Jesus - den vidunderlige hjørnesteinen og veien til et sant gudsliv...
❝Derfor, så sier Herren GUD:
Se, jeg legger en grunnstein på Sion,
en stein som er utprøvd,
en kostbar hjørnestein,
et sikkert fundament.
Den som tror, har ingen hast.” (Jes 28:16)
Jesaja er en av de store gjenreisningsprofetene. De følger et gitt mønster; Israels frafall og bortføringen til Babylon med påfølgende tilbakeføring til Judea rundt 70 år senere. I budskapet om gjenreisning går profetene mye lengre i Guds gjenreisningsplan enn denne tilbakeføringen og gjenreisning av en gammeltestamentlig tempeltjeneste. Jeremia taler om en ny pakt som ikke var som den gamle. I Jesaja får vi sangene om Herrens lidende tjener - en pakt for folket og et lys folkeslagene (Jes 42.6) - og et mektig budskap om gjenreisning. Ezekiel taler om en nytt hjerte og en ny ånd (Esek 36.26). Alle disse elemente er en sentral del av en Messiansk tidsalder - en tid hvor alle skal kjenne Gud personlig gjennom den åpenbaring som Ånden gir:
❝Da skal ingen lenger
undervise sin neste og sin bror
og si: «Kjenn HERREN!»
For de skal alle kjenne meg,
både små og store, sier HERREN.” (Jer 31:34)
❝Men den salvelsen som dere har fått fra Ham, blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. Men slik som den samme salvelsen lærer dere om alle ting – og det er sant og ikke løgn – så skal dere bli i Ham, slik som salvelsen har lært dere.” (1 Joh 2:27, BGO)
Tempelet, som var så sentral i den gammeltestamentlige, jødiske gudslivet, har med Jesus fått en helt annen betydning. Det ble utflyttet (Matt 23;38). Jesus og han alene er hjørnesteinen i et helt nytt bygg som rommer både jøder og grekere, slave og fri, mann og kvinne (Gal 3.11). Jesus sa: “Riv ned dette templet og jeg skal gjenreise det på tre dager” og profeterte om det fysiske tempelet at det ikke skulle være igjen stein på stein (Matt 24.1-2). Det finnes fysiske templer av stein og tre, men Gud bor ikke der uansett hvem som måtte finne på å bygget slike (Jes 66:1; Apg 7:48-49). Det gammeltestamentlige tempelet var bare en avskygning av det himmelske (Hebr 8.1-10.1). Når Jesus døde revnet forhenget til det aller helligeste i tempelet i Jerusalem. Det forkynte en ny periode, hvor det aller helligste var tilgjengelig for alle som tror igjennom Jesus (Hebr 10:19). Paulus sier at vi alle har adgang til Far som sitter på tronen gjennom én Ånd:
❝Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Den Salvede Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.” (Ef 2:18-22)
Bibelen bruker forskjellige bilder på dette fantatiske som Gud bygger; Jesu kropp; Herrens tempel; Guds by; Guds åkerland. Det viser ulike sider av samme sak. Gud er en mesterbygger. Og det som er den vesentlig forskjellen er at den nye pakts bygning er en åndelig størrelse som har sin plass i det himmelske. Når Hebreerbrevet forteller at den himmelske bygningen trengte et bedre offer, er det ikke rart?
❝De jordiske etterligningene av det som er i himmelen, må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdommen må renses ved offer som er bedre enn disse. For Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus) gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld.” (Hebr 9:23-24)
Hva er det i himmelen som må renses? Befinner det seg noe der som i det hele tatt har behov for det? Ja! Det er oss, de troende. Vi har vår plass i det himmelske i Den Salvede (Ef 2.6). Men vi hadde ikke hatt noen plass der uten renselse. Vi må forstå at det er en så gjennomført forskjell mellom den nye og den gamle pakt på vesentlige områder i vår relasjon til Gd, og det faktum at vi sliter med å skjønne dette, er mye av årsaken til den åndsfattigdommen vi ser blant kristne. For et privilegium! For en frelse! For et evangelium! Vi har i kraft av Jesu offerblod frimodighet til å tre like innfor Guds nådetrone i himmelen, for det har gitt oss en renselse som et gammeltestamentlig syndoffer aldri kunne gi. Vi har muligheten til et personlig og nært forhold til Gud, hvor han røper sine innerste hemmeligheter med oss, fordi han har gitt oss sin Ånd (1.Kor 2.9-11). Det er ikke uten grunn at Paulus formaner oss til å sette vårt fokus til det som er der oppe, der Jesus, Den Salvede sitter ved Guds høyre hånd (Kol 3.1). Av hvilken grunn? For at vi skal få mer svar på Herren egen bønn: “La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden”. Det er da vi faktisk lærer Gud å kjenne, når vi velger å stå i gapet mellom himmel og jord, fordi vi befinner begge steder på samme tid.
Et rent jordisk tempel lagt av stein er bare et jordisk tempel laget av stein. Gud har ettertrykkelig gjort det klart at det ikke er noe som gjør en jordisk bygning laget av stein og tre noe mer innvidd sammenlignet med noe annet. Han bor ikke i slike bygg. Han bor i mennesker som tilber ham i Ånd og sannhet (Joh 4.24). Jesu nærvær gjorde fjøset han ble født i til det helligste stedet på jord, mye mer hellig enn tempelet i Jerusalem noe sinne kunne bli. Alle steder hvor han kom ble preget av Guds nærvær, så til og med de som kom for å arrestere ham før korsfestelsen ble slått i bakken (Joh 18.6). Men Guds Ånd hviler på og bor i mennesker, og Peter kaller oss derfor for levende steiner.
❝Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge. For det heter i Skriften:
Se, på Sion legger jeg en hjørnestein,
utvalgt og dyrebar;
den som tror på ham,
skal ikke bli til skamme.” (1 Pet 2:4-6)
Peter siterer Jesaja og setter det inn i den rette sammenhengen. Den steinen som ble lagt i Sion er en levende stein, ikke en stein av fysisk, død materiale, som vi bygger våre bygg med. Det huset som bygges har en åndelig dimensjon, fordi det er en bolig for Gud i Ånden (Ef 2.22). En sann sionist er himmelvendt - ikke som en flukt, men som et utgangspunkt for Guds planlagte invasjon. Det er her skrøpelige mennesker og det overnaturlige gudslivet i Ånden møter hverandre, og det er hele essensen i Kristus-mennesket: “Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.” (Ef 2.15b). “Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus)” (1.Kor 12.12). Dette er Åndens egen forståelse av Jesus, Guds Salvede. Det er ikke bare hodet på kroppen som er ment å være Den Salvede, men også kroppen. Hva betyr det? At vi er frelser og stedfortredende? Nei! Men vi er ment å være salvet slik han er salvet, og vi bringer bud om håp og frelse på vegne av ham. Paulus sier vi er “utsendinger på Den Salvedes vegne, og det er Gud sjøl som inderlig formaner gjennom oss: Vi ber på Den Salvedes vegne: La dere forlike med Gud” (2. Kor 5.21). Egentlig er vi ingenting. Alt dette er Guds verk ved Åndens som har tatt bolig i oss og hviler over oss med kraft. Utfordringen er at vi kan være blindet av egen skrøpelighet eller blindet av rikdommens bedrag, så vi ikke ser hvilken tilgang Gud har gitt oss til seg sjøl på vegne av dem som ikke ennå tror. Men Åndens verk i skrøpelig kjøtt og blod er selve essensen av bibelens Kristusforståelse:
❝På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Den Salvede, Guds frigjørende frelserkonge (gr. Kristus), er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4:2)
Selveste testen på sånn åndelighet er at vi anerkjenner at Gud er større enn vår skrøpelighet, ikke som en tom teori, men i både ord og handling. Det er det som skiller kristentroen og gnostisisme og Østens religioner. Gud er ikke en menneskehater. Gud hater ikke vår menneskelig skrøpelighet. Det han ikke kan fordra er når vi i trass og stolthet tar vårt utgangspunkt alene og så roter vi det grundig til for oss sjøl. Vår skrøpelighet med Guds kraft og visdom er en perfekt match; vi oppdager hvem han er. Ordet for kjøtt og blod er sarx. Jesus hadde ikke noen annen kropp enn det vi har. Han ble trøtt, sliten, tørst, forundret, oppgitt. Du kan forkynne en Jesus som ikke hadde alt dette, men det er ikke bibelens Jesus. Det blir en Gud langt borte som ikke forstår oss, og som ikke vi forstår. Men Jesus er Guds forklaring av seg selv, og hva hans hensikt med å være sant menneske er. Er det mulig å oppleve alle disse menneskelige svakhetene uten å synde? Ja, det er det! Men vi er blitt ødelagt av en luthersk nevrose som gjør alt menneskelig til noe syndig. Det er faktisk mulig å leve sammen med Gud til hans behag i et nært vennskap med vår skaper - det er de gode nyhetene om Guds rike - vi har adgang til selveste kongen i riket. Finnes ingen fristelser og fall? Jo, det gjør det. Det gjorde det for Adam og Eva, også, og de falt. Var de dermed råtne syndere fra starten? Ikke engang lutheranere vil si det. Altså har evnen til å synde og det å være synder ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre. Men om vi har funnet Jesus, selveste Livets Tre, som Adam og Eva aldri fikk tilgang til, så har vi en kilde til renselse, tilgivelse; og det som mer er; et rett liv i avhengighet av ham.
...eller snublesteinen for dem som ikke griper hva det dypest sett dreier seg om
Det tragiske er når kristne faller ifra sitt kall til “som den Salvede er, slik er også vi i denne verden” (1. Joh 4.17). De gir seg av med all verdens endetidsspekulasjoner og deres engasjement er mer politisk enn det å være et sant vitne om Den Salvedes oppstandelse og frelse der de bor. De blir selvrettferdige og nedlatende overfor en verden de var ment å vinne i ydmykhet og i lidelse. Det er lov å si hva en tenker om Israel, samkjønnet samliv og et utsvevende liv ut fra bibelen. Det er lov å si noe om skillsmisse, maktmisbruk og jag etter rikdom også, men der er vi tause. Men dersom legedom og kraften i oppstandelsen ikke demonstreres som tydelig vitner om muligheten til et annet liv, så blir det bare hult; det nærmer seg renspikka egenrettferdig fariseerisme, og med det risikerer vi en hardere dom enn dem vi dømmer. Budskapet om omvendelse henger sammen med gode nyheter som ikke bare må være gode nyheter om et rike som engang kommer, men som er nær her og nå. Det var dette Jesus forkynte, han som er selveste den levende hjørnesteinen. Hvorfor skal verden vende om, om ikke kristne vil leve i forsakelse og omvendelse? Dommen begynner med Guds hus, sier bibelen, og måtte vi finne nåde til å ta imot den og bli det vi er ment til å være.
❝Hvem vil han gi kunnskap,
hvem vil han forklare sitt budskap?
De som er avvent fra melk,
som er tatt fra brystet?
10 «Sav lasav, sav lasav,
kav lakav, kav lakav,
litt her, litt der!»
11 For med stammende lepper
og på fremmed tungemål
skal han tale til dette folket,
12 han som sa til dem:
«Her er hvilen, la den trette få hvile,
her er ro.»
Men de ville ikke høre.
13 Så skal HERRENS ord til dem bli:
«Sav lasav, sav lasav,
kav lakav, kav lakav,
litt her, litt der!»
– så de skal snuble når de går,
falle bakover og skamslå seg,
gå i snaren og bli fanget.” (Jes 28:9-13)
Jesus siterer salme 118.22: “Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein” når han underviser folket, og et annet sted i Jesaja, sier Gud.
❝Han skal være en helligdom,
en snublestein og en klippe til fall
for Israels to hus,
en snare og en felle
for dem som bor i Jerusalem.
15 Mange av dem skal snuble,
de skal falle og skamslå seg,
gå i snaren og bli fanget.” (Jes 8:14-15)
Jesus hentyder til disse versene, samt Dan 2.34 når han i sammenhengen med salme 118.22 sier:
❝Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket. Den som faller mot denne steinen, skal bli knust. Og den som steinen faller på, skal bli smadret.” (Matt 21:43-44)
Det er noe som jeg ikke kan slutte å undres over. Jeg finner troende som på den ene siden hevder en nåde som gjelder nær sagt uansett bare en ikke gjør seg skyldig i noen få utvalgte “dødssynder”, som typisk blir færre og færre, og som helt uavhengig av hvor å få (om i det hele tatt noen) som har funnet veien til Gud gjennom dem. Samtidig synes å være mer opptatt av en stat i Midt-Østen og bygging av et tempel av dødt materiale enn av en levende, frigjørende, frelsende, tilgivende og gjenopprettende Jesus. Å brenne for å se jødene vende om, er både vakkert og godt på alle måter, men om vi skal tro bibelen, så er det av misunnelse jødene vil vende om (Rom 11), ikke kun av en rekke elendighet. En frafallen kristenhet som ikke er klar til å leve slik i omvendelse at de faktisk ser Guds rike manifestert, er ikke noe å bli misunnelig på. Og her er vi inne på noe av kjernen av det som brenner slik i mitt hjerte. Vi kjenner oss truet av innflyttende muslimer fordi vi lever så sløvt som kristne at det blir flere muslimer vendt om i Islamske land enn i våre. Er det ikke et paradoks? Vi som menighet har svaret på mange av integreringsproblemene, men istedet sitter en del av oss og sutrer og er mistroiske. Verden trenger svar, ikke sutring. Verden står ved et vendepunkt, et bristepunkt. Om det er slik at vi har levd i den villfarelse at vi er så mye bedre enn alle andre, og derfor har vi skapt oss så mye velstand, så er sannheten at det ikke tar mange dager å legge all velstand i grus. Vi er som nasjon avhengig av Guds beskyttelse og vern, og vi har et ansvar for å leve evangeliet, og bringe evangeliet ut som et vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Det er på tide å våkne, mine venner, og å befinne seg på kne innfor den Allmektige.
Så lenge vår energi primær brukes på jag etter vind, så vil vi alltid være slitne; det blir alltid for mye; vi må alltid verne rundt oss sjøl og ta pauser. Vi har ikke plass til andre og nye mennesker i livet vårt, så hvorfor skal Gud da sende oss vekkelse? Han må jo sende engelen Gabriel til å ta vare på de nyfrelste, for vi har jo ikke tid. Å ta pause for å dra seg unna for bønn og ettertanke er alltid en god ting, og Gud har innsatt en hviledag til vårt beste, “for menneskets skyld.” Men det er veldig slitsomt å leve kjødelig og verdslig. Paulus sier at kjærlighet til materielle goder er roten til alt vond. Det er sterke ord. Han sier at den som lengter etter å bli velstående “faller i fristelse og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse.” (1. Tim 6.9-10). Det er saftig kost fra apostelen! Men tar vi det inn over oss? Å eie for å gi og dele, er en velsignelse. Å eie for å vise fram og skryte av sin velstand, uten en gang å takke Gud for hans velsignelse, er en styggedom. Jesus inviterer oss til en hvile som på mange måter ser merkelig ut (Matt 11.28). Det fungerer ikke som et hvilehjem, akkurat. Nei, det er så mye action at en i liten grad har behov for tom underholdning, og likevel: en glede og en hvile som ingen kan slukke, for den har sin rot i Gud.
Paulus siterer fra avsnittet i Jes 28.9-13 i 1. Kor 14 når han forklarer at tungetale er et tegn for de vantro - det vil si dem som ikke vil tro. Bibeleskapets siste oversettelse translitterer de hebraiske ordene: Sav lasav, sav lasav, kav lakav, kav lakav. På den ene siden kan det høres ut som babyspråk, eller tungetale for den slags skyld. Men ordene er ikke tilfeldig valgt, for de ligger nær opp til ord som på hebraisk betyr bud og krav - så: bud på bud og krav på krav, og så legger profeten til: litt her og litt der (vi tar det som passer oss, det som klør oss i øret). Det blir slik at dersom vi ikke får tak i hva dette egentlig dreier seg om - nemlig den levende hjørnesteinen, så blir den en snublestein for oss. Ja, bibelen, så flott som den er, kan bli en snublestein, folkens, også for krisne. For vi vil kjenne på krav og mismot, heller en takknemlighet og glede. Vi vil kjenne at Gud er veldig storforlangende og at hele kristenlivet blir en eneste stor byrde. Alle apostlene en eller annen form for martyrdød, bortsett fra Johannes. Forlangte Gud for mye av dem? Var han alldeles urimelig? Synes vi egentlig at det er barbarisk av Gud å forvente noe slikt? For svaret på dette spørsmålet er helt avgjørende for hvor mye frukt vi kommer til å se i kristenlivet vårt. Om Gud har fått grepet vårt hjertet, så er svaret: Nei! Om han ikke har den plassen i livet vårt, så blir vi fort tause, for vi skjønner at svaret vi kjenner på er feil. Det finnes søsken i verden idag som står midt opp i dette, og samtidig er det mange troende som lever nærmest skjult med troen sin fordi de synes det er for tøft å stå opp for evangeliet. Sant skal sies at mange av dem har ikke fått ordentlig trening, heller. Og så står spørmålet like godt: Vil dem ha ordentlig trening om dem får det tilbudt, eller er det mer behagelig å gå på gudstjeneste av og til og la det bli med det? Jeg hører ikke mye slik forkynnelse, men en masse om at oppsøkende evangelisering ikke er for alle. Så Jesus som oppsøker det fortapte for å frelse det, han er litt utenfor, ser du. Passer ikke helt inn i den behagelige gudstjeneste-drevet-av-pastoren-og-et-par-til-modellen.
Midt i avsnittet vårt i Jesaja, gir Gud dette løftet:
❝Den dagen skal HERREN over hærskarene
bli en fager krans og en strålende krone
for den rest som er igjen av hans folk.
6 Han skal gi rettens ånd til den som sitter til doms,
og styrke til dem som slår angrep tilbake fra porten.” (Jes 28:5-6)
Det var dette Jesus kom for å gjøre, han som sa at han vil bygge sin menighet, og dødsrikets porter skulle ikke få overhånd over dem, fordi oppstandelseskraften overvinner til og med døden. Du kan ikke være redd døden, for da har du tapt. Den som allerede er død og reist opp ifra de døde, er ikke redd døden, for de vet at døden har tapt. I dette ligger en frimodighet og et mot som verden ikke kan hanskes med, og det er kjernen i budskapet i Johannes Åpenbaring og i Jesu eget budskap. Klamrer vi oss til livet i denne verden, så mister vi tak på det virkelige livet, livet i ham. Men om vi bestemmer oss for å feste blikket på det som kommer, så vinner vi det virkelig livet, livet i ham. Livet her er full av smerte og problemer; hva er det egentlig vi klamrer oss til? Ser vi ikke hvor idiotisk det er? Verden gir løfter den ikke aldri kan holde. Har vi det godt? Bibelen forbyr oss ikke å nyte det. Den forbyr oss bare å holde godene for oss sjøl og ikke tenke på andre. Jeg er redd vår tradisjonelle julefeiring er en styggedom for Gud. Vi mesker oss i god mat og dyre gaver med våre nærmeste, mens vi lar de ensomme og fattige sitte med smerten og skammen. Om vi bare hadde invitert en ensom eller fattig, så hadde hele festen stått i stil til det vi egentlig forsøker å ferie: ham som gav alt til den som ingenting har. Hadde Jesus gitt oss skryt for måten vi feirer jul på? Tror vi virkelig det? Hvis ikke, er det på tide å endre det på en radikal måte. Frelsesarmeen er på mange måter vårt alibi, men hvorfor la noen få gjøre det alle burde gjøre? I vår familie har jeg introdusert sosiale gaver, og vi forsøker å invitere fremmede i løpet av julen. Men kan ikke la være å tenke på hva vi kunne ha gjort ut av dette. Hadde vi fått kjeft av verden som moraliserende? Helt sikkert. Men innerst inne hadde dem kjent et stikk i hjertet, og visst med seg sjøl: De har rett! Vi er ment å skinne, men vi er blitt for selvopptatte, verdslige og bedagelige.
Herre, jeg kan nesten ikke tro at jeg skriver alt dette, men jeg klarer ikke å la være, heller. Jeg kjenner på en stor sorg, og det er din sorg, Gud. Vi har laget svære og prangende bygg “for deg”; monumenter som i bunn og grunn forkynner et frafall fra evangelienes Jesus som du sendte i et stakkarslig fjøs. Vi kan føle oss som en dråpe i havet for i forhold til alle behov, men Gud, vil du lede og motivere oss til å være en dråpe som betyr noe, til forandring, til håp for mennesker rundt oss. Jesus, jeg vet at du har trofaste medarbeidere, som tror, som håper, som arbeider, som lider for deg, og jeg takker for hver eneste en. Men kom og rens din menighet, Herre. Jeg kjenner på hvor farlig denne bønnen er, og kjenner det går frysninger gjennom hele kroppen. Men ikke som vi vil, Gud, men som du vil. Kom, Du Guds Salvede med din ild! Ja, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar