Dom bringer renselse og frelse - fordømmelse bringer utelukkende fortapelse
Midt i Jesaja treffer vi på det som er kalt “Jesajas apokalypse” - en midlertidig crescendo - et høydepunkt. Skal en forstå bibelen rett, og det gjelder også de profetiske skriftene, så må en holde i bakhodet at Guds er frelsende i all sin hensikt og all sin gjerning. Så er det slik at dersom en lege skal berge deg fra en livstruende infeksjon, så må infeksjonen slås tiltake og fjernes helt og holdent. Det nytter da ikke om legen dikederer med bakteriene som holder på å ta livet av deg og synes synd på dem. De representerer død og ondskap og må drepes, fjernes og renses bort. Den grunnleggende tanken er denne:
❝Om den urettferdige får nåde,
lærer han ikke rettferd.
Han gjør urett i rettens land
og ser ikke HERRENS høyhet.” (Jes 26:10)
Jesus snakker om dette når han undervisning disiplene sine om Guds rike:
❝Og slik som når ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner.” (Matt 13:40-42)
En kan lett tenke at dette står i motsetning til det Paulus sier i Romerbrevet 2:
❝Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” (Rom 2:4)
Når stolthet blir til forherdelse - en tapt besøkelsestid
Men både i domsordene fra Jesasja og i Jesus sin utleggelse av Guds rike, så er det en erkjennelse av at det finnes en fri vilje som kan velge å stå imot Guds nåde over tid. Paulus utfordrer i Rom 2 folk som velger å forakte Guds uendelige godhet, overbærenhet og tålmodighet. Jes 26:10 kan forståes på denne måten: Om den urettferdige bare fortsetter å få nåde, så skjer det ingen læring. Det som da kommer er enda et kall til omvendelse. For dem som heller ikke da vil ta tegningen og fremdeles gjør nakken stiv og forherder seg sjøl, så begynner ferden ned utforbakken utfort stupet hvor videre dom bare gjør dem mer forbitret og fastlåst. Vi finner eksempler på det i bibelen; vi ser det hos Farao i Egypt, og vi ser det hos Kain etter at han har drept Abel. Men dom er i utgangspunktet frelsende. Fordømmelse er det som kommer når en stritter imot dommens frelsende og utfriende virkning. Når Gud dømmer - det kan være så enkelt som at Guds rensende ord kommer til oss - så har vi et valg om å bøye oss, erkjenne og ta imot Guds nåde til forandring. Gjør vi det, så er den frelsende virkningen av Guds dom i livene våre allerede et faktum. Er vi stolte og lite føyelige, så har vi meldt oss på litt tøffere behandling. Gud står den stolte imot - det innebærer: “Men den stolte kjenner han på avstand.” (Salme 138.6). Gud trenger bare å trekke seg litt unna. For det er en som gjerne vil ta jobben med å gjøre livet surt for oss. At den vonde med det i mange tilfeller ender opp med å tjene Guds hensikt, må jo være fryktelig frustrerende, men nå er det nå slik at Gud er Gud, selv om djevelen gjør opprør aldri så mye.
Å rote sammen dom og fordømmelse gjør at vi avviser Guds nådeverk som gir oss tro og kjærlighet i sin Salvede
I pinsekarismatiske sammenhenger har en oppdaget at Gud er god og at han faktisk har til hensikt å demonstrere sin godhet. Og det er bra. Men dersom vi får berøringsangst med domsaspektet i Guds frelsesplan, så blir vi ute av balanse og det er noe med måten Gud handler på som går oss forbi.
❝Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt. Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.” (1 Kor 11:31-32)
Vi kan velge sjøl å komme til Gud og stille våre hjerter åpent innfor Gud og være raske til å justere oss. Gud vil ha oss så nære at han kan gi oss råd med sitt øye (Salme 32.8). Gud vil ha fortrolig fellesskap med dem som frykter ham, og i pakten med ham får vi rettledning (Salme 25.14, N78BM). Om vi er stolte og vrange, så vil Gud irettesette oss, mens hans hensikt er fremdeles at vi ikke skal bli fordømt. Jeg har møtt mange kristne som snakker om å kjenne på fordømmelse når de hører utfordrende forkynnelse eller leser i bibelen. Men da roter vi begrepene sammen og røper at vi ikke har noen god og trygg grunnvoll. For det er ikke noen fordømmelse for den som er i Den Salvede, og ved hans Ånd er blitt frigjort fra død og synd, og utrustet til å leve et liv for Gud. Men vi må leve i og ved Ånden; det finnes ingen annen vei ut av uføret. Så er det slik når vi ser det store oppdraget Gud har har gitt sitt folk, så kan vi bli motløse og kjenne at dette var når veldig svære greier. Og det er ikke helt unormalt for også en overgitt disippel at så kan skje. Det er jo ikke småtteri når Gud sier vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, eller hva? Spørsmålet er da: hva vi gjør med det? Søker vi Gud og finner neste steg vi kan ta i tro og lydighet, eller holde vi Gud på avstand fordi vi syns det ber oss om er helt urimelig? Det er kristne søsken i verden idag som dør for sin tro. Jesus synes ikke at prisen de betaler er for høy. Men hvis vi tenker at prisen de betaler er alt for høy, så er det noe igjen av selvlivet i oss som ennå trenger å dø. Det er mange valg du kan ta hvis selvlivet lever i beste velgående, som bare ikke er opsjoner om du er død og oppreist med den Salvede. Skal jeg ta belastningen med å dele min tro med andre? Det er mer behagelig å la det være, men for en som er død og oppreist med den Salvede, er det på ingen måte en mulighet. Skal jeg ta sjansen og ta initiativet til å be for noen som har et behov? Det er jo mer behagelig å la det være, men for den som ved Ånden er drevet av Jesu kjærlighet, så vil en finne at “kjærligheten tvinger oss” (2. Kor 5.14). Det var jo dette Jesus gjorde hele tiden. Ettersom vi er disipler og ikke har nådd Jesus sitt nivå på langt nær, så kan det jo hende vi dummer oss ut. Men hvem dreier dette seg om? O store oss, eller O store Jesus. Å stakkars oss, eller å stakkars dem som ennå ikke kjenner ham?
Å omfavne det menneskelig sett uoppnåelige som kjernen i vårt kall til en reell vandring med Gud
Det er ikke noe som heter kristen identitet uten at vi ser mirakler - det er “a contradiction of terms” og i beste fall en dårlig avskygning av det Jesus forstår med kristen identitet. Å være en kristen er å være salvet til å gjøre de gjerninger Jesus gjorde når han gikk på jord. Dette er en apostolisk og bibelsk forståelse av hvem Jesus er og hva en disippel er, og det er så utfordrende for troende som ikke er blitt oppdratt og trent i en slik type disippelskap, at vi ofte vil avvise det som uoppnåelig. Vel, det forandrer ikke bibelen og det forandrer ikke hvem Jesus er, og hva han drømmer å være på jord gjennom sin kropp - hvor vi er satt til å være hans og hverandres lemmer. Noen er redd for at vi skal bli loviske og gå i egen kraft. Egen kraft er utelukket når det kommer til mirakler. Det er bare når vi slipper til Jesus at mirakler skjer. Beklager, men vi har det ikke inne. En kan få feil motivasjon, også om en ber for syke, men Paulus sier at om noen forkynner den Salvede også med feile motiver, vel så er det bedre enn at det ikke skjer i det hele tatt (Fil 1.18). Det var nok av feile motiver blant disiplene til Jesus, og Jesus jobbet med dette, men han virket mirakler gjennom dem, like godt.
