“Now, since we are God’s coworkers, we beg you not to take God’s marvelous grace for granted, allowing it to have no effect on your lives. For he says,Vi liker å snakke om nåde, og det er bra. Nåde er en slik integrert del av Guds vesen og den vakreste perlen i hans skjønnhet og storhet. Uten hans nåde, så hadde vi forholdt oss på avstand fra Gud i angst og hatt en blanding av hat og frykt. Guds nåde gjør at vi kan ha en helt annen blanding i livene våre: kjærlighet og dyp respekt. Vi vil for alt i verden ikke såre ham, for han er det beste som har hendt oss. Bibelen kaller det gudsfrykt. Gudsfrykt og kjærlighet er ikke ulike størrelser i vårt forhold til Gud. Tvert imot er det to sider av samme mynt.
I listened to you at the time of my favor.
And the day when you needed salvation,
I came to your aid.
So can’t you see? Now is the time to respond to his favor! Now is the day of salvation!” (2. Kor 6.1-2, TPT)
Peter sier i sitt brev at vi skal vokse i nåde og kjennskap til Gud. Dette ordet kjennskap er ikke hodekunnskap, men er vennskap bygget på intimt fellesskap. Vi deler hjertene med hverandre. Gud er ikke interessert i skuespill fra vår side; han vet likevel hva som bor i hjertene våre. Han elsker ærlighet fremfor alt. “Gud, slik føler jeg det nå. Jeg skjønner ikke helt meg sjøl. Har du noen gode innspill?” Vi er nær oss sjøl og vi er nær Gud, og vi legger livene våre, slik det er, i hands hender og overgir oss til ham. Det er dette som bibelen kaller å vandre med Herren. Men uten nåde ingen kjennskap. Den man er redd for i negativ forstand, holder man seg unna. Den som en føler seg elsket av, liker en å henge rundt, for å bruke et “moderne” uttrykk. Og så er det slik at når en åpner livet sitt for Gud og spør Gud om han har noen innspill, så svarer han oss. Han elsker oss akkurat slik som vi er, men alt for mye til å la bli værende slik vi er. Det er dette som ligger i begrepet å vokse.
Det vi ikke liker så mye å snakke om, er at det er en mulighet å rote bort denne effekten av nåden, slik at vi ikke vokser i nåde og kjennskap til Gud. Og The Passion Translation treffer spikeren på hodet, når den setter likegyldighet og ubrukt eller forgjeves nåde i sammenheng. Vi kan bli så vant til Guds velvilje at vi tar den for gitt. Men det som har kostet mye å gi oss, bør koste oss mye å ta imot. Det bør være en ærbørdighet og en ærefrykt, hvor vi ikke tenker at “selvfølgelig viser Gud oss nåde, det er jo slik han er,” og egentlig mener “selvfølgelig viser Gud nåde, hvordan kan han ikke elske meg!” Paulus oppfordrer oss til å la Guds enorme miskunn produsere en gudsfrykt, takknemlighet og iver i oss. Bibelen advarer igjen og igjen mot sløvhet og likegyldighet. Hvis det er slik at det er en fortapelse Gud har frelst oss ifra, så har vi god grunn til å være både takknemlige og ivrige. Men det kan være lett når vi nå vandrer i Guds forgårder, i hans nærhet, at vi glemmer hvordan ting var før. Peter snakker om at den som ikke vokser og utvikler en gudelig og kristen karakter er nærsynt og umoden og har glemt renselsen fra sine tidligere synder (2.Pet 1.8-9) Det er bare mulig å forstå dybden i Guds kjærlighet dersom vi forstår dybden i fraværet av hans kjærlighet, det vil si: hans kjærlighet avvist uten mulighet til å velge på nytt. Vi kan fort komme i skade for å føle oss overlegne og tenke at vi var smart som valgte Gud. Men bibelen er tydelig: Det var han som valgte oss. Vi kan aldri skryte på oss noe annet enn Guds gode nåde. Det at han overbeviste oss i sin store nåde, vil forbli et mysterium gjennom evigheten som vil være en evig kilde til takknemlighet og lovprisning. Vel, er det ikke et fritt valg vi må stå til ansvar for? Jo, det er også sant. Men heller ikke i det valget kan vi snakke om fortjeneste som om Gud skyldte oss noe. At han gir oss lønn for den nåden han lar virke i oss, det er nåde over nåde; han skylder oss absolutt ingenting. Vi skylder ham derimot alt, for han har betalt den gigantiske regningen vi aldri hadde blitt ferdig med.
Dersom vi tenker at den nåden som er tilgjengelig for oss idag er så dyrebar, så dyrebar; ja, den største skatten vi noengang kommer til å ta imot; hvordan vil vi forholde oss til den nåden, da? Vi hadde tatt vare på anledningen, hadde vi ikke? Og nettopp derfor sier han: Skjønner du ikke? Nå er tidspunktet til å gi repons til hans velvilje og favør. Idag er dagen hvor han frelser og setter fri. For en dag dette er! Det er en Herrens dag, så la oss glede oss og fryde oss på den. En nåde så stor og dyrebar, er noe lang ut over det vi trenger for vårt eget liv. Derfor kan vi med glede og begeistring dele den med andre. Noen vil ikke skjønne hva vi snakker om, og vi kan bli avvist. Men i lyset fra en overstrømmende glede som har sine kilder i Gud, så lar vi oss ikke affektere. Vi deler videre med andre. “Hei, Gud har reist Jesus opp ifra de døde etter at han døde for vår synd og opprør. Vil du høre hva han har gjort for meg? Det er sånn han er! Har du noen behov som han kan få møte?” Det er så fort gjort at hverdagens slit og mas gjør at vi mister nåden og gleden av syne. Vi blir som den andre bortkomne sønnen som bor hjemme og kan nyte alle privilegier som arving, men vi skjønner ikke hva det betyr og blir sur og utrygge når vi hører andre forteller vitnesbyrdet om hva Gud gjør. Vi sitter i en krok og mostrer for oss sjøl: “Hvorfor skjer ikke sånt med meg?” Bare spørsmålet vitner om en syk, bitter og misunnelig ånd. Paulus sier at vi skal glede oss når det går godt med de andre lemmene i kroppen vi er en del av (1. Kor 12). Hvorfor? Fordi det er den beste posisjonen til å la det gode Gud gjør smitte over på oss. “Tenk, for en nåde det er imellom oss! Det er jo fantastisk!” Hvor er fokuset, da? Jo, på nåden, ikke sant? Det er der Gud vil at du skal feste blikket. Ikke med en likegyldig mine på avstand, som om den ikke har noe betydning for ditt liv. Men med en åpen, granskende, undrende, takknemlig og sulten holdning. Da kan en vandre hver dag og tenke. “Hm, hva lurt har du tenkt å finne på idag, Herre? Hvordan ser nåden ut i livet mitt den neste timen?” Det er slik barnslig nysgjerrighet og forventning som gjør at vi vokser med ham, slik at nåden ikke er uten effekt, men at den er virksom i oss på en slik måte at alle legger merke til framgangen, og vi blir som en by på et fjell som ikke kan skjules.
Herre, hvor lett vi har for å ta din store nåde for gitt; som om vi fortjente frelse; som om rettferdighet, glede og fred i den Hellige Ånd og en åpen himmel inn i det aller helligste er en allmen menneskerett. Menneskeverdi er noe annet, og den prisen du har satt på et menneskes liv kan ikke overgås av noen. Herre, må du fylle hjertene våre med takknemlighet ærbødighet, så vi er klare til å utføre dine befalinger med iver. Gode Far, må du fri oss ifra en sløv og likegyldig ånd, en holdning hvor vi tenker på eget velbefinnende og bedagelighet først og fremst. Hjelp oss gode Herre å kjøpe fri de guddommelige øyeblikkene du legger i vår vei. Åpne våre øyne så vi ser hvor dyp og vid din nåde er, hvor mye du kan utføre i og gjennom stakkars små skapninger som oss. Herre, la oss søke ditt ansikt med iver og med iver søke hemmelighetene i ditt hjerte - det som er skjult i deg, men som Ånden vil åpenbare for oss. Åpne våre åndelige øyne til å se åndelige og himmelske realiteter så tydelig at vi lar oss styre av det og ikke det rent menneskelige. Ja, kom, Herre Jesus. Kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar