"lógos (G3056), the expression of thought, while rhḗma stands for the subject matter of the word or the thing which is spoken about."Rhema er mer selve innholdet i det som formidles. Kristi rhema er Kristus selv. Og så mye som ord og forkynnelse er sentralt og viktig for å skape tro, så har vi i stor grad redusert Guds vitnesbyrd om Jesus til bare ord. Når bibelen snakker om at Guds vitner om sin Sønns evangelium, så virker det som om at der er mer enn ord Gud er opptatt av:
"Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender." (Apg 14.3)
"Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje." (Hebr 2.4).Skal en formidle den herliggjorte, oppstandne Kristus på en helhetlig måte, så det gjør noe med evnen til å lytte med interesse og undring, så hører Guds vitnesbyrd med: "Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde." (Apg 8.6, BGO). Når Paulus utfordrer sine kritikere i Korint, så er det kraften han etterspør, ikke ordene, for i Guds rike følger det kraft med ordene - Guds ord er mektig - det er virkekraftig. Hvordan vet vi at det er Guds ord vi hører? Et viktig tegn er at det følger kraft med. Gud gir nemlig sitt nådesord vitnesbyrd.
Tilbake til Israelsfolket og Moses' utfordring til å utruste dem med tro. Han hadde ledet en generasjon ut av Egypt som på tross av alle de undergjerningene Gud gjorde for dem, var full av vantro. De trodde ikke at han kunne oppfylle løftet om å føre dem inn i landet på grunn av høyre murer og noen få kjemper. Moses er nøye med å fortelle den nye generasjonen dette. Ser de ikke hvor irrasjonelt det er å trekke Guds intensjoner og evne til å fullføre det han har sagt i tvil? Når Gud gjør et under, kan han vel gjøre et annet - er ikke det logisk? Han ber dem om ikke å glemme det de har sett med egne øyne (5. Mos 4.9). Tro kommer ikke bare gjennom ørene. Det kommer gjennom øyene, også. Jesus sier til disiplene som nettopp har vendt tilbake fra misjonstur og har vært vitne til mange undergjerninger: "Salig er de øyne som ser det dere ser." (Luk 10.23). Men akkurat som vi trenger å forstå det vi hører, så trenger vi å forstå det vi ser. Vi kan lagre bildet i hodet av det vi har sett. Men enda sterkere blir minnet dersom vi legger oss på hjertet det vi kan lære av det vi ser og setter språk på det. Da blir Guds gjerning i seg selv et ord, et løfte, en profeti, en rettledning. Dette er Moses sitt anliggende. Han minner dem om de kjempene som de selv og andre folk har bekjempet (5. Mos 3.11; 2.10ff), og hvordan de har inntatt landområder på østsiden av Jordanelva, og hvoran de vant over en av disse kjempene som de var så redde for. Hva er poenget? Jo, når de har slått folkeslag og kjemper før ved Guds nåde og hjelp, så må de lære av det at Gud selvsagt ikke har noe problem med å føre dem inn i landet på andre siden av Jordan. Akkurat som den forrige generasjonen burde ha lært at når Gud er istand til å føre dem ut av Egypt og fri dem fra den forfølgende egypterhæren og forsørge dem midt ute i ørkenen, så er han selvsagt i stand til å føre dem inn i løfteslandet. At ingen av dem hadde noe militær trening hadde ingenting å si. Vi har så lett for å fokusere på egne ressurser og tenke ut fra det vi kan få til. Når Gud gjør under, så viser han oss hva han har gjort tilgjengelig for oss som borgere i hans rike.
Når jeg leser Skriftene virker det som om Gud blir mer opprørt når vi ikke griper det åpenbare. Et løfte fra Gud skulle være rikelig nok, om vi kjenner ham og hans velde. Et løfte er et ord som plantes i hjertet og som gir oss håp, tro og retning. Men Guds under er løfter oppfylt - det er det skjulte blitt synlig. I hebreerbrevet oppsummerer Gud denne vantro generasjonen med å si at de satte ham på prøve, enda de så hans gjerninger i 40 år. De farte vill i hjertet og kjente ikke Guds veier (Hebr 3.9-10). Altså kan en lære Guds veier gjennom å se og forstå det Gud gjør. Skriftene er til uvurdelig hjelp fordi de forteller oss en hel del det Gud har gjort, og vi kan lære av det. Men det erstatter ikke egne erfaringer. Vi trenger å erfare og å se. Det gir grunnlag for vårt vitnesbyrd om det vi har sett og hørt, og det gir grunnlag for vår forståelse av Gud og hans rike.
Jesus hadde en disippeltreningsskole. Den varte i 3 år. I løpet av de 3 årene fikk disiplene se og erfare hva det betyr at "Guds rike er kommet nær". Det var det budskapet de fikk å forkynne og demonstrere. Jesus myndiggjorde dem til å gjøre mirakler. 12 ble til 72 som ble til rundt 500 disipler. På pinsedag, når de ble ikledd kraft ifra oven fortsatte de i samme spor. Evangeliet ble forkynt og undergjerningene ble forklart: Jesus er på tronen. Guds rike er kommet nær. Vend om og tro! Apostelen Jesus trente apostler som hadde et apostolisk nivå av tro og demonstrasjon. Jesus sin disippeltreningsskole stoppet ikke. Den fortsatte igjennom dem som Jesus hadde trent. Det er min drøm at Guds skal reise opp slike disippeltreningsskoler. "Dere studerer Skriftene fordi dere tror at dere har liv i dem, og disse er det som taler om meg," sier Jesus. Ikke teorien om Kristus, men selveste Kristus - hans liv, hans kraft, hans kjærlighet demonstrert. Når forkynnelse av evangeliet blir svaret på det undrende spørsmålet: "Hva er dette?", så vil frimodigheten til å dele og forkynne øke med mange 100%. Det er så lett for, spesielt i vår intellektuelle vestlige verden, at teologisk teori erstatter gudommelig erfaring og liv. Om Europa skal se vekkelse, så må vi se en reformasjon på dette området. Og jeg tror den kommer, for verden står over for utfordringer som intellektuell kraft og menneskelig kløkt alene ikke kan løse. Svaret er Kristus i oss, håp om herlighet. Kom, Herre Jesus! Gjør klar din brud, akkurat så herlig som du fortjener!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar