For det første ønsker Gud et hus å bo i. Davids idé om å bygge et hus for Guds navn, var født i åpenbaring av Guds lengsel og drømmer. Han ønsker et sted hvor han føler seg så hjemme at han slenger beina på bordet - et hvilested. Dette med hvile er interessant for det står om folk at Herrens Ånd hvilte over folk, eller at han ble værende over dem, tok bolig over dem. Det som da tok plass var alt annet enn et gamlehjem - da var det nemlig tid for action. Det beste eksemplet på dette er Jesus selv. Etter at Ånden hadde dalt ned over ham som en due begynte hans offentlige tjeneste - et fyrverkeri av tegn, under og mirakler, etterfulgt av forkynnelse om Guds rike. Når Gud trives, så slipper han seg løs. Når Gud ikke trives legger han bånd på seg, og det som da tar plass er trist - og i ytterste konsekvens en forsmak av fortapelse - hvor Gud overlater oss til oss selv. Men om Guds hus skal bli bygget, slik Gud vil, så må det være mennesker som ønsker å la seg bygge sammen. Byggeprosessen skjer ikke av seg selv. Det i seg selv er til glede for Gud. Når Gud åpenbarte sin herlighet i krønikebøkene, så var det i Guds hus det skjedde. Salme 133 beskriver velsignelsen av søsken som bor fredelig sammen, en salvelse som renner ned over - ikke bare hodet, men hele kroppen. At forbrødring forløser Guds velsignelse og nærvær har jeg erfart, selv. I en menighet hvor jeg var en del av lederskapet, opplevde vi en kveld å få nåde til virkelig å dele hjerte med hverandre og gjennom det ble vi mer sammensveiset. Det som også skjedde den kvelden var at det kom et nytt nærvær fra Gud over oss, og som fulgte oss siden. Fred og enhet forløser Guds herlighet, og Guds herlighet skaper fred og enhet.
Men om vi leser nærmere i krønikebøkene om de to tilfellene der Guds herlighet fylte templet, så ser vi at det er forskjellige hendelser som skjedde i templet. Det ene var lovsangen ved innvielsen, hvor levittene ledet folket i lovprisning til Herren og hvor folk priste Gud med glede og med hele seg. Lovprisning er en profetisk forordning i Guds hus. Vi leser i avsnittet om Hiskias reformasjon at de stilte seg opp i templet med lovprisning
slik David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde bestemt. For det var Herren selv som hadde gitt dette påbudet gjennom profetene sine.Ordene de brukte var fra David og seeren Asaf. Om vi leser salmene, så vil vi se at her er både bønner, vitnesbyrd og lovprisning og tilbedelse.Vi trenger å forstå hva det er som tenner lovprisningen i hjertene våre. Samtidig som det er sant at det er rett å prise Gud uansett, fordi grunnlaget er hans godhet, så hindrer det ikke lovprisningen at Gud godhet blir konkret i form av vitnesbyrd og sanger som hjelper oss å se Gud godhet, tvert imot. Barna som priste Gud for alle underne når Jesus var på vei inn i Jerusalem, priste Gud for alle underne de hadde sett. Fariseerne reagerte og bad Jesus irettesette dem. Jesus hadde ingen planer om det. Tvert imot sa han at om ikke disse ville prise Gud for det de hadde sett, så ville steinene gjøre det. Er det rett å glede seg over og prise Gud for under som skjer? Selvsagt! Det er mer enn rett - det er en forventning og en befaling. I lovprisningen og tilbedelsen er undring og fokus klare elementer. Når Gud gjør under, forteller det noe viktig om hvem han er. Vi undrer oss, ikke i vantro, men i søken etter å finne ut hva dette kan lære oss om Gud. Er han ikke fantastisk?! Er det ikke fantastisk det han gjør? En ting som forundrer meg er at noen kan stå å vitne om en helbredelse i et møte, og så klapper vi høflig og går videre i samlingen. Men når favorittlaget vårt scorer mål i fotball, eller enda bedre - vinner serien, så går vi helt av skaftet av glede. Når Jesus scorer mål og forandrer folk sitt liv, så klapper vi høflig. Ingen fryderop, ingen dans, ingen jubel, ingen elleville gledesscener. Er det slik at vi gir et beste av vår begeistring til andre enn Gud? Jeg er redd for det, og det er ikke en god ting, for det skaper ikke et klima for nye mirakler. Vi går glipp av viktig læring som det å gi Guds velgjerning oppmerksomhet, og Gud går glipp av vår rettmessige lovprisning.
Den andre gangen i krønikebøkene hvor Guds nærvær fyller templet, så dem som jobber der ikke får gjort det de vanligvis utfører, er når Salomo ber i innvielsen. Guds hus er et bønnehus for alle folk. Det er kjekt å ha et hus, men viktigere er hva som foregår der. Vi har mange bedehus i landet, men hvor mye bønn stiger opp til Gud. Vi har folk som er frigjort fra vanlig yrkesarbeid for "bønnens og ordets tjeneste." Hvor mye av deres frigjorte tid går faktisk med til bønn og ordet? Dersom det er slik at de har så mange oppgaver for å "drive menigheten" at deres bønneliv egentlig har samme rammer og dimensjon som dem som har vanlig yrkesarbeid, hva er da vitsen? Bønn, nåde og vekst henger sammen. Profetene snakker om "nådens og bønnens ånd". Hvorfor er bønn så viktig? Fordi det er nøkkelen til det vi ikke kan få til i egen makt, og fordi Guds rike handler i hovedsak om det som ligger utenfor vår rekkevidde. Når Gud fylte templet med sin herlighet, så var det umulig å gjøre noe arbeid i templet. Det er Guds tempel som han vil fylle med seg selv og sine gjerninger. Alt for lett så faller menighetens aktiviteter og liv ned på et nivå at ingen ville merke noe særlig om Gud tok kofferten og dro. Alt dreier seg om det vi kan få til. Bønn er den ydmyke erkjennelse av at det Gud ønsker i sitt hus, langt overgår det som er mulig i menneskelig kraft og kløkt. Apostler og andre tjenestegaver er gitt til bønnens og ordets tjeneste for å løfte Guds forsamling opp på et annet nivå. De vil være til inspirasjon og utrustning i forhold til det å leve et overgitt liv i tro. Ordet formidles så en både kan se og høre. Jeg drømmer om menighetshus hvor det foregår bønn og lovprisning 24 timer i døgnet. Alle byer burde ha dedikerte bønnehus, for hans hus er et bønnens hus for alle folk. Da vil det fort bli kjent for byens befolkning. Gud føler seg hjemme og har slått seg løs. God is in His house!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar