“Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.” (Apg 26.27)Responsen som kongen gav, tyder på at Paulus traff rett på. Kongen hadde en indre overbevisning om at den profetiske tradisjonen i jødedommen ikke bare var nonsens. Han hadde hørt om denne Jesus som ble korsfestet og alt det helt uforklarlige som hadde funnet sted i den forbindelse. Og helt sikkert hadde han hørt om en hel del mirakler, også. Det skulle nesten være vanskelig å unngå det. Og i motsetning til vestens demoniske og ateistiske hjernevask, så hadde ikke kongen noen motforestillinger mot å tro at et mirakel er et mirakel. Men i responsen ser vi også politikeren Agrippa. Like før, men likevel ikke i det hele tatt. Politikkens vesen er kompromisser og kamp om posisjoner. I Guds rike finnes det ikke noe sånt, for det som gir posisjon er ting bare Gud kan gjøre. Så om en skal kjempe, så må en kjempe med Gud og ikke mennesker. I den grad posisjoner er basert på noe annet, så har vi skapt en institusjon eller organisasjon, og det er en karikatur av Jesu kropp og Guds hus. Hva var det som hindret kongen å ta det siste steget? Vi kan jo bare gjette, men vår gjetting vil ikke være helt uten erfaring. For hva er det som hindrer folk i vår tid? Mennesker har ikke endret seg stort. Det handler om anseelse, det handler om penger, og det handler om bindinger til andre mennesker, det være seg kjæreste, foreldre eller andre som har stor innflytelse på oss. Jesus selv påpekte dette med å si at en ikke kan elske verken foreldre, kone, barn eller eget liv høyere enn ham. Det virker brutalt, men i mange land er det kristne som møter disse valgene. De risikerer at de kan miste både hus, hjem og familie ved å forkynne evangeliet. Det å sette sine kjæreste i fare for evangeliets skyld, er noe en bare gjør dersom en mener en absolutt er nødt til det. Og denne nødt til - er basert på Jesu befaling og overbevisningen om at et liv som disippel krever lydighet. Jeg møter stadig troende som sier: "Jeg går ikke ut på gata." Jeg syns det er en underlig uttalelse, for jammen skal du være god om du helt kan unngå gater. Kanskje om du bor helt ute på landet. Men poenget, som du sikkert, skjønner, er ikke om vi er på gatene, men om vi deler evangeliet med folk. For virker det å være et valg, men for andre så finnes et slikt valg ikke. Det vil være ensbetydende med ikke å være en disippel. Det rare er at en kan møte troende som bruker ordet "disippelgjort", men det innebærer ikke å dele evangeliet på regelmessig basis. Hvordan det kan gå til, er jo en gåte om vi skal ta Jesu ord om det å være en disippel på alvor. Kong Agrippa hadde nok møtt nok nytestamentlige kristne til at han skjønte at det valget han her ble stilt overfor ikke dreide seg om at han kunne velge å ha en lav profil; stikke foten innenfor himmeldøren, sånn såvidt at det rekker. Han var klar over at hans anseelse og posisjon lå på bordet. Kanskje til og med livet hans ville bli utsatt om han tok et så radikalt valg.
I samtalen med guvernøren etterpå, kommer Agrippa med den ufarlige uttalelsen: “Hvis kan ikke hadde anket til keiseren, så kunne han blitt løslatt!” Det er jo veldig enkelt å si det, når Paulus likevel ikke kom til å bli løslatt. Helt ufarlig. Ingen omkostnader. Det er som regjeringer som når de vet at de skal gå av innvilger både det ene og det andre i statsbudsjettet de legger frem. Det skal jo ikke gjennomføres likevel, så da så. Men det er denne språkbruken som skiller en politiker som plages av kompromisser og så mange hensyn og en ekte disippel. Ikke det at en troende er helt uten hensyn som må veies opp mot hverandre. Gud gir ulike befalinger og noen ganger så kan de stå i rake motsetningen til hverandre. Om du under andre verdenskrig gjemte jøder i kjelleren din, og Gestapo hadde banket på og spurt deg ut. Hadde du da sagt at du gjemte jøder i kjelleren? Eller var det andre verdier som stod mye høyere enn å si det strengt tatt er sant? Men det er noen kjerneverdier som er urokkelige. Vi står opp for det vi tror på. Jeg hørte et vitnesbyrd om en som levde et liv i verden med mye festing, fyll og med alt som følger med. Da hun kom til det punktet at hun skjønte at dette ikke var det livet hun drømte om, så ringte hun til en tidligere klassevenninne som hadde reist seg opp i klasserommet og sagt under presentasjonen at hun var en kristen. Hele klasserommet frøs til is, og hun hadde følt seg så dum at hun håpte det fantes en snor hun kunne dra i for å komme seg ut av situasjonen. Mange år senere, fikk hun høste av den prisen hun betalte. Hvorfor var det denne disippelen som mitt nye bekjentskap ringte til? Fordi hun var en sløv og usynlig kristen? Nei! Nettopp fordi hun var villig til å betale prisen for å være tydelig, så var hun øverste kandidat på listen når ønsket om å bli kjent med Jesus kom opp i dagen. Selv ble jeg skjelt ut på videregående fordi jeg - som en sa “trodde jeg kunne komme her å be i tunge og be for de syke.” Når en kompis fra frikirka og jeg begynte med møter i storefri, og jeg hengte opp plakater som sa at “syke var spesielt velkommen,” så reiv rektor dem ned. Han mente at det var for drøyt. Men så forsvant han ut av scenen. Han måtte ha en hofteoperasjon (som han ikke fortalte oss om), og så var han sykemeldt i en lengre periode. Skiltene kom opp igjen, og i ett av møtene var det en ung mann som hadde knekt fingeren som erfarte en spontan helbredelse ved håndspåleggelse og forbønn. Da ryktet gikk på skolen at vi hadde “frelst en finger”, skjedde to ting. De fleste sluttet med latterliggjøringen, og andre ble mer sint. Det var da jeg ble skjelt ut. Et kraftevangelium vil alltid gjøre begge deler: Inngi respekt for noen og true andre. Det er slik det alltid har vært og slik vil det være til Jesus kommer igjen, og innbitte motstandere vil få sin straff. Det vi ikke kan velge, er om vi skal betale prisen eller ikke. Vi kan ikke valget å si: “Dersom det bare hadde vært slik og slik, så skulle vi også har forkynt evangeliet og bedt for syke. Bare jeg ikke hadde vært så redd og så sjenert... ”. Var ikke Paulus redd. Han sier at han var både skjelvende og redd. Men det var ikke noe unnskyldning som ble regnet for å være almenngyldig for en disippel. Dette dreier seg ikke om å trykke noen ned eller å skape fordømmelse og sjelekvaler. Det dreier helt enkelt om hva Jesus presenterer som disippelskap. Dersom dette hadde vært standarden for disippelskap, så hadde ikke en stor andel muslimske innvandrere representert noe problem, for de hadde fått et møte med Jesus. Men slik det er, her i “kristne” vesten, så er det færre muslimer som finner Jesus enn i muslimske land. Det sier ikke rent lite om tilstanden. Vel, skal vi plage folk som ikke vil høre? Nope! Det er ikke nødvendig. En kan høflig forholde seg til all avvisning med et smil. Helvete har de fleste hørt om. Det de ikke har sett, er bevis på at Jesus har stått opp ifra de døde. De fleste har ikke fått et levende bevis på at det er en Gud som er interessert i en relasjon med dem. Når folk får en berøring av Jesus, sier vi ofte at han har introdusert seg sjøl til dem, og spør dem om hva de tenker om at det er en Gud som helt tydelig er interessert i dem. Noen er skremt. Tanken om at Gud eksisterer har vært så fjern at de ikke har kommet seg over sjokket. Mens andre er betatt av den nye oppdagelsen. Hvem er denne Gud den allmektige? Det er det vi skal bruke evigheten til å finne ut av vi som gjør det valget å innlede en relasjon med ham. De som aktivt ikke velger det, vil oppleve en evighet borte fra Herrens ansikt. Hva sier ansikt for noe? Jo, det sier noe om en relasjon - en som en møter ansikt til ansikt. Det er ikke bare allstedsnærværende - et eller annet, men kjennskap. Det er en plass for å advare om kommende dom. Når folk har sett og hørt, men gjør hjertet hardt, så er det vår plikt å advare om følgene. Gud kommer til å ta dem på ordet, og i den grad de ikke synes det ser så farlig ut; realiteten er at hvert menneske nyter Guds godhet, selv i en syndig og brutal verden. Fortapelse er ikke en realitet fordi Gud er kjip, men fordi han respekterer ditt valg som et selvstendig tenkende menneske, med en selvstendig og ukrenkelig rett til å ta et valg. Kirkevekstforskning viser at mennesker i snitt trenger 5 møter med det kristne budskapet forkynt og demonstrert for å ta en beslutning. Det er ikke så ulogisk. Det blir litt: “Å, ja. Så det var ikke en tilfeldighet?” Anklagen de religiøse lederne hadde mot Peter og Johannes var at de hadde fylt byen med denne nye “læren”. Uansett hvor du kom og gikk, så var det en mulighet at du ble eksponert for en oppstanden Guds Salvede. Det var utgangspunktet for veksten. De hadde sett eller iallefall hørt ryktene om Jesus. Og nå stod disse menneskene og sa at han fortsatt levde. Og ikke bare det: Utrolige mirakler skjedde rett foran øyene på dem. Jesus hadde bygd et momentum som apostlene gikk inn i og fortsatte å bygge. Derfor er det Jesus i Joh 4 snakker om at noen har sådd og at andre høster det som de ikke har arbeidet med. Men vi har en tendens til å tolke såarbeidet som at verden ikke er interessert. Hva er det egentlig som gjør at vi tror at vi skal få bedre resultater enn Herren sjøl? Og det som verre er: Hva er det som gjør at vi tror at det finnes bedre måter å vinne mennesker på enn den strategien Herren sjøl har og hadde? Noen har fått det for seg at fordi “det skjer jo ikke,” så har i full frihet til å velge all verdens alternativer. Fraværet av Gud ser ikke ut til å bekymre dem det minste. En “forklarer” at Gud er nær i symboler og ritualer. Til en viss grad gir det mening, for Gud bruker så mange måter å formidle seg på, og både handlinger og kunst er absolutt en del av det, selv om vi karismatikere kan ha en del berøringsangst på sånt. Det er når det som eksplisitt er nevnt i det nye testamente, i stor grad uteblir, så er det en stor grunn til å rope varsko. Men vi har lett for å sette oss på vår høye pidestall og erklærer “at denne hopen som ikke vil ha et kraftløst og irrelevant