❝1 Hør på meg,
dere som jager etter rettferd,
dere som søker HERREN!
Se på klippen dere er hugget ut av,
på brønnen dere er gravd ut av.
2 Se på Abraham, deres far,
og på Sara, som fødte dere!
For han var bare én da jeg kalte ham,
men jeg velsignet ham
og gjorde ham til mange.” (Jes 51:1-2)
I veldig mange av de større profetiske Skriftene i bibelen så finner man en mønster. Først en oppgjør med et frafallent Israel og et kall til omvendelse. Dernest et oppgjør med de omliggende landene, som faller under samme dom som Israel, fordi de lever vel så mye i opprør. Dette etterfølges med løfter om gjenopprettelse, først til Israel og så til de omliggende landene, med forkynnelse av dom over den som førte dom over dem. Det er flere ting å undre seg over i dette, og det er fullt lov å undre seg. Når David fikk valget mellom ulike former for dom fordi han og Israel hadde blitt overmodige og uavhengig av Gud i hjertene sine, så var David veldig tydelig på en ting når han fikk tre ulike valg fra Herren:
❝David sa til Gad: ‘Jeg er i stor nød. La meg helst falle i HERRENS hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.’ ” (1 Krøn 21:13)
I et velfungerende og velstående samfunn som vårt, kan man lett tenke at det er lettere å finne medmenneskelighet hos mennesker enn hos Gud, men det er nettopp slik det ikke er. I den grad vi finner medmenneskelighet og barmhjertighet hos mennesker, så er det Guds verk - ikke noe de kan skryte av overfor Gud - det er jo ham de har fått den egenskapen av. Men mennesker og samfunn som over tid vender Gud ryggen, blir overlatt til sin egen manglende dømmekraft. Stor makt i slike menneskers hender, er ikke noe vi skulle ønske å møte uten Guds skjermende hånd over livene våre. Det krever en enorm ryggrad og gudsfrykt å håndtere stor makt på verdenesarenaen - veien til maktmisbruk og overgrep er nemlig veldig kort, og en skal ikke lese mye verdenshistorie for å finne mange eksempler på dette. For David var valget helt opplagt. Guds hjerte kjente han til - han visste godt hvor langt Gud strekker seg i å vise miskunn og barmhjertighet. Mennesker som ikke kjenner eller anerkjenner Gud, derimot, kunne vise en råskap som det kan være vanskelig for moderne mennesker som aldri har opplevd krigens grusomheter, å forstå. Når Israel nektet å vende om, så var Guds trekk å gå bort fra nærværende dom til fraværende dom. Det skal en ikke ønske seg. For da går en fra å falle i Herrens hender, til å falle i menneskers hender, og David forstod godt forskjellen. Fraværende dom er dom i ytterste konsekvens, og da er det ikke mye nåde å finne. Det kan virke som Gud helt har forlatt verdensarenaen og bare lar det skje det som skjer. Men helt borte er ikke Gud. Han beskriver flere steder i profetene dette mer som “et øyeblikk”. De som var vitne til at gravide med sprettet opp med kniver, voldtekter og nedslakting; spedbarn som ble slengt i bakken og fikk hodet knust - de tenkte nok ikke på frasen “et øyeblikk”. For dem endte livet i den ytterste og største fornedrelse. Ondskap, slik den tar form, når Gud trekker seg unna, har en karakter som på ingen måter er fantasiløs - ondskapen tar kreative former; den er like sadistisk som den er gjennomsyret ond. Det handler om å bryte ned mennesker, å undertrykke gjennom et terrorvelde. Guds kall til omvendelse i profetene hadde en faderlig og myk tone i seg: “Hvorfor vil dere bli hersket over av fiendene deres heller enn å tjene meg? Vil dere sjøl virkelig så vondt?” I menneskers opprør ligger den overmodige idéen om at vi kan styre og beskytte oss sjøl. Det er en villfaren illusjon. Det går bare inntil det overhodet ikke går lenger - og skiftet skjer så fort at en lurer på hva som skjedde. I Europa har en over en kort periode gått fra det en trodde var fred og fordragelighet til trussel om krig. Milliarder av offentlige midler går nå med til å ruste opp millitæret - det som før gikk til å bygge samfunnet på andre områder. Trusselen kommer ifra øst, og Putins Russland går frem med en voldsom brutalitet. Slik også Babylon gikk frem mot Judea og Jerusalem når de ble bortført. På den ene siden er dette dom som Gud lar skje. På den annen side overlot han Israel i hendene på folk som ikke engang var den minste interessert i å høre hva Gud ville si. Derfor ble dommen så til de grader mye verre. Var Gud fornøyd med Babylon? Er han fornøyd med Putins Russland, selv om de altså truer et liberalt og frafallent Europa? Nei, på ingen måte. For når dommen er overstått, tar ikke Gud mye for å dømme dem som holdt dom. For den måten dommen bli utført på, var på ingen måte et uttrykk for Guds ønske og vilje, og det er her vi kan slite med å forstå logikken. Men hvorfor lot du det skje, da, Gud, hvis det ikke var dette du ville? Og vi kommer tilbake til dette: Gud tvinger ingen til å vandre med ham - vi må faktisk velge dette sjøl. Men om vi absolutt vil vende Gud ryggen, så får vi altså på et tidspunkt det vi ber om, selv om vi på ingen måte forstår rekkevidden av valget. Bibelen er tydelig: Gud vil ikke at noen mennesker skal gå fortapt, men heller finne frelse hos ham (2. Tim 2:4), og så er det likevel ikke slik at alle velger dette.
Opplever Gud grusomhetene som begås som grusomme? Ja, han gjør det. Gjør det vondt i Guds hjerte? Ja, det gjør vondt samtidig som han kjenner vreden over menneskers dumskap. Er det noen foreldre som kan kjenne på denne rare blandingen av følelser på samme tid? Sint på barnet for dets dumskap og samtidig medfølelse fordi det til grader fikk kjenne på konsekvensene? Det er egenskaper vi har fått i arv fra ham som har skapt oss, og det er på ingen måte noen som vil anklage oss for dårlig moral av den grunn.
I de neste kapitlene i Jesaja handler mye om gjenopprettelse, og i den gjenopprettelsen - dom over dem som stod for ødeleggelsene. For det er ingen frelse uten dom. Det er ingen legedom uten at det som forårsaker betennelsen tas bort. Men i de neste kapitlene i Jesaja finner vi et enda dypere budskap som ligger gjemt helt fra Abrahams tid; at Gud vil inngå en pakt som han sikrer selv med sitt offer (1. Mos 15). I Jesaja 51 finner vi klippen, brønnen og i denne sammenheng Abraham og Sara. Både Abraham, Isak og Jakob gravde brønner. En brønn er en livskilde, for uten rent kildevann kan verken dyr eller mennesker leve. Når Jesaja snakker en brønn som vi er gravd ut fra og en klippe de er hugget ut av, så er det kilden vi lever ut fra, han er opptatt av.
❝4 Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud,5 og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Den Salvede.6 For det heter i Skriften:
Se, på Sion legger jeg en hjørnestein,
utvalgt og dyrebar;
den som tror på ham,
skal ikke bli til skamme.
7 Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror,
er steinen som bygningsmennene vraket,
blitt hjørnestein,
8 en snublestein og en klippe til fall.” (1 Pet 2:4-8)
❝12 ‘...Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.’ 13 Jesus svarte: ‘Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. ’ ” (Joh 4:12-14)
❝Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.” (Joh 8:56)
Det er ikke uten grunn at Jesaja peker på Abraham, og det faktum at han ble overmåte velsigna. Slik som David var han en profet og Jesus sier at han så det offeret Jesus gav for vår synd og han frydet seg. Først ved paktsinngåelsen i 1. Mos 15 og senere på Moriafjellet - nøyaktig det stedet hvor Jesus mange tusen år senere skulle bli henrettet på et kors. Paulus kaller Abraham de troendes far, og han bruker historien om Abraham til å bevise at GT forkynner rettferdighet ved tro, og ikke rettferdighet etter lovens krav (Rom 4). Hva er det Gud sier til oss? Han sier at vi skal gå tilbake til livkildene. Det er et fjell - en fast materie - en åpenbaring - en grunnvoll - som står fast. Og det er en kilde med vann som gir liv. Paulus sier at det fulgte en klippe med Israel og hentyder til det faktum at det kom vann fra klippen. Denne klippen vi står på, er ikke bare noe håndfast, men den der livgivende. Og Paulus sier at klippen er Kristus: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (1.Kor 10:4). Klippen er ikke bare fast, den er levende og livgivende, slik Peter sier i sitt første brev.
❝3 HERREN trøster Sion,
trøster alle ruinene hennes.
Han gjør ørkenen hennes lik Eden,
ødemarken lik HERRENS hage.
Jubel og glede skal være i henne,
takkoffer med sang og spill.
4 Lytt til meg, mitt folk,
mitt folkeslag, vend øret til meg!
For lov går ut fra meg,
brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
5 Min rettferd er nær,
min frelse bryter fram,
mine armer dømmer folkene.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min arm.” (Jes 51:3-5)
Gjentatte ganger sier Jesaja at i motsetning til alle dem som hadde undertrykket Israel så hardt: “Alltid, hele dagen, frykter du for undertrykkerens vrede når han prøver å ødelegge deg.” (Jes 51:13), så er det ikke slik med Guds frelse. For han sier:
❝Men min rettferd skal vare til evig tid,
min frelse fra slekt til slekt.” (Jes 51:8)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar