Innledning - en ny menighet og apostolisk base sin spede begynnelse
“De som var blitt spredt på grunn av den forfølgelsen som begynte med Stefanus, reiste omkring, helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de forkynte ikke Ordet for andre enn jøder. Da noen av dem, folk fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, forkynte de evangeliet om Herren Jesus også for de gresktalende. Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren. Ryktet om dem kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren.” (Apg 11.19-24)
Dette avsnittet er både spennende og veldig utfordrende. Tenk for en bragd at kristne som er drevet ifra hus og hjem, jobb og inntekt, venner og bekjente, er dem som starter den neste store milepælen i utbredelsen av evangeliet om Guds rike etter pinsedag. Ingen av dem var anerkjent som noe som helst; verken apostel eller profet. Bare helt vanlige kristne.
Hva hadde de for bakgrunn? Apostlenes lære - en apostolisk strategi for å bre ut Guds rike eller bare historien og læren om Jesus?
De hadde holdt trofast til apostlenes lære, fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Hver dag hadde de holdt trofast sammen på tempelplassen, og i hadde de hjemmene brutt brødet og spist sammen med oppriktig og hjertelig glede. De hadde sunget og lovprist Gud og var godt likt av hele folket (Apg 2.42; 46-47). Nå var alle de trygge rammene borte, og likevel hadde de frimodighet til å forkynne. De hadde holdt seg trofast også til bønnene. Så de hadde nok fått med seg bønnemøte hvor de hadde bedt Gud om at de skulle tale ordet med frimodighet, gjennom at han rakk ut sin hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under i sin hellige tjener, Jesu navn. De hadde vært der når stedet skalv under Guds kraft og de alle ble fylt av Den hellige ånd og talt Guds ord med frimodighet (Apg 4.30). Tror vi at det er noen annen grunn til at de så frimodig forkynte evangeliet like etter at de på grunn av troen hadde mistet alt? At Gud hadde planlagt det slik at de som ble drevet bort ikke hadde fått del i noe av dette, og så likevel vant mennesker med såpass stor effektivitet at ryktet om det nådde helt til Jerusalem? Jeg er så glad for at nå har tilgang til vår egen bibel. Men didache ton apostolon - apostlenes lære, bestod ikke et et nytestamente som de fikk i hånden med beskjed: “Værsågod! Finn ut av det sjøl.” Skriften alene kan bli en fryktelig ensom affære dersom det betyr at vi studerer ordet eller får forkynnelse fra Skriftene, men ingen praktisk trening i et apostolisk kristenliv. Didache ton apostolon var noe som skjedde både på tempelplassen og i hjemmene. Det betyr at apostlene ikke bare befant seg på tempelplassen og hadde møter der, men at de befant seg i hjem og på steder hvor de praktisk instruerte noe troene i det nye livet (Apg 5.42). Det var dette de hadde fått befaling om fra englene som slapp dem ut av fengslet. Det var ikke bare introduksjonen til det nye livet de fikk befaling om å dele; det var hele budskapet om det nye livet (Apg 5.20). Paulus sier til de eldste i Efesus:
“Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene.... for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.” (Apg 20.20; 27)
Vi kan skjønne hvorfor englene fra Guds trone understrekte at apostlene ikke måtte holde tilbake noe, for det var ikke mye tid igjen for en god del av de troende ikke lenger var under deres tilsyn. De hastet med å få treningen på plass. For didache - lære - er ikke bare gjennomgang av 4-5 punkter som skal memoreres og gjentas, så en kunne få en diplom. Når Paulus forby hustruer å instruere (gr. didaskō) mennene sine og utøve autoritet over dem og uten å starte noen krig på hjemmebane (1.Tim 2.12), så er det ikke et forbud mot å lese fra Skriftene til sine menn Paulus har i tankene. Ei heller å lede et bibelstudie hvor menn kunne tenkes å være til tilstede. Det handler mer om hvordan menn utøver sin rolle som mann, og hvordan hustruen ikke er ment å ha en autoritativ, disippelgjørende relasjon i så måte, det er en oppgave for andre menn (og det er forsåvidt akkurat det samme andre veien rundt, jfr. Tit 2.3-4). Poenget er at didache (instruksjon) og didaskō (å instruere) har i en bibelsk sammenheng en veldig praktisk tilnærming. Når Jesus gir oss misjonsbefalingen, og sier at vi skal gjøre disipler ved å lære dem å adlyde alt han har befalt, så er ikke det en mental enighet opp i hodene våre som ikke kommer ut i praktisk handling. Det er heller ikke snakk om bare å kunne ramse opp Jesu befalinger, og så får vi et diplom og kryss i boka for at det er utført. Nei, det betyr at når Jesus befaler sine disipler å helbrede de syke og si: ‘Guds rike er kommet nær’ (Luk 10), så er dette en del av disippelgjøring ala Jesus. Så hva gjorde apostlene da, når de lærte opp de troende? Vel, de intruerte de troende å finne et fredens hjem som ny base for en ny “menighet i ditt hus” akkurat slik de sjøl hadde blitt trent. Når apostlene brukte hjem som en av basene for sin virksomhet, så var det fordi dette var det Jesus hadde intruert dem å gjøre akkurat det (Matt 10,1ff; Luk 9.1ff), og når sirkelen ble utvidet til de 72, så var det samme instruksjonen som ble blitt (Luk 10.1ff). Det var ikke noe de plutselig fant på. Her skulle man ikke sitte til engelen Gabriel kom med nok penger til et svært menighetshus med et fint kors både på innsiden og utsiden og en svær parkeringsplass. En tok ganske enkel i bruk de redskapene en hadde. Så lenge tempelplassen var tilgjengelig, så ble den brukt. Men det enkleste redskapet som finnes, er folk sine hjem. Hvert hjem i Jerusalem ble gjort om til et menighetshus. Hvordan stopper en noe sånt? Vel, en må rett og slett jage folk ut av hjemmene sine, ikek sant? Og hva skjer da? Vel, siden strategien og befalingen er så enkel, og folk nå er på rømmen og ikke har noe tilholdssted: Hva med å invitere seg inn i et nytt hjem som “flyktning”? - Hæ, ble du fordrevet fra hjemmet ditt, sier du? Hvorfor det, da? Og dersom du kan velsigne hjemmet med fred, legedom, Guds kraft og nærvær, så blir en gjerne tatt imot. På den tiden og i den kulturen var jo gjestfrihet en dyd. Men vi har kladdet dette til med så mange erstatninger for et enkelt Jesusliv, at folk blir deaktivert og passivisert i benkeradene med all performancegreier som så få av oss kan leve opp til. Men så lenge vi får lov til å møtes slik, og vår forståelse av kristenliv er at møtegåing er mer obligatorisk enn et enkelt hverdagsliv med Jesus, så er det på mange måter behagelig nok. Det blir bare noe annet enn det Jesus har befalt og som han drømmer om; at hans legeme skal bygges opp og at hvert lem skal utrustes til tjeneste (Ef 4.11ff). Er større møter feil per definisjon feil? Nei, de møttes jo på tempelplassen. Men det var ikke tempelplassen som var den reproduserbare enheten. De hadde ikke noen tempelplass de møttes på i Antiokia. Det som var reproduserbart var åpne hjerter, åpne hjem, åpne kjøleskap (les: mat), og en åpen og fleksibel og salvet livsstil som var lett å skjønne og lett å bli en del av. Vi liker å legge til: åpne bibler (som de første kristne nok ikke hadde så mange av). Men det er supert med bibler, så lenge den ikke blir en erstatning for en salvet livsstil, men snarere en veiledning, utfordring og utrustning til å være en del av en salvet kropp.
Herrens hånd - hva sier bibelen om det?
Så hvordan skal vi forstå utrykket “Herrens hånd var med dem”? Kan vi være rimelig sikker på hva det innebar for dem? Jeg er lært opp i en tilnærming hvor vi lar bibelen kommentere bibelen, og hvor vi har Skrift til å bellyse Skrift, så er dette alltid å foretrekke fremfor andre kommentarer. Jeg tror det er en gudfryktig og riktig innstilling, og en rett forståelse av den protestantiske tesen Skriften alene.
Et ordstudie i GT
Den første stedet vi leser om Herrens hånd i bibelen er når Gud skal føre Israelsfolket ut av Egypt hvor vi finner uttrykkene sterk hånd og sterk arm brukt om hverandre (2. Mos 6.1; 6.6).
“Si derfor til israelittene: Jeg er HERREN. Jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt og fri dere fra slaveriet. Jeg vil løse dere ut med utstrakt arm og med store straffedommer. Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud. Da skal dere kjenne at jeg er HERREN deres Gud, som fører dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt. Og jeg vil føre dere til det landet jeg med løftet hånd lovet Abraham, Isak og Jakob. Jeg vil gi dere det til eiendom. Jeg er HERREN.” (2. Mos 6.6-8)
At arm og hånd brukes om hverandre finner vi mange steder i Skriftene, blant annet i salmene:
“Din arm er mektig,
din hånd er sterk, høyre arm er løftet.” (Sal 89.14)
Men også i 2. Mosebok finner vi dette, og vi finner en sammenheng mellom utstrakt hånd og tegn og under.
“Jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypt, men farao kommer ikke til å høre på dere. Da vil jeg legge min hånd på Egypt og føre flokkene mine, mitt folk israelittene, ut av Egypt med store straffedommer. Egypterne skal kjenne at jeg er HERREN når jeg rekker hånden ut over Egypt og fører israelittene bort fra dem.” (2.Mos 7.3-5)
Guds hånd er knyttet til det Gud gjør - hans gjerninger. Vi legger merke til at det er dom involvert i det, og alt Gud gjør er domshandlinger, for han er dommer. Når han setter oss fri, så er han dommer, og i det han settes oss fri så dømmer han samtidig dem som har holdt oss i fangenskap. Ingen dom, ingen frelse.
“Hør, det er jubel og seiersrop
i de rettferdiges telt!
HERRENS høyre hånd gjør storverk,
HERRENS høyre hånd løfter opp.
HERRENS høyre hånd gjør storverk.
Jeg skal ikke dø, men leve
og fortelle om HERRENS gjerninger.” (Sal 118.15-17)
Vi leser at Herrens hånd eller arm strekkes for tegn og under, og at Herrens høyre hånd gjør storverk og løfter opp (frelser).
Herrens hånd = Herrens Ånd?
Et annet uttrykk som er veldig interessant er at Herrens hånd kommer over sine tjenere:
“Men HERRENS hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel.” (1 Kong 18.46)
Og hvis du tenker slik som meg, at - hei, virker ikke det å være mistenkelig likt på at Herren Ånds kommer over folk? - så er det veldig mye i Skriftene som tyder på det. Se bare her:
“ ‘Men hent nå en som kan spille for meg!’ Mens han spilte, kom HERRENS hånd over Elisja. Og han sa: ‘Så sier HERREN.....” (2 Kong 3.15-16)
Profeten bad om en til å spille, og så kom Guds ånd over profeten og han profeterte, men det er Herrens hånd som er uttrykket som er brukt her. Et nærmere studie vil vise at Herren hånd og Guds Ånd brukes parallellt når det kommer til å profetere eller andre overnaturlige handlinger (se eksempelvis Dom 14.6; 14.19 og Esek 3.14; 37.1 og 40.1). Var det Herrens Ånd eller Herrens hånd? Svaret er: Ja!
Se nå på dette verset i Apg 4.28, når de troende ber etter å ha vært truet til stillhet:
“...alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.” (Apg 4.28)
Når Guds bestemmer seg for noe, så bruker han sin vilje, men også sin hånd for å gjennomføre det han har bestemt. Når Gud talte, så svevde Guds Ånd over vannene, og med sin Ånd gjennomfører Gud det han sier. Guds hånd kan rekkes ut til dom og frelse, eller den kan trekkes tilbake, og vår sjelefiende rår grunnen. Det er også dom, men i en mye verre variant. Det totale fravær av Guds nærvær (fortapelse) er det ingen mennesker som lever som kjenner rekkevidden av. Jesus opplevde det på korset, for at vi skulle få slippe å erfare det. Det er helt ubegripelig og uforståelig. Gud fullførte dom og frelse på korset, og han gjorde det ved sin vilje og sin hånd/Ånd. Er det ikke rart at noen bruker hånden sin til å bestemme noe? Rådfører du deg noen gang med hånden din? Vi må forstå at Gud er Ånd, hans hånd er derfor en metafor - et bilde, som gjør at vi som mennesker lettere forstår. Det var derfor også at han sendte Jesus som menneske, for å vise hvem han er i en form som vi er istand til å begripe (Joh 1.18).
Et ordstudie - NT
I det nye testamente er det bare Lukas som brukes uttrykket Herrens hånd, men det finnes i en del andre varianter, hvor det at Jesus har satt seg ved Guds høyre hånd er det som er gjentatt oftere. Det er igjen viktig at vi forstår dette. Guds høyre hånd representerer Guds domshandlinger - til utfrielse og frifinnelse og til det motsatte. Jesus sier at Far har overlatt dommen til Sønnen (Joh 5.22). Det blir altså et menneske som skal dømme oss. Ingen kan komme til Gud å si: “Vel, du vet ikke hva det vil si å være menneske.” Jesus vil svare: “Jo, det vet jeg! Objection overruled!” Når dommen er overstått og Jesus har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter, så vil Jesus overgi sin kongsmakt til sin Far (1. Kor 15.24). Gud har altså besluttet å gjøre alt det han ønsker å gjøre gjennom sin Sønn. Han har gitt Ånden til Jesus (Apg 2.33), og derfor snakker NT om Den Salvedes (gr. Kristi) Ånd. Det sitter et menneske ved Guds høyre hånd (Apg 7.56), og ikke bare sitter der, men han representerer Guds høyre hånd. Peter oppfordrer oss til å være kledd i ydmykhet overfor hverandre, og at vi på denne måten ydmyker oss under Guds mektige hånd (1.Pet 5.5-6). Men bortsett fra dette, er Lukas i NT alene om denne bruken av Herrens hånd som vi leser om i Apg 11 og som tar utgangspunkt i det mønsteret vi har sett i GT. I Apostelgjerningene, så ser vi at:
- Guds hånd var involvert når Jesus ble korsfestet (Apg 4.28)
- De troende ber Gud rekke ut sin hånd til helbredelser, tegn og under, så de kan forkynne med frimodighet (Apg 4.29-30)
- Herrens hånd var med de troende som forkynte i Antiokia.
- Paulus forkynner Guds dom over en falsk profet og trollmann, og sier at Herren skal legge sin hånd på ham og gjøre ham blind for en tid. Altså ser vi at ordet brukes om Guds dom i negativ forstand, slik vi også ser det flere steder i GT.
Herrens hånd og Herrens Ånd - finner vi det igjen i NT?
Svaret på bønnen i Apg 4.29-30, hvor de ber Gud rekke ut sin hånd, var at alle ble fylt av den hellige Ånd. Denne koblingen mellom Guds hånd og hans Ånd, som vi altså finner igjen i NT, innebærer at vi kan si at Guds Ånd var med de troende som kom til Antiokia og det var grunnen til at de hadde slik fremgang. Vi har et bedre bibelsk fundament til å tro at de forkynte slik de var opplært (didache - insruksjon), med Ånds og kraft som bevis (1. Kor 2.4) enn at de ikke gjorde det. Hvorfor skulle kristne opplært av apostler forkynne på en grunnleggende annerledes enn apostlene? Det står i slutten av Markus evangelium:
“Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” (Mar 16.20)
Oppsummering - med gjenreising av Guds menighet som perspektiv
Så hva er poenget med alt dette? Vel, det er helt avgjørende å slå fast hvordan et normalt disippelliv ser ut. Hvis det innebærer, fra Gud sin side, et liv uten Guds inngripen i form av mirakler, så er det jo fånyttes for oss å søke å få del i det. Dersom det på den andre siden, fra Gud sin side, er ment å være normalen; så kan vi ikke definere det som bibelsk, apostolisk og “rett lære”, som ikke er slik bibelen viser oss at det normale disippelliv skal være. I så fall forsøker vi å fremstille noe som faktisk ikke er. Jeg tror at mye av grunnen til manglende etterlevelse av misjonsbefalingen vi ser blant kristne, spesielt i Vesten, er at frimodighet og tegn, under og mirakler henger sammen. Vi finner sammenhengen uttrykt helt tydelig i Apg 4.29-30 (det greske en som bibelselskapet har oversatt bare som et punktum understreker en instrumental sammenheng). Vi skal forkynne gode nyheter om at Jesus er oppstått og er Herre over alt. Han har all makt i himmel og på jord. Det regner jeg med at vi alle er enige om. Men det virker jo litt for godt til å være sant, ikke sant vel? Men dersom det som er for godt til å være sant skjer hele tiden i følge med vår proklamasjon, så kommer folk mer på gli. De blir nysgjerrige. Og når vi da snakker om å vende om fra synd og la seg rense til å leve et rent og hellig liv (og også selvsagt lever et hellig liv ved den hellige Ånds hjelp), så er det ikke så enkelt å bare avvise oss som surmaga mørkemenn (eller -damer). Faktiske gode nyheter (slik folk flest oppfatter det) og oppfordringen til å vende om må komme sammen, ellers blir det ikke Guds godhet som driver folk til omvendelse, men noe som fort oppfattes som kristne irrelevante bedrevitere.
I Ef 4.11ff snakker Paulus om at gaver skal utruste de hellige til tjeneste, så Jesu kropp kan bygges opp og bli den modne mann som har fått hele Den Salvedes (gr. Kristi) fylde. Det er litt av en visjon apostelen har for Guds folk. Men dette kan aldri bli oppfylt uten at tegn, under og mirakler blir gjenreist for Guds folk som helhet (så har folk ulike gaver, selvsagt). Uten denne gjenreisingen av et evangelium hvor kristne er en levende demonstrasjon på at Jesus er den frigjørende frelserkongen Gud har oppreist, så vil det bilde Paulus tegner i Ef 4 forbli en virkelighetsfjern utopi. Oppdraget om å forkynne evangeliet som et vitnesbyrd/bevis for alle folkeslag (Matt 24.14) vil heller ikke da bli kunne bli oppfylt. Og da snakker vi ikke om under og mirakler som en konferansegreie hvor de få fungerer og de tusen bare ser på, men som noe en får praktisk trening i, så det fungerer i hverdagen vår.
Det såkalte helbredelsesvekkelsen på 50-tallet med “stjerner” som Branham, Allen og Copeland er begredelig lesning i så måte. De samlet tusener på sine møter med større og større møtetelt, men trente ingen, for det var ikke fokuset. De store møtene kostet enorme summer og den økonomiske belastningen ble et åk for Guds folk. Arven ble en Branham som etter en stund fikk knekt den mentale helsa og etter hvert sporet fullstendig av læremessig, en Allen som døde av alkoholmisbruk. Det var i varierende grad også en mangel på redelighet og etterrettelighet fordi det var stjernestatus og herunder evnen til å samle mest mulig folk som var i fokus. Særlig Branham ble avslørt som en jugemaker både i forhold til påståtte helbredelser og såkalte åpenbaringer og profetier. Hos de andre to ble det et usunt fokus på penger med kombinasjon av rikdomsteologi og høye lønninger. Det er forskjell på å se på rikdom som en mulighet til å velsigne og fjerne fattigdom, og det å gjøre store penger på evangeliet (2. Kor 2.17). Flere ville selvsagt prøve seg, og det endte med en økonomisk kanibalisme, konkurransementalitet og interne stridigheter. Belastningen for disse forkynnerne ble også enorm, og det ble mye av grunnen til at flere av dem de døde altfor unge. Ingen har godt av så mye fokus på seg sjøl. En del av Branhams tilhengere endte opp med å tro at han guddommelig, selv om Branham selv gikk imot dette, og selv levde kun på en anstendig lønn. De aller færreste har ryggrad til et slikt kjør som disse til dels satte seg i sjøl. Paulus måtte erkjenne at Gud tillot en torn i kjødet i form av forfølgelse som holdt ham langt borte å kjøre store Paulus-kampanjer med tut-tut og bært-bært. Han forsøkte liksom Jesus å holde så lav profil som mulig så lenge som mulig før det uunngåelig smalt, og så var det videre til neste by.
Hva skal til for at vi når målet Gud har for oss som sitt folk? For det første mangler vi gjennombrudd som kristne i Vesten på det som er Jesu enkle befalinger og strategi for å spre evangeliet. Og dersom tegn til gjennombrudd er der, så blåser vi det opp, noen ganger utover det som er virkeligheten, også. Vi kjører et konferanseløp hvor vi ender opp med å gi folk så usunn status og posisjon at vi ødelegger dem. Media er en utfordring opp i dette, og da tenker jeg ikke på sekulær media; de hadde nå hjulpet oss litt ned på jorden om ikke annet, men vår egen såkalte kristen-media. Ser vi ikke hvordan vi snubler i våre egne bein? Berømmelse er ikke et gode, det er en byrde som lett kan følge med et gjennombrudd i tegn, under og mirakler, og vi må vite hvordan vi skal håndtere det og holder det nede, hvis ikke mister vi det Gud gjør og sporer av gang på gang. Nøkkelen er sette det rette mål for suksess: For Paulus var det at han hadde trent så mange i det han sjøl fungerte i, at han ikke så at det var behov for ham lenger, og han så videre mot Roma og Spania (Rom 15.23-24). Han hadde da fullendt Den Salvedes evangelium fra Jerusalem til Illyria “i ord og gjerning, ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft.” (Rom 15.18-19). Hva betyr det? Bare Paulus? Nei! En del menigheter han skriver til var plantet av folk han hadde trent; han hadde ikke fått anledning til å besøke dem personlig engang. Lydighet mot evangeliet som han skriver om, innebærer lydighet mot Jesu befalinger: Besøk et hjem, tilby forbønn for sykdom, så folk bli helbredet og si: 'Guds rike er kommet nær!' Blir du godt mottatt, ikke dra videre, men fokuser på dette hjemmet og start en ny forsamling der. Paulus sa til de kristne i Filippi: Det dere har sett og hørt av meg: “Gjør det!”. Jesusmetoden er å holde seg til en veldig enkel modell, en modell som kan etterfølges. Den ble etterfulgt av apostlene, og den ble etterfulgt av de nye disiplene som ble vunnet:
“For da vårt evangelium kom til dere, skjedde det ikke bare med ord, men også med kraft, ved Den hellige ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hva vi gjorde hos dere; vi tenkte bare på dere....” (1 Tess 1.5)
“ ... og dere har brukt våre liv som en modell for deres liv, akkurat som vi har brukt Herrens liv som en modell for vårt liv. Dere tok til hjerte budskapet vi gav med den glede inspirert av den hellige Ånd, selv midt i vanskeligheter. Resultatet er at dere selv er blitt en modell for troen for alle de troende i Makedonia og Akaia. Ikke bare har Herrens budskap lydt fra dere til Makedonia og Akaia, men overalt vi drar så blir troen deres snakket om, så vi trenger ikke å si noe om det!” (1. Tess 1.6-8, The Voice)
Den nye apostoliske basen i Antiokia ble startet av sånne kristne, og ut fra den forsamlingen vokste nye tjenester frem som brakte evangeliet til Europa. Herrens Ånd var med dem, og når Barnabas kom og se hva Gud hadde gjort gjennom dem, så ble han glad. Det slik sanne Guds tjenere motiveres og fungerer.
