Å meditere på Guds vesen og gjerninger (Sal 145, Passion Translation)

“Your magnificent splendor and the miracles of your majesty
are my constant meditation.
Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!
I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” (Sal 145:5-6, TPT)

Vi var på skattejakten her forleden. Å jakte på mennesker som Jesus har gitt sitt liv for, gir på alle måter mening. Jesus sa at han oppsøkte og leitet etter det som var fortapt for å frelse det (Luk 19.10). Å snakke om Guds kjærlighet til mennesker i form av en lignelse som virker ny og ukjent, kan være lurt når folk tror de vet hva dette handler om: Jesus sender mennesker ut på skattejakt og har utrustet oss med skattekart: både originalt og ureligiøst. En får mange samtaler med folk hvor en ellers hadde blitt avvist, og folk føler seg sjelden lurt. Å ha utgangspunkt i folk sine følte behov, oppleves heller ikke feil. Denne kvelden hadde vi fylt ut skattekart og jeg fant en av skattene mine nesten med en gang. Det var oppmuntrende, for de gangene før hadde jeg ikke funnet noen av dem - men bedt mer på avstand i forhold til andre mennesker som de andre på teamet hadde blitt ledet til. Å være bønnestøtte er jo også veldig meningsfylt, men nå var det altså min tur til å finne og ta kontakt. Den unge gutten hadde slatters og demonstrerte hvilke bevegelser han fikk ondt i knærne av. Vi fortalte hva skattejakt gikk ut på og at Gud antakelig var på jakt etter å få hans oppmerksomhet, og spurte om en 10 sekunders bønn med håndspåleggelse var greit for ham. Han var åpen for det, og etter forbønn gjorde han noen nye forsøk. Undringen spredte seg i ansiktet og et "wow!" slapp ut av munnen. Gud hadde absolutt fått hans oppmerksomhet, og vi fikk dele evangeliet om Guds kjærlighet og Jesu oppstandelse. Det finnes healere som mener de har en gave; vi vet hvor gode gaver kommer ifra. Vi våknet ikke bare en morgen, og så var den bare der. Vi har fått det vi har fordi Jesus Guds Salvede ikke bare døde for oss og vår synd, men han stod opp igjen, og han har flyttet på innsiden av oss fordi vi sa “ja” til hans invitasjon, og han lever sitt liv gjennom oss. Og fordi Gud gir gratis, så gir vi videre gratis. Så raus er Gud! Det var det vi nådde før han måtte slenge seg på bussen.

Resten av kvelden var det underet referansepunktet. Når folk er usikker på om de ønsker forbønn, er ofte et fersk vitnesbyrd det som skal til. Vitnesbyrd - sladder om Jesu kraft og godhet - skaper nysgjerrighet, undering og tro. Når folk får høre om det Gud har gjort nettopp, så oppleves det så nært og håndpåtakelig. Gud er jo tilgjengelig - hei, hva er dette?! De befaler smertene å forsvinne, og smertene lyder dem?!

David - den største kilden til det boka som heter salmene - gjorde det til en vane å meditere på Guds storhet og Guds undergjerninger. David var en mann som helt fra han var ung opplevde at Guds ånd kommer over ham, så han drepte både løve og bjørn med bare nevene. Når Saul var skeptisk til at han - en unggutt uten noen form for rustning eller våpentrening - skulle ta seg av Goliat, så var det disse historiene David fortalte, og det var disse vitnesbyrdene som fikk Saul til å ombestemme seg. David hadde grunnet mye på disse erfaringene. Hva forteller dette om Gud? Hva forteller det om meg om min relasjon til Herren? Ifølge Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, så er hele Sal 144 skrevet i forbindelse med Davids møte med Goliat:

“There is only one strong, safe, and secure place for me;
it’s in God alone and I love him!
He’s the one who gives me strength and skill for the battle.
He’s my shelter of love and my fortress of faith,
who wraps himself around me as a secure shield.
I hide myself in this one who subdues enemies before me....

...My God, I will sing you a brand-new song!
The harp inside my heart will make music to you!
I will sing of you, the one who gives victory to kings—
the one who rescues David, your loving servant,
from the fatal sword. ” (Sal 144:1-2; 9-10 TPT)

Hører du David snakke og synge til seg sjøl og Herren? Der David først opplevde under var som gjeter - i den jobben som ble ansett for ikke å være noe. Det er i hverdagen vi kan bygge et forhold til Gud som gjør forskjell når vi virkelig blir satt på prøve. Det er små valg vi gjør hver dag som bygger en åndelig karakter som består prøven. David sier:

“Your magnificent splendor and the miracles of your majesty
are my constant meditation.”

Vi kan i stor grad velge hva vi vil fylle hodene våres med. Å gi Gud oppmerksomheten betyr ikke å bli livsfjern. David så etter sauene; han fastet ikke i håp om at englene skulle ta seg av det. Det var fordi han hadde fokus på jobben, at han berget sauene fra løve og bjørn. En kan ha fellesskap med Herren mens en er på jobb. Jeg tar meg av og til en liten pause på jobb for å gi Gud min oppmerksomhet. Det er ikke å skusle bort arbeidstid. Andre går ut for å røyke; jeg tenner røkelse i overført betydning. Enhver arbeidsgiver har store fordeler av en åndsfylt mann eller kvinne på jobb. Vi blir mer kreative, mer positive og miljøskapende og mindre reaktive. Tar du bussen til jobb, slik jeg gjør, er det verdifull tid som en kan bruke til bibellesning, bønn og meditasjon. Jeg mediterer ofte på hvor stor forskjell det gjorde når Gud møtte med på en landevei utenfor en campingplass i Sverige. Om du er mer fast leser på denne bloggen, så tror du meg, for dette har jeg nevnt ofte her. Når Gud tok seg bryet med å møte med å gi meg muligheten til å få kontroll over livet og helsen igjen; hva skal jeg da bruke resten av livet til? 

Utfordringen vi har som mennesker er at vi glemmer så fort. Det er derfor det å skrive er en viktig funksjon i det profetiske fellesskapet. Særlig glemmer vi det Gud har gjort i og gjennom oss. Enkelte bibelvers kan sitte fordi vi har meditert på dem, og akkurat derfor. Men hvor mange har meditert på sin egen frelseshistorie eller på andre storverk Gud har gjort for oss? Hva vi velger å gi oppmerksomhet avslører hvordan vi forstår Gud og hvordan vi forstår Guds ord. For mange er Guds ord redusert til et framtidshåp basert på tilgivelse for synd og en del etiske leveregler som typisk passer i forhold til egen livsstil. En snakker om å leve etter Guds ord og ubehaget ved å si nei til noe som samfunnet ikke bare sier “ja” til, men som det direkte promoterer aktivt. Og det er absolutt en del av det å leve etter Guds ord. Men bildet er så mye større enn det.

“Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde.” (1. Joh 2.6, N11BM)

Jeg er klar over at bibelen sier at det er forskjellige gaver og at Ånden deler ut gavene i Jesu kropp. Men det fratar oss ikke et ansvar for et kristent fellesskap for å uttrykke Jesus slik bibelen faktisk beskriver ham. Det fratar oss ikke ansvaret for å søke gavene med brennene iver, som bibelen sier vi skal (1. Kor 14.1). Og fordi det Gud gjør med og gjennom oss levendegjør og virkeliggjør Jesus, gir det mening å bruke mer tid på meditere på vitnesbyrd. For disse historiene - der Jesus - han som er det Levende Ordet - har fått plass i oss og gjort noe gjennom oss, viser oss at bibelen nettopp ikke er gammel støvete bok som har gått ut på dato. Den er aktuell idag. De fantastiske historiene vi leser om leder oss til en akkurat så fantatisk Gud. Han har ikke forandret seg.

- Jo, men det er jo bare Guds godhet, og sier ikke noe om vår karakter, sier du. Vel, la oss si at det er riktig. Betyr det at det som bare er Guds godhet ikke har noe å si? Hele evangeliet er jo historien om at Gud velger å gå i døden for oss for å kjøpe oss tilbake til seg sjøl. Ingenting vi kunne gjøre ville få Gud til å akseptere oss. Alt hviler på nåde. Og det at Gud virker mirakler gjennom oss, er hans måte å si at han har gjort seg tilgjengelig for oss - det forteller og demonstrer denne enormen godheten ifra Gud. Er det dermed uvesentlig? Jeg skulle ikke tro det. Jesus knytter mirakler som demonstrerer godhet og tilgivelse fra synd sammen mange steder. Han sier: “for at dere skal vite at menneskesønnen har makt til å tilgi synder. Nå vender han seg til den lamme - jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!” (Mark 2.10, N11BM). Dessuten: Er en god karakter vår fortjeneste, eller et produkt av Guds nåde det, også? Så da er vi vel like langt, eller hva? Det er jo bare Guds godhet. Men igjen: verken tegn, under og mirakler eller en gudelig karakter er bare. Det er et fantastisk verk av Gud. Der mirakler kan åpne en dør, vil en gudelig karakter kunne holde den åpen. Derfor er begge nødvendig - og hjelp oss Gud!

“Your awe-inspiring acts of power have everyone talking!
I’m telling people everywhere about your excellent greatness!” 

I høstferien hadde jeg en erfaring som overrasket meg. Siden vi var i Spania, hadde jeg ikke sett for meg så mange muligheter til å be for folk. Engelsk er fremdeles mangelvare, og det å begi seg ut på en samtale med tusen muligheter til misforståelser, var ikke særlig fristene. Men vi bruker tid i bønn til Gud når vi har ferie. Det hjelper på alt - vi får bedre dager, bedre samarbeid og bedre samliv. Bønn som ektepar er skikkelig undervurdert. Så skulle jeg en formiddag på nærbutikken. Fordi jeg er trent til å legge merke til slikt, så la jeg merke til at damen i kassen knødde skuldrene sine - det virket som hun hadde ondt. Før jeg hadde fått tenkt meg om, så hadde jeg spurt om hun hadde smerter. Hun nikket forlegen. “Flott!” tenkte jeg. “Nå har du rotet deg godt ut på”. Jeg spurte en gang til, og hun nikket igjen. “Er du lege?” spurte mannen i den andre kassen på et engelsk av sjelden god kvalitet. Jeg benektet noe medisinsk kompetanse og sa at jeg var en enkel kristen, men at jeg bad for syke og så helbredelser regelmessig. Jeg kunne se forakten i øynene hans nå han henvendte seg til damen og sa at jeg var en kristen (så mye spansk skjønner jeg). Men når jeg først hadde startet ballet, så måtte jeg jo fullføre, så jeg spurte henne om hun ville akseptere forbønn. Igjen så hun forlegen ut. Jeg så på mannen i den andre kassen og signalerte med øynene om han kunne oversette. Men før han kom så langt, så hørte jeg damen sa: “Afraid!”- Ah, akkurat. Hun skjønte hva jeg sa. Så bra! Så jeg spurte henne: “Hva er du redd for? Hva er det verste som kan skje? At smerten forsvinner?” Hun tenkte seg litt om, og så snudde hun den vonde skulderen mot meg. Jeg bad en kort bønn som jeg pleier og spurte hvordan det kjentes. Hun testet litt ut og sa noe på spansk med et etter hvert kjent forundret blikk. Jeg vendte meg mot mannen i den andre kassen og spurte. Hva sier hun? Er smerten borte eller er den der fremdeles. Han svarte at det ikke var noen forandring. Men også nå forstod damen hva som ble sagt, for hun protesterte tydeligvis. Nå fulgte en litt under seanse hvor han spurte om igjen og om igjen, og hun svarte med mer og mer bastant stemme. Siden alt foregikk på spansk skjønte jeg bare at det var en serie spørsmål og svar (?). Mannen i kassen så ganske så forvirra ut. Så for å få greie på hva dette gikk i, så spurte: Så - hva sier hun? Er det bedre eller det samme? Han svarte: “Hun sier at smertene er helt borte”. Jeg forsøkte å forklare kort kjernen i evangeliet, men da var det andre kunder som kom og skulle betale, så damen i kassen fikk det ikke med seg. Så jeg så på mannen og sa: “Can you please translate?” Han så ganske brydd ut, men damen så strengt på ham og sa: “Yes, you must translate!”. Jeg gikk så inn i butikken og fikk tak i de få varene som jeg trengte og oppdaget (selvsagt) at jeg hadde glemt lommeboka. Så jeg unnskyldte meg og bad om å få sette varene ifra meg og hente lommeboka. Det var ikke noe problem. Så jeg løp hjem og kom tilbake med lommaboka. Når jeg nærmet meg butikken stod dame i kassa, mannen i kassa og en annen ansatt i en samtale som døde fort når jeg kom anstesende. Jeg betalte og skulle til å gå, når den tredje butikkansatte, også en dame, stoppet meg og pekte på hoften sin. “Akkurat! Her har ryktene gått, ja” tenkte jeg. Så jeg spurte: “Pain?” Hun nikket. Uten for mye om om men tok jeg hånda hennes og la på hofte, og la min hånd over og bad en kort bønn. Så bad jeg henne teste. Hun rørte litt på seg og nikket og sa noe jeg ikke skjønte. Jeg så på min kamerat, tolken (mannen i den andre kassen, altså) og signaliserte at jeg trengte oversettelse. Han spurte og hun svarte. Så sa han - med den samme undringen i blikket: “HUN sier at hun ikke har ondt, lenger” Jeg bare smilte. Skjønner at en er skeptisk - og ingen av oss hadde noe annet enn dama sitt eget ord på det - rett skal være rett. Jeg sa noe om at Jesus alltid var i godt humør. Jeg kunne være sur og tverr av til. Men ikke Jesus. Og så gikk jeg med blikket til mannen i kassen følgende med meg ut. Dersom vi tør å ta steg i tro der folk beveger seg, så vil ikke bare disipler av Jesus fortelle vitnesbyrd - ryktene om det Jesus gjør vil få fart gjennom mennesker som ikke nødvendigvis har kommet til en frelsende tro. Vi ser det i evangeliene. Vi ser det i apostelgjerningene. Og dersom vi vil ta Guds ord på alvor - så vil vi se det i vår tid, også.

Jeg er bare en enkel disippel. Ikke har jeg kommet noe særlig langt i disse tingene, og jeg har absolutt mine skavanker. Men Jesus synes ikke å bry seg noe særlig om det i den forstand at det gjør meg ikke diskvalifisert. Han synes å være mer opptatt av hvordan jeg vil gi respons til ham idag. Han lokker meg med på eventyr. Og lengselen etter en levende, ekte Jesus er blitt så sterk at jeg ikke kan motstå kallet ifra ham lenger. Jeg kan ikke leve med meg selv om jeg ikke gir respons. Og når jeg tenker på hva det koster i lys av hva pris andre søsken rundt om i verden betaler, så er det for ingenting å regne! Hva er det vi sutrer etter her oppe på berget? Våre problemer og utfordringer kan til dels skyldes vår egen kjødelighet. For dem som virkelig lider, enten troende eller ikke, så er velstanden vi nyter en fattig trøst, og jeg vil på ingen måte underslå at de finnes også i vår del av verden. Men nettopp derfor er det de trenger levende kristne og overgitte disipler til å gi dem håp. Håp kan også bli mangelvare for en troende om livet behandler en røft nok. Dersom livet synes å være en lang, lang historie av torturaktige smerter, så virker himmelen så langt, langt borte. At Gud handler også her og nå, kan være et hårstrå av håp som gjør at en klarer en dag til med det uutholdelige. Så hva med oss som ikke lider med slike plager? Hva bruker vi mulighetene, overskuddet og helsen til? Har vi empati til å skjønne hva andre mennesker går igjennom? Det er så lett å ta for gitt alle mulighetene en har, inntil den dagen en sjøl står foran et fjell av en utfordring som ikke synes å ville flytte seg. Det en da har sådd, er det en vil høste. For muskler vokser ikke ut av inaktivitet.

Herre, vil du trene oss til å delta i sin kjærlighetshær? Herre, vil du dele ut dine kjærlighetsbomber som vi kan detonere over sykdommer og plager og demoniske krefter som holder mennesker nede i fangenskap? Herre, jeg ber om at du skal finne oss villige på den dagen da du vil demonstrere ditt herrevelde. Gud, frels oss fra den demoniske avguden som heter penger og materialisme. Herre, utfri vårt tankesett fra ateismens tomme løfter om kontroll og egen fortreffelighet. Gud, må det bli alvor i livene våre at vi faktisk stoler på deg, og bare deg. La det komme til uttrykk ved at vi strekker oss i tro og tillit i forhold til andres utfordringer, slik din kjærlighet befaler. Fri oss ifra navlebeskuende selvfokus og la oss se det som den kardinalsynden det faktisk er. Jesus, vil du ha nåde med oss. Kom og rens oss, Herre. Ja, kom, Herre Jesus!