Jobs bok er en underlig historie på mange måter. Ikke minst er det underlig når Gud skal gjøre opp regnskap med Job og vennene hans. I versene i "dagens tekst" vi leser advarer Job vennene sine. Om de ville ta parti med Gud basert på overfladisk og "korrekt" teologi, heller enn å undre seg sammen med Job og søke Gud for å finne svar, så ville Guds dom ramme dem. Vi skal ikke lese mye av Jobs bok, for å se at både vennene og Job sier mye rart, men Job står jo i en særklasse. Han våger seg til og med til å utfordre Gud, og vingler mellom den dypeste fortvilelse og svartmaling av Guds nådeløse perfekthet, til håp om at Gud en dag vil la ham komme nær, så de kan "skvære opp", og Job komme nærmere en åpenbaring av Gud enn det den overfladiske, "korrekte" teologien kunne gi ham. For så mye skjønte Job: Det må være noe mer her; noe jeg ennå ikke har sett og lært. Og likevel, med alle Jobs anklager mot Gud om urettferdig behandling, og vennenes forsvar for Guds rett til å dømme den skyldige, så gir Gud Job rett mot vennene sine! Han sier liketil at de ikke har "talt rett om Gud, slik Job har"(!) Når en leser det, må en jo lure på om Gud har hatt et eller annet hørselsproblem. Men saken er at Gud hører ikke slik du og jeg hører. Vi hører med ørene og så prøver vi å tolke det som kommer inn der, gjerne uavhengig av situasjonen det sies i. Gud hører ikke sånn. Han hører hjertes språk, og han lytter med hjerte. Så hva hører Gud og hva ser han i Job? Jo, han ser en klinisk deprimert, plaget og søvnløs Job som i sitt hjerte roper om hjelp, roper om nåde, så inderlig ønsker et møte med Gud og dypere åpenbaring. Han ser forbi egenrettferdigheten som vennene provoserer frem i Job, og anklagene han kommer med og bitterheten over en tilsynelatende håpløs situasjon. Han forstår at situasjonen og Jobs sinntilstand gjør at han ikke tenker klart og ikke har et normalt filter for hva han slipper ut munnen. De som derimot ikke er plaget, men som ikke har et undrende og lengtende hjerte, men derimot synes å ha alle svarene..... De som barmhjertighetsløst lar seg provosere av den endeløse smerten til en stakkarslig syk mann, og finner det for godt å belære ham.... Akkurat de møter Guds vrede, og det er Jobs barmhjertige bønner som berger dem, og som interessant nok også snur lagnaden til Job. Tilgivelse og forsoning er den sterkeste kraften i universet og som underlig nok er kjernen i hjertet til en Gud som aldri har eller vil ha behov for å be om tilgivelse, selv. Like fullt: forsoning er noe som bor i Gud. For Gud er korsets Gud, den som har forsoning som så viktig verdi at han er villig til å betale hele prisen for den selv.
Vi har alle vår del av overmodighet, skuffelser og ydmykelser. Vi har alle vår del av Peters erfaring av egen tilkortkommenhet og svikt når slaget står der. Gud sparer oss ikke for det, og den største prøvelsen vi kan møte på, er å håndtere oss selv. Nåde er langt mer enn å få tilgivelse - det er nytt håp og hjelp til å vokse og modnes. Det skjer når vi lar oss ydmyke, stadig erkjenner behovet for Guds nåde, tar imot den og samarbeider med den. Men når vennene forklarer Jobs sykdom med hans svikt og Guds behov for å ydmyke og lære ham noe, så får de høre at "de ikke har talt rett om Gud". I mine egne prøvelser har jeg hatt velmenende brødre som har forklart prøvelsene med det Gud trenger å gjøre i meg pga det "store kallet" jeg bærer på. Veldig oppmuntrende når en er så langt nede at en ikke vet hvordan en skal klare seg igjennom neste dag. Jeg bare lurer på hva vedkommende er kalt til. Om det er noe stort, så god tur om det er slik Gud håndterer oss! Nå tror jeg ikke at det er nødvendig for Gud å slå oss verken med fysisk eller psykisk sykdom, og ikke tror jeg at han gjøre det, heller. Vi kan møte på slike utfordringer i livet, men det er uavhengig av kall og utrustning. En runde med "ta en Job" - med byller, søvnproblemer og depresjon for å bli ydmyk nok var ikke et fast innslag i Jesu disippeltreningsskole. Det var tvert imot å sette folk fri fra sånt som inngikk en fast del. Ikke rart at disiplene ble litt høy på pæra av og til av alle miraklene, og Jesus måtte stadig korrigere og hjelpe dem med det. Hvordan da? Sykdom og elendighet? Nei, han talte til dem. Hørte de på ham? Tja, delvis. Slikt er et tålmodighetsarbeid, og heldigvis så har Gud nettopp den tålmodigheten som trengs.
Er det ikke sånn, da, at Gud kan få noe positivt ut av prøvelsene våre, da? Jo, han vender alt til det gode for dem som elsker, ham. Han vinner i livene våre uansett hvor dårlige kort vi har på hånden. Når vi i prøvelsene opplever Guds nåde, hjelp og utfrielse, så gir Gud oss gjennombrudd som er mer enn for oss, men for dem rundt oss som sliter og lider, også. Vår Gudsrelasjon kan blir dypere og vissheten om at vi uten Guds nåde ikke formår noen ting av betydning, blir sterkere. Hva er så galt med å gi de sterkt lidende og plagede en dose "god" teologi? Guds kalkulator baserer seg mer på rett relasjon enn korrekt teologi. Det er ikke de korrekte meningene Gud er på jakt etter. Det er det hjertet som bryr seg nok til å holde igjen enkle forklaringer når det ikke hjelper situasjonen. Det er hjertet som har visdom til å si: "Jeg forstår bare ikke hvorfor du går igjennom dette. Men jeg vet én ting: Jeg har håp til Gud om utfrielse, selv om jeg kan forstå at du ikke har det. Jeg skal be de bønnene du ikke klarer å be og bekjenne det du ikke klarer å bekjenne. Jeg skal ikke reagere om du blir sint når jeg prøver å så håp i hjertet ditt, for jeg skjønner at det er fortvilelsen og et plaget sinn som taler, og ikke den jeg har lært å kjenne. Jeg skal ikke gi deg opp selv om du har lyst å gi deg opp. Jeg skal ta kontakt og plante håp i deg, selv om du ikke gir respons og ser glad ut for det." Om du møter noen som er langt nede og plaget, så spør deg selv. Det jeg nå tenker å si: Hvem er det jeg sier det for? Hvem trenger egentlig å høre dette? Er dette noe som først og fremst er egnet til å lette mitt hjerte, eller den personens hjerte som jeg har foran meg. Folk som er langt nede er ikke på jakt etter forklaringer eller sammenhenger som deres plagede sinn likevel ikke klarer å håndtere. De har dessuten vært igjennom alle forklaringene du kan gi tusen ganger uten at det har gitt så mye som en millimeter med bedring eller trøst. Det de trenger er håp, og det er ikke noe som gir dem mer håp enn kjærlig nærværenhet. En nærværenhet som trosser den smerten er det er å være nær dem som har det vondt.
Jeg så en dokumentar om en psykriatisk pasient som led ille av schizofreni, selvskading og ønske om å dø. Hun var blitt mobbet som barn, og det kan ha utløst sykdommen. Hun hatet seg selv og trodde ikke at noen andre kunne elske henne. Hun gikk på flere tunge medisiner og var innlagt på lukket avdeling. En sykepleier begynte å komme inn til henne og satte seg bare ned ved siden av henne, og kunne sitte der lenge. Den syke hatet til å begynne med denne sykepleieren for hennes flotte utseende og vellykkethet. Hatet kom unektelig til uttrykk i blikk og mangel på respons. Likevel gav ikke denne sykepleieren opp. Tvert imot begynte hun å så håp. Hun sa blant annet: "Jeg skal danse i bryllupet ditt". Den syke lurte på hvem som egentlig var mest syk i hodet, siden sykepleieren kunne si noe så latterlig. Men litt etter litt endret den sykes selvbilde seg. Var det noen som brydde seg, likevel? Hvorfor? Det startet en vandring ut av sykdom, ut av medisinbruk, til og med ut av stemmene i hodet som dømte henne nord og ned. Hun ble gift og denne sykepleieren ble invitert til bryllupet med et spesielt oppdrag: Hun skulle danse! I et seminar for leger og sykepleiere delte den tidligere så psykisk syke pasienten om hennes vandring mot et liv i frihet, og hva det hadde betydd for henne hva sykepleieren hadde gjort. Det var ikke et tørt øye å se i salen. Så hva har det med Jobs bok å gjøre? Alt! I vår iver etter å fremme tro og rett bekjennelse og et kristent verdensbilde, så kan vi bli blinde for hva som faktisk bygger opp og hva som river ned. Kunnskap blåser opp, mens kjærlighet bygger opp. Har du kunnskap? Det er hvordan du uttrykker den i kjærlig praksis om betyr noe. Har du tro? Noen ganger er det mest til oppbyggelse for din neste om du holder den for deg selv og for Herren, ifølge Paulus (Rom 14). Det er en utfordring å stå i tro og uttrykke den, og vi kan mange ganger trenge hjelp i den kampen. Men det kan også bli en tyngende belastning, slik det ble for Job når tanker og sinn ble mørke nok. "Det er jo bare å vende om og tro, Job! Det er jo så enkelt! Alle med visdom vet jo det." Men relasjoner er ikke endimensjonale og enkle, heller ikke vår relasjon til Herren, og det er vennskap Gud vil ha, ikke rettroende bekjennelsesroboter. Job ville kjenne Gud, ikke bare ha rette meninger om ham. Og senere i livet, etter at han og Herren hadde møttes, var hans bekjennelse: "Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg møtt deg ansikt til ansikt." Job ble derfor redning for mange, ikke bare for de "rettroende" vennene sine.
Det er en vakker historie, Jobs bok - en historie om Guds kalkulator. Den er ikke like firkantet og kjedelig som vår. For nåden han gir er som dype hav, og høyere enn himmelen. Måtte Gud gi oss å formidle sann nåde og ikke bare ubarmhjertig "sannhet". Ja, Herre: La oss få formidle nåde og sannhet og i den rekkefølgen. Herre, gi oss tro til å se seier og forløsning for alle som lider, enten det er fysisk, psykisk eller begge deler. Herre, la vår nidkjærhet for det som er rett mer drive oss inn for din trone til å finne nåde til hjelp i rette tid for dem vi omgir oss med og som kjemper med mørke og et sinn som ikke lenger klarer å mobilisere og holde orden i redet. Far, jeg vet hvordan ditt hjerte er mot slike. For jeg møtte ditt vidunderlige smil på en landevei et sted i Sverige. Det største smilet i hele universet. Øyne fylt med begeistring, nåde og kjærlighet. Herre, la folk få møte dette igjennom oss, og ikke barmhjertighetsløs sannhet som trykker ytterligere ned. Far, må du gi oss visdom, så vi ikke ender opp som Jobs venner fordi vi har så lite tro at den lille troen som er der må forsvares for enhver pris, selv på bekostning av de syke og de svake. Herre, må du fylle din menighet med Åndens kjærlighet. Ja, Jesus. Kom, Herre! Kom, Herre Jesus!
