Salvet disippelskap (Apg 11.19-26, TPT)

“Because of the persecution triggered by Stephens death in Jerusalem, many of the believers were scattered. Some reached as far as the coast of Lebanon, the island of Cyprus, and Antioch of Syria, but they were still only preaching the word to Jews.   However, some of the believers from Cyprus and Cyrene, who had come to Antioch in Syria, preached to the non-Jews living there, proclaiming the message of salvation in the Lord Jesus. The mighty power of the Lord was with them as they ministered, and a large number of people believed and turned their hearts to the Lord.

News of what was happening in Antioch reached the church of Jerusalem, so the apostles sent Barnabas to Antioch as their emissary. When he got there and witnessed for himself Gods marvelous grace, he was enthused and overjoyed. He encouraged  the believers to remain faithful and cling to the Lord with passionate hearts. Barnabas was a good man, full of the Spirit of holiness, and he exuded a life of faith. Because of his ministry even more crowds of people were brought to the Lord!

Barnabas left for Tarsus to find Saul and bring him back to Antioch. Together Saul and Barnabas ministered there for a full year, equipping the growing church and teaching the vast number of new converts. It was in Antioch that the followers of Jesus were first revealed as anointed ones.” (Apg 11.19-26, TPT)

 Jeg jobber fremdeles med The Passion Translation. Den kristne tradisjon jeg er vokst opp i, er preget av en dyp respekt for Skriftene, og første bibelen jeg fikk var en 1930-oversettelse som følger en konservativ ord-for-ord tilnærming. De første årene som kristen visste jeg ikke om noe annet. Blant pinsevennene jeg tilbrakte mine først år som kristen, var det en dyp forakt for bibelselskapets oversettelse - som ble ansett som unøyaktig og "liberal". Det var egentlig først etter at jeg begynte å studere Koine, nytestamentlig gresk, ironisk nok, at jeg oppdaget at en ord-for-ord oversettelse også representerer en tolkning. Hva mener jeg med det? Jo, dersom jeg hadde fulgt samme tilnærming på å oversette fra engelsk til norsk, som noen mener vi bør ha når vi oversetter bibelen, så hadde jeg oversatt "promise the moon" med "å love bort månen" heller enn å si "å love gull og grønne skoger". Det finnes uttrykk eller idiomer hvor det ikke nødvendigvis er lett å skjønne hva som menes når en går bokstavelig til verks. For, dersom bokstavelighet virkelig var et poeng, så hadde vi studert Koine og gammelhebraisk, hele gjengen og lest skriftene på orginalspråket. Men det som er så fantastisk med den bibelske tradisjonen, er at den, i motsetning til Koranen, er oversatt til et utall ulike språk. For bibelens budskap er det motsatte av Koranens; nemlig at Gud har gjort seg sjøl tilgjengelig. Derfor er det i evangeliets ånd når vi gjør bibelens budskap tilgjengelig på mange forskjellige måter, i form av skuespill, lydbibler, tegneserier i ulike tradisjoner, barnebibler med mye bilder og i form av et utall ulike oversettelser.

Og likevel, sjøl om jeg har en slik forståelse av Skriftene, så er ikke parafraseoversettelser som The Message og The Passion Translation mine umiddelbare favoritter som en bibel jeg bare leser for oppbyggelse. Nå er “The Passion Translation” på langt nær så mye parafrase som “The Message”, men nok til at den skriftlærde i meg kicker inn og må sjekke om dette kan stemme. Så det blir mye parallellesing i mange ulike oversettelser og en helt tragisk framdrift 😏

Men “The Passion Translation” har overrasket meg positivt, selv om det er ikke alle valg som er like innlysende. Den har flere nye tolkninger som det kan være full dekning for, og fremfor alt: Den er av få oversettelser jeg har kommet som så ofte oversetter Kristus korrekt - Den Salvede, at en skjønner hva Kristus faktisk betyr. Å forstå hva Kristus/Messias betyr i en bibelsk kontekst, er er så viktig for å forstå sentrale tema som Guds rike og Jesus sin rolle i riket, at jeg vil hevde at “The Passion Translation” slår de fleste andre oversettelser på nøyaktighet. Dersom du bommer på forståelsen av hvem Jesus er - hva annet kan da bli rett? Hvor mange vet egentlig hva Kristus betyr? De tror det er et etternavn eller en tittel, men i det nye testamente, så er det så mye mer enn det. Det er knyttet så tett til Jesu tjeneste som et forbilde for oss, og vi ser hvordan de første kristne forstod hvilken betydning det hadde for deres eget liv og tjeneste. Hvis jeg får spørsmålet om hvilken type kristen- og menighetsliv som jeg anser som er et autentisk uttrykk for Jesus: det vi leser om de første kristne, og det vi ser av instutisjonalisert kristendom med til dels prangende bygg og lite engasjerende ritualer, så vet jeg hvilken jeg vil velge: Det som ligner på evangelienes Jesus. Jeg vil velge å tro på dem som faktisk vandret med Jesus når han gikk her på jord; som ikke bare hadde hørt om ham og lest historiene om det han gjorde og som fort kan redusere det til det - historier. Jeg vil velge å tro at en disippel, en etterfølger av Jesus, en som er trent av ham, er en som gjør det de første kristne gjorde: å forkynne evangeliet med demonstrasjon av kraft, tegn og under. Jeg vil be de bønnene som de bad: om frimodighet til å forkynne Guds ord fordi det ikke bare er tomme ord, men demonstrasjon av Guds rikes kraft (Apg 4).

Det avsnittet vi leser i “The Passion Translation” sin språkdrakt, er et avsnitt jeg har meditert og grunnet mye på. Det er egentlig ganske utrolig det vi leser, hvis vi tar oss bryet med å sette oss inn i hvor krevende situasjon de troende befant seg i. Selvsagt var de gift. Selvsagt hadde de hus. Selvsagt hadde de jobb. Selvsagt hadde de barn og småbarn å ta seg av. Selvsagt var det unge som var under utdanning, eller i lære som var formen den gangen. De hadde ikke bil, det gjorde det hele enda mer krevende. De måtte gå til fots. De var helt avhengige av andres velvilje for å overleve. De utgjorde i seg sjøl en flyktningebølge. Hva hadde du og jeg tenkt i en slik situasjon? “Se nå, hva denne radikale formen for kristendom har ført oss opp i. Nå er vi avhengig av folks velvilje, her, så la oss ta det litt lungt”. Hadde det ikke vært fristende? Det er lett å snakke om å tåle motgang for evangeliets skyld. Noe helt annet, er å stå midt opp i det. Men disse disiplene var slik trent av apostlene, at det satt noe i ryggmargen på dem som ikke var mulig å få dem bort ifra. De forkynte evangeliet der de kom. Hvor sannsynlig er det at de begynte med dette midt opp i forfølgelse; at de hadde sittet passivt og hørt på apostlene og latt dem gjøre hele jobben? Eller er det mer sannsynlig at det vi leser om i Apg 11 er et uttrykk for apostlenes undervisning og disippeltrening (Apg 2.42). Apostlenes undervisning og trening har vi i Vesten kjapt har redusert til apostlenes teoretiske lære. For mens våre norske bibler sier: “De holdt seg trofast til apostlenes lære” - som like gjerne kan være en tankemessig tilslutning, så sier The Passion Translation: “Every believer was faithfully devoted to following the teachings of the apostles” med kommentaren: “The Greek word didache means skilled instruction and training.” Hvorfor oversetter vi slik vi gjør? Fordi vår oversettelse er en tilpasning til en gresk-filosofisk gnostisme, som det nye testamente advarer sterkt imot og kaller vranglære: friheten til å redusere Gud og gudsliv til noe vi holder for sant uten at det får så store konsekvenser for måten vi lever på. Det vi har en tendens til å kalle vranglære, er fort det som springer ut av bevegelser som vil ta Guds ord og apostlenes trening på alvor. Fordi en Torben Søndergaard tror på demoner og tror på å drive ut demoner, noe som ikke er noe annet enn et kristent verdensbilde, så klarer kristenavisen Dagen å lage overskriften: "Dansk demonutdriver søker asyl i USA". Torben er ikke en demonutdriver - han er en helt vanlig kristen; det er vi andre som er unormale. Det burde ikke være noe sensasjonelt med at folk blir befridd, og befrielse og helbredelse kan ofte henge sammen, men vi har kjøpt så mange av ateismens forutsetninger i vår tankegang at det med demoner blir en greie for oss. Hvis jeg var fienden, så ville jeg også prøve å overbevise folk om at jeg ikke fantes - det er jo en helt glimrende strategi. Jeg ville ha kledd meg opp med slips og dress og vært så pyntelig, atte. Kjørt BMW og Mercedes hadde jeg også gjort, og prøvd å gjøre budskapet så glatt og lett mottakelig som mulig. Selvsagt har det vært elementer av umodenheter i vekkelsesbevegelser oppigjennom. Å filme befrielser er ikke spesielt lurt. Jesus prøvde å trekke ned fokuset på det, mens demonene prøvde å få oppmerksomheten på dem ved å lage en masse ballade. Det er noe med å beskytte mennesker i en sårbar situasjon. Men ikke engang Jesus klarte det alltid. Selveste Guds sønn møtte begrensninger i tid og rom, og i et tilfelle samlet folk seg rundt ham når han helst ikke hadde ønsket å ha dem der, og de konkluderte med at gutten av død når Jesus hadde drevet ut de onde åndene av ham, for han lå livløs (Mark 9.26). Sånt fungerer veldig dårlig i offentlighet, og enda dårligere på TV. Men at ting skjer som vi ikke har kontroll på og som kan fremstilles i et dårlig lys, er en del av det å være et Guds menneske i tjeneste for Gud. Og umodenhet var det sant å si i Jesus sin School of Supernatural Ministries, også: Alt ifra å ønske å kalle ned ild og brenne opp en hel landsby til å ekskludere dem fra å virke i Guds rike som ikke hang med akkurat dem, til å krangle om hvem som gjør det best og er det beste uttrykket for Jesus. Slik sett har ikke ting forandret seg så mye på 2000 år. Vi sliter med det samme idag.

Men jeg tror altså at de troende som måtte flykte, gjorde det som de var trent til av apostlene. Jeg tror ikke at det faktum at de forkynte der de kom, var noe de begynte med sånn plutselig, fordi de var drevet fra hus og hjem. Og fordi de var trent av apostler for å forkynne og demonstrere Jesu oppstandelse,  hadde budskapet deres gjennomslagskraft, også. At det glapp på det å forkynne bare for jøder, er vel egentlig bare en fordel i et kirkehistorisk perspektiv. For mens apostlene ble værende i Jerusalem, så var det helt vanlige kristne som dro ut. Det var ikke bare tilfeldigheter bak dette; flere steder var det en direkte konsekvens av en apostolisk strategi som tidvis ble benyttet, som når Paulus drev bibelskole i Efesus og slik fikk spredd evangeliet i hele Asia (Apg 19). Min drøm er at vi som Guds menighet skal få gjenreist apostler og profeter som opererer på et slikt nivå, at ikke engang hard forfølgelse kan få oss ut av stilen. Da er vi ikke avhengig av fine bygg og talerstoler med skinninnbundne bibler og en rekke mennesker som sitter fint i radene og er vant til liturgien, slik at vi trygt kan ta vår plass når vi skal forkynne og blir behørig introdusert mens mange i realiteten nærmer seg “close down”, for det er jo aldri meningen at noe av det som sies skal ha noe betydning for livene våre, og det meste har de jo hørt tusen gang før. Da blir vi ikke sure fordi ingen har oppdaget vår eminente bibelkunnskap, vår modne karakter i kristen retorikk, så de slipper oss til, så alle får se. Kristen tjeneste var aldri ment å være så smal. Muligheten til å tjene Gud har alltid vært helt ubegrenset - ikke engang fengsel stopper de mest innvidde, for du verden for en misjonsmark det er. Og de som forkynte, hadde en apostolisk erfaring med seg i baggasjen: De erfarte at Herrens hånd var med dem. Uttrykket finner vi mange steder i bibelen, særlig i GT, som her:

“Men Herrens hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel.” (1. Kong 18.46)

“Men hent nå en som kan spille for meg!» Mens han spilte, kom Herrens hånd over Elisja. Og han sa: «Så sier Herren: ...” (2. Kong 3.15-16)

Herrens hånd innebærer Guds manifesterte nærvær som virker på en merkbar og synlig måte, slik vi leser det i Mark 16:

“Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” (Mark 16:20)

Herrens hånd og Herrens ånd kan i en del av disse avsnittene være synonymer. “The Passion Translation” sier det slik:

“...preached to the non-Jews living there, proclaiming the message of salvation in the Lord Jesus. The mighty power of the Lord was with them as they ministered, and a large number of people believed and turned their hearts to the Lord.” (Apg 11.21, TPT)

Oversettelsen tar innholdet av uttrykket Herrens hånd var med dem, slik vi finner det ellers i bibelen. Det er en tolkning, men en bibelfundert tolkning som det er et godt grunnlag for. Det bekreftes også av effektiviteten i forkynnelsen: et stort antall mennesker kom til tro; det er ingen parafrase, men sies direkte i den grunnteksten. Om vi går tilbake til der alt startet så der det slik ut:

“Every believer was faithfully devoted to following the teachings of the apostles. Their hearts were mutually linked to one another,  sharing communion  and coming together regularly for prayer. A deep sense of holy awe swept over everyone, and the apostles performed many miraculous signs and wonders. All the believers were in fellowship as one body,  and they shared with one another whatever they had. Out of generosity they even sold their assets to distribute the proceeds to those who were in need among them.   Daily they met together in the temple courts and in one anothers homes to celebrate communion. They shared meals together with joyful hearts and tender humility. They were continually filled with praises to God, enjoying the favor of all the people. And the Lord kept adding to their number daily those who were coming to life.” (Apg 2.42-47, TPT)

Det begynte med vekst under ledelse av apostlene som gav videre undervisningen og treningen de selv hadde fått av Jesus, slik Jesus hadde befalt (Matt 28), det fortsatte på samme måten. Nå var det ingen apostler som utførte mirakler i Herrens navn, så hvem stod for den biten? De troende som var fordrevet. Vi ser allerede før forfølgelsen at det var andre troende enn apostlene som tok del i mirakeltjenesten, som Filip og Stefanus (Apg 6.8; Apg 8). Barnabas som vi leser om i Apg 11, sies å være en mann full av den hellige Ånd og av tro; det samme som sies om Stefanus (Apg 6.5). Dersom vi skal lese bibelen sammen; det vil si: La bibelen få definere innholdet av bibelen, så ser vi en rød tråd: Apostler gav videre Jesus befalinger, og hans befaling er: “Helbred de syke der og si: Guds rike er kommet nær til dere!” Gjelder befalingen oss som er troende idag? Selvsagt! Det er ingen steder i det nye testamente som antyder noe annet. Opphørsteologenes tolkning av 2. Kor 13 er spekulativ på alle måter og på mange måter en fornektelse av Jesus Den Salvede og Jesu egen forkynnelse av riket. Den som tenker at vi alt har nådd det fullkomne, må jo ha gått glipp av en ting eller to. Å ta bort Guds kjærlighetsdemonstrasjon fra evangeliet, er en stor synd og måtte Gud se i nåde til både dem som tenker det er helt greit, og alle andre som tenker annerledes, men ikke synes å gjøre stort mer med det. For meg personlig er dette blitt dødsens alvor. Skal jeg virkelig se Jesus i øynene en dag og fortelle ham at på tross av det nye testamente sitt klare vitnesbyrd, har gravd ned den hellige Ånds talenter, som han har gitt meg for å se vekst for Guds rike? Jeg kjenner på en dyp gudsfrykt. Må vi finne omvendelse, renselse og et møte med Gud som åpner øynene våre, så vi ser hans rike og ham som er kongen i riket!

The Passion Translation tar det på kornet når den oversetter Apg 11:26

“It was in Antioch that the followers of Jesus were first revealed as anointed ones.”

For det første. Det nye testamente bruker ikke ordet "kristne". Det finnes ikke i det nye testamente. Det er teologer som har diktet opp et ord som ikke finnes. Det som finnes i det nye testamente er det greske christianos, og det har en betydning som altså ikke er kristne - for det har i motsetning til christianos ingen direkte meningsinnhold. Den betydningen christianos har for en som har gresk som talemål, er det The Passion Translation løfter frem: Det betyr å være en salvet. Det er som Peter - som betyr en stein i et byggverk: klippen - som er Jesus Messias - Jesus Den Salvede. Hvor mange tenker på salvelse når de bruker ordet kristne? Knapt noen. Ser vi ikke hvor langt bort vi har rotet oss? De nytestamentlige troende snakket om en som er salvet av Hellig Ånd og kraft og som helbreder alle som er underkuet av djevelen (Apg 10.38) og de demonstrerte denne salvesen iboende i eget liv på en slik måte - at det ble et kallenavn. “Den som ikke har den Salvedes Ånd, hører ikke Den Salvede til” (Rom 8.9). Blant nytestamentlige disipler var Åndens virke i livene deres, selve tegnet og beviset på en levende tro. De første kristnes tegn, var ikke et kors, men et levende Jesus som bodde i hjertene ved den hellige Ånd, som vitnet med dem om oppstandelsen. Det var dette som gav Ordet om korset gjennomslagskraft - selv om det var et anstøt for jøder og en dårskap for grekere.

Hva er veien ut av uføret? Begynn å bruke bibelske ord. Hvor ofte omtaler vi oss selv om disipler eller læresveiner, eller etterfølgere? Mer behagelig å bruke det meningstomme kristne, ikke sant? Om vi skal lese noe ut av apostlenes gjerninger, så hadde de et fokus på fellesskap i brødsbrytelse og i bønn. Brødsbrytelsen er også blitt institusjonalisert, mens den egentlig hører hjemme i hjemmene. Brødsbrytelsen hjelper oss å holde oss rene og i enhet og det er en vesentlig side av bønnelivet, for uten enhet, blir det få og ingen bønnesvar. Det søke Gud i bønn er også en helt sentral side. Folk du ber inderlig til Gud sammen med, vil du ikke fort snakke negativt om. Vi snakker om kristen enhet, men det er en enhet som bare kommer av Guds hellige nærvær imellom oss. Det er en enhet som kun oppstår når hjerter limes sammen i ydmyke hjerterop til Gud. En annen vei ut av uføret er at en faktisk oppsøker og lar seg trene av dem som har et større synlig uttrykk av nytestamentlig salvet disippelskap enn det vi ser rundt oss. Det er ikke snakk om konferanser primært, men om konkret trening over lengre tidsperiode. Og sist, men ikke minst. Dersom det ikke finnes alternativer til dette, da holder vi det gående til gjennombruddet kommer. Det er lysten til alle andre ting som kveler ordet og som gjør at det ikke bærer frukt. Og her kommer omvendelse og gudsfrykt inn i bildet. Vi må tørre å innrømme at keiseren er naken, at vi er fattige og hjelpeløse, selv om vi rent materielt er rike. Vi må faktisk kalle en spade for en spade og kalle oss selv og søsken til omvendelse.

Herre, jeg vet ikke hva jeg skal be. Jeg kan bare sukke og si: Kom, Jesus. Kom, Herre!