Plaske eller flyte - et profetisk bilde

En kan holde seg våt ved å løpe i strandkanten, men det krever mye energi..

Når min kjære og jeg bruker tid sammen med Herren, hender det at vi spør hverandre hva vi har hørt fra Gud. Det er ikke unaturlig, hvis bønn er toveiskommunikasjon og ikke en kun en pliktskyldig oppramsing av behov på en liste. Min kjære delte med meg forleden et profetisk bilde hun hadde fått mens hun observerte en kar nede på stranden.

Til å begynne med løp han frem og tilbake i strandlinjen, omtrent som han på bildet til høyre, her. Han løp med høy intensitet mens vannet stod til alle kanter. Han ble ganske så våt av aktiviteten, og kanskje var det hans måte å få til litt nedkjøling i starten for å komme seg ut i. Men så vasset han utover og la seg på ryggen og lå lenge bare å fløt rundt i sjøen med veldig rolige bevegelser. Han holdt seg fuktig, da, også, men med en helt annen bruk av energi. Faktisk så det helt fredelig ut, og han rett og slett hvilte i vannet.

Min kjære tenkte på Esekiel 47, om profeten som først bare vasset i vannet, og som etterhvert som han gikk lenger ut, måtte legge på svøm. Jeg grunnet en del på det bildet som delte, og jeg kjente at Ånden visket til meg:

“Det er mye tyngre å leve åndsfylt og ikke som en sprukken og tørr brønn, dersom en ikke er villig til å gi opp kontrollen og overlate den til meg.”

Jeg kjente umiddelbart en respons i mitt indre: “Hør! Hør!” Jeg skjønte bildet. Den som løper langs stranden har beina på bakken og bestemmer retning og fart, sjøl. Men skal han holde seg våt på den måten, så blir det tungt i lengden. Når han derimot legger seg i vannet og lar havstrømmen ta over retningen og fart og stoler på at kroppen flyter og at han ikke går under, så holdes han våt uten å gjøre nær sagt noe som helst annet enn dette ene: overgivelse og tillit!

Men hvordan ser dette ut i praksis? Bilder er jo kjekke, og vi kan nikke og kjenne at det er noe på innsiden som er enig. Men dertil å få dette ut i eget liv, er ofte et stykke arbeid. Hva er nøkkelen til ikke å kave og stresse, men bare flyte med? Det handler om tillit og erfaring. Den som legger seg i vannet vet at det holder, og at dersom det kommer en bølge som slår over, så er det heller ikke verdens undergang - det kan håndteres, og er ikke så ille at det hindrer enn fra å nyte det å flyte i vannet. Det handler om å stole på Guds Ånd i og over oss i hverdagen. For det er ikke evigheten vi snakker om her,  men om livet vi skal leve før den tid. I evigheten har vi ikke begrensninger på å ta imot av alt det Gud gir - det er her og nå utfordringene er og kampen står. Og når det kommer til hverdagene, så er det hvordan vi lar Ånden lede oss - med de løfter, veiledninger og visdom som Skriftene gir, som viser om vi egentlig stoler på ham eller ikke. For det er han som tar løftene og oppfyller dem i og gjennom oss. Det er Skriften som sier at Ånden skal ta av det Levende Ordet, Jesus, og gi til oss. Det er Skriftene som viser oss at Ånden taler spesifikk veiledning i tråd med de hovedlinjene vi ser i Skriftene. Bibelen sier at vi skal ut og gjøre disipler. Generelt. Ånden viser oss hvem vi skal ta kontakt med og hvordan. Spesifikt. Skriften sier ikke hvilken utdanning du skal ta. Men Ånden kan tale til deg om det. Skriften sier ikke hvem du skal gifte deg med, annet enn at det skal være en troende, men Ånden kan gi deg veiledning gjennom fred og ikke-fred. Men en gang ting blir helt spesifikt, så er Ånden vår veileder. Og hva kan egentlig skje i livene våre som ikke er spesifikt? Hvordan kan vi disippelgjøre verden, om ikke det betyr spesifikke mennesker? Og så er det slik at når vi tar et steg i det generelle, så vil Ånden vise oss det spesielle. Det vil si, nå i forhold til det å vinne mennesker: Når vi oppsøker mennesker for å dele de gode nyhetene med dem, så gir Ånden oss spesifikk veiledning. Det skjer ikke dersom du sitter i sofaen og ikke har til hensikt å gjøre noe annet enn å sitte der og surfe hvileløst på nettet eller se fotballkamp. Du får ikke veildning til hvilken utdanning du skal ta, dersom du ikke har til hensikt å søke på noen utdanning. Med en gang så blir dette veldig praktisk - og utfordrende.

For vi liker å ha kontroll, gjør vi ikke? Det er veldig menneskelig. Treet til kunnskap om godt og ondt, handler grunnleggende sett om det. Legg merke til hvordan vi snakker: det handler om utfordringer i hverdagen og hva vi gjør med dem. Det handler veldig fort om at vi manipulerer omstendigheter til vår fordel. Det mennesker liker å fortelle om seg selv, er at en vet hva en skal gjøre med forskjellige situasjoner. Vi kaller det kompetanse, og vi liker å være kompetente mennesker. “Dette skjedde, men da gjorde jeg slik, og så ordnet det seg.” For veldig mange hverdagsutfordringer, så er dette helt greit. Kom til å søle på bordet, og løste det ved å tørke opp. Kjøleskapet var tomt, og jeg gikk på butikken og handlet. En trenger ikke spørre Gud for alt mulig, men en kan ha en åpen holdning for Åndens innspill i alt en gjør. Det betyr: Når en skal på butikken, så kan Ånden viske: “gå på den butikken idag, der er noen der jeg vil at du skal treffe.” Og her kommer utfordring med kontroll inn i bildet. For er vi garantert at vi hører rett? Nei! Ikke engang Paulus som fulltidsarbeider og apostel på misjonstur hørte alltid rett. Så han prøvde ett og annet, men så vokste ufreden i hjertet. “Ok, ikke der heller, altså. Men hvor da, Herre?” Det vi liker er kunnskap at typen: dersom slik, så alltid sånn. Det er derfor jeg liker datamaskiner, det kan jeg bare innrømme tvert. Jeg kan fortelle dem hvordan de skal oppføre seg ut fra entydige scenarier. Mennesker derimot, er mye mer kompliserte, og det er derfor det er utfordrende å lage IT systemer som tar høyde for alle eventualiteter som mennesker kan skape. Vi liker å være på toppen av ting og ha oversikt. Når en lar seg lede av Ånden, derimot, er det Ånden som har oversikt, og Ånden kan finne på å leke puslespill med oss. Hva mener jeg? Jo, han gir oss bare en bit om gangen. Skikkelig irriterende! “Hei! Kan du ikke bare gi meg hele bildet med en gang?” - Nope! Han gjør heller sjelden det, for å være helt ærlig. Og det verste ved det hele? Det er helt bibelsk! Vi ser stykkevis og vi profeterer stykkevis, sier Paulus, og det står til og med i selveste kjærlighetskapittelet (1. Kor 13). Jeg skjønner jo at noen faller for fristelsen til å si at bibelen er det fullkomne og at dersom vi bare lager en “systematisk teologi”, så er vi i mål - da har vi full oversikt. Det er nettopp denne menneskelige tendensen som gjorde at vi falt for fristelsen til å ete av treet til kunnskap og godt og ondt: å lage oss en gud i vårt bilde som vi har full kontroll over. Det djevelen lokket Adam og Eva med var bare luft: “For da blir dere som Gud.” Som om Gud ikke hadde til hensikt å meddele seg sjøl til det mennesket han hadde skapt i sitt bilde. De var allerede “som Gud”. De kunne vandre med Herren og oppdage hva det betydde. Hva mer kunne de be om? Men djevelen sår tvil om Guds intensjoner.... “og kjenne forskjellen på godt og ondt”. Ja, ha? Hadde ikke Gud allerede begynt leksjon “A” på det, da? Treet til kunnskap og godt og ondt - ondt. Gjørde det Gud sier og ta en ting av gangen og være i en læreprosess i fellesskapet med ham - godt. De var en slange i hagens som sa noe annet enn Gud - ondt. Treet til kunnskap om godt og ondt, var ikke eneste veien til kunnskap om godt og ondt - det var bare feil vei, hvor vi bestemmer sjøl hva som er godt og ondt, til vår egen undergang. Men ettersom Gud gir oss innsikt i Guds vilje, så utruster Gud oss med autoritet til å arbeide ut Guds vilje på jord. Det er mange som anklager karismatikere for å ville manipulere Gud fordi de befaler sjukdommer å forlate kropper i Jesu navn. Hvordan kan vi vite hva som er Guds vilje? Vel, Skriftene gir oss innsikt i det, og metoden er Jesus sin egen, så vi er på trygg grunn. Han befaler oss å helbrede de syke, så om vi befaler sykdommer å forsvinne, så er det ikke noe rart i det hele tatt. Men vi erfarer som disiplene at det ikke alltid er slik at demoner eller sykdommer farer ut på vår befaling. Hva var Jesus sin kommentar til dette? At da betyr at gutten bare får beholde demonen og sykdommen, fordi vår erfaring er fasiten på hva Gud vil? Det er helt mulig å ta Skriftene og så snu hele Guds verden på hodet - hvis en i utgangspunktet bruker Skriftene til noe annet enn det Skriftene tar som utgangspunkt. Men den beste måten er å ta utgangspunkt i det Skriftene er der for å formidle: En levende Jesus, og så ta utgangspunkt i at Skrift forklarer Skrift. Jesus forklarer ikke disiplenes svakhet i møte med den syke gutten at det ikke var Guds vilje å helbrede gutten. Han tar heller tak i disiplene og begynner å snakke om bønn og faste. Så hva er da riktig respons til vår tilkortkommenhet? Ikke at vi setter vår svakhet på Guds regning og begynner å snakke ned Gud, men at vi er ydmyke nok til å erkjenne at selv om Gud er god og at hans miskunn er rik nok for alle som påkaller han, så er det noe med å vokse i nåde og kjennskap til ham, og der har vi et godt stykke igjen. Hvordan tror du at folk vil møte en slik holdning? Min erfaring er at de viser den største forståelse og respekt. Så ydmyke og modige folk i kombinasjon er sjelden vare, og folk flest liker det.

Dreier dette seg bare om misjonsbefalingen og det å forkynne de gode nyhetene og be for syke? På ingen måter. Men dersom vi aldri går utenfor komfortsonen regelmessig, så vil vi aldri gjøre de erfaringene som gjør oss trygge på Ånden, heller. For hva gjør du i de virkelige store beslutningene om du ikke engang kan stole på ham i de små? Det å tilby forbønn til fremmede har jo veldig små konsekvenser for oss sjøl i vår del av verden - hvis en skal sammenligne det med en rekke andre ting vi trenger Guds ledelse for: som å finne ektefelle, ta utdanning, skifte jobb, flytte til nytt sted, stifte familie. Hva risikerer vi egentlig? La oss heller snakke om hva vi risikerer hvis vi lar det være. For mens det har svært liten fallhøgde for oss, annet enn at vi kan bli stilt i forlegenhet og bli ydmyka (skulle være den enkleste pris å betale som disippel), så kan det for andre som vi omgir oss med, og som ikke kjenner Jesus, ha enorme konsekvenser. Og fordi det er slik, så har Gud gjort det klart at han også vil stille oss til ansvar. Men om vi vil velge å trene på de enkle tingene, så vil vi lære Guds røst å kjenne slik at vi lettere kan avgjøre de store spørsmålene for våre egne liv. Vi kommer til å høste det vi sår. Det finnes ikke noe sted hvor det er så enkelt å bli fylt av Ånden som når en følger Guds kall til å vinne mennesker, for det er ingen steder hvor Gud er slik på tilbudssiden. Dette er hans hjertesak nr. 1. Det er ikke de friske som trenger lege, men de som lider. Og selv om det er sant at det er kristne som lider, så er det i det større perspektivet dem som har verre utsikter. En dag jeg ba til Gud om større gjennombrudd for helbredelse og hadde kristne søsken i tankene, visket den hellige ånd:

“Det eneste stedet i det nye testamente du ser kristne ber om større gjennombrudd i helbredelser, tegn og under, er der de ber om frimodighet til å forkynne”

Han har rett, har han ikke? Vi finner bønnen i Apg 4.

“and grant that Your bond-servants may speak Your word with all confidence, while You extend Your hand to heal, and sign and wonders take place through the name of Your holy servant Jesus” (Apg 4.29, TPT)

Hva kan vi forstå av bønnen de ber? For det første: Det er rett og be om helbredelser, tegn og under. De første troende, under ledelse av apostler, bad om det. Så hvorfor skulle det være feil? Men det er troende som i fullt alvor mener at det dette ikke er noe for vår tid. For det andre: Sammenhengen de ber denne bønnen i er trusler om forfølgelse. Hva var utgangspunktet for trusselen? Forkynnelse og demonstrasjon av Jesu oppstandelse. Så hva ber de om? Mer av det som førte til trusselen “in the first place”. De ber om frimodighet til å forkynne, og de knytter denne frimodigheten til et gjennombrudd i helbredelser og tegn og under i Jesu navn. Jeg tror vi her finner nøkkelen til hvorfor vi som kristenhet i vesten har så lav profil i forhold til å dele troen vår. Vi er for lik dem vi skal prøve å nå. De vi skal nå har naturlig nok ikke et kristent verdensbilde, men det har vi i stor grad heller ikke - vi har det kun “en teoria”. Jeg skjønner litt mer av drivkraften bak å eksponere mennesker for de gode nyhetene om Guds rike nå som jeg har begynt å handle på Jesu befalinger. Det er jo rett og slett grisegøy å se ansiktene til folk når de erfarer noe som de i sitt verdensbilde mener ikke er mulig. Det blir mer en - “hei, la oss undersøke dette sammen,” enn at: “Du har ikke skjønt en dritt, men jeg har skjønt det. Nå skal jeg forklare.” Ofte så sier jeg til folk: “Hvis jeg hadde lagt hånda på det steder hvor du har den plagen, og bedt en bønn på ca. 10 sekunder, og så hadde plagen umiddelbart forsvunnet eller blitt merkbart bedre, hva hadde du sagt da?” Responsen er forskjellig. Noen mener at da hadde de blitt kristen ASAP, mens andre sier at det tror de ikke noe på. Andre igjen sier: “Da sier jeg takk” Men uansett respons, så sier jeg: “Er du villig til å prøve? Det tar ikke lang tid. Bare en kort bønn, og så ser vi hva som skjer.” Det som er realiteten, er at jo mer vi inviterer mennesker til å erfare den oppstandne Jesus på denne måten, jo flere er det som faktisk gjør det. Og det er jo en bombe! Helt utrolig logikk. Det som også er realiteten, er at jo mer vi inviterer mennesker på denne måten, jo mer gjennombrudd ser vi, og flere og flere får en berøring av en oppstanden og levende Jesus, også prosentvis. Så det er vinn, vinn. En gave styrkes ved bruk. Ikke fordi gaven i seg selv endres, men fordi vi som redskap kommer med på linje med han som gir gaven, så vi samarbeider tettere og bedre. Men tilbake til drivkraften. Det å se mennesker når de oppdager at det er en virkelighet som er ikke-materiell, som ikke forklares vitenskapelig, og du får noen som faktisk lytter aktivt når du deler evangeliet med dem - for en glede! Fordi vi da har fått noe til og så kan vi legge ut skrytestatus på Facebook? Nei, nei! Sånne statuser er bare for å oppmuntre søsken til å se hvilke muligheter de også har til å dele de gode nyhetene. Men for oss som gjør dette regelmessig, er det å se at mennesker for øynene opp for noe ekstrem-ateismen har sagt og bestemt ikke finnes, en stor nok belønning i seg sjøl. Og det er ikke noe av dette vi kan få til som mennesker - der er iallefall vi og ateistene enige om noe. Det som er den rare greia er at en går hjem og så er en fylt, selv om en kan være trøtt i både bein og rygg. Det gir så mye å være på oppdagelsesreise med Pappa Gud og samtidig invitere andre inn i den reisen. Ikke noe stress underveis, heller. Vi kan arbeide ut fra hvile. Om vi ikke er redd for å gjøre feil? Nei. Vi bommer, og til tider ofte, iallefall jeg. Men hva gjør det? Jeg har kalt det for “bom og be”-tjenesten, for selv om kunnskapsordet ikke traff, så kan vi ofte få be for andre ting, og jo mer vi trener, jo mer treffsikre blir vi. Hvis alt må være perfekt før en får lov til å prøve seg, så har en realiteten fjernet begrepet disippel - lærling og satt inn mester istedet.

Mangel på sann overgivelse er kristenhetens, og også den karismatiske delen av den sin store svøpe. Vi kommer sammen i møter og løper langs stranden og prøver fortvilet å pumpe opp litt begeistring såpass at vi klarer oss til neste søndag. Hva med noen vitnesbyrd som mennesker helbredet og frelst siste uka? - hva med å fokusere på Guds godhet? - ikke bare imot mot oss, men imot andre mennesker? Det er noe fantastisk som skjer når vi klarer å løfte blikket. Selvfokus og åndsfylde er så inkompatible som det går an å få det. Med en gang disiplene på pinsedag ble fylt, så var de ute på gaten. Når står det ellers at de ble fylt? Jo! Der de bad om frimodighet til å forkynne med Ånd og kraft som bevis, og det i møte med store utfordringer. Det skal ikke mye til å berge et kristent møte eller en preken. Men vi var ikke kalt til å primært å berge interne kristne opplegg - og det er derfor vi opplever så stor grad av åndsfattigdom.

“Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.” (Jak 4.3)

Det er masse feel good med å være fylt av Ånden. Men dersom feel good blir målet for det vi gjør, så har vi skapt oss en avgud. Det var sikkert mye feel good i bønnemøtet der huset skalv og alle ble fylt av den hellige ånd, men apostlene hadde også feel good når de senere ble pisket på grunn av dette bønnesvaret, selv om det ikke føltes godt. Den hellige ånd hjalp dem til å se lønnskontoen i himmelen - den spratt i været. Den hellige ånd hjalp dem til å holde fokus på oppdraget og kjenne gleden over alle som ble høsten inn for evangeliet. Vi må forstå at det ikke er mulig å opprettholde en sann åndsfylde og en sann hellig ånds feel good dersom vi ikke holder fokuset på oppdraget Gud har gitt oss. Det kan være mye karismatisk gimmick, men til slutt er det bare det som står igjen, og det er egentlig ikke så vanskelig å se forskjellen på et ekte hjertevarmt og gudelig smil, kanskje mellom smertene og tårene, og et påklistret et. Det er ikke noe galt med rare ting Gud gjør i møter, men dersom vi begynner å måle åndsfylde på andre ting enn det Jesus gjør - å være vitner og å se vekst for Guds rike, så er alle våre sterke karismatiske erfaringer forgjeves - eller enda verre: enda mer vi står til ansvar for. For Jakob viser til at dersom vi er kjødelige, så vil bønnesvar opphøre. Det som er verre er at vi får bønnesvar, men ikke skjønner hvorfor. Vi blir som de kristne i Korint. De manglet ikke en eneste nådegave - hvem ville ikke ha ønsket en slik situasjon - men de hadde dessverre ikke et snurr peiling på hva de skulle bruke denne rikdommen på - og Paulus forsøkte å veilede dem.

En menighet som har lært å legge på svøm, og kjenne hvordan vannet bærer, er en menighet som har lært å sette seg sjøl i situasjoner hvor enten vannet bærer, eller så står en litt strippa igjen. Det er en ydmykende prosess, og nettopp derfor er den så bra. Gud gir den ydmyke nåde, men han står den stolte imot. Vi kan gjerne late som om Guds kalkulator er annerledes, men det er en bønn vi ikke kommer til å få positivt svar på, for den går i den kategorien som Jakob kaller “å be ille”. Vi kan herje på og lage plaskedam og peke på oss sjøl og si: “se så åndsfylte vi er”, men sann åndsfylde viser seg først og fremst utenfor menighetslokalene. For meg personlig er dette blitt så alvorlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det. “For kjærligheten tvinger oss” (2. Kor 5.14). Hva tvinger den oss til? Paulus snakker om to ting: 1) å leve aktivt i forsoningens tjeneste og 2) og se på seg selv og andre søsken som nye skapninger i Den Salvede og behandle oss og verden deretter. Gud er en forsona Gud. Det får konsekvenser for vår oppførsel om vi skal representere ham.

Herre igjen kommer jeg til deg med min bønn om nåde. Det er så mye som kan fange oppmerksomheten min og kan rope om sin viktighet og behov. Men jeg kjenner dette vitnesbyrdet i mitt indre at det til syvende sist bare er en ting som er så viktig at det ikke kan stå ugjort: å vandre helhjertet for ditt ansikt, Herre. Du har berget med meg, både en og to ganger, og sikkert mange ganger jeg ikke vet om. Skulle jeg da ta det som du har gitt og lage en innadvendt koseklubb ut av det? Hvordan skulle jeg da tørre å møte ditt ansikt en dag og forklare hvordan det gikk til? Herre, derfor roper jeg til deg, for jeg er blitt opplært i en kristen tradisjon hvor misjonsbefalingen er et optional extra - mindre viktig enn deltakelse på kristne møter og konferanser. Men det kan ikke fortsette å være sånn, Pappa, for det holder ikke mål. Derfor ber jeg om nåde for meg sjøl og for ditt folk, at du skal sende arbeidere ut til din høst, så vi ikke skal stå uten frukt. Herre, se i nåde til oss. Ja, kom Jesus! Kom Herre!