Høydepunkter fra Jesaja - del 15 - inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye - håpet for Israel - Jes 32

❝For borgen er oppgitt
og den larmende byen forlatt.
Haug og vakttårn er for alltid
blitt gjemmesteder
der villesler gleder seg
og buskaper beiter,
¹⁵ helt til Ånd blir øst ut over oss
fra det høye.
Da skal ørkenen bli til en frukthage,
og en frukthage skal regnes som skog.
¹⁶ I ørkenen skal retten slå seg ned,
i frukthagen skal rettferdighet bo.
¹⁷ Da skal rettferds verk være fred,
rettferds gjerning trygghet og ro
til evig tid.
¹⁸ Mitt folk skal bo på en fredelig boplass,
i trygge hjem og på sikre hvilesteder.” (Jes 32:14-18) 

Det er ulike syn på hvordan Guds rike kommer til å bli etablert på jord i ulike faser, men vi er stort sett enige om endemålet: alt det uforgjengelige blir slukt opp av uforgjengelighet, og Guds liv og vesen skal gjennomsyre alt (1. Kor 15). Noen ønsker seg et hvileskjær - de kaller det tusensårsriket - hvor det uforgjengelige og forgjengelige visst nok kommer til å leve side om side. De som har trodd på Jesus i det som disse kaller “nådens tidshusholdning” eller “menighetens tidshusholdning”, vil bli forvandlet og bortrykket før “den store trengsel”. Disse kommer så tilbake til jord sammen med Jesus når han kommer og oppretter tusenårsriket, hvor jordens befolkning blir evangelisert med en oppstanden og herliggjort Jesus som regjerer på jord i 1000 år med utgangspunkt i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. De som er døde og som ikke har trodd på Jesus i “nådens tidshusholdning”, står først opp etter opprøret mot en tilstedeværende, oppstanden og herliggjort Guds Salvede som fremdeles befinner i et fysisk Jerusalem i Midt-Østen. Opprøret som oppstår etter 1000 år, slår Jesus da ned og vi får den endelige dom. Når de som tar imot Jesus som Den Salvede i løpet av tusenårsriket får nye, udødelige kropper, er noe uklart; det er kanskje noen som kan forklare dette. Men en må anta at det iallefall ikke skjer før de vender om. Altså virker det som om vi mennesker på jord som ikke har noen fysisk begrensning, men kan forflytte seg i tid og rom akkurat slik Jesus gjorde etter oppstandelsen, og vi har noen som ikke har det slik, hvis jeg har forstått dette riktig. 

Motivasjonen for et slikt endetidssyn er todelt: En kan oppretteholde tanken om det som kalles “riket for Israel” ut fra GT forståelse av GT, og henger sammen med den Messiasforventningen som var populær når Jesus gikk i Galiea og Judea for 2000 år siden. I dette synet er det sentralt at det i Guds plan er et skarpt skille mellom en nytestamentlig menigheten bestående av både Jesustroende ikke-jøder og jøder og Israel, som bare består av jøder (hvor vidt dette også inkluderer de som har vendt om til jødedommen, men ikke er jøder av fysisk avstamning, er noe også noe uklart). Et skille mellom menigheten på den ene siden og Israel på den andre, er på mange måter underlig for ordet menighet er ikke et nytt ord som oppstår i NT, det finner du like mye i GT - det oppstod på Moses sin tid. Men at det er et skille mellom Guds folk i GT forstand, det vil si, etter Moseloven og Guds folk i NT forstand, det vil si, etter nåden, det kan vi være enige om. Det første fører til fordømmelse og fortapelse, og det andre fører til frelse, om vi skal tro det nye testamente. Den andre motivasjonen for et slikt endetidssyn, er at en ikke ser for seg at den nytestamentlige menigheten på noe vis vil klare å se misjonsbefalingen oppfylt, og at Jesus dermed må komme og utføre den jobben sjøl, og da med et nyomvendt jødefolk med på laget. Det å få jødefolket med på laget, er på alle måter supert, mens å overlate oppfyllelsen av misjonsbefalingen til tusenårsriket, er etter mine begreper et frafall fra en apostolisk forståelse av menighetens kall og plan i Guds rike. Vi kommer tilbake til dette.  

Med fare for å bli stemplet som “erstatningsteolog”, så vil jeg nevne at det altså går an å ha et annet syn enn det som er blitt populært mellom pinse-karismatiske kristne, og som er mer i tråd med oldkirkens syn. Det grunnleggende for dette synet er en avvisning av den dispensjonalistiske grunntanken om at Gud startet den nystamentlige menighet som en nødløsning fordi jødene ikke tok imot Jesus som Den Salvede (hebr. Messias, gr. Christos, lat. Kristus), og at innføring av riket dermed er satt på vendt inntil dette inntreffer. I motsetning til et syn der en tenker det som en umulighet at jødene tar imot Jesus uten at Jesus sjøl dukker opp i egen person, så holder en i et alternativt syn fast på Paulus sitt utgangspunkt for jødenes omvendelse i Rom 11 - nemlig misunnelse fordi ikke-jøder demonstrerer godene i løftene og paktene. En holder fast på Paulus sitt syn på det nye mennesket - som Den Salvede har skapt i seg selv ved sin død og oppstandelse (Ef 2). Dette nye mennesket inkluderer både jøder og ikke-jøder som
- det nye pakts folk
- det nye Jerusalem, Guds by,
- Guds levende tempel, bygget av steiner levendegjort av Ånden, 

og som har sitt sete i det himmelske og samtidig en tilstedeværelse på jord. Dette er i tråd med Jesus sin proklamasjon av at det skal være “én flokk og én gjeter” (Joh 10.16). Et slikt alternativt syn, fremholder, fremdeles i tråd med Paulus sin undervisning i Rom 11, at Gud ikke angrer sitt kall og sin utvelgelse når det gjelder jødefolket. Det er altså ikke mulig for den nytestamentlige menighet å se misjonsbefalingen oppfylt uten at det innebærer at de som på grunn av vantro ble tatt bort fra livstreet og oppfyllelsen av løftene i GT paktene, blir podet tilbake inn på det treet hvor de har sitt spesifikke kall og sin spesifikke rolle å fylle. I et slikt alternativt syn på Guds rike og endetiden erstatter en ikke noe som helst, en inkluderer tvert imot alt i Den Salvede, slik det nye testamente tydelig lærer oss. Det er ikke mange i dag som er påvirket av et syn som tydelig skiller Israel og menigheten, som tenker seg et slikt skille blir videreført inn i evigheten. Så denne påståtte “erstatningen” en opplever så problematisk, er uansett midlertidig, for endemålet er uansett at Gud blir alt i alle (1.Kor 15.28, etter at Den Salvede har erstattet alt synd har gjort for å ødelegge menneskeheten, og selv er blitt alt i alle - Kol 3.11). Paulus stiller dette retoriske spørsmålet til de umodne kristne i Korint: Er da Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus) delt? Svaret er åpenbart: Nei! Til syvende og sist blir dette da et spørsmål om en erstatter Den Salvede (gr. Christós, lat. Kristus), som en som samles alt i og under seg sjøl slik det nye testamente forkynner, og begynner å forklare ham som en delt Kristus. Det er de færreste som er påvirket av dispensjonalismen som idag vil tenke at en slik deling er endemålet; deres motivasjon er mer deres forståelse av profetiske løfter i GT som ellers i deres forståelse vil stå som ikke-oppfylt med mindre tusenårsriket blir en realitet. Dette dreier seg nok derfor mer om et forskjellig syn på profetienes natur, som er lettere å leve godt med enn et grunnleggende forskjellig syn på hvem Gud er og hva som er endemålet. 

En inkludering av hedninger i Guds rike og i Guds folk var en snublestein for jødene i den nytestamentlige menighetens første tid. Vi må erkjenne det. Og det har ikke blitt bedre vet at det som kalles kirken har falt ifra en apostolisk tro på og erfaring av Den Salvede, og således har forlatt den hebraisk-profetiske arven som ligger til grunn for en bibelsk forståelse av Den Salvede. Altså har vi i tillegg til å være ikke-jøder, mistet det særpreget som jødene kan kjenne seg igjen i - ut fra sin kjenskap til loven, profetene og salmene. Bibelen forteller om en Gud som gjør under. Her har vi som kristne og jøder som ikke tror på Jesus som Messias, Den Salvede, faktisk en felles referanseramme. Noe som burde knytte oss sammen. Det hører også med til historien at kirken ikke i tilstrekkelig grad har stått opp imot antisemittisme, snarere heller bidratt til den. En har valgt å vende sin vrede mot det jødiske folket for deres forfølgelse av de første kristne. Men Jesus ber oss altså om å vende de andre kinnet til, helt uavhengig av hvor forfølgelse måtte komme ifra. En den pinsekarismatisk bevegelse har kjent at Gud har tent opp igjen kjærligheten til det jødiske folket, og det er en god ting, og er også helt i tråd med Paulus sin holdning i Rom 9-11. Paulus viser på den ene siden en klarhet på evangeliet og hvem Jesus er - sentrum i universet - og samtidig en uslokkelig kjærlighet til og dermed sorg over at dem Jesus først ble sendt til, ennå ikke har fått tak i det som Gud har tenkt skulle være deres. I et alternativ endetidssyn enn det som er blitt populært i frikirkelige kretser, er det fullt mulig også å se for seg nasjonen Israel som en del av Guds plan for deres frelse. Idéen om at et folk har et land som er deres, er også bibelsk fundert, helt utavhengig om synet på tusenårsriket og hvordan “riket for Israel” vil se ut. Israel som begrep brukes både om folket og om landområdet, og tilsvarende for andre omkringliggende folk og land. Selv om den kirkelige antisemittismen har vært ille, er den dog for ingenting å regne mot den Islamske antisemittismen som jøder møter på alle kanter i Midt-Østen og også i den vestlige verden. Og om en ikke forsvarer alt Israel foretar seg som nasjonalstat, så er det likevel lett å undre seg over hvor blåøyde og ensrettet en god del sekulære kan velge å se problematikken på. En synes å fornekte det faktum at det finnes ingen fungerende Islamsk demokrati. Men det finnes altså en demokratisk jødisk nasjonalstat. Som de kristne har jødene funnet en vei hvor også forskjellige tanker om verden og universet gis plass i mye større grad enn i land hvor Islam dominerer, hvor en fort havner i fengsel eller i verste fall blir drept dersom en oppfattes som infidels. Det vi aldri ville ha funnet oss i her på berget, er om islamister hadde kommet og innført Sharia. Nordmenn hadde i en slik situasjon tatt til våpen og slåss til siste mann. Og selv om en objektivt sett vet at Israel som nasjonalstat er så liten at den nærmest er umulig å forsvare rent militært, så er det ikke måte på hvor mye sekulære mennesker mener at de skal vende det andre kinnet til - noe de aldri selv hadde akseptert å gjøre dersom dette var den reelle situasjonen i Norge. Vi skal kanskje ta det som et kompliment at de forventer noe helt annet av jøder og kristene enn av muslimer - for det er jo så utpreget og outrert at det er helt besnærende.

Men tilbake til et alternativt endetidssyn: se for deg en omfattende Jesusvekkelse i alle de arabiske landene rundt Israel. Tenk deg den omveltning det vil medføre i deres holdning til det jødiske folket. Se for deg reaksjonen til det jødiske folket i Israel når muslimer forklarer at grunnen til endringen er et radikalt med med Jesus Den Salvede, den oppstandne og herliggjorte Guds Sønn. Se for deg muslimer som ber for jøder i Jesu navn så de blir helbredet fra sine sykdommer. Forestill deg jøder som vender om i hopetall og jøder og muslimer som finner hverandre i Den Salvede og en flere tiår lang uløselig konflikt finner en løsning i ham som er Fredsfyrsten. Ville det ha vært et vitnesbyrd for resten av verden? Les Jes 19 og be over det som står der. Det ville vært så typisk Gud å bruke det mest utenkelige for å gjøre jødene misunnelige nok til å vende om til Den Salvede. Mitt håp og min bønn er at jødene skal få slippe en “Den store trengsel” som folk som påstår at de er så fryktelig mer jødevennlig enn alle andre absolutt vil ha dem igjennom. Mitt håp og min bønn er at et nyfunnet brorskap i Midt-Østen gjennom Jesus, Guds Salvede, den frigjørende frelserkongen, skal være det som bringe et frafallent Vesten til sann omvendelse. Uten motstand og forfølgelse? Neppe. Åpenbaringsboka gir ikke et bilde av et easy-going-flowing-no-hardship evangelium. Tvert imot. Åpenbaringsbokas budskap er fra begynnelse til slutt dette: Det hjelper ikke hvor mange de dreper av oss, for den første oppstandelsen som har tatt plass i oss er sterkere enn døden; de er ingen som kan hindre de troende å regjere sammen med Jesus og se oppdraget fullført, selv om det innebærer døden for mange. Denne oppstandelseskraften som er så sterk at folk velger å gå i døden for sin tro, varsler også om den andre oppstandelsen - den vi får del i når Jesus kommer igjen. Dette er i tråd med det Paulus sier i 2. Tim 1:4-5 og Fil 1:27-28.

^❝27 Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig. Enten jeg kommer og ser dere, eller er borte, så la meg få høre at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet²⁸ og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler fortapelse for dem, men frelse for dere.” (Fil 1.27-28) 

Med dette som bakgrunn kan vi se avsnittet vårt i Jesaja 32 finner vi et begrep som er viktig å legge merke til - nemlig helt til eller inntil som det står i Bibelen - Guds ord oversettelsen. Dette inntil henger nøye sammen med gr. kairos - tidsepoke, fase, og pleroma - fylde, modenhet, oppfyllelse. Et uttrykk som tilsvarer betydningen av kairos er tidens fylde. 

❝Men i tidens fylde (gr. pleroma tou chronou) sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven.” (Gal 4:4) 

❝Mens vi ennå var svake, døde Den Salvede for ugudelige da tiden var inne (gr. kata kairos).” (Rom 5:6) 

Tidens (gr. chronos - klokketid) fylde (gr. pleroma) tilsvarer i henhold til (gr. kata) den rette tid (gr. kairos). Svært mange engelske oversettelser sier at Kristus døde for ugudelige i rett tid (ESV, NASB, NLT, NET, NIV, NKJV). Skal vi forstå hvordan Gud arbeider både i samfunnet, i menighetene våre og i våre egne liv, så er kairos, Guds timing så viktig å forstå - for det handler om modning - fylde - metningspunkt (gr. pleroma). Bibelen sier at vi var under lovens ordning og den var vår tuktemester inntil Den Salvede kom med nåde og nytt liv i Gud (Gal 3.24). Ordene inntil og tidens fylde henger sammen i Paulus sitt resonnement som han begynner i slutten av Gal 3 fullfører i begynnelsen av Gal 4 som jeg har sitert ovenfor.

❝Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall (gr. pleroma - fylde - metningspunkt).²⁶ På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:
Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.
²⁷ Dette er min pakt med dem
når jeg tar bort syndene deres.” (Rom 11:25-27)

Også i disse versene er det en sammenheng mellom ordene inntil og fylde, og vi gjør vel i å reflektere over dette. Det er flere finurligheter i disse versene, for når Paulus her siterer Jes 59.20 så bruker han fra Sion og ikke til Sion slik det opprinnelig står i GT. Det kan plage noen av nytestamentlige forfattere har friheten til å forstå GT på en nye måte. I Paulus sin forståelse av Sion, er Jesus selve forståelsen av hva Sion innebærer og skal være. Sion representerer Guds styre, hans rike, og ingen kan i realiteten være det sanne Sion uten Jesus. For det finnes ingen Guds rike - uten kongen i riket, eller hva? Det er Jesus som er redningen - enten det gjelder jøde eller ikke-jøde. Er vi ikke enige om det, så er vi ikke enige om det mest sentrale i hele bibelen og hele evangeliet. Paulus slår også fast at det er en sammenheng mellom en pleroma (fylde) av hedningefolk som kommer inn, og at hele Israel blir frelst. Tidligere i Rom 11 sier han:

❝Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.¹² Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? (gr. pleroma - fylde, modning, metningspunkt)
¹³ Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt,¹⁴ i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem.¹⁵ Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død!” (Rom 11:11-15)

Det store spørsmålet er hvordan en skal forstå gr. to pleroma som brukes både her og i avsnittet hvor Paulus forklarer rekkefølge og sammenheng i Guds frelseseplan. Mange oversettelser velger å forstå dette som i fullt tall, mens noen lar det være opptil leseren å tyde dette. I en forståelse hvor det er et skarpt skille mellom Israel og Jesu menighet, skjer “skal hele Israel bli frelst” når Jesus kommer igjen med sin nytestamentlige menighet i følge, bestående både av ikke-jøder og jøder. Når så resten av Israel blir frelst på den dagen, så er ikke-jødenes tid over i henhold til Luk 21.24. Det rare, hvis en skal følge logikken, her, er da at Jesus skal regjere ut fra Jerusalem, og da skal djevelen ifølge denne endetidslærens forståelse av Åp 20, ha begrenset makt til å forføre folkeslagene. Men viss de allerede er kommet inn i fullt tall når dette inntreffer, hvilke hedninger er det igjen å vinne og hvorfor da hindre forførelse av ikke-jødiske folkeslag? Det virker som om denne mangelen på forførelse ikke fører til noen total overgivelse av alle, for etter at de tusen år er til ende, så har djevelen likevel noen å forføre. Er det noen av dem som har fått sine nye herliggjorte kropper han da får til å forføre? Eller er det slik at på tross av at djevelen mister makt til å forføre, så er det mennesker som lever i dette tusenårsriket, som rett nok ikke blir forført, men som heller ikke oppnår det motsatte av forført. Det blir veldig mye å forklare og veldig mye systemer ut av et slikt endetidssyn, mens bibelen synes å forkynne: evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag som et vitnesbyrd og så skal enden komme. Det er ganske innlysende at dette henger sammen med misjonsbefalingen, som av den første menighet tas veldig på alvor. Enden som kommer initieres av at Jesus kommer igjen og dømmer levende og døde. Punktum. Veldig enkelt og lite å misforstå. Men det fordrer altså at menigheten fullfører det menigheten i den første tid gav livet sitt for å fullføre. Et syn som forkynner en frafallen Laodikea menighet, nærmest som en unnskyldning for å leve sløvt, er ikke mye å feste sin lit til. Og dessuten virker det rart i møte med troende i land som Kina og Iran, som faktisk gir livene sine for å spre evangeliet om Guds rike. Er de kanskje også Laodikea-modus? En kan ikke velge et endetidssyn som tar utgangspunkt i vestlig dekadanse. Verden er større enn oss. 

I en riktig ekstrem variant av dette synet, så er det ikke meningen at vi skal forkynne evangeliet for jøder i det hele tatt, nei for dem skal Jesus ordne med sjøl. Men det er til alt overmål akkurat motsatt tankegang og motivasjon enn det Paulus legger ut i Rom 9-11. Når en ender opp med motsatt konklusjon av en tekst enn det forfatteren sjøl tydelig indikerer, pleier jeg å bli ganske så skeptisk. Jeg vil ikke påberope meg å ha en større oversikt enn Paulus, sjøl om han levde for 2000 år siden. Jeg tror han vet hva han snakka om. 

For det første: Jeg tror Paulus mener det når han sier at rikdom for ikke-jøder ved jødenes delvise forherdelse, ikke kan sammenlignes med rikdommen for ikke-jøder når tiden er inne for jødene i et flertall til å komme inn i Guds rike - som en fylde. I de neste versene bruker Paulus forsoning og liv av døde som de to fasene av velsignelse for oss som har omfavnet evangeliet - når jødene vendte seg bort fra Jesus, og når de omfavner Jesus. Hva følger med forsoning? Jo, forsoning bringer nettopp liv av døde. Vi kan enten forstå denne ekstra rikdommen og liv av døde som mer av det samme eller som noe helt annet. Slik jeg leser det nye testamente er det mer i takt med helheten av NTs budskap at dette liv av døde, er mer av det samme, omfattende vekkelse inntil Jesus kommer tilbake og setter toppsteinen (Sak 4.7) i byggverket på plass, han er begynnelsen og enden, og han møter en fullkommen brud som har gjort seg rede fordi oppdraget er fullført. Det greske to pleroma oppfattes jeg da ikke som i fullt tall, men mer som en modning, et vippepunkt, et metningspunkt. Det er som når et glass går fullt og så renner det over så neste glass fylles med vann. Jeg tror at når Jesus sa at han har all makt i himmel og på jord når han gav misjonsbefalingen, så har han også makt til å gjennomføre misjonsbefalingen gjennom sin kropp, sin brud, sin menighet. Noe annet vil være en falitterklæring av hele den nytestamentlige proklamasjonen av Den Salvede - (lat. Kristus). Efeserbrevet og Kolosserbrevet fremstår da også som rent fordummende utopi som ikke har noen rot i virkeligheten. Det er klart mye enklere å overlate mesteparten av jobben til Jesus i et tusenårsrike. Bevares! Men det stinker frafall fra en apostolisk kristendom, hvor Jesus forventer at vi er villige til å betale livet for å bre ut Guds rike. De første kristne lyktes i den første tid. Vil prisen være noe mindre nå? Jeg kan ikke se at det er noe i det ny testamente som lover oss det. Men løsningen er ikke å begynne å forkynne frafall mot en apostolisk åpenbaring av Den Salvede og overlate hele ansvaret til jødefolket som stakkars må igjennom Den store trengsel og så mye elendighet, fordi vi synes at det passer oss. Det at en med et slikt syn klarer attpåtil å fremstille andre syn på dette som jødefiendtlig er jo på grensen til komisk (!).

Metningspunktet - det avgjørende pleroma av hedningefolk - betyr to ting, slik jeg forstår Skriftene. Det betyr at 1) den midlertidige forherdelsen av en majoritet av jødefolket slipper taket, og at 2) den religiøse kampen om Jerusalem og det islamske kravet på området slipper taket til fordel for omfattende vekkelse blant både muslimer først og jøder etterpå, som en oppfyllelse av Luk 21.24. Nå er det Islam som råder på tempelhøyden i Jerusalem. Kongen i riket heter fremdeles Jesus Guds Salvede (gr. Kristus). Noen vil ha vanskelig for å akseptere at et slikt scenarie er en oppfyllelse av Luk 21.24. Hva som er det springende punktet, er ikke godt å si? Er det avstamming? Er det omskjærelse? I GT er det regulert hvordan en ikke-jøde av avstamning kan bli innlemmet som en del av det gamle pakts folk. Vil en slik innebære at Jerusalem fremdeles er tråkket ned av hedninger? Og er det ene, nye mennesket Den Salvede på korset skapte i seg sjøl (jfr. Ef 2) å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned? Er kroppen til Den Salvede å forstå som en hedning som tråkker Jerusalem ned fordi den består av gjenfødte jøder og ikke-jøder? La meg konkretisere: Om de som vandrer i et fysisk Jerusalem er åndsfylte troende av både muslimer og jøder, er det da å forstå det slik at “Jerusalem tråkkes under fot av hedninger”? Alt dette står og faller på om vi egentlig tror på bibelens Jesus slik apostlene forkynte ham. Det er så synd at tanken på jødenes spesielle plass i Guds plan må ende opp med vi realiteten forkaster en nytestamentlig Jesus-åpenbaring. Jeg har den samme lidenskapen for det jødiske folket som dem som hevder jeg ikke har det fordi jeg forfekter et annet endetidssyn. Jeg ber for Israel og Jerusalem med håp, men jeg har altså det samme håp og den samme tro som Paulus, at en generasjon av troende vil terge misunnelse på grunn av de godene vi har i Den Salvede såpass mye at jødefolket vender om og hiver seg med. Og: Jeg tror ikke vi kan se Guds plan fullført uten dette, så vi er helt avhengig av at det skjer. Hvorfor? Fordi alt fra 2. Mos 19 på Sinai-fjellet, uttaler Gud kallet til å bre ut Guds rike til verdens ende, og han angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse (Rom 11.29). Legg merke til en undertone som går igjen i all antisemittisme: tanken som at jødene i en slags sammensvergelse har et slags verdensherredømme. Hva er det? Jo, det er en forvrenging av en guddommelig realitet. Paulus røper i Rom 4.13 at løftet til Abraham, ikke bare dreide seg om en lite landområde i Midt-Østen, men at han var arving til verden. Det ligger et kall der som Gud ikke angrer, og det demoniske forvrenger dette til noe vondt, mens Paulus tydelig sier at i Den Salvede (lat. Kristus), så vil det bli noe udelt positivt. Og så er det like sant at i Den Salvede så er det en vidunderlig enhet som noen søsken i sin iver etter å rydde opp i dårlige holdninger til jødefolket, dessverre har endt opp med å forkaste:

❝Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Den Salvede Jesus, Guds frigjørende frelserkonge.²⁹ Og hører dere Den Salvede til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.” (Gal 3:28-29)

I vår avsnitt i Jes 32, så er det et inntil. Det står at byen vil bli forlatt “inntil Ånden blir øst over oss fra det høye.”

❝Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!³⁹ For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før (inntil) dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ ” (Matt 23:38-39)

Engelske oversettelser har until - inntil - hvor de norske foretrekker ordet før. Betydningen er uansett den samme. Det er noe som må skje først, før noe annet kan skje. Det underlige med Jesu uttalelse her, er at de hadde jo nettopp sagt dette. Når Jesus red inn i  Jerusalem på en eselfole før korsfestelsen, så ropte folk nettopp dette, og det er referert i 3 av evangeliene (Matt 21.9; Mark 11.9; Luk 19.38). Fariseerne forstod betydningen av ropene, og bad Jesus irettesette etterfølgerne hans. Så hvorfor gjentar Jesus dette, da? Hva annet eller mer skal de da gjøre enn det de allerede har gjort? Hva er det Jesus vil at de skal forandre på? Det var nok av jøder på Jesu tid som ville ha Jesus som Den Salvede (Messias) - det var bare at Jesus ikke var interessert i å være den Messias de ville ta imot. Bibelen som vi tror er Guds ord, gjør det klart at etter brødunderet, så prøvde de å ta Jesus med tvang og gjøre ham til konge, men Jesus trakk seg unna opp i fjellet for å være alene (Joh 6:15). De var ikke klar til å ta imot Herrens lidende tjener som deres Messias. De ville ha en krigsherre som befridde dem ifra undertrykkelse. De jødiske lederne var var sterkt utfordret, forarget og krenket av Jesus sin forkynnelse, og de også var redd for at dette skulle utvikle seg til noe som gjorde undertrykkelsen enda større. På bakgrunn av jødenes generelle Messiasforventninger klarte de å overtale folk til å frigi den nasjonalistiske opprøreren Barabbas fremfor en Jesus som ikke viste noe tegn til å bry seg om romersk undertrykkelse. Bibelen gjør det veldig klart at de i dette bare gjorde det som skriftene hadde forutsett. Det er helt meningsløst å bruke dette som et utgangspunkt for antisemittisk propaganda. Peter er mild i sin dom når han sier:  

❝Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres.¹⁸ Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.” (Apg 3:17-18)

Gud sjøl hadde, som Jesus selv sa til Pilatus, et større ansvar for korsfestelsen enn de som deltok på den, for dette kunne aldri ha skjedd uten Guds hånd. Men når Jesus hadde stått opp igjen, og de første kristne ledet av apostlene han hadde utvalgt seg fortsatte å se de samme tegn, under og mirakler, så fyltes ansvaret for egen vantro og begeret med vredesdommen opp, og i år 70 gikk det dessverre slik Jesus hadde profetert. Var det kroken på døra? Nei, det var det ikke. Er det fremdeles nåde å få for dem? Ja, det er det. Paulus sier det jo helt klart i Rom 11. Er en jødisk nasjonalstat en del av den nåden? Absolutt! Gud gir oss ikke det vi fortjener, og han gir oss det vi ikke fortjener. I det lengste bruker han sin godhet som virkemiddel til å få oss til å vende om. Men det er ikke noen annen vei til Pappa Gud enn gjennom Jesus. Den som vil tilbe Gud som Far, må fremdeles tilbe i Ånd og sannhet. Det er fremdeles behov for å ta imot forsoning og tilgivelse på grunnlag av Jesu død på korset og hans oppstandelse. Og i dette ligger det en omvendelse - å skifte mening og innstilling. Jesus sa til Pilatus: “Mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18.36). Jesus sa til fariseerne som spurte nettopp om tidspunktet for Guds rikes komme - et veldig aktuelt spørsmål på den tiden: 

❝Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. ²¹ Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere.” (Luk 17:20-21)

Har Jesus her en feil forståelse av Guds rike? Og samme med Paulus når han sier at “Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den hellige Ånd”? Dersom tusenårsriket, som ikke nevnes i noe av brevene i det nye testamente virkelig var en del av apostlenes lære, er det veldig rart at en kun finner spor av det i den mest symbolske boken av alle bøker i NT - Åpenbaringsboka. Hvis dette var så sentralt at det skulle gi grunnlag for splittelse blant kristne, hadde det ikke vært mulig å gjøre det tydeligere? Guds rike er i den hellige Ånd. Det er ikke av denne verden, og det er en størrelse som lever på innsiden av oss om vi er villig til å ta imot. Hvorfor? Fordi han som er kongen i riket bor der ved sin Ånd. Dette er i tråd med de profetiske løftene, og også vårt avsnitt - Jes 32 som sier at byen skal være forlatt inntil - inntil hva? Inntil Ånden blir utøst fra det høye. Moses sitt hjertesukk: “Om bare alt Herrens folk var profeter. Måtte Herren gi dem sin Ånd.” (4. Mos 11:29). Dette er en så integrert del av den hebraisk-profetiske arven - Guds drøm og lengsel for sitt folk? Skulle mesteparten av Israel ikke få del i det? I den grad en ser for et tusenårsrike med utgangspunkt i Jerusalem, så vil Åndsutgytelse måtte være en sentral del av dette. Men i hvilken hensikt? Om fylde av folkeslagene i Rom 11 er vår fulltallighet i inn i Guds rike, begrenser dette seg til en konsolidering på topp som skal være i tusen år - før en går inn i evigheten. Det verste med dette er ikke tusenårsriket som sådan - det hadde helt sikkert blitt både bra og meningsfullt; alt Jesus måtte finne på er det. Det verste er at en ender opp med å snakke ned menighetens muligheter for å fullføre misjonsbefalingen. Det er jo noen som skal bringe inn denne fylden av folkeslagene, enten fulltallig eller ikke. Men i dispensjonalismen opererer man med tidsepoker (ut fra Åp 2-3), hvor den siste før Jesus kommer igjen er Laodikea - en lunken menighet. Forvirrende? Ja, jeg må innrømme at jeg aldri helt har fått dette til å komme sammen.

Men om det er slik at to pleroma - fylden for enhver pris må være absolutt fulltallighet, hva betyr da dette som sies om den nytestamentlige menigheten?

❝Og Han la alle ting under Hans føtter, og ga Ham til menigheten som hode over alle ting,
²³ menigheten som er Hans kropp, fylden (gr. to pleroma) av Ham som fyller alt i alle.” (Ef 1:22-23)

Dersom kroppen til Jesus, som dispensjonalistene mener kun er midlertidig, fordi det egentlige, mer GT lignende “riket for Israel”, er det egentlige, selv om NT rett nok sier det motsatt (iht. Hebr kap. 9-10). Men om det er slik at fylden av Israels forherdede rest er deres fulltallighet som kommer inn på én som samme dag; hvordan kan da Paulus si at denne kroppen, som bare er midlertidig, er fulltalligheten av Ham som fyller alt i alle? Men også her også mulig å forstå dette som noe absolutt - fylden, eller mer som en spesifikk fylde. Jesus er jo helt åpenbart mer enn oss mennesker på denne jord, både jøder og ikke-jøder tilsammen. Også når den Salvede er alt i alle oss, for han skal fylle hele universet som også ble skapt ved ham (Ef 4.10). Fylden av folkeslag og fylden av Israels forherdede rest i Rom 11, trenger ikke å bety ikke dermed at det ikke er mer å gjøre, og at vi ikke har en rolle å spille i forhold til hverandre.  

Jeg kan leve fint med ulike endetidssyn, så sant det betyr at vi er tro imot misjonsbefalingen, og at vi tar den i høyeste grad på alvor: at vi er villig til å betale samme pris for det som de første kristne gjorde. Det er da også betaler en høy pris mange steder i verden idag. Om vi kunne være enige om å evangelisere den muslimske verden og støtte alle som gjør dette, og så overlater vi til Jesus å se hvor det bærer hen - tusenårsrike eller ikke, så hadde jeg vært jublende glad. Det verste med et endetidssyn jeg ikke kjenner meg hjemme i, er denne Laodikea-læren som gir en slags unnskyldning for å være lunken. For om vi er er der - lunken - så har Jesus et budskap til omvendelse også til menigheten i Laodikea. Hvorfor har han det? Fordi de er bare dømt til å forbli lunkne? Nei! Det profetiske ordet er aldri “the dead end” - sånn blir det bare. Det er alltid et kall til omvendelse, renselse, forsoning og gjenopprettelse. Hvorfor befalte Jesus at de skulle forkynne til jøder først? Mesteparten ville jo likevel ikke ta imot. Det betyr ikke at Gud ikke gir kallet og holder oss ansvarlig for responsen. Du og jeg kan være den hellige resten som lever overgitt og trofast, og som Gud kan bruke til å tenne flere i brann. Vi kan leve i det som er Jesus sin drøm for hele hans folk, jøder eller ikke-jøder, som var Moses sin drøm for Guds folk, og som profeten Joel profeterte om; Guds Ånd utøst over alle skrøpelige mennesker (Joel 3.1ff).