Det daglige offer (4. Mos 28)

En kan lett gå seg vill i alle regler og forordninger om offer i GT. På en måte er det også et tilbakelagt stadie. Alle syndoffer er blitt erstattet av det ene syndoffer som for alltid gjør dem fullkomne som er blitt helliget. Allerede i salmene ser vi at David hadde grepet at det er noe annet enn offer av dyr Gud er på jakt etter. Han profeterer om Messias når han sier:

"Du har ikke glede i offer og gaver– 

du har åpnet mine ører – 

brennoffer og syndoffer krever du ikke." (Salme 40.7)

eller:

"Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Offer for Gud er en sønderbrutt ånd.

Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte." (Salme 51.17-19)

 Hebreerbrevet tar tak i denne åpenbaringen når det sies:

"La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn." (Hebr 13.15)

Selv om det er slik at noen ting i GT ender og får sin slutt i og med det nye testamente, så er det skjult i GT noen prinsipper som fremdeles står. Hebreerbrevet sier noe om at vi stadig skal være fram vår lovprisning som offer. I GT understrekte Gud at det var offer som var daglige og som ikke måtte opphøre. Vi får vite at det å ha åpne ører til å høre hva Gud sier og et sønderknust hjerte til å ta imot og utføre det han sier til oss, er det rette offer. David sier at lovprisning er et offer som Gud gjerne tar imot. Alt dette har sin plass og gjelder i den nye pakt. Hebreerbrevet er nøye og føyer til "ved ham". Hvorfor? Fordi uten ham, kan vi ingenting gjøre - heller ikke gi lovprisning slik at det er til behag for Gud. Og: Det er ingenting som er en større kilde til lovprisning i livene våre enn Jesus Kristus. Gud har sånn opphøyd ham, at det er ingen som har noe større navn. Og hans seier og storhet er blitt vår seier og storhet. Ved ham kan vi daglig øse av frelsens kilder med glede. Vi har en glede som ikke kan rommes i ord. Det er en takknemlighet som veller fram fra en kilde i vårt indre - han bor i oss ved sin Ånd.
En stor utfordring for oss er at vi kan bli så vant til frelsesgodene, at vi tar dem for gitt. Vi har fred i hjerte. Ja, vel. Det har vi hatt i 20 år, og vi husker ikke hvordan det er å leve uten. Hans nærvær er tilgjengelig for oss, og slik har det vært så lenge vi kan huske. Takker vi ham for dette med samme inderlige glede og overgivelse som da vi først opplevde dette? Har kjærligheten til Gud fått slå rot i hjertene så takknemlighet er det som preger oss og er atmosfæren vi omgir oss med? Er det å sette av tid til å tenke over alt det gode vi har i Kristus og takke ham for det, noe vi gjør daglig? Vi kan sette oss ned med bibelen, daglig, og det er en veldig god ting å gjøre - den vil gi oss grunner til å takke, lengte, be og å bli rettledet. Men Guds ord er ikke først og fremst en regelbok. Guds ord er en kjærlighetshistorie - den handler om hvordan ekte kjærlighet i relasjoner har skapende kraft, og det som mer er: har evnen til å forsone det uforsonlige. Hvorfor skapte Gud? Fordi han elsker? Hvordan elsket han før han skapte? Far, Sønn og Hellige Ånd lever i en kjærlighetsrelasjon. Gud er kjærlighet, og den kjærligheten ville han dele med oss. Han trengte det ikke. For Gud var allerede en kjærlighetsrelasjon fra evighet av. Det hører med til kjærlighetsrelasjoner at det er noe vi prioriterer. Hvor mye vi elsker Gud, kan vi se av hvor mye tid og energi vi legger i den relasjonen. Jesus advarer mot "lysten til alle andre ting". Og da er ikke greia at vi skal si opp jobbene våre og bo i rønner av hus fordi vi ikke vedlikeholder dem, men hva som kommer først. Vi har mange forskjellige måter å ha fellesskap med Gud på. Det er fullt mulig å ha fellesskap med Gud mens du tar oppvasken. Noen liker å gå ut i naturen, og kjenner takken til Gud stige opp for alt det vakre. Personlig elsker jeg å sette med meg gitaren og pianoet og løfte hjertet mitt til Gud. Andre setter seg ned med bibelen og opplever det som plassen hvor fellesskapet med Far, Sønn og Hellig Ånd blomstrer. Dette kan også forandre seg fra periode til periode. Spørsmålet er: er det daglig offer som stiger opp fra hjertet ditt? Eller har takken stilnet av? Vi kan smile av folk som er så himmelvendte at det virker som om de har ramlet ut av denne verden. Men i Vesten så er det en større fare at vi har blitt så fanget av verden at den har blitt vår venn, og at frelsen ikke egentlig er noe som angår oss i vår daglige vandring.
Bibelen advarer: vennskap med verden = fiendskap mot Gud. Hvorfor er det slik? Fordi verdens vis er uavhengighet av Gud. Vennskap med verden har ingenting med hvor mye du eier. Vennskap med verden er hvem du har fått det ifra og hvem du deler det med. Du kan tjene Gud med hus, bil og hytte. Du kan tjene Gud på arbeidsplassen din, og utgjøre en forskjell. Vi har ofte et skilt på døren hvor det står hvem som bor der. Det vi må gi rom for er Far, Sønn, Hellig Ånd og en skokk med engler. De burde også stå på skiltet, for alt hans er vårt, og alt vårt er hans. Det er mer glede i hus, vil og hytte når vi får dele det med Far og han får vise hvordan vi kan bruke dette som redskaper for ham og hans rike. Du vil fort finne ut at slik Gud deler alle ting med oss, så vil han lede oss til å dele våre ting med andre - hus, mat, bil, hytte, båt, penger, tid eller hva det nå er. Men alt dette springer ut fra en daglig offer - takknemlighet for den Gud er og det han gir. Det er et privilegium å tjene Gud - det er en ære - det er ren glede. Det er ikke en straff som vi må godta for å få del i frelsen. Gud lurer oss ikke. Nei, han inkluderer oss i sin familieplan. Kom som du er og bli som Gud: kjærlig, nådig, raus, inkluderende, trosbyggende, oppmuntrende, glad, tydelig, retningsgivende, utfordrende. Vi har alle deler av dette, noe mer det ene enn det andre og alle har muligheter for vekst. Det begynner med det daglige offer. Det begynner med 5-10 minutter til å tenke og takke. Begynner du blir det fort mer, og du vil oppdage at takknemlighet er en energikilde som aldri går tom.