Et oppgjør med rikdommens bedrag og lysten til konstitusjonalisert religion hvor prest og pastor gjør jobben på vegne av oss
En av den vestlige kristenhetens svøpe er rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting. En vesentlig del av rikdommens bedrag er bedagelighet og higet etter å bli underholdt. Mye kjekkere å se noen spille fotball enn å være på banen sjøl. Mye mer behagelig å klage på alle politikere enn sjøl å gjøre en innsats i nabolaget. Mye greiere å ha ansatte i menigheten i den forstand at de er der for å gjøre den jobben vi sjøl finner litt for brysom. Vi kan underholdes av gode talere som er flinke til å legge ut bibelens lære. Men om vi ikke har til hensikt å sette det ut i livet, så bedrar vi oss sjøl. Inspirende lovsang, behagelige stoler og å høre velholdte taler er ikke det som gir deg stor lønn i himmelen, sjøl om institutisjonalisert kristendom har gjort dette til det mest obligatoriske. Tienden dreier seg selvsagt i hovedsak om å opprettholde strukturer som i stor grad hindrer en Jesu egen apostoliske visjon. Tienden skulle hjelpe de fattige og finansiere en sann utrustning til tjeneste for alle lemmene i kroppen, så kroppen til Jesus bygges opp og modnes så den uttrykker hvem Jesus er (Ef 4.11-16). Dessverre er tienden i alt for stor grad blitt en slags protestantisk versjon av avlat: “Vi betaler tiende så du prest eller pastor får lønn. Til gjengjeld lover vi å komme og høre på deg når du forkynner, så alle kan se hvor stor suksess du har hvor flink du er, men ikke forvent noe mer enn det.” Det er få som vil si dette åpenlyst og direkte, men det lite som åpenlyst sier det motsatte eller direkte utfordrer, heller. En kan til og med innerst inne ønske noe annet, men spørsmålet er hva som formidles som absolutt for et godt og sunt disippelliv. Personlig har jeg regelmessig fått høre at en ikke trenger å spørre seg sjøl om skal på gudstjeneste, men aldri at en ikke trenger å spørre seg sjøl om en skal være med når evangelistene inviterer seg konkret trening i å forkynne evangeliet ute blant folk. Tvert imot blir det hevdet at “nei, det er ikke for alle, for vi er jo forskjellige.” Det rare er at noe av begrunnelsen for å skulle stille på gudstjeneste eller møte, er at vi må ta del i utrustningen og retningen som gis for hele menigheten. Midtukesamlingen i hjemmene skal da selvsagt også fokusere på denne forkynnelsen. Det kan være hensiktsmessig; særlig om forkynnelsen dreide seg om hva en som husgruppe skal være for noe. Men hva om det kommer noen helt nye og kirkefremmede på samlingen, som i tillegg til å være ny er både nysgjerrig og frimodig nok til å spørre en masse spørsmål? Det finnes mange måter å arbeide inn viktig forkynnelse på. Kanskje er tema bedre egnet til personlig oppfølging av dem som er med i husgruppa? Min erfaring med disippelgjøring er at noenlunde regelmessige personlige samtaler slår det meste. Og har du mange nye i husgruppa er det tema som egner seg bedre når kjernen i gruppa er samlet; om samtalen skal ta form av konkret handling, og ikke bare nikking og amen. Men altså; gudstjeneste eller kristent møte som en hovedkatalysator for utrustning. Jesus utrustet sine til å 1) dra til et sted hvor vanlige folk gjør sitt vanlige liv 2) helbrede de syke 3) proklamere at Guds rike er kommet nær 4) finne de som er åpen for videre samtaler om Guds rike 5) bruke deres hjem som utgangspunkt for å bre ut Guds rike. Jesus demonstrerte dette apostoliske disippellivet i sitt eget liv og så kick-startet han først 12 så 72 i å gjøre det samme. Hvorfor forekommer det oss ikke at det Jesus gjør og det vi gjør på en søndagsmøte er vesens forskjellig? Og hvorfor er det som Jesus gjorde med sine disipler noe som ikke er for alle, men det å stille på et søndagsmøte; jo, det er absolutt for alle. Er søndagsmøter per definisjon feil? På ingen måte! Det er en god ting på mange måter. Men vi må samtidig erkjenne at det er steder i verden hvor de ikke har muligheten til å samles i store bygg med store parkeringsplasser og fine seterader, med heftig PA anlegg og sangtekster på veggen med prosjektorer. Og her kommer det betenkelige: det er i slike land at evangeliet om Guds rike går mest fram. Det skulle iallefall gi oss en indikasjon på at vi kanskje burde bruke søndagsmøter på en annen måte - hvis det er slik at vi har hatt søndagsmøter i flere 10-år, mens vekst uteblir helt eller i stor grad. I en bok om multiplikasjonsvekst hadde en omreisende forkynner et fokus på å utruste mennesker til å leve ut Guds ord. Hans budskap var: Om du ikke har satt ut i livet det jeg har sagt idag til neste gang vi samles, så trenger du ikke å komme. Det virker jo brutalt, for det kan være mange grunner til at en ikke det til. Og samtidig er Jesus veldig tydelig på at han ville bruke tid med dem som var villig til å bli trent. De kunne han stikke av med fra folkemengden. Han stengte ned ikke-planlagte søndagsmøter og kjørte en retreat med sine nærmeste. I lengden går Guds rike mer fram med en slik tilnærming enn den tradisjonelle tilnærmingen vi er blitt vant med i vår vestlige verden.
Jes 24-27: Omvendelse og renselse - samling og sann tilbedelse
Så hva i all verden har alt dette med Jes 24 - 27 å gjøre. Svært mye, om ikke alt. Summen av Jes 24 -27 er et kall til omvendelse og renselse som vil medføre samling og tilbedelse (Jes 27.13). I avsnittene som beskriver dom, så virker det som om Gud noen steder taler om hele universet, og noen steder virker det som om han fremdeles har fokus på Israel og omliggende land. Det er på ingen måte unaturlig og det følger et mønster i bibelen. For Gud vil alltid har et spesielt fokus på folket sitt; hans plan er knyttet til det og hele universet er involvert (jfr. sol og måne i Jes 24.23)
❝Vi var med barn, vi fikk rier,
men vi fødte vind.
Vi har ikke brakt landet frelse og utfrielse,
ingen ble født til for å fylle jorden” (Jes 26.18, NET, 2. utgave)
Når det folket som Guds navn er nevnt over, vender seg fra Guds plan til å jage etter vind, så påvirker det hele kosmos. Det tragiske er at det mangler ikke på innsats og dedikasjon; det er bare død religion forblir død religion. Og Jesu oppstandelseskraft og Åndens liv, forblir noe helt annet, derfor neste vers:
❝Dine døde skal bli levende,
mine lik skal stå opp.
Våkn opp og rop av fryd,
dere som ligger i støvet!
For din dugg er en dugg av lys,
og jorden gjør dødninger levende.” (Jes 26:19)
Gud setter opp to veldige motsetninger: Graviditet som ikke fører til noe liv, og det at de døde som ligger i støvet står opp. Tilsvarende motsetninger finner vi i Jes 27 når Gud først beskriver en vingård som ikke gir frukt og brennes opp (se Hebr 6.7-8).
❝Den dagen skal de si:
Syng om den herlige vingården!
3 Jeg, HERREN, vokter den
og vanner den til alle tider.
Jeg vokter den dag og natt
så ingen skal skade den.
4 Harm er jeg ikke,
men om den gir meg torn og tistel,
vil jeg gå til strid
og brenne opp alt sammen,
5 om den ikke søker vern hos meg
og slutter fred,
ja, slutter fred med meg.” (Jes 27:2-5)
I neste vers kommer motsetningen i positiv forstand:
❝I dager som kommer, skal Jakob slå rot,
Israel skal vokse og blomstre
og fylle jorden med grøde.” (Jes 27:6)
Jesus sier til de jødiske lederne som stod ham imot: “Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket.” (Matt 21:43). Og han mente det faktisk. Når Paulus tar opp dette temaet at dørene ble åpnet for ikke-jøder til å bære evangeliet videre fordi jødefolket 1) ikke skjønte hvem Jesus var og 2) ikke skjønte sin rolle i dette, så er han tydelig på at det er overgivelse og lydighet til oppdraget som er greia, ikke om en er jøde eller ikke-jøde, for de jødene som tok imot Jesu herredømme, var absolutt inkludert.
❝Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.” (Rom 11:20-21)
Det er dem som er lydige mot oppdraget som er de lydige. En kan ikke tilrope seg disippelskap og samtidig gi blaffen i Jesu klareste befalinger. Og det er klart at mye av dette også koker ned til manglende apostolisk trening, men spørsmålet vi må tørre å stille oss er dette: Om vi så ble tilbudt det, ville vi faktisk ha det? Min erfaring er at det er svært varierende.
Vi ser en klode som er i uorden. Forskere mener det skyldes for mye CO2, og det er godt mulig at det spiller inn. Men i en kristen verdensforståelse, så er opprør imot Gud en minst like viktig faktor:
❝Jorden sørger og visner,
verden tørker bort og visner,
både jorden og det høye tørker bort.
Jorden er vanhelliget
av dem som bor der.
For de har overtrådt lover,
forandret forskrifter,
brutt den evige pakt.
Derfor blir jorden
fortært av forbannelse.
De som bor der,
må bøte for sin skyld.
Derfor brenner de som bor på jorden,
bare en liten rest blir tilbake.” (Jes 24:4-6)
Hvis det er slik at CO2 påvirker temperaturutviklingen, så må vi endre atferd. Det ligner på god gammeldags bibelsk omvendelse. Men folk kommer ikke til å gjøre det bare fordi noen på kloden lider under for høye temperaturer. De kommer til å peke på andre, på politikere, men at de skal slutte å leve liv som kanskje ikke er bærekraftig for kloden? Litt dyrtid og så er det mest ihuga miljøpartiet under sperregrensen. Skal det bli en varig endring i folk, så må det noe mye mer til - det må gudsfrykt og hellighet til fra den Høyeste.
Og her ligger vårt håp. Det er bare Gud som kan frelse kloden, og underlig nok har han tenkt å bruke mennesker som deg og meg til å få det til:
❝For HERREN over hærskarene er konge
på Sion-fjellet og i Jerusalem.
Hans eldste skal se hans herlighet.
...
På dette fjellet
skal HERREN over hærskarene
gjøre i stand for alle folk
et festmåltid med fete retter,
et festmåltid med gammel vin,
med fete, margfulle retter
og gammel, klaret vin.
På dette fjellet skal han sluke
sløret som tilslører alle folk,
dekket som tildekker alle folkeslag.
Han skal sluke døden for evig.
Herren GUD skal tørke tårene fra hvert ansikt.
Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden.
For HERREN har talt.
Den dagen skal de si:
«Se, dette er vår Gud!
Vi håpet på ham, og han frelste oss.
Dette er HERREN, vi håpet på ham.
La oss juble og glede oss over hans frelse!” (Jes 24:23; 25:6-9)
Oppsummering og bønn
En apokalypse er brukt i dagligtale om verdens undergang, men det greske apokalypsis betyr åpenbaring. Men om vi fokuserer på verdens undergang når vi snakker om Guds frelsende domshandlinger, så har vi ikke forstått hva dette dreier seg om. For hele vårt håp knytter seg til at Gud skal gjøre nettopp dette. Og vi som lever med ham, vi lever med og fryder oss over hans rettferdige dommer. Hele kloden sukker og venter på at vi som er hans folk skal fullføre oppdraget og bringe Kong Jesus tilbake (Rom 8). I 70 år har den vestlige vært preget av fred og fremgang. Men det er blitt et samfunn som er blitt så høy på seg sjøl at vi tenker vi ikke trenger Gud, lenger. Et slikt samfunn kan aldri blir stående. Nå er det igjen krig og rykter om krig i våre nærområder. Midt opp i dette forbereder Gud et folk som kan vise vei. Livet her på jorden er kort og usikkert. Det gir ingen mening å forsøke å kave til seg mest mulig. Det kan være her i dag, og være borte imorgen. Men Guds ord, evangeliet om Guds rike, står til evig tid. Vi lever i atter i en tid hvor verden er i ferd med å bukke under av selvdyrkelse. Spørsmålet er: på hvilken side av ligningen er vi? Preges vi av forfall og rikdommens bedrag og lysten til alle andre ting? Eller er vi mellom dem som Herren finner i fullt arbeid når han kommer.
Herre, må du forbarme deg over ditt folk og reise opp ditt vitnesbyrd igjennom oss; Den Salvede i oss, håp om herlighet. Herre, snart 2000 år siden oppstandelsen er gått. Aldri har det bodd så mange på denne kloden, og den holder alldeles på å vakle. Gud, det er sannelig tid for innhøstning. Herre må du klargjøre oss og gjøre oss villig til å stå i denne tjenesten og gå med oppdraget, uansett hva det vil koste oss. Må igjen evangeliet bæres frem av martyrenes blod om så er nødvendig. Du som sier at du vil knuse Leviatan - den store dragen som holder folkeslagene fanget i løgn og bedrag. Herre, det er tid for å legge de store verdensreligionene under deg, så hele den ateistiske hopen her i Vesten kan høre om din herlighet og forvandlingskraft. Herre, la oss ikke stå nakne og uten frukt på din store dag! Gi oss å ydmyke oss for ditt ansikt, så nåden kan bli virksom og rense oss for skadelige og ødeleggende lyster. Kom Herre Jesus! Ja, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar