I den gamle pakt hadde man en gang i året den store forsoningsdagen, hvor presten gikk inn og gjorde soning for seg selv og folket, for de syndene som dem ikke visste at de hadde gjort. De øvrige syndene hadde de allerede gjort opp for med konkrete ofringer i hvert tilfelle, etter Moselovens forordning. Den ene gangen i året hadde man i tillegg en ofring som fungerte som en "påminnelse" om synder. Den nyeste norske oversettelsen fra bibelselskapet gjengir den greske originalen korrekt i hebr 9.7, "synder som folket hadde gjort uten å vite det." - altså ubevisste synder. De aller fleste engelske oversettelsene (NKJV, NIV, NLT, NASB, ESV) gjengir denne betydningen, samt den norske Bibelen Guds Ord (BGO). Denne detaljen er ikke uten betydning i sammenhengen hebreerbrevet setter det i. Forfatteren slår nemlig fast at ofringen i GT ikke kunne gjøre noe med det indre problemet "synd", den kunne bare dekke over den og gjøre ren i det ytre. Med Jesu offer er det flere ting som er forskjellig. For det første gjør det "fullkommen etter samvittigheten" og renser hjertet fra synd. GTs ofringer kunne ikke ta bort synd, og derfor fortsatte de å ofre. Jesu éne offer har for alltid gjort dem fullkomne som blir helliggjort. Og med det har vi nevnt den andre store forskjellen. Det er ingen årlige ofringer - ingen "påminnelser" om ubevisst synd lenger. Hebreerbrevet slår fast at dersom denne ordningen hadde eksistert i GT, så hadde de stoppet med den årlige ofringen, for de hadde da ikke lenger hatt bevissthet om synd. Altså er det normalt for en kristen å ha god samvittighet som ikke er plettet av bevissthet om synd. For en frihet! Vi trenger ikke å gå i kirken med bøyd hode og ha en felles bekjennelse av vår synd som en ukentlig påminnelse av ubevisst synd. Bibelen befaler snarere å sette mot i hverandre ved å oppmuntre lysten til det gode i vårt hjertet. I den gamle pakt holdt det altså med oppgjør med ubevisst synd en gang i året. Det fins søsken som mener at dette ikke er godt nok i den nye pakt - da må vi ha det minst en gang i uken. Men dersom en tenker at ubevisst synd ikke er gjort opp for én gang for alle, og en har behov for å bekjenne og gjøre opp for dette, hvor når kan en da vite at en ikke har syndet og bør be om tilgivelse igjen? Holder det egentlig den ene gangen i uka ved gudstjenesten? Det er mye ubevisst synd som kan skje i løpet av en uke! Eller hva med en time etter gudstjenesten? Det kan jo ha sneket seg inn en syndig tanke! Mens NT underviser oss at god samvittighet er obligatorisk og grunnleggende for troen, så ender en opp det motsatte med et slikt tankesett. Er det ikke rart at Jesu offer skulle føre til behov for en mer regelmessig påminnelse av synd enn i GT? Friheten i den nye pakt er takknemligheten, gleden og freden som en god samvittighet bringer med seg. Han har frelst meg! Han har tilgitt meg og renset meg for hver ubevisst synd. Jeg møter hans smil hver morgen jeg våkner! Han omgir meg med nåde som med et skjold. Hans velvilje og gunst forfølger meg hver dag jeg lever. Er det ikke fantastisk?
Så - vi er syndfrie, hva? Ja! Er det ikke herlig? Så du synder aldri? Vel, det har verken jeg eller det nye testamentet sagt. Men fokuset er mer på rettferdighet enn på synd, og begge gir et behov for Guds nåde. Jeg har møtt gode søsken i troen som med stort alvor har vist meg 1. Joh 1
Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.De mener da å ha bevist ut fra skriftene at vi som troende i den nye pakt kun er tilgitte syndere som ikke kan la være å synde. Vel, om summen av skriftene og summen av første Johannes' brev gir støtte for dette, så hvem er vel jeg? Den umiddelbare sammenhengen er slik teksten forsetter i 1. Joh, leser vi:
"Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."Dersom vi skal la Skriften tolke Skriften, så må vi konkludere med at Johannes skriver det han gjør i den hensikt at vi ikke skal synde. Og han sier om noen synder, ikke når. Som troende har vi vår samvittighet renset og opplyst av Den Hellige Ånd. Om vi gjør Ånden sorg ved vår oppførsel eller holdninger, og vi blir bevisst på det, så kan vi bekjenne (= gi Gud rett) og få tilgivelse. Men vi trenger ikke lete rundt hvert et hjørne i vår sjel etter synder. Vi lar den Hellige Ånd ta seg av den jobben. For en troende er omvendelse en livsstil fordi Ånden bor i oss. Vi lar oss stadig justere ettersom Ånden og Ordet gir troen næring og innsikt. Om vi velger å overse samvittigheten og kjører vårt eget løp, er vi på farlige veier, og vi kan lide skipbrudd på troen. Rettferdigheten av tro gir ikke grobunn for stolthet, men heller takknemlighet og glede for tilgivelsen og friheten Jesus kjøpte oss. Vi kan skryte av det Gud har gjort, men ikke av oss selv. En dame kom engang til meg og sa at denne "rettferdighetslæren" hadde gjort at hun følte hun ikke trengte Jesus, lenger, nå som hun ikke daglig skulle be om tilgivelse for "et eller annet". Dersom en ikke har større visjon for kristenlivet enn at en trenger Jesus for å få synd tilgitt, er det tragisk. Tilgivelse for synd er startpunktet inn i Jesus sin verden, hvor alt er mulig for den som tror. Gitt om det trengs nåde for å gjøre Jesu gjerninger. Å, hvor avhengige vi er av ham! Vi må rope til Gud om nåde! Fordi vi synder så mye? Nei! Fordi det er så mye land å innta i det å representere Jesus der vi bor, der vi jobber, hvor vi handler, hvor vi studerer. Vi er kalt til å gjøre folkeslag til disipler. Trenger vi ham? Om vi gjør! Jo mer vi inntar i kristenlivet, jo mer ser vi hvor mye det er å innta, jo mer ydmyke blir vi. Nøkkelen til ydmykhet er ikke synd, men å ha Kristus som målestokk. Om synd er hele vårt fokus, så mister vi Kristus av syne i selvfokusert elendighet, og han kommer seg aldri ned av korset. Men Jesus Kristus stod opp igjen og fikk av Far den Hellige Ånd som han har øst ut over oss. Det var det han gikk til korset for: å kjøpe fri et folk som skulle være som han selv - salvet av Ånden og utbre Guds rike overalt, så han kan komme for å hente en brud som har fullført oppdraget og gjort seg klar: Kom, Herre Jesus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar