Jeg var på vei hjem ifra en veldig oppbyggelse og spennende skattejakt. Flere hadde fått oppleve Guds kraft til legedom og fått ord ifra Gud som bekreftet både at Gud ser dem og hva han ser av sine gaver og utrustning i dem. Alltid lærerikt å være på eventyr med Gud. På vei over Nordhordlandsbroen får jeg en tilskyndelse - kjør via Salhus. Jeg tenker: "Hvorfor det, Gud? Kommer de til å skje en ulykke på veien?" Ingen svar, men tilskyndelsen forlot meg ikke, så jeg kjørte via Salhus. Det kan jo ikke skade, men samtidig var jeg litt spent på hva Herren hadde på tapetet.
Ned i bakken skjer det som ofte skjer på denne strekningen. Det kommer en, nei to biler imot. Da må man rett og slett rygge. Vi har en bil med litt store speil, så jeg rygger etter speilene og peiler meg inn på kantstrekene på hver side, slapp bilene forbi og kjørte videre. Idet jeg kjørte sa den hellige Ånd til meg: "det var det jeg ville vise deg". Atte? Jeg hang naturligvis ikke med. Ville han vise meg at jeg må rygge når det kommer biler imot - det var jo litt av en åpenbaring. "Hvordan rygget du?" spurte Herren meg. "Jeg brukte begge speilene," svarte jeg - litt fornøyd med at jeg har lært å rygge etter speil. "Ja, for du har ikke øyne i nakken, har du vel?" svarte Herren. "Du må stole på det du ser i speilet, ikke sant?" Jo, det kunne jeg kjapt være enig i. "Og du brukte begge speilene. Ikke bare det ene," fortsatte Herren. "På den smale veien ser du begge veikantene i speilene og du kjører derfor midt på veien - du er i balanse." I løpet av noen sekunder, tok den hellige ånd meg igjennom et lynbibelstudie på speil. Det står noe om det i 2. Kor 3 og i Jak 1. "Spennende!" Jeg mediterte litt på dette. Det ene snakker om Åndens nærvær. Herren er Ånden, og der Ånden er Herre, der er det frihet. Det handler om å være i Guds nærvær og erfare Gud ansikt til ansikt - som i et speil og bli forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet. Det er det ene speilet. Det andre speilet er når vi ser i Guds ord hvem vi er - hvem Gud har gjort oss til i ham - og enda viktigere - hva han tenker å være i oss. Fokuset er på ham, ikke på oss. Dersom vi lever ut vår nye identitet, så lever vi helhjertet. Hvis ikke vi omsetter vår nye identitet i handling, så lurer vi oss selv, vi blir han som så seg i speilet og så glemte han med en gang hvordan ha så ut. Jeg tok poenget. Vi må ha både Ordet og Ånden, Gud er Ordet, og han er Ånden. Vi kan ikke velge ut deler av Gud - han lar seg ikke dele. Da blir vi som den som bare har ett speil, og vi har ikke balanse, vi får et veldig begrenset syn å navigere etter, og vi kan ikke stole på vårt naturlige syn - vi er helt avhengige av speilene Gud har gitt oss. "Jeg formidler meg i Ordet - det vil vise deg hvem er jeg, og hva jeg vil gjøre i og gjennom deg, men jeg formidler meg også gjennom Ånden, gjennom nærværet, så du erfarer meg, og du skjønner at det du leser ikke bare er ord, eller bare for noe en gang da, men det er noe for akkurat nå - Ordet er også et nå-ord - det skaper det som det nevner gjennom Åndens kraft og virke. Noen neglisjerer erfaring - de kan være såre fordi de ikke har opplevd så mye og reagerer negativt på andres vitnesbyrd om slikt. Men sannheten er at de trenger erfaring med min Ånd, ellers blir de bokstavtreller og de farer vill. Andre neglisjerer Ordet, de tenker de har erfart så mye og at Ånden gir veiledning. Han gjør det, men han gjør det gjennom Ordet de har lest og studert. Både Ord og Nærvær krever tid og disiplin. Du har lært å rygge etter speil fordi du har øvd og brukt tid på det. Bibelen sier søk meg. Det betyr søk meg både i Ordet og i Ånden. Disse hører sammen og virker alltid sammen. Du må ikke skille det jeg har forent. Du må bruke begge speilene som jeg har gitt. Folket mitt lider fordi de bruker kun et knippe med redskaper, mens redskapsskjulet er fullt. De er blitt som menigheten i Korint, der de sa: Jeg holder dem til den, og jeg holder meg til den, mens apostelen prøvde å vise dem: Alt hører dere til! Et puslespill med bare halvparten av brikkene, blir ikke til et bilde - speil taler om bildet. Jeg vil gi dere hele bildet, så dere ser med åndelige øyne og kan leve slik jeg vil."
Tenk at jeg ikke hadde sett dette før. To steder i det nye testamente taler om speil og om hva vi ser. Det er ikke teori, verken ordet eller Ånden, men det handler om livet vårt, om hvordan vi lever. "Men det er mer," sa Herren. "Begge avsnittene bruker ordet frihet". Jeg har den fordelen av at jeg har litt klisterhjerne, så jeg har mye av det nye testamentet i hodet. Jeg så med en gang hva han mente. Ja, så sannelig. "Der Herrens Ånd er, der er det frihet", og: "den som ser inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det." Oi! Dette ble jo bare mer spennende. Tenk at Gud tok meg rundt Salhus for at jeg skulle rygge, og så lære av det jeg erfarte i en samtale med Pappa Gud. Ånden som taler om åpenbaring i Skriftene. Jeg undret meg over Guds allsidighet når han taler til oss. Så både Ordet og Ånden er det som gir frihet. Vi finner ikke frihet bare i det ene - vi må ta til oss og erfare begge deler, i en vandring med Gud i hverdagen. Spise av Ordet, og drikke av Ånden. Uten mat og drikke, duger helten ikke. Og Ånden er det hjelper oss å leve ut Ordet slik at det ikke bare blir noe vi lagrer i hodene våre, slik at det blir liv og åpenbaring. Men om vi ikke lever i Ordet, så vil vi begrense Ånden i det han vil hjelpe oss inn i, for han har ikke noe å minne oss på - det Jesus har sagt. Så vi må lese og studere, og vi må lære utenat Skriftsteder, så han kan peke og vise hva Ordet betyr i vår hverdag. For det er livet det handler om, er det ikke? En tro uten handling er død. Om vi ikke gjør gjerninger som er omvendelsen verdig, så har vi vel ikke vendt om, eller?
Herre, må du hjelpe oss å bruke begge speilene og alt du har gitt oss, så vi kan lære deg å kjenne, og leve fullt ut det livet du har gitt oss og som du har kalt oss til å leve. Hjelp oss ikke å bli ensporet og ensidige i vandringen med deg, så vi holder oss det vi tenker er trygt i ene grøften, men at vi kan vandre midt på veien fordi både Ordet og Ånden veileder oss og viser oss din vilje i våre liv. Herre, dette er mer enn bare oss; det er snakk om at du skal få din vilje på jord, at ditt herlige navn skal bli åpenbart gjennom folket ditt. Herre, vis oss din store barmhjertighet, og lær oss Herre i din tålmodighet, på tross av våre lærevansker. Vi fortjener ingen ros, bortsett fra den som kommer ved din nåde. Må du se i nåde til oss.
lørdag 20. mai 2017
tirsdag 9. mai 2017
Hvorfor skal hedningene si: Hvor er din Gud? (Salme 119.25-48)
Dagens overskrift er et rop fra Guds helter ifra det gamle testament, og det er på ingen måte falt av moten med en ny pakt som er tuftet på bedre løfter. Den nye pakt har virkeliggjort mye av det løftene i GT pekte fram imot - Guds rettferdighet og tilgang til Far i én Ånd. Den nye pakt er herlighetens tjeneste framfor den gamle fordømmelsens tjeneste (2.Kor 3; Ef 2). Hvorfor skal hendningene - de som ikke tror - få spotte oss og si med frekk mine: "Hvor er nå din Gud?". Spørsmålet tar utgangspunkt i vår fornedrelse, men ikke bare det. Det er et resonnement og et hjerte som tenker på Guds navn og rykte mer enn vårt. Når Gud utfordrer Moses og sier at han kan begynne på nytt med ham - Moses - Gudsmannen, så svarer Moses: "Men det kan du ikke gjøre, Herre. Tenk på navnet ditt. Folk vil jo spotte og si: Gud klarte ikke å føre dem inn i det lovede land - derfor utslettet ham dem like godt i ørkenen". Gud hører på Moses. Ikke fordi han trengte råd derifra, men Gud vil noen ganger gi oss flere alternativer for at vi skal bli bevisste på hva som bor i hjertet vårt. Moses bestod prøven - han tenkte på Gud sitt rykte mer enn sitt image. Det var den ydmyke Moses som svarte Gud, ikke Moses drevet av stormannsgalskap. Han hadde all grunn til å gi opp det opprørske og vrange folket - tenk for et tilbud! Men Moses så lenger enn til korte gevinster i egen lomme og ego. Han var drevet av et hjerte for Gud og av Guds hjerte for folket.
Salmistens bønn i dette avsnittet er at løftet skal vise seg å stå fast, så spotten han frykter for kan bli tatt bort, og hans tro og gudsfrykt kan styrkes. Hvordan kan det vise seg at et løfte står fast på en slik måte at spotten fra dem som ikke kjenner Gud stilner? Jo, at løfte går i oppfyllelse. Tidligere i avsnittet sier han: "La meg forstå den veien dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under" (v.27). I en del troendes forståelse er Guds veier og Guds under to forskjellige ting. De siterer Salme 103: "Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels folk". Moses forstod seg på Gud, det gjorde ikke folket, sier de. Og det høres jo tilforlatelig riktig ut, og likevel er man iferd med å dele opp det som ikke kan skilles, like lite som man kan dele opp Gud og hans egenskaper, så sant han er én. Salmene inneholder noe av det ypperste av hebraisk poesi, og et bærende element i denne er parallellisme. Det vil si to setninger som bygger på hverandre, og viser ulike aspekter av det samme. Under og Guds veier er ikke grunnleggende forskjellige, tvert imot. Fjerner du under, så har du samtidig fjernet Gud og hans måter å gjøre ting på. Lar vi Gud være Gud, eller lager vi oss en Gud som mest blir en tanke eller et framtidshåp, bare? Gud kunngjorde Moses hans veier, blant annet gjennom under. Det som er riktig observert er at folket ikke forstod Guds veier, men det var ikke på grunn av under, men på tross av under. Til og med da forstod de ikke Guds allmakt. Til og med da klagde de og ville tilbake til Egypt. De trodde ikke Gud kunne gi dem kjøtt i ørkenen, selv om han gav dem manna - englebrød - hver dag. De trodde ikke at han kunne føre dem inn i løfteslandet, selv om han - gjennom store under - hadde ført dem ut av Egypt. De trodde ikke på tross av gjerningene (Hebr 3.9). Dersom vi tenker at vi kan klare oss uten under, så er er vi i stor grad som dem. Vi liker oss rundt kjøttgrytene i Egypt. Vi vil ikke på eventyr med Gud, for det kjennes så ubehagelig. Vi liker heller å sitte å vise hvor mye bibelkunnskap vi har, til hverandre, og i trygge settinger. Det de alle færreste tørr å si, er at bibelen kan bli en avgud for oss - en erstatning for sann Gudskunnskap og -erfaring. Vi søker egentlig ikke Gud i Skriftene, men hodefyll - den perfekte teologi. Men det finnes bare en perfekt teologi. Han heter Jesus Kristus. Han er bønnesvar på alle våre bønner, for i ham har alle løftene fått sitt "ja". Det som mangler er at de på oss skal få sin oppfyllelse (sitt amen), til Guds ære (2. Kor 1.20, bibelen, Guds Ord).
Hvorfor skal hedningene si: "Hvor er din Gud?" Jeg tror ikke vi som troende blir fri all nød og plage i den tid vi lever i. Men om vi tror det som står der når vi leser apostlenes gjerninger, da må vi jo tro at det de levde i er mulig for oss idag? Eller er vi i praksis opphørsteologer som hevder at nå som vi har bibelen, så trenger vi ingen nådegaver, ingen under, ingen krafts og Ånds bevis? Det som er så rart er at når man beveger seg i menigheter hvor det skjer lite under, så finner man nok av dem med store behov som vil få problemer av slike utfordringer som dette. De føler at de ikke har tro nok til å bli helbredet. Men dette dreier seg ikke om deg og dine prestasjoner, og særlig ikke i forhold til eget velvære. Det dreier seg om hvordan vi demonstrerer Jesus ute blant folk. Det som også er tilsvarende rart, er at når man beveger seg i menigheter der det skjer regelmessige under, så finner man døve, folk i rullestol og med alle slags skavanker i bønnekøen. Og de er der ikke primært for sin egen del. Nei, de er forbedere(!). De har lært gjennom det faktum at Gud gjør under, at dette dreier seg ikke utelukkende om dem og deres begrensninger. Dette er ikke noe vi kan få til og om vi aller så frisk. Derfor er heller ikke egen sykdom noen hindring. Ja, hvorfor blir ikke de helbredet, da? Feil spørsmål. Jeg har ingen svar å gi på slikt. De blir helbredet, men det er de ikke enda. Og for å si det slik: de bør ha mer håp om egen helbredelse når Gud helbreder gjennom dem ennder hvor under er like sjelden som regn i Sahara. Det er noe vakkert med dette. At andres helbredelse gjennom syke deg kan være deg til oppmuntring, og ikke at en går i vranglås med den navlebeskuende holdningen: "Når skal det bli min tur?" Hvis det er noen turer, så er jo sjansen større for at den en gang blir min, er det ikke slik? Jeg forstår ikke alt. Jeg forstår ikke hvorfor Jesus lover oss kraft og herlighet, og dertil masse trøbbel og forfølgelse. Men det er ikke alt en trenger å forstå. Jesus sier: Følg du meg. Det vil si: Gjør det jeg gjør.
Det som skremmer meg med den kristendomsformen jeg ser så mye av i Vesten er det enorme selvfokuset. Når en snakker om å gå ut blant folk å helbrede de syke, så får en høre: Nei, det tør jeg ikke. Ikke en gang når en kan gå med noen som er trygge i situasjonen. En føler på frykt, og tenker at det er grunn god nok til å la være. Men det at en føler på frykt er ikke ens betydende med at en skal følge den. Paulus følte på frykt mange ganger, men han lot seg ikke styre av frykten. Menneskefrykt er en snare, sier ordspråkene. For menneskefrykt er skjult stolthet. En vil ikke bli stilt i forlegenhet. Er du nervøs, ydmyk og forsiktig? Flott! Da egner du deg supert til gateevangelisering. En hel del av dem som jeg ikke vil nå og få tillit nok til at dem vil la meg betjene dem i Jesu navn fordi jeg virker for trygg og selvsikker, vil du nå. Jeg har sett det med egne øyne. Vi trenger de forsiktige ute blant folk og få dem til å oppdage at deres største vegring fort kan bli deres største styrke. Kjærlighet overvinner frykten, for kjærligheten driver frykten ut, og den driver deg ut også - til høsten. Kristendommen i Vesten trenger apostolisk reformasjon. Det klages over brente barn og dårlig ledelse. Jeg lurer mange ganger på hvor mange som klaget og som ville idag ha klaget på Paulus. Horribel lederstil. Alt for tøff og ufølsom. Vi er flinke til å lage glansbilder, fordi det er så lite i vårt eget liv som ligner på det nye testamente. Da gikk alt så greit, da, og særlig når de hogg hodet av folk og korsfestet dem opp ned og drev folk fra hus og hjem. Det er mye som ikke går an dersom bekvemmeligheten er Herre. Men du kan ikke tjene Gud og Bekvemmelighet. Du vil elske den ene og hate den andre. Herre Jesus - ha miskunn med oss, og vekk oss til live, så vi ser hva du har kalt oss til og finner i oss et gjensvar!
Salmistens bønn i dette avsnittet er at løftet skal vise seg å stå fast, så spotten han frykter for kan bli tatt bort, og hans tro og gudsfrykt kan styrkes. Hvordan kan det vise seg at et løfte står fast på en slik måte at spotten fra dem som ikke kjenner Gud stilner? Jo, at løfte går i oppfyllelse. Tidligere i avsnittet sier han: "La meg forstå den veien dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under" (v.27). I en del troendes forståelse er Guds veier og Guds under to forskjellige ting. De siterer Salme 103: "Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels folk". Moses forstod seg på Gud, det gjorde ikke folket, sier de. Og det høres jo tilforlatelig riktig ut, og likevel er man iferd med å dele opp det som ikke kan skilles, like lite som man kan dele opp Gud og hans egenskaper, så sant han er én. Salmene inneholder noe av det ypperste av hebraisk poesi, og et bærende element i denne er parallellisme. Det vil si to setninger som bygger på hverandre, og viser ulike aspekter av det samme. Under og Guds veier er ikke grunnleggende forskjellige, tvert imot. Fjerner du under, så har du samtidig fjernet Gud og hans måter å gjøre ting på. Lar vi Gud være Gud, eller lager vi oss en Gud som mest blir en tanke eller et framtidshåp, bare? Gud kunngjorde Moses hans veier, blant annet gjennom under. Det som er riktig observert er at folket ikke forstod Guds veier, men det var ikke på grunn av under, men på tross av under. Til og med da forstod de ikke Guds allmakt. Til og med da klagde de og ville tilbake til Egypt. De trodde ikke Gud kunne gi dem kjøtt i ørkenen, selv om han gav dem manna - englebrød - hver dag. De trodde ikke at han kunne føre dem inn i løfteslandet, selv om han - gjennom store under - hadde ført dem ut av Egypt. De trodde ikke på tross av gjerningene (Hebr 3.9). Dersom vi tenker at vi kan klare oss uten under, så er er vi i stor grad som dem. Vi liker oss rundt kjøttgrytene i Egypt. Vi vil ikke på eventyr med Gud, for det kjennes så ubehagelig. Vi liker heller å sitte å vise hvor mye bibelkunnskap vi har, til hverandre, og i trygge settinger. Det de alle færreste tørr å si, er at bibelen kan bli en avgud for oss - en erstatning for sann Gudskunnskap og -erfaring. Vi søker egentlig ikke Gud i Skriftene, men hodefyll - den perfekte teologi. Men det finnes bare en perfekt teologi. Han heter Jesus Kristus. Han er bønnesvar på alle våre bønner, for i ham har alle løftene fått sitt "ja". Det som mangler er at de på oss skal få sin oppfyllelse (sitt amen), til Guds ære (2. Kor 1.20, bibelen, Guds Ord).
"Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse som du har sagt! Da kan gi jeg spotteren svar, for jeg stoler på ditt ord" (Sal 119,41-42)Vi lever i et sekularisert samfunn hvor tro blir latterliggjort fra mange kanter. Hva skal vi svare disse spotterne? Noen prøver seg med trosforsvar, og det er mye godt i det, men når vi snakker om Gud, så sprenger han alle mentale begrensninger, så man ender fort opp med å spille på feil banehalvdel .At det er en allmektig Gud som har skapt hele verden, men som tydeligvis har bestemt seg for at nå får nå skapningen i stor grad få seile sin egen sjø, er ikke spesielt overbevisende. Det hjelper ikke å møte ateisme med det som grunnleggende ikke er noe annet enn praktisk ateisme i Guds navn. Det ligger i hele gudsbegrepet at når Gud er allmektig skaper, så gjør han ting som ikke noe menneske kan få til. Ellers kan vi like godt tro på stokk og stein, for de forholder seg også ganske stille, og det finnes mange religiøse bøker fra døde folk. Men vi tror om vår Gud at han lever og at han har reist Jesus sin Salvede (=Kristus) opp fra de døde. Det er uhørt det. Hvem kan vel tro på noe slikt? Dem som ved troen opplever kraften av hans oppstandelse. Jesus Kristus reist opp fra de døde har et uttrykk. Du finner det i Apostlenes gjerninger. Du finner det i øvrig vekkelseshistorie. Miskunn og frelse er ikke noe som bare hører framtiden til. Jesus sier: Vend om, for Guds rike er kommet nær. Er det dette vi forkynner, eller er vi mer opptatt av: "Vend om, for dommen er nær". Dom er en del av Guds rike, men Jesus demonstrerte Guds rikes makt, på en slik måte at folk fikk et møte med dommeren - en dommer som helst ville frifinne dem - ikke fordømme, en Gud som hadde gjort seg sjøl, sitt vesen og sin kraft tilgjengelig gjennom å sende sin Sønn i menneskers skikkelse. Jesus er Guds ultimate tiltak på å oversette seg selv slik at mennesker skal kunne gripe hvem han er og hva som er på hans hjerte. Det er Jesus vi er kalt til å representere og demonstrere. Det handler som mye mer om et liv enn om en bok. Det handler så mye mer om levende bokstaver enn sverte på dødt papir. Mange vil ikke tørre å omtale bibelen på en slik måte - ut av respekt. Og for all del. Respekt for Skriftene er veldig bra. Takk Gud for Skriftene. Men uten Åndens kraft og åpenbaring blir det bare bokstaven som slår ihjel, istedetfor Ånden som blåser liv i Ordene, slik at vi ser og lever ut hvem Jesus er.
Hvorfor skal hedningene si: "Hvor er din Gud?" Jeg tror ikke vi som troende blir fri all nød og plage i den tid vi lever i. Men om vi tror det som står der når vi leser apostlenes gjerninger, da må vi jo tro at det de levde i er mulig for oss idag? Eller er vi i praksis opphørsteologer som hevder at nå som vi har bibelen, så trenger vi ingen nådegaver, ingen under, ingen krafts og Ånds bevis? Det som er så rart er at når man beveger seg i menigheter hvor det skjer lite under, så finner man nok av dem med store behov som vil få problemer av slike utfordringer som dette. De føler at de ikke har tro nok til å bli helbredet. Men dette dreier seg ikke om deg og dine prestasjoner, og særlig ikke i forhold til eget velvære. Det dreier seg om hvordan vi demonstrerer Jesus ute blant folk. Det som også er tilsvarende rart, er at når man beveger seg i menigheter der det skjer regelmessige under, så finner man døve, folk i rullestol og med alle slags skavanker i bønnekøen. Og de er der ikke primært for sin egen del. Nei, de er forbedere(!). De har lært gjennom det faktum at Gud gjør under, at dette dreier seg ikke utelukkende om dem og deres begrensninger. Dette er ikke noe vi kan få til og om vi aller så frisk. Derfor er heller ikke egen sykdom noen hindring. Ja, hvorfor blir ikke de helbredet, da? Feil spørsmål. Jeg har ingen svar å gi på slikt. De blir helbredet, men det er de ikke enda. Og for å si det slik: de bør ha mer håp om egen helbredelse når Gud helbreder gjennom dem ennder hvor under er like sjelden som regn i Sahara. Det er noe vakkert med dette. At andres helbredelse gjennom syke deg kan være deg til oppmuntring, og ikke at en går i vranglås med den navlebeskuende holdningen: "Når skal det bli min tur?" Hvis det er noen turer, så er jo sjansen større for at den en gang blir min, er det ikke slik? Jeg forstår ikke alt. Jeg forstår ikke hvorfor Jesus lover oss kraft og herlighet, og dertil masse trøbbel og forfølgelse. Men det er ikke alt en trenger å forstå. Jesus sier: Følg du meg. Det vil si: Gjør det jeg gjør.
Det som skremmer meg med den kristendomsformen jeg ser så mye av i Vesten er det enorme selvfokuset. Når en snakker om å gå ut blant folk å helbrede de syke, så får en høre: Nei, det tør jeg ikke. Ikke en gang når en kan gå med noen som er trygge i situasjonen. En føler på frykt, og tenker at det er grunn god nok til å la være. Men det at en føler på frykt er ikke ens betydende med at en skal følge den. Paulus følte på frykt mange ganger, men han lot seg ikke styre av frykten. Menneskefrykt er en snare, sier ordspråkene. For menneskefrykt er skjult stolthet. En vil ikke bli stilt i forlegenhet. Er du nervøs, ydmyk og forsiktig? Flott! Da egner du deg supert til gateevangelisering. En hel del av dem som jeg ikke vil nå og få tillit nok til at dem vil la meg betjene dem i Jesu navn fordi jeg virker for trygg og selvsikker, vil du nå. Jeg har sett det med egne øyne. Vi trenger de forsiktige ute blant folk og få dem til å oppdage at deres største vegring fort kan bli deres største styrke. Kjærlighet overvinner frykten, for kjærligheten driver frykten ut, og den driver deg ut også - til høsten. Kristendommen i Vesten trenger apostolisk reformasjon. Det klages over brente barn og dårlig ledelse. Jeg lurer mange ganger på hvor mange som klaget og som ville idag ha klaget på Paulus. Horribel lederstil. Alt for tøff og ufølsom. Vi er flinke til å lage glansbilder, fordi det er så lite i vårt eget liv som ligner på det nye testamente. Da gikk alt så greit, da, og særlig når de hogg hodet av folk og korsfestet dem opp ned og drev folk fra hus og hjem. Det er mye som ikke går an dersom bekvemmeligheten er Herre. Men du kan ikke tjene Gud og Bekvemmelighet. Du vil elske den ene og hate den andre. Herre Jesus - ha miskunn med oss, og vekk oss til live, så vi ser hva du har kalt oss til og finner i oss et gjensvar!
Abonner på:
Innlegg (Atom)