❝For dere har hvert syn blitt som ord i en forseglet bok. Om en gir den til en som forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg kan ikke, den er forseglet.»12 Om en gir boken til en som ikke forstår skrift, og sier: «Les dette!» så svarer han: «Jeg forstår ikke skrift.»
13 Herren sa: Dette folket
kommer nær meg med munnen
og ærer meg med leppene,
men hjertet er langt borte fra meg,
og den frykt de har for meg,
er et tillært menneskebud.
14 Derfor vil jeg fortsette å forundre dette folket
på underlig og underfullt vis.
Da skal visdommen til deres vise forgå,
og klokskapen til deres kloke skal skjule seg.” (Jes 29:11-14)
De følgende kapitlene frem til Jes 36 (som gjenforteller historien om Sanheribs beleiring av Jerusalem og hans fall), har et fokus på Guds fortvilelse over et folk som bare ikke evnet å forstå Guds gode vilje med dem og hans lengsel etter frelse og gjenopprettelse. Det er ikke vanskelig å høre Guds og profetens smerte over folkets frafall og stahet. For den som av hjertet kjenner Gud, er det mulig å forstå Guds intensjoner, men når gudskunnskapen bare er bud på bud, krav på krav, litt her og litt der, så blir hele hensikten uforståelig. Enten en tar lovreligioner eller humanistisk ateisme, så bunner begge i en menneskelig visdom og åpenbaring. Begge er grunnleggende humanisme, for det er menneskets forsøk på å fikse seg sjøl. Det er grunnleggende annerledes enn en reell frelseserfaring med omvendelse, tilgivelse og nytt liv ved Ånden.
❝Derfor, så sier HERREN til Jakobs hus,
han som fridde Abraham ut:
Nå skal ikke Jakob bli til skamme,
nå skal ikke ansiktet hans blekne mer.
23 For når han og barna hans ser
det mine hender har gjort blant dem,
da skal de hellige mitt navn,
de skal hellige ham som er Jakobs Hellige,
og skjelve for Israels Gud.
24 De som går seg vill i ånden,
skal få innsikt,
og de som murrer, skal få lærdom.” (Jes 29:22-24)
Med mindre en forstår at Gud er frelsende i all sin hensikt, så vil en gå seg vill i ånden. En vil ikke ha en tillit til at Gud er god, og da har en mistet den viktigste byggesteinen i hele universet. Det vil bli helt umulig å navigere, ikke minst i en verden som på grunn av syndefallet er under den ondes innflytelse. Uten å være fylt av den Ånd som vet hva som bor i Gud (1. Kor 2), vil det være praktisk talt umulig å forstå Gud. Gud sendte tidenes oversettelse og utstillingsvindu av Guds plan og hensikt når han sendte Jesus. Men selv da slet disiplene hans med å henge med. Det var først etter hans oppstandelse og når de fikk Åndens åpenbaring og Åndens kraft, var de istand til å forstå det riket Jesus snakket om, på tross av at romerne fremdeles styrte i Judea og Galilea.
Det som er typisk for et frafallent gudsfolk, er at politiske allianser blir viktigere enn vekkelse og Åndskraft. Det siste virker for tungt og uttilgjengelig, så for å pynte på bruden, forsøker man med alle midler å slåss for det som i beste fall gir ytre motivasjon for å gjøre Guds vilje - og da gjerne med fokus på synlige ting. At en ikke forstår at det er tapt slag når en leser Skriftene, er mildt sagt forunderlig. Disse politiske alliansene kan gå i alle retninger hvor en kan hente støtte. Konservative kristne i Tyskland var initielt en tilhenger av Hitler. Med den historiekunnskap en hadde den gangen, var det kanskje ikke så lett å se hvor dette bar hen, men at kristne idag støtter ikke-demokratiske røster, viser med all tydelighet hvilken sørgelig tilstand vi er i. For Israel på Jesaja sin tid var det allianser med hedenske hærmakter som var fristelsen, og Gud forteller dem i klare ordelag at forsøket på å sikre fred og fremgang på verdens vis kommer til å ende i katastrofe. Så tydelig er Gud med dem at han sier:
❝Gå nå inn og skriv dette
på en tavle for dem,
skriv det inn i en bokrull
så det for kommende dager
kan være et vitnesbyrd til evig tid.” (Jes 30:8)
❝De sier til seerne: ‘Ikke se!’og til profetene: ‘Ikke bring oss synerom det som er rett!
Si oss glatte ord,
bring oss illusjoner.
11 Vik av fra veien, bøy av fra stien,
la oss være i fred for Israels Hellige.’ ” (Jes 30:10-11)
Vi har så lett for å tenke at dette gjelder verden og ikke oss. Verden vil ikke forholde seg til Guds skaperordning i forhold til abort, samkjønnet samliv og kjønnesforvirring i den outrerte formen hvor en har skapt idéen om “kjønnsbekreftende” medisinske inngrep. Men det er Guds folk profeten henvender seg til, her. Det er Guds folk han maner til omvendelse. Jeg har vært en troende i over 30 år, og jeg har hørt svært lite forkynnelse om rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. Jeg har hørt lite om kjærlighet til penger og grådighet som fører til fortapelse (1. Tim 6.9-10; Ef 5.5; 1. Kor 6.-10). Det kan være at en har lest versene, men temaet materialisme og fortapelse har aldri vært berørt noengang. Det strekker seg så langt at dersom en ikke bringer inn tienden, så stjeler en ifra Gud og mister velsignelse, og da er budskapet det samme til dem som har mulighet til å justere utgifter etter inntjening og dem som får ytelse etter forbruk ifra det offentlige. Altså ender vi opp som menighet å utarme de fattige imellom oss, mens de som tjener fra 1/2 million og oppover klarer seg ganske så bra. Det hjelper ikke at si at en kan be om hjelp. Dersom vi er så lite smarte at vi ikke skjønner at 10% av det en til enhver tid har av utgifter går i minus, så burde vi ikke hatt lederansvar. Det er vi som menighet som skal se til de fattige at de har det som de trenger; vi skal ikke noe være tiggehus for egne folk som sørger for at de på fast basis blir ytterligere ydmyket. Hva prioriterer vi som menighet? Er det viktigere at vi har fine menighetshus med gode stoler og flott musikkanlegg, og tilstrekkelig med parkering, og selvsagt noen som er betalt for å gi forkynnelse som helst ikke bør være for utfordrende, enn å ta oss av de som har for lite til livets opphold? Da er jeg redd Gud ikke er spesielt imponert. Og tørr betalte pastorer å forkynne det ordet sier til kristne, eller blir det en versjon av nåde som er vanskelig å finne igjen?
- Ikke forkynn om vitnetjenesten og å be for syke ute blant folk som noe obligatorisk, for det liker vi ikke. La oss heller få noen bibelutlegginger som ikke forstyrrer vår samvittighet for mye.
Det er bare en ting som er verre enn synd for evangeliske kristne, og det er angsten for loviskhet. Rart nok er det ingen som er redde for loviskhet i forhold til at de spiser mat hver dag, går på jobb hver dag, går og handler flere ganger i uken, eller at de bare må få med seg TV-serien de liker best. Da er lovmessighet helt vakkert og fint. Men dersom en snakker om åndelige disipliner, så må en plutselig “kjenne for det”. Det er slik med det åndelige livet, at det vil aldri kunne fungere uten disiplin - det faktum at en gjør det rette fordi det er riktig, ikke fordi en føler så innmari mye. Faktisk kan det å gjøre det riktige være innmari ubehagelig, og det blir ikke det minste mindre riktig for det. Faste er eksempelvis veldig ubehagelig, og hvis du ikke opplever det, så velsigne deg. Det kan være svært så ubehagelig å ta kontakt med en fremmed for å undersøke om det er behov du kan be for og om det er villighet til å ta imot forbønn. Men alle de første disiplene til Jesus var igjennom det, så hvorfor ikke oss?
❝Tusen skal flykte når én mann truer,
for trussel fra fem skal dere rømme
til det ikke er annet igjen av dere
enn en stang på en fjelltopp,
et banner på en haug.
18 Og derfor lengter HERREN
etter å vise dere nåde,
derfor reiser han seg
for å vise barmhjertighet.
For HERREN er rettens Gud.
Salige er alle som venter på ham!” (Jes 30:17-18)
Dersom vi tenker menneskelig og defensivt, så vil vi fortsette å rømme inntil det bare er tomme bedehus igjen, og det som er igjen er korset i flagget vårt. Men dette er ikke Guds intensjon med oss? Han lengter etter å vise oss sann nåde, en nåde som oppdrar oss til å si nei til verdslige lyster og leve overgitte liv. Det er en gjentakende mønster i Jesaja at Gud nesten ikke får sagt domsordene ferdig før han forsikrer oss om at det er noe annet han så gjerne vil.
❝Når du roper, vil han være deg nådig. Når han hører, vil han svare deg.20 Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren,21 og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre.” (Jes 30:19-22)
Midt i ydmykelse vil Gud åpenbare seg for oss når vi roper på ham. Vi skal se og høre slik vi at får åpenbaring og rettledning i et rett liv sammen med ham.
❝For så har HERREN sagt til meg:
Slik løven og ungløven
knurrer over sitt bytte
og ikke blir skremt av rop
eller dukker seg for ståk
når en stor flokk gjetere
samler seg mot dem,
slik skal HERREN over hærskarene
stige ned og stride
mot Sions fjell og høyde.
5 Lik flygende fugler
skal HERREN over hærskarene
forsvare Jerusalem,
forsvare og berge,
gå forbi og utfri.
6 Vend om til ham
som israelittene har falt fra så dypt!” (Jes 31:4-6)
Her står det i ene verset at Gud vil stride imot Sion og i neste vers skal han forsvare, berge, la dommen gå forbi og heller utfri dem. Klarer du å bestemme deg, Gud? Hvis en ikke kjenner Guds hjertelag, så kan en bli rent forvirra. Men nøkkelordet i denne konteksten er vend om. Gud er ikke en sånn spådomsmaskin, hvor han er despotisk opptatt av at alt han sier skal bli oppfylt til punkt og prikke. Nei! Gud samhandler med oss. Han taler til oss for å påvirke oss i riktig retning. Hvis vi hører på ham, så er han villig til å sette strek over alt sammen. Da går han forbi hele domsavsnittet. Og hvis vi har fått løfter, men vi viser ham forakt, så vil ikke løftene oppfylles for oss. I sin samhandling med oss er det slik Gud forholder seg. Gud lar sin rettferdighet går foran sitt rykte som sannsiger. Også når Gud suverent sender Jesus, så er det slik at mennesker kan velge å si nei til tilbudet som tilgivelse, frelse og gjenopprettelse. Da blir ikke løftene om frelse oppfylt dem, selv om det er nettopp det Gud så inderlig vil. Måtte Gud gi oss hjerter til å bøye oss for ham og se oppfylt den plan Gud har for hver og en av oss.
❝Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.” (Hebr 6:12)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar