Jesus er hjørnesteinen og toppsteinen i denne fantastiske bygningen. Han er begynnelsen og enden (og alt imellom). Jesus er det rette mål, akkurat som han er den rette representasjonen av Guds vesen. Disipler ble kalt kristne fordi de lignet på Kristus. Det var Jesu selvoppofrende kjærlighet og hans kraft som preget dem og fellesskapet i Guds rike. All kirkesamfunnsmentalitet med sin "vi har det" tankegang har sin rot i et annet mål enn Kristus. Vi krangler om hvem som er mest bibelske, men det er bare ett mål for hva som er bibelsk, og det er Kristus. Han er Ordet blitt menneske, Ordet levd ut i hele sin fylde. Ordet er ikke penn og blekk på et papir, eller teologi, uansett hvor godt den er formulert. Slike ting kan formidle Ordet når vi leser eller hører det og gir det rom i hjertene, men Guds ord er levende. Penn og papir eller teoretisk kunnskap om Ordet står i motsetning til Ordets natur, for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Kunnskap gjør stolt, mens kjærligheten bygger opp. Vi er flinke til å lage teologiske skillelinjer, men er vi like ivrige etter å strekke oss etter Kristus? Det er mye som gir seg ut for å være Kristusåpenbaring, men det er bare ett gyldig mål for det, og det er i hvilken grad det ligner på Jesus Kristus, hans liv og hans tjeneste. Om kristne hadde tatt dette målet på alvor, ville vi brukt veldig lite energi på å sammenligne oss med hverandre, enten det fører til hovmod eller underlegenhet. Vi hadde brukt all energi på ved Guds nåde å strekke oss etter ham som er hodet. Sammenligning på et menneskelig plan, gir ingen nåde, for det har ikke sin rot i Gud. Det er når vi bruker den rette målesnoren, at nåde kommer inn i bildet. Vi kan erkjenne vår tilkortkommenhet både personlig og som fellesskap uten at det er så mye som et snev av fordømmelse i det. Tvert imot så er det en dyp og inderlig glede over det vi har lært og tatt imot, samtidig som det er en tilsvarende dyp lengsel etter å gripe og evne å leve ut mer av ham. For en glede det er at vi ennå har mye å vokse inn i, at det er mer å innta. Det er stor forskjell på selvtilfredshet og tilfredshet i Gud. Det er stor forskjell på menneskelig misnøye og utålmodighet og guddommelig lengsel og desperasjon. Den som har den rette målesnoren, jubler hemningsløst over det Gud gjør og har gjort, og roper samtidig høyt i desperasjon etter mer.
Bibelen snakker om personlige mål, som mål av nåde og mål av tro. Det er slik at vi på et personlig plan uttrykker deler av Kristi fylde. Det er først når vi står sammen med søsken at bildet blir fylt ut. Vi er lemmer på et legeme. Samtidig er det slik at lemmene påvirker og betjener hverandre. Et gjennombrudd for meg, betyr et gjennombrudd for hele legemet. Både fordi vi står sammen, men også fordi at mange andre blir insipirert til å innta det samme. Kraften i et levende vitnesbyrd, Ordet blitt levende ved Guds ånd og kraft, er mektig. Du kan høre andre fortelle om hvordan du fikk tro og gjennombrudd, og gjennom det får du tro og gjennombrudd. Blir vi alle helt like? Nei, men det er heller ikke tette skott i legemet. Det som er et mål av nåde idag trenger ikke å være det om 5 år. Troens natur betyr vekst, og så er det slik at vi vokser ulikt på ulike områder og i ulike gaver. Jeg drømmer om et fellesskap av feirende og lengtende mennesker som ledes av mennesker som kan si som Paulus: "Når jeg kommer til dere, vil jeg komme med en rikdom av Kristi velsignelse." og: "Jeg lengter etter å se dere, for å kunne gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere." Mennesker som gjennom sin Kristuslikhet gir rikelig anledning til å rope om mer nåde for sitt eget liv og tjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar