Nå har jeg ikke lest artikkelen. Jeg har personlig sett såpass mye dårlig frukt av at folk leser Dagen, at jeg bruker ikke penger på den avisen. Jeg har sett folk som har brukt sommeren på å lese Dagen og alle kommentarer som har blitt så full av uro og usunn skepsis at en har fått vanskeligheter med å forstå søsken rett som deler hjertet sitt i en enkel husgruppesamling. Det var dermed behov for samtaler for å rydde opp. Det lille jeg selv har lest av Dagen og ikke minst kommentarfeltene, gjør at jeg holder meg langt unna. Der finner du ulvene som kaster seg over neste avsløring og roper advarsler i alle retninger, og det er ikke til hjelp for meg. Si meg heller hva som er rett og riktig; for det sier disse stort sett lite om. Og ikke minst ropes det høyt om det er noe som bærer preg av overnaturlig liv og kraft. Alt slikt synes å være falskt. Jeg får flashbacks til folk fra Jehovas Vitne som er utpreget og hardbarkede opphørsteologer. Gud er redusert til en tanke, en bok, en trosbekjennelse hvor syndsbekjennelse er den viktigste ingrediensen. Jesu oppstandelse og hans oppstandelseskraft, som var apostlenes fokus både i ord og gjerning, nevnes knapt og synes helt irrelevant annet enn som historie.
Dessuten; jeg vil ikke leve livet mitt for å diskutere med folk i diverse kommentarfelt - det har jeg allerede gjort for mye uten at det hjelper stort. Det blir stort sett ikke en rell samtale, men toveis monolog. For det som faktisk gjør en forskjell er hvordan jeg lever Jesuslivet i hverdagen og søker å følge hans befalinger. Noen sentrale biter av disse finner vi i Luk 10, og jeg finner så få kristne som lever ut disse i vår vestlige kristenhet, at det er en tragedie. Vi har i stor grad forlatt den plattformen Jesus la for et sant disippelliv med den hellige Ånds ledelse og kraft og vekst for Guds rike.
Det er alltid lurt å undersøke fakta i en sak. Et raskt søk på internett, og så finner en denne siden, hvor det selges personlige profiler med profetisk innhold til $2200, og en lite versjon til $450, og den nevnte kvinnen er en profilert figur i dette. Prisene på de profetiske tjenestene blir i underkant 24.000 og 5000 norske kroner med dagens valutakurs, så hvordan Dagen har fått dette til 30.000, vites ikke, og det er i prinsippet uinteressant. Spørsmålet er hvordan vi skal vurdere en slik praksis opp mot bibelen.
Vår venn som skrev Facebook innlegget var iallefall tydelig rystet. Han kalte aktiviteten for Simoni, etter magikeren Simon som i Apg 8 kom til apostlene og ville kjøpe gaven å formidle den hellige Ånds dåp med håndspålegge, og hvor peter refset ham hardt. Dessuten, ifølge vår bror: ingen nytestamentlige profeter ville kalle seg for profeter. Dårlig nytt for Paulus og Peter som kalte seg sjøl apostler....
Men temaet, altså - hvordan forholder vi oss til penger når Gud begynner å bruke oss, er veldig aktuelt; og det er avgjørende at vi er bevisste og har et bibelsk grunnlag for det vi gjør.
Jesus sendte ut sine disipler uten noe som helst (Luk 10). Han var overbevist om at når de velsignet folk, så ville de bli velsignet tilbake med husly og mat. Målet var å finne et fredens hjem som tok imot budskapet om Guds rike. Jesus sier eksplisitt: “Bli boende der i huset og spis og drikk det de byr dere! For en arbeider er verd sin lønn.” (Luk 10:7). Vi må altså slå fast at det ikke er forbudt å ta imot noe om noen ønsker å velsigne oss tilbake. Men i et skriftavsnitt som omtaler det samme sier Jesus også:
❝Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.” (Matt 10:8)
Gud gir oss åndelige gaver, og meningen med disse er at de har en annen adresse enn oss sjøl. Og det er meningen vi skal betjene folk med gavene Gud gir oss vederlagsfritt. Det som er fint med dette er at det ikke er så lett angripelig. Med en gang penger kommer inn i bildet, så reiser det seg en rekke problemstillinger som fort kan komme i rekyl. Når vi ber for syke, er det en behandlingsaktivitet vi bedriver? Sjøl om myndigheter kan la alt alternativt gå under radaren, kan du være sikker på at de vil gå etter kristne; det har med hele åndskampen vi står i å gjøre. Hvis vi ikke tar betalt, er det veldig enkelt å si: Nei, vi driver ikke med behandling. Skal du finne de folkene, må du gå til de alternative. De tar nemlig betalt. Diskusjon slutt. At noen hevder å ha blitt helbredet ved bønn, det kan de jo svare ut og stå for sjøl. Deres vitnesbyrd når lenger enn vårt. Jeg ble en gang møtt av en desperat ungdom som ville på Norway-cup og hadde problemer med ryggen. Han hadde prøvd alt fra kiropraktor til fysioterapeut. Ingenting hadde hjulpet. Han hadde fått høre at jeg bad for syke med gode resultater. Hvordan i all verden? Jeg la forundringen til side og bad han forklare hva som var behovet. En runde med bønn, så var han i stand til å gjøre noe han ikke hadde kunne gjort på lenge. Hele fotball-laget inklusive trener var slått i undring. Senere stod vi i en litt vanskelig situasjon med en som hisset seg voldsomt opp over at vi bad for de syke ute blant folk. Han helte eder og galle og bannskap og blasfemi over oss. Da kom denne lille karen som hadde blitt helbredet forbi. Han var rystet over denne store, røslige karen som forbannet både oss og Gud. Hvorfor forteller du ikke når jeg ble helbredet? spurte han meg. Jeg så på ham og svarte: Jeg fortelle?! Nei, det kan du få gjøre. Og han var ikke verre på det, denne lille, men meget raske og dyktige fotballspilleren, at han gjorde akkurat det. Den store, røslige mannen med ølkruset i hånda ble helt blek i ansiktet og forlot oss i sinne. Fra den dagen holdt han seg alltid på god avstand ifra oss. Det viste seg at disse to kjente hverandre, og hans vitnesbyrd gjorde en effekt som vårt ikke hadde gjort. Vår venn viste oss en takknemlighet for det Gud hadde gjort igjennom oss, og var villig til å gjøre oss en tjeneste tilbake. Var det nyttig? Det var absolutt nyttig.
❝Vi er i alle fall ikke lik mange andre, som vil gjøre penger på Guds ord. Med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i kraft av den Salvede.” (2 Kor 2:17)
Det er to ting vi kan lese ut av dette verset. Det ene er at Paulus opprettholder Jesus befaling om å gi evangeliet - de gode nyhetene - vederlagsfritt. Det inkluderer åndelige gaver, som profeti, helbredelse, kraftgjerninger, etc. Det er jo dem som ikke tror at kristne skal gjøre sånt, men det er ikke slikt frafall ifra Den Salvede vi skal konsentrere oss, her. Det andre vi kan lese ut av verset, er at det er mange andre som Paulus oppfatter har feil motivasjon. Det har gått ifra å være villig til å ta imot mat og husrom, til å implisere noen forutsetninger for å betjene. At det er mulig å tjene penger på et evangelium som faktisk er gode nyheter og som møter folk sin opplevde behov, er det ingen tvil om. Men da mister i en viktig del av budskap. Ikke for det: det er helt vanlig å ha møter rettet imot ikke-kristne, hvor en også tar kollekt. Jeg har aldri likt det. På en vanlig gudstjeneste gjør vi jo det, og det kan jo hender det kommer noen som ennå ikke tror på disse, men burde vi gjøre det på et møte hvor vi spesielt inviterer ikke-troende? Oppfattes vi som rause, eller sørger vi for å gjøre folk mer skeptisk? Jeg mener, det burde jo være nok penger i huset til å velsigne folk med møter uten lange offertaler, eller hva? Det er jo rart at så snart at det er åndelige gaver involvert, så reiser folk bust, men når vi har møter for å gi den viktigste gaven av alle, så er visst greit å få de kirkefremmede som kommer til å dekke kostnadene. Noen er rett nok kloke nok til å si at dette gjelder husets folk, først og fremst, men ønsker du som besøkende å være den eneste som ikke gir? Og kunne man ikke sørget for at pengene var kommet inn på forhånd? Vi forkynner en Gud som er ubegripelig, ja aldeles urimelig raus. Han ofret sin egen Sønn. Men folket hans vil visst ha pengene til dem som ennå ikke helt vet hvem denne Jesus er.
Dette med evangeliet og penger har dog flere sider som må belyses for å få det hele bildet.
❝Når vi har sådd det åndelige blant dere, er det da for mye at vi får høste av det materielle?12 Om nå andre har rett til dette hos dere, skulle ikke vi ha det enda mer? Likevel har vi ikke gjort bruk av vår rett. I stedet tåler vi alt for ikke å legge hindringer i veien for Den Salvedes gode nyheter.13 Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i tempelet, lever av tempelets inntekter, og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres på alteret?14 På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet.” (1 Kor 9:11-14)
På den ene siden skal vi gi gratis det vi har fått av Herren. På den andre siden, er det meningen at evangeliet skal gi inntekter som dekker til livets opphold. Det er ikke bare en mulighet, men noe Herren har bestemt. Selv med denne bestemmelsen, gjør Paulus og Barnabas et unntak for seg sjøl, for de ser dette som en hindring for evangliet, de gode nyhetene. Men Paulus følger resonnementet i Jesu befaling. Dersom en har sådd åndelige goder, så har en rett på å høste materielle goder. Det ligger i dette at åndelige goder her også er disippelskap, ikke bare åndelige gaver overfor folk som ikke har tatt steget å bli en disippel. Det er dem som tenker at tiende og ofringer er helt frivillig, men da bryter de med noen grunnleggende prinsipper i dette.
❝Den som får opplæring i Ordet, skal dele alt godt med sin lærer.7 Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.8 Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6:6-8)
Opplæring i troen skjedde fra munn-til-munn på denne tiden, og gjennom praktisk demonstrasjon av hvordan troen leves ut (“kom å se”). Det er mer enn å samle folk på et møte, bare, selv om det også kan fungere til sitt bruk. Når det kommer dit at en vil bli lært opp og trent som disippel, så er bibelen tydelig på at det ligger en forpliktelse til å sørge for den som lærer deg opp. I vår tradisjonelle forståelse er dette en lønnet pastor som forkynner på søndagsgudstjenester, men i den første tid var det andre forhold og andre metoder som gjaldt - og det er fremdeles steder i verden hvor det å ha offentlige gudstjenester ikke er mulig. Ordet i Gal 6.6-8 gjelder også der. Det finnes ikke noen fasitsvar på hvordan dette gjøres, for det er til dels avhengig av kontekst. De som reiser med evangeliet hadde større utfordringer med å ta seg arbeid, og har særlig behov for underhold. Men også i lokale menigheter kan det være aktuelt å frigjøre gaver som vokser frem. Så sant det er mulig, er det etter mitt syn en fordel å ha flere med deltidsstillinger heller enn én person i 100% stilling. Lederskap er alltid i flertall i det nyte testamente. Pastoren i en éntall og med stor P, er en fremmed størrelse.
Så på den ene siden er det slik at motivasjon for å gi videre budskapet om Jesu oppstandelse og hans oppstandelsesliv ikke skal være å tjene penger. På den andre siden er det slik at i et disippelfellesskap, så sørger en for hverandre, og også dem som har mindre evne til inntekt og underhold grunnet sin tjeneste.
Tilbake til dette konkrete tilfelle med den omtalte personen som har en nettsider som selger profetiske tjenester. I forhold til dem som står utenfor, er det klart at det ikke hører noe sted hjemme å ta penger for å betjene dem med åndelige gaver? Hva så med de troende? Er det slik at bibelundervisning er det ålreit å ta betalt for ut fra Gal 6.6-8, men ikke profetisk betjening? I så fall sier vi noe veldig rart - det ene har en fått gratis ifra Herren, mens det andre av åpenbaring i Ordet, har en visst nok fortjent såpass mye at en kan selge bøker med undervisning og sågar tjene penger på det. Åpenbaringen i Ordet er jo ikke noe Gud bare har sjenket av nåde, kan en skjønne. Eller er det slik at å kjøpe kristne bøker kun er for å dekke trykkekostnaden; og gir ingen inntekt til forfatteren? En kan gjerne rope høyt rundt en nettside som selger profetiske tjenester, men det kan være greit å se helheten i dette og bruke lik vekt. En kan lett se splinten i andres øyne.
Dette med penger er ikke uproblematisk. I en ene ytterenden av denne skalaen har vi Bileam, som profeterte for penger og som til og med søkte å få belønning av Balak, kongen i Moab, selv om kongen ville at han skulle forbanne Guds folk. Når han ikke lyktes med det, så gav han kongen i Moab et tips om å sende inn lettkledde damer som kunne forføre menn og slik vekke Guds vrede. Bibelen er veldig tydelig i sin fordømmelse av Bileam, som omtales som en som “elsket urettmessig vinning” (2. Pet 2:15). Og du har Simon, magikeren, som ville kjøpe Guds gave for penger, ikke usannsynlig i den hensikt å bli berømt og tjene penger. Hans rolle som magiker og å være i alles oppmerksomhet var fremdeles en stor del av ham. Men det var altså det å ville kjøpe Guds nådegave for penger han ble kraftig strammet opp for. Folk som drar på bibelskole for å bli utrustet og betaler for det - kan det væreæ et element av Simoni i dette? Det blir i stor grad avhengig av motivasjonen. Det er nok folk som drar på bibelskole med den motivasjon at de vil på fulltid og gjerne bli berømt. På den annen side er det helt legitimt å “dele alt godt” med sine lærere, så om motivasjonen er god, kan vi neppe si at dette i prinsippet er galt. Og strengt er det noe annet enn å ville selge tjenester basert på nådegaver, som er det vi ser nærmere på her. I den grad vi skal putte noe “isme” på det salg av profetiske tjenester, er det nærmere å kalle det “Bileamisme”.
Men om vi kaller det bileamisme eller Simoni, er det ganske heftige merkelapper å putte på folk, og det kan være lurt å være edruelig når en dømmer, og gjerne undersøke motivasjon og begrunnelse. Slik jeg kan forstå dette er motivasjonen å elske frem Daniel-profiler som gjennom sin profetiske tjeneste og gave havnet høyt opp i byråkratiet i Babylon. Tanken at en kan påvirke styresmakter og kan forløse Guds velsignelse i samfunnet gjennom de gaver Gud gir, er neppe en ubibelsk tanke. Det finner vi flere eksempler på i eksempelvis Daniel, Josef og Esther. Vi har i vår egen vekkelseshistorie en godt eksempel i Hans Nielsen Hauge som forløste en vesentlig endring i det norske samfunnet ved at han trente fattige bønder til å drive næringsvirksomhet og innovasjon. Dette er så annerkjent at han sågar har vært å finne på Norges Bank sin minnemynt. Er det en sammenheng mellom det profetiske og det kreative og innovative? Absolutt! Men selv om Josef sågar ba den ene han hadde tydet drømmene for i fengselet om en tjeneste ved å legge inn et godt ord for ham for kongen, så er det stykke derifra til å tilby profetiske tjenester på en nettside for betaling. Det er noe med rekkefølgen i dette, og det å være en prøvd tjeneste, og la det være veien til velsignelse. Daniel ble forfremmet fordi kongen fikk tillit til ham fordi han forstod at han hadde en visdom og åpenbaring andre i embetsverket hans ikke hadde. Fikk han god lønn? Ja, det gjorde han helt sikkert, men det var ikke først og fremst dette som var Daniel sin motivasjon. Han ville tjene Herren og være et vitne for ham. Gaven Gud gav ham ble til også økonomisk velsignelse, men Daniel bad ikke kongen om penger før han var villig til å tyde drømmen. Og her ligger det en vesentlig forskjell. Dersom vi faktisk representerer Herren, så må vi kunne stole på at han sørger for vårt underhold gjennom måten han virker igjennom oss på. Det var dette Jesus var så trygg på at han sendte sine disipler uten noe som helst underhold.
Jeg kjenner Bethelmiljøet en del, og har vært der mange ganger. Jeg har sett ting positivt sett som jeg ikke har sett noen andre steder. Jeg har hørt mennesker vitne om at de har kommet ut av samkjønnet tiltrekning. Den ene hadde vært alvorlig psykisk syk hele sitt liv, og var nå gift med en mann og helt frisk uten psykofarmika. Kanskje jeg bare har vanket i feil miljø, men det eneste jeg har hørt om samkjønnet tiltrekning er en unison fordømmelse. Ingen løsning. Bare livslang sølibat helt uavhengig om en har gave til å leve avholdende. Her var det mennesker som hadde blitt fri. Jeg hører også vitnesbyrd om legedom og gjenopprettelse i et omfang som jeg ikke har sett mange steder i den vestlige verden. Jeg har møtt en kjærlighet og respekt som er sjelden vare. Men ikke bare dette. Opp i alle mirakler som skjer, så ser jeg ledere som både uttrykker sårbarhet og lar mennesker uttrykke dette. Det er i det hele tatt mye som vitner om en kvalitet jeg ikke finner så mange steder. Støtter jeg at noen i miljøet rundt dem selger profetiske tjenester på nett? Nei, det gjør jeg ikke, og jeg synes rett ut at det er litt vanskelig. Samtidig vet jeg at de betjener svært mange mennesker uten å ta betalt for det i forkant, og det er svært mange mennesker som legger ned en stor innsats år etter år med å ta imot tusenvis av mennesker fra hele verden. Rausheten er stor, for å si det slik, og her er ikke mange som går i svært dyre dresser, som en ellers finner så mye av i USA. Og med det introduseres noe av nøkkelen til å forstå dette, sjøl om jeg ikke liker det. I USA er det store kristne menigheter overalt. Gud er på alles munn, og samfunnet er preget av en opphausing nær sagt på alle områder. Helsevesenet er en stor pengemaskin; ja, nær sagt alt er business. Det finnes predikanter som reiser i egne privatfly; den Calvinistiske arven gjør at personlig materiell velstand utelukkende ses positivt på, langt inn i det som etter norske forhold blir rett ut vulgær luksus. I forhold til en norsk, egalitær kultur, vil tanken på business, Guds rike og overdådig luksus med utgangspunkt i en sterk åndsutrustning være veldig fremmed. TV-kaneler som lover helbredelse bare folk er med å støtte, lyder veldig umusikalsk, og ulike tjenester her til lands har blitt satt under press, så det blir penger først, så Guds godhet. Fra et bibelsk ståsted, iallefall slik jeg ser det, treffer fort tilgang på mye penger og materiell velstand et punkt i mennesker hvor vi er sørgelig svake. Og så er det verdt å nevne at Bill Johnson, seniorlederen i Bethel Church snakker en hel del om dette; “den største testen en møter i livet, er når Guds velsignelse gir en suksess og fremgang.” Det er alt for mange ledere som har falt i ulike former for utroskap, og vi kan fort bli for naive. Den største utfordringen i dette er hvordan vi har rigget vår vestlige kristenhet, også den karismatiske leiren. Vi liker å gå på møter hvor “det skjer noe”, hvor vi blir underholdt, og hvor vi ikke blir stilt mye krav til. Om noen fungerer sterkt i noe, så er det veldig kjekt å være en del av det - det gir en god følelse av å være med på noe stort. Men ønsker vi reelt på bli utrustet og gå den veien som de som forkynner har gått? Og inviterer vi mennesker med åndsutrustning inn på en måte som er egnet til faktisk å utruste andre? Jeg vet ikke om jeg har det fulle svaret på det, men ut fra det lille jeg ser rundt meg, så er jeg neimen ikke sikker. Det betyr at det blir veldig stor belastning på de få som har en sterk åndsutrustning. Drar vi inn rikdommens bedrag som gjør folk veldig travle for å oppretteholde en viss levestandard, blir regnestykket enda verre. Som verdenssamfunn og som kristenhet står vi overfor veldig store utfordringer. Personlig tror jeg ikke å selge profetiske tjenester på nett er en løsning. Det kan være at reaksjonene i større grad uteblir i et land som USA, men jeg finner det problematisk. Jeg ville ikke brukt ord som Simoni eller Bileamisme, for det er ikke min jobb å dømme folk sine motiver. Og samtidig må vi tørre å snakke om dette med penger og tjeneste, og hva som er et bibelsk ideal som grunnlag for vår praksis. Og da er det mye vi har å ta tak i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar