søndag 21. desember 2014

Apostolisk nådegave ladet med Guds veldige kraft (Ef 3.7)

De første kristne hadde ikke det nye testamentet. De fleste hadde ikke noen bibel i det hele tatt, for dem som ikke var jøder var ikke det en naturlig greie å ha på hylla, og mange eide ikke bøker i det hele tatt for de kunne ikke lese. Derfor var skriftlesing en viktig del av gudstjenesten, så de troende kunne lære at de "ikke skulle gå ut over det som er skrevet". Når vi har den bibelen som vi har idag, så er det et viktig vitnesbyrd til generasjonene etter de første apostlene om hva som er sann apostolisk forståelse av Skriftene. Brevene er sammen med evangeliene og apostlenes gjerningene et samlet vitnesbyrd om nytestamentlig kristen- og menighetsliv. Brevene får oss til å forstå hvordan apostlene forstod Jesu undervisning og hans liv- og tjeneste. Samtidig som NT er viktig for oss, er vi helt avhengige av Åndens åpenbaring og kraft om vi skal erfare apostolisk kristendom, og ikke ende opp med å lage oss vår egen lille Jesus som passer fint i vårt bilde. Paulus beskriver i Ef 3 sin utrustning som apostel. Han beskriver det både som åpenbaring og innsikt (Ef 3.3-4) og som Guds veldige kraft som virket gjennom ham (Ef 3.7). Den norske oversettelsen gjør sitt til å understreke at det var Guds veldige kraft som Gud brukte til å gi Paulus nådegaven. Det er forsåvidt en hel legitim forståelse. Gud brukte kraft for å på Paulus i tale, som da slo ham av hesten på Damaskusveien. Men det er ikke først og fremst det Paulus har i tankene, her. Nådegaven og kraften henger nemlig sammen. De engelske oversettelsene som NASB og en rekke andre sier:
"...of which I was made a minister, according to the gift of God’s grace which was given to me according to the working of His power."
Det er en typisk Paulinsk setning på nytestamentlig gresk, dette. Full av sammenhenger (gresk kata, her according to), og ladet med åpenbaring. Mange oversettelser velger bort noen sammenhenger for at språket skal bli enklere. Det har sin fordeler, men som du skjønner også sine bakdeler. Det er derfor det er lurt å ha mange oversettelser og lese alle. Selv har jeg brukt mange timer til å studere tekstene på originalspråket og mye penger på verktøy som gjør dem tilgjengelig for meg. Når Gud har gjort seg umak å ta vare på Skriftene, både GT og NT, så gjør vi vel i å grave i dem og søke Gud for åpenbaring. Det som vi ser av NASB som følger den nytestamentlige teksten mer ordrett, er at det er to sammenhenger i Paulus' forståelse.


  1. Han er en tjener for evangeliet kun i den grad han har tatt i mot Guds nådes gave. Det evangeliet Paulus forkynner er noe bare Gud kan utruste ham til. (2. Kor 3).
  2. Den nådes gave som Gud har gitt Paulus er ifølge ham en gave i form av Guds virkende kraft. Paulus setter ofte ordene arbeid/effekt/energi sammen med kraft. Gud kraft er ikke potensiell kraft, bare, men kraft som omsettes og settes i bevegelse.
For Paulus er evne til å gi åpenbaring og innsikt og evne til å demonstrere og formidle Guds kraft to sider av samme sak. Åpenbaring har ingenting å gjøre med å bestå embetseksamen i teologi. Sjansen er stor for at Paulus hadde strøket, eller kanskje også utvist av det teologiske eliten, slik mange vekkelsesskikkelser har opplevd før ham. Når Paulus har den fantastiske utleggingen av Kristus i første kapittel av kolosserbrevet hvor han beskriver menigheten som "Kristus iblant dere, håp om herlighet" for alle folkeslag, så beskriver også han hadde tenkt å nå dette målet:
"For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke." (Kol 1.29)
Samme ord er brukt i dette avsnittet som i Ef 3.7; dymanis som vi har vårt dynamitt fra, og energeia, som vi har vårt energi fra. Mange oversettelser tolker ordbruken som en forsterkning - hans mektige kraft. For Paulus er det mer snakk om kraft som er omsatt i handling. Han beskriver sin innsats som å kjempe. Det nye testamente gir ingen rom for noen romantisk forståelse av hva det vil si å stå i vekkelse med gjennombrudd og fremgang for Guds rike. Tvert imot. Det er en veldig usminket framstilling av Jesu løfte om forfølgelse (Joh 15.20). Paulus slår fast at "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2. Tim 3.12).

Om vi ser på vestlig kristen- og menighetsliv, så er det tre ingredienser som i svært stor grad mangler: tegn, under og mirakler, forfølgelse og fremgang for evangeliet. Så rart ikke sant? Kan det være et sammentreff, eller henger disse sammen? Kirkevekstforskning viser at i den enorme vekkelsen i undergrunnsmenigheten i Kina, som har stått under grusom forfølgelse, har minst 70% kommet til tro fordi enten de selv eller noen de kjenner har opplevd et mirakel. Er det bare usammenhengende tilfeldigheter? Når Lukas slår fast at de som fulgte nøye med på forkynnelsen til Filip i Samaria, gjorde det fordi de så de tegnene han gjorde, tok han feil, eller er det ikke relevant for vårt postmoderne Europa? Neppe. Og likevel opererer menigheten i Vesten som om de har funnet opp måter å fungere på som visst nok er mye bedre enn Jesus og apostlene visste om, og det verste av det hele er at vi stolte av vår gudsfrykt fordi vi i motsetning i andre ikke har gitt etter for press i forhold til spørsmål som homofili, sex før ekteskapet og provosert abort. Men helt ærlig: hvor mye forfølgelse opplever vi kristne som følge av slike standpunkter? Det nærmeste vi kommer er en stakkar som stakk trynet sitt frem i Sverige og våget å sammenligne kristendommen og Islam og omtalte Islam i mindre positiv ordelag. Han mistet livsgrunnlaget sitt, men mest fordi myndigheter er for feig i møte med voldelige og militante islamister. Vel, det er riktig. Et par i Tromsø er meldt inn til tilsynsmyndighetene fordi de opererer med sine yrkestitler på en nettside som tar til orde for å avstå fra homoseksuell sex. Men hvem av oss sitter i fengsel for vår overbevisning? Hvem har mistet jobbene våre? Den ene som jeg kjenner som har opplevd direkte rettslige skritt er Svein Magne Pedersen etter at en HIV positiv ble HIV negativ etter forbønn. Klart - sånt blir vanskelig å svelge for intolerante ateister, hva annet skal vi forvente. Men om vi samlet hele kristennorge til et demonstrasjonstog for vår forståelse av ekteskapet - hva ville skjedd? Vel, vi har prøvd, og gjesp.... ingen brydde seg noe stort annet enn å irritere seg litt. Om vi lever et menighetsliv som ikke inkluderer regelmessige mirakler, så er det en del av gudsfrykt og gudsåpenbaring vi ikke har del i. Vi snakker om å kjenne Gud. Men hvordan kan du kjenne Gud når den Gud som reiste Jesus opp fra de døde, har satt en Jesus på tronen som er den samme, mener det samme, gjør det samme, har de samme intensjoner, ønsker og muligheter som på den tiden den første kristne herjet med et fiendtlig og tvers igjennom ugudelig samfunn? Har han skiftet mening? Eller er det rett og slett slik at vi i vår vantro har pakket ham inn? Jeg er mer engstelig for kristnes vantro enn hedningenes vantro. De siste årene har Den hellige Ånd har lært meg en bønn som jeg til å begynne med ikke skjønte så mye av: Herre, bryt oss åpen, så du får slippe ut!

Paulus var ikke stolt av sine flotte, gudfryktige teologi. Han var stolt av noe helt annet. Han var stolt av det korset som innebar at han måtte tåle samme type forfølgelse som sin mester, og av samme grunn: et kraftevangelium som over tid enten forandrer deg eller får det til å ty til voldelig motstand. Det var denne svakheten Paulus roste seg av. Og ingen ønsker seg selv ondt, men lykkelig er den som når det først er slik at en lider vondt, så er det fordi en så til de grader representerer Guds kjærlighet og nåde, heller enn egen dumhet og feighet. Jeg ser fram til den dagen ledere i kristne menigheter i Vesten erkjenner tilstanden som enten døende eller lunken, og leder menigheten i omvendelse. Jeg ser fram til den dagen når de som kalles apostler og profeter, bærer slike navn fordi de har ryggrad til å si: "Det er ikke rett for å oss å forlate tjenesten med Ordet og bønnen for å tjene ved bordene" (Apg 6). Ikke fordi å tjene ved bordene er noe mindreverdig eller ikke er viktig, men fordi deres tjeneste er å lede menigheten inn i en himmelsk dimensjon, hvor også hjelp til de fattige har en overnaturlig naturlig plass. Jeg ser frem til den dagen da apostlenes og profetenes grunnvoll betyr at "dere mangler ikke noen nådegave" (1. Kor 1.7), og hvor Jesu legeme er en gruppe mennesker hvor Jesu salvelse flyter fritt, slik Paulus beskriver det i 1. Kor 12-14, og ikke en gjeng med mennesker som er mer opptatt med møteform og fysiske menighetsbygg og som er helt irrelevante for den menige mann i gata. Jeg drømmer om en menighet i vest som tør å representere noe annet enn en julefeiring av "sjøldigg" og materialisme, hvor jul betyr at Gud gav, og derfor vil være like naturlig å stille opp for å gi en uforglemmelig fest for de svake og utstøtte i samfunnet når barna er store nok til å delta, og når det ikke går: at det er en selvfølge at vi inviterer minst 1 gjest som ellers hadde vært ensom på juleaften, og ikke overlater det til VG. Jeg drømmer om en forsamling som ikke bare inviterer naboer og venner til julespill som de har sett mange av, men som samtidig trener folk til å fungere i kunnskapsord og forbønn for syke, så folk forstod at det ikke bare er et artig adventeventyr å få med seg, men at det faktisk er en realitet at "Gud gav".

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar