I det jeg reflekterte over samtalen, så opplevde jeg Ånden viske:
“Hvor mye bibellesning og -studier hadde du fått med 3 år sammen med Jesus? Han var Ordet i menneskelig skikkelse. Hvert minutt var en åpenbaring av Skriftenes egentlige betydning.”Vi har bibelen, og den er en slik velsignelse. Det er når vi leser det nye testamente at vi kan undersøke om det jeg opplevde jeg fikk, faktisk stemmer. Og det bør vi gjøre.
“Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” (Apg 17.11)Bibelen gir jødene i Berøa et skussmål. Det ene var at de var åpen for Ordet som ble forkynt - selv om det innebar en del nye tanker. Og så undersøkte de skriftene. Stemmer dette? Hvis vi tar denne øvelsen, og ser hva evangeliene sier, så vil vi finne at Jesus hadde en veldig praktisk tilnærming i forhold til sine disipler. Det han lærte dem opp i, var en livsstil. De så han helbrede de syke og forkynne de gode nyhetene om Guds rike, ofte i lignelser. De så han diskutere med de skriftlærde og det var det nærmeste et bibelstudie displene kom - før Jesus hadde stått opp ifra de døde. Men de skjønte iallefall at skriftene var et holdepunkt, også for Jesus, og at en kunne avgjøre rett og galt ut ifra det. Og selv om de var ulærde menn, så hadde de hatt sin jødiske oppdragelse, og kjente til en del, og deres bakgrunn gjorde at de av og til slet litt med å henge med. For de skjønte fort at Jesus hadde et ganske så annet perspektiv på en del vesentlig ting i forhold til hvordan en skal forstå Skriftene enn fariseerne og de skriftlærde hadde. Han så til hjerte og ikke det utvortes. Men også det prinsippet finner vi i Skriftene, som når Samuel skulle salve en konge etter Sauls fall (1. Sam 16). Så vi har denne realiteten, som vi finner i Skriftene, at Skriftene kan bli bokstaven som slår ihjel, men det kan også bli Ånd og liv for oss.
Etter oppstandelsen, ser vi at Jesus girer opp fokuset på Skriftene for å gi de apostlene han hadde utvalgt en utrustning til å møte den motstanden han selv hadde møtt, men også å gi dem et fast holdepunkt for liv og tjeneste. Vi ser at Peter siterer Skriftene på pinsedag. Vi ser at menigheten siterer Skriftene når de holder bønnemøte. Vi ser i apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15), at Jakob feller en dom og henter backing også i Skriftene. Han sier i praksis: “Vi har nå to bevis: Det Gud ved sin hellige Ånd faktisk har gjort, og at Skriftene bekrefter at folkeslagene er inkludert i Guds plan. Så i all hovedsak så stemmer dette med Skriftene, selv om noen av oss er litt rystet.” Resten av Jakob sin dom, var en avveining av ulike hensyn; ikke å legge unødige byrder på de ikke-jødiske troende; og ikke å la dem være unødig til anstøt for jødiske medtroende. Hva er det? Jo, kjærlighet i praksis, hvor man legger stivbeinte teologiske standpunkter til side og finner gode og pragmatiske løsninger. Ikke alt veier like tungt i loven, sier Jesus: barmhjertighet og rettferdig veier tyngre enn andre forhold og går foran. Altså var prinsippet Jakob brukte i sine avveininger godt i tråd med overordnete prinsipp i Skriftene. I Luk 24 ser vi at Jesus hadde et bibelstudie med de to emmausvandrerne, og senere i samme kapittel finner vi at Jesus åpner displenes sinn, så de kunne forstå Skriftene. Nå var ikke bare Ånden over dem til å utføre under, slik vi også finner i GT, men Ånden var flyttet på innsiden, så åpenbaring kunne flyte i hjertene deres. Og likevel finner vi dette mønsteret, som Jesus selv hadde anvendt, igjen i flere steder i Apostelgjerningene, f.eks. på pinsedag: Demonstrere først, forklare etterpå.
Det viktigste perspektivet vi kan lese ut fra Jesus sine prioriteringer i forhold til sine disipler, er at Skriftene ikke kan veie tyngre eller ha et annet mål, enn Jesus Guds Salvede levendegjort og synliggjort. Så når vi kommer til Skriftene, så må vi prøve våre motiver. Hvorfor gjør vi dette? Er det for å lese, for det gjør alle ordentlige kristne, og da er vi iallefall på den trygge siden? Er det for å lette vår dårlige samvittighet som kommer om vi ikke leser? Så mye bibelen er en velsignelse for oss, så kan den bli en erstatning for ham som boka egentlig handler om - en erstatning for Jesus i levd liv, åpenbart i Ånd og kraft. Vi kan komme i skade for innføre fariseerisme i nytestamentlig drakt. Så når vi kommer til Skriftene, må hensikten og motivet være å la den gi næring til en tro som uttrykker seg i gjerning; det vil si: vi gjør det som står der. Det er først når vi blir ordets gjørere, at det blir det Levende Ordet - at Jesus kommer til syne i livene våre. Så om et vitnesbyrd om Ordet i levd liv gir oss mindre velsignelse enn et bibelstudie, så er det en indikasjon på at vi har mistet litt hele hensikten med den bibelen vi så gjerne vil studere. Noen vil tenke at Skriftene representerer det objektive i forhold til alt dette subjektive - som vitnesbyrd. Men Gud er ikke et objekt. Han er subjekt. Han er en person vi kan bli kjent med, ikke en ting eller en greie. Det er derfor Gud har brukt mennesker til å skrive boka hans - veldig mye i bibelen handler om personer og deres liv, på godt og vondt, og mye i salmene er kommet ut av et levd liv, i en vandring med Herren. Bibelen er ikke en opplisting av objektive sannheter. Sannheten er Jesus Gud Salvede. Det er Guds personlige og subjektive oppfatning at hans Sønn i egen person er det ypperste uttrykket for sannheten - det vil si nåde og sannhet. Fordi han står over alle, så gjør vi vel i lytte til det han vil formidle i ord og gjerning, slik at vi tar imot og lar det virke i oss; han vil oss vel. Og det som er godt for oss å vite, er at Gud ikke gjør forskjell på folk, han dømmer rettferdig, og i den forstand er han det vi kaller objektiv. Men: et fellesskap består heller ikke av bare objektivitet. Vi er subjektive, er vi ikke? Og Gud tåler godt vår subjektivitet - og bibelen er et godt bevis på det. Vi deler hjertene våre med Gud - våre følelser og tanker, han inviterer oss til det (Fil 4.6), og han deler sine med oss (1. Kor 2.9-12). Det er sannheter han deler med meg som han ikke deler med deg på samme måte. Hvorfor det? Jo, fordi relasjonen preges av de personene som er i et fellesskap, og selv om Gud ikke gjør forskjell på folk, så håndterer han oss nettopp derfor forskjellig. Det er derfor det er ulike gaver, ulike kall, og ulikt mål av nåde og tro.
Hva så? Hvilken plass har bibelen i fellesskapet? Den har en helt avgjørende plass. For det er i bibelen vi finner budskapet om Jesus Guds Salvede. Det er her vi skjønner at Skriftene uten Åndens åpenbaring og viljen til å handle på Ordet, er helt verdiløst. Det blir da kun tom teori og teologi. Det er derfor vi må legge vekt på bønn om åpenbaring i vår omgang med bibelen, og vi må forstå at når Jesus befaler noe, så er det faktisk det han gjør. Det betyr f.eks. at vi ikke har noe valg når han befaler oss at vi skal helbrede de syke og proklamere: “Guds rike er nær!” Noen sier til meg, at det ikke føles naturlig for dem. Noen ganger er det fristende å svare: “Åh, var ikke klar over at vi hadde noe valg.” Det som er både sant og trist er at det er en katastrofal mangelvare på sann apostolisk trening, utrustning og livsstil. Vi har beveget oss bort ifra begrepet lydighet, det vil si: Vi har lagd oss et subsett av det Jesus befaler og så kaller vi det for “disippelgjort” det som Jesus ville ha kalt frafall og lunkenhet. Det er veldig behagelig og veldig lite utfordrende for samfunnet rundt oss. Det latterlige er at vi kan føle at vi betaler en så stor pris, for vi har den store stygge sekularismen og ateismen rundt oss på alle kanter. Men det er jo mye lettere å erklære at Gud er død, når kristenheten lever som om han var det. Ikke misforstå. Ateismen har sine logiske brister der den brisker seg med et menneskesyn som egentlig bare blir absolutt når noen over oss mennesker setter en verdi på oss og holder oss ansvarlige for hvordan vi behandler hverandre. Men hvor mye denne tomme og meningsløse filosofien skal få plass, er det i stor grad vi kristne som avgjør. Om vi hadde hatt det som er referert i Apg 5.12-16 i dagens Norge hadde skapt rystelser i det ateistiske miljøet, tror du ikke? Se bare reaksjonene i kommentarfeltene når en Arbeiderpartistatsråd innrømmer at han har både søkt og fått hjelp av Snåsamannen. Skikkelig hylekor! Ja, la dem bare hyle seg hes. For vår Gud lever og han gjør mektige under!
Hva så? Jo, bibelen kan både være essensiell og nyttig og en avsporing og helt irrelevant. Om vi kke tror begge deler er mulig, så fornekter vi det faktum av de skriftlærde og fariseerne var svært så ivrige bibelfolk, mens Jesus sin dom over dem var både knusende og rettferdig. Altså kommer an på oss som håndterer bibelen hvilken funksjon den skal ha i livene våre. Paulus snakker om å håndtere loven rett. Alt kan misbrukes og bli et blindspor. Det er dem som tror at bare vi bruker samlingene våre på å lese og snakke om bibelen, så er det i seg sjøl løsningen på alt. Men etter 30 år som kristen, så må jeg bare erkjenne at det alene ikke gir de riktige resultatene. Den vestlige gnostiske dualismen, hvor teori og praksis kan leve atskilt i tro ulike verdener, må utfordres. Og det er ikke nok med skriftlesning og samtaler. Det må omvendelsesforkynnelse og -bønner til, og omvendelsen vil vise seg både i lederskap og flokkene ellers. En helt ny vilje til ansvarliggjøring i forhold til hvordan vi lever livene våre i hverdagen må til. Ikke i store grupper, men med veldig små, med 2 og høyst 3 av samme kjønn. Har vi formidlet de gode nyhetene om Guds rike til noen de siste 14 dagene? Og ikke de 14 dagene før det, heller? La oss be om tilgivelse og vende om fra vår syndige lunkenhet og kalle en spade for en spade.
Jeg tror på apostolisk/profetisk reformasjon. De som er på full tid bruker da tid på bønn og faste og reell utrustning av de troende mer enn å klø oss andre på ryggen. En åpen himmel med et trøkk av bevis på Den Salvedes oppstandelse er prioritering nr. 1. Praktisk trening av nye disipler inn i en livsstil som ligner deres egen er prioritering nr. 2. Organisering av fellesskap kommer som en konsekvens og skjer dynamisk etter muligheter og behov. En undergrunnsbevegelse av frelse og frihet ingen kristendomshatende regjering kan stanse, reiser seg. Boka “Levende vann” av broder Yun, mest kjent som den himmelske mannen, gir et godt innblikk i hva det innebærer (finnes på engelsk, men dessverre utsolgt på norsk). Lydighet og vilje til å betale en pris for vekst er sentrale tema i boka. Han tør utfordre og stille spørsmål som jeg ikke har hørt på noen talerstol i Norge noen gang.
Herre, hvordan har vi med bibelen i hånd, klart å rote oss så langt bort ifra det du demonstrerte i liv og tjeneste, og som apostlene bekreftet var autentisk kristendom? Jesus, la oss å kjenne på den sorg du kjenner over tilstanden mellom ditt folk. Og samtidig, Herre: La oss få kjenne på din tro og ditt håp, fordi din nåde er mer en rikelig. Himmelske Far, vil du lede oss i en omvendelsesprosess som er så dyp at vi begynner å se ditt rike og begynner å tenke og handle etter ditt rikes logikk. Hvorfor skal ateistene få si: Vel, hvor er så deres Gud? Hvorfor skal humanistene få slå seg på brystet og briske seg og tenke at de har fasiten på kjærlighet? Herre, vi er små og ynkelige, men vi vet at din nåde er stor og at du makter å herliggjøre deg gjennom slike som oss. Derfor appellerer vi til din store nåde og ber at du har din vei med oss. La oss få se vår rette tilstand at vi er elendige og ynkelige, fattige, blinde og nakne. Herre, hjelp oss å gjøre alvor i vår relasjon til deg, Herre, og ikke bare ha det i munnen på et søndagsmøte, men virkelig vandre med deg. Ja, kom Herre Jesus. Kom, Herre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar