Høydepunkter ifra Jesaja - Del 31 - Jesaja 51/52 - Utfrielse, forløsning og evig glede

❝ ¹¹ De som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede møter dem,
sorg og sukk må flykte.
¹² Jeg, jeg er den som trøster dere.
Hvem er du som frykter
mennesker som må dø,
menneskebarn som visner lik gress?
¹³ Du har glemt HERREN, som skapte deg,
han som spente ut himmelen
og grunnla jorden.
Alltid, hele dagen, frykter du
for undertrykkerens vrede
når han prøver å ødelegge deg.
Hvor er undertrykkerens vrede?
¹⁴ Snart skal den som er i lenker, bli løst,
han skal ikke dø og gå i graven,
og ikke skal han mangle brød.” (Jes 51:11-14)

 Guds frelse er gjennomgripende og når lenger enn døden. Dersom du faktisk skal bli forløst fra grunnkreftene i denne verden, så er det frykten for døden du må bli løst ifra. Gud stiller spørsmålet her i Jesaja: “Hvem er du som frykter mennesker som må dø?” (v.12) - Hvis vi er der at vi frykter mennesker, så er det neste Gud vil si til oss:  “Du har glemt HERREN, den evige ‘Jeg Er’, som skapte deg, hans om spente ut himmelen og grunnla jorden.” (v. 13). Er det så svart hvitt? Ja, det er ikke mange ting som er så svart-hvitt som dette, faktisk. Jesus er veldig tydelig, og dette er gjentatt i alle evangeliene:

^❝25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.²⁶ Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?” (Matt 16:25-26)

❝³⁵ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.³⁶ Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?³⁷ Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel?”(Mark 8:35-37)

.❝²⁴ For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.²⁵ Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?” (Luk 9:23-25)

❝²⁵ Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.²⁶ Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.” (Joh 12:25-26)

Hvis Jesus er Herre, så kan ikke menneskefrykt være det. Dersom en tjener Gud med hele sitt hjerte, så kan en ikke samtidig tjene Mammon - Materialismen - Pengeguden. Det forkynnes alt for lite om dette i Vesten, og den åndsfattigdommen som følger en knefall for velstandstravelhet og medfølgende fortjent bedagelighetsjag, er en direkte konsekvens av det. Reklamen sier: “Fordi du fortjener det...,” og der er nettopp her du lokkes til avgudsdyrkelse - du dyrker deg sjøl og alt det du fortjener, istedet for å vandre ydmykt med Jesus som Herre, fordi han er nådig og god. I en morgenbønnevake, før fuglene var begynt å kvitre, visket den hellige Ånd til meg:

❝Lever du for at Jesus skal få igjen det han fortjener, eller lever du som om du fortjener det Jesus gjorde for deg?”

Han gikk til korset fordi han ville det. Han gikk til korset fordi han elsker oss. Han gikk til korset fordi han ønsker å se oss fri til å leve på samme måten som han sjøl - villig til å legge ned livet vårt. Det nye livet er et korsliv - korset er integrert - og derfor er oppstandelseskraften også integrert. For du kan aldri påstå at du lever ut fra Den Salvedes kors, om det ikke virker oppstandelseskraft i deg. Mulig det er et selvvalgt kors der, som virker død, men det er ikke den Salvedes kors, for der det er virksom, virker oppstandelseskraften med. Let etter oppstandelseskraften, for der vil du også finne korset virksomt. Oppstandelseskraften vil du finne i tegn, under og mirakler, og i en gudelig karakter. For det er Ånden i oss, og det er Ånden over oss. Det er salvelse i oss, og det er salvelse over våre liv. Til syvende og sist handler det ikke så mye om at vi har fått Ånden som at Ånden har fått oss. Det handler om overgivelse, for der og bare der, finner en sann frihet. Det er når vi virkelig tjener ham, at vi blir å befinne oss der Jesus er, og vi vil erfare at Far gir oss ære ved Åndens kraft virksom i livene våre (Joh 12:26). I flere av avsnittene om å miste livet for å finne det virkelige livet i Jesus, så taler Jesus om å skamme oss over ham og hans ord - evangeliet om Guds rike - de gode nyhetene om at han - Jesus - har herredømme. Og vi drives av en slik frykt, så er Jesus sitt løfte: Han vil også skamme seg over oss. Det er ikke et valg for en ekte disippel av Jesus å styres av skam og frykt for mennesker. Men jeg finner veldig mange troende i Vesten som lever slik. En kan bare utfordre dem til å bli med ut å forkynne evangeliet, og du vil finne et utrolig kreativitet i forklaringer på hvorfor akkurat de ikke er kalt til å gjøre dette - selv om misjonsbefalingen er gitt. Og noen er så ærlig at de erkjenner at de hindres av frykt. Så har vi da den ironiske motsetningen at her i Vesten hvor det koster oss minst å forkynne Guds rike, her er det flest kristne som styres av frykt på en måte som gjør at de velger det bort.

❝...Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken.¹² Han sier:
Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.
¹³ Og igjen:
Jeg vil sette min lit til ham.
Og enda et sted:
Se, jeg og barna som Gud har gitt meg.
¹⁴ Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen,¹⁵ og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet.” (Hebr 2:11-15)

Dette er klassisk kristen forkynnelse, slik de første apostlene forkynte de gode nyhetene om Guds rike. Men vi har i vår evangelikale overopphøydhet redusert evangeliet om Jesu herredømme til et evangelium om tilgivelse for synd og Jesus på baklomma - en billigbillett til himmelen. Og det sentral skriftavsnittet som er sentrum for denne forkynnelsen er røveren som han ved siden av Jesus på korset. Det føres som bevis for hva som er nødvendig å gjøre for å sikre seg himmelbilletten. Ikke misforstå - det er mange som har fått et møte med Jesus gjennom evangelikal forkynnelse, og Ånden og Ordet har fått begynne å gjøre et verk i folk. Men oppdraget Jesus gav oss, var ikke å samle en gjeng med medgangsupportere - en gjeng som Jesus sier han vil skamme seg over når han kommer tilbake. Jesus sitt oppdrag var å gjøre disipler - folk som har underskrevet en avtale om livslang overgivelse og trening som medarbeidere i Guds rike - folk som er villig til å ofre livet sitt her i verden for sin tro. Vi må faktisk tro på evig liv før du gir opp livet ditt i denne verden for den verden som kommer. Vi må faktisk tro at det livet som kommer etter er så mye bedre enn det livet som er her. Vi må faktisk navigere i denne verden slik Paulus gjorde det:

^❝21 Å leve er for meg Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge - og å dø er en vinning.” (Fil 1:21)

Dersom vi faktisk tenker slik, så er livet fylt av dyp og inderlig glede. For hvordan kan vi egentlig tape noe som helst om til og med døden er en vinning? Livet her dreier seg om Den Salvede, om å herliggjøre Far, og livet der dreier seg om Den Salvede, han som er Fars herlighet. Mister vi jobb, hus og bil? Herren har makt til å gi oss tilbake i dette livet, og i det kommende, evig liv. Det er bare dem som faktisk har skjønt og erfarer at de har del i evig liv allerede her og nå som blir så grepet av det at de egentlig tror på evig liv når det kommer i all sin fylde. Om vi ikke erfarer salvelsen fra Den Salvede, så er vi en dårlig avskygning av alt det Kristus innebærer og betyr - en selvmotsigelse. Dilemmaet er at et liv i materiell sus og dus medfører mye lidelse - lidelser det ikke finnes nåde ifra Gud til å bære.

^❝9 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.¹⁰ For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.” (1 Tim 6:9-10)

Israels historie og kirkehistorien har en fellesnevner. Det har vært en evig pendelsvingning mellom vekkelse i nød som fører til velstand, og velstand som fører til frafall og ny nød. Det er utrolig hvor sterk ryggrad en skal ha for å tåle framgang og velstand. Det er utrolig hvor sterk ryggrad og gudsfrykt en skal ha for å søke Gud like mye for alvor for andres nød som om det var ens egen nød og død det dreide seg om. Kjærligheten distanserer seg ikke fra andres nød, men går heller opp i limingen av den. Det er forskjell på menneskelig og guddommelig medfølelse. Det første og fint nok, men gjør ikke nødvendigvis den store forskjellen. Den andre medfølelsen driver oss på kne innfor Gud. Vi vet at vi trenger et levende ord ifra ham. Den andre medfølelsen driver oss inn i faste. Vi vet at vi trenger et levende ord ifra ham. Den andre medfølelsen gjør at vi fester blikker mot tronen. Vi vet at vi trenger et levende ord - et rhema - ifra ham. Vi vet at her gjør menneskers vilje og menneskers kraft ingen forskjell. Derfor bøyer vi oss for ham. Ikke fordi han er treig og kjip. Gud er villig nok. Det er bare at menneskelig kjøtt og blod står i veien, det som i den greske bibelen kalles sarx, og som står i motsetning til pneuma, Ånd. Så hva er det som er så galt med å ha en kropp, tenker du kanskje. Nei, en kropp overgitt til Gud, og styrt av Ånden, er det ikke noe galt med. Men det bibelske sarx brukes ofte i betydningen alt det sarxs finner på når Ånden ikke styrer. Derfor sier Paulus:

❝De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud. ⁹ Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere.” (Rom 8:8-9)

Bibelskapets oversettelse av 2011/2024 fanger veldig presist det som er Paulus sin logiske tankerekke - en sarxs eller en pneuma. Det handler om hvem som har styringen. Og det veldig mange ikke forstår er at mangelen på livets tre gjør at en før eller siden vil falle for treet til kunnskap om godt og vondt. Det finnes ingen nøytral grunn. Adam og Eva h adde ikke evig liv. Det hadde bare naturlig liv uten synd. De ble drevet ut av hagen og tilgangen ble stengt etter fallet- og bibelen er helt presis og tydelig: De ble stengt ute fra tilgangen til livets tre. Derfor døde de også. Først innvending på grunn av synd og skam, og dernest i mangel på gudsliv - døde de også fysisk - men til å begynne med nær 1000 år. Enok vandret dog så tett med Gud at han ikke døde - Gud tok ham til seg - han vandret rett inn i evigheten. Han fant ut at lutherske syndenevrosen ikke trengte å være ødeleggende for gudsforholdet. Det er nåde å få til ikke å synde, men vandre med Herren. Men de fleste valgte et liv helt uten gudsforhold, og etter syndefloden ble dødsprosessen aksellerert kraftig opp ved at atmosfæren rundt jorda ble forandret og skjerming mot stråling forsvant. Generasjonene varte nå maks 120 år. Det er et kort liv hvis en sammenligner det med evigheten, og likevel strever de fleste mennesker med disse maks 120 årene som deres eneste perspektiv.

Men legg merke til løftet som Jesaja gir i Jes 51: “Snart skal den som er i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og ikke skal han mangle brød.” Her er løfter både for dette livet og det neste. Det er løfte om brød i dette livet. 

❝Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?” (Matt 6:25)

Det er et liv som ikke har med fysisk mat å gjøre, for: “min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg.” Det finnes et fattigdom som er verre enn å gå sulten - åndsfattigdommen spiser menneskehjerter til frokost. Allerede når dagen er begynt, så begynner den i feil ende. Hans miskunn er ny hver morgen. Og det er hans ufortjente nåde som er den rette starten, for da spiser vi i det minste med takknemlighet, så måltidet blir en tilbedelseshandling, et fellesskap med Herren i lovprisning og bønn, og ikke bare et pliktløp for å fore en døende kropp, eller enda verre: en selvtilbedende egotripp - fordi vi fortjener det.

❝¹ Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, Sion!
Kle deg i finklær, Jerusalem, hellige by!
For aldri mer skal en uomskåren eller uren
komme inn i deg.
² Rist støvet av deg, reis deg opp,
sett deg, Jerusalem!
Løs lenkene du har om halsen,
datter Sion i fangenskap! 

⁶ Derfor skal mitt folk kjenne mitt navn
på den dagen,
for jeg er Han,
han som sier: «Her er jeg!»
⁷ Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
⁸ Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at HERREN vender tilbake til Sion.
⁹ Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For HERREN trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
¹⁰ HERREN viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud. 

¹¹ Dra bort, dra bort! Gå ut derfra!
Rør ikke noe urent!
Gå ut fra henne, gjør dere rene,
dere som bærer HERRENS kar!” (Jes 52:1-2; 6-10;11)

Alle de profetiske skriftene er et budskap om omvendelse fra avguder og til Gud. Ta omvendelse ut av fokuset i profetene og du har et epleskall uten et eple. Er det forutsigelse i profetiene? Jo, det er forutsigelse, for Gud har en usedvanlig oversikt. Men Gud endrer ikke sin karakter - han forandrer ikke sin plan med menneskeheten. Hans kall er alltid og vil alltid bli et kall til å vandre med ham. Å vandre med Gud betyr velsignelse; ikke å vandre med Gud betyr forbannelse, og i ytterste konsekvens fortapelse. Og midt i dette store alvoret kaller han oss inn til seg så vi skal finne glede - fullkommen glede. For det er en glede som smitter, det er en glede som forkynner hans gode nåde, det er en glede som demonstrerer håp når alt ser svart ut. At menneskeheten er i trøbbel, trenger du ikke bruke så mye tid på å overbevise den kommende generasjonen om. De er klar over det. Spørsmålet er mer: Er det håp noe sted? Ja, det er håp! Det heter de gode nyhetene om Guds rike.

Men budskapet lyder slik det lød mens Israel ennå var i fangenskap! Det er tid for å våkne, det er tid for å dra ut og bli renset ren. Peter sa det slik på pinsedag: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten.»  (Apg 2:40). Det holder ikke å kalle seg kristen og samtidig løpe etter karriere, velstand, og et bedagelig liv, som alle andre. Jesus lar seg ikke imponere. Er det kristne som er kalt til å tjene presidenter, konger og statsministre? Så absolutt! Men grunnen til at de får adgang, er ikke bare en lang karriere, men at de hører ifra Gud, slik Josef gjorde og Daniel gjorde. Ingen av dem slengte med leppen slik kristne slenger med leppen mot venstreradikale og Støre-røre, tuttifrutti, eller slik vi kan finne på å brunsbeise den andre politiske siden uten å ta inn over oss at regningen for velferdssamfunnet holder på å vokse oss over hodet, og det er stadig færre til å betale den, helt uavhengig av hvor mange rikinger vi måtte finne på å flå. Kravmentalitet er kravmentalitet - uavhengig av på hvilken ende av den politiske skalaen du befinner deg på. Skyld på andre - er skyld på andre - uavhengig av hvilken ende av den politiske skalaen du befinner deg på. Vi lever i en verden i som er i uorden og opprør. Verden tynges av egoisme og synd. Det er tid for å forkynne de glade budskap om Guds rike som aldri før. Da må vi legge fra oss frykt for mennesker. Vi må rett og slett våkne!