Jesus tar et oppgjør med noe han kaller Nikolaittenes lære/gjerninger. Skriftlærde og teologer har delte meninger om opphavet. Noen mener det hadde sitt opphav i en av menighetstjenerne som ble utpekt i Apg 6. Men selv kirkefedrene delt i synet på hvor vidt Nikolas var en vranglærer, eller om han bare var misforstått og at hans navn urettmessig var misbrukt av såkalte etterfølgere. Så da er vi like langt? Ikke helt. For det første står det noen konkrete ting om konsekvenser av Nikolasimen, og det skal vi komme tilbake til. Men i tillegg knyttes Nikaloismen til Bileam, og bare det gir en hel del innhold og forståelse, for både Nikolas og Bileam betyr å "herske over folket". Jesus både forkynte og demonstrerte tjenende lederskap, og når han arbeidet på disiplene sin karakter var dette et av område han fokuserte mest på; for våre menneskelige tendenser er seiglivete greier. Derfor var også apostlene tydelig på at de så på seg selv om Kristi tjenere (1. Kor 4.1), ikke herrer over de troende, men medarbeidere på deres tro og glede (2. Kor 1.24). Også de som apostlene innsatte til ledere i de menighetene de plantet skulle gå fram i samme spor, ikke som herrer men som forbilde og tjenere (1. Pet 5.3). Jesus sier at han hater Nikolaittenes gjerninger. Jesus er ikke kjent for bare å være rund og snill, men også radikal, tydelig og til tider sint og opprørt. Det er en fiende som vil ødelegge Guds verk, menneskeheten og skaperverket, og når det kommer til dette, så ligger øksen ved roten. Det er ikke alltid at barna skjønner når foreldre blir sint og opprørt, men i mange tilfeller så oppdager de det når de blir eldre og blir da takknemlige for foreldrenes trofaste rettledning. Jesus rett ut hater verdens måte å håndtere lederskap på. Det byr ham imot. Og når han ser dette i sin menighet, så er han harmdirrende og full av sorg. Hvorfor så opprørt? Fordi en stiv organisasjon erstatter det som skulle være et levende legeme. I organisasjon går alt "i linjen", ingen gjør noe med mindre det står i stillingsinstruksen. Vi gjør som vi får beskjed om. En har etterhvert funnet ut at dette hindrer kreativitet og til dels effektivitet, og har innført begreper som teamarbeid og prosessledelse. Men bunnlinjen i organisasjoner er like fullt at det er en på toppen, og linjen består fordi vi må ha svaret på følgende spørsmål: Hvem har ansvaret? Målet for en administrerende direktør er ikke å fostre to nye administrerende direktører som kan overta for at selv kan tre av og sendes inn i et nytt markedsområde. I organisasjoner hentes man inn når en trengs. Man hentes ikke inn i en familie, man tilhører først og fremst, og dernest tjener en sammen. Men i Jesu familie trenes vi et felles legeme som utsendt i et felles oppdrag. Målet om å utruste og oppmuntre og bygge hverandre opp gjennomsyrer alt som foregår på alle nivåer. Multiplikasjon er Guds vekstprinsipp. Tren trofaste mennesker som også kan trene andre (2. Tim 2.2). Her er det ikke skille på eiere og medarbeidere, eller mellom menigheten og oppdraget eller "arbeidet". Oppdraget er Jesu oppdrag til sin menighet. Cellegrupper planter cellegrupper, menigheter planter menigheter, og apostoliske team fostrer nye apostoliske team. Er det apostoliske team som fostrer menigheter eller er det menigheter som fostrer nye tjenestegavene, spør noen? Svaret er: Ja! I iveren etter å sette alt inn i et system hvor arbeidet og menigheten skilles at, så kan en få en kultur hvor en sitter og venter på "autorisasjon" for alt mulig. Men vi ser altså at når forfølgelsen slo inn i menigheten i Jerusalem, så ble det nye menigheter ut av det. Og dem som forkynte og startet det hele var helt vanlige troende. De hadde til og med så "dårlig" opplæring at de ikke "skjønte" at de bare skulle forkynne til jøder. De fulgte bare Åndens ledelse. Hvem som ledet an i ekspansjonen for evangeliet og fulgte Jesu befaling til punkt og prikke, kan man jo lure på. Men hvor hadde de autoriasjonen ifra? Nettopp: Jesus! Han hadde autorisert dem ved å fylle dem ved Ånden og det grunnleggende hadde de lært av apostlene: Jesus er Herre, og han utøver sitt herredømme igjennom Ånden. Så følg Åndens ledelse! Enn bibelen? Jo, da; de lærte noen skriftsteder, i GT og grunnleggende sannheter om Jesus, men sånn luksus som egen bibel hadde de færreste. Du ser, apostolisk kristendom formidler Jesu autoritet på en myndiggjørende og frigjørende måte. De gjorde det de var opplært til - å dele de gode nyhetene om Jesus, Guds savlede, og det satt sånn i ryggmargen at ikke en gang en forfølgelse som drev dem fra hus og hjem fikk dem ut av fatning og fokus. Ut fra en av disse menighetene som ble startet av vanlige troende, ble det sendt to nye apostler til et oppdrag som utvidet horisonten for evangeliet. Ble de sendt ut? Ja! Av menigheten og av Ånden. Men en kan ikke ta en modell og gjøre det til modellen. I Efesus, en av de de få byene hvor Paulus lyktes å bli værende over lengre tid, startet Paulus en bibelskole, og ut fra den sendte han folk han trente på apostolisk oppdrag. Så her var apostelen i ro og nye disipler ble sendt ut. Det er også en modell. Ut fra dette ble det dannet nye menigheter, og noen av disse hadde ikke sett Paulus ansikt til ansikt. Men uansett om vi opplever å bli sendt til et annet sted eller er på sted over lenger tid, så er vi like mye sendt. Paulus tenkte ikke at han nå ikke var i arbeidet, men i menigheten i Efesus. Man er i begge deler; alltid. Oppdraget og menighet er så nært knyttet sammen at det gir liten mening å skille det. Du er like mye sendt, enten det er på jobben, i nabolaget, i den nye bydelen hvor det ennå ikke er noe levende uttrykk for Guds rike, eller blant de fattige i Bangladesh. Du er like mye sendt uavhengig av hvor du får lønnen din ifra. Jesus snakket om menighet før han gav misjonsbefalingen. Du kan ikke skille fellesskap og oppdrag. Apostoliske team er også menighet. Gud er menighet, for han er et kjærlighetsfellesskap. Når Gud vil ha menighet, så er det fordi han vi ha et uttrykk av seg sjøl. Menighet er ikke en greie, det er en person; Kristus - Guds salvede (1.Kor 12). Menighet er en del av oppdraget fordi Gud er felleskap og handler ut fra fellesskap. Oppdraget er å fylle hele jorden med kunnskap om Herrens herlighet, å bre ut Guds rike og i den prosessen modnes som felleskap, så kongen kan komme tilbake og finne en brud som har fullført oppgraget og gjort seg klar til fest. Du ser at fellesskap er en viktig del av den herligheten vi er ment å bre ut.
Både Guds rike og menighet kan reduseres til det som skjer søndags formiddag, men da har en skjønt lite av oppdraget. Det er helt nødvendig å se at Guds rike uansett er større en det lokale uttrykket en er en del av. Gud er alltid større enn det vi er involvert i, uansett hvor langt han tar oss. En slik erkjennelse holder oss ydmyke og i undring over Guds verk. Vi er nyttige, men ikke nødvendige og uerstattelige i forhold til oppdraget. Vår uerstattelighet har med hvem vi er å gjøre ikke hva vi gjør. Vår identitet formes i fellesskapet med Gud, og alt vi gjør kommer ut fra det. Fellesskap er en verdi i Gud. Det er noe Gud er. Derfor vil troende alltid og til alle tid søke fellesskap. Så viktig er fellesskap at når de troende i Kina ikke en gang kan avtale når og hvor de skal møtes pga forfølgelse, så leder Den hellige ånd dem sammen på overnaturlig vis.
Vi mennesker har en svakhet for system, også når system hindrer vekst. Vi er svake for helter som vi kan identifisere oss med oss som lever det vi ikke tør å leve ut drømmen sjøl. Det er derfor fotball og idrett er så populært at en enkelt fotballspiller kan selges for en halv milliard. Det er den moderne form for heltedyrking. Vi har et lag som vi heier på, fotballspillere som vi assossierer oss med. Selv sitter vi godt plassert i sofaen, og mener vi vet best. Bibelen viser oss at hele hensikten med tjenestegaver er å få oss i funksjon. Tjenestegaver er trenere. Men trening gjør ondt og er ubehagelig, så vi "pastoriserer" dem, og dreper Guds ordning for liv og vekst. Vi lar dem gjøre jobben, og heier på den ene eller den andre, alt etter smak og behag. Det er lett å bli smigret av menighetens heiarop dersom en ikke har en klar visjon. Men om korset virker i deg betyr ikke heiarop noen ting dersom hensikten er feil. For en Jesu tjener er overflødiggjøring alltid målet. Paulus prøver å få korinterne til å bli modne. Han sier at han håper at de kan ha sånn fremgang mellom dem at de vokser opp og tar del i oppdraget. Da kan de sammen nå utenfor Korint. I Romerne 15 ser vi at Paulus nærmer seg målet. Han sier at han ikke lenger har virkerom i de traktene og han ønsker å dra til nye områder. Likte de ikke Paulus lenger? Neppe. I Efesus var de tårevåte da Paulus gjorde det kjent for dem at de ikke kom til å se ham igjen. Paulus viser til det faktum at menighetene hadde vokst frem til å gjøre jobben, slik han ville gjort det sjøl. De var på oppdraget. Livshjulet var etablert, og han hadde fullført forkynnelsen av evangeliet. Det er slik i et far-sønn forhold at sønnen vokser opp og tar mer og mer ansvar. Det er naturlig utvikling. Dersom du oppdrar barn, så vil de en dag komme til å oppdra deg. Er det noe galt med det? På ingen måte. Det betyr bare at du har lyktes. Om du har oppdratt dem med respekt, så vil du få respekt tilbake, men likevel tydelig melding om du viker av fra det du har lært dem. Det kan gjøre irriterende vondt for en som mener at nå er tiden for oppdragelse over; men Gud oppdrar oss hele veien, og han bruker hvem han vil; og han tester våre ydmykhet og lærevillighet.
Jesus lengter etter å få kroppen sin ship shape. Da er nikolaismen - herskerskap og heltedyrking istedet for tjenerskap og utrustning - som Jesus hater - en hindring. Både tjenestegaver og resten av Kristi kropp har et ansvar. Nikolaismen dreier seg om ikke å la seg styre av penger, slik Bileam gjorde, eller styre gjennom penger. Tjenestegavene til å være tro mot oppdraget om å utruste Kristi kropp, og de troende for øvrig til å si nei til det behagelig livet det er å leve gjennom andre. Dersom menigheten som betaler lønna ikke er interessert i å bli istandsatt til å tjene og vil "pastorisere" lederskapet, så er det bedre å si opp, og velge noen disipler som faktisk vil trenes. På sikt vil det gi mer frukt. Paulus arbeidet i perioder, fordi han ville være fri til i alle sammenhenger å være tro imot oppdraget. Han ville iallefall ikke ha lønn av den umodne menigheten i Korint, selv om de ble fornærma og mente at han ikke var like glad i dem som de andre (2.Kor 11.7-10). Å bli bundet av noen som ikke skjønte oppdraget passet Paulus seg vel for. Men han hadde en drøm om at de skulle våkne og bli partnere i å bre ut Guds rike slik menigheten i Filippi var. Men alternativet var aldri å gå under åket med selvefokuserte og barnslige kristne.
Å skille "arbeidet" og menighet er lite fruktbart. Det er riktig at de vi sender representerer oss, og støttefunksjoner for dem som etablerer arbeidet på nye områder er viktig. Men det er like riktig at de som er sendt av oss, har sendt oss der vi bor i det samme oppdraget, og at vi støtter hverandre, ber for hverandre og setter mot i hverandre. Om ikke den lokale menigheten har sånn del i arbeidet og oppdraget at den selv pionerer i området rundt seg, så er den ikke blitt apostolisk, men er forblitt umoden, slik som menigheten i Korint. Vi er blitt tilskuere på tilskuerbenken. Vi kan bli mer opptatt av merkelapper, titler og definisjoner enn å få jobben gjort. Er du i arbeidet eller bare i lokal menighet? Ja! Alle trenger en base og et fellesskap, og alle trenger å se at vi er sendt. Her er det mye å hente i begge ender, både for tjenestegaver og menighet. Det er først den generasjonen som våkner og tar oppdraget alvorlig som får gleden av å se det fullført og se kongen komme tilbake.
Nikolaismen og Bileamismen har flere sider ved seg som også er tydelig i Åp 2. Bileam forledet Guds folk til å leve lovløst og utsvevende. Noen knytter Nikolaismen til en form for gnostisisme som lærte at det var ånden som var helliggjort. Hva du gjorde men kroppen betydde ingenting. Det er selvsagt ikke hva bibelen lærer oss. Vi skal få igjen for det vi har gjort med våre hender, er dens klare budskap. Gresk dualisme hvor ånd og kropp er helt atskilt er helt utenkelig i forhold til bibelens lære. Til og med i oppstandelsen skal vi ha en kropp - en åndelig en, som ikke er begrenset til tid og rom. Mennesket vil til alle tider være ånd, sjel og kropp. Vi finner parallellen i vår moderne tid, hvor tro uten omdendelse og lydighet, rettferdighet uten helliggjørelse, og nåde uten dom, luller oss inn i en selvtilfredshet og selvfokus som ikke gudelig og fruktbar. Om nåden ikke kan tas imot forgjeves, fordi den misbrukes til selviskhet og lovløshet, så er det det ikke bibelens nåde en snakker om. "Tilgivelse er hos deg, så vi skal frykte deg." (Sal 130.4). I vår vestlige verden er "lysten til alle andre ting" en utfordring, som kan gjøre oss ufruktbare og tørre, og en må tøre å stille seg spørsmålet: hvem tjener jeg egentlig? Mammon (penger, velstand og bedagelighet) eller Herren? Når Jesus snakker om avgudsoffer og hor, så er det mer enn seksuell umoral hans snakker om. Igjennom hele Israels historie, så ble Gud opprørt over at folket hadde mer tillit til andre guder enn ham. I vår vestlige verden kan vi fort få mer tillit til våre velstand, vår "opplyste" kunnskap og vårt demokrati. Skille mellom teori og praksis som er blitt så moderne, ligner ikke rent lite på gnostismen i det første og andre århundre. Det som betyr noe, er at vi har rette kunnskapen og "læren". Om vi setter det ut i live betyr mindre. Filosofien er den samme. Vi har en tendens til å koble kunnskapen ifra virkeligheten. Men bibelen er ikke virkelighetsfjern; snarere veldig virkelighetsnær. Det handler om det livet vi lever, som vil vise om vi er troende og trofaste eller snarere "praktiske" ateister og driver hor med humanistisk ateistisk filisofi og tankesett og tilber det skapte mer enn skaperen.
Herre, kom! Gjør bruden din i stand! Du ser etter det vi gjør mer enn det vi sier. Så mange av oss har forlatt den første kjærlighet og de gjerninger som følger den. Hjelp oss å la det bli alvor, så vi vender om, og lar oss trene i din hær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar