Bibelen - en levende bok fra en levende Gud blitt til gjennom levende mennesker for levende mennesker (Apg 16)

Innledning

Jeg har alltid vært preget av en livlig fantasi. Læreren min fra første klasse fortalte at jeg kunne fortelle de mest utrolige historier. Det har jeg fortsatt med som voksen. Forskjellen er bare det at nå er det historier som faktisk har skjedd. Et noe rotete hode og ellers bare en egen evne til havne opp i situasjoner, har ført til mye rart oppigjennom. Jeg pleier å si at jeg er tragisk dårlig på planlegging og grisegod på krisehåndtering, og at det antakeligvis henger sammen. Som en motvekt til “se så vellykket og perfekt jeg er” trenden på vi ser på sosiale medier, har jeg bevisst valgt å dele disse raritetene og det virker å være populært. Vi ler med, og vi ler med fordi vi til en viss grad kjenner oss igjen, og fordi vi ser det for oss.

Dette å se ting for seg, er en gudgitt evne vi har som mennesker, og mye av vår evne til humor, kommer ut av dette. Vi kan spille en episode opp i hodene våre, og le av det igjen og igjen. Vi bruker vår forestillingsevne til å uttrykke oss i ord, bilder og ansiktsuttrykk og fakter. Vi er veldig allsidige og vår fantasi og forestillingsevne er så og si uten grenser.

Hvorfor bibel og hvordan bruke den
Bibelen er også en spennede og veldig allsidig bok. Den består ikke av én sjanger, og dett var dett. Gud har brukt mennesker til å sette ord på livet og på gudsåpenbaring, og hele spekteret av menneskets allsidighet i uttrykksform er tatt i bruk. Her er det semittisk poesi og sang, som kanskje kan virke litt fremmed for oss i Vesten, men som har sin stil, oppbygning og sin skjønnhet. Vi har historier, profetisk forkynnelse, slekstavler, samfunnsjuss, forordninger for gudsdyrking og -tjeneste, og her er profetiske bilder og gåter og mer strukturert utlagt teologisk undervisning. Alt dette peker samme retning og har samme hensikt. Gud ville ikke bibelen fordi han trengte den. Nei, nei! Bibelen er en bok for og av mennesker, men der Gud har satt et avgjørende fottrykk i form av inspirasjon. Alt i bibelen er en invitasjon fra Gud til å leve i en relasjon med ham. Har du liv og rett relasjon, så har du i bunn og grunn kjernen i budskapet i bibelen. Det kan uttrykkes i tro og kjærlighet som to sider av samme mynt. Du kan ikke være i en relasjon med Gud uten å tro at han fins og at han lønne den som søker ham. Og du kan ikke gjennom troen ha en relasjon med ham uten å oppdage og forstå den kjærligheten som driver ham og selv bli preget av hvem han er. Du kan ikke ha en relasjon med Gud uten at du har gudommelig liv, og du kan ikke ha guddommelig liv uten gjennom en relasjon med Gud, for alt liv kommer derifra. Men hvis vi skjønner at bibelen i hovedsak ikke er en bok for hodekunnskap og teori - en greie vi skal sitere for at vi skal vise at vi kan gjenta det, så alle kan se hvor åndelige vi er, så er veldig mye gjort. Den ypperste form for åpenbaring, er Jesus levendegjort og levd ut. Ingen teologisk teori kan på noe tidspunkt måle seg med det. Ja, men trenger vi ikke forklare noe som helst? Jo. Teologi er en ramme vi kan sette erfaringer med Gud inn i, bare vi skjønner at hvis rammen er tilstrekkelig firkantet, så kan Gud utmerket godt befinne seg på utsiden. Og det er himmelvid forskjell på teologisk forklaring og teologisk teori. Teologisk forklaring er det Peter gjør på pinsedag, når han begynner med å si: “Dette er det som står i profeten Joel...”. Ellers når Peter senere, nesten litt ertende, sier: “Hvorfor er dere så forundret over dette miraklet? Dette er Jesus som har stått opp igjen og lever i oss, og det er slik han er og gjør.” Teologisk teori er tomme ord uten liv og kraft, og det er dermed anti-Guds rike, for Guds rike er kraft (1.Kor 4). Noe av utfordringen med en bok som bibelen er at vi kan bli for glad i den på feil grunnlag, det vi si: på et annet grunnlag enn det boka gir seg sjøl. For hva er det som gjør bibelen til den hellige Skrift. Er det innbinden? Er det de forgylte papirkantene? Er det selve utformingen på bokstavene, eller bokstavene i seg sjøl? Enhver åndsfylt og gudfryktig kristen vil ha et kjærlighetsforhold til Guds ord, og det å eie egen bibel eller på et eller annet vis ha tilgang til en, er et privilegium. Det er avsnitt i bibelen som ved åpenbaring er blitt bærebjelker i livene våre. Det er løfter og åpenbaring som har skapt en lengsel som på ingen måte vil slippe oss, og det styrer valg vi tar i hverdagen. Men det er akkurat dette. Hvor er det Ordet gjør sin gjerning i oss? Bibelen omtaler det som et såkorn som bærer frukt. Og det er i hjertet at troen lever. Peter sier at vi er født på ny av uforgjengelig såkorn, ved Guds levende ord (1. Pet 1.23). Men like fullt så finner vi også at bibelen sier at bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende (2. Kor 3). Vi finner altså at bibelen kan være begge deler, både død og liv(!) Det kan bli bokstavene som slår ihjel både oss og andre om vi håndterer den feil. Fariseerne hang Jesus på korset med Skriftene i hånd.  De var overbevist om at de dyrket Gud. Men Skriftene kan også bli Ånden som gjør levende for oss, om vi kommer til Skriftene med en rett forståelse og rett holdning. Grunnleggende er det slik at kunnskap gjør stolt, men kjærligheten bygger opp. Dersom vi kommer til bibelen for å fylle hodet med hodekunnskap, så kan det bli helt ødeleggende for oss og andre vi omgir oss med. Men hvis vi kommer til Skriftene med en lengsel etter å ha et møte med den levende Gud, så vil liv, åpenbaring, nåde, kraft og utrustning bli oss til del. Skriftene er innblåst av Gud, sier bibelen (2.Tim 3). Det er denne innblåsingen som gjør Skriftene til hellige Skrifter, for Den hellige Ånd er iboende. Det er ikke en vind som fysisk blåser over bokstavene, men det er en Ånd som blåser over lengtende hjerter som leser og studerer ordet i den hensikt å møte Gud. Skriftene er ikke laget fordi vi skal ha et utgangspunkt for en kunnskapskonkurranse, men for at vi gjennom dem skal få det levende Ordet plantet i hjertene, så det kan vokse og bære frukt - i form av en moden og informert tro, en tro som flytter fjell - en tro som sier “mulig”, der andre sier “umulig”. Troen, sier Peter til de som undret seg over miraklet som skjedde med den lamme mannen, er en tro som vi får i fellesskapet med Jesus - han som er det levende Ordet en persona. Derfor gir det ingen mening for meg når noen kritiserer en oversettelse til fordel for en annen, en som mer nøyaktig, og da gjerne mer “ordrett” enn den andre. For det er ikke bokstaven som er viktig, men innholdet, som er Jesus. Ikke den teologiske teorien om Jesus, men Jesus Guds Salvede åpenbart i oss og levd ut i livene våre, slik Johannes sier det:

“Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde.”

Vi kan ligge i hver vår teologiske skyttergrav og diskutere detaljer rundt Jesu som menneske og Gud og hva det betyr at han “uttømte seg selv” (gr. kenoō) og tok en tjeners skikkelse (Fil 2), men realiteten er jo at det vet jo ingen av oss helt sikkert, gjør vi vel? Men likevel har vi valg oss friheten til å fordømme hverandre som vranglærere med utgangspunkt i en mikrometerteologi. Det er slik at det som vår bibel har tolket som “gav avkall på seg selv” ordrett betyr “å tømme”. Men hva det i praksis betyr når det levende ordet ut fra Guds munn ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1) og opptrådte “i syndig kjøtts liknelse” (Rom 8), det er det jo bare Gud sjøl som vet - og det er jo et aldri så lite mysterium, eller hva? De som er veldig opptatt av å vektlegge at Jesu guddom - hvorfor gjør de det? Hva er egentlg motivasjonen og hvilke praktiske implikasjoner får det får livene våre; det er egentlig de spørsmålene som er viktige. Dersom det er for å hevde at Jesus gjorde alle sine mirakler fordi han var Gud i menneskelig skikkelse, og derfor er det ikke meningen at vi som kristne idag skal se mirakler, så er jo det faktisk feil. Jesus trente jo disiplene sine til å gjøre det samme, og de trente igjen andre til å gjøre det samme. Hva gjorde de miraklene som? Som Gud eller som mennesker fylt og ledet av Ånden? Her burde jo svaret være ganske åpenbart, eller hva? Om Jesus gjorde sine mirakler som Gud eller som menneske salvet av Ånden, er på en måte litt likegyldig. For spørsmålet er mer om dette med mirakler er en dimensjon som er tilgjengelig for oss, og som inngår i Jesu befalinger til sine disipler og derfor er å forstå som inkludert i misjonsbefalingen. Og svaret på det må være “ja” med mindre du har tenkt til å rive ut evangeliene og apostelgjerningene og en hel del av brevene fra det nye testamente. 

At Jesus

• ikke gjorde et eneste mirakel før Ånden kom ned over ham; 
• siterte Jesaja 61 - “Herrens Ånd er over meg, og han har salvet meg” (Luk 4) - 
• hadde “Herrens kraft så han kunne helbrede” (Luk 5.17), 
• sier han drev ut de onde ånder ved Guds Ånd (Matt 12.28), 

sier jo i klartekst av Ånden hadde en funksjon i Jesu tjeneste her på jord. Begrepet Messias (hebr. Mashiah, gr. Christós) - Den Salvede - understreker det å være salvet av Ånden, slik Peter også understreker når han sier at Jesus var “salvet med den hellige Ånd og kraft” (Apg 10.38). Det er muslimenes Jesus som gjorde under før Ånden kom over ham, ikke evangelienes Jesus. Men om det betyr at Jesus holdt sin guddom unna alt som hadde med under og mirakler og gjøre og at det har noe med at han gav “avkall på seg sjøl” (Fil 3), er ikke noe det er verdt å bruke så mye tid på å krangle om, for det kan vi ikke vite helt sikkert så lenge vi er i denne verden. Og jeg vil da gi Jesus den friheten å ha noen hemmeligheter. Og hvilken praktisk betydning har det? At Jesu tjeneste, inkludert mirakler, uansett er et forbilde for en Jesu disippel, er klart uansett. For han var et forbilde for dem som var ham nærmest når han gikk her på jord og som Jesus valgte å bruke til å starte det Jesus kaller menighet. Og de gjorde som ham, fordi han hadde befalt dem det. At det er noen som har kommet på idéen at bibelen erstatter en levende Jesus virksom idag (opphørsteologi), er for meg uansett så langt ut på jordet, at da gir det ingen mening å diskutere betydningen av det gr. kenoō i Fil 2, heller. For en forkynner da uansett en annen Jesus enn bibelens Jesus. Og når det kommer til stykket gjør det meg egentlig mer sorg å se at vi som mener vi tror at Jesus Guds Salvede er den samme, i går, idag, ja til evig tid, ser så lite av det i praksis. Da er det ikke rart at enkelte folk kan trekke rare konklusjoner. La oss heller vende oss til Gud i omvendelse og søken heller enn å diskutere uvesentligheter. Når mirakler blir en del av hverdagen vår, så vil de fleste komme på bedre tanker. At noen få velger å forbli gretne og misunnelige fariseere, slik vil det alltid være. Jesus brukte ikke mye tid på dem. Det må bety at det heller ikke er min oppgave å gjøre det, heller.

Men bibelen kan være så mye mer enn en bok vi lager spissfindige krangler ut av. Den er en invitasjon til et fellesskap med en levende Gud, en invitasjon til å oppdage hans verden - Guds rike. Da er det ikke forbudt å bruke fantasien og se historiene for seg, og til og med se seg selv inn i dem - hvordan hadde det vært å være der? Hvordan hadde det føltes? Hvordan var egentlig saker og ting på den tiden? Tvert imot er det slik at det er stor frihet til å leve seg inn i historiene og se ting for seg, slik at det blir noe vi kan relatere oss til. Vi kan gjerne argumentere for puritansk bokstavelighet. Fint. La oss se hvordan det ser ut. Mange av brevene i bibelen er eviglange setninger med masse substantiv som bare henger sammen med genitivsformer, og her er ingen komma eller punktum. Koine var et veldig syngende språk, og opplesning kunne nesten forstås som sang. Ikke så rart, for en husker bedre ved å synge en tekst. Mange kunne ikke lese eller skrive på den tiden, og boktrykkerkunsten var ikke oppfunnet, så det som utgjorde kristen identitet var ikke en bok de bar under armen, men en livsstil i Åndens kraft ut fra et evangelium som kunne summeres opp i noen få setninger (1.Kor 15). Det var slik Gud begynte det hele. Men vi synes å vite bedre. For min del så gleder jeg meg over hver oversettelse som fins, og hvert gudelig menneske som har brukt sin tid og sine krefter til å gjøre Skriftene tilgjengelig. Jeg er dem stor takk skyldig! Denne trangen til å låse Gud inn i en form som vi kan forstå og forklare på alle måter; hvor kommer den ifra? Ikke ifra Herren, sjøl, iallefall. Litt mer åpenhet og undring hadde ikke gjort stor skade.

Et eksempel
I Apostlenes gjerninger leser vi om Paulus og Silas i Filippi. Historien er jo helt rå, men den demonstrer samtidig en ikke lite humoristisk og ironisk tvist. Paulus hadde på godt og vondt en sterk profetisk "edge". Det vil si at han hadde utrolig gjennomslagskraft, men akkurat dette var samtidig en svakhet i den forstand at det fort skapte mye motstand, også. Derfor opererte ikke Paulus alene, men i team. Andre kunne stå lenger på et sted enn det han typisk kunne, fordi de hadde en stil, fremtoning og gaveutrustning som var med undercover enn det Paulus hadde. For Paulus hadde en sånn: “må bare være oppi det” personlighet. Så når det oppstod opprør og oppstandelse, så måtte han overtales til ikke å gå rett inn i mobben og ordne opp (som ved opprøret i Efesus, Apg 19). Jeg hadde ikke trengt å bli overtalt, men Paulus var litt sånn ADHD - “la meg ordne opp i dette”. De som var rundt han ristet på hode. “Nope, Paulus. Det er mye du som oppleves som problemet, så du skal ikke ordne opp!” Flere steder leser vi at Paulus hadde en litt lavere profil, dersom han var aleine, og gjerne jobbet mer for å skaffe finansiering, og så når de andre kom på plass, så gav han seg helt for til forkynnelsen (eks. Apg 18.5). Paulus kunne forlate et arbeid dersom han ble stående aleine, enda det var god vekst for Guds rike (2.Kor 2.12). Han visste at det fort kunne bli bråk, og så måtte han forlate stedet, og han måtte ha noen til følge opp. Uansett hvor sterk gave vi har, så kan vi aldri være hele bildet. Paulus visste at uten andre til å stå på et sted over lengre tid, så var det ikke nok tid til å legge en skikkelig grunnvoll for en forsamling. Paulus var en plogspiss. Den er ekstremt nyttig og vi kan ikke klare oss uten. Men det blir fort litt kaos, og noen må gå bak og rydde litt og samle det som bør samles. Det er litt i lys av dette at jeg prøver å sette meg litt inn i personene Paulus og Silas i historien om nybrottsarbeidet i Filippi. Vi leser om denne jenta som var besatt av en demon, og hun rundt og skrek og ropte at disse var mennesker som kunne fortelle dem veien til frelse. Hvorfor i all verden skulle en demon holde på sånn? Var den interessert å lede mennesker til brødrene så de kunne bli frelst? Det hadde jo vært noe! Men slik uønsket oppmerksomhet som dette var det Paulus helst ville unngå. Det ville fort føre til bråk og at han måtte flykte. Paulus hadde ikke noe behov for at noen skulle annonsere dem, og iallefall ikke en demon. Det er bare instituasjonalisert kristendom som må annonsere vår aktivitet, for det er ikke noen andre tegn til at vi finnes. For Paulus var ikke det en utfordring i det hele tatt. Men en levende Jesus på innsiden, er det ikke vanskelig å introdusere Guds rike. Det er bare å demonstrere Gud rikes kraft og den oppstandne sitt herredømme. Så irritasjonen steg i Paulus dag for dag inntil at han mistet besinnelsen og sendte demonen på dør. Hvorfor tenker jeg slik? Jo, fordi bibelen eksplisitt sier at jenta holdt på slik over flere dager, og at Paulus ble sint. Visste han ikke at jenta var demonbesatt før. Helt sikkert! Men ut fra erfaring hadde han nok noen vanskelige avveininger. Han kunne håpe på at hun gav seg av seg sjøl og at han fikk fred til å jobbe. Men nei. Jenta - drevet av demonen - holdt på. Vi ser det også i evangeliene at demoner prøvde å annonsere Jesus som Messias. Hvorfor hysjet Jesus på dem? Hvem var på hvilket sitt lag, liksom? Men Jesus visste at et allerede sterkt Messias hysteri ville kunne skape totalt kaos. For Jesus var ikke den Messias som jødene ventet på. De ville ha en politisk utfrier, mens Jesus var interessert i hjertene deres.

Dessverre for Paulus og Silas, så gikk det ikke bedre etter at Paulus drev ut demonen. Tvert imot, og det er litt ironien i historien. Paulus sier til korinterne at han hadde bedt Gud om en endring på all dette oppstyret og all forfølgelsen, men at Gud hadde avvist ham. Gud kommer ikke til å ta bort vår svakhet og vår avhengig av andre lemmer på Jesu kropp. Guds fokus er på templet og på kroppen, ikke bare på deg som en levende stein eller lemm. Bildet er alltid større enn oss. Men jeg ser for meg fortvilelsen der de sitter med såre rygger i det innerste fangehullet.

Silas: Måtte du drive ut den demonen av den jenta, Paulus? Jeg bad deg jo innstending om å la henne være i fred? Hun sa jo bare noe som var sant om oss, likevel. Gratisreklame! Hva er problemet?
Paulus: Lett for deg å si, Silas. Men du skjønte vel hva den var ute etter? Skape oppmerksomhet og bråk. Du får tåle at du får din del av dette. Jeg har det slik i omtrent hver eneste by jeg kommer inn i. Opptøyer, bråk og bank. Det er alltid jeg som får den tøffeste trøkken. Jeg må dra og dere kan bli igjen. Er det ikke sånn, da?
Silas: Ja, men unngikk du bråk og problemer, da? Du bør ta det et temperamentskurs, Paulus! De tilbyr sånne i Jerusalem. Jeg skjønner at det sitter langt inne å la henne gå og skrike sånn, og du klarte deg jo noen dager. Men nå sitter vi altså her igjen.
Paulus: Nei, det fungerte dårlig; det skal jeg være den første til å innrømme. Men vi får aldri den andre historien; vi hadde nok havnet i trøbbel likevel - tro meg! Men nå sitter vi her som du sier. La oss heller prise, Herren. Jeg vil heller være åndsfylt med oppbanket og sår rygg enn tørr, sur og kjødelig.

Fantasifullt, ikke sant? Og samtidig: Det kunne jo kanskje ha vært slik? Eller var det slik at Paulus og Silas var slike hellige menn med glorie over hodet som bare sklei bortover sanden? Hvordan hadde det egentlig vært å være Paulus, eller å jobbe med ham? 40 slag på ryggen med tunge stokker. Da er du bra banket opp. Vått, surt og kaldt og med verkende rygg. Ser vi det for oss? Klarer vi å leve oss inn i det? Jeg er redd vi har en slik “hvis bare” tilnærming. Hvis jeg bare hadde vært Paulus, så.... Vel, men det er du ikke, så det blir aldri å skje. Hvis bare hverdagens utfordringer hadde forsvunnet, så kunne jeg ha gitt meg til å tjene Jesus. Hverdagens utfordringer er å tjene Jesus. Evangeliet er ikke en sosial og samfunnssmessig fluktrute. Det er alle hverdagens utfordringer med et annet perspektiv som kommer av vår vandring med ham. Bleieskift forsvinner ikke. Maten på bordet må lages, og huset må ryddes og vedlikeholdes. Ikke alle på jobben er like enkel å samarbeide med, og til og med kona kan være utfordrende å håndtere - for ikke å snakke om oss sjøl. Den er jo alltid verst. Men jeg liker logikken i den paraprasen til Paulus som jeg nettopp har skrevet. Bedre å være åndsfylt i alle utfordringer og problemer enn tørr, sur og kjødelig. Skal jeg bli åndsfylt, må jeg velge å se forbi utfordringene her og nå, og vende det indre blikket oppover. Er barna store nok, så kan en si: “Nå må Pappa gå å bruke tid med Jesus, så han ikke blir for sur og sint.” Veldig ærlig. Veldig jordnært. Og du verden for et eksempel og kilde til åpenbaring. Vi mennesker fungerer ikke under alle omstendigheter. Vi kan ikke svømme under vann uten luft. Det er ikke fordi det er noe galt med deg; det betyr bare at du er et menneske. Vi kan tenke at det Paulus var og det han opplevde ikke har noe med vårt liv å gjøre i det hele tatt. Det virker for ekstremt. Og så er tanken på å prise Gud i vanskeligheter mer kul når en har havnet i dypeste fangefull enn når ungene har skapt seg galen og en har måttet opptre myndig for å gjenopprette en viss ro og orden. Men det er denne frakoblingen fra det vi leser og vår verden som aldri har vært Guds intensjon med bibelen. Gud vil at vi skal leve oss sånn inn i bibelen at den virker nær og relevant for oss, så det som står der flyter ut i livene våre. Saken er jo at utfordringen er den samme for oss som for Paulus. Hvordan takler vi hverdagen? Hvordan takler vi motgang? Lever vi i alt dette med Herren, eller syns vi det er så begredelig at vi tenker han like gjerne kan holde seg litt unna? Så Gud går og roper: hvor er du blitt av, slik han gjorde med Adam? Bibelen er en invitasjon til oss, om å leve med Gud hver dag, slik dagen faktisk ser ut. Derfor er ikke bibelen glansbilder - men en ærlig bok. Den beskrive seire og gjennombrudd slik det var - fargerikt og nøyaktig. Og den beskriver nederlag, nød og elendighet på samme måte. På alle måter en bok for der gummien treffer asfalten. Du skjønner, Gud er ikke redd for å møte oss der vi er. Det er vi som i vår religiøse perfeksjonisme er redd for å møte Gud og holder ham på avstand. Men Gud er ikke en Gud for menneskelig, religiøs perfeksjonisme, for den sier: La oss bygge oss et tårn som når opp til himmelen. Nei, nei! Gud er en Gud for sin egen rettferdighet. Der heter det: “Og det levende Ordet ble menneske og flytta inn i nabolaget” (The Message). Gud kom ned på vårt nivå for å løfte oss opp så vi kan lære å tenke og operere slik som ham. Det vi ender opp med når vi prøver å være Gud er at vi trekker ham ned på vårt nivå. Men Gud er Gud, og vi er og blir sårbare og svake mennesker. Det er kun når vi holder dette for sant, og samtidig holder for sant at Gud vil ha noe med oss å gjøre og forvandle vår situasjon med sitt smil og sin kraft, at vi lever i gudfryktig balanse. Å slippe Gud til innebærer at han må få slippe til i livene våre slik de faktisk er, ikke slik vi skulle ønske at vi kunne presentere det for ham, slik at han skulle bli imponert. Han blir ikke imponert - han vet jo selv hvordan vi er skapt. Det som imponerer Gud er at vi erkjenner hvor vi er, og at vi likevel sier: “velkommen inn i rotet, Gud”.

Bønn
Herre, hvor lett det er å bli nidkjær på vegne av det som ikke veier noe på din vekt. Hvor fort vi kan finne på å krangle om detaljer på områder hvor du har gitt oss begrenset innsikt, og samtidig lar det åpenbare ligge urørt, som om det var irrelevant og uinteressant. Herre, må du tilgi måten vi har håndtert Ordet ditt på. Herre må du tilgi oss at vi  har tatt til oss kunnskap med den motivasjon å innta posisjoner av makt, heller enn å la Ordet skape tro til å løfte opp den svake, de syke og de lidende. Herre - hvordan kunne vi gjøre Ordet til noe annet enn Jesus din Salvede? Men vi har gjort det, og vi står skyldige. Må du rense oss fra hovmod basert på menneskelig kunnskap og kløkt, og hjelp oss å underlegge oss din Salvede med hjertes rop om nåde til å representere Jesus til verden på en rett måte - så verden kan få anledning til å ta stilling til en levende Jesus, og ikke til en fariseeristisk og åndsfattig karikatur. Herre - la alle som leser Ordet ditt komme med en ydmyk bønn om nåde og åpenbaring. Må du svare deres bønner, Gud. Se til oss, og se hvor langt bort vi har rotet oss fra ditt evangelium. De fattige forblir fattige. De syke forblir syke. De som er forvirret, forblir forvirret. De som har sårete hjerter og som og mange ganger tar det ut i en selvdestruktiv livsstil, blir skjøvet bort, heller enn å oppleve din forsonende og legende kraft. Pappa Gud, vi er ment å være en brud for din Sønn, vakker og overgitt, men vi er grepet i hor med verden, og vi skammer oss knapt. Lysten til alle andre ting gjør oss ute av stand til å ta imot og til å navigere livene, så du kan bruke oss til å gi mennesker et møte med deg. Herre, materialismens travelhet har tatt kvelertak på oss, og vi er bundet opp av så mange ting vi opplever som så viktig. Vi er ment å være et hus som du ved din Ånd kan bo i, men vi ligner med en steinrøys. Måtte du rense oss, så du igjen kan føle det så hjemme blant oss at du virkelig slår deg løs, så ryktene om det du gjør, går vidt omkring. Må du se i nåde til oss, Herre, og vende hjertene dine til deg, så vi lever helhjertet og overgitt. Må du mjuke oss hjerter som er blitt harde av skuffelser, kjødelighet og lunkenhet. Form villige hjerter som tar det som en ære å lide for ditt navns skyld. Ja, kom Jesus. Kom, Herre!