sider. For det første, så viser forskning at jo flere seksuelle forhold du har bak deg, jo større er risikoen for at du vil ha sidesprang når du først forplikter deg i et fast følge. Altså at du er utro. Altså er det slik at det vestlig filosofi oppfordrer deg til å leve ut, gir deg dårligere odds til å få til det som er idealet senere i livet. Det er som med en alkoholiker. Det er større sjanse for at du havner utpå igjen - du har enda mer behov for ansvarliggjøring og beskyttelse når du først har vært der.

Verden har fått et par ideer om kristne som vi godt kan hjelpe dem å avlive. Den ene er at vi har berøringsangst når det kommer til sex. Vi tør ikke snakke om det. Er det slik? Jeg har møtt mange mannfolk som er tøff i kjeften når det kommer til sex når de er ilag med andre menn, men sitt eget sexliv snakker de ikke om, og de tør ikke snakke om det til kona si engang! Ganske tøffel, spør du meg, og heller ikke anbefalt av sexologer. Så er vi kristne annerledes, da? Tør vi være så sårbare at vi er åpne med hverandre om samlivets utfordringer. Tør vi snakke som ektepar om sex, hva vi ønsker, hva vi liker, og hva vi synes er utfordrende? Om vi er ydmyke disipler av Jesus, så skulle vi ha alle forutsetninger, for nettopp det å være sårbar, ydmyk og nær er det evangeliet handler om. Det er ikke fine overflater hvor likene ramler ut når du åpner skapdøra. Den vidunderlige kvinnen jeg er gift med og jeg bestemte oss for noe etter vår erfaring med å håndtere avhold før vi ble gift og hvor ingen ledere eller noen andre snakket med oss om dette. Vi skal være trofaste og dele ærlig og åpent når vi ser folk vi kjenner blir kjærester. Vi skal dele åpent og ærlig med barna våres når tiden er moden for det. Vi vil gjøre det vi forventet andre skulle ha gjort med oss - ta en prat og snakke om ting som er veldig personlig, veldig sårbart, veldig ydmykende, men ikke dermed mindre viktig - nettopp derfor!

En ting som rir verden er ideen om at sex er skittent. Det er ikke en kristen tanke at sex er skittent. Alt er rent for den rene. Bønn og sex henger sammen. Sliter du med samlivet. Be sammen! Vær naken sammen åndelig - del dine innerste tanker og ektefellen din og med Herren. Skaper det nærhet? Ja visst! Gjør det sexlivet bedre? Absolutt! Bønn, tungetale og lovsang er bra for et godt samliv - hvor kommer ideen om at hellighet, kristelighet og sex ikke hører sammen? Ikke ifra Gud, iallefall. Hvor kommer skammen over nakenhet fra? Jo, fra syndefallet! Fruktbarhet var ikke en ide som fulgte syndefallet, den kom før, men skammen over det gjorde var en frukt av treet til kunnskap om godt og ondt. Skam fører til at vi skjuler oss, vi trenger å beskytte oss fra det vi tror vil være skadelig. Dårlig samvittighet og skam har med synd å gjøre, og evangeliet forkynner vår frihet fra slikt. Hva betyr det? At vi snakker om vårt sexliv til alle? Selvsagt ikke. Sexliv er fremdeles personlig. Men det er like unaturlig at vi ikke snakker om det til noen, ikke engang den vi er gift med. Alle har vi nære venner, og vår ektefelle er forhåpentligvis den nærmeste. Men om vi ikke har noen andre ektepar som venner hvor også dette kan være et tema, så mister vi viktige dimensjoner. Hva gjør vi dersom vi sliter og har problemer med det? Holdet det for oss selv, oppsøker psykolog eller sexolog? Er det ikke litt rart at det som er nært og sårt skal deles med en vi ikke kjenner, og som ikke er der til å være en signifikant andre over tid?

Bibelen snakker om sex - og det er ærlig, nakent, usminket og rett fram. Den snakker i ordspråkene om å bli "beruset av kjærlighet" - igjen og igjen. Det er et hel bok som er viet til den seksuelle tiltrekkingen melllom mann og kvinne - nemlig Høysangen. Verden vil ha det til at vi kristne er så opptatt av sex, og da i negativ forstand - alt som er galt, feil, syndig og skamfullt. Men dem som sliter med skam, samvittighetskvaler og lysskyhet er dem som ikke er blitt rene. Derfor brukes overfladisk språk, overfladisk litteratur og filmer, for det som man egentlig drømmer om - å ha et åpent og godt sexliv med en man faktisk elsker og virkelig synes om - nei, det blir litt for komplisert. For da kommer ens følelser, usikkerhet og frykt i veien. Så la oss heller velte oss i porno og le uhemmet av noe vi egentlig skammer oss over, så ingen ser hvor sårbare vi faktisk er. Hvem er det som styres av skamfølelse og frykt? Ikke en ydmyk disippel av Jesus, som fordi de skjønner hvor sårbare de er- har minst en venn av eget kjønn de snakker med om disse tingene - hvordan kan jeg være en god ektefelle? Hvorfor er dette så vanskelig?  

Bibelen snakker om seksualmoral, akkurat som norsk presse og samlivseksperter gjør. Den gir råd om hvordan bygge gode, varige forhold, og hvordan unngå å ta skade på sin sjel. I Guds øyne er ikke seksuell synd noe verre enn andre synder.

"Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike." (1. Kor 6)

For dem som tror at seksuell synd er den ene dødssynden - du må nok lese en gang til. Avgudsdyrking og grådighet er noe bibelen holder sammen, for det dreier seg om hvem vi til syvende og sist stoler på. Det er en stor utfordring her i vesten. Fyll og svir, spott og mangel på respekt, nasking, skattesvindel, mangel på raushet, alt dette er en livsstil som bibelen underkjenner i forhold til disippelliv. Så kommer seksual umoral og utroskap også inn i bildet, men bildet er større enn dette. Kjærlighet, takknemlighet, ydmykhet og raushet er tegn på disippelskap. Du kan være rettskaffen i det ytre, men grådig, hard og egenrettferdig på innsiden. Det var dette Jesus refset fariseerne for.

Er det da overhodet noen forskjell på seksuell synd og andre synder. Ikke for Gud sin vedkommende. Men for din del stiller det seg annerledes.

"Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp." (1. Kor 6.18)

Hvem er det Paulus sier seksuell synd går utover? Hvorfor har Gud det med på lista over ting han ikke liker. Fordi han har definert noe som skittent og ikke tåler å se den seksuelle akten? Gud ser jo alt, så da har han skikkelige problemer i så fall. Folk som anser Gud for å være en sur, religiøs gammel gubbe som grunnleggende har skapt oss for å mislike oss og slå oss flat, så kan det fortone seg slik. Men de har ikke mye åpenbaring om hvem Gud er. Når Gud ikke liker seksuell synd, så er det fordi det er mennesker og minst oss selv det går utover. Vi synder mot vår egen kropp, vår egen identitet. Hva er det som gjør at pornoskuespillere veldig ofte ender opp som rusmisbrukere? Sex er jo helt ufarlig sier verdslig presse. Ja, bortsett fra om du har fast følge da, for da er det plutselig noe som heter utroskap. Sånn vooops, rett opp av esken. Men det er ikke slik. Vi er ikke konstruert til å ha noe personlig og sårbart med alle og enhver. Det skaper sår i sjelen, i kropp og følselsesliv, og det hindrer tillit som er så nødvendig for å lykkes med varige relasjoner i kjærlighetslivet. Hva er det som gjør at unge gutter i det moderne Norge, synes det er festlig å fornedre kvinner med tilfeldig sex, og så kalle dem for horer etterpå? Er det ikke schizofreniaktig? Det blir som med journalisten i Pondus. Ute av evne til å forplikte seg. Damer er bare leketøy. Men så forelsker vi oss, og finner en dame vi blir glad i. Da begynner konflikten. Kjærlighet kan ikke bygges på at den ene skal være den andres leketøy, verken den ene og den andre veien. Forskning bygger opp under bibelens kjærlige veiledning på dette området. Ikke lek med ilden! Du vil bli brent. Det har med selvbilde og idenitet å gjøre. Å sette en menneske i den situasjon, deg selv og andre, at du ser på deg selv som lite verdt og "billig" på kjærlighetsfronten er ikke en god vei å gå. For når den rette kommer din vei - hva er det som gjør at du tror at du plutselig skal endre atferd? Og på seg selv kjenner man andre. Man stoler ikke på andre for man stoler ikke på seg selv. Og med mangel på tillit, har man sprekker i kjærlighetsmuren kan skal bygge allerede bør man er begynt. Mur - fordi det er noe som er bare mellom to mennesker som drømmer og lengter etter troskap - sann kjærlighet. Det bibelen kaller chesed - paktskjærlighet og agape - uselvisk kjærlighet.
Du tenker kanskje: Var det ikke to sider av dette? Jo, det var det, og jeg har ikke glemt det. Den andre siden er det faktum at vi som har vandret meg Gud noen år og som er godt gift, kan fort glemme hvordan det var å være ungdom og full i eksplosive hormoner, og oppdage at lyst og seksualdriften våknet. Og så er det også slik at folk bruker lenger tid på bli gift. Man skal ha seg utdanning, og hele løpet gjør at en blir seinere moden som menneske. Det betyr derimot ikke at kroppen justerer seg, så man blir kjønnsmoden først når man blir 25. Altså har man ganske mange år foran seg hvor man skal leve avholdende, selv om man ikke har gaven til å leve ugift. Det er mulig, men krevende. Jeg har selv levt 5 år av mitt liv i min beste produktive alder som enslig og avholdende - ved Guds hjelp. Men jeg har også snakka med menn som ikke har klart å leve slik, og som også dermed har slitt med pornografi og tankekjør. I en artikkel i VG, skriver en pastorsønn om sin erfaring med å oppdage at han var en seksuell person i ungdomsalderen. Dette var så vondt og skambelagt at det var mange runder med askese og faste og "demonutdrivelser", før han gav opp hele kristenlivet. Kjenner vi ansvar? Kjenner vi en sorg over en bror som har slitt med vår til dels berøringsangst og til dels naivitet og fått troen havarert? Jeg husker samtalen jeg hadde med en relativt nyomvendt. Han hadde vært troende i litt over et år. Han spurte hvordan det gikk i kristenlivet om han syntes det gikk bra. Nei, det gjør ikke det, ropte han. Jeg sliter med pornografi og jeg blir ikke fri! Jeg så på ham skrekkslagen. Ikke fordi han hadde sviktet, men fordi jeg forstod at vi hadde sviktet - grovt og brutalt. Hvordan kunne vi? Hvordan kunne vi være så naiv. Han kom til tro i voksen alder. Jeg opplevde den hellige Ånd talte til meg: Det synes å være en kristen gave være naiv, men den utrustningen er det ikke jeg har som har gitt. Vi skal være som små barn i forhold til det onde, men ikke dumme og uvitende. Paulus sier at vi vet hva den onde holder på med. Enfoldighet innebærer å være enkel i betydningen helhjertet.  Vi har en medisin mot synd - brorskap, åpenhet, tilgivelse, forsoning, ansvarliggjøring, og Den Hellige Ånd. Du kan putte ett navn på det - evangeliet om Guds rike.  Det er en vei til å bli fri. Et par som sleit med tobakk ble lagt meg på hjertet. De hadde slitt med dette gjennom 3 svangerskap, og det var mye indre sår og fordømmelse i hjertene. Jeg bad regelmessig for dem, og Gud har meg en strategi. Når de var klar til å inngå en avtale at før de tok seg en røyk, så skulle de ha ringt meg først - da var de klar til å bli fri. Jeg delte dette med dem, og likevel tok det flere år før de var klar. Og det var ikke bare en dans på roser. De første ukene ringte dem, og flere ganger ofret seg middagen for å dra rett ut til dem. De var selvsagt knust, men vi snakket om konflikter og sinne som hadde fått dem til å straffe seg selv eller trøste seg selv med en røyk. Et dypt vennskap ble bygget i den tiden som varer enn idag. De ble fri, og de hadde en åndelig utvikling som var rett og slett rakettaktig. Det er mulig å leve rett, men ikke på hvilken som helst måte. Det er en grunn til at vi kalles søsken og lemmer på et legeme, som lemmer for hverandre. Vi har ikke noe å rope hurra for slik vi er i oss selv. Vi slår oss ikke på brystet over egen fortreffelighet og selvkontroll. Det handler alt om Jesus. En kan fort glemme det. En kan komme til den feilaktige konklusjon at det gode og rettskafne livet en lever er ens egen fortjeneste, mens det bare er av nåde. Og så glemmer man: Rettskaffenhet betyr vekst. Dersom en roper til Gud for sitt eget liv og ser hvor mye disippelgjøring som er igjen, så vil ydmykheten og behovet for andres hjelp være der. Men om vi lager en religiøs klubb som er et subsett av Jesu befalinger som vi har bestemt at vi er fornøyde med og som vi kaller "disippelgjort", så vil noe av dette ydmyke Jesuslivet forvitre, og det blir vanskelige å komme inn som ny disippel. Det viktigste vi kan gi folk er vår egen hunger etter Gud, og vår ydmyke erkjennelse av at vi ennå har langt igjen før vi er som vår Mester. Jeg spør ikke hvor langt du er kommet. Jeg spør hvor sulten du er. Paulus sier at alle som er modne, har dette sinnelaget - de strekker seg etter det som ligger foran (Fil 3). Å være moden er ikke å være parkert på disippelnivå 3, mens Jesus befinner seg på nivå 1000. Modenhet avhenger alltid av sult og tørst etter mer av Guds rike. Salig er de fattige i ånden, de som sier: mer, Herre. Da kan vi også med rett holdning hjelpe dem som har eller får utfordringer på det seksuelle området. For det er slik at det kan dukke opp når som helst i livet. Jeg har sagt det slik: Den dagen du har mistet evnen til å bli fristet seksuelt, så er det fordi det fysiske hjertet har sluttet å slå og du er hjemme hos Herren. Jeg har snakket med sårete, usikre kvinner som driver og følger med på hvem mannen deres lar blikket falle på og forhører dem når de kommer hjem. Mitt råd har vært: Ikke gjør det. Hvis du skal være sikker på at det ikke farer en tanke gjennom hodet når han ser en annen dame, så finn fram geværet og skyt ham i hodet. Da er det slutt. Ikke før. Spør mannen din heller om hvilken annen mann som hjelper man å holde hjerte og tanker på rett spor. Kan han svare på det, da er du trygg. En tanke er en flyktig mental hendelse. Det som ikke gis næring dør. Og graset er ikke grønnere på andre siden. Den er grønnest der hvor en vanner og steller. Sjalusi og frykt bygger ikke varige forhold. Derfor sier bibelen: Ikke rot med  sex - ta det på alvor! Selvfølgelig kan det skjære seg. En var stup forelsket og så mistet en kontroll. Det gjør vondt, men det er legedom og gjenopprettelse. Men det er forskjell på å trakke i salaten, og å velte seg i den. Når folk skryter av at de har hatt sex med over 20 partnere som en jeg kjenner har referert fra sine arbeidsvenninner, da er identitet og selvbilde i forhold til varige kjærlighetsforhold skikkelig skadet.
Verden vil kalle oss mørkemenn og surpomper. Men innerst inne drømmer de om trofasthet, kjærlighet og sex i en en slik relasjon. Det er en utfordring å få det til, og det krever innsats, samtale og evne til å forstå det som er forskjellig fra en selv. Jeg har sagt det slik: menn har ikke av-knapp og kvinner ikke på-knapp. Hva blir ikke kvinner tent seksuelt? Jo, men det er ikke en knapp som virker hver gang du trykker på den. Det krevet litt utforskning. Gjør det til en lek. Le sammen og se på hverandre og snakk sammen. Vi blir eldre og det buler ut her og der, og vi kan engstes over hvordan det fungerer etter hvert. Våg å tulle med deg selv og ektefellen - med respekt. Det som snakkes om blir mindre farlig og tabu. Sex er ikke tabu. Det er en del av identiteten vår. Derfor er det så sårbart og skjørt. En skal behandle det med ærefrykt og respekt. Men respekt er ikke tabu. Vi kjører ikke i fylla. Men folk har sex i fylla. Det er respektløst og farefull oppførsel, og det gir mange sår, og noen ganger psykiske plager. Men det er jo bare tilfeldig sex - helt ufarlig. Vi anerkjenner effekten av trafikkskader og behandler fyllekjøring deretter. Sår på sjelen for uforsiktig sex derimot bortforklares og dekkes over. Bare kjipe kristene mener at fyllesex er en dårlig ide, mener man, og lurer på hvorfor antallet festvoldtekter ikke går ned med etisk-humanistisk overlegen filosofi.  En 12 sylindret motor bør kjøres med forsiktighet. Vi har fartsgrenser som ikke skal overskrides selv om det virker gøy. Bibelen har noen fartsgrenser i forhold til sex og samliv. Sunn fornuft. Godt etterprøvbart og hel ved. Om vi lever i dette, så har  vi et budskap som verden lengter etter. Det er på tide at kristene kommer ut av skapet og viser hvem Gud har gjort oss til og peke på ham som er evig god og trofast.

Det apostoliske vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse (Apg 4-5)

"Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener.»

Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.

Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle."

De siste dagene har jeg fundert på hva det vil si å gi et apostolisk vitnesbyrd om at Jesus er oppstått og at han lever. Hvordan forstår bibelen dette? For er jo bibelen vi henter vår forståelse av evangeliet og Guds rike fra, er det ikke? Og når vi skal forstå bibelen, så er det jo best om vi forstår den i lys av seg selv og ikke høvler den ned med vår egne erfaringer av hva det si å være kristen, ikke sant?

I apostelgjerningene finnes vi uttrykker "de bar fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp." Ordet vitnesbyrd er en juridisk term. Det betyr å føre bevisførsel og er hentet fra rettsalen. På to og tre vitner skal enhver sak stå fast, er bibelens rettslære - det vil si: ingen kan dømmes på bare ett menneskes vitnesbyrd. Johannes bruker dette i 1. Joh 5 når han snakker om at "Ånden, vannet og blodet" vitner om Jesus. Det er ulike meninger om hva "vannet" representerer her, men vi kan uansett være enig om at Ånden vitner om Jesus, Ordet vitner om Jesus, og bibelen taler også i hebreerbrevet at "blodet vitner". Her har vi tre forvandlingsagenter: 1) Blodet som renser oss, 2) Ordet som erklærer oss rettferdige på grunnlag av Jesu død og oppstandelse og 3) Ånden som bare bor i rene hjertet, som har tatt bolig i oss, og har salvet oss til å leve og gjøre som Jesus. Men tilbake til hvordan apostlene bar fram vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse. Ordet kraft er også med her. Bibelen sier at den kraft som reise Jesus opp fra de døde bor i oss som tror, og derfor virker hans kraft i oss på en slik måte at Gud gjør langt ut over det vi kan be og forstå (Ef 3). Jesus snakker om svar på bønn som et tegn på disippelskap og som drivkraften til å be - vår glede skal være fullkommen fordi vi får når vi ber (Joh 14-16). Bønnesvar for oss? Jo, da, men Jesus setter det i sammenheng med å bære frukt som disipler - å se nye disipler.

Når Paulus snakker om sin forkynnelse så sier han:

"Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft." (1. Kor 2)

 "Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning, ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft, slik at jeg nå har fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria." (Rom 15)

Paulus han forkynte med bevis. Hvilket bevis? Ånd og kraft. Troen som bor i hjertet et bygget på demonstrasjon av kraft. Kraft til å forandre. Kraft til å rense fra synd. Kraft til å forvandle livsførsel. Kraft til å reise opp de døde. Kraft til å rense de kreftsyke, reise opp de lamme, gjøre de blinde seende, de kronisk plagede friske. Det ekstrem-ateistiske samfunnet vi lever i og omgir oss med omtaler bibelen som en eventyrbok og de ler av den og av oss kristne. La dem bare le. Når vennen deres som er i ferd med å dø, blir berget gjennom forbønn, så ler de ikke lenger. Vår utfordring er at vi har redusert vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse til bare ord. Vi argumenterer og ender opp med å spille på feil banehalvdel. Vi blir defensive og ikke offensive. Da scorer du ikke mål. Det er bare sånn det er. Det apostolisk evangelium er et erobrende evangelium. Vi skal innta fiendeportene, for det har Jesus sagt (Matt 16). Og gjør vi ikke det, så er vi pr. definisjon ikke-apostoliske.

Bibelen sier at Gud vitner om sin Sønn at han er oppstått fra de døde. Hvordan vitner Gud? Jo, han vitner igjennom oss, han vitner igjennom sin Ånd. I Hebr 2 står det:

"Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje." (Hebr 2).

Og videre:

"Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte." (Mark 16)

Så Gud vitner gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger, og han vitner ved at hans Ånd tar bolig i stadig nye mennesker som bekjenner Jesus som Frelser og Herre. Altså har hans offer på korset noe å si - det har en reell effekt. For det stopper ikke med korset. Han stod opp ifra de døde. Og det er her under kommer inn. Mirakler beviser at Jesus er oppstått og at han er Herre på en slik måte at folk ikke kan fortsette å være likegyldige. Jesus førte bevis for at han hadde makt til å tilgi synd og gi evig frelse ved å helbrede en lam (Matt 9.6). Dette er ikke noe påfunn av noen forkvaklede religiøse mennesker som satt seg opp i en hule og røykte noe de ikke hadde godt av.

"Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender." (Apg 14) 

Vi er altså ikke alene når vi vitner om Jesu oppstandelse. Hele himlen er med oss! Ånden er med oss! Jesu blod, som vi er blitt renset ved, vitner for oss. Vi er sønner og døtre av den høyeste Gud og har direkte adgang innfor tronen hvor Far har gitt Sønn autoritet til å styre hele universet. Vi lever under en åpen himmel, og er det stengt noen steder, så er det i vantro hjerter og mellom våre to ører. Det blir sant det som står i Jes 55 at hans tanker er mye høyere enn våre. Men det er ikke mening at det skal være sånn, for Paulus sier vi har "Kristi sinn" (1. Kor 2). Hvordan får vi Kristi sinn? Jo gjennom å være fylt av Ånden, for det er Ånden som forstår seg på hva som bor i Guds hjerte. Vi forstår hva Gud tenker fordi Ånden visker i vår ånd. Vi forstår at fordi vi nyter hans kjærlighet pga forsoningen, så elsker han alle mennesker, og han vil at alle skal få oppdage det!

Evangeliet har to bevis: kjærlighet gjennom mirakler og kjærlighet gjennom kristen karakter. Begge er helt nødvendige. Begge er grunnleggende, og begge er et produkt av Guds nåde, og ikke noe vi kan slå opp på brystet av, men kun peke på ham som vi har fått det av. Jesus sier at folk skal forstå at vi er hans disipler når de ser hvor vi elsker hverandre. Kjærligheten til hverandre sier at vi sørger for at ingen lider nød imellom oss. Det er en guddommelig raushet som vekker oppsikt. Da er det fint om tiende ikke går med til flotte menighetshus og pastorlønninger til folk som skal gjøre det menigheten skulle ha gjort. Nei, nei! Tienden skal førge for at det er mat i huset. Forkynnelse? Jo, men ikke i form av forelesning og teori, men utrustning og kraft. Det er bønnens og ordets tjeneste, og i den rekkefølgen. Det er bare igjennom å være med Jesus i bønn og tilbedelse av ordet blir det Levende Ordet, salvet av Ånd og kraft. Guds rike består ikke i ord, men i kraft (1.Kor 4). Hva betyr det? At ord ikke har noe å si? Nei, det betyr at ord i form av kraftløs retorikk ikke har noe å si, og at det er forskjell på ord og Ordet. Hvordan ser vi forskjellen? Måleparameteren, eller Key Performance Indicator (KPI), som vi sier i næringslivet. er kraft. Dette er ikke en teori, men relasjon til en person - Jesus Guds salvede. Og: mat i huset betyr at det er midler til å velsigne dem som ikke har noe. Tiende er ikke der for selvopprettholdelse, men for å finansiere et apostolisk evangelium. Vi sender mennesker, og noen av dem lønner vi for en periode. Men vi gjør mer enn det. Vi synes i samfunnet med de midlene vi disponerer sammen. Om vi bygger hus, så tjener vi samfunnet med det, så det er til utleie når vi ikke benytter det selv. Det er vinn, vinn. Samfunnet får goder, og Guds rike får midler. Evangeliet er så enkelt, så enkelt, men vi har gjort det så komplisert, så komplisert. Er Gud raus? Da burde menighet også være det. De skal se hvordan vi elsker hverandre. Det betyr at vi ikke overlater de som har havnet i NAV systemet til seg selv og lar dem betale tiende som alle andre uten å hjelpe dem til å klare obligatoriske utgifter som de får dekket krone for krone, for så å fortelle dem at de blir velsignet. Det er vi som skal være bønnesvaret og velsignelsen, ikke noen engler Gud må sende fordi vi ikke gjør jobben. Kjærlighet betyr ansvar og oppbyggelse. Det er en glede og en begeistring for hverandre, for den nåden vi ser investert - for gullet som Gud har lagt der.

Det andre vitnesbyrdet er kraft og demonstrasjon. Mens kjærligheten til hverandre kan være noe ikke alle utenforstående nødvendigvis ser, så er tegn, under og mirakler noe som får bein å gå, og skaper nysgjerrigheten som skal til for å oppdage resten. Jesus brukte mer penger på å unngå stormøter enn å arrangere stormøter. Ryktet gikk, og folk kom. Når de kommer for å se, nysgjerrige over den kjærligheten de har sett demonstrert i et mirakel, og så møter de kjærligheten på nytt i en ny dimensjon: se, hvor de elsker hverandre! Hvordan kan dere leve sånn? Jo, fordi Jesus er oppstått og han bor i hjertene våre. Ja, ha. Samme forklaring. Hvorfor kan sånne helbredelser skje? Jo, fordi Jesus har oppstått og han bor i hjertene våre. Han gjør sånt gjennom oss. Tror du at det vil være et kraftfullt vitnesbyrd om Jesu oppstandelse? Flott! Da er vi enige. "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle." Ser du det for deg? Jesu oppstandelse er ikke en teori, men et liv i nåde og kraft. Han lever, og han lever i oss. Får han uttrykke seg, eller stenger vi ham inne? Jeg har begynt å tenke slik som dette: Hvordan kan jeg holde vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse for meg selv? Hvordan kan jeg kjenne en Jesus som døde og oppstod for meg, og som gikk omkring og gjorde godt og helbredet de som var underkuet, og så bare late som ingenting var hendt? Nei, jeg kan ikke det. Jeg klarer det bare ikke lenger. Jeg må bryte ut av sofakroken og gå ut der folk befinner seg å si: Hei, Jesus er oppstått! Og hvordan reagerer folk, da, tenker du? Vel, det kommer an på hvordan du presenterer det. Om du bryr deg om mennesker, så åpner de opp, de fleste av dem. Jeg sier at jeg er sendt av en som er på jakt etter skatter, og de skattene er mennesker, og jeg lurer på om ikke dem jeg prater med er en slik skatt. De blir nysgjerrige. "Er det noen som tenker at jeg er verdifull?" Ja, det er det. Gud betalte for deg med sitt eget liv. Jeg vil si det betyr verdifull. Så verdifull er du at han vil møte dine behov. Deres behov er frelse, men det er de nødvendigvis ikke klar over, så vi begynner med noen behov de er klar over. Er Gud med på det, da? Selvsagt er han med på det. Det er jo det tegn, under og mirakler handler om: Å få oppmerksomheten, så en kan få igang en dialog. "Hallo, jeg finnes her oppe; er du interessert å finne ut hvem jeg er?" Er det så enkelt? Ja, så enkelt er det, og så vanskelig har vi gjort det, for vi sier at vi tror, men vi oppfører oss knapt forskjellig fra en middels ateist. Vi lever egentlig som om Gud ikke fantes, og det er tragedien. En tro uten gjerninger, er død, sier bibelen, for tro snakker og den handler.

Kjære søsken. Det er på tide vi tar evangeliet på alvor, og går ut og demonstrerer Jesu Kristi oppstandelse - rett foran øyene på folk. Da vil folk oppdage Guds kjærlighet, og når nye kristne kommer inn i forsamlingen så vil selvmedlidenheten og selvfokus og barnsligheter forsvinne. Kranglingen om stiler på forkynnelse, stiler på lovsang, stiler på klær, stiler på menighetshus, de vil fordufte. Hvorfor? Fordi de nye som kommer inn ødelegger det alt sammen og lager et herlig kaos. Derfor. Alt vi finner kjært og som er selvødeleggende selvfokusert og søvndyssende, blir ryddet bort. Du finner ikke parkeringsplass til møtet, du får ikke favorittstolen din, det nye lovsangsbannet spiller nye sanger de har laget selv, så gløm det gamle sangheftet. Favorittforkynneren din har vi sendt til Kina, for forresten sitter hun for øyeblikket i fengselet. Lederskapet som vi mente burde rydde opp i både det ene og det andre har mer enn nok med politiforhør fordi folk har sluttet på cellegift etter at de har ment at de er blitt helbredet og helsetilsynet går i harnisk. Ledergruppen har mer enn nok med å finne ut hvordan man skal få trent nye ledere, og administrasjonsteamet har ukentlige krisemøter pga kaos og parkeringsproblemer og nå har noen anmeldt menigheten fordi dørvaktene hadde sagt: "Beklager det er fullt. Brannforskriftene tillater oss ikke at du får komme inn". What about me? Ja, what about you. Finn deg noen du kan oppmuntre, så er du med du også.

Det vi sliter med er menneskelighet og barnslighet som er på nivå med den i Korint, det er bare at den har fått på slips, et fint lokale, og masse intellektuelt viss-vass som forklarer bort hvorfor Gud synes å ha forlatt åstedet -  det er iallefall ikke mange bibelske tegn til at han bor i huset - og da ikke menighetshuset, men mellom sitt folk. Paulus sukket. Det var ikke mye apostolisk tankegang i Korint - Paulus hadde mye slit med å oppdra dem, så de kunne tjene Gud sammen med ham og ikke bare rote rundt i egenprodusert kaos.

Å, hvor jeg drømmer om apostolisk kristendom. Den begynner med et apostolisk vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.