Høydepunkter ifra Jesaja - Del 27 - Jesaja 48 - Utfridd til å utføre hans befalinger

^❝16 Kom hit til meg og hør dette:
Fra begynnelsen har jeg aldri talt i det skjulte,
helt fra det skjedde, var jeg der.
«Nå har Herren GUD
sendt meg og sin Ånd.»
¹⁷ Så sier HERREN,
som løser deg ut,
Israels Hellige:
Jeg er HERREN, din Gud,
som lærer deg hva som hjelper,
og fører deg på veien du skal gå.
¹⁸ Ville du bare høre på mine bud!
Da ble din fred som elven,
din rettferd som havets bølger.
¹⁹ Da ble din ætt som sanden,
dine etterkommere som sandkorn;
de ble ikke utryddet
og navnet ikke utslettet hos meg.” (Jes 48:16-19)

Det er svært ofte flere lag i det profetiske. Hvem snakker han om? Er det Kyros - som instrument for utfrielse fra Israelsfolkets fangenskap i Babylon? Er det profeten selv som er sendt med Gud Ånd? Er det Jesus? Veldig ofte så vil svaret være: Ja, det stemmer! Vi trenger bare å forstå at Jesus er alle tings endemål, for han er ikke bare en oppfyllelse av Ordet, han er selve essensen av Ordet - ja, han er Ordet. Hvordan kan ham som er Ordet ikke være den ultimate oppfyllelsen av det? Det er ingen over og ingen ved siden. Dette er også budskapet til forfatteren av brevet til hebreerne; legg merke til hvem som står på adresselappen - dette er et budskap - i aller høyeste grad til dem som først fikk løftene:

❝¹ Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene.
² Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom
Sønnen.
Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for
ved ham skapte han verden.
³ Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og
han bærer alt ved sitt mektige ord. Da
han hadde fullført renselsen for våre synder, satte
han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.⁴ Slik ble
han mye større enn englene, for det navnet
han har fått i arv, er så mye større enn deres.

⁵ For aldri har Gud sagt til noen engel:
Du er min Sønn,
jeg har født deg i dag.
Eller, som det også står:
Jeg vil være far for ham,
og han skal være sønn for meg.
⁶ Og når han på nytt fører den førstefødte inn i verden, sier han:
Alle Guds engler skal tilbe ham.
⁷ Om englene sier han:
Han gjør sine engler til vinder,
sine tjenere til flammende ild.
⁸ Men om Sønnen:
Din trone, Gud, står til evig tid,
din herskerstav er rettferdighetens septer.
⁹ Du har elsket rettferd og hatet urett.
Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner
med gledens olje.” (Hebr 1:1-9)

Til syvende og sist står Gud over alt og alle. Og siden mennesket har valgt å gå sin egen vei og brutt ut av paktsfellesskapet med sitt opprør, så sendte altså Gud sitt levende, virkekraftige Ord i et menneskets skikkelse (Joh 1:14). Det levende Ordet sto på to bein i Judea, Galilea og Samaria og forkynte de gode nyhetene - ikke bare i ord men i undergjerninger. Om ham får det dette ordet i Jes 58:16 mer mening og oppfyllelse enn om noen annen: “Herren Gud har sendt meg og sin Ånd.” For han var det som stod i en synagoge og leste opp Jesaja 61: “Herren Ånd over meg og han har salvet meg til å....” og etterpå proklamerte: Idag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på. Jesus og hans menighet er ikke en parantes i Guds frelsesplan. Paulus sier at menigheten er “fylden av ham som fyller alt i alle” - om vi faktisk velger å være Den Salvedes kropp (Ef 2:23, Bibelen, Guds Ord). 

Det som er så trist er at det faktisk er mulig å lese profetene, uten å høre kallet til omvendelse. Det ligger som en grunnkjerne i alle profetene. Jesus oppsummerer det slik:

❝Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand.
³⁸ Dette er det første og største budet.
³⁹ Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
⁴⁰ Hele loven og profetene henger på disse to budene.” (Matt 22:37-40)

Jesus snakker om bud - om befalinger. Det er ikke bare løse forslag - sånn om mot formodning vi ikke skulle komme opp med noe annet. Når Gud har befalt noe, da er det diskusjon slutt. Er det mulig å be om en dypere innsikt? Absolutt! Men den dypere innsikten kommer ofte gjennom en lydighetshandling i tro. Det er ikke alltid hele forklaringen kommer på forhånd. Skal en bevege seg med Guds Ånd, slik Jesus, de første apostlene gjorde og dem de første apostlene vant og disippelgjorde, så må en bare henge på og ta noen hint. Dersom jeg, og noen av de jeg har vandret dette ut med de siste 10 årene, ikke hadde gjort det, så hadde en kvinne vi ble ledet til mest sannsynlig gjennomført den aborten som var satt opp dagen etter vi møtte henne. Om vi ikke hadde tatt hintet ifra Herren om å ta ut penger i nærmeste minibank for å berge en kvinne i stor økonomisk nød, så hadde ikke situasjonen snudd, slik den gjorde, og avtalen på abortklinikken blitt hadde nok ikke blitt avlyst. Jeg har aldri noensinne hatt større gevinst av 500-600 kroner på denne siden av kloden. De pengene, sammen med det andre tok ut, berget en hel familie - det berget liv. For en nåde! For et privilegium! Sannheten er at vår villighet til å vandre og snuble etter den hellige Ånds ledelse, betyr forskjellen på liv og død for andre mennesker. Men Guds invitasjon er ikke at vi skal lammes av frykt for å ta feil, men at vi skal ta steg i tro. Går det an å snuble i den hellige Ånds ledelse? Ja! Som svake mennesker, så hender vi at vi ikke helt oppfatter hva han prøver å si. Det er derfor han kaller oss disipler og ikke Mester. Vi er med andre ord ennå under opplæring. Og det er derfor Paulus sier vi forstår stykkevis, og profeterer stykkevis (1.Kor 13:9). Han sier det i selveste kjærlighetens høysang, for det er bare når kjærligheten tvinger oss (2. Kor 5:14), at vi er villig til å leve på den måten, og ta snublingen med et smil og takke Gud for nåden, heller enn å gå ned i selvmedlidenhet og selvfokus. Jeg har gjort en feil. Ja?! Men Gud er større enn alle dine feil. Vet du ikke at han til og med kan gjøre mirakler gjennom dine feil og tilkortkommenheter? Hvem tror vi at vi er, egentlig, som er så syndige og fæle at ikke nåden i Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge kan rå med oss og overstyre våre svakheter? Tror vi virkelig at vi er i posisjon til å stoppe Gud bare fordi vi er skrøpelig kjøtt og blod? Det er her vantro, opprør og frafall kommer inn i bildet. En kristenateisme som er opprørt over samfunnsateismen og som ikke skjønner eller enda verre - ikke vil skjønne - at roten til ateismen er dem sjøl, i deres frafall fra en levende tro som virker mirakler. Den har ikke sin rot i samfunnet rundt oss.

Det å høre på Guds bud slik profeten taler om i Jes 48:18, vil bringe vekst og fremgang for Guds rike. Profeten viser til løftet til Abraham om en ætt så tallrik som sandkornene (v.19) - et løfte Paulus slår fast blir oppfylt i en veldig spesiell ætt: Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (Gal 3:16). Vår fred, vår shalom, skal være som en elv av levende vann og vår rettferd som bølgene på havet. Hva betyr det? Verken elv eller bølger er inaktive. Begge er alltid i bevegelse. 

❝For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus”. (2 Pet 1:8)

Peter formaner oss troende på grunnlag av de mest dyrebare løfter som har gitt oss del i guddommelig natur (2. Pet 1:4). Han snakker om et fokus og levesett som bringer troen i aksjon ut av inaktivitet, og han har en liste med ord som beskriver dette: rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrukt, søskenkjærlighet, uselvisk kjærlighet til alle. Det greske ordet for rett liv, er det samme ordet som brukes om Gud i vers 3. Bibelskapet oversetter det med makt/kraft. Bibelen Guds ord sier: guddomskraft. Hvor sier ikke våre oversettelser det samme begge steder? Det følger jo tanken Peter presenterer at vi har fått del i guddommelig natur - og hans natur er jo Gud selv - hans kraft følger med. Norske oversettelser følger nok en luthersk tradisjon hvor Guds nåde virksom i oss og resultatet av det blir tonet ned. Det er ikke slik at den bibelen du bærer under armen til enhver tid og under enhver omstendighet er en nøyaktig representasjon av det Ordet sier, selv om bibelselskapets oversettelser også mye har godt i seg - ikke minst et naturlig og for de fleste: et lesbart norsk. Noen tenker at de har Guds ord når de har en bibel under armen, mens det vi egentlig har er en oversettelse av Skriftene. Det er ikke rent lite, for vi bærer da på noe som er noe annet enn alle andre bøker i hele verden. Det er litt av en gave å ha. Men samtidig må vi forstå at nettopp fordi det er en annen bok enn alle andre bøker i verden, så er det ikke nok å ha den under armen, eller referere til den - med en flott religiøs mine: Bibelen inneholder ikke Guds ord - den er Guds ord. For Guds ord, sier Skriftene er levende og virkekraftig, og vi har lært ham å kjenne som er Ordet i egen person. Hva er da sammenhengen mellom Skriftene og Guds ord? Vel, Skriftene er innblåst av Gud (2. Tim 3:16). Det betyr at bak bokstavene - det en kan sette sammen til ord og setninger - så er det hemmeligheter, fulle av kraft, frigjøring og åpenbaring. Mister du innblåsingen - Ånden i Ordet - så sitter du igjen med bokstavene - og bokstavene slår ihjel, men Ånden gir liv (2. Kor 3:6). Det er mulig å lese Skriftene uten å få åpenbaring. Bak Skriftene er det fremdeles denne åpenbaringen, denne kraften, denne frigjøringen som er levende og virkekraftig - det Skriftene sier er Guds ord.  Det kan bli bud på bud, regel på regel (Jes 28:10) eller det kan bli liv og åpenbaring: rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd (Rom 14:17). Så i denne listen som Peter har, så begynner han med et ord som beskriver Gud selv. Hvis vi ikke har fått et guddommelig møte med en frelser og Herre, så vil vi slite “big time” med å forstå hva bibelen handler om. Derfor taler profeten i versene før han begynner med å tale om bud at han er den Gud som løser oss ut. Han er Herren vår Gud som lærer oss det som fører til fremgang og fører oss på den veien vi skal gå. Før Gud går igjennom budene i 2. Mos 20 så sier han dette: “Jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.” En dag jeg leste dette, så spurte Herren meg. Hva er det første budet? Og jeg svarte etter min katemisme: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Den hellige ånd visket i hjertet mitt: Det stemmer ikke helt. For skal i realiteten ikke ha andre guder, så må du ha erfart at jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Det er denne erfaringen som gir mening til alle de andre budene. Profeten Jesaja forkynner en ny utmarsj, en ny exodus:

^❝20 Dra ut fra Babel, forlat Kaldea!
Fortell med jubelrop, la det høres,
bring det ut til jordens ende. Si:
HERREN har løst ut sin tjener Jakob.
²¹ De tørstet ikke når han førte dem på øde steder,
vann fra klippen lot han strømme fram for dem,
han kløvde fjellet, og vann flommet ut.
²² De urettferdige har ingen fred, sier HERREN.” (Jes 48:20-22)

 Utfordringen til Israelsfolket var de egentlig aldri forlot Egypt. De hang fast ved den avgudsdyrkelsen de hadde drevet med der. De forlot aldri slavehuset - de hang fast en slavementalitet - hvor de aldri endte opp med å forstå Guds veier. Nå taler profeten igjen til Israelsfolket: Dra ut fra - og i tilfellet de ikke skjønte det: forlat! For det er først når vi faktisk forlater vårt gamle liv at vi kan si: Herren har løst oss ut! Men hvis vi faktisk blir forløst, så går en ikke av veien for å fortelle det med jubelrop, slik profeten ber folket om å gjøre, og bringe de gode nyhetene til jordens ender. Hva er det som er så fantastisk, da? Vann fra en klippe som Paulus sier er Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (1.Kor 10:4). Levende vann fra en levende Gud som har reist sin Salvede opp ifra de døde til vår utfrielse. Å bringe budskapet ut til jordens ender er noe Jesus gjentar i misjonsbefalingen. Om vi ikke har møtt den oppstandne og blitt satt fri av ham, så vil misjonsbefalingen i beste fall forbli et misjonsforslag. Har vi møtt den oppstandne, derimot, så vet vi at vi skylder ham vårt liv, og vi skylder verden rundt å demonstrere kraften av den oppstandelsen som reiste ham opp ifra de døde og som også har satt oss fri. For i slutten kommer profeten med en advarsel som går igjen: Det er ingen fred for de ugudelige (Jes 48:22; 57:21). Det hebraiske shalom er et vidunderlig ord som beskriver frelsestilstanden når vi lever i fred og harmoni med Gud. Shalom kan vi bare erfare når vi lever i overgivelse til Gud. Materialisme kan ikke gi shalom. Du kan eie hele verden, men være uten shalom. Min fred gir jeg dere, sier Jesus, ikke slik fred som verden gir. Den har en annen kvalitet som går mye dypere enn omstendigheter - for har sine røtter i Gud. Ser det umulig ut? Mulig det, men når en troende ser ordet umulig, så ser de mulig. Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, så skal enden komme. Folk flest forstår ikke ordet vitnesbyrd. Det er et ord fra rettsalen. Når du gir et vitnesbyrd i rettsalen, så er du en del av bevisføringen. Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden som en bevisføring, sier Jesus, så hvert menneske skal erkjenne at oppstandelseskraften er blitt dem demonstrert som bevis for Jesu oppstandelse, og om de likevel ikke har vendt om fra sin vantro og sitt opprør, så står de uten unnskyldning. Slik han selv gjorde det:

❝Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, hadde de vært uten skyld. Men nå har de sett gjerningene og hater både meg og min Far.” (Joh 15:24)

Slik kristenheten i stort fungerer i den vestlige verden, så må kristenheten først vende om, for de hører og leser Guds befalinger, og skryter av at de har en bok de kaller Guds ord, men de gir i det store og hele blaffen i de tydeligste befalinger Jesus gir. En del av oss som bærer en bok med sprengkraft har ikke engang erfart den frihet som evangeliet gir - for det er ikke evangeliet om riket vi er blitt presentert - men evangeliet om synd og nåde - og riket og dets kraft en gang i fjern framtid. Men det kommer en reformasjon - det kommer en endring. De religiøst anlagte vil hate den som pesten, mens de sanne barna vil omfavne den og løpe med budskapet. Du skjønner ikke hva som er påtatt og falskt før du ser det ekte. Mange som har stått i et håp som de erfart bli dimt og svak etter hvert som årene har gått, vil også bli styrket og fatte nytt mot i det Gud vil gjøre. Det er aldri for sent å kaste seg med i en bevegelse av sant nytestamentlig kristenliv. En moderne ateistisk-humanistisk verden vil latterliggjøre og også til tider bevisst misforstå. De vil forsøke å klistre politiske merkelapper på det som skjer. Men dette har ikke så mye med politikk å gjøre som det har med hjerter som er forandret av Guds kjærlighet og kraft. Det vil verden der ute erfare når de skjerper retorikken og øker motstanden. Et hjerte grepet av Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge bryr seg ikke løgnaktig og misfarget kritikk. De tenker bare: “Check! Der ble det overtidsbetaling, igjen. Mer lønn i himmelen er ikke å forakte, og foreløpig lider vi veldig mye mindre enn de fleste troende rundt om i verden.”