Virkeligheten innebærer tilsynelatende motsetninger
Du har sikkert blitt konfrontert med at bibelen inneholder motsetninger - ting som er vanskelig å forklare. Dersom en skal beskrive realiteter, både fysiske, sosiologiske og åndelige, så vil det være umulig å beskrive disse i ord uten at det dermed vil oppstå noe som vil fremstå som motsetninger som ikke henger sammen. Bare i fysikken finner vi slike. Einstein sin realitetsteori og kvantemekanikken motsier hverandre, men det er ført bevis i vitenskapelig forstand for begge. Kroppen vår er konstruert for å overleve, men kan komme i et modus hvor nettopp denne kampen i verste dreper oss eller noen ganger gjør oss alvorlig syke. I Guds rike er det også noen rare motsetninger som er vanskelig å gripe med menneskelig logikk. Det er jo ikke menneskelig talt logisk at jo mer vi gir, jo mer får vi. Men i med Guds overnaturlige overflodsverden, så er dette helt naturlig. Vår menneskelige logikk er at dersom vi har lite, så klumholder vi på det lille vi har. Guds logikk er at da er desto mer viktig at vi sår. Det vil si: Vi sår av det vi har igjen når vi har betalt dem vi er skyldige. Du kan ikke så andre penger enn dine egne; det er det en del som overser. Når banken har fått sitt, kan du se over hva du har igjen. De pengene kan du så. Mange troende praktiserer også at de bringer 10 prosent av inntektene sine, enten det nå er etter eller før skatt, og tenker at det er Herrens. Det er en god måte å sette Gud først på og å leve i tro i forhold til økonomi. Ingen kan kreve det av deg, men du kan velge å leve i tro på denne måten. Det du da har igjen, kan du gi av.
Trosdimensjonen i Guds rike bringer altså inn en helt annen logikk enn den vi er vant med. Menneskelig tankegang sier at dersom vi er i berøring med folk som har smittsomme sykdommer, så kan vi bli smittet. Guds logikk er at de som er syke av smittsomme sykdommer snarere blir friske av vår berøring. Personlig er jeg ikke redd for å bli smittet av eksempelvis spysyke, for det har jeg fått seier over. Jeg ber i tunger, og så opplever jeg at Guds kraft går igjennom meg og kvalmen blir borte; det har skjedd flere ganger. “Vel, sier du. Hvor ble det av dette i den pandemien vi nettopp har hatt?” Egentlig et godt spørsmål. Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde sett mer av helbredelsesvekkelse opp i dette. Istedet har vi hatt kristne som har latterliggjort både vaksine og munnbind, men som har blitt syke og strøket med av Covid-19. Kristne søsken som ikke har hatt mulighet til å beskytte seg med vaksine har også mistet livet, og det er like tragisk. I min enkle forståelse av dette er det ingen motsetninger mellom vaksine og tro til Gud; jeg har tro til Gud for å ta imot vaksine og slik slippe å bli stemplet som raring og få unødige begrensninger på friheten til å leve et mer normalt liv, slik dette utviklet seg. Og det er så mange andre sykdommer som det ikke finnes vaksine for som vi kan vinne seier over, og her gikk ting virkelig fort unna. Når ikke engang kristne i stort demonstrerer seier over Covid-19, så blir det rart å angripe myndigheter for deres ærlige forsøk på å beskytte oss. Det rare er også at noen av de mest markante miraklene jeg har sett når jeg har vært ute blant folk og proklamert Jesu oppstandelse og helbredet de syke i hans navn, har vært med munnbind på. Jeg bar ikke munnbind primært for å beskytte meg sjøl, men for ikke å gjøre folk som selv bar munnbind skeptiske når vi tok kontakt. Begrenset det min tro i forhold til å formidle helbredelse? Tilsynelatende ikke. Min artige spøk til ungdommen som vi hadde lagt hendene på, at han skulle teste ved å slå hjul ble tatt til etterretning; rett utenfor en matvarebutikk, og han toppet det med baklengs salto, også. Sjokket over bevegelsesfrihet og frihet fra smerte stod skrevet i hele ansiktet hans.
Respons til motstand og trusler
Ryktene om rare folk som helbredet folk ved håndspåleggelse og bønn gikk etter verdt vidt omkring. Det er ikke nødvendigvis alle som er glade for slike initiativ. Noen mener at slike aktiviteter kun hører hjemme i egnede gudshus, som folk som har sånne rare inklinasjoner kan oppsøke sjøl om de nå absolutt vil. Vel, de kan bare fortsette å drømme. Human-Etisk forbunds “livssynsnøytralitet” er ikke noe annet enn hardcore ateisme i praksis. Folk skal få lov til å avvise oss, og de skal bli respektert for sitt valg. Men en har en relativt stor grad av Gudsangst dersom en vil hindre oss å ta kontakt med folk, stille noen enkle spørsmål, og med tillatelse gitt, legge hende på og be en 10-sekunders bønn. Men forbud mot slikt skjer altså i såkalte “livssynsnøytale” soner som kjøpesenter, hvor obligtatorisk medlemskap i Human-Etisk forbund for senterledelsen synes å være “a understatement”. En har iallefall slukt agnet til humanetikerne full og helt - deres viktigste synspunkt er tatt fullt og helt til følge. Ikke alt kristne gjør er nødvendigvis verken vist eller smart. I den gjengen jeg personlig henger med, snakker vi en del om hvordan vi møter folk på en slik måte at folk har en positiv erfaring så langt det står til oss. Noen svært få blir veldig gretten selv om vi er hyggelige og blide. Men for de fleste er dette med helbredelse ved bønn uansett helt nytt og ukjent, og mange har fordommer mot kristendom og kristne; forsåvidt ikke helt uten grunn, heller. Instituasjonalisert statskirkekristendom har ikke akkurat gjort Jesus relevant i folk sine liv; og de frikirkelige er ironisk nok ikke stort bedre. Vi har en tendens til å gjemme oss inne i våre gudshus, og i så stor grad at det kunne gitt oss medlemskap i Human-Etisk forbund. Så det er ikke så rart at folk opplever at dette er ukjent terreng. Det har vi sjøl sørget for. Og det går an å møte folk med en uttalt forståelse for folk sin skepsis, og gjerne med et smil om munnen og et glimt i øyet. En kan med fordel gjerne tøyse litt, også, bare for å lette stemningen. Ikke-kristne tar selvironisk humor mye lettere enn en del menighetsvante. Så lenge en er ymdyk og respektfull, og smiler og er hyggelig, så er det utrolig hva som går bra. Sure, reaksjonære og gretne kristne vinner iallefall ikke mange nye disipler. Vi passer på å uttrykke begeistring når folk er som vi trodde skulle ha en plage, gir uttrykk for at de er friske. Å uttrykke skuffelse over ikke å få anledning til å be for dem, forteller dem at de kun er redskaper for vår suksess og lykke. Men vi vil folk vel, og tar gjerne feil hvis det er til deres fordel. Kjærligheten dikterer at vi tenker sånn. Paulus sier til de umodne kristne i Korint at for hans del måtte det gjerne se ut som at de sjøl ikke holdt mål, om bare de kristne i Korint holdt mål. En del folk vil til og med beklage at de ikke har den plagen vi hadde på fornemmelsen at de hadde eller som stod på vårt skattekart. De tenker at vi bli stilt i forlegenhet. Da ler vi og sier: “Nei, for all del. Det er helt supert at du er frisk og fin! Vi finner nok skatten vår - du lignet bare så veldig på de kjennetegnene vi hadde fått, så vi måtte bare spørre. Tenk om du hadde hatt plagen og så hadde vi ikke turt å spørre deg? Det hadde jo vært dumt!” Mange nikker. Jo, det hadde jo vært dumt.... Så forteller vi hva som typisk skjer når vi legger hendene på folk som har plager, gjerne noe som har skjedd nylig og i samme område. For en hel del er det første gang de hører vitnesbyrd om helbredelse ved bønn. Mens samtalen pågår og folk skjønner at vi ønsker dem vel, så kan en også lytte til den hellige Ånd der og da for en personlig hilsen fra Gud til dem. Det profetiske er en utrolig døråpner. Ikke bare at Gud vet alt om dem vi står og snakker med, men et ord kan bli formidlet med salvelse og nærvær, og folk får et møte med Gud igjennom det. Vi kan proklamere at Jesus lever, og at det er hele forskjellen på religion og en levende Gud som ønsker en relasjon med oss. Alle religionsstiftere er døde alle sammen. Men vi vet at vår gjenløser lever.
I avsnittet i Matteus 12.15-21 finner vi at Jesus møtte motstand, i dette tilfellet ikke fra en senterledelse som vil rydde opp i klager mot “pågående” kristne som attpåtil mener de kan helbrede folk ved bønn i Jesu navn. Her var det andre som mente at de hadde fasiten: en gjeng religiøse ledere som Jesus satte grundig til veggs. Den gjengen jeg går ut med har bare ved få anledninger blitt truet med å bli erklært uønsket. Det er jo drastisk nok i seg sjøl. Angrepskrig i Ukraina eller bønn for syke på et kjøpesenter; det er det som skal til for å bli erklært uønsket. Ganske så friskt vil jeg si. Men for Jesus var det verre en som så. Den religiøse eliten hadde rett og slett begynt å planlegge et mord. De ville rydde Jesus av veien. Interessant nok trakk Jesus seg umiddelbart unna dem. Han la ikke opp til noen kamp, krangel eller spetakkel. Ikke trengte han det heller, for folk fulgte ham overalt hvor han dro. Hvorfor bruke jødenes bedehus der han ikke var velkommen, når hvilket som helt annet hus kunne fungere? - Og etter hvert, når folkemengdene ble håpløst store til å håndtere i tettsteder - ute i Guds frie natur - og helst på øde steder hvor han kunne arbeide med i fred. Jesus hadde sånn gjennombrudd i bringe legedom til folk at han tydde til krav om hemmelighold (?!). Han påla folk at de ikke måtte gjøre ham kjent (Matt 12.16). Det var det eneste kravet Jesus stilte for å helbrede folk. Ikke penger. Ikke å gjøre ham til kjendis. Men tvert imot: hold det hemmelig. En kan forstå hvorfor Jesus gjorde dette slik i lys av det han hadde å fullføre i Jerusalem. Det kunne fort ha blitt sånn kaos at han ikke hadde rukket rundt i Israel før fariseerne og de skriftlærde fikk tak i ham og overlevert ham til romerne. Og samtidig: Når det spisset seg til i Nasaret og de ville hive Jesus utfor en klippe, så gikk han bare igjennom mengden og forsvant. Ingen kunne ta Jesus sitt liv. Han gav det frivillig. Ikke i romernes hender som henrettet ham. Nei, i sin egen Fars hender overgav han livet sitt. Jesus døde raskere enn det romerne forventet. De rakk ikke å knekke beina hans, så han skulle få problem med å puste og bli kvalt, slik det var vanlig når romerne ikke gadd å vente til de som ble korsfestet ble så utmattet at det skjedde likevel. Det var tyngden av all verdens synd som rev i stykker Jesu kropp, og som gjorde at han overgav seg i sin Fars hender, for det var ikke mer igjen av ham. Han hadde ingen andre steder å henvende seg. Det er den ultimate overgivelse; det er absolutt helt mørkt, men en velger å overgi seg i Fars hender, likevel. Så hvorfor da dette hemmeligholdet, Jesus?
Det er interessant å lese den profetien som Matteus knytter til den forsiktighetslinjen som Jesus førte, og som han overførte til sine disipler:
“Se på min tjener.
Se på min utvalgte.
Han er min elskede, i ham fryder min sjel seg.
Jeg vil legge min Ånd på ham,
og han skal dømme nasjonene.
Han kjemper ikke, roper ikke,
han løfter ikke røsten sin!
Han knuser ikke den svake,
eller kveler ikke de minste av håp;
Han vil gjøre ende på all konflikt
med sin endelige seier,
og hans navn skal være hele
verdens håp” (Matt 12.18-21, Levende Bibel)
Jesu “undercover” tilnærming - en midlertidig situasjon eller en langsiktig strategi?
Jesus brukte mer tid, ressurser og penger på å holde seg i bakgrunnen enn han brukte på å samle en haug med mennesker på et svært stadion. Ethvert stormøte var et arbeidsuhell. I Markus leser vi sågar at Jesu strategi på dette området feilet grundig (!). Jo mer han bød folk å holde tett, jo mer fortalte folk om det (Mark 7.36). Ordet som brukes om å gjøre kjent i Matt 12 er det greske phaneros, som bokstavelig betyr å skinne. Det er beslektet med andre ord i betydning avsløring og åpenbaring, men i denne konteksten hvor Jesus helbredet mennesker, er det nok mest kjendisstatusen som helbrederen Jesus ønsket å begrense, slik han gjør det en rekke andre ganger i leser om i evangeliene. Få mennesker forstod hvem Jesus egentlig var, slik demonene ironisk nok gjorde det. Det holdt at Jesus holdt en preken hvor han utfordret jødiske tankegods rundt renhet, og brukte et billedspråk som var vanskelig for dem både å forstå og akseptere, så tok folk anstøt og forlot Jesus (Joh 6:53-66). Matteus peker på ved å bruke ordet phanero på nok et Guds rike paradoks: Dersom vi gjør Jesu gjerninger og ser et gjennombrudd i det, så vil vi fort kunne samle større skarer på store møter. Det skal ikke mye til å få en kjendisstatus; ikke bare blant troende, men sågar blant ikke-troende. På den ene siden var Jesus raus i sin helbredelsestjeneste, og han avviste ikke folkemengdene. Han disket til og med opp med sittende buffet med fisk og brød midt i ødemarken med utgangspunkt i en enkel lunsjpakke. Disiplene fikk midlertidig ansattelse som kelnere; de som helst bare ville sende folkemengden bort. På den andre siden var Jesus veldig fokusert på å trene en mindre gruppe disipler i det tjenesten han selv stod i. Først sendte han 12 og senere 72 til å helbrede de syke og proklamere at Guds rike var kommet nær. I den sammenhengen var store folkemengder ikke alltid hensiktsmessig. Jesus måtte til tider prøve både en og to ganger før han lyktes med å få disiplene sine for seg sjøl, men det er tydelig i evangeliene at det var en prioritet i Jesu sitt liv og tjeneste. Han forteller disiplene sine før han går til korset at dersom hvetekornet ikke går i jorden og dør, så blir det bare det ene hvetekornet. Men om det går i jorden og dør, så vil det bære mangfoldig frukt. Hva betyr det? Jo det betyr at ut fra det ene hvetekornet, så blir det mange andre tilsvarende hvetekorn, som igjen kan sås og slik bære rik frukt. Jesus ber oss om å ta opp korset og følge ham. Det betyr ikke at noen kommer til fysisk å henge oss på et kors til vi dør, nødvendigvis, sjøl om det er kristne som har opplevd det, også. Men vi er naive dersom vi ikke forstår at den oppmerksomheten rundt egen person når Gud bruker oss til å berøre andre mennesker enten i helbredelse eller profetisk åpenbaring kan være både behagelig og fristende. Spørsmålet Gud kommer til å stille oss en dag er ikke bare hvor mange vi formidlet helbredelse til eller hvor mange vi formidlet et ord ifra Gud til, men like mye hvor mange vi trente og oppmuntret til å gjøre det samme. En må ha troens øye og Guds egen kalkulator for vekst for å skjønne at det siste vil føre til at summen av mennesker berørt og høstet inn for Guds rike vil være mangedobbelt om vi fokuserer på disippelgjøring, sjøl om det der og da kan se ut som om alt bare går treigere. For det tar tid å gjøre disipler. Jesus brukte 40 dager i ørkenen for et liv i gjennombrudd i tegn under og mirakler; han brukte 3 år på å trene tilsammen rundt 500 disipler på forskjellige nivåer. Jo flere kristne som beveger seg i et nytestamentlig og apostolisk/profetisk kristenliv, jo større blir momentumet. En slår 1000; to slår 10.000. Overgangen fra idéen om at noen bare har noen spesielle gaver til den apostolisk/profetiske åpenbaringen av et salvet Jesu legeme som en kan velge å bli en del av, får bein å gå på jo flere i Jesu kropp som lar seg utruste og salve til tjeneste. Det er dette som gir en varig vekkelse. Ikke at 22.000 ser på 22 som løper og kjemper som en slags underholdning, hvor opplevelsen av å være med på noe stort utelukkende har med hvordan 11 av de 22 gjør det på banen. Grunnen til at underholdningsbransjen kan levere umoralsk avlønning til noen få, er det falne menneskets hang til å oppleve spenning og stimuli uten at det koster en selv noe særlig. Vi dyrker våre helter og vår egen bedagelighet.
Det er flere tilsynelatende motsetninger i Guds rike. På den ene siden sier Gud at han ikke gir sin ære til noen annen (Jes 48.11). På hebraisk er ordet for ære og herlighet kabod (Jes 48.11). På gresk er ordet for herlighet og ære doxa, slik det er brukt i Jes 48.11 i den kjente greske oversettelsen av GT (Septuaginta, LXX). Da er det ganske interessant at Paulus i romerbrevet sier at “alle har syndet og mangler Guds herlighet” (gresk: doxa; Rom 3.23). Her er det å mangle Guds herlighet beskrevet som problemet, og ikke løsningen. Så hva da? Poenget er at Gud vil ikke gi sin herlighet til noen andre (av)guder - av den enkle grunn at de ikke finnes; det er en selvødeleggende avsporing. Vi står ikke i makt til å opprettholde oss sjøl. Det er er bare Gud som kan. Om Gud gir oss del i hans herlighet, så er det fremdeles hans herlighet, og ikke vår. Gud ønsker ikke å gi noen annen hans herlighet i den forstand at vi oppfatter den som vår, uavhengig av vår relasjon til Gud som vår opprettholder, frelser og herre. Jeg husker en tale hvor forkynneren siterte dette verset fra Jesaja 48.11. Så tok han en lang pause, dro pusten dypt og fortsatte:
“Men vi er ikke ‘en annen’; vi er en del av hans kropp”
Om en leser bibelen i lys av seg selv, så er det egentlig innlysende, for meg var dette en åpenbaring som eksploderte i mitt indre. Hvorfor vil Gud at vi skal ha del i hans herlighet? For det første er Gud ubegripelig raus. Og så er det et annet element i dette som er minst like vakkert: kjærlighetsrelasjon mellom Gud og menneske. Vi kan ikke få Guds herlighet uten Gud. Vi må faktisk velge og foretrekke ham framfor alle andre ting som vil ha vår oppmerksomhet, vår innvielse og overgivelse. Når vi oppdager hvem Gud er, hvor raus han er, hvor kjærlig og trofast, så er det ikke så mye hva vi har fått del i, som opptar oss, som hvem vi har fått bli kjent med. Hvem Gud har gjort oss til i hans Salvede (gr. Kristus) er rett ut fantastisk. Men det gir bare mening dersom vi skjønner hvem han er i oss: Den salvede i oss, håp om herlighet (Kol 1.27). Den siste delen av Jesaja-sitatet i Matt 12 sier: “Og hans navn skal være hele verdens håp”. Håp om herlighet er så mye større enn bare oss personlig. Det er håp for verden og hele skaperverket.
“Og likevel: gjennom alt vil denne gledefulle vissheten om himmelrikets makt bli proklamert over hele verden, og gi hver nasjon med en demonstrasjon av Guds realitet. Og etter dette vil enden på denne verden komme” (Matt 24:14, The Passion Translation)
Evangeliet - de gode nyhetene som Jesus skal forkynnes som et vitnesbyrd - som et bevis - før Jesus kommer igjen og setter kronen på verket. Vi kan aldri gjøre det uten at det innebærer at vi tar del i og formidler Guds herlighet og kraft. Det følger med når en hører til på et salvet legeme. For det er ikke bare hodet som er salvet, kroppen er ment å være det også. Det er selve kjernen i Messiasbegrepet - å være salvet til å bringe frelse og utfrielse til en døende verden.
“For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv” (2 Kor 4:6-7)
Paulus er seg veldig bevisst både på oppgaven og utrustningen som følger med, men også det faktum at vi bærer denne skatten i leirkrukker. Konteksten er den forfølgelsen de opplever. Igjen kommer vi tilbake til Jesusmodusen som vi finner beskrevet i Matt 12. Vi roper og skriker ikke. Vi er ikke ute etter konflikt med mennesker. Vi viser tålmodighet med det svake og legger ikke ekstra byrder der hvor håpet er nær ved å svinne hen. Om vi møter motstand, så er Jesusmetoden at vi trekker oss unna og opererer mer i hemmelighet. Mennesker berørt, mennesker forandret av Jesu oppstandelseskraft vil være en undervannstrømning så sterk at den ikke kan stoppes. Men det fordrer at evangeliets kraft blir forløst i stadig nye mennesker. Det nytter ikke å ha embedseksamen i teologi dersom en ikke har en dyp og intim relasjon med den Salvede (gr. Kristus), så vi sammen med ham kan lære å fungere i en messiansk salvelse. Dette er realiteter som ingen kan benekte - og det er også derfor motstanden blir så stor. Det er en forståelse og åpenbaring som ligger til grunn. Paulus kaller det kunnskap; nemlig at Guds herlighet har noe med Jesu den Salvedes ansikt å gjøre; mao. Jesu eget personlige nærvær. Han har lovt å være nær der vi samles i hans navn, men om det skal bli vår erfaring i større grad enn det er idag, så dreier det seg om en overgivelse, en hunger og en tørst - der alternativene til Jesu manifesterte nærvær ikke finnes. Det er enten dette, eller så er det ingenting. Når hans nærvær manifesterer seg, blir hans herlighet også synlig - den vil lyse fram (2.Kor 4). Fristelsen er å lage store møter rundt det Gud gjør - ikke er det spesielt vanskelig, heller. Om det skjer fordi folk strømmer til i hopetall der vi befinner oss, så må vi lære å håndtere det på best mulig måte. Noen ganger er det ikke til å unngå. Vi er ikke bedre enn Jesus. Men Jesusmetoden er å ha fokus på å mangfoldiggjøre kunnskapen, kraften, herligheten, verdiene, overgivelsen i det små. Blir vi satt i fengsel eller på annen måte satt ut av spill, så har vi da en hel del andre som går frem i samme åpenbaring og i samme Ånd.
Guds raushet - hans invitasjon til oss til å bli ham lik
Vi må bare erkjenne Guds veldige raushet: Gud vil plassere kroner på våre hoder og gi oss del i sitt egen natur og sin egen kraft. Om vi skjønner Guds hjerte - så vil vi gjengelde hans kjærlighet og veldige raushet og kaste kronene ned for hans føtter. Det er det som gjør denne kjærlighetshistorien så vakker. At Gud får mennesker som blir raus i uttrykk av kjærlighet slik han er raus. Raus overfor Gud, sjøl om vi bare gir tilbake det han allerede har gitt oss. Og raus overfor mennesker som ennå ikke kjenner ham.
Bønn
Herre, gi oss vilje til å leve i det skjulte og i det små. Far, må du gi våre øyne lys så vi ser det lange perspektivet. Gi oss tro til å så over en lengre tid i visshet om at vi kommer til å høste, bare vi ikke gir opp. Hjelp oss å finne trofaste mennesker som også er istand til å gi det videre og lære opp andre. Herre, gi oss ryggrad til ikke å falle i fristelsen for kjendisstatus og konferanseshowing. Hjelp oss til å være fornøyd med å bruke tid med de få, de hungrige, de som ikke bare vil høre og underholdes, men som også vil sette ordet ut i livet, de som vil være villig til å ta ubehag, ta risiko, ta nye steg i det ukjente; de som vil være villig til å lide i motstand, i faste og som har grepet visjonen om en salvet Jesu kropp i funksjon, og som vil være villig til å tjene, ikke bare på store plattformer, men i det små og usynlige. Gud, jeg ber om vi ikke skal skitne til den vakre skatten du har gitt oss med showbiz og underholdning. La oss bevare en dyp respekt og gudsfrykt, i undring over det du er i stand til å gjøre gjennom slike ynkelige skapninger som oss. Herre, la oss aldri miste undringen over at du lar oss komme så nær til deg, at du faktisk vil ta bolig i oss. Gud, la oss bruke hver anlendning til å snakke om din store nåde imot oss. Herre, kom å gjør ditt verk i oss. Ja, kom, Herre Jesus!
