❝Så sier HERREN:
Hvor er skilsmissebrevet
jeg skal ha sendt deres mor bort med?
Eller hvilken långiver er det
jeg skal ha solgt dere til?
Se, for deres synder ble dere solgt,
for deres lovbrudd ble deres mor sendt bort.
2 Hvorfor fant jeg ingen da jeg kom,
hvorfor svarte ingen da jeg ropte?
Er min hånd for kort til å fri ut,
har jeg ikke kraft til å berge?” (Jes 50:1-2)
Gud svarer på en underliggende anklage. Opprørets og syndens vesen er at synderen anklager Gud for resultatet av sin egen synd. Istedet for å ta imot Guds tilbud om tilgivelse, frelse og forandring, så anklager vi Gud for å ha gitt oss dårlige forutse tninger. Vi er solgt til synden - så hva skulle nå vi vel kunne få til? Og bare i den setningen ligger hele oppøret åpent i hele sin fylde: hva skulle vel nå vi vel få til! det er det treet til kunnskapen om godt og vondt handler om. Det vi skal få til. For Gud er ikke opptatt av det - hva vi kan få til. Han er opptatt av å invitere oss inn i en vandring med ham, så vi kan oppdage hva Gud kan få til. Vi mener at Gud har gjemt seg, har glemt oss, har overgitt oss til oss selv. Sannheten er akkurat motsatt. For før synd og opprør fikk konsekvenser, så kom Gud, og han ropte på oss, men det var vi som gjemte oss, det var vi som ikke ville overgi oss til Gud som oppsøkte oss, men vi ville heller overgi oss til vår egen vei. Det var vi som solgte oss selv, og når Gud ikke fikk noen respons ifra oss når han kalte oss, så fikk det konsekvenser - han kan ikke tvinge oss til å leve under hans beskyttelse, og det som da kommer er av det brutale slaget? Men det er jo ikke slik at det er Gud som ikke er istand til å beskytte oss. Har ikke jeg kraft til å berge, spør Gud igjennom profeten. Selvsagt har han det! Hans navn er frelser fordi han er frelser. Det er hans natur.
❝4 Herren GUD har gitt meg disiplers tunge
så jeg kan styrke den trette med et ord.
Morgen etter morgen vekker han mitt øre
så jeg kan høre på disiplers vis.
5 Herren GUD har åpnet mitt øre.
Jeg var ikke trassig
og trakk meg ikke tilbake.
6 Ryggen overga jeg til dem som slo,
kinnet til dem som rev av meg skjegget,
ansiktet skjulte jeg ikke
for vanære og spytt.
7 Herren GUD hjelper meg,
derfor blir jeg ikke til spott,
derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint,
og jeg vet at jeg ikke blir til skamme.
8 Han som frikjenner meg, er nær.
Hvem vil føre sak mot meg?
La oss stå fram sammen!
Hvem er min motpart?
La ham tre fram mot meg!
9 Se, Herren GUD hjelper meg.
Hvem vil kjenne meg skyldig?
Se, de skal alle bli utslitt som klær,
møll skal ete dem opp.
10 Hvem av dere frykter HERREN
og hører på hans tjeners røst,
han som vandrer i mørke
og ikke har lys,
men må stole på HERRENS navn
og støtte seg til sin Gud?” (Jes 50:4-10)
Herrens lidende tjener taler. Ikke bare er Gud frelser; han betaler selv prisen for vår synd. Det er absurd, men sant. Guds kjærlighet strekker seg langt inn i absurd godhet. Og folk tenker. Det høres ut til å være for godt til å være sant - så absurd er det. Dårskap sier Paulus at det naturlig mennesket tenker om evangeliet - det høre eventyrlig ut, og da er det nok det. Hvem er så god som dette? Og hvis han er så god, hvorfor ser verden ut slik den gjør, da? Hva om vi tok det spørsmålet til Herren, istedet for å stå på avstand og riste på hodet over resultatet av det vi har stelt istand. Det er absurd, det. Vi bruker elendigheten som vi har stelt istand til å stille Guds evne til godhet og frelse i tvil. Fordi falt og slo meg på knærne så blodet spruta, så er min mor ikke en god mor og helt ute av stand til å trøste og berge meg i min nød. Du verden for et ressonnement! En sten kan ikke flyve. Mor lille kan ikke flyve. Ergo er mor lille en sten. Hvem vil kjenne meg skyldig, spør Herrens lidende tjener. Hvem vil kjenne Jesus skyldig? Ikke bare led han døden, men han stod opp igjen ifra de døde, for døde kunne ikke holde på ham.
Vi ser også i sangen til Herrens lidende tjener at han ikke har vært trassig, men har latt Gud åpne øre, så en kan høre på disiplers vis. Ordet for disippel her betyr å la seg korrigere og oppdra (LXX bruker gr. padeia). Paulus bruker ordet i Ef 6:4 når han snakker om at fedrene ikke skal vekke trass i barna, men å fostre dem med en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. Det er også brukt i Hebr 12 hvor forfatteren snakker om Gud som refser og oppdrar den han elsker.
❝11 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.” (Titus 2:11-13)
Når du mottar oppdragelse ved nåden og får friheten som det gir, så vil være istand til å styrke den som er sliten, slik Jesaja sier. Får når du oppdras av Herrens nåde, så blir du ikke en innbitt, lovisk og selvrettferdig, eller sløv, lunken og full av kompromisser, så vil du bli en røst som provoserer positivt. Folk kan gå trøtt av loviskhet. Folk kan gå trøtt av å tjene Mannom. Folk kan gå trøtt av overfladisk vellykkethet. Men det er ord som skaper liv og røre, men også motstand. Det er ikke slik at liv og død er noe som henger greit sammen. Livet ord - ordet som skaper liv, konfronterer død og det som skaper død (synd), det som ikke kan gi liv (lovisk religiøsitet). Når livet konfronterer døden, så bli ikke overrasket hvis det blir en reaksjon. Det er helt naturlig. Jesus skapte reaksjoner rundt seg. Det var ikke bare easy-peasy-light-n-pleasy. Det kan bli bråk. Ikke det at vi direkte går inn for å lage bråk, men Guds rike er ikke en Kardemommeby-bevegelse. Det er lyset som konfronterer mørke, det er hellighet som konfronterer synd, det er liv som konfronterer død, det er legedom som konfronterer sykdom, det er den hellige Ånd som konfronterer urene ånder, det er liv og kraft som kontronterer død religion, og så kan den gjerne kalle seg kristen, for uten sann Kristus forståelse, den oppstandne Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, så kan du like gjerne ha vært muslim eller Buddhist. Jesus sier at det som er født av kjøtt og blod, ja, det er bare kjøtt og blod. Det er det ssom er født av Ånden er som ånd. Og bibelen sier at kjøtt og blod ikke kan arve Guds rike, det kan ikke reelt bøye seg for Guds vilje (Rom 8). Uten del i livets tre, så har du ikke del i evig liv. Guds rettferdighet er noe mer enn syndfritt; Guds rettfedighet er å ha del i Guds liv. Når synd kom inn i verden, så korrumperte det alt - vår ånd døde og alt ble lagt under forgjengelighet (Rom 8). Adam og Eva ble jaget ut av hagen hvor livets tre stod. Og med det var dødsdommen beseglet. Ikke bare var vår ånd død i den forstand at skam var kommet inn som hindret en fri og åpenhjertig vandring med Gud, men det som kunne ha opplyst vår ånd til å forstå Guds hemmeligheter var utenfor rekkevidde. Adam og Eva var uten synd i form av paktsbrudd før de falt, men de hadde ikke del i Guds hemmeligheter. For det er bare Guds Ånd som vet hva som bor i Gud, sier Paulus (1. Kor 2). Hadde de vist om Guds hemmeligheter, så hadde de definitivt visst om livets tre. Da hadde ikke treet til kunnskap om godt og vondt vært interessant i det hele tatt. Men de var i en mellomposisjon som mennesket bare fikk erfare en kort stund. Fra det tidspunktet skulle det være innlysende at vi trenger Gud, men en klarer altså det kunststykket og gjenta det samme generasjon etter generasjon. Tror vi prøver litt til. Nå har vi laget kunstig inteligens og selvkjørende biler - det vil sikkert løse alle utfordringer. Mennesket har altså en trang til å lage en kopi av seg sjøl som de selv kan kontrollere. Vi liker å leke Gud. Men Guds hensikt er ikke å kontrollere, men å frigjøre. Hvis hans hensikt var å kontrollere, hvorfor laget han da ikke roboter, slik vi lager roboter? Vi mennesker har ikke den skapende kraften som det Gud har. Vi kan forsøke å lage en menneskelignede greie så mye vi vil, men det kommer aldri til å bli noe i nærheten av det Gud har skapt. At det kan være nyttig til noe er det ingen tvil om, men mennesket er et moralsk vesen med følelser og et sjelsliv. Du kan simulere det i kunstig intelligens, men det er like fullt noe helt annet.
❝Men hvis du våger å tenne din egen fakkel, leker du med ilden. Så gå du bare, vandre i lyset fra dine egne flammer og gnistene du har tent. Men én ting kan jeg love deg: det vil føre deg ned i pine!” (Jes 50:11, TPT)
The Passion Translation og The Voice og New Living Translation og New International Version har grunnleggende sett samme måte å lese vers 11 på. Det er mennesket som velger å leve i sitt eget lys. Og Gud er veldig tydelig - det kommer ikke til å gå bra. Budskapet i Jesaja er konsistent hele veien. Det er sant at kapittel 40-66 snakker mer om gjenopprettelse enn de foregående kapitlene. Men budskapet om gjenopprettelse og kallet til omvendelse går igjennom som en tråd tråd i alle de profetiske Skriftene. Leser vi ikke profetene slik, så griper vi ikke Ånden i Ordet. Gud kaller oss til å vende om, til å vende om ifra tomhet og vende om til ham. Han kaller oss til å vandre med ham. Og har sender sin lidende tjener for å ta et endelig oppgjør med synd, slik at vi kan leve uten å ha hodene bøyd i skam. Vi trenger ikke hjemme oss for Gud, heller ikke når det skjærer seg. Det religiøse mennesket vil skjule sin skam, vil forsøke å bote på det med selvstraff og selvanklage. Den som er åndelig, derimot, har erkjent at deres kjøtt og blod ikke har evnen til å leve slik Gud vil, så hvorfor bli overrasket. Hva er medisinen? Å gjemme seg for Gud? Nei! Det er en total kortslutning. Han er jo den eneste som kan skape en forandring og hjelpe oss til å treffe hvor vi nå har bommet! Ja, vel. Se der du! Kjøttet bommet denne gangen, også. Vel, da gir vi Gud rett. Herre, i mitt kjøtt bor det ikke noe godt. Finn fram hammer og spiker og la oss bære vårt kors. Vi ber om tilgivelse. For hva? For at vi bommet? Jo, da. Men det er noe bak dette som er mye mer grunnleggende. Hvorfor bommet vi? Når Paulus sier at vi ved Ånden skal drepe kroppens onde gjerninger, så sier han ikke at vi skal bite tennene sammen. Det er ikke slik Ånden virker. Ikke sier han at vi skal gå ned i 3 dagers landesorg med dårlig samvittighet og selvanklage, heller. Han sier tvert imot at vi skal leve i og ved Ånden. Hva betyr det? Vel, hvis du leser Ef 5:17-19, så ser du at innebærer takk til Gud. Ja, vel, men kan du takke Gud når du nettopp har gått på trynet? Ja, selvsagt kan du det! En kan jo begynne med å takke for at det finnes tilgivelse, og deretter kan en takke Gud for at finnes nåde til å gjøre det bedre neste gang. Dette med å ta synd på alvor, kan bare bety én ting dersom du har tatt imot Guds sanne nåde. Du vender deg til Gud. Du vandrer med Gud. Du tar imot Guds nåde, hans liv, hans glede, hans fred, hans åpenbaring og veiledning, hans kraft. Du bygger livet ditt på Guds godhet, på hans evige paktskjærlighet. Og du gir deg over til ham, og bøyer deg under hans gode herredømme. Feil er feil. Synd er synd. Så en unnskylder ikke noe som helst. Men synd er at de ikke tror på meg, sier Jesus (Joh 16:9). Dette er alle synders mor. Dersom vi tror på Jesus og det han sier er tilgjengelig i ham, så vil det få konsekvenser for måten vi lever på. Dette har jeg skrevet for at dere ikke skal synde, sier Johannes i sitt første brev. Vi tar imot Jesus liv og nåde fordi vi ikke skal synde. I en Luthersk logikk er synd selve kilden til og utgangspunktet for nåden, og fjerner du synd, så er nåde irrelevant. Hvor feil går det an bli? Det som må endres er kilden vi lever ut fra. Hva er vår motivasjon og vår livskilde? Det er det som avgjør det hele. Du kommer aldri i mål uten livets tre. Adam og Eva kunne ha levd i tusen år uten å bryte pakten, men uten at de spiste av livets tre, så hadde de likevel manglet noe vesentlig. Nå hadde de nok oppdaget livets tre lenge før 1000 år var gått om de vandret med Gud i hagen, men for å sette det på spissen: de hadde ikke evig liv før de synda! Hvorfor skulle ellers livets tre stå i hagen? Dersom en ikke kan bli fri den lutherske syndenevrosen, så vil en forbli umoden som troende, for alt dreier seg om ens egen svakhet og synd. Hva er fokuset på da? En sjøl eller Gud? Og hvordan dette sjølfokuset på noe tidspunkt kan bli sann gudsfrykt og overgivelse forblir en gåte. Gud er ikke imponert over din endeløse sorg over synden, for hvis vi ikke er klare til å ta imot nåde for at vi ikke skal synde, så er det bare stinkende, råtten selvmedlidenhet. Og Gud sier til oss som til Josva: Hvorfor ligger du slik med ansiktet ned mot jorden. Kom deg opp på beina, ta et oppgjør og kom deg videre! (Josva 7:10ff). Det er dette som er Guds gode vilje med oss, og det er derfor Herrens lidende tjener tålte all mishandlingen, spotten og torturen. Han så frem til lønnen, til oppstandelsen, til himmelfarten og til forløsningen av en ny Messiansk tidsalder - et folk som lever i og ved Ånden, en salvet kropp som uttrykker hvem han er i en fallen og ond verden. Du kan tenne en fakkel av selvmedlidenhet og varme deg på den. Men det fører bare til plage og pine - det vil aldri sette deg fri til å leve helhjertet for ham, for alt handler om deg og dine fall, om deg og din synd, om deg og din tilkortkommenhet - som til dels bare er en del av det å være menneske - du kan ikke være alt for alle; Men det blir deg, deg deg, der hvor det skulle ha vært: “Fra ham, for ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet. Amen!” (Rom 11:36) Det er ham og hans vidunderlige sann nåde som er sentrum i universet, ikke vi. Slå et kjempeparty og pris Gud! For en raus Gud vi har! Til og med når han refser oss er han god, for han elsker oss slik vi er, men alt for mye til å la oss bli slik vi er. Det er ikke all medisin som smaker godt, men den gjør likevel godt. Og slik tenker vi, vi som er modne i vår vandring med ham. Det er takk når det går godt, og det er takk når det ikke går så godt. For han vinner uansett hvor dårlige kort vi har på hånden, for: Desto større er nåden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar