mandag 13. oktober 2025

Høydepunkter fra Jesaja - Del 28 - Jesaja 49 - Et budskap fra Herrens tjener og et løfte om lønn



HERRENS løfte til hans utvalgte

❝​1 Hør på meg, dere kyster,
lytt, dere folk fra det fjerne!
HERREN kalte meg før jeg ble født,
fra jeg var i mors liv, har han husket mitt navn.
2 Han gjorde min munn til et kvast sverd,
i skyggen av sin hånd skjulte han meg.
Han gjorde meg til en spiss pil,
i sitt kogger gjemte han meg.
3 Han sa til meg:
‘Du er min tjener, Israel,
på deg vil jeg vise min herlighet.’

4 Men jeg sa:
‘Forgjeves har jeg slitt,
all min kraft har jeg brukt
på tomhet og vind.
Min rett er likevel hos HERREN,
min lønn er hos min Gud.’
5 ‘Og nå’, sier HERREN,
som fra jeg var i mors liv
har formet meg til sin tjener
for å føre Jakob tilbake til ham
så Israel kan samles hos ham
– jeg er æret i HERRENS øyne,
min Gud er min styrke –
6 han sier:
‘Det er for lite at du er min tjener
som skal gjenreise Jakobs stammer
og føre de bevarte av Israel tilbake.
Jeg gjør deg til lys for folkeslag
så min frelse kan nå til jordens ende.’
 (Jes 49:1-6)
Dette er den andre av sangene om Herrens tjenester i Jesaja. Det er en flersidighet i mange av profetiene i GT, som gjør at en kan bli rimelig forvirret. Hvem er det profeten taler om når han sier: “Du er min tjener, Israel, på deg vil jeg vise min herlighet”? Når vi leser hele kapitlet i sammenheng er det tydelig at at det ikke bare er Israel som nasjon og folk, men en annen han taler om. I Simeons lovsang, en mann som hadde ventet på Israels frelse og endelig fikk se Jesus med egne øyne, finner vi denne setningen:
❝30 For mine øyne har sett din frelse,
31 som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
32 et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.” (Luke 2:30-32) 
Utfordring oppstår når Ånden ved profeten kaller Herrens tjener for Israel. Det kan gå kaldt nedover ens rygg og kan kjenne angsten av erstatningsteologien gripe ens sjel. Men det er fordi en ikke klarer å se hvordan Jesus omfavner og omslutter hele Guds plan fra begynnelse til slutt. Israel - prins med Gud, som er satt til å bringe Gudsriket ut til jordens ender, som var dets kall helt fra starten (2. Mos 19.5-6), kom aldri inn i kallet på grunn av synd. Og til syvende og sist er det ikke synd i seg sjøl om er problemet, men synderen. For det er synderen som synder, og på den måten viderefører elendet. Det var dette Jesus kom til å ta et endelig oppgjør med, og det var dette jødene på Jesu tid ikke fikk hodet sitt rundt. Når Jesus konfronterer dem og sier at de trenger å bli løst ifra syndens makt, så går de jødiske lederne helt i lås. De var jo ikke syndere, slik hedningene var, men de var jo Guds eget folk (Joh 8:31-36). Jesus peker helt enkelt på fakta - det er ikke jordisk og fysisk avstamning som avgjør som du er en synder eller rettferdig, men hvordan du faktisk ender opp med å leve (Rom 2). Paulus går grundig inn i dette i Romerbrevet. Vi har alle syndet og står utenfor Guds herlighet (Rom 3). Og uten Guds egen herlighet - heller ikke Guds egen rettferdighet. Det handler nemlig om mer enn fravær om synd. Ellers hadde det bare vært ett tre i Edens hage, men der var to: treet til kunnskapen om godt og vondt og livet tre. Den ene var en test på lydighet, det andre en evig fest rundt Guds herlighet. Lydighet er ikke bare det en må unngå å gjøre. Lydighet er en vandring med Gud hvor han får vise deg og åpenbare for deg det han vil føre deg inn i. Dersom det var slik at nåde bare dreide seg om tilgivelse fra synd, så hadde det ikke stått at Guds miskunn er ny hver en morning. Da kunne det like gjerne ha stått at Gud miskunn er ny hver kveld. Ok, her er mine synder denne dagen - da har vi fått miskunn for det. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg ville ikke ha ventet til morgenen for å få miskunn og nåde for min synd. Hva er poenget? Poenget er at Guds miskunn er like mye hans nåde til å la være synde som det er nåde når vi har syndet. Det er ikke en miskunn som er ny hver en morgen for vi skal skitne det blanke arket til, men miskunn til å fargelegge det med Guds godhet. Det er rart at kristne bruker 1. Joh kapittel 1 brev som bevis for vi er syndere som ikke kan la være å synde, når Johannes sjøl mener det stikk motsatte:
❝Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.”
Altså, er Johannes hensikt med det han skrev i 1. Joh 1 akkurat motsatt av idéen om at det er nå uansett helt umulig, så det kan vi nå bare glemme. Det slutter ikke å undre meg hvordan en kan bruke bibelen til den motsatte konklusjone enn det bibelen gir. Jeg foretrekker Johannes’ egen komklusjon foran mine lutherske venners konklusjon. Jeg tror han vet bedre hvorfor han skrev det han skrev i kapittelet foran. Er det mulig for en kristen å synde? Jupp. For han sier videre: “Men om noen synder, så er han trofast og rettferdig”. Men det faktum at du har den egenskapen at det er mulig for deg å synde, gjør deg ikke til en synder. I så fall ble Adam og Eva skapt syndere, for de hadde jo åpenbart også den egenskapen. Hadde de skjønt at de trengte nåde til å la det være, så hadde utfallet blitt et annet. Idéen om at du ikke trenger nåde før du har syndet, er et gigantisk teologisk falsum. Du trenger iallefall nåde om du har syndet, men du trenger minst like mye nåde til å la det være. Vi er ikke Gud og kommer aldri til å bli det. Ergo trenger vi nåde. Vi trenger at Gud velger å være oss nære og gi oss tilgang på ham selv. Mener vi at vi kan kreve det av ham? At han er så god at han velger å gi oss det, er en annen sak. Men kunne vi ha stilt Gud til ansvar om han ikke valgte å gjøre det? Selvsagt kunne vi ikke det. Vi er skapt i Guds bilde for å fellesskap med ham. Det er Guds godhet og nåde imot oss. 

Når vi valgte å tre ut av dette fellesskapet med Gud og gi vår anklager - han som myrder, stjeler og ødelegger - en avgjørende plass, så var det bare Gud sjøl som var i stand til å berge oss ut av det. Det gjelder jøde først, og så greker, sier Paulus. Det finnes ikke noe evangelium og synd og nåde som er atskilt fra evangeliet om Guds rike. Tanken om at du kan ha Jesus i hjertet om han ikke er din Herre og Konge, er nok et teologisk falsum. Den tanken finner du ikke noe sted i det nye testamente, og er et uapostolisk og totalt ubibelsk evangelium. Paulus forkynte evangeliet om riket i Efesus (Apg 20:25), ikke bare i Jerusalem. Det finnes ikke noen annen Messias - ikke noen annen Den Salvede - enn den Gud sendte for å dø på et kors og bli oppreist fra de døde, så han kunne vinne seg et navn som er over alle navn - for det er ikke noe annet navn gitt under himmelen som vi kan bli frelst ved (Apg 4:12). I den forstand gir ikke hedersnavnet Israel noen mening uten Jesus - han som Paulus sier Gud over alt, velsignet i all evighet (Rom 9:5). Han omfavner og inkluderer alt det ordet Israel betyr og innebærer - og utenfor ham finnes intet som har med Gud å gjøre - for Gud har sammenfattet det alt i Den Salvede, i sin Sønn (Ef 1.10), han som er Det Levende Ordet (Joh 1:1). Det er ikke Messias og den ene siden og Kristus på den andre siden, som om Jesus har tenkt å gjøre noe helt annet med jødefolket, som om vi snakker om et helt annet rike og delt rike. Vil evigheten være oppdelt i en jødisk og ikke jødisk avdeling? Hvis ikke endemålet er dette, hvorfor er det da profetisk å holde på et skille, som bibelen sier er opphørt i Den Salvede? Å være profetisk er å ta imot idag det som Gud har planlagt for framtida. Derfor heter det i Herrens bønn: “La ditt rike komme”, og derfor er vi sendt for å forkynne: “Guds rike er kommet nær!” og demonstrere rikets kraft. Messias vår translitterering av hebraisk Machiah som betyr Den Salvede, og Kristus er translitterering av gresk Christos, som likedeles betyr Den Salvede. Apostlene valgte å oversette hebr. Machiah --> Messias til gresk Christos --> Kristus - de valgte et gresk ord som for sine greske lesere betyr det samme som når en jøde leser Machiah --> Messias, fordi det var så supersentralt og viktig for dem. De diktet ikke opp et ord uten innhold - de skrev ikke Μεσσίας --> Messias til sine greske lesere - som for dem ikke ville bety noe. Nei! Er du greker og leser det nye testamente så leser du om Den Salvede i annenhver setning når du leser Efeserbrevet kap 1. Apostlene gjorde altså ikke slik vi i våre moderne oversettelser der vi har skrevet Kristus, som på norsk ikke betyr noe som helst, og slik pakket inn det de første apostlene var opptatt av å pakke ut. Men i Den Salvede, innenfor denne rammen som min bibel sier er Guds Levende Ord, ja Gud selv (Joh 1:1), så har jødefolket en spesiell plass og skal spille en spesiell rolle i Guds frelsesplan (Rom 11). Vi vil aldri se Guds plan oppfylt uten at de bli podet tilbake på det treet de hører til - Kristus - Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. Som ikke-jøder må vi veldig klar over det og ta inn over oss vår rolle i å vekke misunnelse i dem, slik Paulus sier i Rom 11:11. Å rote det til med institusjonalisert kristendom hvor det fort blir mer staffasje enn sant liv og innhold, er ikke måten å gå frem for å få det til. Vi må tilbake til den hebraisk-profetiske arven som er hele kjernen i den Messianske - denne salvede tidsalderen inntil Jesus kommer tilbake og fullfører Guds rikes overtakelse av denne verden. Hva betyr det? Det betyr t kroppen til Jesus - som er menigheten - må være salvet, slik han er salvet. Slik Den Salvede er, slik er vi i denne verden, sier Johannes i sitt første brev (1. Joh 4:17), og slik Jesu kropp har mange lemmer, men likevel også er en kropp, slik er det også med Kristus - Den Salvede, sier Paulus (1.Kor 12:11). Hvis vi ikke lever i dette og demonstrerer dette, da svikter vi vårt kall, og vi svikter det jødiske folket. Gud angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse. Gud vil fremdeles la det jødiske folket være et lys for folkeslagene, men da i Jesus, Den Salvede, Gud frigjørende frelserkonge. Skal vi komme dit, så må de vekkes til nidkjærhet, så de vil bli provosert til å ta imot.

Det handler dypest sett om at Jesus, Herrens tjener, skal få lønn, enn at vi skal få lønn, enten vi er jøde, eller ikke-jøde. For det handler ikke i nærheten så mye om oss mennesker som det handler om Gud. Det handler ikke i nærheten så mye om vår ære som det handler om hans ære. Min bønn er at det ikke skal bli slik med oss som profeten Jesaja sier her i kapittel 49 at Herrens tjener har slitt og at all hans kraft er brukt på tomhet og vind. Min bønn er at Guds løfte til Jesus om lønn skal bli oppfylt i og gjennom oss. For det er mulig å ta imot Guds nåde forgjeves (2. Kor 6:1; 1. Kor 15:2; Hebr 12:15). Vi liker ikke å tenke på det, for hypergrace - supernåde - er så mye mer behagelig å forholde seg til. Men den nåden som Gud gir, oppdrar oss og fører til et liv i helliggjørelse og overgivelse (Tit 2:12). Det er et liv hvor en stadig justerer kursen ut Skriftenes og den hellige Ånds ledelse og korreksjon. Omvendelse er ikke en engangsforetakelse, men en livsstil. Den hellige Ånd visket til meg en dag: “omvendelse er anvendt nåde”. Uten et liv i omvendelse, forblir nåden inaktiv, den får ikke gjort den rensende og modnende virkningen i oss, og bibelen advarer: Uten helliggjørelse, skal ingen se Herren. Når Jesaja sier om Jesus at det er for lite at han bare skal få jødefolket i arv, men at også de andre folkeslagene er ham til del (v.6), så er vi en oppfyllelse av det. Og det er først når vi har sett dette oppfylt i en målestokk som vil utfordre Israel som folk og nasjon, at vi vil se neste fase i Guds plan komme for dag. For en ære! Men skjønner vi alvoret og ansvaret som ligger i dette?

Den nye pakt – Jesus som oppfyllelse av alle pakter - Guds plan for Israel og folkeslagene

❝7 Så sier HERREN, Den hellige,
som løser Israel ut,
til ham som er foraktet, forkastet av folkeslag,
slave under herskere:
Konger skal se og reise seg,
fyrster skal se og kaste seg ned,
for HERREN er trofast, Israels Hellige.
Han har valgt deg ut.
8 Så sier HERREN:
I nådens tid svarer jeg deg,
på frelsens dag hjelper jeg deg.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket
for å gjenreise landet
og skifte ut eiendommer som ligger øde,
9 for å si til fanger: «Gå ut!»
og til dem som er i mørket: «Kom fram!»
De skal beite langs veiene
og finne beite på alle snaue høyder.
10 De skal ikke sulte og ikke tørste,
hete og sol skal ikke ramme dem.
For han som er barmhjertig, skal føre dem
og lede dem til kilder med vann.
11 Jeg gjør alle mine fjell til vei,
veiene mine skal bygges høyere.
12 Se, fra det fjerne kommer de,
noen fra nord og fra vest
og andre fra Sinim-landet.
13 Juble, du himmel, og gled deg, du jord,
bryt ut i jubel, dere fjell!
For HERREN trøster sitt folk
og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.” (Jes 49:7-13)

Den store forskjellen på den nye pakt og de andre paktene, er at den nye pakt er en person. Gud gjorde Jesus til en pakt for folket. Det er ingen av oss, verken jøder eller ikke-jøder, så kan ha den rollen. Paktsblodet som renser våre hjerter kan bare komme ifra én som alt var Den Rettferdige. Men i ham, i Guds Salvede, hans frigjørende frelserkonge, kan vi ta del i det som er Guds plan for livene våre og for det folkeslaget vi er en del av, enten vi er jøder eller ikke-jøder. Hvis du med erstatningsteologi mener at Jesus i bunn og grunn erstatter absolutt alt, ja, så forkynner det nye testamente en form for erstatningsteologi, for den forkynner faktisk at Gud skal bli alt i alle. Den nye pakts ordning erstatter absolutt alt, i den fortstand at den er en oppfyllelse av og en erstatning for alle de andre paktene. Å stå i Abrahamspakten uten å ta del i det Abraham fikk åpenbart og ventet på med glede, gir ikke del i frelse og evig liv. Det er jo tragisk å ha del i bare starten, og ikke få del i selve oppfyllelsen. At noen kan se på dette som et gode, noe en skal kjempe for og holde høyt som en viktig teologisk sannhet, virker bare fjernt og Israelsfiendtlig. Hvem ønsker egentlig den store trengsel uten Kristus, Guds Salvede for noen? Dette er jo også helt uavhenig av hvilket syn en har på tusenårsriket. Tusenårsriket vil ikke i noen form være bygd på noe annet enn den nye pakt, Jesu død og oppstandelse og hans inntreden ved Guds høyre hånd som Herre over alle, for dette er oppsummeringen av Guds plan gjennom alle tider. Personlig tror jeg Guds plan og gode frelsesvilje for det jødiske folket vil bli oppfylt før Jesus kommer igjen, men det viktigste å være enig om, er at Gud fremdeles har en plan for dem og at de har en spesiell plass i Guds plan - som en del av Jesu kropp. At noe skulle være større enn å være en lem på Den Salvedes kropp, å være hans brud, å være en del av den Guds bolig i Ånden - det templet som ikke er bygd med hender, og derfor er evig, virker jo helt merkelig. Jeg har et håp at Gud har noe bedre for dem enn en varig forherdelse og avkobling fra alt det gode vi har i Den salvede, men for noen handler det om et syn på det profetiske som sier at dersom alt ikke er oppfylt bokstavelig og fysisk, så er det dermed ikke oppfylt. Så de gir på mange måter Jona rett når han ble skitfornærma når Gud ikke lot profetiens hans gå i oppfyllelse. Sånt går jo ikke an; det må da Gud forstå! Summen av det profetiske er et kall til omvendelse og en vandring med Herren, mer enn et fysisk gammteltestamentlig tempel med gammeltestamentlige ofringer, som ikke vil være noe annet enn et hån mot Gud som har brakt det eneste offeret som egentlig er nødvendig og det eneste offeret som faktisk kan rense hjertene våre (Hebr 10:5-10). Det profetiske budskapet er et kall til en riktig respons, og alle profetiske løfter i GT fordrer en rett respons om vi som personer og som folk skal få del i dem. Det finnes ikke noen mer riktig respons enn å ta imot Jesus som Den Salvede, som Herre og frelser. Ingenting av dette utelukker betydningen av at staten Israel ble opprettet i 1948 - det kan utmerket være en del av Guds plan etablere Israel inne blant jødehatende muslimer. Om alle jøder blir å flytte dit? Vel, da må de vel bygge en ekstra etasje, tror jeg. Men tilstrekkelig mange nok til at effekten av en Jesusvekkelse vil få veldig stor betydning. Jeg er overbevist om at ham som er Fredsfyrsten har en plan med dette.

Sion gjenreises – fra øde til overflod

❝14 Sion sier: ‘HERREN har forlatt meg,
Herren har glemt meg.’
15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Selv om de skulle glemme,
skal ikke jeg glemme deg.
16  Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer er alltid foran meg.
17 De som skal bygge deg, kommer løpende,
de som la deg i ruiner og i grus, drar bort fra deg.
18 Løft øynene, se deg omkring!
Alle samler seg og kommer til deg.
Så sant jeg lever,
sier HERREN:
Du skal ta dem alle på deg som et smykke,
som en brud skal du binde dem om deg.
19 Ja, dine ruiner og øde steder
og landet som ligger i grus,
nå blir det for trangt for dem som bor der.
Langt borte er de som vil sluke deg.
20 Enda en gang skal øret ditt høre
at barna du fikk i din barnløshet, sier:
‘Dette stedet er for trangt for meg.
Gi plass, så jeg kan bo her!’
21 Da skal du si i ditt hjerte:
‘Hvem har født meg disse?
Jeg var barnløs og ufruktbar,
landflyktig og fordrevet.
Hvem har fostret disse?
Se, jeg var forlatt og alene.
Hvor kommer disse fra?’ ” (Jes 49:14-21)

Disse versene tar opp et tema som går igjen i denne delen av Jesaja. Det handler om gjenreising av det som har vært ufruktbart, fordrevet, lagt øde og i grus og virker å være bortglemt. Nå skjer det motsatte. Det er samling og ikke spredning, og gjenoppbygging og vekst av en slik karakter at en kjenner på at her må det utvidet. Men vi må forstå at Sion i siste ende er en himmelsk størrelse, ikke en jordisk (Hebr 12:22).

❝26 Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor. 
For det står skrevet:
27 Gled deg, du barnløse, som ikke fødte,
bryt ut i jubel, du som ikke fikk rier.
For den enslige kvinnen har flere barn
enn hun som har mann.” (Gal 4:26-27)

Paulus siterer Jesaja 54 i Gal 4, hvor profeteren har den samme bildebruken om en enslig, forlatt kvinne. Vi får en utfordring dersom vi velger å forstå bibelen annerledes enn bibelen, og GT annerledes enn NT forstår den gamle pakt, og med dette alle de profetiske Skriftene, slik de som skrev NT valgte å forstå dem. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Jesus erstatter alt, men det erstatter ikke Israels folk i den forstand at Jesus aldri blir fullendt uten at det folket som først fikk løftene, også har fått del i dem. Jesus skal ha lønn, og jødefolket er en del av hans arv. Kommer Gud til å gi ham det? Gjett om! Og det herlige er at det er så herlige løfter knyttet til dette. Gjett om vi har noe å se frem til!

Tusenårsriket på den nye pakts grunn

Vi kan diskutere i det vide og breie hva Jesus blir å gjøre når han kommer igjen, men når han kommer tilbake, tror jeg vi også kan være enige om at da vil mest sannsynligvis han bestemme ganske så suverent og alene. Et tusenårsriket her på jord, er jo fullt mulig. Det som ikke er mulig, er for Gud til å sette til side sin egen sønn og sin egen sønns offer som grunnlag for alt som da skal skje. Det kan bare skje på hans Sønns blods grunn, forsoningen i evangeliet, og på grunnlag av oppstandelsen. Det er dette som er det apostoliske evangeliet (1. Kor 15:1-5).

Advarsel mot vranglære og AntiKrist

Den klassiske dispensjonalismen forstår Jesu menighet og Den Salvedes kropp på jord som en parantes, noe som kun oppstod fordi jødene ikke tok imot Jesus som Messias. Så Gud drog en slags “nødløsning” opp av hatten. Moderne eller progressive dispenasjonalister har heldigvis et mer nyansert syn, hvor Jesu menighet på jord representerer en oppfyllelse av de profetiske Skriftene, slik Paulus også hevder.

❝25 Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium, budskapet om Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge, ut fra åpenbaringen av det mysterium som har vært skjult fra evige tider, 26 men som nå er kommet for dagen. Gjennom profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er dette mysteriet blitt kunngjort for alle folkeslag for å lede dem til lydig tro. 27 Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Den Salvede i evighet! Amen.” (Rom 16:25-27)

Paulus så ikke en utsettelse av oppfyllelse av de profetiske Skriftene til Tusenårsriket. I Paulus sin forståelse var dette allerede et faktum på hans egen tid og i hans egen tjeneste for Jesus. Noen vil ha et Tusenårsrike som et mellomstadie for å få stappet inn en fysisk oppfyllelse av GT profetiene. Og det er helt greit. Men et fysisk tempel med syndoffer som en sentral del av dette, er dessverre ikke noe annet enn en forkastelse av det apostoliske evangeliet. I alt som fint kan tolkes i ulike retninger, må en være våken, så ikke en AntiKristlig vranglære sniker seg inn. AntiKrist er i originalteksten AntiChristos - det som reiser seg mot Guds Salvede, det som vil utslukke fylden av Åndens Salvelse som apostlene hevdet Jesus var bærer av (Luk 4; Apg 10:38). Skal vi leve slik at Jesus får den lønn som Gud har lovet ham, slik vi leser i Jesaja 49, så kan vi ikke leve på en annen måte enn de første apostlene og de disiplene de trente, levde. Deres tro er vår tro. Deres evangelium er vårt evanglium. Den salvesen som var over deres liv, er den salvelsen som må og skal være over vårt liv. Det finnes ikke noen annen vei - det er dette som er lydig tro. Det er dette som er den rette responsen til Jesaja sitt budskap. Profeten sier videre:

❝24 Kan byttet tas fra en kriger,
kan fanger berges fra en voldsmann?
25 Ja, så sier HERREN:
Fanger skal tas fra krigeren,
og byttet skal berges fra voldsmannen.
Jeg vil stride mot dem som strider mot deg,
og barna dine vil jeg frelse.” (Isaiah 49:24-25) 

Det var Jesus som i siste ende bandt dem sterke, så kan kunne sette fangene fri fra den sterke (Matt 12:29). Det var han som sa at dersom han drev ut de onde åndene ved Guds Ånd, så var Guds rike kommet til dem han talte til (Matt 12:28). Å velge bort Åndens kraft til fordel for en politisk og fysisk forståelse av Guds rike, var hele utgangspunktet for den klassiske dispensjonalismen, og noen henger ennå veldig  fast i en slik forståelse og fornekter hele den hebraisk-profetiske arven som en realitet idag. I bunnen av dette finner en opphørsteologenes korstog mot oppstandelseskraften demonstrert gjennom helt vanlige troende. De dyrker en bok mer enn de dyrker Gud. Det perfekte er bibelen, sier man, mens sannheten er at ikke en eneste fysisk bibel kommer til å overleve ham som er selve Ordet - de kommer alle til å brenne opp, for det til syvende sist blekk og papir - forgjengelig. Bokstaven slår ihjel, men Ånden gjøre levende, sier Paulus (2. Kor 3). Dette er en så sentral del av et apostolisk og sant evangelium; vekkelsesfolket bør på ingen måte skilles fra hverandre på grunnlag av ulike endetidssyn. At en skulle ende opp med ikke å støtte hverandre og velsigne hverandre med utgangspunkt i det vi i beste fall bare har antakelser om, fremfor å samles om det som er tindrende klart i det nye testamentet - ett oppdrag som bare kan bli fullført om vi mottar den Ånd på den måten de mottak ham på i den første tid? Ja, det ville være veldig trist. Vi er kalt til å bringe evangliet ut til verden og på den måten bringe kongen tilbake til en brud som har gjort seg klar, og til en verden som har disipler i hvert et hjørne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar