Jeg har meditert på det som Gud talte til meg utenfor bønnehuset i Redding. Hvorfor er det slik at Gud bare taler sånn stille, så vi så lett overser det? Hvorfor kan han ikke sende noen engler som tydelig rører opp i vannet så alle ser det? Budskapet i det nye testamente - de gode nyhetene - er at Jesus har gjort Guds og hans rike tilgjengelig - hvorfor virker han da så langt borte for så mange? Herre, hvor er det blitt av alle dine under? Idet jeg tenkte dette ble jeg oppmerksom på at akkurat dette spørsmålet står i bibelen, uttrykt på forskjellig måte (Dom 6.11; Sal 90.13-16; Hab 3.2). Guds menn og kvinner har opp igjennom hatt dette hjertesukket: "Herre, vi har hørt og vi har lest, men her er jeg og hvor er du?"
Mens jeg mediterte på dette, opplevde jeg at Herren talte til meg om Elia som var på flukt ifra Jesabel. Han var under press og mistet livsgnisten opp i alt sammen: "Hva er egentlig vitsen med alt dette? Nå er jeg den eneste som er igjen, her, Gud!". Gud møtte ham, der han hadde trukket seg inn i den lille hulen. Gud møter han med et spørsmål: "Hvorfor er du her, Elia?" Hvorfor har du trekt deg inn i en liten hule helt for deg sjøl? Svaret er frykt for eget liv, på tross av alt vi har prøvd og gjort. Derfor gjemmer vi oss mange ganger unna. I livets press så kjenner vi trykket og vi gjemmer oss, ikke nødvendig i Gud, like gjerne fra Gud, for også han oppleves truende; enten vi som Elia, har stått på og så har det fått oss i trøbbel og vi kjenner oss sliten; eller at vi kjenner på trykket av det vi føler vi burde være, men ikke opplever at vi klarer å leve ut. Guds spørsmål er like fullt: Hvorfor er du her? Kom å still deg for mitt åsyn, så vil jeg vise deg noe!
Profeten stiller seg ut og Gud kommer med både storm, jordskjelv og ild. Men Gud var ikke i noe av dette. Så kommer det en stille susen. Med den kom Guds nærvær og profeten gjorde seg klar til et møte. I møtet talte Gud om framtida; om å trene neste generasjon, og om at det er flere med på laget enn det Elia var klar over. For oss som har oppdratt og oppdrar barn, så kan det oppleves som om en mister litt grepet om det en drømte om i ungdommen, og så er en ikke klar over at det kanskje er selve drømmen en faktisk jobber med. Hvis en lever med Herren med tanke på å gi det videre til neste generasjon, så kan en være golvet; en arv som de kan videreføre og arbeide ut ifra. Det betyr ikke at en lever sløvt. Nei, nei. Det betyr at en har enda en motivasjon for å leve overgitt.
Men det Herren talte til meg spesifikt om var dette. Akkurat da, når Elia hadde det tøft. Var det da ikke tid nettopp for åpenbaring i storm, jordskjelv og ild? Hvorfor den stille vinden, Herre? Er det ikke nettopp da tiden for å slå på stortrommen? Det var som om Gud svarte: "Jeg konkurrerer ikke med hverdagsstøyen og -travelheten din. Jeg konkurrerer ikke med strømmen av meldinger og varsler som distraherer og stiller krav: Svar! Like! For den som tror, haster ikke. Travelhet er ikke min modus; jeg er ikke på den kanalen. Under og store ting skjer når du finner hvile og skjønner at dette har ikke noe med deg å gjøre, hva du kan få til, men når du lærer å vente på meg; midt i daglige gjøremål. Jeg er ikke en distraksjon, men en fredsfyrste som sitter på tronen." Jeg er den første til å innrømme at det er noe av dette som er litt vanskelig å få inn i tenkemåten, men samtidig så gir det mening. For min del først og fremst fordi jeg var igjennom en periode der alle forsøk på å gjøre noe med det, gjorde det bare verre. Så til slutt "gav en opp", og skjønte at her var det bare å vente og prøve så godt en kunne å hvile mens det stod på. Alt annet enn enkelt, kan jeg forsikre deg om. Men Gud underslår samtidig ikke vår hverdag. Kan underkjente ikke Moses sine 40 år som sauegjeter i ørkenen. Det er ting som faktisk må gjøres, og når vi har barn, så er vår omsorg påkrevet, og også et uttrykk for gudsfrykt. Han vet vi må på jobb og at hus og hjem trenger vedlikehold og at ikke minst barna trenger oppmerksomhet og stell. Og han vet at det er begrensninger i vår kapasitet. Han vet at vi er støv. Men akkurat dette; at han vet hvordan han har laget oss, er det som gjør at han ikke hiver seg på travelhetstoget vårt med å riste i huset vårt eller la bilen slå i flammer uten at den brenner opp, og slik kjører oss ut for stupet. Han er der, og han ser, og han bryr seg, men han har altså tid til at vi stopper opp, løfter hjerte og blikk og gir ham vår tid og oppmerksomhet. Han vil ha oss over i en annen modus. Ikke en modus hvor vi sitter hele dagen og gjør ingenting. Men en modus hvor vi har et annet utgangspunkt for det vi gjør, og som gjør at vi blir mindre tappet for krefter. For det er ikke alt vi må gjøre som først og fremst tapper oss, men det er våre kjødelige reaksjoner, våre bekymringer hvor vi maner fremst "worst case scenarios" på rekke og rad. "Hvorfor må jeg gjøre dette?" - "Det er ingen som ser hvor travelt jeg har det!". Det blir vi som er i fokus, ikke sant?
Det er mye i Guds rike som er opp-ned i forhold til hvordan vi som mennesker er vant til å tenke. Gi, så skal du få! Bøy deg ned, så løfter jeg deg opp. Jeg kjenner ei som har et motto "lower and slower," men hun ser mer gjort i Guds rike enn de fleste av oss. Også dette virker å være opp-ned. Gjør mindre og få mer gjort? Jupp! Vent på Gud og slipp ham til og alt du gjør kan du gange med 100. Du blir mindre sliten og mer blir gjort. Og samtidig er det slik at det er ting i livet som er veldig krevende og som tar på kreftene. Når barna er små og en må opp om natten, så er det en øvelse i å bli strekt, og å gjøre det som må gjøres selv om kreftene synes oppbrukt for lenge siden, og alt en tenker på er å komme seg i seng i håp om litt søvn. Å finne overskudd og luke i hverdagen til å være med Herren i slike perioder synes å være uoverkommelig. Men noe av uoverkommeligheten dreier seg også om hvilke forventninger vi har til hvordan vi skal oppleve tiden med Herren. For det er ikke det store poenget, mer en kaffen vi tar om morgenen for å bli klar til en ny dag, eller at vi faktisk legger oss når endelig får muligheten. Det er mulig at en gjør andre ting ilag med morgenkaffen. Det er ikke sikkert at kaffen får all vår oppmerksomhet, men kaffen gjør nå sin virkning likevel, eller hva? Kanskje er vi ikke så oppmerksom på virkningen, heller. Virkningen av godt kosthold fremfor junkfood viser seg først etter en stund. Men det å stoppe opp noen minutter i løpet av dagen og tenke: Herre, hva tenker du? Og samtidig si noe til ham om hvordan vi har det. For det er ikke sikkert vi har mulighet til disse lange stundene vi nøt da vi var ung. Min kapasitet til nattevåk som ble skapt da barna var små har jeg senere fått brukt i bønn. De senere årene har det vært vanskeligere å få til, men Herren har gitt meg et løfte: Han skal gi meg det igjen!
Elia var under stort press og Gud talte til ham i den stille susen. Jordskjelv, ild og storm til side. En annen ting Herren viste meg i samtalen vår, var at når vi kjenner stort press, så opplever vi fort et fravær av Gud selv om han er nær og taler like mye som før. Jeg tenkte tilbake på perioden med alvorlig nedstemthet og mye angst og uro. Var det mye jeg hørte ifra Gud på den tiden? Nei! Fint lite. Kjente jeg ofte Guds nærvær? Svært sjelden. Fellesskap med søsken ble det også mindre av. Trengte jeg det desto mer? Absolutt! I den periode ledet jeg noen ganger lovsang. En grusom opplevelse for meg, men andre ble så velsignet. De opplevde Guds nærvær så sterkt. Så det er altså mulig å fungere i en gave som velsigner andre og selv ha det helt forferdelig. Smith Wigglesworth slet voldsomt med nyrestein og reise opp døde og så andre vanvittige mirakler. Det at huset vårt ikke rister og ikke bilen står i flammer uten å bli brent opp betyr ikke at det nødvendigvis er noe galt med oss. Vil Gud har vårt oppmerksomhet? Absolutt! Han har oss i sin kalender hver eneste dag. Vi kan velge å ha dårlig samvittighet for det, eller vi kan velge å glede oss over at vi nyter Guds velvilje på denne måten og la takknemligheten være en drivkraft til å komme ham i møte, gi ham noen minutter om dagen, selv i travle og krevende perioder og enkelt si: Hva tenker du, Herre? Jo mer vi tar oss tid til den å se etter stille susen; de små tingene, og oppdage at jommen er Gud nær. Jommen er Gud med oss, jo mer kommer vi til å se større ting, også. For de som er trofaste i lite vil Gud sette over større. Og jo mer vi lærer å verdsette å vente på Herren, jo tydeligere vil vi høre hans stemme. Jeg hører mer ifra Gud en jeg har gjort i kristenlivet før, også før den spesielt tøffe perioden. Om jeg lytter hver dag, så hører jeg ham hver dag. Det kan være bønn på bussen på vei til jobb. Det kan være i lovsangen mens jeg spiller av musikk i hjemmet, eller sitter på pianoet. Det kan være mens jeg går rundt i et ærend og Gud highlighter noen for meg, og sier: Hva tror du jeg tenker om ham? Eller når jeg sitter med telefonen og leser bibelen. Men han taler! Ikke mer en før, men jeg har øvd opp øret mitt til den stille susen mer enn før. Jommen har det tatt langt tid, men mer enn å fokusere på hvor lite langt jeg er kommet, så vil jeg fokusere på dagen idag. For idag berger Herren. Idag taler han. Faktisk mens jeg sitter her og skriver har han talt og fylt ut idet han talte til meg dagen før. Jeg skriver fordi jeg ikke så fort vil glemme det han sier til meg. Fruen har en bok hun skriver i. Jeg blogger, og har også en personlig notatbok på mobilen. Ikke fordi mobil er mer kult eller bedre, men fordi jeg er et rotehode med praktiske ting, så en bok hadde jeg fort rotet bok. Vi er forskjellige og alle må finne sin vei i livet med Herren.
