Fra einstøing og nerd til menneskeelsker - en refleksjon over egen vandring

På vei til jobb idag pratet og til dels tøyset jeg med

• mor til tvillinger på busstoppet
• mann i rullestolen på bussen
• to eldre venninner på bussen som senere spurte om veien, da vi gikk av.
• en ung jente på bussen som hadde med kart, for hun skulle til byen og være med i NM i korps.

Ingen reagerte negativt på oppmerksomhet. Med smil om munnen; en lur kommentar med glimt i øyet; da kan en nesten slippe unna med det meste. Jeg har lært meg en ting etter å ha vært gift med en i 25 år som er naturtalent i å elske og vise begeistring for mennesker; positiv og munter oppmerksomhet trenger ingen oversettelse. Kjærlighet og begeistring for andres eksistens og egenart passerer alle kommunikasjonsbarrierer. Det har ingenting å si om de du snakker med er ung eller gammel; handikappet eller full førlig. Mor til 3 eller enslig. De færreste syns det er slitsomt med ærlig nysgjerrighet og omtanke. 

Vel du har vel dette som naturtalent, du også, da? Nei, det er det. Det har jeg slettes ikke. Det er lært gjennom mange år med blodslit og nitidige studier. Det er derfor jeg også evner å sette ord på de mekanismene som er i sving; andre gjør det fordi det er slik de er. Jeg gjør det fordi jeg har lært det mot alle odds; og så er det blitt noe jeg trives sånn med at det er sånn jeg er blitt.

Som ung var jeg en einstøing. Jeg satt for meg selv og rotet med datamaskiner. Jeg var så PC-nerd at det halve kunne vært nok. Jeg var ikke ute blant folk; og derfor var det en hel del sosiale ferdigheter som ikke var spesielt velutvikla; og jeg hadde null kontakt med eget følelsesliv. Så ble jeg født på ny og fylt av den hellige Ånd, 17 år gammel. Plutselig begynte jeg å vise interesse for mennesker; var ute blant folk, men da stort sett kristne venner. Det var en tøff øvelse for det var så mye jeg ikke skjønte. Min drivende nysgjerrighet for teknologi, slo over i Åndens verden. Heisann; her var det mye jeg ikke visste eksisterte: så spennende! Så jeg kunne bruke 3-4 timer i bønn hver dag. Bare vente på Gud og se hva som skjedde. Lovsangsmusikk og be i tunger. Foreldrene mine holdt på å tørne, for det var den samme lovsangskassetten om og om igjen. Jeg lærte noe om Åndens verden. Jeg lærte en hel del ting om bønn og om å vente på Gud. Jeg lærte noe om å bygge en indre kapasitet i hjertet for en salvelse som hviler over deg. Håndspåleggelse av kjente forkynnere betydde da et før og etter, og jeg begynte å se helbredelser og under skje. Men fremdeles forstod jeg meg ikke på mennesker og kommunikasjon. Folk opplevde meg rar, uvøren og ufølsomme for deres opplevelse av ting. Jeg oppfattet folk som synes jeg var slik som uåndelige og umodne, og skjønte ikke at på områder var jeg like umoden sjøl. Egentlig er det ikke helt galt om jeg sier at jeg var en sosial analfabet.

På bibelskole et par år senere opplevde jeg at Gud utfordret meg til å få kontakt med eget følelsesliv. Jeg leste det korteste verset i bibelen: Jesus gråt! Og Ånden visket til meg: Jeg vil at du skal bli slik! Jeg var helt rystet. Det kan du da ikke mene, Herre! Følelser er jo helt irrasjonelle. Men marsjordren var gitt, så jeg hadde ikke noe valg. Her følte jeg både det ene og det andre, og var hellig overbevist om at vår Herre ikke hadde peiling på hva han hadde satt igang. Men det visste han jo. Opp i dette, forstod jeg også at Gud ville at jeg skulle bli gift. Akkurat. Enda mer uforståelig å forholde seg til. Jenter! Ja, da. Gode greier. Det var ikke en eneste jente som på noe som helst tidspunkt hadde vist noen som helst interesse for meg, så hvis du gjør et mirakel, Gud, så kan vi jo snakke sammen om det. Men du vet, når du har rotet deg ilag med miraklenes Gud, så er jo det en smal sak. Han fant en jente for meg som er et følelsesmenneske av de sjeldne, som minst en gang i uken sitter og sipper til et eller annet på TV, men som også har en sosialintelligens og emosjonell intelligens av en annen verden; nettopp derfor. Er det noen som føler noe; så vet min kjære kone det. Tenk å være profetisk bare ved å ha en slik personlighet? Det er noe det. Hun er min aller beste og næreste venn. En trofast følgesvenn som jeg ikke vil bytte ut med noen. Med dype blå øyne og milde rolige øyne har hun forklart meg gang på gang hvordan mennesker reagerer og hvorfor. På et tidspunkt hadde vi en krise i cellegruppa vi ledet i en bydel. Min kjære kone forstod at det var krise. Jeg skjønte ingenting. Hun sa: vi bør høre med folk hvordan de opplever dette! Trenger vi det? tenkte jeg. Men det trengte vi absolutt! Alle var misfornøyde og den eneste nyfrelste ville slutte. Ja, litt krise kan du si.

Gjennom alvorlig sykdom og gjenopprettelse har min gryende interesse og begeistring for mennesker gått et skikkelig oppsving. Jeg verdsetter andre ting enn før. Det er ennå langt igjen før jeg når opp til min kjære, men jeg har mer energi til å bruke det jeg har lært, og det faller seg mer naturlig. Og jeg bruker det må flere områder. Min kjære har sin største styrke som sin største vegring utenfor komforsonen. I sitt eget hjem er hun en dronning; så trygg som få andre. Uten at den første kontakten er opprettet eller rammen er satt, kjenner hun panikken kommer krypende.  Mange kan sikkert kjenne seg igjen i det. Men også dette kan læres. Slik jeg har lært det jeg overhodet ikke kunne. Jeg kjenner mennesker som sier: dette er meg; det er dette du får. Jeg er ikke min feil. Nei; Gud elsker deg slik du er; men han elsker deg alt for mye til å la deg bli slik du er. Det er ikke slik at alle trenger å være alt. Det gir ingen mening. Samtidig er det slik at en disippelholdning er å suge til seg ny læring i form av nye ferdigheter. Jeg tenker slik at dersom jeg har lært noe nytt en dag, så har det vært en god dag. Det betyr selv om læringen kom igjennom tabber og feil. Ah, en skikkelig disippeldag. Det er fordi jeg forstår disippel som noe annet enn mester. Mester betyr at en er ferdig utlært. Utfordringen til mange er at de oppfører seg som de er utlært, men er det ikke. Da er de ikke mester, men parkert. Noen dør når hjertet ikke slår lenger. Andre har vært døde i årevis; de har ikke noe disippelskap å leve for; ikke nytt land å innta; ikke nye dybder av nåde å utforske. Jeg er en kronisk nysgjerrigper. Slik sett er jeg nerdete ennå. Jeg kan grave med ned i de mest merkelig ting og miste helt perspektiv på tid og sted. En styrke er også en svakhet; alltid. Alt må balanseres. Så jeg må jobbe med å ha oversikt og være presis. Og takk Gud for en god kone!

Men jeg har forstått en ting i alt jeg har erfart oppigjennom; Gud liker sult. Han sier: salig er de fattige i ånden, for Guds rike er deres! Han snakker om at salig er de som hungrer etter retterdighet, for de skal mettes. Hva er rettferdighet? Jo, det er en vital del av Guds rike som finnes i den hellige Ånd. Der begynner rettferdig, slik Gud forstår det; i ham selv. Den som hungrer etter Gud, skal mettes. Jesus snakker som "lysten etter alle andre ting", "rikdommens bedrag" og "denne verdens bekymringer". Han snakker om det i sammenheng med Guds rike. Å tilegne seg og forstå riket krever dedikasjon, og overgivelse, drevet av en ustoppelig sult. Jesus snakker et sted om å trenge seg inn i riket, og "rive det til seg". Helt merkelige ord når alt bare er av nåde og vi seiler av sted, eller hva? Det som egentlig er viktigst for oss, avsløres egentlig når vi stiller spørsmålet: Hva er det eneste jeg ikke kan unnvære idag? Jesu svar er: Det finnes bare ett behov. Og det er den gode del som Maria valgte seg på tross av alt som måtte gjøres. Hva som må gjøres, avhenger av hva vi ser. Den som ser Guds rike, fordi det er en grunnvoll av omvendelse, velger på en annen måte enn en som ikke ser Guds rike. Den som ser Guds rike spør: Herre, hva sier du? Hva trenger jeg nå? Guds svar kan forundre, men han vet best. Jeg har bare en bekymring: lever jeg helhjertet med Gud? Er jeg sulten nok? Alle andre ting er detaljer som ramler på plass når denne ene tingen er på plass. Om jeg har Jesus på førsteplass kommer jeg fremdeles til å gjøre tabber; fremdeles til å velge feil; fremdeles til å svikte. Men det vil være et liv med Gud som bærer, og som alltid sier: Gud er større enn dine tabber, nåden er større en synd, trass og svikt; hans gjenopprettelse fører oss lengre frem enn tabbene gir setbacks. Endatil grove feil dekker hans nåde over. Men bare hvis vi vandrer i overgivelse. For vi får ikke det vi ikke tar imot. Slik virker nemlig ikke hans nåde: som en upersonlig automat. Det krever vår involvering, ønske og respons. 

Jeg har bestemt meg for å være et lærende menneske. De som kjenner meg godt fra jeg var ung, sier at de knapt vet om noen som har forandret væremåte og personlighet så mye som meg. Men jeg er på langt nær ferdig. Jeg føler jeg har mer å innta i dag enn noensinne. Gud, så stor du er! Og såååå liten jeg har gjort deg! Går det virkelig an? Jeg tror at det er dypest sett det som det innebærer å være menneske, er å lære, oppdage og erobre. Endatil Jesus lærte, både som barn og som voksen. Det viser meg at det å lære det jeg før ikke visste; det jeg før ikke kunne, har ikke noe med synd å gjøre. Det betyr bare at jeg er menneske og ikke Gud. For en lettelse, eller hva? Et rettferdig menneske lærer, og slutter ikke å lære før vi står fullendt i et fullendt Guds rike; og jeg har et mistanke om at vi kommer ikke til å slutte å lære da heller, vi har bare ikke alle disse begrensningen som gjør at vi må ha det inn 15 ganger før vi skjønner tegningen. En utømmelig Gud; et utømmelig skaperverk. Du har plenty for hele evigheten! Kjedelig? Drøm om igjen. Ikke tale om! Not gonna happen! 

Herre, jeg ber om at jeg aldri må slutte å hungre etter nye innsikt og nye ferdigheter, men at sulten og trangen bare skal øke på. Herre, la meg ha større trang til å bidra og skape enn å bli underholdt. Herre, la aldri nysgjerrigheten på deg avta; lærevilligheten bli nedslitt eller trangen til nye erobringer dabbe av. Herre, la meg få være sant menneske, slik Jesus var det; til og med lære igjennom lidelse. Herre, når skuffelse og lærevansker gir smerte i min ånd; vær da nær meg og gi meg håp og nytt mot. La meg aldri bli kald, kynisk og beregnende. Hjelp meg å tåle smerten av det ukomfortable, usikkerheten og frykten for å dumme meg ut, så jeg tar de nye stegene som gjør at jeg kan se de nye gjennombruddene du har for meg; ferdiglagte gjerninger er ikke gårsdagens gjerninger. Det er ikke det ferdiglagt betyr; det er dagen idag som gjelder, og idag har du gjerninger som du har lagt ferdige for meg, så jeg skulle vandre i dem. La meg få oppdage dem idag; oppdage dem i morgen. Gårsdagen er forbi; jeg får den aldri igjen; men idag frelser du, Gud! 

Fri fra tørkens forbannelse (Sakarja 9)

"Og du, i kraft av blodpakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann." (Sak 9.11)

Ørkenvandring. Vi ser på det som noe hellig og fromt. Israel vandret i ørkenen i 40 år. Jesus var i ørkenen i 40 dager, og han fastet til og med. I en ørken er det ikke mye liv. Det er lite vann, og knapt noe som vokser. En kan med rette se på det som et sted med prøvelse og testing. Hva gjør vi når kilden vi er vant til å drikke av uteblir? Det er ikke feil å tenke at Gud noen ganger tillater slike perioder i livene våre. Men det er ikke slik at bibelen dermed beskriver tørke i seg sjøl som en velsignelse; heller motsatt. I den grad Gud lar oss tørste, er det for at vi skal lete etter kilden, og for at vi skal finne den. Ikke lete på måfå et helt liv. Jesus fastet i 40 dager i ørkenen. Han ble til slutt sulten; det som ingenting om tørste. Det var snakk om brød, ikke vann når djevelen fristet ham. Han drakk fra en naturlig kilde, men først og fremst en overnaturlig en. Derfor vente han tilbake til Galilea i Åndens salvelse og kraft (Luk 4). Israelsfolket fikk drikke av klippen, som Paulus sier er Den Salvede (Kristus for den som liker uforståelig gresk). Altså drakk de av Guds nærvær og salvelse. For Paulus var ikke den fysiske tørsten og vannet det viktigste; det var et bilde på noe som går dypere; en åndelig drikke (1.Kor 10). Han fortsetter senere med å si at vi har fått en Ånd å drikke (1.Kor 12.13). Videre sier han i Ef 5 at vi ikke skal drikke oss fulle på vin, men bli fylt av Ånden, så det renner over med takk, lovprisning og åndelige viser. Vi skal være en salmebok; ikke bare lese eller synge ut fra en. En Salmebok er en lovprisnings og bønnebok; et levd liv med Gud, der sjelen vrenges i gode og dårlige dager og vi gir livet vårt, slik det er til Gud. Det er et offer som Gud har behag i.

I Sakarja snakker Gud om gjenopprettelse og i den forbindelse om en blodspakt som skal setter fangene fri fra en brønn tom for vann. Uten vann blir man offer for degerering av kroppen som til syvende og sist fører til død. Uten veske kan ikke lungene gjøre seg nytte av luften og vi blir til syvende og sist bevistløse og så sakte med sikkert kvelt. Det å se hvor lite vann man kan klare seg med er ikke smart; ikke en vei til god helse, og innebærer en betydelig risiko. En kan komme der en ikke skjønner at en holder på å stryke med; en blir slapp og likegyldig. Det gjelder i det fysiske liv, og det gjelder i det åndelige liv. Jesus snakker til menigheten i Sardes (Åp 2-3), og sier at du har navn å være levende, men du er død. Det var noen få som ikke hadde blitt så sløvet av livet hadde ebbet ut, og Jesu oppfordring var å styrke det som ikke også disse skulle dø bort. Evig liv er noe vi må holde fast på, sier Guds ord. Vi må holde fast på Jesus Den Salvede, som er det evige liv.

Jeremia har et budskap som også er et rop om omvendelse:

"For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann." (Jer 2.13) 

Jesus snakker om å arbeide, ikke for det brødet som forgår, men for det brød som er det evige liv. Å snakke om å arbeide i åndelig er et minefelt. Med en gang vi snakker om gjerninger og arbeid, så får en del av oss mer kvaler enn når vi snakker om synd. Synd er trygt og godt for da kan vi ydmyke oss og be om tilgivelse, og vi trenger Gud. Men når arbeider, da har vi overtatt rorer og holder på for oss sjøl og har forkastet nåden. Men Guds ord har ikke denne ambivalensen. Den er konsekvent i forskjellen på lovgjerninger og trosgjerninger. Hele forskjellen er kilden. Det er ingen motsetning mellom Jakob og Paulus. Paulus snakker også om at vi er kalt til ferdiglagte gjerninger, så vi skulle gå inn i dem (Ef 2). Han snakker om et folk som med iver gjør gode gjerninger (Tit). Det rare er at folk snakker ikke om loviskhet når de står opp og kommer presis på jobb hver dag, og står på arbeidsplassen til ryggen verker og beina blir hovne. Men når det kommer til det åndelige, så har vi en idé om at alt som lukter smerte og svette blir feil. Det er ikke slik at det menneskelige aspektet byr Gud imot. Han lar sin Ånd hvile med kraft over skrøpelige mennesker fordi han vil det, ikke fordi han føler seg tvunget til det. Hele Guds plan er å samordne det menneskelige og guddommelige i Den Salvede. Det står i hebreerbrevet at Jesus bar frem sitt blod i det aller helligste i himmelen i kraft av en evig Ånd. Fint! Hvilket blod bar han frem? Åndelig blod? Nei, tenk han gjorde ikke det. Bibelen snakker ikke noe om åndelig blod noen steder. Det var hans menneskelige blod han bar frem. Det var det blodet som rant på Golgata han bar frem. Det var et menneskes blod som var betaling for mennesker. Derfor sier Paulus at det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus, Den Salvede. Ser du? I Jesu offer blir himmel og jord forenet. Jesus bar ikke fram sitt menneskelige blod i et templet bygget av menneskehender, men i et åndelig tempel i himmelen. Hebreerbrevet sier at de himmelske tingene måtte renses med et bedre offer enn de GTlige offer. Men trenger himmelske ting å renses? Ja! Vet du hvorfor. For det himmelske er meg og deg. Det er vi som er hans hus, så sant vi holder fast på det håpet vi skryter av. Vi hører med i himmelen. Det er himmelen som er vårt hjemland. Ikke fordi vi skal dit, men mer fordi det er der vi er satt og kommer ifra; himmelen er vår identitet, nå; ikke en gang. En gang vil bli på grunn av at vi gjennom vår himmelske identitet bringer himmelen hit ned; ikke fordi vi flykter ifra en grusom og elendig jord. I himmelen viser Åpenbaringsboka oss, er det en kilde som renner ifra tronen, og Jesus innbyr oss om å drikke ufortjent av nåde. Drikking er arbeid, og derfor går nåde og arbeid hånd i hånd. Vi arbeidet fordi vi elsker. Vi elsker fordi han elsket oss først og gav seg selv for oss. All slikt arbeid er godt, rent og gudelig. Det har ikke så mye som et snev av loviskhet, fordi det er ikke motivert av å fortjene noe; men av et hjerte som i glede over Guds frelse vil glede Gud. En av kristenhetens svøper er at vi klarer å lager motsetninger som i bibelsk forstand er i skjønn forening. Den en grøftekjøringen overtar den andre. Men kongen drikker av bekken. Derfor løfter han sitt hode høyt (Salme 110). Det er en kongsvei som er ryddet, og de kongelige går midt på veien, og viker verken til høyre eller venstre. Ikke den mest enkle sjel skal fare vill, sier profeten.

Det er normalt å bli tørst. Og det normale når en er tørst er at en drikker. Så spørsmålet er da: drikker vi? Dersom vi blir sultne og tørste, så kan vi bli litt amper og irritable. Det er også normalt. Det er slik vi er skrudd sammen. Problemet er ikke at det er slik. Problemet er at vi venter til vi blir amper før vi skjønner at noe må gjøres. Det vil si. Noen tar noen ekstra strafferunder og holder seg borte ifra Guds kilde fordi de ikke føler seg verdig fordi de ble ampre. Det er jo en form for logikk som er ganske langt ut i jordbæråkeren. Dersom årsaken til at du blir grumpy og amper er mangel på tid med Gud, så gjør nå det da vel. Du holder deg nå vel ikke borte fra løsningen et par dager til, bare fordi du du skal klø på ditt selvrettferdige ego? Hallo! Hvorfor skal du legge synd til svakhet og svikt? Kjenner du på dårlig samvittighet? Vel, bli nå i det minste ferdig med det, da! Noen blir så skuffet over seg selv at de går helt ned. Ja, tenk! Du var ikke laget for å leve uten brød og vann! What a bomb! Når jeg kjenner at reaksjonene bobler opp, så sier jeg. Heisann! Her er det behov for en god porsjon Jesus, skjønner jeg! Takk skal du ha, Herre. Jeg tar hintet! Det er jo fint at vi har et liv som irrettesetter seg sjøl, eller hva? En termostat som sier ifra, så ikke hele motoren går ad dundas. Hvis det var slik at Gud ikke tåler at jeg er menneske, hvorfor gav han da meg sin Ånd? Han gav meg sin Ånd fordi det i tillegg til å være et godkjent stempel - du er min - jeg aksepterer deg - også er løsningen på hele problemet. Guds vei med oss er at vi lever slik i Guds løsning på menneskelig svakhet at vi lever mer slik han vil. Det er veien han vil vi skal gå. Han kjøpte oss med sitt eget blod i den hensikt at vi skulle leve ved Ånden (Se Galaterbrevet). Ånden leder oss til Ordet, og Ordet, om det forstås rett, leder oss til Ånden. Her er det heller ikke noen motsetning. Når Guds ord er innblåst, så handler det mer om inspirasjon og bokstavdiktering. Det handler om LIV! Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr), og det som virker dette er Ånden. Mitt ord er Ånd og liv, sier Jesus. Det som er motsetninger er bokstav og Ånd, ikke det levende Ordet og Ånd, for det er Ånden som gjør Ordet levende. Ingen av disse kan operere alene; det er simpelt hen umulig. Vårt problem er at en bok laget av papir med svarte bokstaver (muligens rødt i noen engelske bibler) for oss er Ordet. Men det levende Ordet er en helt annen substans. Det kan leve i levende hjerter, ikke på dødt papir. Jeg priser Gud for alle bibler jeg har, på norsk, på engelsk, på hebraisk og arameisk, på koiné (nytestamentlig gresk). Men når jeg setter meg ned med det, så er det et ROP i mitt indre. Herre, åpenbar for meg det jeg leser. Jeg har en gudsfrykt som driver meg i møtet med bokstaven. At det skal bli et levende ord, og ikke noe som tirrer mitt intellekt, bare, kunnskap som jeg kan briefe med, men noe som brenner i mitt hjerte og gjør min ånd oppvakt og sulten på mer av Gud.

Et blod som rant, vant vår frihet. Frihet fra en tørr og sprukken brønn. Jesaja profeterer om en tid med levende vann i ørkenen:

"For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken. Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann." (Jes 35).

Her taler profeten om den kongelige veien og om tegn, under og mirakler. Han taler om en messiansk, en salvet tidsalder. Det er to tusen år siden den ble innledet. Invitasjonen er der idag: den som tørster, han komme å drikke. Det handler ikke primært om kristne møter, men om de brønner du graver i din hverdag i din desperate søken etter Gud. Vi ber: Herre, om ikke du kommer med ditt levende vann til meg idag, så dør jeg. Det er en desperasjon som vet at uten Gud kan vi ingenting gjøre; men det er også en desperasjon med håp. Herre, jeg vet at du alltid hører meg når jeg ber. Der formes kristen identitet. I vår avhengighet av Gud; og i hans trofaste tilveiebringelse av seg sjøl: han som er det evige liv; kilden med det levende vann.

Og han satte buen i skyen

Jeg har nytt synet av Guds paktstegn som disse dagene har vært overalt. På busser og offentlige bygninger. Så fint av folk vil oppmuntre meg på denne måten. Minne meg på Guds trofasthet. Verden skal bestå inntil vi får en ny jord under en ny himmel. Det er pakten med Noah. Regnbuen som paktstegn finner vi tre ganger i bibelen. Det oppstår etter "syndefloden". Så opptrer det i profeten Esekiels åpenbaring av det himmelske, midt i en situasjon der Guds folk er bortført pga opprør, frafall og synd. Og sist, men ikke minst så er den over Guds trone i Åp 4, der Jesus troner ved Guds høyre hånd, midt i en periode med både vekst og hard forfølgelse. Hva sier buen? Den sier at uansett hvor elendig ting ser ut - Gud kommer til å få det han lengter etter. Buen sier noe om Guds trofasthet og minner oss på at vi må være utholdende. Bibelen snakker om et løp vi løper. Det er naturlig å bli sliten. Det krever mot, besluttsomhet og utholdenhet å stå løpet ut. Gud har ikke lovd et enkelt liv hvor alt går på skinner her på jord. Det er krig, og krig innebærer også tap. Det koster. Bare troens øyne ser kompensasjonen i himmelen, og gir næring til utholdenhet og et liv som bærer frukt.
Så jeg vet ikke hvorfor regnbueflaggene har prydet busser og offentlige bygg? Selvsagt gjør jeg det. Men du kommer aldri høre meg omtale regnbuen som et "homoflagg". Jeg lar ikke forvirrete og forførte mennesker sette agendaen og ha definisjonsrett på kjærlighet og mangfold, og slett ikke Guds paktstegn. Derfor nekter jeg å reagere. Jeg gir heller respons til Gud. Jeg hadde en samtale med noen gode venner. Han kunne fortelle at de skulle ha et kristent arrangement nå en av dagene i et bygg som ikke var et rent menighetshus. Der hadde noen hatt det for godt å sette opp disse flaggene. Min gode venn bad husverten om å fjerne flaggene og forklarte at her kommer det til å være et kristent arrangement. Vi elsker alle mennesker, men Guds skaperordning, sa han. Fin presisering. Og likevel, jeg var sjokkert. Bad du husverten om å fjerne de flaggene som jeg har hatt sånn glede av? Hva om du kom inn i himmelen og så regnbuen over tronen. Ville du ha sagt til Jesus: må du se til å fjerne det homoflagget! Han så rart på meg, og jeg forstår det godt. Jeg har det med å å snu perspektiver, særlig hvis det har opphav i kristen tradisjon. For det er slik at hvis et regnbueflagg provoserer oss så mye at vi vil ha det fjernet, så spiller vi defensivt i vår "offensive" tekning. Selah (ordspill. Ta en pause og grunn på det). Istedet for å be flaggene fjernet hadde jeg valgt å snakke om disse fantastiske flaggene og deres egentlige betydning. Og så spurt: håper du på en ny jord og ny himmel? Eller tenker du at verden er bra som den er? Det ene er en reaksjon, som fort kan oppfattes som sur, tverr, reaktiv og angstbitende. Men kristne er ikke ment å ha berøringsangst. Berøring er et nådemiddel. Jesus rørte ved den spedalske og den spedalske ble fri; Jesus ble ikke besudlet. Dette er den nye pakts ordning. Livet overvinner døden. Nådens Ånd overvinner synd. Det betyr ikke at synd ikke er synd, og at det ikke er behov for klarhet. Men bibelen sier at den som er styrt av menneskelige drifter, skal dø, men den som ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal leve (Rom 8). Seksuelle drifter utenfor ekteskapets rammer, hvor mann og kvinne blir forenet i livslangpakt, det er blant slike drifter, og så har vi hovmod, selvskryt, nedlatenhet, kranglevorenhet, baktalelse, grådighet, materialisme, fyll, latskap, likegyldighet. Vel listen er lang; og tanken er ikke å gi oss dårlig samvittighet, men at vi skjønner at det viktigste vi gjør hver dag, er å gi oss selv til Gud i avhengighet av ham. Da er det også han som har æren for vår helliggjørelse, for det er Åndens verk og ikke vårt. Mennesker, slik de er i seg selv er omtåket, forvirret og forført. Slik har det vært siden Adam og Eva rota det til i hagen. Det som er nytt er at veien til fellesskap med Gud er åpnet. Den stengte hagen er der ikke lenger. Det handler mer om å finne veien inn dit. For Guds Eden er åpnet ved Jesu død og oppstandelse. Så hvordan hjelper vi mennesker å finne veien? Ved å gi respons til Far, ikke ved å reagere på mennesker. I samtalen jeg hadde med mine gode venner, så spurte jeg: finnes det bare en dødssynd i bibelen? Vi fikk en god samtale rundt det. Svaret er både ja og nei. Dypest sett er det bare én: nekte å tro på Guds bevisførsel angående sin sønn. Men om vi skal se på omvendelsens og troens frukt og rett livsførsel, så har bibelen en liste over atferd som beviser mangel på tro og overgivelse, og den har ikke én ting. Her finnes ikke bare homofili og lesbiskhet, men blant annet materialisme som er avgudsdyrkelse. Vi kan godt kalle det kristen ateisme - en teorisk tro, men når alt kommer til alt, så er ikke Gud kilden, en orienterer seg rent menneskelig. Bakgrunnen for spørsmålet, er hvordan vi fremstår som troende i samfunnet rundt oss. Til dels har det med hvordan folk velger å forstå oss; men vi kan ikke fraskrive oss ansvaret for alle misforståelser, heller. Slik vi fremstår, virker det å være slik at homofili sender deg til helvete, og bortsett fra det kan en stort sett leve som en vil (Vel, kanskje vi kan putte fyll på listen, også, hvis en tar med det strenge Vestland). Det er ingen sinte innlegg i avisen over seriemonogamister med viss overlapp som vies på nytt, men når homofile kan vies i kirken, så renner det over for flere: Løgn-kirke!  Når kristne ikke har en bedre skillsmisserate enn ikke-troende, hvor blir det da av Åndens verk i ekteskap, samliv og seksuell atferd? Men i et slik begredelig tilstand, er det jo behagelig å definere noe som ikke er relevant for en sjøl som synd som er til døden. Jeg er bare veldig usikker på om Jesus er så imponert. Og det er han som er dommer; ikke vi.

Spørsmålet kommer tilbake til dette ene: lever vi for og av Jesus? Er han på førsteplass? Lever vi i omvendelse, overgivelse og helliggjørelse? I samtalen med mine gode venner, sendte jeg en brannfakkel: dommen begynner med Guds hus. Men når ikke Guds folk gidder å omvende seg, hvorfor skal de "skeive" gjøre det? Hvor mange av disse forvirrete og forførte blir satt fri, fordi de får et møte med den levende Gud igjennom oss? Eller er vi fornøyde med å sende dem til helvete, og kose oss i vår selvrettferdige sjel? Er vi som Lot? Som plagdes av Sodomas synd, men ikke hadde et liv med Gud som forandret samfunnet rundt seg? Og som når Gud ber ham joine Abraham, som hadde det Lot ikke hadde, så sier vi: Nei, Herre! Det blir alt for vanskelig for meg? Sjokkerende betraktninger, eller hva? Mine gode venner var tydelig sjokkerte, men like vel opplevde de klarhet og oppbyggelse i samtalen. Noe gav et gjenklang i hjertet. Utgangspunktet for disse betraktningene, er min egen omvendelsesprosess og den pågår enda. En bønn jeg har bedt over flere år er: Herre, hva i all verden har vi gjort med evangeliet? Jeg kjenner hjertet gråter over tilstanden som Guds folk befinner seg i. Og hvis man blir litt radikal, så blir en fort satt på plass. Du skjønner nåden. Ja, den nåden som dekker alt bortsett fra homofili og lesbiskhet. Jo, da. Jeg kjenner til den. Jeg finner den bare ikke i bibelen, og det plager meg at vi altså kjenner oss fri til å fjerne øksa fra rota og så gå løs på en villgrein og resten får være, ellers får jo vi ondt, og det skal jo ikke gjøre ondt. Nåde vet du. Men realiteten er at ondt kan man oppleve i livet, uansett. Spørsmålet er mer om en har ondt av de riktige grunnene. Peter snakker og å lide slik Gud vil, lide for evangeliet, lide for å gjøre det som er rett og godt, lide for å elske mennesker med Guds kjærlighet. Et evangelium uten omvendelse er ikke kjærlighet. Det gjelder de "skeive" og oss rettroende. I historien om den bortkomne sønnen var det to bortkomne sønner. Bare at den ene tilsynelatende var hjemme. Hadde han egentlig vært hjemme, hadde han vært borte - på leiting etter broren sin. Hei, hvordan går det med deg? Men nei. Sur oppmerksomhet på egen lydighet og offer. Ingen sann identitet og derfor lutfattig i Gud. Fattig i seg sjøl er fint, for da søker du Gud. Selvrettferdighet, derimot er som Laodikea. Alt er fint, men en ser ikke sin egen situasjon - sin reelle fattigdom. Men Jesus ser den.

Kjære, Jesus. Jeg sitter på bussen, skriver dette, og kjenner at hjertet brenner; av lengsel; av sorg. Jeg drømmer om kristne som mingler med folk i Pride togene rundt om. Om folk som ikke har berøringsangst, men som drevet av kjærlighet bringer legedom, frihet og ord fra Gud. Vekkelse i pride tog. Det hadde vært noe. Når vi gjennom profetiske ord bringer slik frihet som du, Jesus, brakte til kvinnen som Jesus møtte med brønnen. Du så problemene. Men du så mer. Du så henne slik hun var ment å være. Vekkelse i pride tog hadde skapt raseri. Fra FRI og fra religiøse kristne. Men jeg ser deg, der, Jesus; elske og berøre mennesker som drevet av en lengsel har rotet seg helt bort i mangel på sunn og sann kristen identitet. Hvor er vi, Herre? Hvor er din arm, dine føtter, dine kjærlige hender, ladet meg Guds forvandlende kraft? Alt jeg kan si, Herre, er: tilgi oss! Gi oss ikke opp, Gud! Kom, Herre Jesus! Kom!

Jesus Guds Salvede: opphavet til en sett-og-hørt bevegelse (Joh 3)

Som evangelikale skriftkonservative kristne, har vi laget oss noen læresetninger som vi holder som hellige, og som likevel representerer en usunn balanse. Et veldig godt eksempel er hvordan tro oppstår, styrkes og viser seg. Vi er enige om at tro er et nådeprodukt, og samtidig avhengig av vår respons; det vil si stort sett enige. Det er jo dem som hevder at nåden gjelder uansett respons, men jeg vil ikke bruke tid på det. Alle som leser det nye testatement med en viss form for gudsfrykt vet at det ikke forholder seg slik. Gudsfrykt er for øvrig blitt et belastet begrep og nærmest blitt identitisk med lovviskhet. Men NT bruker det ikke slik: gudsfrykt og lydighet er plussord!

Tro produseres av nåde. Men hva er nådemidlene, for å bruke et godt luthersk uttrykk? Vi har lært at troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen av Den Salvedes ord. Med en gang så tenker vi "bibelen". Ja, bibelen formidler noe av dette. Vi finner tro, og vi finner Gud i Skriftene; helt klart. Men når Paulus skriver til Romerne, så hadde de fleste ikke en bibel; var det først og fremst en bibel - det de ikke hadde han tenkte på? Det virker vel ikke helt opplagt. Men forkynnelse; det kan vi være enig om at han definitivt tenkte på. Så er spørsmålet: Er forkynnelse noe som barer berører hørselen, eller er det andre sanser involvert.

Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle. Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn. Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant. Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål. (Joh 3.31-34).

Vi ser her at Ånden og Ordet samspiller. For det Ordet som er Den Salvedes ord, er et ord som er salvet. Det er ord som skaper, det er ord som blir synlig for øyene på oss. Og det Jesus snakker til oss om, og som han demonstrer for oss, det er det han har sett og hørt. Syns du ikke rekkefølgen er litt rar? Men det er en rekkefølge som du vil finne igjen gjennom hele bibelen. Det vi ser demonstrert former det vi hører. For hele poenget med begge deler, er at vi skal forstå Gud. Det greske akouo betyr å høre inneforstått å forstå. Derfor bruker Skriften det ordet når disiplene sier til Jesus: "Dette er harde ord. Hvem kan høre dem?" (altså undersforstått: Hvem kan ta forstå og ta imot dette?). Dette at syn og hørsel henger sammen er så gjennomført i bibelen at det der ganske fantastisk at vi ender opp med bibelstudier og forkynnelse uten demonstrasjon i den hensikt å skape tro og utruste mennesker. Se bare her:

Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
se og se, men ikke skjelne!
For dette folkets hjerte er blitt fett,
tungt hører de med ørene,
og øynene har de lukket til,
så de ikke kan se med øynene,
ikke høre med ørene,
ikke forstå med hjertet
og ikke vende om,
så jeg får helbrede dem. (Matt 13)

Hva er veien til hjertet, der troen sitter? Bare ørene? Neppe! Og så er det slik at selv om både hørsel og syn blir eksponert for Guds rike, så er det ikke sikkert at hjertet forstår det som skjer. Men dersom vi bare bruker den ene sansen og tenker at "det er alt", så er det iallefall ikke noen bedre sjanse til at vi kommer på rett vei, eller?

Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres.

Hva er det som gjør at Gud forventer at speiderne skulle forstå og tro det Gud hadde sagt? Jo, alle underne som ble for øynene på dem. Slik sett er det farlig å bli eksponert for under, for Gud kommer til å holde deg ansvarlig for det du har sett. Det jeg skremmes av er at en ikke-apostolisk form for forkynnelse som er nærmest kjemisk renset for demonstrasjon får ta så stor plass i forsamlingene våre. Det er jo direkte anti-Jesus, eller? Når Jesus snakker om det han ser så snakker han også om det han gjør. Jeg gjør bare det jeg ser min Far gjøre (Joh 5,19). Så hva er det som styrer hva Jesus gjør; en fin preiken i himmelen? Nei! Han ser Far gjøre noe, og så gjør han det samme. Ser du? Han modellerer en Guds rike måte å gjøre disipler på. Se og så gjøre. Høre det forklart og så skjønner du. Utfordringen i våre menigheter er jo at det vi ser ledere gjøre er at de står på en plattform og så holder en fin preiken. Ja, ha. Og når blir det min tur, da, tenker vi. Vel, den kommer kanskje aldri, for det blir litt trangt opp på den plattformen, fort, ser du. Og så oppdager du til din forskrekkelse: det var kanskje ikke ønskelig å ha deg der, heller, for de som er der, liker å være der sjøl og syns at de gjør en bedre jobb enn deg. Du skjønner; det største paradigmeskifte kommer når ledere utruster folk ved å ta dem med på det som er real-life, der det skjer, det du faktisk kan relatere deg til i din hverdag, og der du ikke kommer til å oppleve noen begrensninger i forhold til å lære og ta etter; det som faktisk er "utrustning" og ikke bare intellektuell øretuting, der vi kan nikke, se fromme ut og si amen, og gå ut igjen og late som om ingenting verken var sagt eller skjedd. Hvis det var slik at forkynnelser i ord alene var så veldig effektivt; vel da hadde vi egentlig burde vært så utrustet mange av oss at verden burde vært evangelisert og disippelgjort for lenge siden. For du verden hvor mye undervisning og forkynnelse som er tilgjengelig!

Vi har altså med en Jesus å gjøre som har startet en sett-og-hørt bevegelse. Det er det som er den egentlig Jesus-bevegelsen. Det er den bevegelsen vi finner i apostlenes gjerninger (tittelen er valgt av folk som ikke skjønner et døyt av boka handler om). For på pinsedag kunne folk se og høre, og slik fortsatte det. Simon, trollmannen, kunne se at den hellige ånd ble gitt til dem apostlene la hendene på (Apg 8). Apostlene forsvarte seg i et forhør med at de ikke kunne la være å tale om det de hadde "sett og hørt" (Apg 4). Og Paulus fikk i oppdrag å vitne om det han hadde sett og hørt, for han var utvalgt til å se den rettferdige og høre hans røst. Denne Paulus sier til Filipperne at alt de har lært av Paulus, alt de har sett og hørt: gjør det! (Fil 4.9). Hvorfor både sett og hørt? Jo, fordi de færreste av oss er i stand til å sette ut i livet bare det vi hører om. Vi er avhengig av at noen viser oss det rent praktisk. Se her, nå skal jeg vise deg. Ikke sant vel? "Gå og rydd på rommet," sa vi til vår yngste datter da hun var liten. Jeg skal si deg at det var en dårlig vits. Hun visste vel ikke hvordan hun skulle rydde rommet. Hun visste ikke engang hva det betød når vi sa: "Ta den og legg den der..!" Hvor er der?! Ok. Så må vi vise hvor der er da.... Men i menighetene så driver vi på med dette tullet, og du verden hvor åndelige vi er; nei, det er ikke måte på hvor vi kan briske oss; den ene mot den andre fordi vi har den rette læren. Men gjør vi Guds vilje? Lyder vi hans befaling om å rense spedalske, reise opp de døde, gi de blinde synet og proklamere: Guds rike er nær? Ikke så langt jeg har fått med meg. Og det er dette som kommer til å avgjøre om vi kommer til å se landet forandret og ført tilbake til Herren. Ikke gjennom praktisk ateisme og intellektualisme, men gjennom Guds kraft og forsakelse og lydighet. Å dyrke sitt eget intellekt og i praksis å avskrive behovet for Gud er en avgudsdyrkelse. En dyrker egen intelligens istedet for å rope om nåde. Hvordan vi tenker at slikt skal vende nasjonen til den levende Gud, er meg en gåte. Vi ønsker at syndere skal rope til Gud om nåde. Vel, hvis vi som allerede hadde fått del i nåde, var like sulten på mer nåde som de ønsker å se at synderne skal bli, så er vi på rett vei.
Men er vi sulten, du og jeg? Roper vi til Gud i vår ateistiske mørke verden? Eller er vi så assimilerte at vi ikke reflekterer så mye over det?

Jesus bevegelsen gir Jesus-identitet. Fordi vi ser og hører, så gjør vi, slik at vi ser at det som ses og høres ikke er noe noen har patent på andre enn Gud sjøl, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Vi oppdager en veldig viktig ting; vi kan se det andre ser, dersom vi gjør det andre gjør; tar et steg i tro. Så kan vi få det forklart og få en dypere forståelse. Åndelige ting med åndelig ord, gjennom åndelige erfaringer som berører andre mennesker som vi også må lære opp. Det dere har lært av meg, sier Paulus. Det du ikke har satt ut i livet, har du ikke lært. Punktum. Den greske dualismen hvor det vi kan og det vi gjør er to forskjellige ting, er en styggedom for Gud, det er ikke en del av bibelsk forståelse av kunnskap; den er gnotisk, og ifølge bibelen renspikket ondskap. En del av dualismen, er grøftekjøringen. Enten så søker vi smerte (selvplaging) eller så unngår vi den for enhver pris (bedagelighet og feighet). Den bibelske tilnærmingen er at vi tåler smerte og ubehag, fordi vi ser et forbilde i ham som også utholdt; for en lønn og for en hensikt. Smerte er ikke målet i seg sjøl. Lønn og hensikt er det. Bibelen ber oss om å leve slik at vi ikke mister lønnen: Gud selv, alt han er og har og gir.

Jeg kjenner Ånden vitner om en apostolisk reformasjon. Apostler som ikke har tid til å preike på alle slags konferanser, for de er så opptatt med å gjøre disipler i enkle og nære relasjoner. Slike som trener trenerne; praktisk, enkelt og jordnært. Bibelstudier? Ja, absolutt! Men så: ut i felten; der det skjer; der livet leves. Herre, kom! Gjør det i vår tid, Herre! Finn i oss et villig hjerte, et hjerte som ikke er hardt og fett og ufølsomt, men et hjerte som lar seg bevege til handling. Kom, Herre Jesus!