Oppsummert i en setning er dette evangeliet: Gud elsker, derfor gir ham. Det er dette ene med Gud som gjør at han kan stille hvert menneske til ansvar for sitt liv. Han forblir rettferdig når han dømmer, fordi han elsket slik at han gav. Han stiller oss til ansvar for dette: Tok vi mot, eller var vi for stolte og ville klare oss selv. Og når vi tok imot, så stiller han oss til ansvar for dette: Når vi så effekten av Guds selvoppofrende kjærlighet, ble vi lik ham, så vi elsket på samme måte, ellers koste vi oss i solglansen av Guds velvilje uten å gi videre det han gav oss?
Vi feirer Jul, vi feier kjærligheten - at Gud gav. Det er fra et bibelsk perspektiv ikke noe galt med å feire for å minnes. I GT ble Israelsfolket sågar befalt å ha slike feiringer. Jeg låner ikke øre til dem som med sarkasme sier at vi som kristne har overtatt den ene hendenske feiringen etter den andre. Som kristne har vi all grunn til å feire, og vi trenger ikke slike unnskyldninger for å gjøre det. God mat og til tid familie. Alt det er gode verdier.
Men midt i dette er det noe som har plaget meg i en årrekke. Hvordan avspeiler vår julefeiring at Gud gav - ut av kjærlighet, selvoppofrende, uten å spørre hva han selv fikk igjen for det? Jeg han en snikende følelse av at råkapitalisme og materialisme har fått overta sentrum i feiringen. Det er ganske lang avstand fra et barn i matfatet til geita i et kaldt, stinkende fjøs i Betlehem til våre gode, varme, lyse hjem med juletrær som glitrer og som egentlig knapt trenger en juletrefot fordi det bugner med pakker under. Julefeiring akkompagneres med artikler om hvordan man skal kvitte seg med juleflesket og advarsler om hemningsløs bruk av kredittkort. Hvor er det vi er på vei hen med dette? Alt blir det mer av. Før var julemiddagen begrenset til noen få måltider man kunne se frem til, men nå er det en variant av alt: pinnekjøtt, kalkun, ribbe, torsk. Ja, når vi først snakker om det. Vi har nok prøvd det ut litt i løpet av høsten, også. Enten på julebord eller en eller annen restaurant. Mye vil ha mer. Nordmenn bruker svimlende summer på julekalender, for det er ikke nok å bruke penger på noen julepresanger, kan forstå.
Avstanden til stanken fra fjøset i Betlehem, og en kongesønn, Messias, verdens frelser som ble født i fattige kår, er påtagelig. Det som også blir mer påtagelig er avstanden og smerten de kjenner på som ikke når opp i dette jaget etter ytre staffasje og vellykkethet - glitter og stas og mas. Gud gav. Hvem var det han gav til? Han gav til en menneskehet som var så herjet av kulde i hjertet at fjøset i Betlehem var som en badstud å regne i forhold. Han gav kjærlighet av en type som verden har tom for. Han gav håp der alt håp var ute. Han gav frelse der det ikke var noen annen redning. Han gav til de fattige - de som ingenting hadde av det de trengte mest.
Det som gjør meg urolig, er hvor mye jeg opplever vi som kristne har rotet oss bort fra kjernen i budskapet når vi feirer våre høytider. Jeg kjenner på en avsmak rett og slett, og jeg lurer på om den avsmaken har med den hellige ånds sorg å gjøre. Har Gud behag i det vi gjør? Jeg kjenner på den samme uroen som jeg kjenner på når jeg går rundt i Peterskirken i Roma og ser flere statuer av paver enn av Jesus, og det er så mye gull og glimmer og marmor at ingen gammeltestamentlige templer kommer i nærheten. Er det ikke fint å bygge noe fint til Gud, da? Jo, bortsett fra at han ikke bor i hus laget av mennesker, og at de svimlende summene som har gått med til å bygge dette, og vedlikeholde det kunne vært brukt på ting som er Guds hjerte så mye nærmere. Julen handler om at Gud gav til de som ingenting hadde. Har vi kristne gjort julen til et slikt budskap? Er det tydelig for alle som ser hvordan vi feirer dette? Eller har vi glidd inn i en materiell utskeielse av en egotripp som oppleves undertrykkende og nedverdigende for dem som har lite? Jeg vet det: dette kan lett høres ut som et surt oppgulp, og derfor er det så vanskelig å skrive om det, også. Selvsagt er det flott med tid til familie, god mat og glede over nye sokker som kan erstatte de utslitte. Det er ingenting galt i det. Men det et par ting som likevel gjør meg urolig. Hvor ble det av Gud som gav til dem som stod utenfor? Det er mange frivillige som gjør en fantastisk innsats i juletiden, og det er bra: men når vi skal feire at Gud gav til oss fattige, undertrykte, hjelpeløse og fordømte - hvor mange av oss tar del i slikt frivillig arbeid i julen? Og hvem kommer først? Bibelen gir advarsel om å gi utelukkende til dem som har mye fra før, og oppmuntrer til å gi der det virkelig trengs (ordspråkene). Jesus snakker om å by inn folk på gater og streder, og i vårt samfunn er det nok av ensomme mennesker som hadde fått så mye av at vi gav så lite. Vi trenger ikke flyktningekrise for at det skal bli aktuelt. VG tok et år initiativet til å være formidler mellom ensomme og besøksfamilier. I år synes det glemt. VG gjør det som skulle vært en selvfølge for en kristen julefeiring.
Det har formet seg en drøm i meg gjennom årene, og her en dag jeg ventet på bussen på vei til jobb, ble ordene formet. Jeg smakte på dem, og likte det jeg hørte (og jeg snakket høyt). Jeg har en drøm om å få familien min med på en alternativ julefeiring: at vi på juleaften serverer andre. At vi tjener dem som har lite av det vi har mye av, og får mye av at vi egentlig gjør nesten ingenting. Det trenger ikke være blant rusmisbrukere, for er ofte dem vi tenker på - men det er så mange andre som hadde trengt en hånd, også. Om noen som ellers hadde vært ensom hadde kommet hjem til oss på juleaften, så hadde jeg kjent at det var så mye mer i stil med hva julen handler om: Gud gav. Om vi hadde vært på et arrangement og servert og snakket med folk, og utsatt vår julefeiring til dagen etter, så hadde feiringen gitt så mye mer glede. For julen handler om en Gud som satte oss foran seg selv, som var villig til å leve med stakkarsligheten i verden og møkkalukten i fjøset. Det er blitt populært med sosiale gaver. Det er fint, og det er bra. Det er en god start. Jeg har selv benyttet meg av det. Men jeg drømmer om noe større. Jeg drømmer om en generasjon kristne som gjør julen til Guds budskap - at det handler om gi der det trengs mest. Jeg drømmer om at avisen skriver om kristnes engasjement i julen. Hadde vi blitt oppfattet som grinebitere? Neppe. Når en deler glede over å få lov til å bety noe for noen, så er det så uangripelig. Dette landet trenger reformasjon. Reformasjon og omvendelse fra ateistisk, navlebeskuende materialisme. Julen er en slikt utgangspunkt for å forkynne og demonstrere evangeliet. Jeg drømmer om at vi virkelig skal gripe muligheten.
Så hvorfor skriver jeg dette? For å ødelegge julen med dårlig samvittighet og heve meg over andre med sur pekefinger? Nei. Jeg skriver det, fordi jeg prøver å forstå hva Guds ånd i hjertet med sin milde stemme forsøker å nå meg med. Hva betyr det? Hva betyr det ikke? Og så lurer jeg: Er det bare jeg som tenker slik som dette? For om det er flere som har litt blandete følelser med en jul i overflod innenfor godt beskyttede fire vegger, så kanskje er tiden nå for å gjøre noe med det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar