Guds arm og Guds ansikt (Salme 105)

Davids tabernakel er et stykke viktig vekkelseshistorie. Det var et avbilde av det som skjer foran Guds trone i himmelen og som vi får innblikk i gjennom åpenbaringsboka. Tilbedelse og lovsang var en integrert del av Davids liv og tjenesten han fikk på plass var et avbilde av den åpenbaring som han hadde og den tjenesten som fløt fra hans eget liv. Mange av sangene som ble sunget var laget av David og han lærte sangerne opp til å synge profetisk og lage nye sanger. En rekke salmer i bibelen er laget i denne tiden.
Lovsang og bønn som er nedtegnet i bibelen er nyttige både å bruke og studere. De gir åpenbaring om Guds vilje og vesen, og hjelper oss i vår egen vandring med Herren. Vi finner gjenklang i vårt eget hjerte og det former vårt bønne- og tilbedelsesliv. Vi leser "spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt. Husk det underfulle han har gjort, hans tegn..." Det bibelen lærer oss om gudsåpenbaring er at det handler om Guds ansikt og hans makt. Guds ansikt taler om intimitet. Vi møter Gud ansikt til ansikt, hjerte til hjerte. Gud deler sine hemmeligheter med oss og vi ser hva han brenner for, hva som driver Gud. På den andre siden erfarer vi også Guds makt, hans utstrakte hånd til under og mirakler. Den er en som har sagt at om du erfarer Guds hånd, så er ikke ansiktet hans langt borte. Vi opplever alle Guds hånd gjennom skaperverket, og Gud holder alle ansvarlig bare på bakgrunn av det. Likevel er det mange som dyrker skapningen framfor skaperen. Gud ønsker å gjøre seg til kjenne for dem han har skapt. Derfor sendte han Jesus og innledet en ny æra - Messias - den Salvede. Nå vil han åpenbare seg gjennom Kristusmennesket, en kropp salvet med Åndens åpenbaring og kraft. Derfor sier han: spør etter Herren og hans makt. En nytestamentlig bønn lyder: Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved navnet til Jesus, din hellige tjener. Hvorfor står denne bønnen i bibelen? Fordi den er apostolisk, og uttrykker Guds vilje for sitt folk.
Gud forventer at hans under gjør at vi søker hans ansikt. Vi blir dobbelt ansvarlig når Gud gjør det bare han kan gjøre, og som er utenfor menneskelig makt. Det gjelder både troende og ikke troende. Vi må ikke glemme det Gud har gjort, men feire det og minne oss selv. Hvorfor? Fordi vitnesbyrd profeterer om at det vil skje igjen. Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet. Det gjør at vi roper: å, Herre! Gjør det igjen! Hans hånd og hans ansikt henger sammen. Vi kan ikke hevde at vi har en moden og sterk Gudsåpenbaring om vi ikke har tilgang til hans makt. Da er vi umodne i troen. Hva så? Opplever jeg fordømmelse? Nei. Desperasjon? Absolutt! Motivasjonen er hvilken Jesus mennesker rundt meg skal få oppleve. Jeg sitter på flyet og en observant dame ser at jeg skriver på dette. Hun spør om jeg er kristen, og jeg bekrefter. Så forteller hun: Hun har gått i kristen skole, og fikk nok. Hva fikk hun nok av? En levende Kristus slik det nye testamente beskriver ham? Eller religion med lover og bud? Jo, riktig. Sminke og smykker var forbudt. Hva har jeg av Kristusliv som kan berøre henne? Hvilke friske vitnesbyrd om Guds verk som kan utfordre og pirre nysgjerrigheten? Jeg spør henne om erfaringen sin og deler min. Foten min som voks ut og ryggen som ble helbredet. Skepsisen blir utfordret. Skepsis som død religion har næret under.
Kristus har satt seg på tronen. Nå venter han på at hans legeme skal legge alle hans fiender for hans føtter, så Sønnen blir herliggjort gjennom folket sitt - Kristus i oss -  håpet om herlighet. Det er Han dette dreier seg om. Jeg kunne ha klart meg uten å se mirakler. Men det var før Kristus. Nå jager jeg etter å gripe det som gjorde at han grep meg. Det vil si: han jager etter meg - med sin godhet. Han lokker og inviterer meg inn i sin verden: alt er mulig for den som tror!