evangelium er forbannet” fordi folk opplever våre menigheter som irrelevante, og imens hakker vi løs i media på hvor ugudelig samfunnet og politikere er blitt. Ingen steder har jeg sett leserinnlegg hvor vi kristne ber om tilgivelse for at vi har representert Jesus på en så fullstendig ufullstendig måte. Og slik opptrer ikke som ydmyke tjenere, men som en fnysende herskerklasse som blir reaksjonære når vi opplever at våre rettigheter er truet. Ikke at det er forbudt å stå opp for sine borgerrettigheter - Paulus gjorde det ved en del anledning - fordi han var romersk borger. Jeg mener at vi som kristenhet i Europa bør ettergå den lovgivende forsamling i Danmark som helt tydelig har gått etter en manns virke i en samrøre mellom media og politikere som ikke tåler dagens lys. Dette skal stå seg i retten - og vår bror har rett på en rettferdig rettergang, og antakeligvis har han krav på erstatning for økonomisk tap og urett som er begått mot ham. Det er balansen jeg sliter med å finne igjen i det nye testamentet. Paulus hadde ikke noen kampanje gående for å gjøre alle kristne til romerske borgere. Det å lide urett for evangeliets skyld var helt normalt og en akseptert del av pakken. Og idet en står opp for rettigheter, så må det være på vegne av alle mennesker, og ikke bare oss sjøl. Men om vi har en erkjennelse av at vi som kristne har sviktet, så hjelper det ikke å ha en syndsbekjennelse i kirken hver søndag, som fort ikke blir noe annet enn nok et tomt rituale. Omvendelse er så mye mer enn syndsbekjennelse i en kristen kontekst, bare. Vi har som menighet et samfunnsansvar og et oppdrag - vi skylder verden et kraftfullt evangelium, slik Paulus sier det til menigheten i Rom. Omvendelse er således også et offentlige anliggende og et dypt verk av Gud som skaper forandring som gir ringvirkninger, og i samfunnet rundt oss. Det var en gang at de geistlige hadde samfunnsmakt. Men slik makt er det kristenheten oppigjennom har håndtert desidert dårligst. For menneskelig makt uten tjenerskap og uten gudommelig kraft til å sette folket i frihet til i en sann vandring med Herren er det Jesus tar et så kraftig oppgjør med, helt i tråd med profetenes gjentatte refsing av Israelsfolket. Men kristenheten vil ikke refses, vi vil heller være dem som har rett til å refse andre, som vi mener er verre enn oss. Men for den som lever i omvendelse, er sann og gudfryktig refs som salveolje, slik David sier det i Salme 141:5
“La en rettferdig slå meg, det er kjærlighet.La ham refse meg, det er olje på mitt hode,jeg avviser den ikke.Men min bønn står stadig mot deres ondskap.”eller med ordlyden i The Passion Translation:
“When one of your godly lovers corrects me or one of your faithful ones rebukes me, I will accept it like an honor I cannot refuse. It will be as healing medicine that I swallow without an offended heart. Even if they are mistaken, I will continue to pray.”Det er en visdom i Paulus sin holdning som han demonstrerer i møte med de umodne kristne i Korint: Jeg er ikke min egen dommer. Altså stiller vi hjertene framfor Gud i åpenhet og mottar korreksjon, også gjennom søsken, til og med om de skulle gjøre urett og ta feil. Vi unnskylder ingen feil, men vi tilgir og velsigner i bønn. Vi gjør alle feil - det er noe med å se hva en sjøl er blitt tilgitt før en lar øksa falle over andre. Om vi lar Gud bruke sin øks, så vet vi at der kjødelighet, synd og sløvhet blir hogget av, så er det frihet og glede som følger. Derfor sier Skriften: “Slik omvendelse angrer ingen” (2. Kor 7.10).
Jeg tror på og drømmer om apostolisk reformasjon. Jeg tror det kommer en generasjon som tar Jesu befalinger på alvor. Som ikke unnskylder fraværet av det Jesus befaler: “Forkynn at himmelriket er nær. Helbred de syke, reis opp de døde, rens de spedalske og driv ut onde ånder” (Matt 10.7-8). Hvis ikke “lær dem å holde alt jeg har befalt” inkluderer dette, når endret Jesus mening? Og hvis ikke dette er obligatorisk for apostolisk kristenliv, så måtte jo de første apostlene ha misforstått fullstendig. Det er ting i det nye testamente som har en viss spenning i seg. For eksempel er det veldig tydelig at en gikk veldig langt i å hjelpe hverandre økomomisk i en situasjon hvor mange av de frelste av tilreisende, og for å kunne huse dem i en tid i Jerusalem for apostolisk trening, så solgte til og med folk eiendommer for å finanisere starten på en apostolisk base, som vi først ser fruktene av etter følgelsen som oppstod. Men ingen steder er eiendomsretten utfordret. Peter sier til Ananias at både var eiendommen deres til fri disposisjon og også pengene etter at eiendommen var solgt. Det var ikke mangel på givervilje som var problemet. Det var ærlighet og viljen til “hellig” skuepill. Paulus slår også fast at en skal gi av det en har, og ikke av det en ikke har. Prinsippet for bibelsk økonomi er at en skal ha mat til å ete og såkorn til å så. Dersom du gir bort det du skal spise har du et problem. Tilsvarende har du et problem om du spiser det du skal så. Det nye testamente har en balansert tilnærming til dette med økonomi. Både ansvar for hverandre og løfte om lønn når en ofrer ligger fast. En kan i et langt perspektiv aldri utgi Gud - han vil alltid lønne mer tilbake. Og likevel her en sett som menighetsleder at folk har gitt seg inn i problemer, fordi det er som skjer bærer preg av loviskhet og tvangstanker og ikke en glad, levende og overgitt tro. Vil de dermed stå uten lønn? På ingen måte! Jeg tror at Gud er så raus at han lønner til og med det. Men i et menighetsfellesskap må et lederskap som har ansvar for å hjelpe de fattige, også se til at folk gir etter hva de har og etter hvilken tro de har. Det er ikke et godt vitnesbyrd for evangeliet dersom kristne står øverst på listen over folk som må ha hjelp av det offentlige, som har forbruks- og andre lån de ikke håndterer. Derfor er en del av det å ha styreansvar i en menighet, å se til egne folk med behov, så vi ikke unødig ligger samfunnet til byrde. Noen veldig få ganger kan det da være på sin plass å gi tydelige råd på gjentatte hodelås praksis i givertjenesten. Veldig få ganger, for det så mye velsignelse i å gi og å ofre, så det er mye rom for å prøve og feile. En side som det ikke synes å være så mye spenning i, er dette med kraft og tegn og under. Det er et vitnesbyrd om dette som en helt selvfølgelig og sentral del igjennom hele NT. Det er en spenning mellom nåde og nåde misbrukt til et utsvevende liv, men det er noe helt annet. Tegn, under og mirakler, er nådebasert, og forteller om en god Gud. Samtidig er det noen som på dette punktet er lydig når de som ikke tror møter Jesus gjennom dem. At lydighet på ett område ikke garanterer for ulydighet på andre områder, er en selvsagt ting. Dersom en begynner å gradere viktigheten av lydighet, så begir en seg inn på ukjent farvann. Vi har det apostoliske brevet til menighetene, og av det som helt klart er relevant for oss som ikke omgir oss med ortodokse jøder, så er seksuell renhet et område som synes obligatorisk. Betyr det dermed at vi kan gi blaffen i misjonsbefalingen, for øvrig? Neppe. Og listen over “den som gjør dette, skal ikke arve Gud rike,” går lenger enn seksuell synd. Så poenget må være at vi i overgivelse til Gud, vokser til modenthet på mange ulike måter. Jesus har en lignelse om talentene, og den som gravde det ene talentet ned, fordi han var så redd og så “ydmyk”, fikk en hard dom. Er det helt utenkelig at løftene i evangeliet, med Åndens kraft og løftet om å bringe evangeliet til verdens ende, er en del av talentene som omtales? Alt vi har, har vi fått av Gud, så enten det er naturlige gaver eller gaver vi får ved Ånden, så holder Gud neppe dette atskilt. Å være likegyldig til å ta imot og ta i bruk det Gud er villig til å gi, er ingen god kristen skikk. Jeg tenker at Apostlenes gjerninger og brevene taler for seg sjøl, der de første apostlene gjorde rede for sin tjeneste. Er det det du sier eller det du gjør som veier tyngst? Jesus stilte det spørsmålet til fariseerne, og fariseerne svarte helt korrekt sjøl: Det du gjør teller mest, og Jesus holdt med dem i konklusjonen og lot deres egen konklusjon være deres domstol.
Vi har fått en nådeforkynnelse som utelukker dom, refs og omvendelse. Men Herren refser dem han elsker. Han kaller oss til å leve et liv i omvendelse og vekst. Jeg er så glad for at det er slik. Noen har sagt at Gud elsker oss akkurat slik vi er, men alt for mye til å la oss være slik vi er. Det finnes vel knapt noen bedre måte å si det på. Frykt i form av gudsfrykt - en dyp respekt for Gud ut fra en kjærlighetsrelasjon, der vi ikke ønsker å skuffe Gud fordi vi er glad i ham; det er sunt i alle ordets betydninger. Det å ha lønn som motivasjon, snakker bibelen en hel del om, men bare i positiv forstand. Frykt for dom i form av fordømmelse og atskillelse er noe annet. Det er her kjærligheten driver frykten ut. Sammenlign disse to skriftstedene:
“I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først.” (2. Kor 5.11-15)
“Fordi vi kjenner ærefrykt for Herren, prøver vi å overbevise mennesker. Men vårt liv ligger åpent for Gud, og jeg håper at det også ligger åpent for dere, så dere kan kjenne oss. Vi vil ikke enda en gang anbefale oss selv for dere, men vi vil gi dere anledning til å være stolte av oss, så dere kan svare dem som skryter av det de er i det ytre og ikke i hjertet. Har vi vært i ekstase, var det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.” (1.Joh 4.17-19)Både i 2.Kor 5.11 og 1.Joh 4.18 er det greske phobos brukt, det vi har ordet "fobi" ifra, men som vi ser har oversetterne i bibelselskapet nyansert dette noe. Og det gir mening, for phobos har ulik betydning. I korinterbrev snakker Paulus om en phobos som samvirker med kjærligheten og er en del av den. I Johannes brev snakker Johannes om en phobos som står i motsetning til kjærligheten, og enten vil phobos drive ut kjærlighet og trygghet eller så vil kjærligheten, agape drive ut phobos. Dette viser oss igjen at det kan ha skriftsteder som tilsynelatende er motsetninger, men som er like sanne begge to. Så mange ganger tar vi en sannhet og slår ihjel en annen sannhet med, men det er ikke en lovlig bruk av Skriftene. Tilsynelatende motsetninger har alltid en årsak og en god forklaring, selv om vi ikke nødvendigvis ser den. Nåde står ikke i motsetning til Den Salvedes lov (Kristi lov). Tvert imot, nåden oppfyller og materialiserer Den Salvedes lov, så vi lever etter troens lov, og derfor gjør troens gjerninger. Hvem kan da få ros? Gud, og ham alene.
Herre, jeg leser Skriftene og hører deg viske til meg ditt ord. Du kaller oss til omvendelse, renselse og frihet. Herre, la meg finne søsken som også hører din røst, så vi kan gå sammen til ditt hus og søke ditt ansikt. Min Herre, og min Gud, jeg er alt blitt nær 50 år. Og ennå har jeg bare så vidt begynt å skjønne og erfare hvordan din verden henger sammen. Jeg har bare noen få tiår igjen. Overgi meg ikke til mismot og bortforklaringer, men la meg få gjøre alvor av å tilhøre, vandre og elske deg. Verden roper, og den roper tidvis veldig høyt. Men din stille visken, Herre, er det jeg vil vente på, for ditt ord gir liv, håp og kraft til handling. Hvor store og tilgjengelig dine under, er Jesus. Du har åpnet himmeldøren for oss, så tronrommet står åpent. Tør vi gå inn? Finner vi det verdt å bruke tiden for dine føtter? Herre, måtte vi ikke få den dom at vi fant verdens mas og tjas mer verdifullt enn å vente på din vind og dine forfriskende bekker. Kom Herre, Jesus. Ja, kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar