Feil spørsmål gir feil svar

Johannes Døperen sitter i fengsel og får høre om alt Kristus gjorde. Og han blir forvirret og vakler. Er det dette vi skulle forvente? Skulle ikke Messias lede an et oppgjør med overmakten og det romerske maktmisbruket? Skulle ikke samfunnet bli reformert? Det er et spørsmål om vi kan forvente det før Jesus kommer igjen. Vi vet at omfattende vekkelser har reformert samfunn. Når Yonggi Cho, som leder det som anses som verdens største menighet i Sør-Korea får spørsmål om ikke denne velstanden er en avsporing av sann kristendom, så svarer Cho: Vel, det er nå slik da at dersom en slutter å drikke og spille bort pengene, faktisk kommer seg på jobb, så en ikke blir oppsagt, og begynner å spare og investere istedet for å sløse vekk pengene på fjas, så fører det til velstand. Jeg syns Cho svarer godt for seg. Og samtidig ser vi at økonomisk velstand og anerkjennelse og makt, er noe av det som er mest krevende for vekkelseskristendom å håndtere på en god måte. Av sendemenighetene i Åpenbaringsboka, så var menigheten i Laodikea den mest velstående. Den lå i et finanssentrum i sin region. Det som preget menigheten var lunkenhet og sløvhet. De var likegyldige og dim på synet. Vekkelseshistorien har vist at vekkelseskristendom klarer seg best der det er militant motstand. Og faktisk er det slik at det ikke er noe løfte mot forfølgelse i NT, tvert imot: Det er et løfte om forfølgelse. Så er det selvsagt viktig at ikke forfølgelse i seg selv blir målet. Det er vesentlig at en ser hva som skapte forfølgelse på Jesu og de første kristne sin tid. Det er bare en militant menighet som skaper militant motstand. Og da er det ikke snakk om militær styrke, men en menighet som er militant i sin overgivelse til Jesus, som er militant i proklamasjonen av Jesus som den oppstandne Messias, som er militant i godhet, som er militant i omvendelse og ydmykhet, som er militant imot alt som vil rive mennesker ned: nød, sykdom, synd og død.
Vil ikke alt dette reformere et samfunn? Jo, på sikt, så vil det kunne gjøre det, men det er ikke slik at vi skal kunne forvente at styresmakter forstår at det vi bringer inn er godt. Det kan være de henger seg opp i ting de ikke forstår og har innsikt i og direkte motarbeider oss. "Troen er ikke alles sak," skriver Paulus og sikter til at det kan være folk som har økonomiske og personlige interesser i avgudsdyrkelse. Jeg tror ikke handelsstanden vil være så veldig glad i den nøkternhet som vekkelseskristendom vil føre med seg. Eiendomsmeglere kan bli sure når boligmarkedet flater ut fordi antallet skillsmisser går kraftig ned, og som følge av det - færre som er på jakt etter ny bolig. Skal det ikke være lov å skille seg, heller, nå, da? Skillmisse er resultat av hjertets hardhet, og Gud er ikke for det. Så jo mindre skillsmisse jo bedre. Så hører det med til bildet at en del folk reelt er skilt selv om de bor sammen og formelt er gifte. Vekkelseskristendom gir gode og lidenskapelige ekteskap.
Tilbake til døperen Johannes. Han hørte om alt det Kristus gjorde. Det er ikke jeg som sier "alt" - det er bibelen. Og på tross av det han hørte ble Johannes usikker. Han hadde andre forventninger til det Guds rike som Jesus forkynte.  Hva var det han fikk rapport om? Jesus hadde nettopp sendt ut sine apostler i det samme oppdraget som han selv. Han hadde følgende befaling: "Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." Er det ikke interessant at Jesus befaler apostlene å gjøre ting som de helt åpenbart ikke kan gjøre uten Guds overnaturlige inngripen? Er du i nærheten av sanne apostler, så vil dette være et kjennetegn som preger dem. Det er derfor apostler er nesten utfordrende og utrustende å være i nærheten av, som Jesus. Å reise opp døde og helbrede syke, er ikke et forslag, men en befaling. Men jeg kan jo ikke helbrede noen? Jo, du kan, så sant den Ånd som reiste Jesus fra de døde bor i deg. Du er blitt fortalt at du skal be for syke, men Jesus snakker ikke om det. Han sier ikke: be din beste bønn og håp på det beste, han sier: helbred de syke! Føler du deg totalt avhengig av Gud i møte med dette? Bra! Det pleier å være en god start. Det er når vi tror vi at vi fikse det Gud har bedt oss om - når vi reduserer kristenliv til noe ordinært, der alt er på et menneskelig plan, da er det at svermeriet, stolthet og vranglære er et faktum. Skal du ha falske profeter, så må du ha ekte profeter. Hvordan skal du ellers kunne skille dem fra hverandre? Vet du hvordan en som skal avsløre falske pengesedler trener? Han bruker all tid på å studere de ekte. Bibelen sier: Prøv alt, og ta vare på det gode. De fleste om er skeptiske til karismatisk kristendom praktiserer: Prøv alt, og finn det som er galt, så du kan avvise hele greia som falskt.
Så Døperen Johannes hørte altså om Jesu gjerninger, som Jesus nå hadde befalt sine apostler å gjøre likeså. Når Jesus får spørsmålet fra Johannes, så svarer han ikke på spørsmålet. Han sier bare det som Johannes allerede hadde hørt. Og så sier han: Salig er den som ikke tar anstøt av meg. Tar du anstøt av en Jesus som befaler deg å gjøre mirakler? Mener du at det du kan få til, må da være godt nok? Mener du at du kan være fri til å definere Guds rike, som er i Den Hellige Ånd, som noe annet enn det vi finner i det nye testamente? Er vi fri til å finne en annen Kristus i brevene enn i evangeliene? Eller er det slik at disse smelter sammen og utgjør summen av Guds ord? For snart 10 år siden ble jeg eksponert for en forkynnelse som sa: Dersom din erfaring av Guds rike er grunnleggende annerledes enn det Jesus sa og demonstrerte, hva gjør du da? Fortsetter du som før, eller er du villig til å ta noen radikale grep? For min del startet det en prosess som ikke har latt seg stoppe. Det er som om Gud jager etter meg med dette budskapet. Jeg får ikke fred til å slå meg til ro.
Som en av forfatterne til et læreverk om den kristne grunnvollen, skrev jeg om tro på Gud. Jeg pekte på at Jesus anser miraklene han gjorde som den sterkeste og ytterste kilden til tro: "Om dere ikke tro meg, så tro gjerningene jeg gjør". Det endte i en diskusjon om grunnlaget for troen. For evangeliske kristne som er flasket opp med Skriften alene, så er denne virkelig vanskelig å svelge. For mange av oss er bibelen så vesentlig for tro og lære, at vi egentlig er på grensen til praktisk opphørsteologi - vi tror mer på boka enn på Jesus - det levende Ordet. Vi holder høyere den boka de fleste blant de første kristne ikke hadde, enn den Ånd de faktisk hadde - den Ånd som reiste Jesus opp fra de døde. Det skrevne ordet er blitt viktigere enn det levende ordet. Og akkurat det skrevne ordet er det som i det nye testamente viser oss at dette er skivebom. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende. Det gjelder like mye for NT som GT. En bokstavtro frelser ingen. En levende tro som ved Guds ånd er blitt skapt av et Ord som ikke står på papir, men som er Evig, Levende og Virkekraft, frelser derimot. Guds ord er i sitt vesen, i sin substans noe annet enn en bok. En bok kan formidle det levende ordet, men det levende ordet er en annen størrelse enn bokstaver på et papir. En bibel kan du brenne opp, og så er den borte, men det levende ordet er Gud selv, og han forsvinner aldri og forandres aldri. Hva betyr det? At bibelen ikke er viktig? Selvsagt ikke! Men vi må komme med den ydmyke innstilling at vi lett kan gjøre samme feil som fariseerne - samle oss om meninger om hva alle andre burde gjøre.
Når Jesus i dette kapittelet refser byene i Israel for deres manglende omvendelse, så snakker han om miraklene og de store gjerningene som han og disiplene gjorde der. Så hva er det Jesus forventer skal skape omvendelse? At vi deler ut bibler eller skriver innlegg i avisa om alt som er galt? Nei! At vi forkynner et Guds rike som demonstreres i tegn, under og mirakler og et rett liv. Akkurat slik Jesus brukte som bevis for at han hadde makt til å tilgi synder, at han hadde makt til å reise den lamme opp. Når syndens konsekvens oppheves, er det et kall til å ta imot tilgivelse og et nytt og forandret liv. Hva er det som får oss til å tro at det er andre ting som skal virke omvendelse enn det Jesus trodde på? Er det ikke svermerisk?
Døperen Johannes så ikke Guds rike i Den Hellige ånd. Han så ikke tiden hvor folk river til seg riket med makt, og trenger seg inn i det. At han ble fengslet hjalp nok heller ikke - vi kan se den. Men Jesus sin respons er at han dermed er den minste i Guds rike. Når en stiller spørsmål og søker svar i skriftene, er det viktig at vi stiller de rette spørsmålene, for ellers vil vi ende opp med svar deretter. Døperen Johannes fikk en repetisjon av det han allerede hadde hørt. Skal vi vente en annen, Jesus? Jesus kunne ha svart: Nei, jeg er den som skulle komme. Men han gjør ikke det, for det var i Jesus sin forståelse allerede åpenbart. Johannes spurte, men fikk ikke svar på sitt spørsmål, for spørsmålet var feil. Jeg møter kristne som spør: Kan vi slippe å forkynne med kraft og mirakler? - det virker så vanskelig. Vi må vel bare gjøre det vi kan gjøre, og så må Gud gjøre resten? Ser du Jesus som hode for sitt legeme, så er forståelsen som dette spørsmålet avslører umulig. Er det Jesus eller meg som gjør det? Ja! Er det hodet eller legemet som gjør det? Ja! Mens kristne idag i sin kraftløshet sier: Se ikke på oss, se på Jesus, så sier et apostolisk gudsfolk med apostlene Johannes og Peter: Se på oss! Hvorfor det? Fordi vi med vårt vennskap med Jesus og den kraft han gir oss, åpenbarer hvem han er. Vil du lære Gud å kjenne? Hold dere med oss! Det er ikke stolthet, men en ydmyk erkjennelse av realiteter - Gud har valgt å bruke skrøpelige mennesker som oss. Vi vet på hvem vi tror, og selvsagt vet vi hvem vi har fått det fra. Det er derfor vi gir det uten å kreve vederlag, og vi er sprengeferdige til å fortelle om hvor vi har fått det fra. Jødedommen lener seg på at de har skriftene, og de har sin trygghet i det. Og denne tryggheten og denne identiteten er det som holder dem borte fra deres utvalgte Messias. Og likevel begår kristne den samme generaltabben ved å knytte sin trygghet og identitet til en bok. Bibelen kan være like mye et problem som løsning for Guds folk - det kommer an på hvordan vi forholder oss til den. Vi må komme med bønn og ydmyk erkjennelse av at vi med vår religiøse vesen og vilje til å forme Gud i vårt eget bilde, trenger visdoms og åpenbarings ånd, så vi lærer Gud å kjenne. Herre, forbarme deg over oss! Kyrie eleieson!