Lovprisning og tilbedelse - Guds mektige (Sal 138 - Passion Translation)

I thank you, Lord, and with all the passion of my heart
I worship you in the presence of angels!
Heaven’s mighty ones will hear my voice
as I sing my loving praise to you.
I bow down before your divine presence
and bring you my deepest worship
as I experience your tender love and your living truth.
For the promises of your word and the fame of your name
have been magnified above all else! (Sal 138.1-2, PT).

Passion Translation oversetter det hebraiske elohim - som i de norske lyder guder - som engler og himmelens mektige. Dette et eksempel på at Passion Translation har to setninger for å få frem flere sider av samme ord. Det kan mange ganger kan være hensiktsmessig og et alternativ til fotnoter som vi har i våre norske bibler, eller flere ord i klammer slik en er vant med fra den engelske Amplified version. Mange oversettelser benytter "foran guder", i disse versene, men det kan forstås på mange måter:

1. Avguder? Lite sannsynlig. David tilber og priser Gud foran/innfor guder, og det å tilbe innfor det som ikke finnes, bare er en fake, gir ikke tilbedelsen noen ekstra dimensjon. De har ikke makt, og betydningen av elohim er akkurat det, makt, mektige. Når Jesus siterer GT og sier at de som Guds ord kom til er guder, så peker han på at profetene var en maktfaktor for Gud i det gamle Israel. De var Guds mektige. Noen oversetter "guder", og forstår ordet som ironi - og i betydningen avguder, så gir det mer mening.
2. Menneskelige herskere / Guds menn og kvinner? Som nevnt bruker GT ordet elohim  om mennesker, og Jesus bekrefter det. En kan forstå dette verset som Guds forsamling, hvor dommere og profetiske ledere er til stede. En oversettelse (TLV) bruker ordet mektige, som kan forstås både som maktfaktorer i form av mennesker og mer rent åndelige vesener.
3. Både Passion Translation og The Message oversetter elohim med engler, og NET, som ikke er en parafraseoversettelse, bruker himmelsk forsamling, og forstår dermed dette i samme retning. Vi ser av bibelen at engler har enorm makt, og vi bes behandle dem deretter (2. Pet / Judas). At ordet elohim brukes om dem, er ikke så underlig. Vi ser andre steder i salmene at engler omtaler som gudesønner (Job 38.7; Sal 89.7). I NT brukes ordet "makter og myndigheter" for å beskrive engleverdenen, og det synes å være en god sammenheng mellom det og slik elohim - de mektige - er brukt i denne salmen.

Jeg tenker at David kan ha hatt både 2) og 3) i tankene når han bruker ordet elohim. Han tenker på tilbedelse og lovprisning som noe en gjør offentlig i en forsamling, hvor folk med betydning og innflytelse er tilstede. Å komme sammen for å tilbe er ikke nøytralt; hvor to og tre er samlet i hans navn, der bor han imellom oss. Og det er også sannsynlig at David ser forsamlingen av engler når kan bruker order de mektige. I denne betydningen kan en forstå det både som å være på samme side i den åndelige kampen, men også at vår tilbedelse kan innebære demonstrasjon for "ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 3, jfr. makter og myndigheter). Når jeg skriver også, så er det fordi at motivasjonen for tilbedelse alltid er Gud og ikke den onde. At den onde plages av vår tilbedelse fordi han ser at Gud får det han lengter etter, er alltid kun en sideeffekt.

Er det sannsynlig at David tenkte på engler når han skrev denne salmen? Jeg tenker at det er det. Vi vet fra bibelen at David hadde møter med engler og at han var klar over deres eksistens og makt. I historien om folketellingen møter David en mektig engel utrustet med sverd, og som David tydeligvis har stor respekt for (1.Krøn 21.16;30). I det hele er David har et høydepunkt i Israels historie. Ikke på noe tidspunkt i GT var det slik aksellarasjon av åpenbaring av Guds plan og vilje som under kong David. Først med David ble det klart at Gud egentlig var på jakt etter overgitte menneskehjerter og ikke dyreblod og fett. Han etablerte en 24-timers lovprisning og tilbedelsestjeneste som gikk på skift; mer enn det vi som menighet er i nærheten av å investere i idag. Men dette var Davids forståelse av at oljelampene i templet aldri måtte slokne. Det handlet ikke først og fremst om jordisk olje, men om å være vert for Guds mektige nærvær. Å skape et hjem for Gud dreide seg om så mye mer enn å bygge et tempel i form av en fysisk bygning. David var i gang med byggeprosessen lenge før den første steinen i Salomos tempel ble satt; nemlig det som skulle foregå i templet. David, som selv er en type på mashiach - Messias, profeterte en hel del om frelserkongen (Apg 2). Han opptrådte både som konge, prest og profet, akkurat slik vi ser Jesus omtales i NT. Derfor er det så interessant å gå i dybden på disse salmene, for de peker fremover mot vår tid.

I Åp 4 og 5 ser vi også at menigheten har sin plass i den himmelske tilbedelsen innfor Guds trone. Menigheten er representert ved 24 eldste som kaster seg ned og kaster sine kroner fremfor tronen, hvor Jesus sitter. Fra hebreerbrevet så vet vi at vi alle oppfordres til å tre inn i tronrommet (Hebr 10.19). Vi er ikke kommet til Sinais lovtavler skåret i stein, men til Sion, det himmelske Jerusalem (Hebr 12). Så mye som David kan ha hatt åpenbaring om himmelsk tilbedelse i det himmelske tronrommet hvor mektige engler har sin plass, så åpnes dørene på vidt gap etter Jesu død og oppstandelse. Forstår vi invitasjonen? Forstår vi rekkevidden av det Gud har invitert oss til å være med på? Skjønner vi hvorfor han fylte oss med sin hellige Ånd og kledde oss i lovprisningsdrakt; det mest dyrebare han kunne gi oss, og til en pris som vi kommer til å bruke mer enn evigheten til å gripe dybden i? I den grad vi skjønner det, vil vi også ta oppfordringen om å tre inn for Gud på alvor, og ved å gjøre det, få så mange berøringer fra himmelen at vi også tåler hverdagens utfordringer og lidelse. Jesus sa det slik: "Hver dag har nok med sin egen plage" (Ma 6.34). Vi har en tendens til å akkumulere, stable oppå hverandre plager for flere dager. Det har vi ikke nåde til, så om det fungerer dårlig for oss, så er det bare å gi Jesus rett og vende om. Men skal vi ha nåde til å legge av gårsdagens plage og ikke ta på oss plagene for overimorgen og neste uke, så må vi vandre for Guds ansikt, vi må ha daglige berøringer med ham som sitter på nådekongstolen. Først da vet vi at han allerede er i overimorgen og i neste uke, fordi vi har snakket med ham, og han har snakket med oss, så vi er forberedt i form av overgivelse og hvile.

Guds lengsel og drøm er et profetisk folk, en forsamling av elohim, der vi skjønner at vi er invitert til å ta del i det som skjer i himmelen innfor Guds trone. Han ønsker vi skal se at vi er satt med Guds salvede i det himmelske (Ef 2), slik at vi forstår at er utvalgt til å være blant de mektige - de som er utvalgt til å regjere med Jesus. Han sier ikke at vi alltid kommer til å føle det slik. Tvert imot. Derfor sier han: "Den svake skal si: Jeg er en helt!" (Joel 3). Men Guds lengsel er at vi skal gripe at når vi løfter hjertet vårt til Gud, enten vi nå er alene, få eller en stor forsamling, så omgis vi av mektige elohim - engler. De er på vårt lag. I profeten Daniel får vi enda et lite gløtt av hvordan engleverden gir respons til Guds verk i oss troende. Det er ikke en gang da, men hver gang når. Derfor er fortellingene i Daniel i aller høyeste grad relevante for oss. Det er valg i hverdagen som ikke dreier seg om å være livsfjerne, men tvert imot livsnære. Det er liv her på jorden som ender i evig død, og det er liv her på jorden som ender med evig liv, og ikke bare det: det bidrar til at flere får del i det evige livet: Jesus Messias. Hva som er livsfjernt og hva som er livsnært kommer an på hvordan man definerer liv. I en ateistisk hjernevask vil alt som ikke dreier seg om materie være fjern dagdrømming. Dessverre har kristenheten i de områder hvor ateisme har fått fotfeste blitt ganske så preget av lignende tankegang og holdninger. Kristen lære, så god som den kan være, kan ikke bøte på det. Du må ha møtt den usynlige for å forstå hvor reell den usynlige verden er. Du må vende om og bli født ifra oven, og leve et liv i Ånden for å se Guds rike, og skjønne at Guds rike er himlenes rike. Å være himmelvendt er ikke upraktisk og bare en fjern drøm om fjern framtid. De som tenker på himmelen og dermed Guds rike som kun en gang da, blir fort fanget av det som er nå; det jordiske, og vil fort ha kun menneskelige perspektiver på livet her. En ber, men man forventer ingenting, for det kommer først en gang da. Bønn er kun trøst; og fattig trøst for den som lider her i livet, for det er lite håp om bedring her og nå. De som derimot ser at Jesu budskap og bønn er "la din vilje skje, som i himlen, så også på jord", idag, vil stå i gapet mellom det himmelske og jordiske og se det himmelske realisert på jorda mens vi ennå lever på en jord ligger under forgjengelighet.

I det messianske avsnittet i Jes 61, som Jesus siterer deler ifra med henvisning til seg sjøl, så lyder fortsettelsen:

"og gi de sørgende i Sion
hodepynt istedenfor aske,
gledesolje for sørgedrakt
og lovsang istedenfor motløshet.
De skal kalles rettferds mektige trær,
som Herren selv har plantet
for å vise sin herlighet." (Jes 61, NO78)

Som du ser av utklippet til høyre, får oversettelsen fra bibelselskapet frem grunnbetydningen på en god måte. Ordet kan bety flere ting, men poenget er at det er det er en innebygd styrke. Såkalte ord-for-ord oversettelser bruker terebinter (NB-88; BGO). At terpentintre kunne forbindes med styrke på den tiden dette ble skrevet, er nok riktig. Men kjemisk og medisinsk bruk av terpentin er ikke noe folk flest av dype kunnskaper om. Derfor gir det ikke så mye mening i en moderne oversettelse med mindre en har en lengre forklarende fornote. Det Gud vil ha frem er at gledes olje, som Jesus var salvet med fremfor sin brødre (Hebr 1.9), og lovsang utgjør en styrke, noe som gir bæreevne, noe som kan holde oppe et byggverk. En nytestamentlig befaling er å glede seg i Herren (Fil 4.4). Det har med denne utrustningen til å være en lovpriser å gjøre. Det er slik vi er kalt til å være Herren mektige. Det dreier seg om mer enn en aktivitet. Det har med en relasjon å gjøre. David danset av all makt for Herrens åsyn. Han gav det han hadde, selv om andre, som så på seg selv som anstendige og mektige, så ned på ham. Folk som ikke har sett Guds rike, kan tenke at vi har mistet bakkekontakten. La dem bare tenke det. Men jeg og min kropp; mine armer og bein; min hjernekapasitet og min munn skal tjene Herren. Jeg kjenner ham som reiste Jesus hans Salvede opp ifra de døde. Ingenting er umulig for ham. Jeg har møtt den usynlige, og sett det utrolige. Gud har lovt at jeg igjen skal bli et stort og sterkt tre, selv om jeg nå bare er en liten spire. Det han har gjort, gir meg håp. Jeg hører til blant elohim - de mektige. For den lille spiren er det Herren sjøl som har plantet, i deg og i meg.

Herre, hjelp oss i vår hverdag å være oss bevisst hva slags mektig kall du har gitt oss, og hvilke privilegier vi nyter. Herre, la ikke bekymringens mørke fjell ta sollyset ifra ditt smil ifra oss. Herre, hjelp oss å vandre slik med deg, at det blir slik at vi tar en dags plage om gangen. Herre, vi er ikke istand til å leve slik og bære utfordringene sjøl. Derfor trenger vi den nåden som bare er tilgjengelig i fellesskapet med deg, Gud. Herre, hvor mange ganger vi roter oss bort med ting som ikke betyr noen verdens ting. Herre, vil du salve øynene våre, så vi ser? Så vi ikke ender opp som Laodieka, lukne og blendet av verdens gods og gull. Herre, la oss få glede oss i deg, og fryde oss for ditt åsyn, midt i uroligheter og stress. Gi oss å finne den himmelske hvilepulsen, så vi kan arbeide ut fra din ledelse og åpenbaring. Herre, du har kalt oss dine mektige; og likevel: så avhengige vi er av deg! Hjelp oss å leve ydmykt med deg, så vi ikke tilstopper nådestrømmen ifra din trone. Kom, Herre Jesus, Kom, du Guds salvede!