Lønnkammerbønn og lønnmottakerbønn (Apg 28, TPT)

Jeg er veldig opptatt av dette med bønn - og har vært det over lengre tid. De siste årene har vært en reise hvor jeg mer og mer har forstått bønn på en ny og mye videre måte. Jeg har begynt å skjønne hvor mye bønn har med Gud og gjøre og hvor lite det har med meg å gjøre. Min bønn er bare en respons til all hans godhet - tenk at han vil bruke tid på et et lite sandkorn i et gigantisk univers. Det er en tanke som er så revolusjonerende at det sprenger alle sikringer.

Vi har alle et forhold til bønn. Stort sett så ser man en litt depressivt drag over ansiktene når en begynner å snakke om bønn. “Å, ja. Den greia der, ja. Det som vi gjørt alt for lite av.” Det er veldig godt mulig at vi gjør alt for lite av det, men hva er årsaken til det? Kan jo være at vi bare er sløve, kjødelige og verdslige. Det skal vi ikke utelukke. Men samtidig så har forbedere ikke hatt en framtoning som fungerer så veldig mye til invitasjon, heller. En kristenleder som har lært å elske bønn, holdt kallet til bønn og ikke minst forbønn på armslengdes avstand, for alle hun så som hadde den tjenesten, såg så miserable og nedtrykt ut. Hvis bønn dreier seg mer om alle verdens behov enn det dreier seg om å nyte fellesskapet med Far, og også ta del i hans byrder etter som han leder, så kan vi forstå at det kan virke nedtrykkende. For ikke bare har du da byrden av all verdens problemer; du har ikke fellesskapet med ham som har løsninger for all verdens problemer. Motivasjonen for bønn kan da også fort bli helt feil, for da dreier det seg om å kjøre pliktløpet: “ok, nå har vi bedt for dette, og dette og dette. Mission completed. Nå kan vi være fornøyd”. Men fornøydhet kan aldri dreie seg om hva vi har gjort, som om noe av dette har med fortjeneste å gjøre på noe som helst tidspunkt. Fornøydhet dreier seg om privilegiet å få bruke tid med Far, Sønn og hellige Ånd og lære å be slik Jesus ber, ikke at vi har berørt alle behov vi kjenner til som om det skulle gjøre en forskjell i seg sjøl. Tror vi virkelig at det er våre bønner som gjør forskjell? Nei, nei, nei! Det er hans bønner i vår munn som gjør forskjell. Ja, ha? Men da blir vi helt hjelpeløse, da? Da kan vi jo ikke be sjøl, engang! Bingo! Det er akkurat slik det er. Religiøse øvelser kan alle gjøre. Det finnes så mye religion i verden at verden nesten ikke klarer å bære byrden av det. Men fellesskap med vår himmelske Pappa er noe helt annet. Da snakker vi med Gud og ikke for Gud. Hva tror du at du skal kunne gjøre for Gud? Han trenger jo ikke at vi hjelper ham med noe som helst. En helt annen sak er at han skapte oss for fellesskap med ham selv, og at dette fellesskapet ikke er et optional extra, men helt mandatory for at liv og samfunn skal fungere. Det er jo bare Guds utrolige raushet og godhet at han ville dele seg selv med sin egen skapning. Og her er det vår utfordring med rett motivasjon kommer inn. Fordi det går så rivandes gale når vi roter på for oss sjøl, så gir det så mye dårlige følelser og erfaringer at vi kan kjenne på det når vi ikke lever med Herren slik han hadde tenkt. Og samtidig er det en læring og utvikling å begynne å leve med Gud etter hans opprinnelige plan. Det er ikke slik at vi fikser det 100% enda; langt derifra. Men hva er det som vil hjelpe oss inn i det Gud har for oss? Det er her evangeliet og forsoningen er så sentral. Det er derfor en alltid må begynne der. En må se for seg den bortkomne sønnen og se Fars elleville glede over at vi gir Gud den rette responsen. Det er ikke en historie for de som tar imot Jesus bare en gang, da. Nei, denne herlige forsoningen er noe vi må leve i hver dag. Alternativet er at vi ender opp som den depressive surpompen som ikke engang kan glede seg over det Gud gjør for andre - den andre bortkomne sønnen i huset, som bare ikke skjønte hvor bortkommen han var. Jeg lever i en prosess hvor jeg stadig nyter Guds nåde. Og så? Er det ikke det Gud har tenkt for meg helt fra starten av? For hvem er det som viser forakt for Guds nåde? Den som i skuffelsen over seg selv ikke vil ta nåden som utgangspunkt, men i realiteten prøver å bygge sin egen rettferdighet, eller den som gleder seg over nåden og lar all svikt og mangel på full modenheten ligge bak? Det virker jo helt klart når jeg sier det på denne måten, ikke sant vel? Men vi blir så fort lurt av vår religiøse og menneskelige tankegang. For religion skaper Gud i menneskers bildet. Evangeliet om Guds rike former mennesker i Guds bilde. Hva er utgangspunktet: En god Gud eller et selvstrevende menneske?

I dagens tekst som omhandler Paulus på øya Malta, gjorde Gud meg oppmerksom på noe som jeg har oversett tidligere:

“The Roman governor of the island, named Publius, had his estate nearby. He graciously welcomed us as his houseguests and showed us hospitality for the three days that we stayed with him.   His father lay sick in bed, suffering from fits of high fever and dysentery. So Paul went into his room, and after praying, placed his hands on him. He was instantly healed.   When the people of the island heard about this miracle, they brought all the sick to Paul, and they were also healed.” (Apg 28:7-9, TPT)

Litt om aorist partisipp i klassisk gresk Den greske teksten har en grammatisk form med tre aorist partisipp i rekkefølge før hovedverbet helbrede. Det gir en indikasjon på at dette skjedde i en rekkefølge og at rekkefølgen ikke uten videre kan endres eller er likegyldig, hvis ikke konteksten direkte krever en slik forståelse. Det som uansett er et ufravikelig fakta ut fra den grammatiske oppbyggingen av setningen, er at alle disse tre tingene, å komme inn i rommet, be, og å legge hendene på, skjedde før Publius ble helbredet, og at helbredelsen var et resultat av de foregående handlingene. Men det er mange eksempler i Lukas sine skrifter og NT for øvrig på at aorist partisipp i rekkefølge i forkant av et hovedverb indikerer en spesifikk rekkefølge i alle handlingene som nevnes og at disse ikke kan reverseres. Det er altså ikke grunnløst å anta at Paulus gikk inn til Publius' far før han begynte å be, og at han bad før han la hendene på ham og helbredet ham. En rekke engelske oversettelser, blant annet den konservative, korkodante English Standard Version (ESV), tolker teksten slik.

Jeg la merke til at oversettelsen sier at Paulus la hendene på Publius' far etter at han hadde bedt. Jeg undersøkte straks andre oversettelser og fant at en rekke kjente og anerkjente engelske oversettelser følger denne forståelsen (ESV, NET, NASB). Men jeg var ikke fornøyd med det. Hva var det som gjorde at de norske ikke var så tydelig? Jeg har jobbet en del med Koine, nytestamentlig gresk, og kjenner til litt av grammatikken. Dersom du er slike plagsomt interessert i sånt som meg, så har jeg lagt mine observasjoner tilgjengelig til høyre her. Tanken at Paulus bad før la hendene på og helbredes Publius' far, er interessant av flere grunner. For det første der det ikke det eneste stedet i det nye testamente en finner et slikt mønster. I historien om Peter som reiste Tabita opp fra de døde leser vi:

“Peter sendte alle ut, falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa: «Tabita, stå opp!» Hun åpnet øynene, så på Peter og satte seg opp.” (Apg 9.40)

Litt om bindeord og aorist partisipp i klassisk gresk: Det er en bindeord (gr. kai) mellom bønnen og befalingen. I interlinearer (ord-for-ord) oversettes det greske kai vanligvis med og, mens den i nytestamentlig gresk har en rekke andre betydninger. Vi ser eksempelvis at det oversettes med så i Apg 9.40 (bibelselskapets oversettelse, 2011). Ordet angir sammen med det greske de (vanligvis  overstatt men) mye av flyten i de nytestamentlige tekstene. Fordi verken punktum og komma ikke ble benyttet, betegner disse småordene i en rekke tilfeller nettopp slik tegnsetting. I mer moderne norske oversettelser utelates de og kai til fordel for komma og punktum i en del tilfeller, fordi bindeordene ikke alltid ikke gir noen større grad av tydelighet og ikke synes å være meningsbærende; de bidrar kun ved direkte oversettelse til et språk som virker unaturlig på norsk. En er uansett avhengig av kontekst for sikkert å slå fast mest naturlig oversettelse av disse bindeordene. En ord-for-ord tilnærming kan direkte stå i motsetning til den åpenbare flyten og logikken i teksten da kai i noen sammenhenger helt tydelig betyr men og de i noen sammenhenger helt tydelig betyr og, altså motsatt betydning enn det som er det vanlige. I Apg 9.40 binder kai den ene handlingen med den andre. Det at Peter kneler og ber henger sammen med at han vender seg bort og befaler oppstandelse. Men samtidig er det en ny aorist-partisipp + aorist hovedverb konstruksjon, på norsk: "havende vendt seg mot den døde, sa han: Stå opp!" Det antyder at det er en rekkefølge slik det fremgår av den norske oversettelsen: "Så vender han seg mot den døde og sa", mens en del engelske oversettelser kun velger å sette punktum siden partisipp er en konstruksjon som virker naturlig i motsetning til på norsk: "Having turned to the body, he said...."

Peter gjør som Paulus - han er aleine med behovet, og lager seg et lønnkammer. Resultatet av det som nå skal skje vil uansett bli åpenbart for alle, men ingenting kan erstatte lønnkammerbønn - det fellesskapet en har med Far aleine, eller sammen med slike som skjønner hva dette innbærer, som før pinsedag. Og så vender han seg mot den døde og slipper den forløsende befalingen ut av munnen. Lønnkammerbønn ble til lønnmottakerbønn, akkurat slik Jesus lover oss: At det vi gjør med Herren aleine i det skjulte skal få sin lønn i det åpenbare. På den ene siden er det ingenting som sier noe om hvor lenge Peter og Paulus bad. Den greske grammatiske formen aorist som er redegjort for i oversettelseskommentarene til høyre angir bare at det skjedde, og sier ikke noe om at det var pågående over tid. Men på den annen side så ser vi at både Peter og Paulus virker rimelig trygge på at det de foretok seg i det videre ville gi gode resultater, og det poenget. I forhold til å møte behov, så er det frukt i form av bønnesvar som er suksessen. I Peter sitt tilfelle innebar det en sågar befaling om at Guds vilje skulle skje, og flere steder i NT ser vi at også håndspåleggelse og befaling går hånd i hånd. At bønn har verdi langt ut over bønnesvar på konkrete behov, er klart. Men da får bønn også andre former enn bare bønn for konkrete behov. Og det leder oss inn på den andre interessante observasjonen i dette avsnittet, nemlig hvilket ord for bønn som brukes.

Ordstudie: NT ord for bønn Proseuchomai encompasses all the aspects of prayer -- submission, confession, petition, supplication (may concern one's own need), intercession (concerned with the needs of others), praise, and thanksgiving. Vine says that proseuchomai carries with it a notion of worship (but see the Greek word for worship = proskuneo) which is not present in the other words for prayer. Kilde: (https://www.preceptaustin.org/prayer-greek_words_for_prayer)

Det er det generelle proseuchomai . I motsetning til det mer spesifikke aiteo/deomai (å be om) eller erotao (spørre om), angir proseuchomai hele aspektet av å søke Guds ansikt, også lovprisning og tilbedelse. Det er ikke nødvendigvis slik at Peter og Paulus brukte tid på å be om det konkrete behovet som stod foran dem - før håndspåleggelse og befaling forløste mirakelet. Det kan like gjerne være slik det er beskrevet i Apg 16 hvor Paulus og Silas hadde lovsangsmøte i fengselet. Bibelen sier at den som venter på Herren får ny kraft. Hva var det trengte i møte med behovene? Jo: Guds kraft! Dette får også Jesu undervisning om bønn til å henge sammen. På den ene siden snakker Jesus om å være utholdende og pågående i bønn. På den andre siden sier han at han den som sier til dette fjellet: "løft deg og kast deg i havet, og ikke tviler i sitt hjerte at han sier skal skje, for ham skal det skje." (Mark 11). Og en kan lure på når en skal anvende hvilken type tilnærming. Det som virker som motsetninger henger veldig godt sammen. Tro er ikke noe vi får fordi vi nevner et behov innfor Gud 3000 ganger heller enn bare 1 gang. Tro er noe som kommer i et fellesskap der vi fokuserer på hvem Gud er og lærer ham å kjenne. Selvsagt deler vi hva vi har på hjerte - det gjør man i alle slags vennskap og dypere relasjoner og bibelen oppfordrer til deg, også (Fil 4). Men spørsmålet er like fullt hva vi fyller lønnkammerbønn med. Hva brukte Jesus 40 dager og 40 netter i ørkenen på? Å nevne alle behovene han kom til å møte? Eller brukte han dem på å dyrke fellesskap med den Ånd som var kommet over ham og som skulle lede ham steg for steg de 3 neste årene? Når Jesus var på forklarelsens berg, så var det dialog om det som skulle skje - ikke en lang og kjedsommelig monolog. Jesus kom tilbake full av Ånd og kraft; det sier nok mye om hvilken type bønnefellesskap Jesus hadde. Hans lønnkammerbønn ble til en rekke lønnmottakerbønner - der han berørte og befalte - og miraklene skjedde. Jesus underviste om lønnkammerbønn, og han underviste ikke om noe han selv ikke praktiserte; det bryter med hele idéen om en mester som lærer opp sine læresveiner. Jesus sa: lær av meg! Og når disiplene sa: Lær oss å be, så var det fordi de så noe i Jesus som skapte en lengsel. Jesus var tydelig på at mange ord fra vår side ikke er løsningen. Det er ikke våre ord som skaper forandring. Våre ord er vår måte å uttrykke vårt hjerte på - det er en helt naturlig del av et levende bønneliv. Men det er ikke det vesentlige i forhold til verken å lære Gud og kjenne eller å se bønnesvar. For spørsmålet er ikke, når alt kommer til alt, hva vi har på hjerte, men hva Gud har på hjerte, og med dette må vi ta oss tid til å lytte og vente. Her kommer utholdenhet inn i bildet. Tid er noe vi trenger fordi at etter i har øst ut hjertet vårt, så må vi klare å holde igjen brødsaksa og lytte! Derfor: Stillhet er bønn! Å la seg betjene av skriftopplesning, lovsangsmusikk og annet oppbyggelige ting fra gudfryktige mennesker, er også bønn! Ingen type bønn har større potensiale i seg enn den bønn som sier: Tal, Herre. Din tjener lytter. All lønnmottakerbønn kommer ut fra at en har mottatt og hørt ifra Gud. Det avgjør alt.

Interessant også er det i denne sammenhengen å lese refleksjoner dem gjør som i vår tid ser mirakler. Det er en tydelig sammenheng mellom et fokus på Gud heller enn på behovet og problemet, og det å se gjennombrudd og løsning. Når en først i fellesskapet med Herren har mottatt det en trenger å gi videre, så fremstår resten av oppdraget som nesten overfladisk enkelt. En befaling, en håndspåleggelse, og vips et mirakel. Er det så enkelt? I historien om Paulus på Maltas ser vi det at de andre syke på øya også kom og fikk helbredelse. Dette kan også dem som i dag ser mye mirakler bekrefte. Mirakler og tro til mirakler er veldig smittsomt. Et under proklamerer et nytt. Med bibelens ord at "med Gud så er alt mulig", så gir denne tilsynelatende enkelheten mening. Spørsmålet er da om vi er med Gud eller om vi er mer med behovene. Jesus var faktisk borte i ørkenen i 40 dager og 40 netter, og han dro seg stadig unna folkemengden. Han dro seg unna folkemengdens behov for nettopp å kunne møte akkurat disse med Fars kjærlighet og kraft. Både Peter og Paulus var tilstede der behovet var, men svaret på utfordringen lå ikke i den døde eller den syke som lå der; de to apostlene fylte rommet med en annen atmosfære; den atmosfæren som kommer av proseuchomai - pros som betyr å vende seg mot - og i sammenheng med euchomai - alltid mot Gud. Bønn i slik forstand er nødvendig, for vi har ikke i oss selv hva som trengs. Når vi derimot har brukt tid med han som har det som trengs, så kan vi si med Peter: men det jeg har, det gir jeg deg: "Stå opp og gå!" Er det ikke en ganske så frimodig uttatelse? Proseuchomai - å vende hjertene mot Gud, er det som gir oss en posisjon - en plass i Gud som gjør oss i stand til å møte behov på en guddommelig måte. Det vi kan lære av Paulus og Peter er to ting: det er bedre å fokusere på han som gir gaven enn på det gaven skal utrette, for før vi har mottatt fra ham som gir gaven, så har vi ingen løsning og bønn blir da, bare et religiøst rituale. Mange ber for syke istedet for å helbrede dem, slik Jesus befaler, og det illustrerer forskjellen. På den andre siden, må vi bli klar over at gaven er gitt, så vi ikke venter på det som alt er klart til å gis videre. Vi har to grøfter - de som bare vil gå ut - og de som bare vil låse seg inne og søke Herren. Vi kan feile i begge retninger - og det er en læring som skal til å for å operere med presisjon i dette. Vi kan befalte og legge hendene på medmennesker og lite skjer, eller vi kan søke Gud for gjennombrudd når alt vi hadde trengt å gjøre var å befale og legge hendene på fordi svaret allerede ligger klart til å høstes. Termostaten er i realiteten hvor mye bønnesvar vi høster - for om vi aldri befaler eller legger hendene på, finner vi aldri ut i hvilken grad vi lever under en åpen himmel, slik Jesus har lovt oss. Derfor må bønn og evangelisering forenes. Og det er her kommer pågåenhet i bønn inn i bildet. Vi gir ikke opp om vi går på trynet. Nei, nei! Vi fortsetter og søker Herren, og vi tar imot ifra ham og trener på å høre ifra ham, og så sjekker vi termometeret igjen. Vi sår tid med Herren, og høster en kjennskap til ham og et dypt vennskap der han viser oss hvem han er og hvem han har bestemt seg for å være i oss: Den Salvede (gr. Kristus) i oss - håp om herlighet (Kol 1). Da vil vi be lønnmottakerbønner som vår mester: “Far jeg takke deg fordi du alltid hører meg.” En kommer da fort til å oppdage at lønnmottakerbønn har lite med vår dagsform og vår opplevde vellykkethet å gjøre. Det handler ikke om vår forpinte behov for å fremstå vellykket og perfekt. Det handler om å vandre med all nådes Gud. Og idet kan vi inkludere all - uansett hvilket utgangspunkt de måtte ha.

Herre, lær oss å be! Herre, lær oss å forstå hvor privilegerte vi er som for stige rett inn i det aller helligste, inn i ditt tronrom. For en ære! Herre, hjelp å se at det vi trenger mest av alt er å observere hva som skjer der i din himmel, og å la det prege vår tid med deg. Skap i oss en trang til bare å bruke tid med deg, Herre, og rens oss fra tanken om at vi ikke trenger det - fordi vi klarer oss så godt på egenhånd. Herre! Ordet ditt sier at det er fylde av glede for ditt ansikt! Gud, vis oss hva det betyr. La det være vår erfaring - at vi finner glede, fred, oppmuntring, hjelp, åndsfylde og kraft for ditt åsyn. La oss få en erfaring av en nådekongstol, Gud, der vi finner nåde til hjelp i rett tid. La oss derfor lære å høre ifra deg om den rette tida, så vi finner hvile for ditt åsyn. Herre, lær oss å be slik Jesus bad. Lær oss å prioritere tid med deg Pappa, Gud, slik Jesus gjorde det. Og rens oss fra all idéer om at vi må gjøre oss fortjent til å være der du er. For det var du og du alene som åpnet den veien for oss. Ja, kom Herre. Kom, Herre Jesus!