Tjenestegavene og Kristi fylde (Ef 4.7-16)

Mitt første år som kristen var en rakettstart på mange måter. Jeg hadde liten og ingen religiøs bakgrunn. Min bibelkunnskap var totalt fraværende. Jeg visste knapt hva bøkene i bibelen het. Hva visste vel jeg om vekkelseskristendom med kraft fra det høye? Slik sett var det et sjokk å oppdage hele den utrolig spennende verden som Gud kaller sitt rike, hvor alt er mulig for den som tror.
Etter ett år med intens forbønn for syke uten at så mye som en flue med hodepine ble helbredet, iallefall som jeg vet om, så begynte helbredelser å skje: influensa forsvant i et øyeblikk, føtter vokste ut, ryggproblemer og isjas forsvant, folk på krykker kastet krykkene og sprang omkring. Det skjedde etter en sommer hvor jeg hadde vært på møter både med Reinhard Bonnke og Benny Hinn. Gud hadde bedt meg å dra dit. Av alle som stod i første rekke, ble jeg tatt opp på scenen og jeg fikk en dose "overføring". Jeg hadde bedt og lengtet, men ingenting skjedde. Jeg fastet og ba opptil 3 timer om dagen, men ingen gjennombrudd. Et guddommelig arrangert møte med Guds menn, og vips, så var det en enorm forskjell. Tilfeldig? Neppe! Var alt det andre forgjeves? På ingen måte. Når vi gjør alvor av å søke Gud, så forbereder vi grunnen, og det var i dette at Gud sa: du skal dra dit!

"Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg." (1. Tim 4.14)

"Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg!" (2. Tim 1.6)

Bibelen viser oss at åndelig utrustning i form av nådegaver er overførbar gjennom profetiske ord og håndspåleggelse. I apostelgjerningene 8 hvor Filip drar ned til Samaria og apostlene kommer etter for å fullføre arbeidet med å legge en grunnvoll for en ny menighet der, så ser trollmannen Simon at den hellige Ånd ble gitt ved at apostlene la hendene på folk. (Og nei: dette var ikke et frelseshistorisk unntak, det skjer også idag). Paulus sier som apostel til menigheten i Rom at han lengter etter å komme til dem, så han kan gi dem del i åndelige gaver i tillegg til at de kan bli oppglødd over deres felles tro.

"so that I may impart some spiritual gift to you, that you may be established" (Rom 1.11, NASB)

Senere i brevet snakker han om at han som apostel skal komme til dem med en fylde av Kristi velsignelse (Rom 15.29). Når han kommer til dem vil ha se til at grunnvollen er skikkelig på plass, og til en slik grunnvoll hører åndelige gaver gitt fra Jesus ved den hellige Ånd. Det underlige er at mens Jesus ber oss være forsiktig med å gi ledere for mye oppmerksomhet, så har han samtidig gjort det slik at han formidler seg selv gjennom andre mennesker. Det er ting i Gud vil aldri vil få om du ikke er villig til å anerkjenne det som Gud har latt dem bære. Og slik sett følger det samme mønsteret som med Jesus selv. Nasareth så bare Josef sin sønn, og det var det de fikk. Samtidig som Jesus ikke ønsker er fokus på ledere som ligner på det vi finner i samfunnet, et lederskap som regjerer og styrer, hvor folk er der for å tjene dem først og fremst, så gjør han det likevel klart at den som tar imot en profet, skal få en profets lønn. Ledere i Guds menighet er ikke noe annet enn tjenere for en ny pakt - som er bygget Ånd og ikke bokstav, de tjener Gud og Guds menighet. De skal verken være på en pidestall eller være uten støtte og hjelp - som Paulus sier det i romerbrevet når han gjør det klart for dem at han vil gi del i noe (engelsk impart), så legger han til at fellesskapet der vi deler troen med hverandre og bygger hverandre opp, er så viktig, og det er like viktig for ledere som for hvem som helst andre. Kunsten for Guds menighet i forhold til tjenestegavene er å klare å ha to tanker i hodet samtidig. Det er så lett for å innta "fotball-fan-klubb-holdning-til-treneren" holdning hvor vi er medgangssupportere som vet best, men ikke er på banen selv, og er klar til å skifte ut alt som vi ikke liker. Men når vi liker det, ja så liker vi det så godt at da blir alt "mirakelforklart", så de stakkars lederne nesten slutter å være mennesker som også har sine utfordringer og svakheter. Ja, vil skal ære ledere og det Gud har gitt dem - det innebærer at vi ærer Gud. Jesus sier at den som tar imot den som han har sendt, tar imot ham selv. Ved at vi ærer dem, får vi lønn i form av at den utrustningen de bærer smitter over på oss. Det hele drives av en inderlig lengsel etter å se at Jesu legeme blir den modne mann som har hele Kristi fylde, så verden kan få se Jesus slik at virkelig er gjennom Guds folk.

Guds mål med menighet er at vi skal få del i hele Kristi fylde. Som ny kristen utfordret Gud meg til et bibelstudie hvor jeg skulle undersøke hvordan nytestamentlig menighet så ut, ikke ut fra hva seg så rundt meg, men ut fra det nye testamente. Min konklusjon den gang var at menighetens tilstand hadde sin årsak i mangel på tjenestegaver - apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Hvem skulle gi menigheten del i Kristi fylde, om det ikke var disse? Idag ser jeg at det er mer sant i dette enn jeg den var klar over. På den ene siden er ikke tjenestegavene en slik 100% slump som de deler ut over. I Guds matematikk kan det som er 50% og som gis til den andre bli 150%. Det kalles Guds nåde og velsignelse. Det som er sant er at sanne tjenestegaver, ikke er så opptatt med å samle store mengder med folk, så alle kan se hvor sterkt utrustet de er. Jesus sine stormøter var et resultat av en rekke "arbeidsuhell", og Jesus flyktet unna så godt han kunne. Han hadde et større budsjett for å trekke seg unna enn budsjett for å samle folk til stormøter. Hvorfor trakk Jesus seg unna? Fordi han hadde fokus på én ting: å utruste de 12 så de var klar til oppgaven: å forandre verden med evangeliet. Sanne tjenestegaver har ett fokus. Å utruste de kristne på en slik måte at veksten innebærer en mangedobling av deres egen tjeneste. Paulus beskriver dette i Romerbrevet når han sier at det ikke var rom for ham på de traktene lenger, så nå tenkte han å reise til Spania i stedet. Var han lei seg? Nei, nei, nei! Han frydet seg: Mission accomplished! Paulus startet en bibelskole i Efesus, og gjennom den nådde han hele lilleasia med evangeliet. En apostel ble til mange. Ikke det at alle ble apostler, men det var en utrustning som ble formidlet - en Kristi fylde som ble mangfoldiggjort. Jeg tror nå som jeg trodde da at tjenestegavene representerer Kristi fylde. Hvordan kan de ellers gi menigheten det de ikke har? Så er det slik at i Guds økonomi så bli gaver og utrustninger mangfoldiggjort og vokser, slik at enden på det er mange ganger større enn det som var. Men det er ikke noe annet enn det Jesus sier om seg sjøl: Om hvetekornet blir værende, så blir det bare et hvetekorn, så flott som det er. Men om det faller i jorden og dør, så blir det mangfoldiggjort. Det er korset som gjør at tjenestegaver legger ned sine liv for å tjene Gud menighet og se til at den lykkes i sitt oppdrag. Det er korset som gjør at en ikke tenker så store tanker om seg sjøl at en ikke ser Guds plan - Jesu legeme. Jesus sier til sine disipler at vi skal se større gjerninger enn han sjøl gjorde. Representerte Jesus Kristi fylde? Jeg tror det. Og likevel var det altså rom for vekst, enn så vidunderlig evangeliene beskriver Jesus, hans liv og hans tjeneste.

Det som blir en utfordring er når tjenestegavene ender opp med å være taket og ikke gulvet. Det er når de selv ikke har det menigheten trenger, men insisterer på å la alle høre på dem, og ikke vil invitere andre som faktisk kunne ha gjort det de ikke kunne gjøre sjøl. Det er også en utfordring når menigheten egentlig ikke ønsker å bli utrustet til å gjøre jobben, men syns at store møter er god underholdning. En apostel jeg kjenner sa det slik: En av de største utfordringene til en Guds tjener er å unngå å bli konferansetaler. Paulus sa det slik til Timoteus. Let etter trofaste mennesker som også er i stand til å lære andre. Hva innebærer det? Ikke kast bort tiden på folk som ikke vil sette det ut i praksis. Lære andre er ikke å formidle teorien. Lære andre er å trene andre i en livsstil av å tjene med evangeliet i Guds kraft. Det som skremmer meg er at når jeg ser kristenlivet jeg selv og andre rundt meg lever, så er konklusjonen den samme som for 25 år siden. Vi mangler tjenestegaver som fungerer slik det gjorde i blant de første kristne. Som en apostel jeg kjenner sa det: "Om ikke evangeliet fungerer der ute blant folk, så fungerer det ikke i det hele tatt." Vi trenger tjenestegaver som er villig til å være så radikale at de sier: "om du ikke har gjort noe med det du lærte sist, trenger du ikke komme igjen. Jeg har bare ett liv og kaster det ikke bort på benkeslitere." Tjenestegaver som gir befalinger slik Jesus gjorde: "Rens spedalske, helbred de syke, reis opp de døde, og si: "Guds rike er kommet nær!" Tjenestegaver som sier: "Alt det dere har sett meg si og gjøre: Gjør det!" Tjenestegaver som tar med seg en gruppe mennesker på team og viser dem helt praktisk hvordan dette gjøres, og gir andre utfordringen: "Nå, din tur. Jeg ser på!" Tjenestegaver som sier: "Vi er gulvet - vi legger grunnvoll. Ta det vi har gitt dere del i, og spring med det som gærninger! Gir Gud deg en utfordring som du ikke har sett oss møte? Ta den! Og vær så snill: rapporter tilbake om hvordan det gikk! Vi vil også vokse i troen!"  Jeg drømmer om forandring for kristenheten i Vesten. Jeg drømmer om tjenestegaver som representerer Kristi fylde.