Salmisten stiller et veldig viktig spørsmål i denne salmen:
Hvem kan fortelle om alle Herrens storverk, fortelle om det herlige han har gjort?
Det kan virke som et retorisk spørsmål, der svaret er "Nei, selvsagt: Ingen". Guds storverk og det herlige han har gjort er langt mer enn vi har oversikt over. Men om en leser salmen i sin helhet, så vil en se at spørsmålet likevel ikke er uten betydning. Salmisten stiller spørsmålet for å lære oss noe - gi oss et fokus. Han viser oss at det er direkte farlig å være likegyldig til det Gud gjør imellom oss, og i livene våre. Det å tenke at dette er ikke viktig nok eller stort nok til å dele, stenger døren for en dypere Gudsrelasjon, større håp, større tro, mer gjennombrudd og glede i Herren. Tvert imot, så leder det galt av sted.
En apostel reist opp av Kristus delte hvordan han etter å ha sett den første helbredelsen når han ba, fortsatte å fortelle om det i et halvt år. Hvorfor? Fordi han så ikke noe flere helbredelser på 6 måneder, så han holdt fast i den ene som han hadde opplevd, og fortsatte å feire den seieren. Idag ser han slike mirakler daglig. Tilfeldig? Neppe!
Salmisten ser i salmen på Israels historie når de ble ledet ut av Egypt, et storverk, et under og en frigjøring Gud gjentar opp igjen og opp igjen og opp igjen og opp igjen. Hvorfor? Fordi Israel selv ikke gjorde det, så han måtte stadig minne dem på det. Var det slutt på under? Nei, ikke fra Guds side. Men å glemme de under Gud har gjort, stenger døren for de under Gud ønsker å gjøre. Det var en generasjon som ble ledet ut av Egypt som resultat av det ene undergjerningen etter den andre. De ble på mirakuløst vis ledet gjennom Sivsjøen, og Gud holdt dom over fiendene deres. Da feiret de med sang og dans - den éne gangen. Det faktum at denne generasjonen i Israel feiret Guds underverk kun denne ene gangen, var utgangspunktet for deres undergang i ørkenen. Salmisten sier at snart glemte de "det han hadde gjort". Glemte de bibeltimen? Ja, de glemte bibeltimen x10, for når Gud handler, så taler han. Guds gjerning er Ordet levendegjort. Se for deg Israelittene i ørkenen. De fikk mirakuløs mat hver dag. Klær og sko ble på mirakuløst vis ikke utslitt. De var ingen av dem som haltet eller snublet - de levde i overnaturlig helse. Og så hadde de altså på mirakuløst vis blitt berget fra undertrykkerne. Hadde de noen grunn til å holde fest innfor Gud hver dag? Så absolutt! Gjorde de det? Nei!
Salmisten viser oss at denne mangelen på evne til å glede seg og undre seg ledet folket i synd og opprør. De gjør opprør fordi de ønsker seg mer variasjon i kosten. Det er en naturlig ting å bli lei av samme mat over tid. Men allerede før de ble lei av den skulle miraklet som lå på bakken hver dag fortalt dem noe om Guds miskunn, godhet og forsørgelse. De burde ha tenkt at når Gud kan skape dette brødet ut av ingenting i ørkenen, så kan han helt sikkert gi oss kjøtt som er dobbelt så bra som det vi spiste i Egypt. Heeeeeeerrrrrlllliiiiiiiiig! For en Gud vi har! Hei, Moses, hør på oss! Tror du ikke Gud kan gi oss kjøtt i ørkenen, også? Sure! Ingenting er umulig for ham! Men istedet snakket de negativt om det underet Gud hadde gjort, og krevde kjøtt i vantro istedet for å be i tro. Var Gud motvillig til å gi dem kjøtt? Tvang klagingen deres Gud til å gjøre noe han egentlig ikke ville? Jeg tror ikke det. Bibelen viser oss at det som gleder Gud er tro og tillit. Gud gav dem kjøtt på tross av opprør og vantro, men hadde samtidig avsky for den grådigheten som vantro skaper i oss mennesker. Mannaen kom hver dag. De fikk beskjed om at de IKKE skulle ta mer enn det de trengte for én dag og at de IKKE skulle spare til neste dag. De skulle lære å stole på Guds forsørgelse g hans trofasthet. Nå spiste de kjøtt som om de aldri skulle få det igjen. Hvorfor? Fordi nok et under ikke passerte øyene og de andre sansene og gav hjertet lys, så de kunne forstå at Gud er evig og trofast. Han fordufter ikke.
Det forundrer meg hvor lite tid vi bruker på å fortelle om det Gud har gjort imellom oss i forhold til hvor mye tid som brukes på bibelundervisning. Det skrevne ordet synes å ha forrang foran det levendegjorte Ordet. Bibelen sier at bokstaven slår ihjel, mens Ånden gir liv. Nå er det mye godt som kan komme ut av en inspirert undervisning - det skaper tro, glede og innsikt. Men dersom vi ikke kan vektlegge vitnesbyrdet i større grad og lære å feire dem på ny og på ny og få innsikt og tro av det, så vil vi lide samme skjebne som den første generasjonen av Israelitter. Vi er kommet ut av Egypt, men vi inntar ikke løfteslandet. Hva? Kommer vi ikke til himmelen? Selvsagt gjør vi det! Og det er nettopp det som er problemet. Vi dør i ørkenen og kommer til himmelen uten å ha fullført oppdraget. Selve spørsmålet demonstrerer mangel på Guds rike forståelse. Vi er kalt til å fullføre oppdraget og bringe himmelen ned hit. Vi ber ikke i Herrens bønn: Ta oss til ditt rike. Herren har lært oss å be: La ditt rike komme. La din vilje skje her på jorden som i himmelen. Det er umulig å fullføre dette oppdraget uten mirakler. Når Jesus sendte disiplene ut til å forkynne Guds rike, så var befalingen å demonstrere riket og forklare og forkynne det. Vend om, for Guds rike er nær! Vi er kalt til å gjøre disipler som lærer å holde alt Jesus har befalt, mirakler inkludert. Da må historien om den levende Jesus få leve imellom oss. Det Gud har gjort i våre liv, gjennom oss og våre trosvenner i vår by og nabolag. Alt som hindrer oss i å tenke: det skjer ikke her, det gjelder ikke oss, det gjelder ikke meg - det må elskes frem og få plass. Mange er opptatt av karakter og kjærlighet. Det er flott, riktig og bra. Men bibelen snakker om tro og kjærlighet. Her gjelder bare tro virksom i kjærlighet. Hverken tro eller kjærlighet fungerer hver for seg. Det blir som motor uten bensin, eller bensin uten motor. Karakter dannes ikke bare gjennom menneskefølt sympati og gode ønsker. Karakter dannes gjennom den tro som berører Guds hjerte og en guddommelig kjærlighet og medfølelse som forandrer menneskers ellers håpløse situasjon. Hvis vi kristne hadde vært like god på å framsnakke Guds verk imellom oss som "fotballidioter" framsnakker Martin Ødegård, så hadde vi tatt noen gode steg i se Guds plan fullført. Israel feiret den ene gangen, og de feilet. Hvor mange ganger skal vi feire?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar