Hva skal til for å stoppe opp for den ene? Det kommer helt an på hva vi ser og hva vi ser etter, er det ikke? Eller på den andre siden: hva vi overser. Vi kan ikke stoppe opp for alle. Så hvem skal vi stoppe opp for. Hvem er denne ene. Vi kunne ha valgt ut helt tilfeldig, og det hadde vært mye bedre enn om vi ikke stoppet opp for noen. Jeg var en gang med noen på gaten og skulle forkynne evangeliet om Jesu oppstandelse og demonstrere effekten av oppstandelsen ved å legge hendene på de syke og helbrede dem. De som jeg gikk med, gikk bare rundt og spurte helt tilfeldige folk om de hadde behov som vi kunne be for. Jeg ble litt sjokkert, for å være ærlig. Går dette an? Jo, det gikk veldig godt an. Folk reagerer forunderlig positivt på at noen bryr seg om deres behov, selv om de kanskje ikke hadde noen der og da. Så for meg ble det en ny erfaring. Om en ikke kjenner seg ledet til noen spesielle: Velg noen helt tilfeldig. Ha som mål å stoppe for en i uken. Det er bare en ting vi ikke kan gjøre. Det er å bare leve de travle livene våre og ikke ha noe plass til noen fremmede - noen som trenger det vi har å gi.
Og her berører vi den andre "hvor hunden ligger begravet". Tenker vi at vi har noe å gi som er av verdi? Eller forer vi oss sjøl med alle de gangene vi har blitt avvist og lurer oss til å tro at det var så mye bedre for Jesus og apostlene? Det spiller jo ingen rolle om vi blir avvist. Gud spør ikke om vi ble avvist eller ikke. Han spør om vi er villig til å stoppe for den ene. Selvsagt kan graden av avvisning ha noe med hvordan vi går frem. Det finnes mange måter å presentere evangeliet på. Det er dem som står med store plakater og varsler om den kommende fortapelse og står og roper med sinte stemmer mot all synd og elendighet. Alle må vi gjøre det vi har tro for og det vi opplever Gud kaller oss til - å advare mot fortapelse er også en del av evangeliet - dersom det ikke var noe å bli frelst ifra - så er evangeliet mer irrelevant enn gode nyheter. Det jeg ser i evangeliene og apostelgjerningene er gode nyheter demonstrert ved Guds kraft kombinert med et klart kall til omvendelse. Så dermed er ikke sinte ansikter og plakater som varsler fortapelse alene nok. Og det er ikke sikkert det er der vi skal begynne om det er dette folk allerede er blitt presentert. Men spørsmålet står der like fullt: Hva er det vi har å gi mennesker som er av verdi? Tenker vi på det som verdifullt. Er det for oss en kilde til liv, glede og framtidshåp? Min erfaring er at folk generelt er mer åpen for et “jeg” budskap. “Hei, dette har jeg opplevd i livet mitt, og dette er verdifullt for meg. Hva tenker du om det?” eller: “Hei, jeg gikk forbi deg og fikk en fornemmelse av at du har et behov som en jeg kjenner god gjerne vil gjøre noe med.” eller: “Hei, jeg er på skattejakt, og da leter vi etter mennesker som vi tror er skatter. Så bruker vi sånne skattekart hvor vi har fått noen kjennetegn, og du matchet så bra på skattekartet mitt, at jeg bare måtte sjekke ut med deg om du kunne være skatten jeg og bestekompisen min er på jakt etter. Du har ikke tilfeldigvis .........” Noen sier “ja” og er forundret over at noen bare kan vite sånt. Mens andre sier “nei, jeg er nok ikke den skatten du ser etter”. Uansett svar forklarer vi hvorfor vi gjør dette. Så får vi sagt noe om Jesu oppstandelse og delt noen vitnesbyrd om helbredelser som har skjedd nylig. Jeg pleier ofte å si: “Men jeg tenkte at dersom du hadde hatt denne plagen og jeg, i redsel for å ta feil, ikke tok sjansen på å spørre deg, og så skulle det bare en kort liten bønn til å gjøre en forandring på det - da hadde jeg vært ganske kjip, ikke sant?” Og vet du? Det er forunderlig mange som er enig med meg. Det er jo bare helt god logikk, og det peker på hva som egentlig er motivasjonen bak vårt initiativ: Det er Guds kjærlige ønske om å velsigne folk og gjøre folk klar over at han finnes, han vet og han bryr seg.
Et avsnitt i boka til Heidi Baker har jeg hatt vondt for å glemme. Hun forteller om de første gangene hun så blinde øyne åpnet. Vi tenker på det som et mirakel ut over det vanlige, men det er helt sentralt i Jesu tjeneste. Han åpnet de blindes øyne - både fysisk og åndelig. Det spesielle i Heidis erfaring var at alle de tre første som fikk synet tilbake utbrøt - på typisk afrikansk vis: “Mamma Heidi ser”. Alle gifte kvinner med barn omtales som “mamma” i mange afrikanske land. Det er en hedersbetegnelse. Først trodde Heidi at de hun hadde bedt for het Heidi akkurat som henne. Men så skjønte hun at det ikke kunne være tilfelle. Det var jo ikke akkurat et vanlig navn i Mozambik. Så noe forvirra gikk hun til Herren og spurte: “Hva er det som skjer? Hva er meningen med dette?” Og Herren svarte henne: “Du har vært blind, Heidi”. Dette gjorde hnne ikke mindre forvirra. Hun blind? Hun var jo seende både på den ene og andre måten. Eller...? Bibelen sier at bare den som er født på ny, “kan se Guds rike.” (Joh 3). Ikke skal se, men kan se. Ikke bare en gang da, men nå - å se Guds rike her og nå. For Jesu forkynnelse var: Guds rike er kommet nær. Han sier:
“Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere.” (Matt 12.28, BGO)Jesus snakket ikke om Guds rike som bare noe fremtidig, men som en realitet her og nå, og han knyttet det til kraftige gjerninger, som å drive ut onde ånder. Ser vi Guds rike på denne måten? Forstår vi verden slik bibelen forstår den? Eller er vi blitt så lurt av medisinske termer, ateistisk tankegods og demoner med dress og slipps at vi egentlig ikke skjønner hvor sykdom har sin opprinnelse og forklarer alt ut fra kun diagnoser, piller og operasjoner? Bibelens verdensbilde er at det fysiske og åndelige henger sammen, så at legevitenskap som gjør fremskritt kan påvirke det fysiske er ikke noen bibelen på noe punkt fornekter. Men uansett hva den kommer opp med, så kan den ikke påvirke det åndelige som ligger bak. Å se inn i den åndelige verden og å se at Gud står over alt fiendens velde, gjør at legedom kan ta plass uten piller og operasjoner som ofte kan ha sine bivirkninger. Det er noe som heter kreftfri, men ikke frisk. Det var denne blindheten Gud gjorde Heidi oppmerksom på - ved at han på overnaturlig vis talte gjennom de som ble helbredet fra nettopp blindhet. Vi er blitt blinde for åndelige realiteter som er en sentral del av Guds rike: tilgivelse og legedom for sjel og kropp henger sammen. En frisk ånd trives i en frisk kropp med en frisk sjel. Så er det en realitet at alderdom og død fremdeles vil møte oss, så lenge vi er her, så vi snakker ikke om fullendelse - kun om invasjon som likevel er så tydelig at verden sukker: “De som oppvigler hele verden er nå kommet hit”. Jo, vi til å sette verden på hodet. Det vil si på rett kjøl. Men ser vi? Vi tenker på oss selv som seende, ikke sant? Vi som har den rette teologien og formen for lære. Vi som kan rettvise alle de villfarne og peke ut retninger for enhver synder. Men vi som vil lære andre å bli seende, er vil selv blinde? Vi som vil lære andre, praktiserer vi ikke? For hva er kristen tjeneste - en salvet praksis i tjeneste for Den Salvede, om ikke det er å være salvet av Ånd og kraft og helbrede alle som er underkuet av djevelen, slik som vår mester? Hvor blir det av Guds håndsutrekning til de lidende? Vi forkynner at Jesus er Guds sønn. Men dersom det er redusert til et sett leveregler og en såkalt kristen filosofi, hva er da forskjellen på kristentroen og f.eks. buddhisme? Selvsagt er det læremessige forskjeller, men egenstrev og i praksis en død Gud, kan like fullt være erfaringen. Men det vi er kalt til å forkynne og demonstrere er en oppstanden og levende Jesus. Da forsvinner selvskrytet og en ydmyk takknemlighet skinner frem. Ikke bare takknemlighet for tilgivelse, selv om det starter der og forblir der, også. Men også takknemlighet for kraft til forandring, fra innsiden ut. Bibelens løfte om en fred som overgår all fornuft går mye lenger enn noen buddhistisk balanse og higen etter å frigjøre seg fra smerte kan nå, for gjør at vi kan velsigne dem som påfører oss smerte fordi Jesu kjærlighet tvinger oss.
Jeg grunner ennå på Heidis erfaring og Guds tiltale til henne. Og jeg kan erkjenne som henne. Jeg er blind. Det første steget mot frihet, er så se at en er bunden. Det er først når vi forstår at vi ikke ser at vi ber: Herre, fri meg fra min blindhet. Salv øynene mine, så jeg kan se (Åp 3.18). Så det er blitt min bønn. Jeg vil ikke late som at jeg er noe jeg ikke er innfor Herren. Og jeg kan erkjenne min svakhet, også overfor dem som ennå ikke tror. Jeg er bare en disippel som etter fattigslig evne forsøker å følge etter min Herre og lære av ham. Og jeg erfarer at jeg, på tross for min blindhet og skrøpelige evne til å se hva Gud er i stand til å gjøre, at folk har dyp respekt for både viljen til å gå i tro og viljen til å erkjenne hvor kort en er kommet. Skuespill og pekefingerleken derimot, er det folk forakter, selv om de godt kan ta del i den. De er jo ikke verre en naboen sin.
Herre, hjelp meg i en omvendelse som er så dyp og gjennomgripende at jeg ser ditt rike. Gjør meg til dem som du snakket om: som trenger meg inn i riket og river det til meg. Herre, la meg få se det som er min og vår arv, og lær meg å hente ut den delen av arven som er tilgjengelig nå. Herre, hjelp meg ikke å utsette til å morgen det du ber meg om å gjøre idag. Jesus, hjelp meg til å stoppe for den ene - den som du peker ut, denne av dine minste som du ønsker at jeg skal stoppe opp for og møte med din kjærlighet. Må du være oss nådig, Herre Jesus. Ja, kom, Jesus. Kom, Herre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar