En ting vi skal legge merke til i dette avsnittet er at en av kvalifikasjonene Gud ser etter for dem som skal lede et arbeid, er at de er i stand til å lære opp andre. Det er fort gjort at vi glemmer denne viktige detaljen for når historien fortelles videre. Da virker det som om det bare er Besalel og Oholiab som gjorde jobben. Men dersom det var slik, hvorfor måtte de da være gode til å lære opp andre? Bare for gøy? For å ha vikar dersom de to lederne ble syke? Og hvorfor nevnes ikke de andre?
Bibelen har et tydelig fokus på lederskap, og at lederskap er viktig ser vi både i samfunn og menighet. Det er få som bestrider det. Men hva er egentlig lederskap i Gud sitt hode? Når han skaper mennesket, som mann og kvinne og gav dem oppdraget: Bli mange og legg den under dere, og råd... Hva hadde han i tankene da? At Adam og Eva skulle sette seg og vente på at Gud skulle gjøre jobben? I believe not. Gud sin måte å arbeide på er gjennom trening, utrustning og myndiggjøring. Hele vitsen med å være foreldre er at vi skal se barna vokse opp og leve sine selvstendige liv, ikke som uavhengig øyer, men integrert i samfunnet. Det er ikke annerledes på det åndelige området.
Så når bibelen sier at Besalel gjorde ditt og Besalel gjorde datt, så trenger vi å forstå at implisitt i dette, så var det mange andre hender i aksjon. Kanskje var det ikke Besalel som gjorde det faktisk, men at han ledet og veiledet dem som gjorde det?
Til og med i GT ser vi at involvering og multiplisering er måten Gud arbeidet på. Men bildet blir veldig mye klarere når vi kommer til NT. Jesus begynte med 12 disipler som i et team av 2 og 2 trente 12 nye. Det ble de 72 som han sendte ut senere (6*12=72), som igjen ble de rundt 500 han viste seg for ((72+12)/2)*12=504). Og likevel så ser vi i begynnelsen av apostelgjerningene at det var en del ting som det virker bare apostlene gjorde - tegn og under, forkynnelse, etc. Ettersom andre ledere ble utpekt, blir disse også nevnt. Altså ser vi at det klare fokuset på ledere ikke forsvinner i NT. Og samtidig må vi da ikke gå glipp av årsaken til at ledere er der: for å utruste de hellige så de kan gjøre jobben. Dette blir veldig tydelig når forfølgelsen setter inn noen år seinere. Da ser vi "plutselig" at ikke-navngitte folk forkynner evangeliet. Tenk litt på dette. Hva er mest sannsynlig? At de ble fordrevet fra sine hjem og at de i den fortvilte situasjonen med familie og barn, fant ut at nå trenger vi å forkynne evangeliet, for her er jo ingen andre som gjør det? I doubt it. Jeg tror det heller var slik at de gjorde det de alltid hadde gjort og som de var opplært til å gjøre, det som var såpass bygd inn i ryggmargsrefleksen at ikke en gang forfølgelse kunne hindre dem i å gjøre det.
Paulus hadde en bibelskole i Efesus i 2 år, og gjennom den bibelskolen fikk hele lille-Asia høre Guds ord. Det var ikke et minievangelium, et teoretisk seminar om Jesus Kristus som spredte seg og fikk spirekraft. Nei, det var det samme kraftfulle evangeliet som Paulus selv hadde forkynt. Og det oppstod menigheter som Paulus selv sier at han aldri hadde besøkt. Men Paulus, da vet de jo ikke noe om deg? For Paulus var det en ikke-sak. Det som betydde noe var at budskapet ble forkynt fullt og helt. Derfor var det naturlig å skrive til dem som hadde kommet til tro gjennom folk som han hadde trent og sendt. Det var ikke vanskelig for de som tok imot ville kjenne igjen budskapet - røttene var de samme, i ord og i gjerning.
Evangeliet sprer seg som et virus i positiv forstand. Uansett hvor mye forfølgelse kristne utsettes for, så sprer det seg. Se bare på undergrunnsmenigheten i Kina. De har vært under massiv forfølgelse - og likevel så innrømmer selv kinesiske myndigheter at bevegelsen har spredd seg til over 100 millioner troende, og noen steder så har det rett og slett gitt opp. I den muslimske verden ser vi noe av det samme. En enkel, men slagferdig disippeltreningsbevegelse som beveger seg under radaren og forandrer fra innsiden og ut sprer seg tilsynelatende ukontrollert. Det er iallefall ikke noen menneske som har kontrollen. Dersom vi tenker på Guds hus som en menneskelig størrelse, men stein på stein og vinkler her og vinkler der, så kan vi bli så matematisk i vår tilnærming at livet ikke passer inn. Vi må huske at hjørnesteinen er Jesus Kristus. Jesus snur opp ned på mange av våre menneskelige og religiøse forestillinger. Og en ting han aldri har lovt oss er at vi skal ha kontroll. En leder jeg kjenner sa til oss mange ganger: Vi må huske at det Gud gjør er så mye større enn oss. Det er en visdom i dette som ikke har med å gjøre at vi ser lite på det Gud gjør gjennom oss, heller tvert imot. Vi har mange ganger ikke evnen til å skjønne rekkevidden av det lille vi gjør for Gud mangfoldiggjør det uten vår viten. Først lenge etter kan vi dumpe bort i frukten av det lille vi gjorde.
Paulus ber Timoteus se etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Her finner vi prinsippet for vekst. Men det er en vekst som krever mer innsats inntil vi ser gjennombrudd i å utruste andre. Da er det fort lettere å gjøre det selv. At målet på suksess er andres framgang er korsets verk i enhver tjeneste. Det er så smigrende med all oppmerksomhet og alle forespørsler. Kristenheten har slitt med at vi hauser opp og ødelegger de få som ser gjennombrudd i Guds rike. Om alle delte evangeliet med tegn, under og mirakler, hva var det da å hause opp? Den Gud som gir så rikelig at det er nok til alle. Og det er dit vi må komme.
"Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette!" (Fil 4.9)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar