Realiteter, erfaringer og fornyelse av sinnet (Joh 3, Passion Translation)

“His message is about what he has seen and experienced, even though people don’t accept it. Yet those who embrace his message know in their hearts that it’s the truth. 

The One whom God has sent to represent him will speak the words of God, for God has poured out upon him the fullness of the Holy Spirit without limitation. (Joh 3.32-34)

Skal vi bli som Jesus, så må vi begynne å snakke ut fra erfarte realiteter heller enn å være teologiske petimetere. Det er ganske utrolig hva troende egentlig kan diskutere og krangle om. Har vi helt glemt hvordan Jesus omtalte dem som var de flinkeste i klassen til å være milimeternøyaktig på tiende og hviledagen, men som egentlig ikke brydde seg om folk; de som hadde en mye større kjærlighet til sin egen rettroenhet enn vanlige folks ve og vel? "Jeg har rett og du tar feil". Greit! Jeg vil heller ta feil med en rett innstilling enn å ha rett med en nedlatende, kynisk og egenrettferdig holdning. Jesus demonstrerte et liv hvor det var viktigere å være rett enn å ha rett. Han brukte ikke mesteparten av tiden sin til å krangle med de rettroende, men slo fast at de ikke så noe behov for forandring, så da brukte han heller tiden sin på dem som mer enn så det. Jesus sin måte å veie folk var den samme overalt:

“Senere var Jesus gjest i huset. Det kom også mange tollere og syndere og var sammen med Jesus og disiplene hans til bords. Dette så fariseerne, og de sa til disiplene: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?» Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr:
Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt 9.10-13, N11BM)

“Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes. Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!" (Matt 23.23-24, N11BM) 

Det er noe som veier med i Guds lov enn andre ting. Alt er ikke like viktig. Noe er helt sentralt, og andre ting får bare sin mening i det sentrale. Det betyr ikke at det er helt uten betydning. Det betyr bare at uten at det sentral er på plass, så blir det andre bare et ytre skall uten noe reellt innhold. Jesus snakker om å sile myggen, samtidig som en sluker kamelen. Konteksten er å forsømme og neglisjere. Tiende bør ikke forsømmes, sier Jesus, men det er ting som er enda viktigere enn det - i hvilken kontekst skal tiende fungere i slik at det blir til framgang for Guds rike og ikke til inntekt for vår egenrettferdige "offervilje" - penger vi likevel stort sett bruker på våre egne menighetsaktiviteter?

Jesus sier: Det er barmhjertighet jeg vil ha. Og et annet sted sier han til disse egenrettferdige: Om dere hadde skjønt at det er barmhjertighet og ikke egenrettferdige "offer" som gleder Gud, så hadde dere ikke dømt den uskyldige. For dette å dømme er noe vi på den ene siden er pålagt å gjøre.... "så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne." (Rom 12.2), men på den annen siden får befaling ikke å gjøre:

“Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror." (Matt 7.1-4)

Hva er så budskapet? Konsentrer deg om å finne ut hva som er rett for deg, så du lever det ut på en gode måte. Bruk dom på deg sjøl, og ikke på alle andre rundt deg. Jesus peker på at vi så lett ser andres feil, og fort irriterer vi oss over når andre gjør det vi lett kan finne på å gjøre sjøl, ikke sant vel? Fariseernes dom over folket som elsket å være ilag med Jesus var: "denne folkehopen som ikke kjenner loven, er forbannet!" (Joh 7.49, N11MB). Hører vi oss selv? For det er ikke noen som har slik framifrå bibelkunnskap som oss, eller hva? Og det er denne kjennskapen til Guds ord som vi holder høyt, ikke sant? Vi lever i en tid hvor ting er i oppløsning, både moralsk og i samfunnsstrukturer. Det skulle jo ikke forundre oss noe som helst; når en først vil løses ifra sin Skaper, så blir det litt ufordrende når det er han som holder alt sammen. Det går fra

• skillsmisse (en bryter kontrakten, dvs. pakten) - til
• samboerskap (svakere kontrakt, dvs. ingen pakt, men en enighet hvor det nærmest er en forutsetning at dette varer til en eller begge finner ut at det ikke er så kult, lenger) - til 
• ulike samlivsformer 
• enslige mødre, som delvis får barn ved tilfeldig kontakt eller velger seg en donor og forventer at samfunnet skal bruke penger på kunstig befruktning, 
• enslige som dekker sitt seksuelle behov litt sånn rundt-forbi, enten gjennom å gå på byen, eller via kontakt på internett med likesinnede, 
• eller eller polymorøse, åpne forhold, hvor det flyter litt sånn fritt, 
• eller samkjønnete forhold som også får/kjøper barn på ulikt vis, alt etter hva som er biologisk mulig og tilgjengelig på samlivs- og familiemarkedet. 

Men hva er roten i alt dette? Når bibelen sier at dersom begynner å dyrke skapningen, dvs. seg selv, framfor Skaperen, så overgi Gud oss til et sinn som ikke duger. Skjønner vi hvor det hele går feil? Eller bruker vi mest energi på alle symptomene, mens det grunnleggende, hva vi egentlig tilber og gir oss til, det hopper vi litt bukk over, for der har vi sjøl også en del svin på skogen? Materialismen, som er så gjennomgripende i vårt vestlige veldferdssamfunn; er det ikke et snev av havesyke og avgudsdyrkelse i den? Jesus kaller det lysten til alle andre ting. Kristenlivet, derimot handler ikke primært om ting, men om å dyrke en relasjon og et vennskap. Det at Gud i det hele tatt vil tilby oss slikt vennskap, er jo en utrolig tanke. Utfordringen ligger i hva vi ser. For dersom det vi ser er det som i utgangspunktet er synlig for alle, så fanges vi veldig fort av det. Vi sluker kamelen fordi vi ikke ser den. Den er så stor og gjennomgripende, at det er dette vi omgir oss med på alle kanter - kamelen er blitt slik en del av oss slik at vi er kamelen. Men det er små og mer ubetydelige forhold som vi henger oss opp i. De er godt synlig og veldefinerte, så vi kan være litt sånn svart/hvitt, for det er greit å forholde seg til. Å leve etter lystene fører til evig død, sier bibelen, men hvordan ser det ut, da? Det dreier seg om hva som bor i hjertet og hva som motiverer deg. Ting kan se likt ut og likevel være helt forskjellig. Da er det enklere å ta tak i det som helt synlig og åpenbart er syndig, selv om det er hjertet Gud ser til. Og det faktum at han ser til hjertet fører altså til at han dømmer Saul hardere for å gi etter for folket som vil bruke av krigsbyttet til å ofre til Herren enn David som både driver hor og myrder den uskyldige for å dekke over sitt eget ustyrlige kjønnsliv. Jeg lurer på om vi hadde endt opp med ø dømme på samme måte. For enkelte symptomer, som like gjerne kan være resultatet av en misbrukt og skadet sjel like mye som opprør mot Gud, virker å være så veldefinerte. At en viktig grunnårsak til skillsmisse av Jesus forklares som "harde hjerter", er ikke like kjekt. Spørsmålet er uansett om hvordan harde hjerter, som er blitt harde av forhold som ikke nødvendigvis er resultat av egne valg, kan finne legedom og bli myke igjen. Da må vi se bak fasaden og symptomene og selv ha myke hjerter som banker for dem som med sine harde hjerter roter det ytterligere til. Motstykket til det å elske syndere og være en som syndere elsker å være ilag med, er en holdning hvor folk sine symptomer på harde hjerter er både en plage en fornøyelse for vår egenrettferdig og "selvoppofrende" sjel. Fornøyelse i den forstand at de får oss til å føle oss litt bedre, også, hvis først sammenligning er det som vi bygger vår rettferdighet på, mens Gud rettferdighet bygger på nåde som tas imot i en takknemlig tro.

Men en ting har jeg lært i kristenlivet, og kanskje den harde veien: hvis det er noe håp, hvis det er noe rent og rettferdig, hvis det er noe ærverdig og vakkert, så har det sin rot i Gud og ikke i meg. Det er fint lite jeg kan bidra med hvis utgangspunktet er meg sjøl. Det er stort sett bare elendighet. Og det har ikke så mye med arvesynd å gjøre, som det enkle faktum at mennesket aldri var tenkt å ha utgangspunkt i seg sjøl. Det som var sant for Adam og Eva før de syndet, ble jo ikke mindre sant etterpå, eller hva? Synd er i sitt vesen en vilje og en beslutning til å ta utgangspunkt i noe annet enn den tronen og han som sitter på den, som opprettholder alt ved sin kraft og sitt ord (Hebr 1). Spørsmålet er ikke å dømme eller ikke å dømme, men å dømme rett. Og den som dømmer rett, feller den dom over seg selv, at det som ikke er født av Gud, har ikke noen verdi, så rent og pent og rettferdig det enn kan se ut. Derfor dreier det seg om å vandre i en ydmyk avhengighet av Gud, hvor våre oppturer og nedturer egentlige ikke har så mye å si, fordi vi har festet blikket på han som er så mye større enn begge deler. Å begynne å lære av Jesus, er jammen litt en prosess, for hans verden er veldig forskjellig fra vår menneskelige tankegang, og alt teologi, så flott den enn kan være, mister helt glansen i lyset fra Jesus den Salvede. Hvis vi kunne konkludert med at Jesus i person, i levende live, er god teologi, så hadde mye teologisk debatt stilnet. For en frelser vi har! For en frelserkonge! Og enda så skjønner vi bare bittelitt av hvem han er. Hva har vi egentlig å være stolte av? Hvor mye vi har skjønt? Det er jo en dårlig vits!

Vi skal altså dømme, men vi skal dømme rett, og ikke ende opp med å dømme fra en kynisk, kritisk og menneskefiendtlig innstilling. De var nettopp disse egenrettferdige Jesus ikke kunne utstå. Mens kvinnen som hadde hatt 5 menn og den hun hadde nå ikke var hennes og som derfor ikke turte å gå ute blant folk, og hun som ble grepet på fersken i hor (hvor var mannen, forresten?) og som ble slept foran Jesus i all offentlighet, fikk et forvandlende møte med en utfrier. Aner vi at Jesus var annerledes enn sin religiøse samtid? Ikke at Jesus syntes det var likegyldig med 5 menn eller med hor, men barmhjerighet veier tyngre. Han snakket med kvinnen ved brønnen, som ingen ville snakke med, bare snakke om. Han snakket til kvinnen som de andre ikke ville snakke med, kun steine. Og det var nettopp egenrettferdigheten hos disse arge synderinnehaterne Jesus pirket borti. Og de gikk, en etter en. I avsnittet Jesus sier at rettferd, barmhjerighet og trofast veier tyngre, så gjør vi vel i å se hva er det han egentlig sier:

“Woe to you, Scribes and Pharisees, hypocrites! because ye give tithe of the mint, and the dill, and the cumin, and did neglect the weightier things of the Law--the judgment, and the kindness, and the faith; these it behoved [you] to do, and those not to neglect." (Young's Literal Translation)

Jo, det er riktig. Ordet som N11BM oversetter rettferdighet, er det greske krisis som betyr dom, det vil si: rett dom. Det er type dom som Jesus ønsker vi skal gjøre - vi går ikke rundt i en myr av at vi aldri tar stilling til de utfordringer livet gir. Men det er også en type dom Jesus overhodet ikke liker. Det er noe med det religiøse, selvrettferdige menneske som reagerer - vi løfter nasen og snøfter. Det er et element av menneskeforakt i det som Gud hater og som han sier vi ikke vil slippe unna med.

“Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal 6.1-3)

Det er forskjell på å hjelpe til rette (gr. katartizo): å utruste, å se gjenopprettet en søster og en bror og det å være dømmesyk. Det er en byrde knyttet til dette å være skrøpelige mennesker, og denne skrøpeligheten må vi hjelpe hverandre med å bære, med et ydmykt sinn, sier Paulus. Derfor må vi passe og, så vi ikke blir fristet - ikke nødvendigvis til å gjøre det samme, men like mye til å heve oss over dem det har gått i stykker for, eller kjenne på irritasjon over at det skjer nå igjen. For i den grad vi lever rett, så er det Guds nådes fortjeneste og ikke vår.

En annen side ved Young's Literal Translation av Jesu ord om det som veier tyngre i loven, vi skal legge merke til, er dette med tro. En kan lage en lang greie ut av om gr. pistis er tro eller troskap i denne sammehengen, men da mister en hele poenget. Tro og troskap henger sammen i bibelen. Når de 10 speiderne som gikk inn sammen med Josva og Kaleb mislyktes i sitt oppdrag, så var det fordi de ikke var trofaste mot Gud i sin ånd. Men Gud slår fast at det var en annen ånd i Josva og Kaleb. De hadde tro til Gud for det umulige, derfor forble de trofast mot oppdraget: å innta landet. Trofasthet har iboende tro til Gud i bibelen. En kan være trofast imot sin syndige livsstil, men det blir ikke bibelsk troskap av den grunn. En kan være tro mot sin religiøsitet. Fariseerne hadde gullmedalje i det, men Jesus var ikke særlig imponert. Bibelsk troskap er uløses knyttet opp imot en Gud som gjør det umulige mulig. Når vi ser hvordan de faktisk inntok landet, så kommer vi ikke rundt at militærstrategien til dels var at det litt merkelig slaget. Det Israelfolket gjorde kunne de aldri ha gjort uten Guds overnaturlige inngripen. Det var ikke bare en naturlig krig som de vant med kun menneskelige midler. En kunne ha oppsummert Jesu ord på denne måten: å dømme rett ut fra kjærlighet, barmhjertighet, tro og troskap. Når en har tro til Gud, så kan en se dem som er fornedret og ille beredt med Guds øyne og se potensialet og møte mennesker med den respekt som kreves når det dreier seg om en skapning som bærer Guds bilde, om det er aldri så ødelagt. Og kjærligheten gjør at måten vi nærmer oss det å gi denne skapningen håp, blir slik at det er mye lettere å ta imot. Det er dom som er fordømmelse og forakt. Og så er det dom som er frelse og utfrielse. Det å bringe den dom at en ikke har tenkt å etterlate et menneske i denne forfatningen uten å bringe gode nyheter i form av et himmelsk håp, en himmelsk kraft til utfrielse, et himmelsk nærvær og en himmelsk kjærlighet kan gi en ny start, er en god dom. Å felle den dommen at vi tar konsekvenser for andres dumheter på egen regning uten å stille dem i forlegenhet, er en god dom. Å felle den dom at en like gjerne kan ta initiativet å be om unnskyldning etter en krangel, er en god dom. Hun jeg er gift med har jeg til dags dato aldri klart å slå på dette området - jeg må bare erkjenne det.

Det er noen realiteter Jesus den Salvede bringer med seg og som jeg har fått nyte godt av. For en tålmodighet han har vist. For en nåde som ble meg til del når jeg sank ned under byrden og ble syk. Det var en åndelig byrde, ja, men også med en menneskelig side der en gjør seg mer betydningsfull enn sunt er, og ender opp med å bekymre seg for mye. Det er slik at hvis vi tar imot nåde til å gjøre Guds vilje i en utfordring, så har vi betydning. Hvis Gud ikke har tenkt å involvere oss i en utfordring, gjør vi best å holde oss unna, for uten han kan vi jo uansett ingenting gjøre - annet enn å skape mer kluss og nedsig. Så kan vi se oss som løsning på utfordringene aldri så mye. For du verden hvor viktige vi kan gjøre oss! Unna vei, for her kommer vi og skal ordne opp! Tja. Ikke helt det, nei.

“Men dere har ikke lært å kjenne Kristus slik,
så sant dere virkelig har hørt om Ham og er blitt opplært i Ham, slik sannheten er i Jesus,
da dere har avlagt det som hører til deres tidligere framferd, det gamle menneske, det som blir fordervet ved de forførende lyster,
og får fornyelse i deres sinn ved Ånden,
og dere har ikledd dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet. (Ef 4.20-24, BGO).

Mange har kritisert oversettelsen Bibelen, Guds Ord. Den har sine sterke og svake sider som alle andre oversettelser. Den er ikke en norsk oversettelse av de engelske King James Version og New King James Version, men holder seg mer opp til Norsk Bibel sin oversettelse av 1988, men noen eksempler på den følger KJV/NKJV også. Jeg er for min del glad for alle initiativ som er der med den hensikt å gjøre grunntekstene tilgjengelig for folk. Og jeg håper vi kan få verktøy med lenker til gresk og hebraisk som er tilgjengelig for den engelskspråklige delen av verden tilgjengelig også på norsk. For ordet har slik rikdom og så mange nyanser og sammenhenger at en oversettelse vil aldri favne alt. Jeg tar frem BGO sin oversettelse av dette avsnittet for den får frem noen vesentlige sider fra den greske teksten som er mindre synlig i andre. For det første: Vi har avlagt det gamle og kledd på oss det nye. Det er noe vi bestemte når vi tok imot Jesus og ble døpt i vann og Ånd. Men det er like fullt noe som pågår kontinuerlig for at denne beslutningen skal ha effekt. For midt i avsnittet snakker Paulus i nåtid om noe pågående: det dreier seg om å få fornyelse i sinnet ved Ånden. Vi kjenner jo godt til avsnittet i Rom 12.2 som snakker om å bli forvandlet ved at sinnet fornyes. Vi tenker da fort på å bytte ut tankesettet med et nytt som erstatter det gamle og at det bidrar til forvandlingsprosessen. Og det er mye sant i det. I en forvandlingsprosess så ender vi opp med å tenke annerledes. Men det er ikke noe "ved at sinnet fornyes" i den greske teksten. Det er en god gammel venn av oss - en genetivskonstruksjon. Så avsnittet kan like godt forstås slik at vi blir får en erfaring av forvandling og at vi gjennom den erfaringen, må ta lærdom og begynne å tenke annerledes, slik at vi mer forstår hva som er Guds vilje. Dersom vi ender opp at bare vi mentalt forandrer tankene, så blir vi forvandlet som forvandlet i en Guds rike forståelse, så har vi gjort dette til en mental øvelse ikke veldig ulik det vi finner i buddhismen. Men vi kan tenke så mye vi vil, men det kommer ikke an på den som vil, eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.Vi får sinnet fornyet ved Ånden, sier Paulus 4.23, BGO), og BGO oversettelsen sin tolkning av nok en genetivskontruksjon gir en nyttig innsikt. Du kan ikke få sinnet fornyet uten Åndens hjelp. Så bibelen har ikke noe å si? Nei, nei. På ingen måte. Men prøv å lese Skriftene uten Ånden og du får bokstaven som slår ihjel. Det oppstår en merkelig greie når troskap til en bok blir selve beviset på ekte kristen tro, mens troskapen til Åndens virkeliggjørelsen av det som står i boka, slik at det blir erfart liv, ikke er det. Det blir en utfordring når vi setter en bok som de færreste av de første kristne hadde i personlig eie høyere enn den Ånd de faktisk eigde alle sammen. Nå er vi velsignet med å eie disse bøkene i søkk, kav og bananer, men spørsmålet er ikke hvor mange bibler vi eier, men om Ordet og Ånden som inspirerte det som står der, eier oss til å uttrykke hva dette egentlig betyr - eller hva? Men da blir dette vanskelig for oss, sier noen. Nei, nei. Ikke vanskelig. Det blir helt umulig, slik at vi til og med begynner å rope til Gud om nåde. 10 poeng! Det er der han vil ha oss.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å bli misforstått, men det er altså umulig å få et fornyet sinn uten å erfare Guds rikes kraft til en frelse som er mer enn et håp en gang i framtida. Det må skje en forvandling som betyr at realiteter tar plass i livet ditt som du ikke kan forklare på noen annen måte enn at det er Guds gode verk. Du kan ikke skryte av det som det var din egen prestasjon en gang. Den eneste du kan peke på som en forklaring som består noen helst form for intellektuell og logisk prøve, er Gud. Hvorfor er du kristen? Jo, du skjønner, det er han der Gud, han gjorde noen greier, ser du. De kan prøve seg med allskens argumenter og intellektuelle triks, men du bare vet at Gud gjorde noe som ingen kan gjøre ugjort. Jesus åpner dører som ikke kan stenge. Og du vet også derfor at det umulige er fullt mulig, så når du ser noe som er umulig, så løfter hjertet seg opp til han som gjør det umulige. Du skjønner - et forvandlet sinn begynner med et forvandlet hjerte der Guds Ånd bor i din ånd, og der Ånden får frihet til å bevege seg gjennom deg og meg. Da skjer det sprø ting som gjør at hodet begynner å tenke på en annen måte. Vi kan gjerne høre om det og tenke at det må vi prøve ut. Det er også fornyelse av sinnet. Men når du faktisk har sett det, så sementeres en Guds rike logikk: Alt er mulig for den som tror. Jeg tror, og siden troen er Guds verk og ikke meg som tar meg sammen, så kan jeg grunnleggende forvente hva som helst, og det er bare fordi Gud er god! Og går det ikke slik jeg forventer, så ja, vel, jeg er jo tross alt bare en disippel på vei, og disippel betyr: jeg kommer til å feile, men jeg gir ikke opp; og det er det som skiller å feile og å mislykkes.

Jesus talte om det han hadde sett og hørt. Det var noe erfaringsmessig ved det, som Passion Translation understreker. Jesus kom ikke med et sett idéer eller filosofi. Han var ikke en Buddha med gode leveregler. Han var selve inkarnasjonen av Gud selv i form av Menneskesønnen - det beste Gud kunne finne på for å forklare oss små prikker på en liten klode i en ubegripelig svært univers hvordan han egentlig er. Og den overføringen fra himmel til jord holder Jesus fremdeles på med. Han er hode for sitt legeme. Vil vi være et lem på Jesu kropp idag? Eller må han finne seg noen andre? Jeg hadde et forvandlende møte med Gud for snart 7 år siden. Det har vært en lang reise å lære å fungere som menneske etter en kræsjlanding jeg ikke trodde var mulig. Men i alt som er kommet på plass igjen, så er jeg opptatt av dette: Hvorfor? Hvorfor fikk jeg nåde til å få livet tilbake? Skal jeg skjønne det denne gangen, eller skal jeg rote det bort igjen? Det er et alvor som har kommet inn som ikke gjør med redd, men veldig ydmyk og pågående. Det er liksom ingen opsjon bare å sose rundt på kristne møter og mene alt mulig. Vi må faktisk sette dette fantastiske evangeliet ut i livet; hva skal vi svare Jesus en dag om vi ikke gjøre det? Jeg klarer ikke tenke tanken. Det kan ikke være en opsjon for oss som tror. Kjærligheten tvinger oss. Så god som Jesus har vært, og så skulle vi sose det bort i sjølopptatthet? Nei, det kan ikke skje!

Herre, hver dag i Ordet ditt er en påminnelse på hva som er gjort tilgjengelig for oss. Hvilke talenter du har delt ut ved at du lot din Ånd bo i oss. Måtte vi høre på den dagen, D-dagen: vel gjort, du gode tjener full av tro! Herre, kom til oss, Jesus. Ja, kom!

En åpen himmel - Guds hus - himmelens port - hans mektige tilstedeværelse på jord (Joh 1 - Passion Translation)

“Jesus answered, “Do you believe simply because I told you I saw you sitting under a fig tree? You will experience even more impressive things than that! I prophesy to you eternal truth: From now on you will see an open heaven and gaze upon the Son of Man like a stairway reaching into the sky with the messengers of God climbing up and down upon him!” (Joh 1.50-51, PT)

Jeg har hatt en elending framdrift på bibellesningen i det siste. Jeg begynner med å finne ut - hvor var det var kommet igjen. Jo, Johannes 3 - eh, nei. Johannes 2, eh, nei. Hva? Er jeg fremdeles i Johannes 1?! Skal til å lese fra Johannes 2, og så lyser denne setningen imot meg igjen: Fra nå av skal dere få se en åpen himmel.... Ah, det var det verset der, ja. Det verset jeg ikke har klart å komme forbi, for det tar meg som en sunami. Jeg kjenner den hellige Ånd sier: STOPP! Så ender jeg opp med å lese det om igjen og om igjen. Hva er det med dette? Var er det du vil si til meg, Gud?

Jeg liker tolkningen i Passion Translation. Jesus er selve himmelstigen, og vi - som Guds sendebud - klatrer opp og ned av ham som er stigen, han som er døren, han som er sannheten, veien og livet. Vi kjenner vel bakgrunnen for det Jesus sier, de fleste av oss:

“Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.» Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel. (1. Mos 28.16-19, N11BM)

Det er mange profetiske bilder i GT som får sin endelige forklaring og oppfyllelse med Jesus. For vi ser at Jesus setter seg sjøl inn i historien om Jakobsstigen og han utvider perspektivet. Mens Jakob snakket om Guds hus som en port inn i himmelen, snakker Jesus om seg sjøl som den som skulle åpne himmelen vidåpen og være selve veien inn dit - og døren, ja det er han som fyller himmelen med sin herlighet og har som plan å fylle jorden med den samme herligheten. Jesus er den som gir oss full tilgang til himmelens ressurser slik vi ser det i hans eget liv og tjeneste. Derfor utrustet han apostlene til å fungere i det samme som han selv fungerte i. Vi ser også i verset fra GT at Jakob utfører en profetisk handling - han salver steinen som har fungert som hodepute for ham gjennom natten. Han reiste den opp og kalte den Gud hus - Betel. Det å være salvet er selve definisjonen av Guds hus. Og Jesus den Salvede (gr. Jesus Kristus) er selve oppfyllelsen av dette. Han er den som ble oppreist og som, ifølge Peters tale på pinsedag, Gud gjorde til både Herre og den Salvede (Apg 2.36). Han er steinen som ble forkastet, men som Gud har gjort til hovedhjørnestein i Guds hus, slik at folk skal undre seg over Guds verk mellom mennesker (Matt 21.42). Jesus bygger et hus til sin himmelske Pappa. Og det er fylt av ham selv - hans salvelse. Han er den som reiser sitt legeme - et legeme der salvelsen flyter ifra hodet og ned over kroppen (Salme 133).

Også tanken om en himmel som blir revet vidåpen er hentet ifra GT. Jesaja ber i forhold til frafallet i Israel og den elendige tilstanden mellom Guds folk:

“Da tenkte folket på gamle dager, på Moses.
Hvor er han som førte en gjeter for småfeet sitt opp fra vannet?
Hvor er han som ga sin hellige Ånd i hans indre, han som lot sin herlige arm gå fram på høyre side av Moses, han som kløvde vannet foran dem for å skape seg et evig navn,
han som lot dem gå gjennom dypene som hesten gjennom ørkenen?
De snublet ikke. Lik buskap som går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn.

Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig!
Hvor er din lidenskap og din styrke?
Ditt dirrende hjerte og din barmhjertighet holder seg tilbake for meg. For du er vår far! Abraham kjenner oss ikke, og Israel vil ikke vite av oss. Du, Herre, er vår far. Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut.
Hvorfor fører du oss bort, Herre, fra dine veier?
Hvorfor gjør du hjertet vårt hardt så vi ikke frykter deg?
Vend tilbake for dine tjeneres skyld, stammene som er din eiendom! Lite eide ditt hellige folk, våre motstandere tråkket din helligdom ned. Det er som om du aldri hadde hersket over oss, som om navnet ditt ikke var nevnt over oss. 

Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt når du gjorde skremmende gjerninger vi ikke ventet, og steg ned så fjellene dirret for deg. 

Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noe øye sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham. (Jes 63:11 - 64.3, N11BM)

Hvor er det blitt av Guds ånd imellom oss? - Hvor er det blitt av Guds miskunn, barmhjertighet og kraft? - Hvorfor er vi så likegyldige og lunkne? - Hvorfor blir det ingen bedring, Gud? Har du kjent på spørsmålene, du også? Vi kjenner en profetisk gjenklang i Jesajas inderlige bønn til Gud, gjør vi ikke? Og midt i dette, så fyrer Jesaja løs med en profetisk bønn med dype dimensjoner. Om Gud bare ville flerre opp himmelen og stige ned. Da skulle folk få se og høre: ingen annen Gud enn deg kan gjøre slikt for dem som venter på ham. Vel, hva har dette med avsnittet i Joh. 1.50-51 å gjøre, tenker du kanskje. Det har alt med det å gjøre. For Jesus profeterer om konsekvensene av det hendte når han ble døpt, som vi finner beskrevet i Matteus, blant annet:

“Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3.16-17)

Det budskapet Johannes forkynte var at det var en dåp i Ånd og ild som lå foran, og han som Ånden kom ned over og som Ånden ble værende over; han var den som skulle døpe i den hellige Ånd og ild. Vi ser sammenhengen mellom det og Jesajas bønn: når fjellene som står foran oss og trykker oss ned begynner å dirre, som når ilden får vannet til å koke - da vil Guds motstandere lære Guds navn å kjenne fordi de ser demonstrert hva Gud kan gjøre for dem som venter på ham (Jes 64.1ff). Og det som var Jesaja sitt rop, var nettopp dette: "Herre, måtte du flerre opp himmelen og komme ned". Og det er dette vi leser i avsnittet om Jesu dåp. Himmelen ble flerret åpen og Ånden kom ned. Det er som interessant er at det greske ordet som er brukt om "å åpne" himmelen, anoigo, er det eksakt samme ordet som er brukt i Jesaja i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, de som var de første kristne din bibel og som de siterte ifra når de skrev brev til menighetene i den første tid.

Utklipp fra OliveTree og Logos som viser sammenheng mellom Matt 3.16 og Jes 64.1

Riktignok er anoigo et mildere ord enn det hebraiske qara som betyr å rive opp, og som indikerer noe mer voldsomt enn bare å åpne. Men parallellen i Markus finner vi et annet gresk ord som betyr akkurat det. English Standard Version og New International Version (ESV/NIV) oversetter der med torn open (revet opp), andre følger mer de norske oversettelsene som sier at Johannes døperen så himmelen "dele seg" (NKJV). Men det som formidles er uansett det samme; dette er mer enn et lite kikkhull. Det er altså ingen tvil om at den apostoliske forståelsen av Jesu dåp er koblet til Jesaja sin bønn i Jes 64.1 og er en oppfyllelse av Jesaja sin profeti. En oversettelse (Wuest Expanded) sier det slik:

“He saw the heavens being rent asunder and the Spirit in the form of a dove descending upon Him" (Mark 1.19)

Tror du Gud var klar for dette øyeblikket? Virker det som om han bare var klar til å trykke knappen, og rive himmelen åpen over Jesus og at ordene “dette er min sønn som jeg bare elsker” bare datt ut av Pappa Gud? For et øyeblikk! Fra nå av ville ingenting være umulig - for hele himlens ressurser: en uttalt identitet - og et synlig vitnesbyrd ved Hellige Ånds kraft og virke som bekreftet proklamasjonen: Far, jeg takker deg for at du alltid hører meg. Disse identitet, autoritet og kraft hører uløselig sammen. Vi kan ikke snakke om kristen identitet uten mirakler. Miraklenes rike er det riket vi er født inn i, og vi har allerede opplevd et mirakel idet en ny fødsel har skjedd. Det mest naturlig i verden for en kristen som har fått sinnet fornyet ved Ånden (Ef 4.23, BGO), er at mirakler skjer. Det har med hvem Gud er, han er undrenes Gud, og hvordan han har valgt å åpenbare seg når han valgte å gjøre det i all sin fylde - gjennom sin elskede Sønn. Skygge er skygge og virkelighet er virkelighet. For Jesu klare ord er: “Alt er mulig for den som tror”, og hvis det er noe som er naturlig for en troende, så er det å tro det umulige på en slik måte at det umulige skjer.

Jesus snakket også om denne grensesprengende lengselen: “Ild er jeg kommet for kaste på jorden. Så gjerne jeg ville at den alt var tent!” (Luk 12.49). Men han visste hva prisen var: “En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført” (v.50). Jesus snakker om en nyskapende ild som først ville nyskape Guds bilde i mennesker (Ef 4.24) og utruste dem til å bre ut Guds rike, og deretter vil rense bort alt i himmel og på jord som fremdeles fører til fall. Når pinsedagen var kommet, var det også med et trøkk og en voldsom intensitet: “Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.” (Apg 2). Men ikke bare hørte de lyden i huset hvor de satt. "En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden". Det virket ikke som om Gud hadde tenkt å gjøre dette ubemerket og stille. Himmeldøren var allerede vidåpen. For Jesus selv er denne døren og han selv betalt prisen for at vi har adgang like innfor nåden trone (Hebr 4); adgang til Pappa Gud gjennom én Ånd (Ef 2). Hans død og oppstandelse har åpnet en vei for oss. Forhenget inn til det aller helligste, ble flerret opp

“Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker” (Matt 27.51, N11BM)

Hva var det Jesaja bad så inderlig til Gud om? Jo, at himmelen skulle blir flerret opp og at Gud skulle stige ned så fjellene skulle riste i hans nærvær (Jes 64.1). Det skjedde i flere etapper, men alle har de med Jesus og hans Ånd å gjøre, for:

“Dermed viser Den hellige ånd at veien inn i helligdommen ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste rommet ennå står. .... Men Kristus (norsk: den Salvede) er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke tilhører denne skapte verden. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig. Hvor mye mer skal ikke da Kristi (norsk: den Salvedes) blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. For Kristus (norsk: den Salvede) har i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud.” (Hebr 9.8,11-12,14)

På pinsedag var alt klart. Jesus hadde fått den hellige Ånd av sin Far. Det var Jesu Ånd, det var den Salvedes Ånd som ble utrent; selvsagt. Det var jo Ånden som hadde salvet ham i hans tjeneste her på jord. Å nå var han klart til å starte den største, den lengste og mest omfattende forvandling på jord; og den er enda på langt nær ferdig. Plutselig! Full trøkk!

Det er mye snakk om Guds hus og hellige steder og og bygg. Men det som gjør et sted hellig, er i den grad Gud trives slik der, at ingen er i tvil om for enhver at der holder “han der Gud” på med sine ting. Til og med på folkemunne, så blir det et samtaletema; til stor fortvilelse for de overintellektuelle ekstremateistene. Spørsmålet er: er det klart for alle at Gud for i huset? Og da er det ikke primært snakk om gudshus i form av bygg som vi kan være så opptatt av, men primært meg og deg. Gud bor nemlig ikke i hus som er gjort med hender - kanskje vi skulle begynne å skjønne det etterhvert. Guds hus kan like gjerne være to søsken på gater og streder som er der for å invitere flere inn til festen rundt Jesu bord - ikke som en gjest, bare, men som en hovedperson i festen - selveste bruden. Jesu kropp kan ha så mange uttrykk, men vi har redusert det til noe som foregår i spesielle hus og til kristne møter. Å være lem på Jesu kropp er ikke en aktivitet en gang i uka - det er et liv vi lever sammen med ham og sammen med de andre lemmene. En lever menighet, en verken går i eller står i menigheten. Det er ikke vi som skriver opp folk i Lammets bok, så hva som står i våre protokoller spiller ingen rolle. Hvis vi går i en menighet så er det bygg og møter en tenker på. Men hvem lever vi det kristne livet sammen med i hverdagen? Har du ikke svar på det, så har du ikke menighet, men en kristelig klubb for spesielt interesserte.

Jeg har ikke noe behov for å være dømmende, men samtidig må vi kalle en spade for en spade, og det i andre forhold enn det som angår homofile og lesbiske; som nesten er blitt selve tegnet på sann kristen bekjennelse og tydelighet for en del konservative “bibeltroende”. Vi må jo stå opp for sannheten, broder. Ja, da. Jeg tror på det; nåde og sannhet og i den rekkefølgen. Men hvis vi tror på Skriftene, hvorfor hopper vi da bukk over alt det andre som står der og som har større perspektiv enn en liten gruppe mennesker, som vi når vi tar Guds ord på alvor for våre egen del, også er kalt til å nå og se Guds nåde forvandle fra innsiden ut. Hvis

• mirakler ikke er en del av et bibelsk menighetsliv; hvis 
• disippelliv i hverdagen ikke er en del av et bibelsk uttrykk for Jesu kropp; hvis 
• vekst for Guds rike ikke er lakmustesten på om vi faktisk lever med og kjenner Gud; 

... hvorfor da bruke pekefinger på en liten gruppe med andre mennesker som er bundet av sitt sinns forvirring og av verdensånden? Da har vi jo i bunn og grunn fornektet både evangeliet og bibel. Riv ut alle sider i NT som omtaler Ånden og mirakler, og se hva du har igjen. Du trenger ikke lete etter falske profeter hvis Gud synes langt borte, mens det bibelen formidler er: hele evangeliets glade budskap er: Guds rike - som består i kraft, ikke i ord - er kommet nær. Kom å se og hør (1. Kor 4). Om vi ikke ligger på kne og roper om nåde, i en slik situasjon, hvor den Gud som skulle ha vært nær, er langt borte, men vi til og med syns dette er gode greier og att på til forsvarer det at slik er det nå bare.... Ja, da er forførelsen blitt fullkommen. Vi tror på en Gud, men har har glemt hvem han er, og hva han pleide å gjøre, og han holder seg visst nok stort sett borte i en himmel som vi ikke har noen tilgang til før vi dør eller en vakker dag når han måtte bestemme seg for å komme igjen.

“Jeg tror ikke på mirakler. Men jeg tror på en miraklenes Gud.”

Du kan ha mirakler uten å ha Gud inn i bildet, en åndelig sfære finnes som ikke opererer på Guds initiativ, og vi mennesker er åndelige vesener, også med en åndelig kapasitet. Magikerne i Egypt fulgte Moses og Herren en stykke på veien. Så du kan ha mirakler uten Gud, men du kan ikke ha Gud uten mirakler. Da har du strippet guden din for det som gjør at han ikke er en avgud, men Gud, den allmektige, universtets skaper og Herre. I gamle vekkelser, så snakket man om å komme igjennom. Det var ikke slik at en var fornøyd med at folk til slutt ble overtalt til å slippe Jesus inn; stakkars Jesus som står utenfor og fryser og vil inn å varme seg i hjertet ditt. En holdt tvert imot folk litt på “pinebenken” for å være sikker på at folk mente alvor med omvendelsen. En måtte bli født på ny, og en indre forandring måtte ta plass som forandret hele perspektivet på livet. Marie Monsen, som så vekkelse i Kina og som var forløperen til den enorme vekkelsen som skjer der på tross for myndighetenes iherdige forsøk på å stoppe den, hadde følgende fremgangsmåte. Hun så deg inn i øynene og spurte: “Er du født på ny?” Det som kjennetegner en bevegelse av Gud, er nettopp den evnen til å se folk født på ny og fylt av Ånden. Det er ingen som lurer på om det er skjedd noe med folk. Det første spørsmålet som kommer er: hva i all verden har skjedd med deg?! Løftet som er knyttet til pinsedag er: alle som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Meningen er ikke å holde folk på pinebenken i ukesvis, nødvendgvis, men vi må heller ikke lure folk. Jeg har sett flere eksempler på at en prøver å bygge opp frelsesvisshet uten at det er grunnlag for det. Resultatet blir at folk tenker: “Ja, vel. Dette var kristendom og nå har jeg prøvd det: Fungerer ikke for meg.” Så er folk vaksinert mot det som de tror at de vet hva er. Vi må være ærlige og si at det å vandre med Jesus innebærer omvendelse og dåp i vann og ånd - og en livslang læring som disippel. Da er selvsagt forusetningen at det er dette livet vi lever sjøl. Jeg tror grunnen til at vi ser så få nye disipler, er at graden av disippelliv er så liten.

“Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’» (Luk 13, 6-9).

Jeg har aldri hørt en forkynnelse med utgangspunkt i dette avsnittet på noen kristent møte noen gang. Aldri. Men jeg har delt det på en gruppesamling jeg ledet en gang - fordi den hellige Ånd bad meg spesifikt om å gjøre det. Jeg hadde veldig kamp med det, for gruppa hadde ikke noen god funksjon på det tidspunktet. Jeg kunne se på ansiktene at folk festet sikkerhetsbeltet og forventet en skjennepreken. Det fikk de ikke. Men jeg tok ikke bort alvoret heller. Jeg sa: "Er det ikke godt i vite at dersom vi faktisk vandrer med Gud og kjenner ham, så er det uunngåelig at vi ser vekst og nye grupper bli plantet?" Jeg sa ikke at vi ikke vandret med Gud, men jeg sa at det i så fall ville vise seg i vekst for Guds rike. Den kvelden ble vendepunktet for den gruppa; vi gikk fra dysfunksjonell og selvfokusert til legt og voksende. Dersom ikke-vekst ikke er en opsjon for oss, så gjør det noe med måten vi 1) tenker på 2) ber 3) søker Gud 4) vitner og 5) bruker samlingene våre. Vi må komme bort ifra den villfarelsen at gudsfrykt og nåde er forskjellige størrelser. Det er en løgn ifra undergrunnen.

“Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker. Men vårt liv ligger åpent for Gud, og jeg håper at det også ligger åpent for dere, så dere kan kjenne oss. (2. Kor 5.11)

Redsel for lovviskhet kan være sløvhet, lunkenhet og likegyldighet i forkledning. Hvis vi graver ned talentet vårt fordi vi er redd for lovviskhet, eller snarere redd for å ta belastningen med å dumme oss ut, så vil vi få vår dom deretter. Når vi, som er hedninger, er blitt podet inn på ætten, som bibelen sier er den Salvede (Kristus), så sier Paulus at vi skal frykte Gud. For riket ble tatt fra et folk som ikke ville bære dets frukt. Det nye folket, de som hører Jesus til, kommer til å bære dets frukt, så sant de vandrer med Jesus. Hører vi hva det er Jesus sier? Eller syns vi det er mer behagelig å peke på de andre som årsaken til den elendige tilstanden i våre egne liv? Begynnelsen til forandring, til omvendelse, begynner med en erkjennelse. Slik som dette kan det ikke være. Det MÅ forandring til. Når forandring i våre egne liv blir et must, blir vi slike som trenger oss inn og tar riket med makt (Matt 11). Bønnene våre begynner å ta en “voldelig” form. Vi får denne “uforskammede” holdningen som gjør at vi går til Gud på en måte som ligner på han karen som manglet brød og forstyrret naboen midt på natten. Det er ikke en desperasjon der vi tror vi må overbevise Gud. Det er bare det at vi vet at et liv med bønnesvar er den eneste opsjonen for oss, og det dessuten er vår fødselsrett å be Gud og få av ham. Vi trenger oss på Gud for å lære ham å kjenne og lære oss å be med ham, og vi gir vi oss ikke. Folk må gjerne tro at vi har gått fra vettet. De tror de helt til de ser resultatene. Da tror de ikke lenger. Da vet de at vi er bare en smule "corny" - og enten holder man seg langt vekk i frykt for å bli påvirket, eller så er sjansen stor for at man blir sånn "corny" sjøl, også.

Herre, jeg drømmer om ditt hus, din menigheten som et sted med en åpen himmel; et sted hvor du får fritt spillerom. Hvor våre idéer om hvor fantastisk smarte vi er og hvor gode vi er på å drive menighet blir lagt helt til side, og hvor alles fokus er på deg og din agenda. Hvor vi kan ha en hel gudstjeneste og bare vente på deg. Ingen opplegg som er planlagt uten det å vente på deg. Herre, hvor det som høres er hjertesukk, gråt, latter. Hvor folk ligger med ansiktet mot jorden, eller er på kne, fordi: Hvis ikke Herren bygger huset, så er alt vi kan finne på helt forgjeves. Herre! Min drøm er at jeg skal få se det i min levetid. At ikke lysten til alle andre ting skal få gripe oss, men at du og din skjønnhet, din gode plan skal få gripe oss, slik at eventuelle lidelser som følger med, blir som ingenting å regne. Herre, kom å vekk oss. La oss ikke forgå i vår materielle velstand og ytre vellykkethet. Gud, den kan forsvinne på et øyeblikk, en avgud som ikke kan skape noe som helst, ikke kan berge en eneste sjel. Kom, Herre Jesus, og vekk oss i våre søvn av selvtilfredshet og likegyldighet. La oss bli som vekkelsesgeneraler før oss: "Gi oss Europa eller så dør vi!".

Veien til gjennombrudd (Apg 1 / Luk 24 Passion Translation)

Jeg kjenner i mitt indre at den hellige Ånd vitner om gjennombrudd som kommer. Det er en slik tirrende forventning og en overbevisning om at det slik det har vært kommer det ikke til å fortsette. Verden og dens skikkelse er i oppløsning, sier bibelen, og noe annet som er av evig karakter er på vei inn.

Teologisk kaos - en historie fra hverdagen

I et møte på arbeidsplassen min hvor vi måtte ta en viktig avgjørelse omkring en driftsoppgradering av vesentlige IT systemer, ble vi enige om å ha første driftsdag fredag før pinse for å gi noe tid til å rette eventuelle feil. Fagsjefen utrykte i møtet at da måtte sentrale personer være i beredskap dersom det gikk "til helvete" selv om det var pinse. Om hun kom på at jeg var en kristen, eller hva det var, er ikke godt å si, men hun kom på at det kanskje var feil retning, så rettet seg selv og sa at det vel kanskje var da det gikk "til himmels". Jeg bare smilte og ristet på hodet og slo fast at teologi ikke var hennes absolutte sterkeste side og hun lo tilbake.

Himmelfartsdagen - forberedelse til kristenhetens “Big Bang”

Kristi himmelfartsdag, som vi så fint har valgt å kalle det, var da Jesus steg opp til himmelen og gjorde seg klar til å sende himmelen ned hit. Jeg kan lett tilgi at fagsjefen roter sammen himmelfart-1 (himmerfartsdagen) og himmelfart-2 (pinse). Den ene har retning til himmelen og den andre har retning fra himmelen og fullendes når vi har fullført oppdraget og Jesus kommer til en brud som har gjort seg klar, til et menighet som har fullført oppdraget, og til et hus som kun mangler toppsteinen. Da skal vi alle rykkes opp i sky, vi som lever til Herren kommer. Vi kan kalle det himmelfart-3.

Men selv om pinsedag allerede er en realitet for oss idag, og har vært det i over 2000 år, så sier historien noe til oss om hvordan vi kan fortsette å leve i det pinsedag innebar for den første generasjonen av kristne.

Finnes det ikke en enklere måte, Jesus? Hva om du ble værende og tok støyten?

During these encounters, he taught them the truths of God’s kingdom realm and shared meals with them.
Jesus instructed them, “Don’t leave Jerusalem, but wait here until you receive the gift I told you about, the gift the Father has promised. For John baptized you in water, but in a few days from now you will be baptized in the Holy Spirit!”
Every time they were gathered together, they asked Jesus, “Lord, is it the time now for you to free Israel and restore our kingdom?”
He answered, “The Father is the one who sets the fixed dates and the times of their fulfillment. You are not permitted to know the timing of all that he has prepared by his own authority. But I promise you this—the Holy Spirit will come upon you and you will be filled with power. And you will be my messengers to Jerusalem, throughout Judea, the distant provinces — even to the remotest places on earth!” (Apg 1.3-8)

Det er så mye som vil distrahere oss og ta vår oppmerksomhet - også ting av teologisk betydning. Jesus har gitt oss en misjonsbefaling og et oppdrag. En skulle tro at det da var veldig enkelt å skjønne hva vi skal fokusere på. Men vi har den samme tendensen som vi ser at de hadde her. Vi roter oss bort i endetidsspekulasjoner som Jesus her er veldig tydelig på at det kommer vi ikke til å skjønne før det blir fullendt. I hver eneste undervisningsøkt som Jesus hadde med apostlene og de andre disiplene, så kom spørsmålet opp: Er det nå.... Og hver gang kom Jesus med det samme svaret: Hellig Ånd og kraft til å være vitner - helt til verdens ende. Det nærmest ironiske er et Jesus bruker ordet eschatos, som vi tatt opp i det vi kaller eskjatologi - endetidslære. Det er ikke bare slik at vi skal være vitner til verdens ende i fysisk forstand, men også vi skal se verdens ende i form av en oppfyllelse - en ny jord under en ny himmel, hvor alt ondt er utryddet. Verdens ende er ikke noe negativt - det er jo det vi arbeider imot!

And Jesus came up and spoke to them, saying, “All authority has been given to Me in heaven and on earth.  Go therefore and make disciples of all the nations, baptizing them in the name of the Father and the Son and the Holy Spirit, teaching them to observe all that I commanded you; and lo, I am with you always, even to the end of the age.” (Matt 28.18-20)

Hvor lenge er Jesus med i oss i oppdraget som er basert på at han har - ikke kommer til å få - all autoritet i himmel og på jord? Helt til verdens ende. Ordet ende betyr her å fullende - å samle alt. Guds plan er i samle alt i den Salvede (Ef 1.10). Vi har et oppdrag som går til jordens ende og til verdens ende. Hele skapelsen venter på at menigheten skal fullføre et oppdrag som ikke virker mulig å gjennomføre, midt i politisk kaos, uro - med krig og rykter om krig, i opprustning og nedrustning. Aldri før har det levd flere mennesker på jorda, og aldri før har potensiale for å la Jesus få de mange til del vært større. Dette er Guds time. Han ser etter folk som er klar til å mønstres i hæren for fredens evangelium.

Right after he spoke those words, the disciples saw Jesus lifted into the sky and disappear into a cloud! As they stared into the sky, watching Jesus ascend, two men in white robes suddenly appeared beside them. They told the startled disciples, “Galileans, why are you staring up into the sky? Jesus has been taken from you into heaven, but he will come back the same way that you saw him ascend.” (Apg 1.9-11)

De håpet i det lengste på et rike slik mange ser for seg tusenårsriket - med Jesus tilstede - og med politiske omveltninger som gjorde alt pratet Jesus hadde om forfølgelse og lidelse om til et skremmeskudd. Men en slik Jesus ble “tatt ifra dem” (Apg 1.22; Luk 24.51). Noen vil fremdeles ha et tusenårsriket som skal fullføre oppdraget. De er fremdeles i det moduset som vi ser Jesus nektet å være med på - å dytte ansvaret bort ifra oss sjøl. Det er veldig behagelig - å tro på sin egen tilkortkommenhet. Fint med misjonsbefalingen, Jesus, men hvis du vil ha den gjort, så får du jommen komme og gjøre det sjøl! Her har vi bare tenkt å velte oss i elendighetens pøl, og prøve å berge oss sjøl. Men den som vil berge seg sjøl, skal miste det som det vil si å være et sant gudsmenneske, sier Jesus.

Mange ganger kan vi slite med å skjønne at Gud faktisk mener det han sier. Budskapet var: bli værende i Jerusalem. Disiplene stod fremdeles på Oljeberget og så opp til himmelen. Gud ville at de skulle dra til Jerusalem og vente på at himmelen kom ned. De var blitt så vant til Jesus i en fysisk form. De var blitt så gode venner. Men det Jesus var gjorde seg klar til å sende, var seg selv i form av Ånden med liv og kraft. Vi kan knytte Gud til en spesiell form, en møteopplegg, en liturgi, et bygg. Men Gud sprenger alle disse grensene. Evangeliet går helt til alle ender, til og gjennom alle kulturer. Disiplene måtte få en påminnelse. Det neste som skal skje er av en annen karakter enn det dere har erfart til nå. Skal dere se ham komme tilbake slik dere så han fare opp, så kan dere ikke stå her å glo.

Bønn omgitt av tilbedelse, takk og lovprisning i en respons til himmelens Jesus: det som bringer himmel til jord

The disciples left the Mount of Olives and returned to Jerusalem, less than a mile away.  Arriving there, they went into a large second-floor room to pray. (Apg 1.13-14).

Disiplene skjønte hva englene mente. Vi ser det ut fra responsen. De forlot oljeberget og dro til Jerusalem og levde i bønn, lovsang og tilbedelse med glede. En del er veldig opptatt av oljeberget og kan i detalj legge ut om hvordan det blir når Jesus setter foten sin der. Sånne spekulasjoner har jeg ikke så greie på, men jeg vet en ting: Jesus ønsker at all fokus skal være på det som må skje, før Jesus kommer igjen, så skal nok Jesus klare å gjennomføre det han tenker å gjøre når han kommer. Han kommer ikke til å spørre meg til råds og få innsikt gjennom min eminente bibelkunnskap. Jeg vet at mitt oppdrag er å spre evangeliet og at det er en del av at Jesus kommer til jord: at han får mer plass i livet mitt og får frihet til å uttrykke seg gjennom våre fellesskap. Det er ikke bare en gang da, men det er også her og nå, og disse henger sammen. Det er derfor Peter sier at vi kan fremskynde hans komme (2. Pet 3).

Jesus led his disciples out to Bethany. He lifted his hands over them and blessed them in his love. While he was still speaking out words of love and blessing, he floated off the ground into the sky, ascending into heaven before their very eyes! And all they could do was worship him.

Overwhelmed and ecstatic with joy, they made their way back to Jerusalem. Every day they went to the temple, praising and worshiping God (Luk 24.50-53, PT)

Det er den samme historien, men det er ulike detaljer vi får med oss. Matteus sier at de falt ned og tilba, men at noen tvilte (Matt 28). Når vi ser på oppdraget de fikk, så kan vi kanskje skjønne det.

Oppdrag og velsignelse går hånd i hånd

Jesus løftet hendene og velsignet disiplene. Det var slik han ble tatt opp til himmelen, og det er slik han vil komme tilbake, for et folk som er klar til å gjøre det disiplene gjorde. For de falt ned å tilba ham - når først englene fikk vekket dem ut av transen. Å, ja! Det var det der. Lovprisning og takk. Tilbedelse og overgivelse. Og så samles i Jerusalem og vente på det han har lovt. Og så: Baaam! De var glade for at Jesus ble tatt opp. De var glade for at det ikke ble noe tusenårsrike-aktig opplegg. De gjorde seg klare til å ta imot himmelen som kom ned. Og de gjorde med glad forventning. Det var ikke sørgemøter for å minnes alle de kjekke tingene de hadde opplevd med Jesus, og nå var det over. Nei, nei! Det var gledesmøter, der de oppglødde hverandre fordi nå skulle det de var trent til 3,5 år bli spredt over hele verden. Come on, guys! Menn og kvinner stod sammen i et felles ansvar. Innbyrdes ansvarsfraskrivelsen fra Edens hage var over. Velsignelsen hadde lydt på ny med Jesu løftede, arrbefengte hender. Gud velsignet Adam og Eva og bad dem legge jorden under seg. Kristi himmelfartsdag og pinse dreier seg akkurat om det. Hva var velsignelsen? Løfte om Åndens dåp. Løfte om hans nærvær og favør: Jeg skal være med dere helt til verdens ende. Og oppdraget: Legg jorden under dere.

Guds rike - forventning og framtid

Men de bad utholdende og i enhet. Skal du lykkes med det, så må du skjønne hvem du ber til. Det må bli mer enn monolog - å liste opp folk sine behov. Det må være et fellesskap - en dialog. Og det må være glede. Jesus hadde lært disiplene at motivasjonen for bønn er glede (Joh 16). Tanken på bønnesvar som har skjedd, og tanken på at det profeterer om nye bønnesvar. Jeg ser for meg disiplene snakket om alt de hadde vært med på - ikke med nostalgisk sorg, men med glede og begeistring i en symbiose med forventning. De fortalte vitnesbyrd - i den forståelse at nå skulle det snart ta helt av. Jesus hadde overført riket til dem (Luk 22.29). Og nå var de myndiggjort i ennå større grad enn før. Jesus hadde virkelig tro på dem - ja, jøje meg. Tenk at han overlate dette til oss og være tilstede gjennom sin Ånd. Hvordan kommer det til å ta seg ut? Det må være bra heftig, ass!

Pinse - Guds kjærlighetsbombe detonert i flammer av hellighet og tusenvis av mirakelsplinter   

On the day Pentecost was being fulfilled, all the disciples were gathered in one place. Suddenly they heard the sound of a violent blast of wind rushing into the house from out of the heavenly realm. The roar of the wind was so overpowering it was all anyone could bear! Then all at once a pillar of fire appeared before their eyes. It separated into tongues of fire that engulfed each one of them. They were all filled and equipped with the Holy Spirit and were inspired to speak in tongues—empowered by the Spirit to speak in languages they had never learned! (Apg 2.1-4)

På pinsedag kom det disiplene hadde ventet på fra himmelen. Det var svar på bønnen Jesus hadde lært dem å be: "La ditt rike komme, la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden." Lovsangen og tilbedelsen fikk en ny dimensjon ettersom de ble fylt av Åndens kraft og ild. Gleden rant fullstendig over i et nytt språk som de ikke forstod, men som alle andre skjønte. Et sikkert tegn på apostolisk vekkelse er når ting skjer som vi sliter med helt å forklare, men som like fullt gjør at vanlige folks oppmerksomhet blir fanget, og de får anledning til å høre budskapet om forsoning og oppstandelse, så kan bli frelst og starte et nytt liv. Vi klarer å sette overskriften på det som skjer: Jesus på tronen og Guds løfter om hans profetiske nærvær. Men om vi er vise, så vil vi skjønne at vi er langt fra å forstå alt som skjer. Vår undring og barnlige latter blir speilet i undringen til dem som ennå ikke tror; vi ler sammen, og vi får en felles erfaring som fører oss begge nærmere Pappa Gud. En apostel jeg har respekt for deler sin undring over at folk går i bakken på butikken bare han er i nærheten. Hva skjedde der, da? Historier fra folk som har blitt helbredet bare ved å være i nærheten. Han sier:

Vi kan bare overskygge mennesker rundt oss med det som overskygger oss. (Bill Johnson)

Peter sin skygge - å være i nærheten av Peter var nok til at folk ble helbredet, rapporterer bibelen. Vi må erkjenne at pinsedag dreier seg om mer enn folk som taler i tunger på møter og på sitt private bønnerom. Enn så mye som tungetale er viktig og effektivt verktøy for å stå i kampen og å åpne vår forståelse for den åndelige verden, så er det like tydelig at mange stopper der. De har ikke 3,5 år med tegn, under og mirakler bak seg. Og når ingen andre ser gjennombrudd i dette, så slår en seg til ro med at det karismatiske er for at vi skal føle det litt bedre. Som en ikke-troende sa det etter å ha fått forbønn, og fikk spørsmålet om hvordan det opplevdes: "Jo, de hadde det jo bra, de!" Det er kjærlighet i praksis og utrolig viktig for vår læring at vi spør hvordan folk som ikke er vant til slikt opplever det. Hvordan vi opplever det sjøl er jo egentlig ganske så likegyldig. Dette har så lite med å feel-good å gjøre, sjøl om Gud lover både glede og fred. Jo mer vi erfarer å leve i hans skygge, jo mer skjønner vi: dette har virkelig ikke noe med oss å gjøre. Det handler alt om ham!

Kan det skje igjen? 

Men hva gjør vi da, når vår erfaring av det profetiske, av tegn, under og mirakler er begrenset og det ikke bare er å flyte på 3 år med trening fra Jesus' School of Supernatural Ministry? Vi kan alle kjenne på tyngden av ansvar og tilkortkommenhet, gjør vi ikke? For å oppsummere:

1. Historien mangler vitnesbyrdet om vekkelse og gjennombrudd som ikke har sin rot i en bønnebevegelse.
2. Bønn er mye mer enn bønn om behov: Du trenger ikke å overbevise Gud om at han skal handle på dine vegne. Du trenger å bli overbevist om at Gud har autorisert deg til å handle på hans vegne. Derfor:
• Den viktigste bønnen du kan be, er: "Herre, lær meg å be".
• Lovprisning og tilbedelse er en vesentlig del av bønn. De 3 første punktene i Jesus sin bønn handler om det.
• Far
• Du som er i himmelen.
• Hellige navnet ditt.
• Å tømme hjertet ditt fra det som ligger der og trykker og som vi kjenner som en byrde, enten fordi Gud har lagt den der, eller fordi det følger naturlig med fordi vi har relasjoner til folk; det å være ærlig med Gud med det som ligger oss på hjerte, er en vesentlig del av bønn. En sjel fylt av bekymring og press, har ikke plass til mye annet.
• Å høre ifra Gud er en vesentlig del av bønn. Lange monologer for å manipulere "gud" til å handle, er ikke bønn; det er sjamanisme, spiritisme og okkult. Gud er ikke en kraft, bare. Han er en person som svært gjerne vil meddele seg til oss. Obligatorisk del av en bønnestund, er lyttetid. 
• Dersom du ber om det Gud alt har gitt, men som du ikke oppdager er innenfor rekkevidde fordi du ikke lytter, så blir bønnesvarene få.
• Å handle på det Gud deler med oss når vi er sammen, er en vesentlig del av bønn. Profetiske handlinger - å gjøre noe fordi Gud har talt - forløser bønnesvar og større innsikt i Guds vei imot bønnesvar.
• Bønnesvar er en vesentlig del av bønn; om vi skal tro Jesus, da, og det bør vi vel kanskje. Gleden ved bønn fellesskap og bønnesvar; ikke at vi kan ha bedre samvittighet. Ber du for å ha bedre samvittighet, så bygger du på din egen rettferdighet, og bønnesvar uteblir. At du blir dårlig av å gå i en ørken uten fellesskap med Gud, er noe annet. Alle dårlige følelser er ikke dermed dårlig samvittighet.
3. Praktiser ærekultur ved å holde deg ilag med folk som har et større gjennombrudd på det område du lengter etter å vokse i. Legg misunnelse bort og øv deg i å glede deg over det andre fungerer i. Det er ditt største håp for fremgang for din egen del. Kom sammen og sett mot i hverandre! (Rom 1:12; Hebr 10:25; Kol 2:2)
4. Fortell om og om igjen hva Gud har gjort: i vår tid, i vårt land, i vårt nabolag, på vår arbeidsplass, i vårt liv. Hvorfor leser vi bibelen om og om igjen, men kjenner oss ferdige når vi har delt vitnesbyrdet om et nytt gjennombrudd etter én gang? Skjønner vi ikke at bibelen i stor grad er vitnesbyrd fra helt vanlige folk som du og jeg? Israelsfolket som dro ut fra Egypt feiret seieren ved Rødehavet én gang. De så aldri Guds plan oppfylt for sin generasjon. Så hva er poenget? Å leve med Gud her og nå!
5. Det er kun dem som gjør det de ikke tidligere har gjort, som vil de det de tidligere ikke har sett. Tro staves: R I S I K O  og  U B E H A G. Uten nye steg, ingen nye gjennombrudd.
6. Lev ansvarlig overfor en bror eller en søster som vil spørre deg jevnlig om hvordan du lever i forhold til det du drømmer om å komme inn i. Det er din drøm, og du vil se den oppfylt, eller hva? En coach som har coachet mange toppidrettsutøvere har sagt at det ikke dreier seg så mye om talent, som hvordan en forvalter talentet; i små valg man gjør hver dag.
7. Gudsfrykt og manifestert Gudsnærvær henger sammen. Mens Gudsfrykt og loviskhet er rake motsetninger, er Gudsfrykt og kjærlighet to sider av samme mynt.

Kyrie Eleison!