Småbarn - Guds hemmelige våpen i Guds rike (Salme 8.3)

"You have built a stronghold by the songs of babies. Strength rises up with the chorus of singing children. This kind of praise has the power to shut Satan’s mouth. Childlike worship will silence the madness of those who oppose you." (Sal 8.2 - engelsk vers-system - Passion Translation)

"Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren." (Sal 8.3, N11BM)

"From the mouths of children and nursing babies you have ordained praise on account of your adversaries, so that you might put an end to the vindictive enemy." (Sal 8.2, engelsk vers-system - NET Bible)

Det er noe med den nye pakt som er grensesprengende. Det sprenger grenser i forhold til sosial status, kjønn, alder og generasjoner. Det sprenger grenser mellom ulike kulturer og land. Vi kan stå og prise Gud på ulike språk uten av vi forstår hverandre og kjenne at vi er ett. Jeremia profeterer om den nye pakt og sier at: "da skal alle kjenne meg, både små og store." (Jer 31.34). Joel sier det slik:

"Kall folket sammen, hellige forsamlingen! La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen." (Joel 2.16).

Og Jesaja:

"Dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid." (Jes 59.21) 

Den nye pakt er en pakt for generasjoner og for alle aldre. Jeg tror ikke på spedbarnsdåp, fordi kristen dåp har med omvendelse og beslutning om disippelskap å gjøre (Apg 2.38). En bevisst omvendelse kommer inn i bilde på et tidspunkt når bevissthet som synd har våknet og en har noe å vende om ifra. Dåp er kun ditt valg, og kan aldri tas av noen annen. Derfor heter det: "la dere alle døpe, hver og en av dere" (Apg 2.38). Omvendelse og kallet livslangt disippelskap er et verk av den hellige Ånd og vi kan forkynne omvendelse og nødvendigheten av den, men tvangskristendom har aldri hatt noen god frukt. Men vi er på den annen side fri til å introdusere Gud, hans rike og hans nærvær til barna, helt fra de er født, så når synd og skam kommer inn i bildet, så kjenner de en god Gud og velger å gi seg fullt og helt til ham som Herre og Frelser istedet for å la skammen og opprøret ta over og styre. Frelse ifra kan like greit være at man slipper og bli så skadet, eller hva? Men synd og omvendelse er ikke en nødvendighet for å kjenne og vandre med Gud. For Adam og Eva vandret med Herren før syndefallet. Noe av utfordringene med luthersk lære om arvesynd og reaksjonene imot den, er at kommer i et evangelikalt dilemma. Hvordan kan barn oppleve Gud og bli brukt av Gud på en sterk måte uten egentlig å skjønne behovet for frelse og tilgivelse på en slik måte at de kan redegjøre for og forstå evangeliet? Lutheranere døper spebarn fordi de tror at da blir de Guds barn. Metodister døper spedbarn fordi de tror at de er Guds barn. Det vi vet at empirisk erfaring - renspikket bevis, er at barn helt ned i 2-3 års alderen kan be for syke, så til og med blinde får synet igjen. De har ikke engang fått av seg bleie og snakker ikke nødvendigvis rent, heller. En del taler også i tunger allerede i 4-5 års alderen. Bør de da bli døpt? Veldig godt spørsmål. Følger en logikken til Peter i Apg 11, så er svaret ja. Når Gud har sitt stempel, hvem er da vi? Barn er så forskjellig, og foreldrene har også et ord med i laget med tanke på å vurdere barns modenhet. En del barn har latt seg døpe og får senere et gjennombrudd som gjør at de kommer i et dilemma fordi opplever kall til å la seg døpe "på nytt". Om vi da står i veien for en enkel overbevisning og Guds verk, kommer vi i skade for å gjøre det samme som vi mener lutherske foreldre ofte kommer i skade for å gjøre - å hindre grunnleggende erfaring med Jesus og hans frelsende gjerning. Vi må erkjenne at vi kan ta feil. Vi trodde de var klar, men hvis overbevisningen i hjertet til den det gjelder senere sier noe annet, så bør vår respekt for tro og overbevisning komme først. Så får vi heller hjelpe de ytterst få som vil døpes annenhver uke. Det er ikke enkle, firkantete svar på dette, men hovedregelen er å la Gud være Gud og anerkjenne Guds verk og legge bort stivbent teologi i begge ender. Troendes dåp og barnedåp er ikke nødvendigvis motsetninger - det er først når vi snakker om spedbarnsdåp - der det ikke er noen bekjennelse av at Jesus er Herre, at vitnesbyrdet i NT mangler helt.

Fordi vi er så opptatt av omvendelsen og bekjennelsen og læren, så ender vi opp med å behandle barn som mindreverdige borgere i Guds rike, mens Jesus sin tilnærming var at Guds rike hører slike til. Jeg kjenner flere som bruker barn som forbedere og med usedvanlig gode resultater. De trenger trygge voksne rundt seg, men hvorfor er det slik at voksne ber for barn i gudstjenester og møter, men ikke omvendt? Kan vi lære barn å be og få bønnesvar? Klart vi kan! Bønnene blir da så enkle at det blir fokus på å be for å få, ikke å be for å vise hvor flink en er til å ordlegge seg. Jesus snakker om at vi må ta imot Guds rike som små barn. En intellektuell kapasitet er ikke bare en fordel, men kan stå direkte i veien. Vi har en tendens til å måtte forklare alt som skjer; det som egentlig er et mysterie og som vi ikke kjenner i detalj. Og vi kan bli så fornøyde med forklaringer at vi fort kan droppe realiteter til fordel for forklaringene.

"På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»" (Matt 21.14-16)

Det greske ordet for beredt er interessant. Det nye testamentet siterer Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som var tilgjengelig på Jesu tid som mye godt var bibelen i menighetens første tid. En mer nøyaktiv oversettelse av den greske teksten lyder "Fra småbarn og spedbarns munn har du beredt deg lovprisning" (se f.eks. bibelen, Guds ord). Ordet for beredt er det samme ordet som brukes i Ef 4.11-12 som sier hvorfor Gud har gitt oss tjenestegaver (apostler, profeter, evangelister, etc). De er gitt oss for å utruste, sette i stand de hellige. Gud vil altså utruste småbarn til å lovprise Gud, og den lovprisningen har en mektig kraft. Ja, til og med spedbarns pludring er en lovprisning i Guds ører, og når vi taler i tunger, så beveger vi oss inn i en tilsvarende barnslig tro at Gud forstår hva vi sier selv om det ikke gir mening for noen. Men i alt Gud vil gjøre, så har han involvert oss. Babbel eller tungetale er fint til sitt bruk, og Gud elsker det. Men målet er andres oppbyggelse, for slik er Guds kjærlighet at den tenker ikke først og fremst på seg selv. Derfor må barna "utruste" og "trenes" , som ordet som er oversatt "beredt" også kan bety. Og det er ikke slik at fordi Gud har en utrustning for barn til å stoppe fiendens herjinger, som Salme 8.3 sier, så skjer det derfor automatisk. Vi som voksne er en del av den utrustningen som skal skje, idet vi tilrettelegger og oppmuntrer barna til å erfare og kjenne Gud, slik profetene har lovt oss at de skal gjøre. Hva med omvendelsen? Slapp av. Guds godhet driver til omvendelse. Det var når Peter så Jesus berge hele den nedadgående fiskebedriften hans i et fiskemirakel, at han sa: "Herre gå ifra meg, for jeg er en syndig mann". Du skjønner - det er en sammenheng mellom gudsfrykt og mirakler - begge veier. I en atmosfære der Gud føler seg så fri at han slår seg løs, så vil Åndens nærvær også bekrefte forkynnelsen ved å virke syndenød - det først og fremst hans produkt; ikke vårt. Når vi forkynner Jesu død og oppstandelse, så døde han jo for noe. Hans stedfortredende død er på ingen måte ikke gimmick eller unødvendig, men ramme alvor. Åndens verk er at vi virkelig forstår dette alvoret og hiver oss inn i frelserens fang med hud og hår.

Jeg har mange gode erfaringer å ha barn som medarbeidere og deltakere på flere områder. Når barn i skolealder er med i husgruppesamlingene, får jeg god hjelp til å unngå at voksne ender opp i lite oppbyggelig snakk og diskusjoner som trigger uenigheter og konflikter. Folk tar seg liksom litt sammen og tar ikke ut frustasjoner over ting i gruppa eller andre ting i menigheten i selve samlingen. Det er en plass for å snakke om sånt, også, men om vi gjør det til en vane å gjøre det i samlingene, så mister en trygghet og momentum i forhold til å inkludere nye. Den tryggheten jeg ønsker skal være der til å ta med nye, er den samme tryggheten som trenger å være der når barn er til stede, og som mye lettere blir slik når barn er tilstede. Uenigheter og konflikter løses nemlig best andre steder og med dem det gjelder, ikke i en samling som er åpen for alle. Gruppesamlingen er ikke et sted å hente sympati for egne meninger om ting - det er et sted for innbyrdes oppbyggelse. Ja, det er rom for å dele personlige ting, men alt for personlige ting brettet ut kan bli ødeleggende for den som deler det, og også her er barn tilstedeværelse en beskyttelse jeg har satt pris på. Om barna er små, så kan de være med når samlingen er hjemme hos dem selv, og de kan være med i starten og et stykke ut i lovsangen kan de voksne gå med dem og se dem velsignet til sengs. Husgrupper er ikke en voksengreie - det er veldig enkelt å inkludere barn og mange tilfeller en fordel, også. Jeg har også hatt barn med meg på gateevangelisering, "skattejakt" som vi gjerne kaller det. Men litt veiledning fungerer det aldeles utmerket. Barna tror de hører ifra Gud, og det er helt korrekt - det gjør de. En kan unngå veldig mye avvisning når en har barn med seg. Voksne som er skeptiske til alt som har med det de mener er overtro og eventyr, blir liksom ikke så skarpe i kantene når det står et barn foran dem, sammen med en voksen. "Ja, ja. De skjønner jo ikke bedre, stakkar. La oss nå være litt grei." Det de ikke vet, er at det er de mest radikale og trosfriske forbederne de har foran seg. Og når miraklet er et faktum, så har det foregått en aldri så liten ommøblering og scenebytte. Å innføre begreper som hypnose og suggesjon når et lite barn ber i barnslig tro til Gud - ja, nei, det blir liksom litt for dumt, selv for en innbarka ateist med høyt nivå av gudsangst. Jeg opplevde en gang å ha med meg en ung gutt hvor han opplevde seg ledet til noen rusmisbrukere. De var ærlig og åpne med situasjonen sin og ting de led av, og når den unge gutten bad, så skjedde det under. De var to stykker som satt der, og når den andre så hva som skjedde når gutten bad, så ville han også ha forbønn. Det endte med at han tok gutten i hånden, så ham inn i øynene, og sa: Tusen takk! Jeg tror det var et stort øyeblikk for både gutten og rusmisbrukerne. Så enkelt og banalt, men du verden for kraftfullt. På gudstjenesten tok jeg gutten frem og intervjuet ham sånn i all enkelhet. Det er sjelden jeg har sett slik respons i salen på vitnesbyrd av denne typen. Så også på det området får vi hjelp av barn. Man får seg ikke til å være avmålt og likegyldig når et barn forteller om sine erfaringer med bønnesvar og mirakler. Det burde vi ikke være ellers, heller.

Vi er ment å være sammen om evangeliet om Guds rike, barn og voksne, men vi ender ofte opp med å lage skiller som Gud aldri har plassert der. Farshjertene må vendes til barna, så de igjen kan vendes til fedrene (Mal 4). Positiv oppmerksomhet og å være på oppdagelsesreise sammen med litt risiko er en sikker vinner for å knytte barn og voksne sammen i en felles erfaring. Barna mine som nå er voksne, elsker å reise på tur med meg fordi jeg har såpass mange løse skruer i topplokket at det blir ganske så eventyraktig - noen ganger i overkant spennende. Og likevel: De kommer tilbake stadig vekk og vil reise og oppleve nye ting. Guds rike er en reise i det umulige. Det dreier seg om langt mer enn glansbilder, bibelhistorier og "Jesus elsker alle barna". Etter en reise til en etterhvert kjent menighet i NordCaliforina, tok jeg med min yngste datter ut på en lunsj for å høre hva hun satt igjen med. Jeg hadde selv vært på barnesamlinger under konferansen, og var mektig berørt av det jeg så. Min yngste datter la ikke fingrene imellom når hun omtalte barnesamlingene vi hadde i vår menighet. Det gikk jo ikke an å bare kjøre en bibelhistorie greie og så skulle de leke og gjøre andre ting. De måtte jo få skikkelig undervisning og trening! Jeg var svar skyldig. Hva skulle jeg si? Jeg skjønte jo hva hun mente. I barnemøtene jeg hadde vært med på, ble barna aktivert i åndelige gaver, forbønn, og å høre ifra Gud. Og de ble i høyeste grad tatt på alvor. Bar det preg av modenhet og alder? Selvsagt! Men hvem sier at det er mindre kraftfullt? Det er den Gud setter sitt stempel på som holder mål, ikke den som kan brilliere med talekunst og fine vendinger.

Jeg innser at jeg har sviktet, både som menighetsleder og far. Til dels er man selv barn av egen tid og åndelig oppvekst, men når en ser noe som er annerledes og som ligner mere på løftene om den nye pakt, så begynner en reise, som må en begynne med en erkjennelse. Det vi gjør er ikke rett. Her må forandring til. Vi undervurderer Gud i barna våre, og et veldig viktig våpen som Gud ønsker å bruke blir holdt nede. Skriften snakker i Sal 8.3 om barn som
- et festningsverk
- en styrke
- et vern
- et redskap til å gjøre ende på en hevngjerrig fiende
- en redskap lovprisning, innsatt av Gud.

Det er ikke rent lite. Tenker vi slik om dem i en menighetssammenhet? Aktiverer vi barna i en nytestamentlig tro og praksis? Klart, uten at vi voksne selv lever i dette, blir det vanskelig å gi videre til neste generasjon det vi ikke selv har tatt del i. Men jeg tror barna kan hjelpe oss også der. La oss ta steg sammen. Barn håndterer skuffelser bedre enn vi tror. Vi kan enkelt si at det er ting vi ikke forstår, og at mye dreier seg om å prøve og å lære. Er det noe barn skjønner, så er det akkurat det. De har en utholdenhet i prøving og feiling som langt overgår de fleste voksnes. Verden vil kritisere oss for å pushe barna foran oss i vår tro. Men en del vil kritisere oss uansett. Når en troshelt fra Afrika var på besøk som attpåtil påstås å ha reist opp døde, så skrev Stanghelle som er vokst opp i det pietistiske og strenge vestlandske indremisjon om villfarende troende og stakkars mennesker som gis en falsk forhåpning. Stanghelle har jo ikke så mye greie på slik, og vi kan ikke forvente så mye mer av journalister utenfor strengt tatt kristne avviser. Hvis det er slik at verden trenger å vinnes, så må det være en grunn for det, eller? Men jeg vet hva jeg skal svare kritikken: "Hvem pusher hvem sin tro? Jeg tror det er vi voksne som er under opplæring av barna når det kommer til tro, her altså, men like fullt er vi her som voksne og passer på at barna ikke blir utsatt for ubehageligheter, og at de har det greit." - og så fortalt om noen ting som skjer når barn ber.  Ydmykhet og det å løfte frem andre med et smil er ganske så uangripelig - vitnesbyrd like så.

Edit 04.11.2018: I går var på jeg på healing rooms i Bethel Church, Redding. De har en egne barnegrupper som er med og ber, her. Den heter BAM!!! De er i følge med voksne, men de ber og betjener barn og voksne sammen med dem. Det var så vakkert, og det kjentes bare så rett, så profetisk, så Guds rike. De eldste barna hadde mer tålmodighet og la hendene på dem som ble betjent og fulgte med. Andre satt ved siden av og tegnet. En av disse minste som tegnet reiste seg plutselig og såg på dame, må kan vært i 50-årene og delte noen ting. Jeg så øynene til denne voksne dama ble våte og tårene strømmet på. Den lille- kanskje mellom 5 og 7 år - så henne rett inn i disse våte øyene. Hun la hendene på henne et lite øyeblikk og så begynte hun å tegne igjen. Etter en stund reiste hun seg igjen og viste tegningen. Jeg var litt flau over å være så nysgjerrig, men kunne se noe grønt og rødt. Var det i tilknytning til det hun delte? Kanskje. Kanskje ikke, men den voksne dama ble godt rørt igjen. Kan en tegning bety noe? Ja! Gud kommuniserer i alle kanaler. Jeg ble selv sterkt møtt av et maleri jeg så på healing rooms, og folk har blitt helbredet fra uhelbredelige sykdommer her, bare ved å se på et bilde. Når vi inviterer og gir plass til Gud og setter hans nærvær og det han gjør som prioritet nr. 1, så faller alt på plass og gir mening. Jeg skal love deg for at folk med praktisk sans blir verdsatt her i det som ellers hadde blitt et salig kaos med så mange folk. Men var det bare en barnslig tegning jeg så så vidt? Ikke i Guds øyne. Han er ikke begrenset av et barns begrensninger; det han gjør er uansett "way beyond" det vi voksne på noen måter kan få til.
Voksne og barn som tjener Gud sammen. Jeg kjente jeg ble både rørt og forvilet. Rørt over det jeg så. Fortvilet over hvor fri vi er til å parkere og vanære Gud i barna våre. Herre, rens og tilgi! De vitnet om hvordan barn brukte barn til å se helbredelse og profetere over voksne; til og med ledere på lederkonferanser(!). Lederne de hadde invitert var først skeptisk, men det var før barna hadde profetert. There is no such as a junior Holy Spirit. Jeg tror på det - jeg har sett det med egne øyne.

Jeg drømmer om realiteter i den nye pakt; "ikke den mest enfoldige skal fare vill". Jeg lengter etter å se en menighet som er hjemsted for Guds nærvær og kraft, så ordet ikke havner over i tomt prat, men blir demonstrert på en slik måte at alle kan skjønne det og forholde seg til det: Jesus er oppstått og han lever i himmelen og i dem på jord som tror: bare se! Jeg drømmer om å se en menighet som myndiggjør små disipler, som er små i vekst, ikke ferdig utviklet i tanke og vurdering, men like fullt kan ha en levende og herliggjør Guds salvede boende på innsikten og utrustet med Den hellige ånds kraft. Jeg drømmer om å se barn som tidlig lærer å fungere slik som en venn av meg sa om en ung gutt som så mange gjennombrudd når han bad - at han på tøys fikk kallenavnet "the disease killer". Kan vi ta livet av sykdom, da? Ikke bare kan vi, men vi er befalt å gjøre det: "Helbred de syke, kast ut demoner, og erklær: Guds rike er nær!" Da er vi der at uten han, kan vi ikke gjøre noenting; er det ikke herlig? Det er der troen trives best. Jeg drømmer om en menighet hvor barn og voksne sammen utforsker det området som heter Guds rike, himlenes rike: "Ingenting er umulig for den som tror, for ingenting er umulig med Gud". Kom Jesus! Herre, kom!

Manifestasjoner - Gud, kjøtt eller demonisk?

"Du må aldri oppgradere djevelene til skaper - til en kreativ skapning - som en som har noe unikt. Djevelen er ikke istand til noe annet enn å lage dårlige kopier - å forvri og forvrenge det ekte. Derfor: for alt falskt - finnes det noe ekte."  (den hellige Ånd).

Dette med manifestasjoner er noe som fort skaper debatt imellom troende. Og vi kan komme til ulike konklusjoner, uten at det nødvendigvis trenger å være et veldig stort problem om vi ikke gjør det til det. Veien ut av kaos på området er å følge noen veldig enkle bibelske retningslinjer. For det første: manifestasjoner er ikke hovedsaken, enten de er ekte eller ikke. En kan nødvendigvis ikke si med utgangspunkt i manifestasjoner i seg selv om det er Gud, fastlåst kjødelighet eller bare umodenhet, eller også demonisk. La oss ta et veldig enkelt eksempel. En person blir bedt for. Det oppstår manifestasjoner som f.eks. risting, blinking med øynene, de faller i bakken eller de bli kastet opp i luften.  (Jeg har sett alle disse manifestasjonene i kristne møter og har opplevd alle sjøl). Etterpå er det et før og etter. Hva er viktigst her? Om manifestasjonen var Guds ånd, demoner, eller at den som ble bedt for faktisk ble fri? Kanskje var det begge deler? For hvor mange demoniske lenker forsvinner uten at Guds ånd virker? Jesus brukte demonutdrivelse som bevis for at Ånden virker igjennom ham og for at derfor han representerte Guds rike (Matt 12.28).

Hva er det bibelen ber oss om å være opptatt av? Å klare å identifisere og analysere korrekt alle manifestasjoner som skjer? Jeg finner ikke dette beskrevet i bibelen noe sted. Faktisk er de retningslinjene som bibelen gir så enkle og så overordnet at det virker som budskapet er veldig klart: ikke heng dere opp i unødige detaljer som manifestasjoner, stil og metoder. Vær raus! Bibelen sier vi skal se etter fruktene. Blir folk fri? Blir folk utrustet til å leve enkle, overgitte disippelliv? Blir folk fornyet i sin overgivelse til Jesus? Blir folk helbredet fra plager som begrenser dem? Får mennesker som ikke kjenner Jesus et møte med ham som gjør at de gir livet sitt til ham? Hvis svaret på disse spørsmålene er positive, så er det egentlig ikke så mye mer å se etter. Bibelen sier: prøv alt og ta vare på det gode (1. Tess 5.21). Hva skal du lete etter, da? Alle feil og mangler? Neppe!

Det som uansett er et problem er dersom alle disse elementene  som gir vekst for Guds rike mangler. Da trenger man ikke lete etter demoner i det hele tatt, for at det er demoniske tankebygninger i form av høyblokker, er dermed gitt. Jeg opplever at det er en større utfordring at det er slik mangel på frukt; at en har så stor vilje til å bortforklare mangel på Gud og hans verk, enn at det er en eller annen manifestasjon som ikke er Gud. For en del kan det bare være menneskelige reaksjoner, også, og noen blir veldig oppheng i disse manifestasjonene fordi de har opplevd det en gang, og så blir liksom det slik hver gang de merker at Gud er nær. Umodenhet og det kan bli et usunt fokus. Men manifestasjoner kan bli en avsporing dersom man blir for opptatt av det - begge veier. Dersom en positivt er for opptatt av det, så kan det gjøre at en egentlig ikke ser etter hva dette fører til på sikt. At Gud er nær og gjør ting, er fint. Men dersom det ikke fører til overgitte disippelliv, så er det bare nåde som rotes bort. Derfor er en av de elementene jeg alltid ser etter, er om det forkynnes en grunnvoll av omvendelse - som et positivt element i livet, og om det oppfordres til og heies frem enkle disippelrelasjoner som gjør at en lever ansvarlig og i stadig vekst. På den andre siden: de er dem som reiser rundt for å "avsløre" falske manifestasjoner og bruker masse tid på å forklare hvorfor dette er dårlige greier. Men spørsmålet er grunnleggende det samme: hvilken frukt har slike mennesker i livet sitt? Fører dette til overgitte disippelliv som har frukt i form av nye disipler? For det er dette som er bunnlinjen - manifestasjoner eller ei.

Bibelen beskriver veldig mange forskjellige manifestasjoner. De er så mangfoldige, at en bør skjønne at når en har med en kreativ, skapende Gud å gjøre. Dermed blir mangfoldet av manifestasjoner uendelig. Finnes det demoniske manifestasjoner? Absolutt! En ateistisk tankegang er den demoniske manifestasjonen som er mest fremtredende her i Vesten. Jo, men det er jo bare tanker? Ja? Når bibelen sier at vi skal ta på oss en rustning og frelsens hjelm, sier ikke det noe om hvor kampen står? - "For slik han tenker i sitt indre, slik er han." (Ordspr 23.7). Når Paulus beskriver sin kamp mot åndelige motkrefter, så snakker han om tankebygninger og om å ta tankerbygninger til fange under lydighet mot den Salvede (gr. Kristus). Djevelen har ikke noen interesse av å vise sitt stygge tryne på en så tydelig måte at det er helt åpenbart hva dette er for noe. Intellektuell, liberal og selvrettferdig, ateistisk selvdyrkelse er fint det, for det fører folk luks i fortapelsen. Og selvdyrkingen har nok stygge slagssider som den vonde kan glede seg over. Demoner forsvinner ikke fordi de får dress og slips. Så selv om en ikke åpner seg for en overnaturlig dimensjon i form av okkultisme, spiritisme, narkotika som fremkaller hallusinasjoner og åpner en for åndeverdenen, så er det nok av områder hvor demoner kan få innflytelse og binde folk i tanke, sinn og kropp. Det er ikke unaturlig å tenke at en trenger å løse folk som kommer til tro, og omvendelse, dåp og åndsdåp er viktige redskaper på denne veien. Generelt kan vi være for naive for fiendens påvirkninger og tro at Gud bare fikser alt når folk kommer til tro. Men slik er det i de færreste tilfeller.

Vi hadde en nyomvendt i gruppa vår for mange år siden som ved siden å slite en del med helsa, hadde problemer med pornografi. Er pornografi demonisk? Selvsagt er det demonisk! Så svart og ekkelt som du kan få det. Igjen djevelens forvrengning av noe positivt som skal være en del av limet i forholdet mellom mann og kvinne, noe bare de har sammen. Sex er ikke demonisk. Sex kan være ekte, rent og fint og gudelig. Bibelen oppfordrer til sex, visste du det? Faktisk advarer bibelen ektepar om å avstå fra sex over lengre periode. Pornografi er djevelens utrolige dårlige kopi. Det kan se likt ut, men det er himmelvid forskjell. Det ene er rett og godt. Det andre er pur ondskap. Tilbake til min gode venn som slet med pornografi, og ingen av oss hadde en gang introdusert samtaleemnet i samtaler med ham. Sviktet vi ham? Om vi gjorde! Vi har fullt og helt på jordet. Den dagen jeg spurte ham om det gikk bra, og han ropte: "Nei, det gjør ikke det. Jeg sliter med avhengighet av porno!" - da opplevede jeg Ånden visket: "det synes å være en kristen gave å være naiv." Det var ikke bare min venn som vendte om den dagen, for å si det forsiktig. Et helt år som kristen - og så slite med pornografi. Du ser, all synd er lik for Gud, men ikke all synd er lik for oss. Det er knapt noe som ødelegger så mye for frimodighet og vekst i Gud som seksuell synd. Den som synder seksuelt, synder mot egen kropp. Det er vitenskapelig bevist, også. Det er hormoner som gjør at vi sikkert, men sakte blir ødelagt. Menn som onanerer regelmessig til porno kan miste potensen, for det ene tar det andre, og til slutt er det bare grovporno som tenner deg nok til at du får reisning. Heisann - det var da veldig til detaljer! Vel, like greit å få sannheten på bordet, eller hva? Det triste med min venn, er at han vandrer ikke med Gud, lenger. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at han fikk en unødvendig bratt start. Herre, la oss lære å være jordnære, ekte og sårbare og åpne. Herre, la oss legge bort all perfeksjonistisk skuespill som du ikke kan fordra!

Bibelen beskriver mange rare manifestasjoner. Vind som blåser (Apg 2), ild som viser seg (Apg 2), mennesker som mister kraften over kroppen og faller om (Åp 1, Joh 18.6, Daniel 8.18, Esek 2, ), tunger som setter seg fast i ganen og gjør at profeten ikke kan snakke på lang tid (Esek 3.26), skyer som viser seg (1.Kong 8.10), ild som ikke bare viser seg, men som fortærer både døde dyr, stein og vatn (1. Kong 18) og også mennesker (2. Kong 1), folk som faller død om (Apg 5 , faktisk død ikke bare som om død). Se på skaperverket. Hvor mange rare skapninger finnes det vel ikke? Det forteller noe viktig om vår Gud. Han lar seg ikke begrense. Det at tungen limer seg fast og folk blir stumme, kan det også være demonisk? Selvsagt kan det være det. Men det trenger ikke å være det. Det var Ånden som drev Esekiel, ikke demoner. Åndens hensikt var et tegn for Israelsfolkets til omvendelse og berging. Demoners hensikt er det motsatte. Mens Guds plan er hans iboende i oss til vår frigjøring, så vi kan leve for hans ansikt og tjene ham, så er djevelens plan hans iboende i oss, så han kan binde oss i blindhet for sannheten og føre oss i fortapelse. Demonbesettelse er å være bundet i ufrihet og slaveri. Å være bundet til den Salvede og fylt av ham er frigjøring til å være sant menneske. For dem som har vært involvert i demonutdrivelse og befrielse, så har vi sett hvordan onde ånder kan kaste folk ned og la dem tale med helt andre stemmer enn sin egen, eller også bjeffe som en hund, eller åle seg om en slange, eller kle av seg klærne og utføre seksuelle handlinger med seg sjøl. Det er i disse tilfellene at vi vet helt sikkert hva vi har med å gjøre. I mange andre tilfeller er vi avhengige av gaven til å prøve Ånder. Hvis vi i alle tilfeller kunne si at det er Gud og det er ikke Gud bare på manifestasjonene, hvorfor skulle vi da trenge noe gave til avgjøre det? Målsetningen er uansett ikke å identifisere og så er vi ferdig med det, som noen fraværende dommere, men at folk skal bli satt fri. Vi ser av bibelen av sykdom har en demonisk åre, i tillegg til "bare" å være en konsekvens av syndefallet. Jesus snakket om at djeleven hadde bundet en Abrahams datter i 18 år; og det var en krokrygget! Vi kunne sikkert ha hatt all verdens naturlige forklaringer på det medisinske tilfelle, men uansett om det er et resultat av syndefallet, kun, eller om det er demonisk aktivitet og bindinger, så er svaret det samme: Guds kraft og Guds befalende ord! Bli fri! Vi løser deg i Jesu navn! Og om vi hadde vært mer opptatt av løsning enn å definere problemet med millimeternøyaktighet, så hadde flere faktisk blitt fri. For når noe godt skjer, så har du alltid disse selvoppnevnte avsløringsprofetene som kommer dinglende for å finne ut hva som er feil, her. Ingen spør hva som er frukten i deres liv. Ingen stiller disse til ansvar. Hva er det med oss mennesker at vi har en så utrolig vilje til å rakke ned på det som tross alt er i retning av løsning? Er det som skjer perfekt? Selvsagt ikke! Og vi skal ikke slutte å tenke, men i så mange tilfeller ender en opp med å hive ut babyen med badevannet. Det som kunne ha utvidet oss og ført oss videre blir avvist fordi vi selv kjenner frykten av det ukjente, og kanskje også frykten av mangel på frukt i eget liv og et lite snev av misunnelse. Min bønn er at vi skal vokse opp og begynne å tenke som Paulus prøvde å få menigheten i Korint til å tenke: Alt er mitt! Alt er vårt! Prøv alt og ta vare på det gode! Blir folk fri og det blir forklart som demoner? Har ikke noe problem så lenge folk blir fri. Dersom de ikke blir fri, så har det et problem pluss et par demoner. Da er det ikke positivt, og i forhold til psykiatrien der kristne populært ser en hau av demoner, så kan det være direkte skadelig. Det jeg lurer på er jo at dersom det er en hau av demoner på en psykiatrisk avdeling, hvorfor i all verden drar vi ikke dit og hiver dem alle ut, da? Mitt spørsmål er mer dette: Hvor har vi gjort av bibelens Jesus? For meg er det mer en demonisk manifestasjon at man kan peke på alt det onde, og så slå seg til ro med det, nå har vi plassert elendigheten uten å gjøre noe med det, enn all elendigheten i seg sjøl. Kjære Gud i himmelen, hvor har vi rotet oss bort, da? Jeg ser demoniske tankebygninger høyblokkevis. Vi trenger omvendelse og utfrielse; og legg merke til: disse to henger alltid sammen i en sunn bibelsk tilnærming. Er vi besatt? Selvsagt ikke! Men vi er fanget av en ubibelsk tilnærming, der Jesus den Salvede er parkert som noe annet enn det vi leser i bibelen. Skulle det bekymre oss og drive oss til Gud i omvendelse og alvor? Absolutt!

Demoner kan løfte mennesker. Bibelen kaller det falske tegn (2. Tess). Finnes det et falsk tegn, så finnes det også et ekte. Falsk finnes bare dersom det finnes ekte. Hvordan skulle vi ellers kunne skille? Djevelen utgir seg for være en lysets engel. Hvis han utgir seg for å være det, så må det jo lysets engel finnes, også, ikke sant? Den hellige Ånd løftet evangelisten Filip og plasserte ham et annet sted. Kan vi ved å se at mennesker bli løftet slå fast om det er Gud eller ikke? Nei, det er ikke nok informasjon til å slå det fast. En må se på hva som er hensikten og hva som er fruktene. Noen ser mennesker fri og sier at de har drevet ut demoner. Er folk fri, så er jeg happy. Noen ser mennesker fri og sier at de har hjulpet dem til å ta imot helbredelse for sår i sjelen. Er folk fri, så er jeg happy. Noen sier at de inviterer Guds nærvær til å komme og berøre mennesker, og så blir folk fri, noen med manifestasjoner, andre uten. Er folk fri, så er jeg happy. Manifestasjoner kan skape undring og det kan skape frykt. Folket ble så redd av alle manifestasjonene på Sinai-fjellet at de holdt seg på en armlengdes avstand. Hva var problemet? Manifestasjonene eller vantroens frykt som gjorde at de trakk seg unna? Jeg har selv opplevd manifestasjoner i Guds nærvær som har vært så sterke at jeg ble redd. Jeg har snakket med Gud om det, og jeg har snakket med søsken om det. Det er løsningen på dette. At vi snakker sammen og hjelper hverandre. David ble så redd når Ussia døde at han ikke lenger turte å ta hjem Guds ark. Sint ble han, også. Det er helt naturlige reaksjoner når vi opplever ting vi ikke forstår. Man David snakket helt tydeligvis med Gud om dette. Han gikk til Skriftene og fikk rettledning der. Kanskje snakket han med andre prestelige og profetiske folk, også. Hva var det som skjedde, nå? Hvordan kunne dette skje? I neste runde hadde han ny innsikt. Hva var feil? At han prøvde å ta arken hjem? Nei! Det var noen greier rundt det han ikke forholdt seg riktig til. Var det første forsøket ugudelig og demonisk siden han ble redd og sint? Nei! Det var i store og hele rett tenkt, og det var Gud nærværende som skapte frykten(!). Jeg vet hva det er som gjør kristne mest redd og miserable. Bare forkynn om gateevangelisering, så skal du se så dårlige frukter du kan klare å samle på ett sted på kort tid. Er derfor gateevangelisering feil? Selvsagt ikke! Det er snarere folk som forholder seg feil til det og reagerer med frykt. Dermed ender vi opp med at få eller ingen evangeliserer verken på gata eller andre steder. Ergo er det få eller ingen som vinner mennesker, og det er en demonisk manifestasjon, det.

I møte med manifestasjoner så må vi ikke falle i fristelsen for å gi enkle svar der bibelen viser mangfold, og prøve å bortforklare der bibelen er tindrende klar. Det er så mye vi ikke vet. En forkynner fortalte at han i et møte opplevde en manifestasjon som han opplevde veldig forstyrrende og helt ubegripelig. Det var nummeret før han grep inn, men han opplevde Gud stoppet ham. En ung mann sprang rundt i møtesalen og lo helt ukontrollert. Så falt han sammen og gråt helt ukontrollert. Dette fortsatte og svinge mellom disse to. Det tok mye oppmerksomhet og mange undret seg. Denne forkynneren var smart nok til å forhøre seg med denne unge mannen som han traff på ved et tilfelle. Hva var det som skjedde? Jo, mannen hadde hatt en veldig tøff oppvekst og bar må mange dype sår. I møtet hadde han opplevd at Gud vekselvis hadde vist ham årsaken til sårene og hvorfor han var bundet, og så etterpå kilt ham og løpt etter ham som i en barnslig lek. Merkelig? Helt merkelig! Men den unge mannen kunne vitne om at han hadde fått livet snudd opp ned - på rett kjøl. Alt det som hadde holdt ham så bundet, var borte, og han var så takknemlig til Gud. Noen hadde avvist dette som Gud fordi de ikke finner denne manifestasjonen beskrevet i detalj i bibelen. Da må jeg avvise det meste av skaperverket som Guds skaperverk fordi det ikke finnes beskrevet i detalj i bibelen. Jo, men det finnes jo her! Ja, og denne mannen ble fri - slik bare Sønnen setter mennesker fri. Vi må forholde oss til fakta, og til de fakta som bibelen sier betyr noe. Fariseerne avviste Jesus med Skriften i hånd. Jesus sa de silte myggen og svelgte kameler. Skikkelig demonisk!

Herre, jeg ber om at vi skal vokse opp fra den barnslige skitkastingen der alt som ikke er vår erfaring og passer inn i vår tjeneste blir uglesett. Herre, la oss få den nåden å være så ydmyke at vi innser at vi ikke forstår og skjønner alt i detalj, og at du er så mye større enn vi kan fatte. La oss forstå og erkjenne at løsningen er i deg og ikke i en perfekt analyse av problemet. Herre, det er så mye mer som du vil vise oss. Gjør hjertene våre vid åpne for deg, og ta bort den trangsynheten vi så ofte sliter med. Jesus, la oss ikke få den dom som fariseerne fikk; at du var der, men vi gjenkjente deg ikke. La en dyp lengsel etter å erfare sann frukt av evangeliet fri oss fra å skulle forstå hvordan du gjør ting i detalj. Herre, du sa at vi skjønner ikke hvordan frøet vokser og blir til frukt, men vi forholder oss til at slik er det. Herre, hjelp oss ut av det frøet vi har gjemt oss i og der vi forsøker å forklare det bare du vet, mens såingen har vi overlatt til deg; enda du har bedt oss om å så. Herre, må du gi oss klarsyn, så vi forstår hva det er du har bedt oss om å gjøre, så vi faktisk gjør det.

Å strekke seg etter - et tegn på modenhet (Fil 3)

"Et sant tegn på modenhet er ikke bare hvor langt du er kommet, men mer hva du drømmer om, og hvordan du strekker deg og jager etter det"

Skal vi glede oss over det Gud gjør imellom oss, eller skal vi strekke oss etter mer? Bibelens svar på dette spørsmålet er "ja!". Paulus snakker i samme brev både om hvordan han gleder seg i Herren, sjøl om han sjøl nå sitter i fengsel og hans frihet til å reise å forkynne er begrenset. Det viser oss for det første at Paulus glede ikke var begrenset til egen tjenesten, men at han tenker Guds rike. For det andre viser det oss at Paulus gleder seg over det gode som skjer, til og med når motivene ikke er helt på plass, og Gud bruker folk som er umodne i sin karakter (Fil 1.15-18). Det plager ikke Paulus nevneverdig. Folk er jo på vei, og vi har alle våre svakheter om umodne områder, og har alle vært generelt umoden engang. Hvis det bare er de modne som slipper til, så vil alt stoppe opp fordi noe av den energien og gleden som trenger å være der for å takle og tåle motgang og problemer, ikke blir forløst. Alt dreier seg om en gang da, når vi er blitt slipt, da kan Gud bruke oss. Men det er ikke slik Jesus gjør ting. Han hadde en gjeng med selvopptatte umodne som han satte igang med å forkynne evangeliet med en gang. Han sendte til og med en demonbesatt til byen med meget misfornøyde folk som hadde mistet livsgrunnlaget på grunn av akkurat ham. Hvis en virkelig har hatt et møte med Gud, så tåler en motgang, men det er akkurat dette fokuset på Guds gode nåde virksom i oss som gir oss håp når alt går på tverke. Det at Gud bruker oss til å bringe legedom til andre, gir håp når vi selv sliter med sykdom. Det at andre blir fri og forløst er til stor trøst, når en går i en fase i livet der en av ulike årsaker ikke klare å fungere slik som før. For Paulus var det et fysisk fengsel. For andre kan det være utfordringer i relasjoner; ekteskapsutfordringer eller utfordringer med barna som vokser opp; deg sjøl eller andre i familien som opplever alvorlige helseutfordringer. Det kan være økonomiske utfordringer. Eller hard forfølgelse, sjøl om vi som troende i Vesten stort sett lager større slitasje med et selvopptatt fokus enn verden rundt om oss får til. Det at vi er troende fritar oss ikke for de utfordringer det er å være menneske i en fallen verden. Som troende trenger vi virkelig å feste blikket på det som går godt; det vi kan glede oss over, det som gir oss håp og motivasjon til fortsette kampen.

Det bibelen ikke forteller oss, er at denne gleden over det Gud gjør innebærer en holdning av status quo - stillstand. Det er et element av trøst i å minne seg om alt det gode Gud har gjort og fremdeles gjør. Og vi trenger det. Men ikke for å akseptere at slik vil nå situasjonen forbli. Det er nå bare slik det er. Eller: det er nå bare slik vi er. Det er ikke slik at de umodne stamper imot brodden og tror på mer enn det som faktisk er tilgjengelig, men de modne er dem som har slått seg til ro med at det er nå ikke alt som blir slik vi drømmer om. Det er ikke slik at når Jesus sier at "alt er mulig for den som tror," så tok han grundig feil. Det han sier er at det er mye som er umulig for den som ikke tror, men som er tilgjengelig for den som tror. Han sa ikke: "for meg som tror," men: "den som tror". Det inkluderer deg og meg. Det er utfordrende å tenke på, er det ikke? Det forteller vel en hel om vårt trosnivå. Men nå er det slik at vi ikke har en stor tro på en liten Gud, men en liten tro på en stor Gud. Jeg er ikke så opptatt av hvor jeg er, som av hvor jeg skal og hva som bringer meg dit. Som vestlig kristen har jeg et par handikapp, men jeg kan velge å enten la det handikappet definere min framtid, eller også velge å la Guds ord ramme inn min verden (Hebr 11). "Alt er mulig for den som tror" - "Den som tror på meg, skal gjøre de gjerninger jeg gjør, ja han skal gjøre større enn disse, for jeg går til min Far".

Paulus snakker i Fil 3 om hvordan han orienterer seg. Han snakker om sin egen personlige lengsel. Alt for få forkynnere og ledere gjør det. Men like fullt er det noe av det viktigste ved oss, det viktigste vi kan gi andre. Om jeg er 100 meter foran deg i løypa, og snakker om hvordan det er å være der som om det er hvordan det burde være for alle - hvilken hjelp er jeg for deg, da? Men om jeg snakker om de neste 100 metrene og hvordan jeg arbeider for å innta deg, er jeg da mer nyttig i ditt perspektiv som er 100 meter lengre bak? Jeg tror svaret gir seg sjøl. For det som får deg fremover, er i veldig stor grad det samme, uavhengig av hvor langt en er kommet. For det første må en faktisk ha et mål om å komme videre i sin personlige vandring med Herren, ellers har en parkert, og da er en ikke nyttig for noen.

"Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det som gjorde at jeg ble grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."

Paulus drømmer om selve oppstandelsen (Fil 3.11), fullførelsen av Guds plan i sin generasjon. Syns du han gaper over mye? Ja, sannelig om han var ambisiøs! Han hadde ikke tid til å sitte i et hjørne og tenke igjennom 14 ganger hvordan han burde ha gjort ting annerledes, eller om bare den og den hadde gjort slik og slik. Han setter til side det som kan holde ham tilbake. Han snakker ikke om demens, eller glemsomhet. Han snakker ikke om å ignorere erfaring som kan gi visdom i neste steg som ligger foran. Han snakker ikke om å glemme alt som Gud har gjort som en motivasjon til å fortsette. Nei! Vi må forstå det Paulus sier i lys av den konteksten han sier det i. Han jager mot et mål, der framme. Så alt som hjelper ham imot det målet; det er nyttig og kan tas vare på. Det som ikke er nyttig; dersom hindrer; det som holder tilbake; det legges aktivt bort. Det neglisjeres - som det greske ordet også kan oversettes. Hebreerbrevets forfatter snakker om det samme i Hebr 12 om å legge av alt som tynger og forsette i løpet med blikket festet på Jesus. Det var en grunn til at Jesus grep ham, og den grunnen er hele hensikten for alt Paulus gjør. Den norske oversettelsen av vers 12 fanger ikke opp det nær sagt alle engelske oversettelser får frem: Paulus jager fram mot det for å gripe det som gjorde at han ble grepet av Jesus; det som gjorde at Jesus grep ham. Det er en stor utfordring å klare å få fram alle sider ved den greske grunnteksten uten å lage et språk som ikke er godt norsk. Det er derfor noen har laget oversettelser som har som mål å få frem mangfoldet av betydninger som f.eks. Amplified Bible.

"I admit that I haven’t yet acquired the absolute fullness that I’m pursuing, but I run with passion into his abundance so that I may reach the purpose that Jesus Christ has called me to fulfill and wants me to discover." (Passion Translation)

Mens de skandinaviske oversettelsene fokuserer på at en er grepet av den Salvede, så fokuserer Passion Translation på at Paulus jager hensikten med at det skjedde. Begge oversettelser har noe for seg, og det er derfor det kan være en berikning å lese flere ulike oversettelser, sjøl om det kan være frustrerende og ikke finne igjen den kjente og kjære ordlyden en er vant til.

Paulus jager ikke uten mål og mening. I den vi idag ikke jager slik Paulus jaget i et utholdenhetsløp, så er det fordi vi ikke har like klart det målet for øye som han hadde. Det eneste som kan få oss til å løpe er et mål som vi tenker er innenfor rekkevidde. Hvis det er uoppnåelig; hvorfor da løpe? Og her er det vi befinner oss en del av oss. Vi har bygget en hytte til oss og Jesus. Problemet er bare at Gud bor ikke i hytten, for han har dratt videre. Så da prøver vi fortvilet å holde liv i menighetsaktivitene våre og vi lager en teologi som forsvarer fraværet av Gud. Løsningen heter omvendelse, innvielse og reformasjon. Trist og gråtende affære? Ja, det kan være en del av det. Men omvendelse er like mye det vi velger å gjøre hver dag fordi vi jager mot et mål. Det kan like mye å velge å ta et steg i tro som forløser et gjennombrudd som forløser glede og begeistring, og gir håp om noe gjennombrudd. Det som det ikke betyr, er at vi aldri tar nye steg i tro, aldri utsetter oss for risiko for å dumme oss ut. Aldri setter oss i en situasjon der vi proklammerer bønnesvar og så uteblir det tilsynelatende. Tro staves R I S I K O. Vekst betyr å S T R E K K E  S E G. Dersom vi skal se det du ikke har sett før, så må vi gjøre det vi ikke har gjort før. En kan bli sliten av alle skuffelser. Fristelsen til å gi opp og parkere er der alltid. Den var der også for Paulus. Men det er her Paulus sier at de som er modne de tenker slik som han.

"La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!"

Det merkelig med dette avsnittet er at Paulus bruker samme ord her i vers 15 som han bruker i vers når han sier at han ikke har nådd fullkommenhet. Hva er det han sier. Vi som tenker at vi nærmer oss fullkommenhet, la oss tenke at: Nei! Vi har ikke nådd målet. La oss jage videre! Han sier at den som har nådd teleios vi har bare fått et springbrett til neste nivå av teleios. Og dersom vi virker har nådd teleios, så viser det seg i hvordan vi jager etter teleios. Ser du? Han blokkerer enhver form for parkering som et tegn på modenhet. Da er du ikke moden, men du er parkert; i og det åpner du opp for en verden av barnsligheter og skadelige tenkemåter og aktiviter: sammenligning, vilje til å dømme og se ned på andre, elitisme og sekterisme, mangel på lærevillighet, lunkenhet, lysten til alle andre ting og materialisme; all verdens diskusjoner om teologiske spørsmål som ikke har sitt utspring i sann vekst.

Jeg håper at jeg med dette kanskje har vært med å gi et nytt verktøy for å vurdere ledere og forkynnere på rett måte. Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer oss til å se hvordan folk ender løpet og følge etter deres tro (Hebr 13.7). Det er noe med dem som beholder den samme sulten etter Gud igjennom et helt liv; det er disse Guds ord ber oss om ikke å glemme, at legger merke til hvordan de holdt seg brennende over lang tid. Det er disse som gir oss et forbilde som det er verdt å strekke seg etter og lære av.

Herre! Det er så lett å bli fornøyd. Ikke fornøyd over din plan fullføres på tross av en høy pris; men fornøyd med at livet generelt ikke behandler oss ille, så får det være med resten. Herre, det jeg ber om er at kilden til takknemlighet for glede, og kilden til en uslokkelig tørst og hunger, skal være i deg. Jeg kan så fort glede meg over det jeg syns jeg får til, og tenke at det er min fortjeneste. Men alt jeg har er av din nåde, og om jeg tenker slik, så vil jeg bruke det rett, også. Herre, du kjenner meg ut og inn. Jeg er bare et menneske og som alle andre mennesker; et barn av min tid. Men du har gitt meg et høyere kall; å være barn av deg. Gi meg øye som ser det som er på andre siden av ubehag og lidelse - en belønning så stor at det er mer enn verdt det. Den herligheten som Paulus omtalte som gjorde at han anså lidelsene i denne verden som ingenting å regne; Herre, la oss få erfare og kjenne denne herligheten, så vi kan gi slipp på dette tarvelige selvlivet på en liten planet i et enormt univers som du har skapt. Kom Jesus! Ja, Herre! Kom!

Det som binder oss

Det er ikke ofte jeg leser Dagen. Jeg leser snarere andre aviser som gir meg en indikasjon hvor de er hen, de Gud har ment at jeg skal nå med evangeliet. Og jeg finner flere broer i verdier og tenking enn det mange troende jeg møter vil ha det til. At de ikke skjønner seg på åndelig ting, er jo helt bibelsk, man skulle jo bli skremt av annet. Men Dagen. På 90-tallet, når jeg var ny troende, så kunne jeg lese endeløse utlegginger om den fæle herlighetsteologien - hva det nå var, endeløse debatter om hvor vidt rocka musikk som sådan var fra djevelen eller ikke, og om den enda fælere JDS-læren (Jesus-Died-Spiritually, men ved å bruke akronymer, så er det færre som skjønner hva du snakker om). Jeg fikk nok, for å si det slik. Det var ikke mye her som hjalp meg i min vandring med Jesus, i min desperate lengsel etter å se Jesus i all sin fylde forandre verden; alt det som en del synes er greit å putte inn i tusenårsriket for da kan man kose seg i "nåden".

Når var jeg innom en tur igjen, og det var ikke lenge før diverse innlegg lyste imot meg. Nå er det Torben Søndergård som fikk gjennomgå - TLR bevegelsen. Jo, da. Akronymer brukes fremdeles. Jeg kjenner ikke Torben personlig, men jeg har møtt ei dame som har hatt større utfordringer med både fysisk og åndelig helse i årevis. Etter forbønn fra Torben har hun blitt så forandret at hun sier det slik: "Jeg har måtte bli kjent med meg sjøl på nytt i positivt forstand; alt jeg ikke kunne gjøre før, som jeg kan gjøre nå." Nå er hun involvert sammen med mannen sin og setter andre mennesker fri; mennesker som djevelen har bundet i 18 år eller mer. Frukten avgjør saken for meg. Det ligner så mye på Jesus, at da har jeg ikke mange spørsmål igjen å stille. Jesus ber oss om å se etter frukt. Hvilken frukt? Det må jo være noe mer enn "plommer i Hardanger" han snakker om, eller? Er det kristen møtedeltakelse han snakker om? Er det hvordan vi bærer biblene våre? Er det hvordan vi fordømmer de som ikke lever slik som oss? - Når en ser hvordan folk omtaler en som orienterer seg i det politiske landskapet - Knut Hareide, så kan en jo bli skremt av mindre. En kan være uenig - jeg er en av dem - men du verden for en fordømmende retorikk! "Denne hopen som ikke kjenner loven, er forbannet!" Er det slike holdninger Jesus snakker om når han snakker om å bære frukt? Eller snakker han om seg sjøl? Det han gjør, det han er, det som var frukten i hans eget liv og hans egen tjeneste, og som skulle og må være den frukten vi ser etter i vår eget - skulle han definere å bære frukt helt uavhengig av seg sjøl - slik vi finner ham i evangeliene?

En kunne vite at dette TLR var helt ubibelsk, kunne jeg lese i leserinnlegg i Dagen, men det var knapt noen referanser til bibelen i det hele tatt. Så for koret, så var dette sikkert fersk loff med sirup på, men det gav meg ikke mye mening. En annen hadde en langt mer reflektert innstilling, og det kan i mye større grad representere hvordan kristne i Vesten tenker, og inklusive meg sjøl; hvordan jeg i perioder har tenkt. Fordi det gjorde så vondt å tenke annerledes. Som skribenten helt riktig påpeker, så er Apostelgjerningene en fortsettelse av historien om Jesus, det Jesus begynte å gjøre og forkynne (Apg 1). Slik sett er apostelgjerningene, eller Jesugjerninger eller Åndens gjerninger, som boka like greit kunne ha hett, både en repitisjon og en forlengelse av evangeliene. Men nå kommer "rosinen i pølsa." For apostelgjerningene er bare beskrivende og ikke retningsgivende, sies det. Descriptive only, not prescriptive. Brevene, derimot er retningsgivende, så de er vi bundet av. Man kan jo smile av dette og tenke at hvor i all verden står dette i bibelen - at Jesus sjøl ikke er retningsgivende, men en helt annen forståelse av Jesus enn Jesus sjøl, jo, det er retningsgivende. Og når jeg sier det slik, så virker det jo litt dumt, ikke sant? Men realiteten er at det er i denne realiteten over 90% av kristenheten i Vesten lever, inklusive meg sjøl. Jeg har levd i brevene. Jeg har elsket brevene. Jeg har lest alle brevene på koine - nytestamentlig gresk - og studert opp og ned i mente. Jeg kan delta i diskusjoner om gode og mindre gode oversettelser - i brevene, for evangeliene er for det meste rett frem i forhold til oversettelse. Og det er akkurat det. Evangeliene gjorde meg urolig. Jesus virker jo så ubegripelig radikal; nei, la oss holde oss i brevene og forsette å snakke om Kristus. Fint med et gresk ord som knapt noen vet hva betyr - etternavnet til Jesus, eller noe sånt. Omtrent som akronymene i innleggene i Dagen. Jeg kjøpte idéen om at det var visdom og utholdenheten som nå var kraften i det apostoliske, og ble blendet av mye god teologi - og for all del: den er ikke dårlig; fremdeles takknemlig for mye jeg har lært av gode verdier; som å tenke sjøl ut fra Guds ord, og ikke bare blindt kjøpe alt mulig. Men det var inntil jeg hadde en gruslanding som jeg håper blir den verste jeg får oppleve i dette livet, og 2 år med mørke og rent helvete; inntil Jesus møtte meg på en landevei utenfor en campingplass et sted i Sverige; og han gav meg dette oppdraget og denne befalingen: "Ikke lenger noe kompromisser, sønn. Du må reise deg å stå for det du ser." Angsten og mørket ble erstattet av en ubegripelig fred, av glede og klarsyn. Jeg skjønte hva Gud mente med "det jeg ser". For i alle disse årene, så har det også vært en uro der. Kan dette stemme? Skal det virkelig være slik som dette? Er dette apostolisk og nytestamentlig kristenliv? Begynte Gud på noe, og så vips, så ombestemte han seg? Eller er det vi som har rotet oss bort? Påstår at vi kjenner Gud, men så har vi grunnleggende sett lite peiling?

Nå elsker jeg evangeliene. Og brevene. Nå er disse helt i harmoni - det gir til hverandre og utfyller hverandre. Men denne Jesus er ikke så farlig, lenger. Jeg trenger ikke å omskape ham til en brevenes "Kristus" som blir noe annet enn den Salvede som jeg finner i evangeliene og som virker gjennom sin Ånd i apostelgjerningene. Jeg håper at du som meg ser hvor vi er blitt ført vill, lurt og forledet; av vår egen bedagelighet; lysten til alle andre ting; trangen til å forklare hvorfor ting er slik som det er; hvor ble det nå av denne Jesus Messias; Jesus den Salvede? Den sterke lengselen jeg hadde som ny troende, flammer nå slik den flammet da jeg var ny å veien. Jeg er bundet av og til den Salvede. Skal jeg gå ut å helbrede de syke og si: Guds rike er kommet nær; slik Jesus befaler i evangeliene? Hmmm. Jeg visste ikke at jeg hadde noe valg. Jesus er Herre! Jeg lever i et ubehag, en smertefull lengsel etter å se Jesus i aksjon igjennom meg sjøl og søsken. Gud, måtte du aldri ta den smerten ifra meg, så lenge jeg lever i denne verden! Jeg vil ikke slå meg til ro med noe mindre enn det Gud har gjort tilgjengelig gjennom Jesu død og oppstandelse. Enten er evangliene oppspinn eller så er de sanne; og jeg vet av erfaring av det umulige er mulig. Jeg har sett for mye. Du har fanget, meg, Herre, og jeg kan ikke gå noen annen vei. Du har det evige livs ord.

Vår kjenne venn, skribenten i Dagen går videre og snakker om nåden og hvordan det å kreve at alle skal evangelisere i Guds kraft og vinne mennesker slik Torben forkynner, innebærer at vi faller ut av nåden. Ha meg unnskyldt om jeg har misforstått denne kjære broderen, men jeg leste det flere ganger og kunne ikke komme til noen annen konklusjon enn at det var dette han formidlet. Og tankegangen er ikke ny, dessverre. Hvis vi faktisk tar misjonsbefalingen og Jesu andre befalinger om å helbrede de syke og reise opp døde, og som bygger opp under og leder frem til misjonsbefalingen, på alvor, så oppstår det fort en pekefingerformaning om at nå må vi ikke blir loviske, her, folkens. Dette er jo ikke for alle (les: for de aller færreste, om noen). Og det er her evangelikalismen slår fullstendig fallit. Vi har forkynt evangeliet ut fra historien om røveren på korset og det kristne livet ser omtrent slik ut overalt; døende. Det vil si: Hvis bibelen og Jesus er målestokken. Men evangeliet om Guds rike er ikke et evanglium om en skinnoppstått Jesus som lider av demens og har glemt hva han pleide å gjøre før og nå egentlig har gjømt seg i himmelen inntil han kommer ut av glemselen og oppretter tusenårsriket, så kan han ordne opp der vi sviktet. Var det slik apostlene i det første århundre tenkte? Og hvis ikke. Hvorfor skal vi tenke slik? Men det som forkyntes var Jesu Herredømme, og det er ikke bare i Apostelgjerningene, men også i brevene (Kol 2.6). Og når dette budskapet ble utfordret så sier Paulus at han vil prøve disse hovne, oppblåste og stolte menneskene på kraften og ikke ordene, for Guds rike består i kraft (1. Kor 4), og han advarer imot en form for kristendom som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft (2. Tim 3.5). Vi har altså laget oss en form for kristendom hvor vi gjør evangeliene og apostelgjerningene til interessante historier om hvordan alt begynte, men ikke noe mer, og der vi klinger oss til en Kristus og menighetsforståelse som gjør evangeliene og apostelgjerningene irrelevante for hvordan vi lever det kristne livet. Fint med evangelienes Jesus, men hans liv og tjeneste angår oss ikke. For vi har rotet oss bort i et hjørne der vi driver et viktig teologisk arbeid med en brevenes "Kristus", som dessverre ikke er den Salvede vi finner i evangeliene som hadde dette som programerklæring:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.

De som var i synagogen og som hadde jødisk bakgrunn forstod at Jesus de facto proklamerte seg som Messias - som akkurat som Kristus betyr den Salvede. Vi hedninger har et kall til å demonstrere en Messiansk - salvet - tidsalder på en slik måte at jødene blir tirret inn i Guds rike av ren misunnelse (Rom 11), men skal vi oppfylle det, så må vi forstå oppdraget. Slik det er, blir knapt noen tirret inn i Guds rike; tvert imot forblir vi irrelevant for den menige mann i gata. Derfor er det behov for reformasjon - apostolisk reformasjon. Jeg ønsker velkommen apostler som broder Yun, Torben Søndergård, Bill Johnson og andre som forkynner det klare evangeliet.

"Dersom vårt evangelium ikke fungerer ute blant folk, så fungerer det overhodet ikke" (Bill Johnson)

"Dersom vi ikke har latt oss forandre av Skriftene, så kjenner vi dem i realiteten ikke" (Broder Yun)

 "Dersom vi ser på den protestantiske kirke idag, så ligner det mye på den katoliske kirken og så lite på det vi leser i bibelen og særlig Apostelgjerningene. Derfor trenger vi en ny reformasjon som går mye dypere enn det Martin Luther og andre reformatorer kom med. Vi snakker om en reformasjon som tar tak i læren, Ånden og hele kirkesystemet, hvorfor vi har menighet og måten vi gjør det på." (Torben Søndergaard)

Jeg er faktisk bundet av Skriftene. Jeg er ikke fri til velge bort en bok fordi den ikke passer inn i min erfaring og mitt hode. Alternativet er at vi blir bundet av oss selv, vår egen lille forståelse av en stor og mektig Gud. Det er ikke slik at det å ta steg i tro i lydighet mot Gud bringer oss ut av nåden. Tvert imot, så forløser det nåden. For Gud står den stolte imot og han gir den ydmyke nåde. Ydmykhet er ikke å tenke lite om seg sjøl, men å tenke mindre på seg sjøl. Begrunnelsene folk har for ikke å gå ut med evangeliet ut blant folk, dreier seg i hovedsak om dem sjøl. De tenker lite om seg sjøl, men mye på seg sjøl. Litenskapen har erstattet lidenskapen for Gud, og litenskapen har sin rot i dem sjøl, ikke i Gud, og da er det ikke bibelsk ydmykhet, men snarere stolthet og opprør. En veldig viktig dimensjon i enhver kristen reformasjon er omvendelse. Og det er dette som må forkynnes i våre menigheter. Omvendelse fra å akspetere status quo og til å bevege seg i retning av nytestamentlig kristenliv. Kom Jesus! Herre Jesus, kom!