Å få næring ifra vitnesbyrdet - del 1 - (Salme 119:14-16)

^❝14 Dine lovbud viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom.
¹⁵ Jeg vil grunne på dine påbud,
feste blikket på dine stier.
¹⁶ Jeg fryder meg over dine forskrifter,
jeg glemmer ikke dine ord.” (Salme 119.14-16)

Salme 119 er en salme for disipler, for dem som vil leve i overgivelse - og være sanne forvaltere av Guds levende ord. Salmen er ikke så mye en teologisk utlegging som en demonstrasjon av en holdning av trofast overgivelse til Gud og hans plan, dyp lengsel etter Guds inngripen og berging og inderlig glede over Gudsfellesskapet og Gudsåpenbaring. 

Personlig er jeg en mann av Skriftene. Der det slik jeg er oppdratt, og er der jeg kommer ifra. I over 30 år har jeg studert Skriftene; alt fra å grave meg ned i detaljer og bakgrunn - ordstudier - til å se de store linjene - hva er det dette dypest sett handler om? Det er mye vakkert med det og mye jeg er takknemlig for i dette, og jeg gjør det fremdeles. Det er noe i meg som trekker meg imot Skriftene - jeg elsker Ordet. På et tidspunkt kom det god et vendepunkt. Sykdom kom snikende, og slo plutselig ut i full blomst - og jeg stod ribbet tilbake. Freden var borte og angst hadde tatt over. Fundamentet av tro og bekjennelse som hadde båret meg i mange år virket som fjerne minner. Og i disse årene av sykdom og motgang, har jeg brukt mye tid i salmene. For er det en bønnebok som har noe for enhver situasjon og sinnstemning, så er det salmene. Uansett hvordan en har det, så vil en finne bønner som uttrykker akkurat det. Og det er noe av det som er så vakkert med bibelen. Det er ikke er firkantet, systematisk teologi for de vellykkede - dem som alt har gått så greit i livet for, og som kan snakke i det vide og breie om hva rett bekjennelse har gjort for dem. For dem som ikke opplever at livet derimot viser vrangsiden, så kan en oppleve som Job - “men hør nå: Jeg har også bekjent slik i alle år - men så skjedde dette?” Det er ikke slik at kristne i Kina og Iran har liten tro fordi de opplever forfølgelse og vanskeligheter, mens kristne i Vesten har en sterkere tro fordi de har det jevnt over så greit. Det er ikke slik det fungerer. Tro staves O V E R G I V E L S E og R I S I K O. Er det noe de kristne i Kina og Iran demonstrerer, så er det dette, og er det noe vi i Vesten typisk mangler, så er det nettopp disse elementene. En sann tro vil demonstrere en indre fred på tross av situasjonen, og ikke når alt bare går på skinner. Hvis det er slik at enhver har ansvar for å tro seg ut av alle situasjoner, så lurer jeg på hva det var som gjorde at Lasarus kom seg ut av graven - for mye tro hadde han ikke, da. Rare bekjennelsen var det ikke mye av spore - der han lå død på fjerde dagen. Men når noen andre kommer med troens gave, en salvelse av gjennombrudd, så kan de stå så ille til som bare det, og forløsning og utfrielse skjer likevel. Åndens gaver har alltid en annen adresse enn oss sjøl. Det er det Paulus forsøker å få over til menigheten i Korint når han i 1. Kor 14 samler trådene med gavene og kjærligheten som gir gavene en nødvendig retning.

Ord har betydning og i bibelen er det mange ord som har veldig spesifikk betydning. Rettferdiggjørelse, helliggjørelse, håp, tro og uselvisk kjærlighet - miskunn og nåde. Enkelte ord kan vi ha litt vanskeligere for å forstå. Et av disse er ordet vitnesbyrd. For hva betyr det når Gud fører vitnemål? Et vitnemål i et rettssak har til hensikt å føre bevis som er hevet over enhver rimelig tvil, som det heter så fint. Og likevel vet vi at vitners hukommelse kan manipuleres og svikte, og noen har sågar forsket på fenomenet. Men i vår kristne tro, snakker vi om å vitne. For det er noe vi har sett; det er noe vi har erfart. Apostlene sa det slik: “Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.” (Apg 4:20)

❝Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn.” (Joh 3.11)

❝³¹ Den som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle. ³² Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn. ³³ Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant. ³⁴ Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.” (Joh 3:31-34)

Jesus sa at Far vitnet om ham ved de undergjerninger han var satt til å gjøre. 

❝Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.” (Joh 5:36)

Peter sier at disse gjerningene som Jesus gjorde var mektige gjerninger, under og tegn.  

❝Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til.” (Apg 2:22)

Så hva er det vi som troende skal vitne om? At nå som vi har bibelen, som er det “fullkomne”, så har Gud redefinert evangeliet - de gode nyhetene - redefinert sin barmhjertighet og miskunn til å ekskludere tegn, under og mirakler - og at det kun handler om å få sin synd tilgitt og en billett til himmelen? Det er en del som tenker om seg sjøl som “troende” som har dette som utgangspunkt. Men det en gjør da, er å bruke bibelen til å benekte ham som er det Levende Ordet - ham bibelen dypest sett handler om. For han er Kristus, og Kristus er latin for gresk Christos og er en oversettelse av det hebraiske mâšiyaḥ - det som er blitt vårt Messias. Det betyr Den Salvede. Ordet Messias vil du ikke finne i en norsk oversettelse av GT, annet enn i en overskrift som som er lagt til. I det opprinnelige nye testamente som er skrevet på gresk, så finner vi Messias to ganger - begge gangene i Johannes evangelium - den ene gangen forklarer Johannes at Messias oversatt betyr Den Salvede. Bibelskapets oversettelse av 2011 gjør dette rett:

❝Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: ‘Vi har funnet Messias!’ – Messias betyr ‘Den salvede’ ”. (Joh 1:41)

Det greske ordet er her Christos. Det er det også i disse bibelversene hvor bibelselskapet gjør det Johannes gjør for sine greskere lesere - oversetter det viktigste ordet i hele universet - Den som Javhe - Den Evige “Jeg Er” har Salvet til å være konge og herre over alle mennesker, til å være verdens frelser. At en tørr å gjøre noe helt annet de aller fleste steder hvor det greske Christos er brukt, går over min forstand. Hvor er gudsfrykten? Hvor er den dype respekten for Ordet? De andre stedene bibelselskapets oversettelse gjør dette riktig, og oversetter Salvede er: Apg 4:26, Åp 11:15 og Åp 12:10, hvor bibelen bruker uttrykket hans (Guds) Salvede og hvor bibelskapets oversettelse har funnet det for klønete da å “hans (Guds) Kristus”. At bibelen snakker om Guds Kristus, Guds Salvede viser nemlig noe helt grunnleggende om en apostolisk og nytestamentlig forståelse av hvem Jesus er og hans plass i Guds rike. Du vil aldri forstå det om du ikke forstår hva Den Salvede betyr og innebærer. Det er ikke så mye en tittel som en frelsesrealitet. Den Salvede er Guds redskap til å frelse menneskeheten fra synd og opprør. Det er Gud som ved sin Salvede bringer inn fredsriket hvor det ellers herjer krig og ødeleggelse. Men du kan aldri få fred på utsiden om det ikke blir fred på innsiden. Men om det faktisk er guddommelig fred på innsiden, så vil det også få sitt uttrykk på utsiden. Om universets Herre, den herliggjorte og oppstandne Guds Salvede bor i oss, så er det ikke mulig at det ikke vil få et uttrykk som ligner på det han selv sa: “Alt er mulig for Gud!” (Matt 19:26; Mark 10:27; Luk 18:27), og: “alt er mulig for den som tror” (Mark 9:23; Matt 17:20). 

❝³⁷ Dere vet om det som begynte i Galilea etter at Johannes hadde forkynt sin dåp, og som siden spredte seg over hele Judea: ³⁸ Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10:37-38)

Denne vanhelligelsen av vår Herre og Frelser hvor vi er fri til å bortforklare og redefinere hvem han er i denne verden, krever et radikalt oppgjør. 

❝¹¹ Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil. ¹² Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus (--> Den Salvede). ¹³ For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.” (1 Kor 12:11-13)

Hvorfor skal ikke Den Salvede lenger få ha en salvet kropp som gjør slik han gjorde når han gikk på jord? Hvorfor skal evangeliet - de gode nyhetene - plutselig se helt annerledes ut? Hvorfor er det slik at troende vantro er mer åpne for tegn, under og mirakler enn en del vantro troende - mirakler og andre overnaturlige manifestasjoner som er en lang profetisk-hebraisk tradisjon som går igjennom hele bibelen? Forstår vi i det hele tatt hvilket opprør mot Guds Salvede dette innebærer? Det er jo tragikomisk at kristne i Vesten sutrer over den opplevde aggresiviteten fra et ateistisk-humanistisk samfunn, og så er de egentlig praktiske ateist-humanister sjøl, for ressonerer så likt som resten av samfunnet i forhold til levebrød, forsørgelse, helse, utdannelse, karriere, pensjonistilværelse at det knapt merkes noen forskjell. For verden der ute så er en kristen en som er imot abort, homofili og for en del også alkohol, og er man virkelig radikal så går man regelmessig på kristne møter, og roper en halleluja så er man en virkelig hodestups helfrelst gladkristen. Utover det, er det ikke noe å bry seg om. Bare det at en blir definert mer av det enn er imot enn for, burde få oss til å reflektere. Er det bare fordi de velger å være negative til oss, eller har det noe med hva som faktisk lekker ut utenfor menigehetsveggene? For hva som foregår innenfor der, bortsett fra en julegudstjeneste i statskirka ved siden av standardritualer som begravelse, konfirmasjon og vielser, vet jo de fleste nordmenn ingenting om. Så hvordan skal de forstå hva det vil si å være en disippel av Jesus? Og bare der - hvor mange som kaller seg kristne, er det som vil kalle seg en disippel av Jesus, hvor Jesus er læremester og vi etterfølgere? For hvorfor ha en læremester når det ikke egentlig er så så mye å lære annet enn at Jesus døde for våre synder, så vi kunne komme til himmelen. Takk, Jesus, det var flott! Let's go on with our lives. Hvis Jesu tjeneste og liv her på jorden har null relevans for oss, så har jo ikke det disippellivet de første kristne levde, noen relevans heller, for det de gjorde var jo å bli opplært av Jesus i det han gjorde sjøl. Hva skal Jesus lære oss opp i? Det blir fort teologi og bibelkunnskap som blir tegnet på åndelighet. Og så flott som bibelkunnskap er, så blir det tragisk dersom alt det Skriftene peker imot, at vi ved troen skulle få Ånden og bli døpt i Ånden for å være Den Salvedes salvede legeme (Gal 3.1-14), blir radert bort til en teoretisk greie. For den Ånd som galaterne tok imot, virket mirakler imellom dem (Gal 3.5). Gresk dumanis - kraftgjerninger (se oversettelsen “bibelen - Guds ord”) - er ikke noe en kan gjemme bort - det er ikke slik dette ordet er brukt i det nye testamente. Da har vi hatt friheten til å putte noe inn der som det er umulig å lese ut, dersom en lar teksten tolke seg sjøl. 

Tilbake til salmen, som var utgangspunktet for alt dette, og som dessverre er svakt oversatt i bibelselskapets oversettelse. Den sier

¹⁴ Dine lovbud viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom.

Men ordet som er brukt her er ikke lovbud. Det er hebr. ‘êḏût, vitnesbyrd. Bibelen Guds ord sier det slik: “På Dine vitnesbyrds vei har Jeg frydet meg, ja, som over all rikdom.” Bibelskapet har et bedre norsk, men en rett overettelse hadde vært:

¹⁴ Dine vitnesbyrd viser meg vei,
de gir like stor glede som all rikdom. 

Guds lov sier hva som er rett og galt. Vitnesbyrd innebærer noe mer enn det - for når Gud vitner, så ikke bare sier han noe - han gjør noe. Og når vi bringer et vitnesbyrd, så er det med utgangspuntk i noe du har sett og hørt - noe som er erfaringsbasert. Det salmisten sier er at det Gud gjør viser ham vei, likeså historier om det Gud har gjort - det inngår også i begrepet vitnesbyrd. Vi vitner om at Gud har reist opp Jesus ifra de døde. Det er ikke noe vi bare har en løs antakelse om - men vi har erfart hans forvandlende oppstandelseskraft. Paulus sier at hans mål for oss er at vi skal ha en tro som ikke er “bygget på menneskelig visdom, men på Guds kraft.” (1. Kor 2:5). Bibelselskapet har tatt seg en frihet å begrense Guds måte å uttrykke seg på. Det er ikke bare en lovbok eller en teologibok om kristen tro, men en historie om en Gud som griper inn i menneskers liv. Det dabbet ikke av når Jesus kom, det tok av. Og jeg vil føre vitnesbyrd imot dem på dette punktet (mye fint også, i oversettelsen deres, altså, perfekt blir den aldri). For Septuaginta (LXX), som er den greske oversettelsen av GT og som de fleste sitater i NT er tatt ifra, bruker ikke gr. nomos, lov, men gr. maturion, vitnesbyrd. Den sier det slik: 

❝På dine vitnesbyrds vei har jeg blitt næret som med all slags rikdom.” (salme 118 tilsvarer salme 119 i den originale LXX).

Det er mulig å forstå Guds veier og hans vesen ut fra det han gjør. Eksempel: Gud elsker oss. Greit. Bevis? “Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere” (Rom 5:8). Sykdom er et resultat av synd; Legedom og helse er et resultat av forsoning og tilgivelse. Bevis? 

❝⁵ Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? ⁶ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» ⁷ Og mannen reiste seg og gikk hjem.” (Matt 9:5-7) 

Den lamme mannen gikk faktisk hjem. Tilgivelse er ikke bare en teori, men underbygges av Guds kraft til forvandling, helse, utfrielse - det bibelen kaller et nytt liv. For når Gud vitner, og han gir sin Sønn offer på korset et vitnesbyrd - i form av oppstandelsekraft, så skjer det slik:

❝⁴ Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje.” (Hebr 2:4)

Gud slutter ikke å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje. Hans vilje har ikke forandret seg. For behovet for disse gavene er der like mye som før, helt inntil han kommer tilbake og det som faktisk er “det fullkomne” som Paulus snakker om i 1. Kor 13, har kommet. I mellomtiden må vi nære oss på vitnesbyrd om det Gud gjør og har gjort. Det må være for oss som “all slags rikdom” - for det er dette salmisten sier. Og vitnesbyrd om det Gud gjør taler sterkere enn vitnesbyrd om det Gud har gjort. Jo nærmere det er i tid, geografi og relasjon, så sterkere virker vitnesbyrdet. Det er flott at Gud reiste Jesus opp fra de døde for over snart 2000 år siden. Men det er sterkere at hans oppstandelseskraft er tilgjengelig enn idag. For da er det bevist det som bibelen sier: “For vi vet at når Kristus (--> Den Salvede) er oppreist ifra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham.” (Rom 6.9). Poenget med oppstandelse er liv, liv gjenreist, og det livet som gjenreises har en helt annen karakter enn det som var. Det er dette som er vitnesbyrdet til evangeliet - de gode nyhetene. Ånden i oss som bærer frukt i form av guddommelig karakter. Ånden over oss som bærer frukt i form av guddommelig kraft som demonstrerer Guds kjærlighet til bare han kan, til hans ære. Uten guddommelig karakter, vil kraften fort bli misbrukt til vår ære og forfremmelse, og evangeliet vil lide vanære. Men Ånden virker begge deler, og begge deler er 100% nødvendig for det oppdraget Gud har gitt: å bringe evangeliet - de gode nyhetene ut - og ved det: bringe kongen tilbake. Skal vi gjøre det må vi verdsette det Gud gjør - det Levende Ordet - Ordet Levendegjort - Ordet Virkeliggjort - Ånden i Ordet - Ordets Kraft, ikke bare bokstav, og leve i og livnære oss av vitnesbyrd slik vi også livnærer oss av Skriftene. For Skriftene bærer også et vitnesbyrd - om det har har gjort, og hele poenget med det er: Å oppdage at Gud lever og at han fremdeles gjør under. Og vet du? Han bruker hvem han vil. For det handler ikke om oss og vår fortreffelighet - da hadde vi alle vært utelukket. Det handler om å være ydmyke nok til å erkjenne at Gud kan og vil bruke oss, selv om det gir oss det ubehaget at vi må ta nye skritt i tro. Det handler om å være ydmyke nok til å erkjenne at dette, selv om det er langt utover det vi kan få til i oss sjøl, er noe Gud kaller oss til å gjøre. Hva om det ikke skjer? Da blir vi ydmyket - og det må vi tåle. Gud tåler det, for han har kalt oss disipler og ikke mestre. Da gjør vi som disiplene, og går til Jesus og spør: “Hvorfor ikke?” Han har svar som kanskje ikke smaker godt, men gjør godt: “Dette slaget drives bare ut ved bønn og faste” (Matt 17:21). I Vesten har vi knapt skjønt at det fremdeles er onde ånder som må drives ut, så mye har vi akseptert et ateistisk og rent materielt verdensbilde. Men Guds realiteter har ikke forandret seg for det. 

❝Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet.” (Åp 19:10)

Jesus har et vitnesbyrd - det er det Far har gitt ham å gjøre på jord. Hodet er i himmelen, men han har fremdeles en kropp på jord - skal han få bruke den slik han vil? Eller skal vi for bekvemmelighetsskyld bare avvise ham og redefinere hvem han er - men bibelen i hånd? Det er et stort alvor i dette. Tegn, under og mirakler dreier seg ikke om oss - det handler alt om Jesus. Han døde og stod opp igjen - for at vi skulle få den Ånd som var lovt, og slik Peter forklarte og forkynte på pinsedag. Skal vi være dette legemet for ham, så må vi dø ifra oss sjøl og våre egne bekjemmelighetshensyn - ifra våre egne religiøse preferanser. Det var ikke bare Jesus som døde, “for når han han døde for alle, så er de alle døde” (2. Kor 5:14). Det er sikkert tegn på at Jesu kors er virksom - det følges alltid av en oppstandelse. Religionens kors er ikke slik - det bare medfører død og gir ikke liv. Omvendelse er noe en aldri angrer, selv om det innebærer sorg og smerte. Og det er den veien Guds kaller folket sitt.