Jeg har startet en blogg. Og jeg har gjort opp for meg en gang for alle, at i den grad jeg kommer til å stå i lederskap i Guds forsamling igjen, så skal det være men en annen grad av åpenhet og sårbarhet enn før. Folk lager seg fort så mange glansbilder. Men livet er ikke glansbilder; det kan til tider være ganske brutalt. Glansbildene hjelper oss ikke; tvert imot. De er i veien. For vi kobler oss både til og ifra dem, og de blir en sikker kortslutning for all fremgang. Det er noen som har sagt at fotball dreier seg om 22 menn i desperat behov for hvile med 22.000 tilskuere i desperat behov for trening. Glansbilder virker litt slik. Vi har våre helter og vi lever igjennom dem. Det er lite i vårt liv som ligner på heltene våre sine liv, tror vi, og derfor beveger vi oss ikke i retning av dem. Vi har ikke, som hebreerbrevet sier, dem til forbilde i en utrustende forstand, at vi tar etter deres tro, men vi tenker fort: "Det er dem. De vet ikke hvordan det er å være meg." Og så underslår vi alle hverdagsutfordringer som også disse møter, og tenker at de har ikke slike. Derfor er det viktig at vi deler slike utfordringer med hverandre, så vi møter hverandre som troende søsken, først og fremst og ikke som leder og menig, som helt eller bare vanlig sliter. For alle sliter vi til tider og alle kan vi være troshelter. Å løfte hjertet sitt til Gud i hverdagen, så vi lærer ham i kjenne i prosessen, er mer helteaktig enn vi forstår og sår mer inn i barna våre enn vi ser rekkevidden av.
Herre, jeg drømmer om et varmt og åpent fellesskap hvor både hverdager og fest kan være på bordet uten at vi må skamme oss; at både utfordringer og seire kan deles med samme tro, aksept, medfølelse og entusiasme. Herre, jeg drømmer om en flokk som har lagt bort all skuespill og fasader, og som samtidig har satt retningen og ikke bare velter seg feiltrinn og svakhet, men har festet blikket på nådekongsstolen. Hvor vi håp til hverandre, Gud. Hvor vi ber med og for hverandre. Herre, jeg drømmer om at hverdagen blir redskapet og søndag en rapport- og bøtedag, hvor vi får bøtet garnet og reparert og istandsatt redskapen. Ikke et sted hvor vi gjømmer oss bort, men et sted hvor vi møter hverandre der vi er. Herre, la alle samlinger vi har bli slik at noen tydelig ble glad for å se hver enkelt. Himmelske Far, la kjærligheten blomstre, slik at det blir godt for oss, og godt for dem som kommer inn og lurer på hva slags merkelig greie dette kan være. Kom Herre, Jesus! Kom!
søndag 18. november 2018
lørdag 17. november 2018
Moral revolution! - om kjønnsidentitet - en livsforvandlende erfaring
Idag var fruen og jeg innom Bethel School of Supernatural Ministry. Det var vært så mye legedom bare å se hvordan de håndterer temaet seksuell identitet, sunnhet og brutthet. Jeg har aldri sett demonstrert slik åpenhet, sårbarhet og rett-på-sak; så skvært og ærlig og likevel; helt igjennom gudsfryktig og ærbart. Jeg er helt stum av beundring. Det er rett og slett ikke noe annet å oppsummere med enn det. Jeg kom hjem. Dette vil jeg være en del av!
Den herlige damen jeg er gift med og jeg har også valgt å være åpne med denne delen av livet når vi har veiledet ektepar, enten før eller etter ekteskapsinngåelsen. Vår åpenhet har utelukkende blitt tatt godt imot. Folk er takknemlige og tar det ikke som en selvfølge. Men det vi var vitne til idag, var på et helt annet nivå. Noe av det er selvsagt at folk har hatt andre og større utfordringer enn oss. Men herlighet! Sårbarheten og kjærlighet i praksis - å dele sine erfaringer for å utruste andre og sette dem fri - var brutalt rå!
En dame vitner om hvordan hun gjennom å leve et etter norske forhold helt vanlig ungdomsliv - hvor seksuelle forhold av varierende karakter gjorde stor skade i forhold til kommende ekteskap. Nei, hun ble ikke oppfostret i et kristent hjem. Nei, hun var ikke religiøs. Nei, hun hadde ikke samleie, engang. Men likevel. Det gjorde skade - hun ble såret og skadet i kropp og følelsesliv. Så ble hun kristen og fant denne fantastiske mannen å dele livet med. Hun drømte ikke om at dette skulle bli starten på 10 år med store utfordringer med behov for terapi og rådgivning og så mye ydmykelse at det til slutt var null og niks å gjømme bort og forsvare. Mannen, på sin side hadde ikke sett i et pornoblad engang før han ble gift; skjønt med venner som sier både det ene og de andre og lite snakk om sex hjemme, så vet man jo ikke hva man skal forvente, og en lager seg urealistiske forventninger, likevel. Et totalt fravær og vakuum gir ikke nødvendig de rette resultatene. Men uansett forventninger, så ble dette noe helt annet; så krevende at jeg må si at det står respekt av at de har stått i dette og opp i alt fått hele 4 barn (så noe må ha fungert, altså). Hun ble etter flere år diagnostisert med post-traumatisk-stress syndrom. Utfordringene hadde ikke blitt mindre, men større. Kan en få det av dårlige erfaringer med sex og utlevere en del som vi ikke er konstruert for å dele med med så mange at det går rykter om det i lokalsamfunnet? Ja, en kan det. Denne dama led av det, og de måtte avstå fra sameie i 1 1/2 år for å gi kroppen hennes ro til å komme seg. Da hadde de allerede prøvd å få dette til å fungere en stund; en løper ikke gjerne rundt og sier: "Hei, vi har seksuelle problemer. Kan du hjelpe oss?" Og der ligger noe av utfordringene vi har; vi trenger mer åpenhet, og som kristne skulle vi ha de beste forutsetninger til å snakke om det vi faktisk ønsker å få til - og som sexologer sier tross alt er enklest å få til - god sex i forhold hvor vi er gitt til hverandre i en trygg og god relasjon. Den andre utfordringen er at sex påvirker ånd, kropp og sinn. Idéen om at dette er helt nøytralt er egentlig vitenskapelig motbevist. Kvinner utskiller hormoner når de er intime som regulerer tilknytning. Seksuelle utskeielser er ikke som andre dumme ting vi kan finne på i vår opprørske ungdomsår (kanskje med unntak av rus). Derfor sier bibelen at den som synder seksuelt, synder mot sin egen kropp. For Gud er ikke dette verre, han tåler å se vår nakne kropp - det var tross alt slik han skapte oss. Men vår skaper vet hvordan vi er skrudd sammen, og han sier en hel del om seksuell synd fordi han ønsker å spare oss, ikke fordi sex er urent eller syndig i seg selv. Han skapte jo det, også! Menn som blir avhengige av porno og onanerer mye i den forbindelse kan miste potensen og bli ute av stand til å tenne på sex i en vanlig seksuelle forhold. Jeg har selv lest historier fra menn som skriver i fortvilelse over at "utstyret" ikke lenger fungerer. Sexologer som ikke har kristen bakgrunn slår fast at her har du nok gått deg litt vill, gutten min. At bibelen er helt gammeldags og utdatert i forhold til sex og samliv mangler grunnlag i realiteter og forskning.
Senere på dagen var tema homofili og lesbiskhet. Jeg kjente det knøt seg litt i magen. Ok! Here we go again. Ja, da. Det er synd. Den er grei. Men hvordan hjelper vi disse folkene? Det har jeg aldri fått noe svar på, og jeg kjenner at vi bare bommer totalt på å representere en ekte og levende Jesus overfor disse menneskene som Jesus også har dødd og oppstått for. Jeg kjente et lite håp om at dette kunne være annerledes. Gitt om!
Dette var et utrolig sterkt øyeblikk og jeg kjente slik legedom for min egen del, fordi jeg har kjent en gryende uro over at det eneste vi har å tilby folk som ikke nødvendigvis har gave til å leve avholdende, enn ..... ja, avhold. Er det gode nyheter?
"Hallo, jeg er homofil."
- Ok, men jeg har gode nyheter til deg!
"Ja?"
- Det er synd og du må vende om.
"Ja, vel? Blir jeg å føle annerledes, da?"
- Ikke nødvendigvis. Du må bare ikke leve ut legningen din, for da ryker du luks i helvete.
- "Ok? Og du sa dette var gode nyheter?"
Hvem av oss har egentlig gått veien med noen som er homofil og lesbisk? Er angst for fortapelse en god motivasjon for å bli fri, eller er det et møte med den oppstandne Guds salvede som bringer legedom til et forvirret sinn? Å skulle opprettholde en relasjon i en slik prosess må jo inneholde et reelt håp om forandring, eller? Har vi noen gode erfaringer å vise til? Tenk om vi skulle ta 10% av dem som er heterofile og som ikke har gave til å leve utgift og si: Beklager! Du må leve avholdende resten av livet. Ellers går du fortapt. Vi vet hvor mye elendighet det er kommet ut av sølibat i den katolske kirken, så det er ikke å anbefale. Og samtidig er ikke homofil eller lesbisk sex problemfritt på noe vis, for som med damen som noen få år levde utsvevende med mange partnere, så skaper det ytterligere sår og problemer. Vi kan ikke godt i kjærlighet bare si: "Jo, da. Bare kjøyr pau!" Derfor er det så krevende dette, og jeg har savnet at forkynnere fra talerstolen bruker tid på akkurat det, og ikke bare preker til koret: homofili er synd! Punktum. De må vende om, ellers går de fortapt! Ferdig snakka. Seriemonogami med en viss overlapp lar vi viselig ligge, selv om det også er å leve etter lystene. Men er det så enkelt? Vi fikk høre to vitnesbyrd. Begge dreide seg om opplevelse av utenforskap i forhold til dem av eget kjønn. Den ene ble kalt "homo" av de andre fordi han var forskjellig fra de andre guttene, og ble eksponert for pornografi i den varianten. Var det bare hans valg? Han fikk en overbevisning om at han var født annerledes og han så opp til andre gutter fordi han selv ikke på noen som helst måte nådde opp - i fysisk vekst, i sport, osv. Han syntes jenter hadde mere interessante temaer å snakke om som ung kristen, men ble samtidig tiltrukket av andre gutter, litt fordi han så opp til dem som var det han egentlig drømte om å være sjøl - skikkelig mandig. Å leve med dette dilemmaet i en kristen setting hvor slike ting aldri ble snakket om annet enn ved hjelp av pekefingeren kan jo umulig være god mentalhygiene, eller hva? Og til slutt så ble det helt stopp for stakkaren. Han klarte ikke mer. Redningen ble en dag han møtte en karismatisk kristen som bad for en kronisk sykdom han hadde pådratt seg, og så ble han helbredet. En helt ny tanke kom hans vei. Er det umulige mulig? Finnes det håp for disse seksuelle følelsene jeg aldri finner ut av og aldri synes å bli lykkelig med? I et jag etter å møte en kjærlig, tilgivende, og LEVENDE Gud, dro han rundt på alle karismatiske møter som det gikk an å oppdrive. Det var ikke enkelt, men nå valgte han tørre å være åpen med det; ikke skjule disse utfordringene, lenger. Jeg må spørre meg selv: Hvordan hadde jeg taklet det? Hadde jeg kunne møte en bror med kjærlighet, åpenhet, respekt og håp? Hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre? Akkurat det at ingen syntes å vite hva en gjør med dette, gjorde at veien ble så mye lengre for denne broderen, og vi skal bare være takknemlige for at han ikke gav opp. For gjennombruddet kom, nå han har vært gift i over 10 år og har fire barn.
En kvinne med master i teologi. Akkurat samme historien. Opplevd utenforskap i forhold til de av eget kjønn. Guttejente. Likte fotball og guttegreier. Ingen samtaler og åpenhet rundt kjønn og kjønnsidentitet og hvor store variasjoner det kan være i det å være mann og kvinne. Finn ut av det sjøl. Hun levde som lesbisk i flere år og slet samtidig med psyken og hadde flere selvmordsforsøk bak seg. Med haugevis av psykofarmika prøvde hun å overleve. Hun og gir det homofile og lesbiske miljøet dette vitnesbyrdet: De tok seg av henne; var et hjem; gav mer fellesskap enn noen andre på den tiden; og holdt henne i live. Noe å tenke på? Samtidig ble hun sykere og sykere. Redningen ble en karismatisk ungdomspastor som inviterte henne på et møte. I motsetning til hennes velutdannede, rike venner i den reformerte kirke, hadde denne lille forsamlingen en god del hjemløse og fattige medlemmer. En av disse fattige, men åndsfylt 17 åring, kom bort til henne og profeterte noe som bare var en hjertehemmelighet hun bar på selv. Dette begynte en lignende reise som vår bror delte om tidligere. Que? Er Gud levende? Og er han tilgjengelig? Kan en høre ifra Gud og bli kjent med ham? Dette var helt nytt for henne. Hun gikk også på alt som krøp og gikk av karismatiske møter. Jo villere, jo bedre. Etter hvert ble hun dratt mer i denne retningen enn i forhold til det andre miljøet fordi hun så at hun ble friskere og bedre når ga seg til dette og gav slipp på det andre. Ungdomspastoren fikk slik et hjerte for henne at han oppga tjenesten for å hjelpe henne. Å gi seg til å betjene folk med slike problemer var ikke akseptert i de kristne sirkler han var med i, karismatisk eller ei. Så han måtte oppgi tjenesten som ungdomspastor. Det sier litt om hvor vi som kristenhet er i forhold til dette. Skikkelig berøringsangst. Hadde vi vært noe særlig bedre? For å være ærlig: Jeg tviler, og det uroer meg dypt. For å gjør en lang historie kort: De ble gift og hun er nå fri psykiske plager og klarer seg uten psykofarmika. Det er ikke lite for en som har hatt bipolar lidelse og hvor ingen leger gav henne håp om en medisinfri tilværelse. Det å se henne stå å fortelle dette, så åpen og sårbar, var bare "a moment". Jeg kjenner bare en så dyp respekt for en som har gått en slik vei og til dels fastet seg helt frisk, og jeg kjenner på et slikt savn av en mer respektfull og ærlig status i forhold til hvor godt vi treffer denne gruppen med evangeliet. Skivebom! Hvor er Jesus som setter folk fri? Hvor er Jesus som sier: "Så fordømmer heller ikke jeg deg! Gå bort og synd ikke mer!"? Vårt budskap er mer: "Du er fordømt! Gå bort og synd ikke mer!". I dette "så fordømmer jeg deg heller ikke" - ligger det et nærvær av den Salvede, øyne og kroppspråk som formidler kjærlighet og miskunn, en forsoning som skaper legedom og håp. Hadde kvinnen som de brakte til Jesus gått igjennom synderes bønn og blitt satt til å frasi seg sin promiskuøse atferd? Ikke som jeg kan lese. Men Jesus formidlet tilgivelse, kjærlighet og forsoning: Guds godhet driver deg til omvendelse. Nåde først og så sannhet. Vi kan ikke gjømme bort sannhet. Da lurer vi folk. Derfor: "og synd ikke mer!" Hvorfor? Fordi vi liker å være kjipe? Nei! Fordi vi elsker mennesker og ønsker dem det beste. Men jeg drømmer om å kunne formidle forvandlende kjærlighet slik Jesus gjorde. Jeg ser Jesus mingle i et Pride-tog. Du verden for en oppstandelse av kjærlighet og håp! - og forargelse.
Denne dama var en del av et teologisk miljø som aksepterte homofilt samliv og promoterte det. Hennes identitet som lesbisk var så gjennomgripende at hun aldri kunne se for seg noe annet. Og likevel: Det var ting som følelsesmessig var problematisk for henne med å leve ut dette. Har vi hørt historien før? Ateister vil påstå at alt dette skyldes religion og moral. Men alle hun omgikk seg med bekreftet det hun selv trodde, men det hjalp bare ikke. Kropp og sinn hang ikke med. Hun hadde det ikke bra med seg sjøl. Skulle vi ikke få lov til å hjelpe folk som har det slik? En lov som skulle forby "behandling" av homofile ble stoppet i California fordi folk som faktisk har fått hjelp har vitnet om et liv de selv opplever er mye bedre for dem - med dokumenterte bedringer i mental og fysisk helse. Sinte innlegg i avisa og demonstrasjonstog hadde bare gjort vondt verre. Skulle det å møte disse menneskene med kjærlighet og se dem forvandlet også på dette området forbys? Selvsagt ikke! Utfordringen i vårt eget land er ikke forbud, men at berøringsangst, mangel på innsikt, godt kombinert med lunkenhet, åndsfattigdom og egenrettferdighet står i veien for en moralsk frigjørende revolusjon. Hva har vi egentlig å tilby disse menneskene? Er det Jesus de møter når de møter kristenheten? Sannhet uten nåde og legedom er nådeløst. Om jeg noen gang hadde blitt spurt om hva jeg mener om spørsmålet homofili i media, så hadde jeg brukt 99% av tiden til å be om tilgivelse for at vi som kristne i så liten grad har representert Jesus overfor disse menneskene, og så hadde jeg spurt et spørsmål tilbake: "Om du hadde møtt et menneske som Jesus har forandret fra en homofil legning og praksis til en heterofil; og de har dokumentert bedre mental og fysisk helse idag enn før - hadde du hatt et problem med det?" - Hva har det med saken å gjøre? Det har alt med saken å gjøre. Finnes disse menneskene? Ja, jeg har selv hørt levende vitnesbyrd, og jeg er dypt berørt. Og hva sier de selv? Hvordan trengte de å bli møtt? Med pekefinger og fordømmelse (dom=vi trenger forandring, fordømmelse=fortapelse). De har allerede trøbbel med hvordan de føler. De er allerede fortvilet og uten håp. Hvordan skal vi møte dem? Det har jeg ikke hørt mange undervise om - om noen i det hele tatt. De vil bli møtt med kjærlighet, respekt, muligheter til sårbarhet og åpenhet, en venn som kan gå vandringen med dem og å la Jesus ta seg av jobben med å helbrede indre sår og forvirret identitet. Hva med deres evige frelse? Ja, nettopp! Hva med deres evige frelse? Det har Gud til syvende og sist bedre oversikt over enn oss, men vi kan møte mennesker med nåde, bringe dem til nådens kongstol, og her vil også sannhet være en del av en frigjøring. Dama var klar i sin bibelforståelse. Teologien var på plass. Men ofte er det ikke teologien som er problemet - det er praksisen. Det er mangel på balanse i tilnærming og holdninger, og her har vi syndet grovt. Hva om jeg møter på noen som er homofile og som vil ha veiledning? Jeg skal iallefall bruke god tid på å høre dem ut, gråte med dem, kjenne på smerten og fortvilelsen, og bare innrømme: "Du, dette vet jeg alt for lite om. Hvis du kan hjelpe meg å forstå hva du går igjennom, så kan vi søke Herren sammen for å finne en vei i dette." Bekrefter jeg dermed en livsstil? På ingen måte! Men om de ikke hadde hatt en problem med dette langt inn i hjerteroten; hvorfor i all verden ville de da åpnet seg opp for meg? Hva om de lever det ut? Det må vi etter hvert også snakke om - hva opplever de selv med det? Å rote rundt i det som de selv erkjenner er sår hjelper det jo ikke å gro.
Spørsmålet er om vi kjenner oss fri til å gå en slik vei med mennesker som trenger oss. Hareide ble fordømt av kristne fordi han gikk i PRIDE. For ham var det en samvittighetssak som politiker i møte med bestialske drap på homofile. Han selv sa at det var for å vise at dette godtar ikke vi kristne. Men det er dem som har definisjonsrett og berøringsangst, så vi godtar ikke den forklaringen. Hareide godkjenner ved å gå i Pridetog homofil praksis, samme hva han sier. Det er mulig Hareide ikke er klar i sitt bibelsyn - at det ikke finnes skriftsteder som godkjenner og velsigner enkjønnet ekteskap (i positiv forstand); jeg vet ikke, for jeg kjenner ham ikke personlig. Men jeg undrer meg likevel over at vi skal sette oss til dommer over andres samvittighet - og til og med i politiske sfære som er satt til å forvalte et samfunns som består av mer enn troende. Som politiker syns jeg Hareide er en tøffing, selv om det er ikke er alt jeg er personlig enig i. Demokrati er ikke det samme som teokrati eller ettparti-stat som i Kina. Å møte sinte, sure og forargete kristne er jommen ikke en enkel affære. Det handler mer om å være rett enn å ha rett, kjære trosfrender. Kjærligheten dekker over en mengde med synder, sier bibelen. Forsoning og miskunn er den sterkeste kraften i universet, ladet med ropet fra den Salvede: Det er fullbrakt!
Vi har alle våre kall som troende. Ikke alle har kall til å innta dette området; å representere Jesus på en rett måte for denne gruppen - som Gud har et slikt hjerte for. Men jeg er så takknemlig for at Gud reiser opp mennesker og gjør noe nytt, for som menighet så har vi sviktet grovt, her også. Er det tilgivelse, håp og gjenopprettelse? Ja, det er det! Jeg drømmer om en menighet som kan stå oppreist og klar, men med et slikt vitnesbyrd om legedom at kritikerne må tie. Dreier det seg om homofili i hovedsak? Langt derifra! Det er mye mer heterofil seksuell synd som skader mennesker enn homofil seksuell synd. Seksuelle problemer i ekteskap er en hovedgrunn for utroskap og skillsmisse. Går vi klar som kristne? På ingen måte. Men Gud er i ferd med å skape en revolusjon av ydmykhet, kjærlighet, åpenhet og sårbarhet. Resultatet? Bedre ekteskap, færre skillsmisser, bedre oppvekstvilkår og bedre helse. Hvor finnes det forskning som sier at dårlig fungerende ekteskap og ekteskapsbrudd er bra for folkehelsen? Den finnes ikke! Så hvem kan argumentere imot det som gir utelukkende gode resultater? Men jeg vet en ting. Hvis jeg skal låne øret til noen angående dette, så er det folk som har gått en vei og som Gud har gjort et verk i. Pekefingerkristne uten noe som helst vitnesbyrd i forhold til forsoning, legedom og utfrielse, kan bare herje på for min del. Jeg har fokuset et annet sted: Herre, kom! Kom, Herre Jesus! Vi er i desperat behov for hjelp, for det vi holder på med her holder ikke mål. Tilgi og rens!
PS! For den av dere som måtte være interessert i å vite mer om tjenesten disse fantastiske menneskene står i:
http://www.equippedtolove.com/
https://moralrevolution.com/
Den herlige damen jeg er gift med og jeg har også valgt å være åpne med denne delen av livet når vi har veiledet ektepar, enten før eller etter ekteskapsinngåelsen. Vår åpenhet har utelukkende blitt tatt godt imot. Folk er takknemlige og tar det ikke som en selvfølge. Men det vi var vitne til idag, var på et helt annet nivå. Noe av det er selvsagt at folk har hatt andre og større utfordringer enn oss. Men herlighet! Sårbarheten og kjærlighet i praksis - å dele sine erfaringer for å utruste andre og sette dem fri - var brutalt rå!
En dame vitner om hvordan hun gjennom å leve et etter norske forhold helt vanlig ungdomsliv - hvor seksuelle forhold av varierende karakter gjorde stor skade i forhold til kommende ekteskap. Nei, hun ble ikke oppfostret i et kristent hjem. Nei, hun var ikke religiøs. Nei, hun hadde ikke samleie, engang. Men likevel. Det gjorde skade - hun ble såret og skadet i kropp og følelsesliv. Så ble hun kristen og fant denne fantastiske mannen å dele livet med. Hun drømte ikke om at dette skulle bli starten på 10 år med store utfordringer med behov for terapi og rådgivning og så mye ydmykelse at det til slutt var null og niks å gjømme bort og forsvare. Mannen, på sin side hadde ikke sett i et pornoblad engang før han ble gift; skjønt med venner som sier både det ene og de andre og lite snakk om sex hjemme, så vet man jo ikke hva man skal forvente, og en lager seg urealistiske forventninger, likevel. Et totalt fravær og vakuum gir ikke nødvendig de rette resultatene. Men uansett forventninger, så ble dette noe helt annet; så krevende at jeg må si at det står respekt av at de har stått i dette og opp i alt fått hele 4 barn (så noe må ha fungert, altså). Hun ble etter flere år diagnostisert med post-traumatisk-stress syndrom. Utfordringene hadde ikke blitt mindre, men større. Kan en få det av dårlige erfaringer med sex og utlevere en del som vi ikke er konstruert for å dele med med så mange at det går rykter om det i lokalsamfunnet? Ja, en kan det. Denne dama led av det, og de måtte avstå fra sameie i 1 1/2 år for å gi kroppen hennes ro til å komme seg. Da hadde de allerede prøvd å få dette til å fungere en stund; en løper ikke gjerne rundt og sier: "Hei, vi har seksuelle problemer. Kan du hjelpe oss?" Og der ligger noe av utfordringene vi har; vi trenger mer åpenhet, og som kristne skulle vi ha de beste forutsetninger til å snakke om det vi faktisk ønsker å få til - og som sexologer sier tross alt er enklest å få til - god sex i forhold hvor vi er gitt til hverandre i en trygg og god relasjon. Den andre utfordringen er at sex påvirker ånd, kropp og sinn. Idéen om at dette er helt nøytralt er egentlig vitenskapelig motbevist. Kvinner utskiller hormoner når de er intime som regulerer tilknytning. Seksuelle utskeielser er ikke som andre dumme ting vi kan finne på i vår opprørske ungdomsår (kanskje med unntak av rus). Derfor sier bibelen at den som synder seksuelt, synder mot sin egen kropp. For Gud er ikke dette verre, han tåler å se vår nakne kropp - det var tross alt slik han skapte oss. Men vår skaper vet hvordan vi er skrudd sammen, og han sier en hel del om seksuell synd fordi han ønsker å spare oss, ikke fordi sex er urent eller syndig i seg selv. Han skapte jo det, også! Menn som blir avhengige av porno og onanerer mye i den forbindelse kan miste potensen og bli ute av stand til å tenne på sex i en vanlig seksuelle forhold. Jeg har selv lest historier fra menn som skriver i fortvilelse over at "utstyret" ikke lenger fungerer. Sexologer som ikke har kristen bakgrunn slår fast at her har du nok gått deg litt vill, gutten min. At bibelen er helt gammeldags og utdatert i forhold til sex og samliv mangler grunnlag i realiteter og forskning.
Senere på dagen var tema homofili og lesbiskhet. Jeg kjente det knøt seg litt i magen. Ok! Here we go again. Ja, da. Det er synd. Den er grei. Men hvordan hjelper vi disse folkene? Det har jeg aldri fått noe svar på, og jeg kjenner at vi bare bommer totalt på å representere en ekte og levende Jesus overfor disse menneskene som Jesus også har dødd og oppstått for. Jeg kjente et lite håp om at dette kunne være annerledes. Gitt om!
 |
| To dyrebare søsken som har gått en lang vei, ikke på grunn av den kristne kirke, heller på tross av. |
"Hallo, jeg er homofil."
- Ok, men jeg har gode nyheter til deg!
"Ja?"
- Det er synd og du må vende om.
"Ja, vel? Blir jeg å føle annerledes, da?"
- Ikke nødvendigvis. Du må bare ikke leve ut legningen din, for da ryker du luks i helvete.
- "Ok? Og du sa dette var gode nyheter?"
Hvem av oss har egentlig gått veien med noen som er homofil og lesbisk? Er angst for fortapelse en god motivasjon for å bli fri, eller er det et møte med den oppstandne Guds salvede som bringer legedom til et forvirret sinn? Å skulle opprettholde en relasjon i en slik prosess må jo inneholde et reelt håp om forandring, eller? Har vi noen gode erfaringer å vise til? Tenk om vi skulle ta 10% av dem som er heterofile og som ikke har gave til å leve utgift og si: Beklager! Du må leve avholdende resten av livet. Ellers går du fortapt. Vi vet hvor mye elendighet det er kommet ut av sølibat i den katolske kirken, så det er ikke å anbefale. Og samtidig er ikke homofil eller lesbisk sex problemfritt på noe vis, for som med damen som noen få år levde utsvevende med mange partnere, så skaper det ytterligere sår og problemer. Vi kan ikke godt i kjærlighet bare si: "Jo, da. Bare kjøyr pau!" Derfor er det så krevende dette, og jeg har savnet at forkynnere fra talerstolen bruker tid på akkurat det, og ikke bare preker til koret: homofili er synd! Punktum. De må vende om, ellers går de fortapt! Ferdig snakka. Seriemonogami med en viss overlapp lar vi viselig ligge, selv om det også er å leve etter lystene. Men er det så enkelt? Vi fikk høre to vitnesbyrd. Begge dreide seg om opplevelse av utenforskap i forhold til dem av eget kjønn. Den ene ble kalt "homo" av de andre fordi han var forskjellig fra de andre guttene, og ble eksponert for pornografi i den varianten. Var det bare hans valg? Han fikk en overbevisning om at han var født annerledes og han så opp til andre gutter fordi han selv ikke på noen som helst måte nådde opp - i fysisk vekst, i sport, osv. Han syntes jenter hadde mere interessante temaer å snakke om som ung kristen, men ble samtidig tiltrukket av andre gutter, litt fordi han så opp til dem som var det han egentlig drømte om å være sjøl - skikkelig mandig. Å leve med dette dilemmaet i en kristen setting hvor slike ting aldri ble snakket om annet enn ved hjelp av pekefingeren kan jo umulig være god mentalhygiene, eller hva? Og til slutt så ble det helt stopp for stakkaren. Han klarte ikke mer. Redningen ble en dag han møtte en karismatisk kristen som bad for en kronisk sykdom han hadde pådratt seg, og så ble han helbredet. En helt ny tanke kom hans vei. Er det umulige mulig? Finnes det håp for disse seksuelle følelsene jeg aldri finner ut av og aldri synes å bli lykkelig med? I et jag etter å møte en kjærlig, tilgivende, og LEVENDE Gud, dro han rundt på alle karismatiske møter som det gikk an å oppdrive. Det var ikke enkelt, men nå valgte han tørre å være åpen med det; ikke skjule disse utfordringene, lenger. Jeg må spørre meg selv: Hvordan hadde jeg taklet det? Hadde jeg kunne møte en bror med kjærlighet, åpenhet, respekt og håp? Hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre? Akkurat det at ingen syntes å vite hva en gjør med dette, gjorde at veien ble så mye lengre for denne broderen, og vi skal bare være takknemlige for at han ikke gav opp. For gjennombruddet kom, nå han har vært gift i over 10 år og har fire barn.
En kvinne med master i teologi. Akkurat samme historien. Opplevd utenforskap i forhold til de av eget kjønn. Guttejente. Likte fotball og guttegreier. Ingen samtaler og åpenhet rundt kjønn og kjønnsidentitet og hvor store variasjoner det kan være i det å være mann og kvinne. Finn ut av det sjøl. Hun levde som lesbisk i flere år og slet samtidig med psyken og hadde flere selvmordsforsøk bak seg. Med haugevis av psykofarmika prøvde hun å overleve. Hun og gir det homofile og lesbiske miljøet dette vitnesbyrdet: De tok seg av henne; var et hjem; gav mer fellesskap enn noen andre på den tiden; og holdt henne i live. Noe å tenke på? Samtidig ble hun sykere og sykere. Redningen ble en karismatisk ungdomspastor som inviterte henne på et møte. I motsetning til hennes velutdannede, rike venner i den reformerte kirke, hadde denne lille forsamlingen en god del hjemløse og fattige medlemmer. En av disse fattige, men åndsfylt 17 åring, kom bort til henne og profeterte noe som bare var en hjertehemmelighet hun bar på selv. Dette begynte en lignende reise som vår bror delte om tidligere. Que? Er Gud levende? Og er han tilgjengelig? Kan en høre ifra Gud og bli kjent med ham? Dette var helt nytt for henne. Hun gikk også på alt som krøp og gikk av karismatiske møter. Jo villere, jo bedre. Etter hvert ble hun dratt mer i denne retningen enn i forhold til det andre miljøet fordi hun så at hun ble friskere og bedre når ga seg til dette og gav slipp på det andre. Ungdomspastoren fikk slik et hjerte for henne at han oppga tjenesten for å hjelpe henne. Å gi seg til å betjene folk med slike problemer var ikke akseptert i de kristne sirkler han var med i, karismatisk eller ei. Så han måtte oppgi tjenesten som ungdomspastor. Det sier litt om hvor vi som kristenhet er i forhold til dette. Skikkelig berøringsangst. Hadde vi vært noe særlig bedre? For å være ærlig: Jeg tviler, og det uroer meg dypt. For å gjør en lang historie kort: De ble gift og hun er nå fri psykiske plager og klarer seg uten psykofarmika. Det er ikke lite for en som har hatt bipolar lidelse og hvor ingen leger gav henne håp om en medisinfri tilværelse. Det å se henne stå å fortelle dette, så åpen og sårbar, var bare "a moment". Jeg kjenner bare en så dyp respekt for en som har gått en slik vei og til dels fastet seg helt frisk, og jeg kjenner på et slikt savn av en mer respektfull og ærlig status i forhold til hvor godt vi treffer denne gruppen med evangeliet. Skivebom! Hvor er Jesus som setter folk fri? Hvor er Jesus som sier: "Så fordømmer heller ikke jeg deg! Gå bort og synd ikke mer!"? Vårt budskap er mer: "Du er fordømt! Gå bort og synd ikke mer!". I dette "så fordømmer jeg deg heller ikke" - ligger det et nærvær av den Salvede, øyne og kroppspråk som formidler kjærlighet og miskunn, en forsoning som skaper legedom og håp. Hadde kvinnen som de brakte til Jesus gått igjennom synderes bønn og blitt satt til å frasi seg sin promiskuøse atferd? Ikke som jeg kan lese. Men Jesus formidlet tilgivelse, kjærlighet og forsoning: Guds godhet driver deg til omvendelse. Nåde først og så sannhet. Vi kan ikke gjømme bort sannhet. Da lurer vi folk. Derfor: "og synd ikke mer!" Hvorfor? Fordi vi liker å være kjipe? Nei! Fordi vi elsker mennesker og ønsker dem det beste. Men jeg drømmer om å kunne formidle forvandlende kjærlighet slik Jesus gjorde. Jeg ser Jesus mingle i et Pride-tog. Du verden for en oppstandelse av kjærlighet og håp! - og forargelse.
Denne dama var en del av et teologisk miljø som aksepterte homofilt samliv og promoterte det. Hennes identitet som lesbisk var så gjennomgripende at hun aldri kunne se for seg noe annet. Og likevel: Det var ting som følelsesmessig var problematisk for henne med å leve ut dette. Har vi hørt historien før? Ateister vil påstå at alt dette skyldes religion og moral. Men alle hun omgikk seg med bekreftet det hun selv trodde, men det hjalp bare ikke. Kropp og sinn hang ikke med. Hun hadde det ikke bra med seg sjøl. Skulle vi ikke få lov til å hjelpe folk som har det slik? En lov som skulle forby "behandling" av homofile ble stoppet i California fordi folk som faktisk har fått hjelp har vitnet om et liv de selv opplever er mye bedre for dem - med dokumenterte bedringer i mental og fysisk helse. Sinte innlegg i avisa og demonstrasjonstog hadde bare gjort vondt verre. Skulle det å møte disse menneskene med kjærlighet og se dem forvandlet også på dette området forbys? Selvsagt ikke! Utfordringen i vårt eget land er ikke forbud, men at berøringsangst, mangel på innsikt, godt kombinert med lunkenhet, åndsfattigdom og egenrettferdighet står i veien for en moralsk frigjørende revolusjon. Hva har vi egentlig å tilby disse menneskene? Er det Jesus de møter når de møter kristenheten? Sannhet uten nåde og legedom er nådeløst. Om jeg noen gang hadde blitt spurt om hva jeg mener om spørsmålet homofili i media, så hadde jeg brukt 99% av tiden til å be om tilgivelse for at vi som kristne i så liten grad har representert Jesus overfor disse menneskene, og så hadde jeg spurt et spørsmål tilbake: "Om du hadde møtt et menneske som Jesus har forandret fra en homofil legning og praksis til en heterofil; og de har dokumentert bedre mental og fysisk helse idag enn før - hadde du hatt et problem med det?" - Hva har det med saken å gjøre? Det har alt med saken å gjøre. Finnes disse menneskene? Ja, jeg har selv hørt levende vitnesbyrd, og jeg er dypt berørt. Og hva sier de selv? Hvordan trengte de å bli møtt? Med pekefinger og fordømmelse (dom=vi trenger forandring, fordømmelse=fortapelse). De har allerede trøbbel med hvordan de føler. De er allerede fortvilet og uten håp. Hvordan skal vi møte dem? Det har jeg ikke hørt mange undervise om - om noen i det hele tatt. De vil bli møtt med kjærlighet, respekt, muligheter til sårbarhet og åpenhet, en venn som kan gå vandringen med dem og å la Jesus ta seg av jobben med å helbrede indre sår og forvirret identitet. Hva med deres evige frelse? Ja, nettopp! Hva med deres evige frelse? Det har Gud til syvende og sist bedre oversikt over enn oss, men vi kan møte mennesker med nåde, bringe dem til nådens kongstol, og her vil også sannhet være en del av en frigjøring. Dama var klar i sin bibelforståelse. Teologien var på plass. Men ofte er det ikke teologien som er problemet - det er praksisen. Det er mangel på balanse i tilnærming og holdninger, og her har vi syndet grovt. Hva om jeg møter på noen som er homofile og som vil ha veiledning? Jeg skal iallefall bruke god tid på å høre dem ut, gråte med dem, kjenne på smerten og fortvilelsen, og bare innrømme: "Du, dette vet jeg alt for lite om. Hvis du kan hjelpe meg å forstå hva du går igjennom, så kan vi søke Herren sammen for å finne en vei i dette." Bekrefter jeg dermed en livsstil? På ingen måte! Men om de ikke hadde hatt en problem med dette langt inn i hjerteroten; hvorfor i all verden ville de da åpnet seg opp for meg? Hva om de lever det ut? Det må vi etter hvert også snakke om - hva opplever de selv med det? Å rote rundt i det som de selv erkjenner er sår hjelper det jo ikke å gro.
Spørsmålet er om vi kjenner oss fri til å gå en slik vei med mennesker som trenger oss. Hareide ble fordømt av kristne fordi han gikk i PRIDE. For ham var det en samvittighetssak som politiker i møte med bestialske drap på homofile. Han selv sa at det var for å vise at dette godtar ikke vi kristne. Men det er dem som har definisjonsrett og berøringsangst, så vi godtar ikke den forklaringen. Hareide godkjenner ved å gå i Pridetog homofil praksis, samme hva han sier. Det er mulig Hareide ikke er klar i sitt bibelsyn - at det ikke finnes skriftsteder som godkjenner og velsigner enkjønnet ekteskap (i positiv forstand); jeg vet ikke, for jeg kjenner ham ikke personlig. Men jeg undrer meg likevel over at vi skal sette oss til dommer over andres samvittighet - og til og med i politiske sfære som er satt til å forvalte et samfunns som består av mer enn troende. Som politiker syns jeg Hareide er en tøffing, selv om det er ikke er alt jeg er personlig enig i. Demokrati er ikke det samme som teokrati eller ettparti-stat som i Kina. Å møte sinte, sure og forargete kristne er jommen ikke en enkel affære. Det handler mer om å være rett enn å ha rett, kjære trosfrender. Kjærligheten dekker over en mengde med synder, sier bibelen. Forsoning og miskunn er den sterkeste kraften i universet, ladet med ropet fra den Salvede: Det er fullbrakt!
Vi har alle våre kall som troende. Ikke alle har kall til å innta dette området; å representere Jesus på en rett måte for denne gruppen - som Gud har et slikt hjerte for. Men jeg er så takknemlig for at Gud reiser opp mennesker og gjør noe nytt, for som menighet så har vi sviktet grovt, her også. Er det tilgivelse, håp og gjenopprettelse? Ja, det er det! Jeg drømmer om en menighet som kan stå oppreist og klar, men med et slikt vitnesbyrd om legedom at kritikerne må tie. Dreier det seg om homofili i hovedsak? Langt derifra! Det er mye mer heterofil seksuell synd som skader mennesker enn homofil seksuell synd. Seksuelle problemer i ekteskap er en hovedgrunn for utroskap og skillsmisse. Går vi klar som kristne? På ingen måte. Men Gud er i ferd med å skape en revolusjon av ydmykhet, kjærlighet, åpenhet og sårbarhet. Resultatet? Bedre ekteskap, færre skillsmisser, bedre oppvekstvilkår og bedre helse. Hvor finnes det forskning som sier at dårlig fungerende ekteskap og ekteskapsbrudd er bra for folkehelsen? Den finnes ikke! Så hvem kan argumentere imot det som gir utelukkende gode resultater? Men jeg vet en ting. Hvis jeg skal låne øret til noen angående dette, så er det folk som har gått en vei og som Gud har gjort et verk i. Pekefingerkristne uten noe som helst vitnesbyrd i forhold til forsoning, legedom og utfrielse, kan bare herje på for min del. Jeg har fokuset et annet sted: Herre, kom! Kom, Herre Jesus! Vi er i desperat behov for hjelp, for det vi holder på med her holder ikke mål. Tilgi og rens!
PS! For den av dere som måtte være interessert i å vite mer om tjenesten disse fantastiske menneskene står i:
http://www.equippedtolove.com/
https://moralrevolution.com/
torsdag 8. november 2018
Ånden låser dit den vil - midt i hverdagen vår (Joh 3)
 |
| "Betestda"-dammen utenfor bønnehuset i Redding, California.
Vår tro - andres gode nyheter
Ved en av mange besøk i bønnehuset som drives av Bethel Church i Redding, ble jeg oppmerksom på engelen som var plassert ned i vannet. Som ivrig bibelleser igjennom mange år, så kjenner en jo historien: Mannen som hadde vært lam i 38 år og som ventet på at en engel skulle røre opp vannet, så han kunne komme ut i og bli frisk. Han nok sett en del bli bra like for øynene på ham. Tanken om "når skal det bli min tur," hadde nok vært der mange ganger. Men det virket så håpløst. Jeg kom alltid for seint i forbønnskøen. Forbederne hadde liksom ikke tro for ham. Var det slik? Nei. Men oversatt til hvordan vi kan oppleve det når vi er alvorlige syke kan være ganske lik. Vi kjenner at vi har ikke så mye tro og vi er avhengig av andres hjelp, ikke sant vel? Tanken på at vi selv skal bære syke oss ut i vannet og "tro oss friske" kan være ganske så tyngende. "Name it and claim" - tro som din egen lykkes smed - gjengen kan gjøre troslivet uutholdelig tungt, for hvordan skal en kunne gå ut i når beina ikke fungerer? Det er jo nettopp det som er problemet. Trosmuskelen virker å ha fått en trøkk, særlig om en er psykisk syk, eller fysisk sykdom har vart over så lang tid, at det nesten er blitt en del av ideniteten. Evangeliet er gode nyheter, også for dem som har vært alvorlig syk og lenge syk. Hvor mye tro hadde den lamme som hadde sittet der i 38 år? Hvor mye tro hadde Lasarus som hadde ligget i graven i 4 dager? Å skylde på andres vantro for egent tilkortkommenhet er ikke bare dårlig gjort - det er et stygt overgrep, og ligner ikke evangelienes Jesus. Her var det nok å be om betjening. Jesus sa ikke til noen: "Du har ikke tro nok, så deg kan jeg ikke helbrede". Jo, han irettesa og sa: "Om jeg kan? Alt er mulig for den som tror." Det som gjorde at en kunne bære irettesettelsen var at han ikke bare sa dette, men han helbredet gutten, også. De som fikk en kraftigere irettesettelse var disiplene som ikke hadde tro for en far og en sønn i en fortvilet situasjon. Og det er jo litt mer fair. For de var ikke syke i tillegg. De var dem og ikke de i nød som fikk melding om bønn og faste som en vei til seier - ikke for seg selv, men for de to nødlidende. Denne calvinistiske "den som synes å lykkes, er den som har sterk tro og er utvalgt"-tankegangen er dessverre utbredt i en del sirkler, men den representerer like fullt en slagside og mangel på balanse. Sannheten om tro kommer før nåden. Hvor mye tro en har dreier seg ikke om hvor lett livet har vært for en, mange ganger tvert imot. Selv Smith Wigglesworth som så flere oppreist ifra de døde, led selv hardt i en lengre periode. Ikke fordi Gud syns det er festlig med våre plager, men fordi alle de gaver Gud gir først og fremst er der for at vi skal gi dem videre. Både som frukt og som gave er tro mer enn for bare oss. Har du tro? Flott! Da er ingenting umulig for deg. Bare en ting kan stoppe deg, og det er voldelig motstand. Da sier Jesus at du skal legge på flukt. Det var den eneste grunnen til at Jesus bare la hendene på og helbredet noen få i Nasareth. Selv han trakk seg unna når det ble slik.
Viktigheten av samheng - så ikke budskapet blir med omvendt fortegn
Det er rart hvordan vi evner å sette ting inn i andre sammehenger enn den opprinnelige bibelske og lese ut prinsipper som ikke står der. Det er forskjell på å lese inn noe og det å lese ut. Vi har gjort vår vestlige ateistiske kultur til en unnskyldning for fraværet av evangeliske tegn og mirakler, mens den motstanden Jesus opplevde i Nasareth stort sett oppleves andre steder enn hos oss. At ateisme kan være en barriere for mirakler, er en erfaring vi bærer med oss. Veien ut av det heter omvendelse og tro på Gud. En apostel jeg har stor respekt for, har sagt at vi har nok omvendelse til å berge oss selv innfor himmelporten en dag, men ikke nok til å se og erfare Guds rike her og nå. En slik vandring i omvendelse er ikke en ensom erfaring - gjemt langt borte i et kloster et eller annet sted. Det er vandring i et fellesskap, hvor vi bekjenner nederlag og ber for hverandre (Jak 5). Hvorfor? Så vi skal se status quo? Nei! Så vi skal bli legt. Det vil si at brutthet i vår karakter, hvor ateistisk tankegods og erfaring bare er en av dem, får legedom når vi ydmyker oss for Gud og hverandre. Men vi må forstå hva som er målet med å bekjenne. Det blir noe annet enn det som foregår på en typisk luthersk statskirkegudstjeneste, hvor helliggjørelsen er selve bekjennelsen og fort stopper der. Omvendelse betyr vekst i "tro virksom i kjærlighet". Helliggjørelse betyr å bli mer hellig, slik Gud er hellig, ikke en gang da, eia var jeg der, men nå, idag. Når Hebreerbrevets forfatter snakker om synden som så fort fanger oss, så er det mer enn vår hang til å falle i synd han snakker om. Når fristelsen er der, så er det nettopp tidligere dårlige erfaringer som gjør det vanskeligere å riste den av deg. "Men du gjorde det i går. Du er ikke bedre; det er bare sånn du er!" Det er slik fienden visker i øret ditt når kampen står der. Dessuten: "Gir du etter, trenger du Jesus for tilgivelse, og det er jo bra." At synd også innebærer konsekvens selv om vi får tilgivelse aldri så mye, det holde fienden stilt om. En av de tingene vi oftest gir etter for i vår vestlige kristenhet, er menneskefrykt. Menneskefrykt er en felle (Ordsp 29,25), sier bibelen og leder deg bumps inn i en mengde med syndige tenkemåter og atferdsmønster. Det er menneskefrykt som gjør at vi ikke tar nye steg i tro til Gud. Vi vil ikke dumme oss ut. Vel, en god unnskyldning er at vi ikke ønsker å dumme ut Gud, men utfordringen er ikke at Gud ikke tar den sjansen. Den tok han den dagen han valgte å skape menneske i sitt bilde og gav dem et oppdrag å styre og regjere på vegne av seg (1.Mos 1.26-28). Utfordringen er at vi ikke tror om oss det Gud tror om oss, og vi handler deretter. Det vil si; vi handler snarere ikke.
Hverdager mer enn konferanser
Vi kan kjenne tyngden av en enorm avstand mellom evangelienes Jesus og det livet vi lever. Spørsmålet er likevel ikke hvor langt det er å gå, men om vi går, som enkelt-troende, som menigheter, som bevegelser. Det dreier seg om valg vi gjør hver dag, og det dreier seg om apotolisk-profetisk reformasjon og ledelse. Hvilke menighetsledere vil være ydmyke nok til å innrømme at keiseren i mange tilfeller er naken og slippe til det de ikke har selv; ja, ikke bare slippe til, men invitere inn. Tenker jeg møter og konferanser? Vel, det også, men Josva ble ikke til i en konferanse med Moses; og Elisja ble ikke til i en konferanse med Elias. En Guds rike kultur må bygges, og bygging tar tid, fokus og utholdenhet. Men hva som skjer på en konferanse og like mye hva som ikke skjer, setter også en retning. Hva har vi grunn til å forvente? Blir vi aktivert eller passivisert? Blir det som forkynnes demonstrert? Eller er forkynnelsen, måten vi gjør ting på, i bunn og grunn et motsetning til verdiene en forsøker å bygge ut fra? Jeg stiller spørsmålene til meg selv. Jeg har vært eldste og har forkynt en hel del, sjøl om hjertet mitt ligger mye nærmere å bruke hjemmet enn talerstolen som virkemiddel. Hva er det vi skal berge? Et møte? En preken? Eller en verden i synd og mørke? Vi kjenner en lengsel etter noe mer, gjør vi ikke? Mer enn å gå på møter og sitte fint i benkeraden. Den lengselen er det Jesus som har skapt. For vi har lest for mye i bibelen til å tenke at det vi erfarer er alt som er tilgjengelig for oss. Det er noe med denne evangelienes Jesus som både skremmer vettet av oss og som tiltrekker oss. Tenk om det er slik at han ønsker å gjøre gjennom oss; det han demonstrerte i det første århundret? Det er en revolusjonerende tanke, er det ikke? Tenk det her livet vi leser om i apostlenes gjerninger faktisk er mulig? Spørsmålet er om vi egentlig vil ha det, med alt det som det innebærer av vekst, arbeid, problemer og forfølgelse.
De små trinn i hverdagen - vår vekst og andres mirakler
Når vi ofte kan oppleve at Gud er lang borte og uklar midt i vår hverdag, så har det med å gjøre at Gud alltid er i bevegelse, til og med når han hviler; ja kanskje nettopp når han hviler. Du skjønner Gud anstrenger jeg ikke. Når han hvilte på den syvende dag, så var det en demonstrasjon mest for vår del - at skaperverket har en rytme - derfor var natt og dag førstefrukten av Guds skapelse. Vi kan sitte der og vente på at en engel kommer og rører opp i ting - at en endring plutsetlig forandrer alt, og at noen bærer oss uti, selv om vi egentlig er i stand til å gå sjøl. Noen ganger er vi i en situasjon av vi trenger hjelp til å reise oss å gå. Jeg underslår ikke det. Jeg har vært der sjøl, og Jesus dukket opp - ikke etter 38 år, men etter 2 år, akkurat som med denne hjelpeløses mannen ved Betesda-dammen. Mens jeg så på denne engelen som ligger i bunnen av dammen på bildet du ser i starten av blogginnlegget, så opplevde jeg Gud talte til meg. "Ser du engelen? Den rører seg ikke. Mange har satt sin lit til det som ikke er i bevegelse. Bibelhistorie blir bare det - bibelhistorie; den er den samme hver gang - statisk, mens Ånden i Ordet er levende og stadig i bevegelse; stadig nyskapende, kreativ og former essensen i Ordet - Ånden i Ordet - på stadige nye måter i mennesker og samfunn." Idet Gud talte til meg, så ble jeg oppmerksom på vinden som pisket opp vannet i enden, så det vannet som etter naturlovene skulle falle ned, faktisk ble løftet opp. "Ser du?" visket Ånden til meg. "Det er Guds vind som skaper bevegelse og rørelse i vannet. Jeg er i stadig bevegelse. Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser. Om du stopper opp og lytter. Gir du sansene tid og ser etter, vil du se små krusinger på vannet. Det kan bli hverdagslig og kun 'bakgrunnsstøy', og en legger ikke så mye merke til det og lar det ikke gjøre så mye fra eller til. Men for den som vil ledes av Ånden er det annerledes. En liten krusning i vannet skaper nysgjerrighet og forventning. Pappa, hva pønsker du på? Herre, hvor er det du blåser hen? Minutter som betyr en evighet i forskjell for mennesker jeg gav det beste jeg hadde for å gi liv og håp. Vil du lytte på vinden, sønn? Vil du se etter krusninger i vannet? Eller er du fornøyd med engelen som ligger der i ro? Engelen kan virke større og lettere å få øye på enn de små krusningene, men det til og med det som virker dødt får liv når vinden blåser over det. Kan de tørre beina få liv? Ja! Men det er min Ånds verk, gjennom Åndens kvinner og menn som lar seg drive av min vind, så det ordet som tales gir liv, legedom, utfrielse, håp og ny retning." Jeg ble stående å studere hvordan vinden lekte med vannet. Det er lett å følge vinden når det er storm. Men en pioner ser vinden også når den bare skaper krusninger. Hvilken arv skal stå igjen etter oss? Lot sa "Nei, Herre!" og fikk Moab og Amon som frukt. Min bønn til Gud er at vi skal se menn og kvinner som åpner dørene til en apostolisk-profetisk vekkelsesvind som gjør at det som har ligget brakk i årevis i Europa og vesten får nytt liv. Det handler ikke om hvor fantastisk flink jeg er, eller hvor sterk jeg er. Det handler om å gi Gud noen ekstra minutter hver dag til å lytte. Til å se, og når en legger merke til en krusning; la nysgjerrighet og gudsfrykt føre til at en undersøker og tar en risiko. Forstod jeg dette rett? Det finnes bare en vei: Undersøk! Prøv! Et gjennombrudd vil låse opp himmelske realiteter og fjerne ateistiske tankebygninger og gjøre Guds rike tilgjengelig, så andre kan erfare at alt de trenger å gjøre, er å ta imot, og si: "ja, det vil jeg prøve! Værsågod!". Ikke generasjon prestasjon og knip ut litt mer tro av en sjøl eller den som betjenes; det som gjør forskjell er ikke våre forpinte anstrengelser, men vår fredfulle overgivelse. En enkel bønn som ikke varer mer enn 10-15 sekunder i en del tilfeller, og en bit en del av evangelienes Jesus blir virkeliggjort, så verden så se ham slik han er. Og så neste generasjon får en annen plattform å arbeide ut fra enn den jeg hadde som ung troende og kan bli utrustet til å bringe kongen tilbake. Kom Herre Jesus, Guds salvede! Kom!
|
fredag 2. november 2018
Et bønnehus som alle med glede kan ta del i (Mark 11)
"Then he began to teach the people, saying: 'Does not the Scripture say, `My house will be a house of prayer for all the world to share? But you have made it a thieves' hangout` (Mark 11,17, Passion Translation).Jeg har hatt gleden av å bruke en del tid i et 24-timer åpent bønnehus den siste uken. Alltid åpen. Alltid rolig lovsang. Alltid brød og vin tilgjengelig. Toaletter. Puter. Stoler. Verdenskart. Og lett tilgjengelig og sentralt plassert. Folk kommer og går; vi har aldri kommet til et tomt bønnehus. Her skjer det noe kontinuerlig. Rett nok har vi ikke vært her om natten, men det skulle ikke forundre meg om noen er innom, da, også.
Et sted for kontinuerlig lovsang, stillhet, rolig bønn, meditasjon (kristen sådan, altså - den finnes, faktisk) blir preget av en atmosfære. Du kan kjenne både på gjennombrudd, gledestårer og fortvilelse, alt som en ekte vandring med Gud innebærer. Men det hviler et nærvær av Gud på et slikt sted. Etter det jeg har fått vite, hadde en i begynnelsen problemer med at rusmisbrukere brukte dette åpne bønnehuset som sovested, men Herren sjøl tok seg av sitt bønnehus, og problemet er borte. Her er ikke engang behov for nøkkelkort, sjøl om det også kunne ha fungert i praksis. Men et sted i profetene står det om at Herren sjøl skal være som en ildmur rundt byen og beskytte den. Tror vi at Gud finnes og at han har til hensikt å gjøre det han har lovt? I så fall begynner vi å få en annen logikk. Utenfor dette bønnehuset er kona mi og jeg blitt betjent med profetiske ord så presise at sikringene gikk av og gåsehuden spratt ut. Gud; du vet hvem jeg er! Herre, du kjenner meg jo! Hallo, forteller du alle hemmelighetene min til andre folk, eller?! En står igjen med undring, nesten litt skremt, men mest takknemlig og dypt berørt i sitt indre. Herre, du kjenner meg virkelig og du bryr deg!
Hva skal prege et bønnehus? Jeg har meditert på dette. Gud, hva sier du om ditt bønnehus? Jesus setter det inn i sammenheng med alle folk. Det betyr alle folkeslag; men det betyr også alle slags folk. Det at bønn er blitt en greie for de få, er fordi vi har snevret inn bønn til noe som få orker å holde på med. Lister opp og ned med behov. Du har vesentlig mindre tro når du er i bunnen av liste enn når du var i toppen, for med fokus på behov mer enn Gud, så fylles du med det du velger å fokusere på. Harselerer jeg med trofast bønn? Nei! Jeg har dyp respekt for folk som ber og har forbønnstjeneste. Folk har bedt trofast for meg i mine mørkeste stunder, og jeg har dypt takknemlig for det. Men samtidig observerer jeg at bønnesvar heller er unntaket enn regelen, og at det er tragisk få som går på bønnemøter. For Guds bønnehus var et bønnen hus for alle typer folk, ikke sant?
Det viktigste med et bønnehus er dypest sett ikke at vi trives der, men at Gud trives. Derfor kalles Gud huset sitt for sitt hvilested (2.Krøn 6.41). Et hvilested er et sted hvor du kjenner deg så hjemme at du er helt deg selv og kan slå deg løs. De fleste av oss gjør ting hjemme som vi ikke gjør ute blant folk, ikke sant vel? Det er slik med Guds bønnehus. Det er et sted hvor vi inviterer folk å komme, for det er et bønnens hus for alle slags folk, men det er aller først et sted hvor vi inviterer Gud til å finne hvile og trivsel; et sted hvor Gud og mennesker kan møtes. Dersom vi lurer på hva Gud liker, er det bare å ta en titt inn der han har sin trone. Gud slipper Johannes inn der i Åp 4, og vi oppdager at det er et sted med lovprisning, profetisk proklamasjon og tilbedelse. I bønnehuset jeg har fått ta del i er lovsangen lav, men nok til at en hører den; så det er mulig både å lese og bare være i stillhet. Ønsker man høyere lovsang er det bare å stappe i noen øreplugger og bruke mobiltelefonen; enhver tilbeder har et budsjett for lovsangsmusikk. Det er en investering og ikke en utgift. Bruker du null og niks på lovsangsmusikk, så investerer du ingenting i det Gud tenker er dyrebart og du bør seriøst tenke igjennom om ikke det er tid for å andre praksis. Kanskje er du typen som mer finner Gud i stillhet og ute i naturen, men om du ikke har prøvd å gjennomsyre atmosfæren med lovsangsmusikk, så la det ikke være uprøvd. Det finnes mye godt både på norsk og ekstermt mye på engelsk. Et abonnement på streaming som Spotify, Deezer, Google Play eller Apple Store vil også gi deg godt utvalg. På Google Play og Deezer kan en også laste opp egne ting og ha i samlingen. La deg betjene. Er du hjemme eller annet egnet sted kan du synge med. Hjemme hos oss har vi rigget til både på et gjesterom, på kjøkkenet og i stua. En litt god stol og muligheter for å spille musikk. Noen løfter og skriftsteder diskre på veggen eller på kjøleskapet. Men det blir jo helt hverdagslig! Ja. Nettopp! Bønnehus er ikke søndagshus, men hverdagshus. Gud stikker ikke innom sånn en gang i skuddåret for å se om det mot formodning er noen som har rotet seg inn der. Han er der 24/7/365 og hver gang vi løfter våre hjerter til ham, så kjører han den bortkomne sønnen/datteren feiring. Yey, hey! Se hvem vi har her! Nice to see ye, buddy! Tror du det er slik? Jesus prøver med historien å gi oss del i kristen identitet, men vi er litt for flinke til å rive det ned med vårt voldsomme selvfokus. Men hva om jeg kommer til å bekjenne synd og svikt, da? Er han like glad for å se meg, da? Om han er? Det var jo nettopp det som var tilfelle med den bortkomne, eller? Om det ikke er slik at du har noe sånt å bekjenne, så vet vi jo hvordan Gud tenker om oss. Gud skrøt jo vilt og hemningløst overfor djevelen om sin tjener Jon, ikke sant? "Se der! En Israelitt som det ikke finnes svik i," som Jesus sa om Nathanael.
I "dagens tekst" for å bruke et høytidelig uttrykk, så siterer Jesus ifra Jesaja 56. Han snakker om de ufruktbare og kastrerte; de som ingen vil ha noe med å gjøre, og som, ifølge loven, ikke hadde anledning til å ta del i Guds hus og gudstjenesten. Til og med disse, sier profeten, vil jeg føre...
"til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt bønnhus. Brennoffer og slaktoffer fra dem gir jeg velvilje på mitt malter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56.7)Det er en del som blir forvirret av alt snakket om slakting og offer, men allerede på kong Davids tid
var det åpenbart at dette dreide seg om lovprisning, takk, tilbedelse og å holde de løftene en har gitt til Gud (Sal 40.7; Sal 69.21-32; Hos 6.6; Hebr 10).
"La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn" (Hebr 13.15).Altså vil Gud ta imot vårt lovprisningsoffer uansett hvem vi er og hvilken bakgrunn vi har. Men det er en ting Gud sier om sitt bønnehus som jeg legger merke til. Det står at han skal la oss glede oss i hans bønnehus. Andre engelske oversettelser sier let them rejoice - la dem fryde seg. Hva er kilden til slik glede? At fargen på huset er den en liker eller gardinene? At det er favorittbandet som spiller lovsangsmusikken? Alle slike ting er egentlig for ingenting å regne mot dette ene: At Gud bor i huset. For dersom vi har tilrettelagt for en bønnehus som blir et hvilested - a dwelling place, så vil det få noen veldig positive og gledelige konsekvenser, for Gud er bare veldig god. Jesus sier: "Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen" (Joh 16.24). Der hvor Gud bor er verken hans ansikt eller hans hender så veldig langt borte. Der finnes en rikdom på bønnesvar og gjennombrudd, og derfor er et bønnehus som slik er overgitt til Gud og til hele hans folk, et sted med håp. Du skjønner, håp har med den hellige ånds kraft å gjøre (Rom 15). Jo flere mirakler, jo mere håp for dem som lider. Hvis du holdt på å tørste ihjel, så hadde du mer håp om du så folk gå rundt å bære på vanndunker enn hvis du bare så ørken, eller hva? Slik er det også i Guds rike. Håp formidles gjennom det vi ser, det vi erfarer og hører om i vår nærhet. Ved siden av alt dette fantastiske så er det gleden ved å bare bruke tid med Herren i seg sjøl. Men vi kan ikke skille på Guds ansikt og hans hender. De henger sammen. Vi lever i tro og ikke i beskuelse, sier bibelen, og det er sant. Men han som skrev det, Paulus, så ikke bare mirakler, men spesielle mirakler (Apg 19). Vi lever i tro når det kommer til en ny jord under en ny himmel, men samtidig smaker vi allerede nå kreftene ifra den kommende verden (Hebr 6). Vi opplever her sorg og tap, og både bibelen og bønnehus gir rom for det. Vi trenger ikke å gjømme oss eller kjenne på skam. Det er en del av det å være menneske. Gud vil vi skal komme slik vi er, men er for god mot oss til å la oss forbli slik vi er. Vi skal ikke holde fast på det vonde, men gi det til ham og ta imot trøst og nytt håp. Det er utrolig hvordan Gud kan snu tragedier. Ikke det at han trenger tragedier, men når de først oppstår, så er det langt fra siste strofen. En apostel jeg har stor respekt for, har sagt det slik: "Dersom det er ikke er blitt helt bra, så er ikke siste ordet sagt". Det er et ord og et løfte som holder og gir håp helt inn i evigheten.
Jeg drømmer om bønnehus rundt om i landet vårt som er slike gledens kraftsstasjoner og oaser for gudserfaring og -åpenbaring. Som ikke holder åpent bare noen få timer i uka, men som lager et sted for Gud og mennesker, som gir dette som en gave til folket, til Guds folk og til folk generelt. For et bønnehus som fungerer slik Gud vil, kommer til å velsigne langt utover dem som finner på å ta turen. Et velsignet gudsfolk vil bære nærvær og velsignelse med seg overalt. Hvorfor åpner vi ikke bare dørene til gudshusene våres? Vil vi beholde en viss kontroll? Hvor mange kvadratmeter av gudshus er reservert for å være slike bønnehus? Jeg tror på apostolisk og profetisk reformasjon. En veldig viktig brikke i reformasjonen er opprettelsen av bibelske bønnehus. Ikke med låste dører og for de få. Ikke lange bønnemøter med "tiggelister" og hvor folk holder lange bønner så du holder på å sovne av og iallefall ikke tør å åpne munnen. Nei! Nei! Et sted for alle folk. Et sted med gjennombrudd og håp. Et sted for fokuset er mer på Gud enn på alle behovene, så håpet og troen kan vokse. Et sted hvor en kan lese de nyeste vitnesbyrdene om hva Gud har gjort i folk sine liv. Da vil neste steg i reformasjonen også komme på plass: en grunnvoll som er Jesus den Salvede, og ikke bare læren om ham. Det kommer til å ligne med Jesus, folkens. Han kommer, og myriader av engler og hellige som har gått foran oss er med ham. Ja, kom Herre, Jesus. Kom!
Abonner på:
Innlegg (Atom)