Så vi skulle få .... (Gal 3.14)

På søndag hørte jeg en veldig inspirerende forkynnelse. Jeg opplevde at røttene til den bevegelsen jeg har vært en del av kom frem i lyset igjen. En kjær bror og apostolisk leder og misjonsstrateg var med oss og delte om hvordan en finne som igjennom flere tiår har arbeidet inn i den kinesiske undergrunnsmenigheten var på besøk i Norge. Han hadde ikke spesielle forventninger på forhånd, egentlig. Men mens han var på besøk her, var han i forberedelse til møtene kan skulle være med i, som den gudfrykte mannen han var, og han søkte Gud. Da kom han i bortrykkelse. Han fikk se et syn av Jesus som stod over nasjonen vår og rett under han var en due. Han så i synet at Jesus rente sin Ånd over landet. Han hørte en røst som sa: Tiden er inne! Tiden er inne for denne nasjonen! Det gjorde noe med de møtene han deltok i, kan en vel trygt si, og han opplevde det som en sterk tid her i Norge.

Vitnesbyrdet fra vår finske bror, tok vår kjære leder, bror og venn tilbake til 80-tallet, hvor det kom en palestinsk nyfrelst til Bergen ifra Israel fordi han hadde sett et syn av en ild som startet i øyet på noe som lignet en løve, mens de stod og bad over et verdenskart. Øye i løven var Bergen og ilden bredte seg utover derifra. Det var ikke mange menigheter som ville ta imot denne unge mannen. Men han kom "tilfeldigvis" i kontakt med en person i en liten bønnegruppe som søkte Gud for byen. Bønnegruppa er idag blitt til mange menigheter rundt om i landet. Drømmen om vekkelse, har derimot ikke vært så sterk som den var i en periode med vekst og fremgang. I trøbbel og motgang kan en fort bli desillusjonert og motløs og miste fokuset på kjerneverdiene. Fiendens taktikk er splitt og hersk, og motsetninger på ting som kanskje ikke er så viktig når det kommer til et stykke, er en lett landingsplass. Det blir fokus på metoder mer enn liv og innhold.

Derfor var det å kjekt å se gløden i øynene til vår bror og høre bristen i stemmen når han delte dette med oss. Hans tro var tent og hans ånd var oppildnet, og sånt er rett og slett smittsomt. Kona mi og jeg snakka i munnen på hverandre om dette hele veien tilbake til vi kom hjem. Tiden er inne for denne nasjonen! Er vi klar til å gå med en Gud som renner ut sin Ånd? Eller har vi sovnet av og druknet oss i denne verdens bekymringer?

Johannes Døperen var en vekkelsesforbereder. Han sa at etter meg kommer det en som jeg ikke engang er verdig til å løse skoreimen til. Han er den som skal døpe dere med den hellige Ånd og ild. Johannes var en typisk profet. Han hoppet bukk over Jesu tjeneste og verk på korset og gikk rett til pinsedag. De første tingene er selvsagt helt sentrale, men i det profetiske hopper en gjerne over noen fjelltopper og snakker ofte om flere fjelltopper i samme sammenheng som om det er den samme tida en snakker om. Men når Johannes går rett til pinsedag, så er det ikke tilfeldig på noen måte. For hvorfor gikk Jesus til korset. Så vi skulle få syndene tilgitt, bare? Tilgivelse er et middel og ikke et mål. Målet er liv i og av Gud og liv med Gud og liv for Gud. Fant du en fellesnevner? Gud og liv, ikke sant? Gudsliv for å si det enkelt.

"Men Kristus (norsk: den Salvede) kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Kristus (norsk: den Salvede) Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om." (Gal 3.13-14)

Hva var Abrahams velsignelse? "I deg skal alle folkeslag velsignes", lød løftet til Abraham og Paulus kaller det evangelium - gode nyheter. Det var en rettferdiggjørelse av tro som Abraham fikk del i og vandret i, var en viktig del av velsignelsen, og med den kom liv i Gud ved Ånden, slik det var gitt løfte om. Den rettferdige skal leve ved tro. Det finnes et liv som bare fungerer når vi vandrer i tro, og det er et liv i Ånden.

"Does God then give you the Spirit and work miracles among you by your doing the works of the law or by your believing what you heard?" (Gal 3.5, NET)

Og med Åndens liv følger Åndens mirakler fordi Gud er full av under. Under var ikke noe som bare skjedde når Paulus var i menigheten. Nei! det var lagt en apostolisk grunnvoll som innebærer at mennesker føres inn i en overnaturlig livsstil hvor under og mirakler er helt vanlig.

"For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, ville vi virkelig vinne rettferdighet ved loven. Men Skriften har lagt alt under synden, for at de som tror på Jesus Kristus, ved sin tro kan få det som var lovet." (Gal 3.21)  

Hva er utgangspunktet i det Paulus sier? Er rettferdighet et bevis på liv, eller er liv et bevis på rettferdighet av nåde ved tro? Han sier at dersom vi kunne få liv ved loven, da ville vi dermed vært rettferdige ved loven. Det ytterste målet for Gud er liv. Og fordi det er Guds liv, så er det selvsagt også rettferdig liv. Men for at Guds liv skal ta plass i oss og den gode prosessen begynne, så er rettferdiggjørelse et helt nødvendig middel, så vi ikke noen av oss dør i forsøket, og vi andre ender opp med å gjømme oss i redsel for Gud, slik Adam gjorde. Er synd alvorlig? Det er dødsens alvorlig. Men veien ut av synd er ikke redsel for synd, men tro på Gud som frir oss fra sydnen og gjør rettferdig og gir liv. Dette blir som korset og oppstandelsen. Du kan ha kors og død uten oppstandelse, men oppstandelse uten død er umulig. Gudsliv uten rettferdiggjørelse er tilsvarende umulig. Selvrettferdighet uten liv, derimot er fullt mulig.

Johannes Døperen snakker om Ånd og ild på pinsedag, og når dagen kom, så taler Peter, inspirert av Ånden om at dette er oppfyllelsen på ordet som Joel hadde talt om, at Gud skulle renne ut sin Ånd over alle mennesker, også dem som vi ikke anser som frie mennesker opplever en frihet til å profetere. Det er en interessant referanse til GT som vi finner når Jesus ble døpt.

"Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due." (Matt 3.16)

"Ville du bare flerre himmelen
og stige ned
så fjellene dirret for deg,
som når ilden setter fyr på kvistene,
som når ilden får vannet til å koke,
for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn!
Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt" (Jes 64.1)

En apostel jeg har stor respekt for har sagt at det som skjedde når Jesus ble døpt var svar på profetens bønn. Jeg har undersøkt Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, som var menigheten i det første århundres bibel i praksis. Det er det samme greske ordet som er brukt i Jes 64.1 som her er oversatt flerre og det som i Matt 3.16 er oversatt åpnet. Det som skjedde når Jesus ble døpt var at Gud flerret opp himmelen, og steg ned. Han har ikke lukket himmelen siden. Hvis den er lukket, så er det mellom ørene våre den er lukket. Når Jesus døde, så flerret Gud åpent forhenget inn til det aller helligste, og fjell slo sprekker, så gravene åpnet seg (samme ord som i Matt 3.16). Veien inn i det aller helligste har ikke vært stengt siden for dem som vil bøye seg som Jesu herredømme og ta imot det evige liv. Jesaja snakker om å stige ned med ild som får tørre kvister til å brenne og vann til å koke. Jesus snakker også om ild som han er beredt til å sende: "Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent!" (Luk 12.49)

Hører du lengselen i Jesus sin røst? Dette er Jesus sin drøm. En il tent i våre hjerter. En ild av kjærlighet for ham og for mennesker som han har gitt sitt liv for. Kjenner vi at den brenner, eller har den sloknet i verdens mas og tjas, eller egne problemer? Jesus snakker om såkornet som ikke bærer frukt fordi lysten til alle andre ting og bekymringer for livet i denne verden kveler ordet. Slikt kan kvele flammen, også. Ordet og Ånden arbeider sammen for å holde oss brennende og gi oss retning. Derfor er tid med Gud så viktig, i bønn og lovprisning og i Skriftene. Det er slik med flammer, at enten sprer de seg eller så dør de. Det er nødt til å være en berøring med noen andre. Da blir flammen forsterket. Det kan være fellesskap med søsken, men også at vi gir flammen videre til andre som ennå ikke er tent. Et innadvendt, selvfokusert kristenliv er "a contradiction of terms" - en selvmotsigelse og en umulighet. Selve kjerne i Gudslivet er dette: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav...." Er vi berørt av Guds kjærlighet? Da elsker vi det Gud elsker og gir med en raushet som ligner på Guds raushet. Vi elsker ikke ting i verden, men vi elsker de mennesker som ennå er fanget av verdens ting. For en uke siden var jeg på såkalt skattejakt, hvor vi jakter på Guds skatter; mennesker. Vi lar oss lede av Gud til hvem vi skal ta kontakt med, og har gjerne en ledetråd; et følt behov hos dem. Akkurat denne lørdagen var vi presise med kunnskapsordene, men det var få som ville ha forbønn. Vi ble avvist mange ganger. Det kan jo være litt nedslående; det er ikke gøy å bli avvist, særlig ikke når vi er i våre aller beste hensikter. Men samtidig må det ikke hindre oss å la folk få sjansen til å svare ja eller nei. Vi snakket om det, og vi kjente at vi tross avvisningene var ved godt mot; det var godt å gjøre Guds vilje. Jeg opplevde Gud talte til meg, mens vi stod der og oppsummerte: "Ja, du er blitt avvist et par ganger idag. Men du er ikke i nærheten av meg. Jeg blir avvist langt utover det du opplever. Og likevel er jeg raus: Jeg ønsker så inderlig å gi folk muligheten til å svare ja, selv om de svarer nei. Derfor gav jeg Jesus før jeg hadde spurt noen om de ville ta imot. Vær raus, slik jeg er raus. Jeg lar det regne over rettferdige og urettferdige." Jeg kjente en glede over å ha vært raus den dagen, at jeg ikke satt igjen med selvmedlidenhet fordi jeg hadde blitt avvist. Og dypest sett var det jo ikke meg de avviste. Jeg var bare løpegutt for Gud.

Jeg tror på vekkelse før Jesus kommer igjen. Jeg tror det involverer alle folkeslag, jødene inkludert. Og deres innpoding vil gi en eksplosiv vekst som kulminerer i Jesu gjenkomst - til en brud som har gjort seg rede, og til et oppdrag som er fullført. Løftet om at han vil renne ut sin Ånd over alle mennesker gjelder fremdeles. Det er ikke vår fortjeneste - det er hans nåde. I likevel: det fordrer vår respons.

Herre, jeg drømmer om at ilden skal være tent i nasjonen vår, og på kontinentet vårt - Europa. Herre, la ilden få brenne i mitt hjerte. Herre, bring sammen ditt vekkelsesfolk, så ilden kan brenne sterkere. Herre, la ikke personlige motsetninger og forskjelligheter, agendaer og teologiske spissfindigheter få skille oss og gjøre oss svakere. Herre, lær oss å kappes om å hedre hverandre, for din ærekultur gir vekst, Gud. Herre, må din hellige ild brenne bort alle store tanker vi måtte ha av vår personlige betydning som hindrer oss å se legemet, så vi ser at vi er nyttige, men ikke nødvendige. La oss med glede bære byrden av andres umodenhet, og ha den kjærligheten som fullt håp og full tro på det du er istand til å gjøre med oss, og med andre. Kom, Herre Jesus. Kom!